onsdag 28. januar 2009

En god krisepakke

Alle norske regjeringer ønsker ”egentlig” å bruke mer penger enn de i virkeligheten kan og bør. Derfor er det sjelden karnevalsstemning under regjeringens budsjettkonferanser. Heldigvis finnes det en grad av disiplin over pengebruken, slik at regjeringer flest – borgerlige som sosialdemokrater – greier å etablere en slags ”krittstrek” for utgiftene. Slik har vi styrt oss gjennom lange perioder med oppgang og store overskudd på statsbudsjettet og i handelsbalansen, uten å miste vettet. Gudskjelov for det.

Det er ikke alltid lett å si nei til en fornuftig veibevilgning, økt forskningsinnsats, en ny velferdsreform eller et nytt kulturbygg. Men det har ofte vært nødvendig for å holde priser og renter under kontroll. Og det har gitt Norge en enorm handlefrihet i forhold til den krisen som nå utfolder seg over hele verden. Vi kan møte krisen med lavere arbeidsledighet og sterkere statsfinanser enn knapt noe annet land.

Men det er et langt skritt fra stor handlefrihet til full kontroll. Denne uken kom Regjeringens ”krisepakke” – og den minner oss om nettopp det. Selv synes jeg pakken er veldig bra – og jeg er helt enig med Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet når han sier at Regjeringen nå griper muligheten til å sikre fornuftige investeringer mot en framtid som vi alle vet vil komme: En framtid der vi trenger bedre kollektiv infrastruktur, der vi trenger enda mer fornybar energi og der vi må sikre at vi utnytter tilgjengelige ressurser så effektivt som vi bare kan. Jeg liker også tanken på å bruke mulighetene til å ruste opp offentlige bygg og anlegg som vi alle er brukere av; skoler, høyskoler, sykehjem, idrettsbygg – vår felles allmenning. Mer penger til forskning og innovasjon er etter mitt hjerte, og det er også etablering av flere stipendiatstillinger for talenter som kan bidra til å heve norsk forskning.

Det er og blir fornuftig å bruke flere ressurser på tiltak som på en eller annen måte kommer oss alle til gode, når situasjonen først både tillater og krever det. Alt i alt mener jeg Regjeringen har vært flinke til å finne slike områder. Stikkordene er satsing på noe som er felles og noe som har framtiden i seg. Begge deler er utmerket.

Samtidig avslører krisen et paradoks: Her har vi i alle år vært opptatt av å føre en politikk som tar vare på konkurranseutsatt industri utover olje og gass. Vi har vært forsiktige med pengebruken, vi har bygget finansielle reserver, vi har forsøkt å unngå et ”særnorsk” kostnadsnivå slik at eksportindustrien kunne overleve side om side med en av verdens største petroleumsvirksomheter. Ofte har vi sagt nei til økte offentlige utgifter nettopp av den grunn, og som oljenasjon er Norge er praktisk talt alene om å ha en eksportindustri av betydning utenom olje- og gassvirksomheten.

Den berømte ”handlingsregelen” for bruk av oljeinntekter handler ikke minst om å sikre levekårene for norske eksportbedrifter, til tross for en dominerende oljesektor. Men når krisen først kommer er det nettopp i eksportindustrien at situasjonen er mest usikker. De vi mest ønsket å beskytte er samtidig de mest sårbare. Nå kan vi bruke penger på områder der vi tidligere måtte vise betydelig mer måtehold, men eksportindustrien nyter i liten grad godt av økt offentlig innsats.

Det er to måter en eksportbedrift kan tape markeder på; enten ved å bli for kostbar eller ved at selve markedet faller sammen. Den første kan bedriften gjøre noe med selv, godt hjulpet av en fornuftig økonomisk politikk. Den andre – vel – det er der vi er akkurat nå. Den brutale sannheten er at vi har større kontroll over vårt hjemlige forbruk – gangveier, sykkelstier, jernbanespor og nye bygg – enn vi har over markedene til eksportbedriftene våre.

Det er egentlig selvsagt, men viser samtidig at det er lettere å gjøre en jobb for industrien i oppgangstider gjennom å holde kontroll med utgifter og kostnader, enn vi kan i nedgangstider når det isolert sett er fornuftig å øke både aktivitet og utgifter hjemme.

Selvsagt kan det offentlige stille opp med garantier og lån for bedrifter som opplever svikt i etterspørselen. Og det gjør Regjeringen. Selvsagt er det mulig å stimulere til mer innovasjon og produktutvikling. Det gjør også Regjeringen. I tillegg plukker staten opp regningen med de permitteringene vi vet vil komme som følge av at eksportmarkedene våre er i nedgang. På toppen av dette kommer selve arbeidsmarkedspolitikken, summen av tiltak som skal gjøre det mulig for arbeidsløse å komme seg tilbake i jobb igjen. Også her stiller Norge i en særklasse når det gjelder bruk av virkemidler. Det skulle bare mangle. Arbeidsløshet er den maksimale trusselen mot alle idealer om rettferdig fordeling.

Det er mye vi kan gjøre gjennom offentlig sektor. Men vi kan ikke tvinge verden til å kjøpe støtfangere, nye sofaer eller mer aluminium. Det er akkurat i dette punktet at ”stor handlefrihet” glir over i ”liten kontroll” og ”stor usikkerhet.” I et marked må det finnes noen på den andre siden som er villig til å kjøpe, og hva vi enn kan gjøre med Norges oljeformue så kan vi ikke påvirke etterspørselen etter de produktene som norske bedrifter leverer. Kort sagt: Vi kan påvirke vår egen etterspørsel, men i liten grad andres.

Nå påvirker Regjeringen innenlandsk etterspørsel kraftigere enn de fleste andre land for å holde sysselsettingen oppe. Er det klokt? Svaret kan ikke være noe annet enn ja. Det er klokt av alle de grunnene som er nevnt, men først og fremst av hensyn til sysselsettingen. Utfordringen er imidlertid at vi bidrar til ytterligere vridning av ressursbruk mot forbruk her hjemme – det som økonomene kaller ”skjermet sektor.” Erfaringene viser at for hver industriarbeider vi flytter over fra eksport til hjemmeproduksjon – hvilket er dramatisk nok – så er veien tilbake igjen enda vanskeligere. Det typiske er at industribedrifter som dør forblir døde.

I et land med mye olje og gass for eksport er ikke det nødvendigvis noe stort problem på kort sikt. Men på lengre sikt må inntektene fra petroleumsvirksomheten erstattes med andre inntekter. Da trenger vi ny og lønnsom eksportindustri. Jeg mener ikke med dette å si at industriarbeidsplasser er viktigere enn andre arbeidsplasser, for det er de strengt tatt ikke. Men jeg mener å si at vi trenger industri også, og at vi greier oss like liten uten industri i framtiden som vi greier oss uten lærere eller helsearbeidere. Og akkurat er det industrien vår som er mest utsatt.

Her kommer da våre borgerlige politikere inn i bildet. De retter selvsagt sin kritikk av krisepakken inn mot det som Regjeringen kan gjøre minst med, nemlig selve den internasjonale tilbakegangen. For meg er det et bevis på to ting: For det første at de kan sin politiske ABC. Ingenting er mer takknemlig enn å holde en regjering ansvarlig for noe den ikke kan gjøre noe med. Og for det andre at Regjeringens pakke egentlig er svært god, i den forstand at det ikke finnes så veldig mange andre ”geniale” forslag som ville gitt samme resultater. Det tror jeg også at den videre debatten vil vise. Alt i alt mener jeg derfor at krisepakken har styrket Regjeringen, og jeg tror svært mange – inklusive borgerlige velgere – opplever kritikken fra opposisjonen som lite konstruktiv. Særlig virker kritikken fra Fremskrittspartiet om at forslagene burde ha kommet allerede før jul temmelig oppkonstruert. Tvert i mot tror jeg Regjeringen har brukt de siste ukene svært godt, og at det har bidratt til kvaliteten på det opplegget som er lagt fram.

Det store spørsmålet nå er selvsagt hvor lenge krisen vil vare, og hvor dypt den vil gå. Det vet ingen, men det virkelig urovekkende er om landene nå velger å gjenta feilen fra tidligere tider med økt beskyttelse av egen produksjon, økt skattekonkurranse og økte eksportsubsidier. Dette er tiltak som verken gir trygge arbeidsplasser, god ressursbruk eller nødvendig omstilling for en ny framtid. Krisen viser at vi trenger ny vekst, men også at det ikke er likegyldig hva slags vekst vi skaper. Innenfor de rammene som Regjeringen faktisk kontrollerer synes jeg de har funnet en bra oppskrift, og jeg er ikke i tvil om at vi vil se resultater over hele landet.

tirsdag 20. januar 2009

Alt er mulig!

Om du en dag skulle føle at du var i unaturlig godt humør og at tingene utviklet seg i en positiv retning, har jeg en enkel oppskrift for å ta deg ned på bakken igjen: Tenk på konflikten i Palestina i et par minutter, så er du tilbake til hverdagen.

Akkurat nå er det en slags "fred" i Gaza, men det er dessverre få grunner til å tro at vi er nærmere en fredelig løsning. Israel har lykkes med å pulverisere ethvert palestinsk lederskap, og de viser ingen tegn til å oppgi politikken med okkupasjon og ulovlige bosettinger. Dermed er vi tilbake ved start. Eller, egentlig er vi langt utenfor brettet, for den "løsningen" Israel har tenkt seg når det gjelder palestinerne er slett ingen løsning, men en sikker oppskrift på fortsatt fortvilelse og fortsatt konflikt. Det ser ut som fred er umulig.

Likevel: Dette er samtidig en dag der vi nettopp kan tenke at alt er mulig, for i dag blir Barack Obama innsatt som amerikansk president. Det var mer enn 1000 grunner til at dette aldri kunne skje, og likevel skjer det i dag.

Jeg tilhører de som advarer mot altfor høye forventninger til Obama. Den serien med utfordringer han skal gi seg i kast med er uten sidestykke. Han er mektig, men ikke allmektig. Dessuten er han president for USA, ikke for hele verden. Det skal vi sikkert også få merke. Han starter sin gjerning i kjølvannet etter politikkens svar på "Eddie the Eagle", og det kan være en fordel, men også Obama kommer raskt til å merke at det ikke er noen enkel sak å forholde seg til en Kongress og store velgergrupper med kryssende interesser. Derfor står også de potensielle nedturene i kø.

En stakkars blogger fra Norge kan gjøre lite annet enn å ønske at Obama får sin kvote av lykke og hell - i tillegg til de politiske ferdighetene han utvilsomt disponerer. I dag drømmer vi om et USA som igjen tar internasjonalt ansvar, og som bidrar til å løse globale problemer, snarere enn å skape dem.

Og mens vi tenker på at det er mye som egentlig er mulig, kommer det inn en melding om to fiskere fra Burma som har overlevd ute på åpent hav siden lille julaften - i en fryseboks! He-he. I følge meldingene var de veldig tørste, men er allerede skrevet ut av sykehuset. Jojo, - å overleve 25 dager på havet i en fryseboks er vel bevis godt nok på at alt er mulig, selv om det er rimelig enkelt å forestille seg at disse dagene neppe var noen trivelig opplevelse.

Vi velger å la denne historien stå som symbol for det "egentlige" innholdet i 20. januar 2009: Alt er mulig, og selv for palestinerne må det finnes et håp - om det er aldri så lite og aldri så svakt akkurat nå.

Congratulations, Mr. President.

onsdag 14. januar 2009

Hva slags fred?

Endelig begynner ryktene å svirre om en mulig våpenhvile i Gaza. Mens dette skrives er lite kjent om en mulig avtale, men det virker i alle fall som om aktørene har tatt til vettet og involvert Hamas i samtalene. En avtale uten Hamas ville selvsagt vært verdiløs.

Om det er riktig at det går mot en slags våpenhvile kan vi kanskje håpe at noen av de grunnleggende problemene i konflikten kommer opp på bordet igjen; først og fremst palestinernes håpløse situasjon som følge av årtier med israelsk okkupasjon og ulovlig bosetting. Men det er et tynt håp. I Israel har oppslutningen om krigen vært massiv. Der snakker man om at Hamas skal ødelegges, og man vil ha tilbake "snille" palestinere ved forhandlingsbordet. Synet på verden omkring er nokså ensidig negativt, særlig gjelder dette EU og FN. I dag skriver Jerusalem Post bl.a. dette på lederplass:

"The reaction of Israel's European allies in particular has been instructive. Having abandoned Israel as it defends itself against a transparently fanatical Hamas - and after Israel unilaterally uprooted its settlements and pulled its soldiers out of Gaza in 2005 - Israel will be mindful of how much their support is worth when the time comes to "take risks for peace" in the West Bank."

Israel vil snakke om raketten som falt i går, ikke om okkupasjonen som startet for flere tiår siden. De vil snakke om charteret til Hamas, ikke om hvordan PLO systematisk har blitt ødelagt og en demokratisk valgt regjering fullstendig satt til side. Den offentlige hukommelsen i Israel strekker seg for øyeblikket ikke lenger tilbake enn til 2005, da de "trakk seg ut" av Gaza - og omgjorde den ulovlige okkupasjonen til en like ulovlig beleiring, med tilsvarende håpløse livsvilkår for befolkningen. Den "planen" som er utformet av Israels regjering handler om å beskytte befolkningen i sør mot rakettangrep. Punktum. Punktum finale, faktisk.

I Aftenposten i går sier forsvarssjef Sverre Diesen interessante ting om Israels krig. "For det første", sier han, "evner ikke maktbruken å oppnå det som er begrunnelsen, nemlig å stanse Hamas' rakettavfyringer mot sivile israelske mål. Dernest skaper den i stedet omfattende materielle og menneskelige ødeleggelser som radikaliserer nye grupper av palestinere så vel som befolkningen i de øvrige araberstater; hvilket ikke er i Israels interesse. For det tredje forspiller Israel stadig mer av sin sympati og sitt omdømme i resten av verden, som heller ikke er i deres langsiktige, strategiske interesse." Den eneste måten Diesen kan finne militær logikk i Israels atferd på er ved å anta at landet ikke ønsker seg en varig fred med palestinerne, og heller ikke ønsker at det blir opprettet en egen palestinsk stat som nabostat til Israel. "Jeg kan ikke avskrive at Israel har gitt opp å komme til en forståelse med palestinerne. Gitt det, så er jeg enig i at strategien kan fremstå som rasjonell," sier Diesen.

Min frykt er at Diesen har fryktelig rett. Det finnes ikke mange israelere som for alvor mener at fredlig sameksistens med palestinerne er en mulig tanke. Og det finnes altfor mange som mener at palestinerne for lengst burde ha karret seg over Jordan-elven og slått seg ned i Jordan eller et annet arabisk land. Da hadde problemet vært løst, og FN kunne ha opphevet den flyktningstatusen som i dag gjelder for hundretusener av palestinerne, - og dermed også alt snakk om "ulovlig okkupasjon og bosetting." Slik er den israelske drømmen, og så lenge den lever blir det ingen fred.

Den pågående retorikken i Israel gjenspeiler dessverre denne tenkningen så altfor tydelig. Det ser ut som Jerusalem Post mener at en mulig fred både på Gaza og på Vestbredden er noe Israel kan tilby for å gjøre EU og FN en slags vennetjeneste. Det har åpenbart lite med Israel å gjøre, som bare "tar risiko for fred", og det har slett ingen ting med palestinerne å gjøre - selv om det nettopp er palestinerne som er konfliktens kjerne. Israelske kommentatorer skriver om palestinerne generelt og om Hamas spesielt som om saken gjelder å lære en ulydig hund en lekse - alternativet er avliving.

Min neste frykt er derfor at en våpenhvile ikke fører til noe som helst. Det er rett at Israel velfortjent har tapt omdømme gjennom aksjonene i Gaza. Men dette var ikke de første aksjonene, og de blir heller ikke de siste. Israel har behov for en helt annen samtale med seg selv, og med verden omkring. Da må vi tenke lenger tilbake enn til 2005, faktisk må vi tilbake til slutten av første verdenskrig - og vi må innom både 1948, 1967 og en rekke andre ubehagelige år før vi kan begynne å nærme oss mulige løsninger.

Og vi kunne gjerne stoppe opp ved året 2002, da Den arabiske liga presenterte sitt initiativ for en varig løsning på konflikten. Kort fortalt går initiativet ut på at Israel sikres retten til å eksistere, og anerkjennes av samtlige naboland, mot at de trekker seg tilbake til grensene fra 4. juni 1967, bidrar til en løsning for de palestinske flyktningene og aksepterer at palestinerne etablerer sin egen stat på Gaza og Vestbredden, og med Øst-Jerusalem som hovedstad.

Dessverre framstår noe slikt som fullstendig umulig i dag. Likevel er det omtrent slik en "fredelig løsning" må se ut. Tragedien er at diskusjonen i dag handler om helt andre ting - og inntil det blir en gjengs oppfatning i Israel at palestinerne også har soleklare rettigheter blir enhver "fred" i Gaza neppe langvarig.

tirsdag 6. januar 2009

Israel har ingen plan

Kong Phyrros (319-272 f. Kr.) var i følge Hannibal en av de største generalene gjennom tidene. Han vant slag etter slag, men som regel var tapene store. Etter et slag mot den romerske republikken i 279 f. Kr. hadde han mistet nesten samtlige av sine beste soldater, samtidig som romerne fortsatt hadde store reserver å trekke på. "Vinner vi enda en slik seier er vi ferdige," skal Phyrros ha sagt. I lengden ble det romerne som fikk kontrollen over Middelhavet.

Det er mulig å vinne et slag, men tape selve krigen. Og det er den ferden Israel nå har lagt ut på. Israel har ressurser til å gjennomsøke hver landsby, hvert hus på Gazastripen. De kan arrestere eller drepe hvert eneste nålevende medlem av Hamas. De kan beslaglegge hver eneste rakett og hvert eneste våpen de kommer over. De har likevel ingen mulighet til å skape fred med palestinerne, rett og slett fordi de mangler en plan. Israel har ingen visjon som ligger "bak" Hamas. De har ingen ambisjoner om å sikre seg en palestinsk stat som fredelig nabo. Den eneste planen de har er at palestinerne skal "bli borte" - og at verden skal glemme at de okkuperer og bosetter land i strid med Folkeretten.

Av alle strategier som er tenkelige for å sikre Israel en fredelig framtid er dette trolig den mest naive og virkelighetsfjerne. Israel kommer selvsagt til å "vinne" over Hamas i den hermetisk lukkede Gazastripen. Det er bare et spørsmål om tid - og lidelser. Men etter Hamas kommer det noe nytt, akkurat som Hamas kom etter PLO. Hva dét kan være er det ingen som vet, men det er helt sikkert ikke en organisasjon som er vennlig innstilt til Israel. Den kommer sikkert til å bruke de virkemidlene som er tilgjengelige - og som er velkjente; terror, angrep mot sivile mål, gjerne angrep med raketter hvis de er å oppdrive (og det er de). Altså må også den nye organisasjonen nedkjempes. Mer vold. Så kommer enda en organisasjon, som også må bekjempes. Og så? Hva skal skje etter det? Israel har ikke peiling. Deres mest avanserte plan er at palestinerne skal forsvinne, at fire millioner mennesker skal gi avkall på nøyaktig det samme som Israel sier de kjemper for: Retten til å leve trygt innenfor egne grenser i sin egen stat.

Israel hevder at de ønsker seg en "annen" fiende, et annet lederskap hos palestinerne, noen med fredlige hensikter som det går an å snakke med og som aksepterer Israels rett til å eksistere. For å "oppmuntre" moderate palestinske krefter er de nødt til å slå hardt ned på de militante. Motsatt anser Israel det som farlig å "gi etter for terrorismen", i frykt for at det minste tegn til ettergivenhet skal utløse økt palestinsk selvsikkerhet og jubelscener i Damaskus og Teheran. Men dette er bare en kortsiktig retorikk som er tilpasset den aktuelle krisen. I virkeligheten er det en gjengs oppfatning blant israelere at palestinerne i grunnen burde pelle seg vekk, og at de burde ha vært borte for lenge siden.

I Jerusalem Post i dag skriver Noam Bedein, leder for Mediasenteret i Sderot, at det egentlig er "verdenssamfunnet" som har holdt denne konflikten i live i tiår etter tiår fordi palestinerne er innrømmet rettigheter som "evigvarende flyktninger." Uten denne retten hadde de enten vært borte for lengst, eller Israel kunne selv ha avgjort deres skjebne uten unødig innblanding utenfra. Bedein skriver at mens 40 millioner mennesker ble omplassert etter andre verdenskrig, så sitter palestinerne fortsatt fast i sine flyktningleire. Hvorfor kunne ikke de også bare blitt omplassert? Hvorfor skal Israel være det eneste landet i verden som fortsatt må slite med slike "rester" etter den store krigen, der jødene samtidig gjennomgikk ubeskrivelige lidelser?

Dessverre er det slike som Noam Bedein som representerer den langsiktige "planen" til Israel: Palestinerne burde allerede vært borte, og så lenge de nekter å forsvinne må Israel slite med konsekvensene.

Gjennom årelang okkupasjon og ulovlig bosetting, gjennom brutal atferd i de okkuperte områdene og gjennom praktisk talt å stenge palestinerne inne, har Israel skaffet seg en enda mer uforsonlig motstander på palestinsk side. For å skape en motvekt til PLO bidro Israel til å bygge opp Hamas. De lykkes med å splitte palestinerne, men skaffet seg samtidig naboen fra helvete. Nå ønsker de seg tilbake til den "gamle" naboen, men Fatah er trolig allerede ødelagt som troverdig representant for et samlet palestinsk folk, - ikke minst takket være Israel som i alle år har nektet å innrømme palestinerne så mye som en tøddel, helt i samsvar med Bedeins logikk om at de egentlig burde forsvinne for godt.

Israel får aldri fred med palestinerne før de kaster sine naive forstillinger om et palestinsk "forsvinningsnummer" til side. All verdens militære og politiske inngrep mot den palestinske befolkningen kommer til å være null verdt helt til den dagen et flertall i Israel tar fullt ut innover seg at de har et nabofolk som kommer til å bli, og som har krav på akkurat den samme selvbestemmelsen, freden og sikkerheten som de selv krever. Nå snakker Israel om et annet palestinsk lederskap, og det kan vi alle håpe på. Men så lenge de palestinske områdene er enten okkupert eller hermetisk lukket, og så lenge palestinerne må leve under jernhælen og tåle militære aksjoner av den typen vi nå ser på Gaza, er savnet av et annet lederskap enda større: Et Israel som ser på palestinerne som noe annet - og mer - enn "en ubehagelig sannhet."

Hvis det Israelske målet med angrepene på Gaza var å skape grunnlag for fred kan vi allerede nå slå fast at det blir en Phyrros-seier. Så må Israel spørre seg selv om hvor mange flere slike "seire" landet kan leve med ...