torsdag 26. februar 2009

Er hår farlig?

Det er morsomt med hår. Nylig diskuterte vi om det skulle være lov å dekke det til og samtidig være politi. Mange kloke stemmer fortalte oss at en slik utskeielse i forhold til samfunnets behov for "nøytralitet" var heeelt umulig.

Og slett ikke til å leve med uten å undergrave alt hva "vi" har stått for siden Voltaire, Kant, Norge i 1814, Hegel, Weber og Habermas - og ikke minst alle de som bygget vannkraft, norsk industri, norsk forvaltnining, norsk oljevirksomhet og alle vi andre som går på ski annenhver hver helg.

Aldri var den rettsstaten, som gutta på skauen jobba for, mer utsatt, - å nei. Og heller ikke kvinnenes jobb for mer likeverd. "Kvinner med skaut?" Nei, nå føler jeg meg skikkelig usikker, du! Snakker vi norsk rett eller sharia med full steining og kjønnslemlestelse? La oss snakke om dette i en sammenheng som er maksimalt fjern fra de det angår - og som vi likevel ikke gidder å snakke med.

Vel, nå er forslaget om hijab i politiet gravlagt - uten debatt, og uten at det kan oppfattes som noe annet enn en seier for det norske "bygdedyret." Deretter slapp selvfølgelig hovedmonsteret ut til lufting: Siv Jensen fikk sine sekunder med fremmedfiendtlighet, og slik går nu dagan.

Her var det mange som sviktet. Og - typisk nok - han som får skylda er en av de få som har forsøkt å tenke saken igjennom, men som forkludret den hellige "prosessen." Takke faen for "prosessen", for da slipper vi å snakke om sak. Nå kan alle "integreringsvillige" politikere fra Ap og SV slå hverandre på ryggen og snakke om "klønete håndtering," samtidig som de slipper å snakke om hva dette egentlig dreier seg om.

Spørsmålet er egentlig veldig enkelt: Hvis du blir møtt av en norsk politikvinne som har dekket til håret sitt med en hijab, er du da bekymret for rettstilstanden i landet?
Er du usikker på hvilken lov som gjelder?
Føler du utrygghet for om neste skritt er en tøff samtale, en kveld på cella eller rett og slett steining bak nærmeste mur?

Mitt tips er at du tenker mer på hva du har gjort enn på hva som befinner seg under lua på politiet. Mitt tips er at du tenker mer på hva du eventuelt har gjort enn på at det ikke er noe synlig hår under lua.

Så enkel er jeg.
Og så viktig var denne saken.

Nå er det lov for alle å le av forslaget om å la muslimske kvinner bruke hijab i politiet.
Fordi "prosessen" var klønete.
Så nå kan vi alle snakke om noe annet.
Fri oss fra debatten - var det noen som sa...
Men det er ingenting - absolutt ingenting - som tyder på at denne debatten er over.
Mitt tips - for hva det er verdt - er at Norge kommer til å forandre seg mer under de neste ti årene enn under de tre tiåerene vi har bak oss.

onsdag 18. februar 2009

Om symboler og prinsipper

Et symbol må alltid tolkes. Som minimum har symbolet i alle fall en avsender og en mottaker, og selv i et slikt enkelt tilfelle er det langt fra sikkert at mottakeren tolker symbolet slik det var ment fra avsenderen.

Da må det oppklaringer til. Debatten om bruk av hijab i politiet er både engasjerende og viktig fordi den har avslørt at folk legger nokså forskjellige ting inn i hva et slikt religiøst begrunnet plagg betyr generelt, og spesielt når det brukes sammen med en politiuniform.

Aller først: Noe av uviljen mot hijab skyldes noe så enkelt som fremmedfrykt, - det har vi sett av en god del innlegg i debatten (og ikke minst blant de som diskuterer på ulike blogger rundt forbi). Fremmedfrykt og fordommer er både viktig og alvorlig, men jeg skal ikke bruke mer tid på det her – annet enn å konstatere at det er nokså trist.

Så har vi de mer saklige argumentene, som grovt sett kan deles i to:
  • På den ene siden at bruk av hijab truer den nøytraliteten som politiet nødvendigvis må representere;
  • På den andre siden at bruk av hijab representerer et kvinnesyn som er diskriminerende, og som derfor minst av alt hører hjemme i politiet.

Den første typen argumenter gjelder for alle typer religiøse plagg, enten de bæres av kvinner eller menn, så her er selve kjønnsdimensjonen ikke det avgjørende. For min del bestrider jeg dette argumentet. Jeg mener at vi skal ha et uniformert politi. Men jeg mener også at dette politiet skal kunne være en arbeidsplass for personer som føler de har en religiøs forpliktelse til å bære et plagg som for eksempel en hijab.

Mitt hovedargument er at dette handler om institusjonalisert religiøs toleranse, gitt ved en generell rett i diskrimineringsloven til nettopp å bære religiøse hodeplagg. Jeg mener ikke at bruk av denne typen plagg skal gå ut over rent praktiske hensyn som gjelder for utøvelsen av jobben. For eksempel vil jeg mene at det ikke er tjenlig å ha kvinner i politiet som dekker til ansiktet sitt. Jeg mener at vi heller ikke bør akseptere en rett å bære en religiøst motivert kniv som del av uniformen, av akkurat samme grunner. Om det går an å bruke en turban kan vel også være tvilsomt (i alle fall sammen med en hjelm), men dette er også et rent praktisk spørsmål.

For å være ærlig: Jeg tror alle som søker seg til politiet har akseptert kravet om uniformbruk, og det faktum at det finnes slike praktiske grenser. Derfor er nok den praktiske tilpasningen et mindre problem enn det prinsipielle spørsmålet om bruk av religiøse hodeplagg.

Det kan føres argumenter om akkurat når innslaget av religiøst motivert påkledning er så stort at det bryter med kravet om å være en uniform. Etter min mening er en hijab eller en jødisk kippa langt unna en slik grense. Så lenge plagget er funksjonelt både i forhold til kravet om uniformering og kravet om det ikke skal være upraktisk, mener jeg at vi i toleransens og mangfoldets navn skal tillate muslimske kvinner å bære hijab i politiet (som de allerede kan i tollvesenet og i forsvaret). Og jeg mener spesielt at vi ikke har saklige grunner til å anta at en muslimsk kvinne i politiet ikke kan ivareta sine oppgaver akkurat like nøytralt og profesjonelt som en hvilken som helst annen person. Dette siste er kanskje det viktigste; begynner vi å tøyse her er vi raskt ute på svært farlige veier når det gjelder hvem som skal ha lov til å representere de ”egentlige” og lovbaserte verdiene i samfunnet.

I forlengelsen av argumentet om nøytralitet har det kommet fram en rekke eksempler på mulig ”utglidning.” Det har vært snakk om både hakekors, partisymboler, samekofter og til og med luer som viser at man er sterk tilhenger av en bestemt fotballklubb. Men det vi snakker om er bruk av plagg som er religiøst motiverte, og som aksepteres av respekt for den enkeltes personlige tro. Ingen av disse eksemplene faller inn under denne kategorien, og de er derfor heller ikke vanskelige å avvise.

Så har vi kjønnsdimensjonen. Her er argumentet at en hijab symboliserer et bestemt kvinnesyn, nærmere bestemt at kvinnen må skjule håret for å unngå attrå fra menn. Under en slik tolkning blir hijab helt feil fordi vi ikke aksepterer at kvinner har et spesielt ansvar for å ”beskytte seg” eller skjule sin seksualitet av frykt for at enkelte menn er drittsekker og voldsmenn. Setter vi hijab sammen med en politiuniform blir det dobbelt feil, fordi politiets oppgave nettopp er å forsvare denne verdien og hindre overgrep mot kvinner.

Jeg er ingen ekspert på bruk av hijab. Jeg innrømmer gjerne at det nok finnes millioner av muslimske kvinner som føler seg presset til å kle seg både på den ene og andre måten, etter press fra den mannlige delen av befolkningen. Uten at dette er enestående for muslimer. I muslimske land er tradisjonene (og påkledningene) typisk nokså forskjellige, og ser vi verden under ett har vi hele skalaen fra muslimske kvinner i burka til muslimske kvinner som kler seg akkurat slik som vestlige kvinner. Det dette forteller meg er at det er store forskjeller mellom landene, og blant muslimer, når det gjelder synet på ”korrekt” påkledning. Etter som det finnes om lag 1,4 milliarder muslimer i verden ville noe annet være temmelig overraskende.

Men det finnes også begrunnelser for å bære hijab som ikke er gitt ved et kvinnefiendtlig menneske- eller samfunnssyn. Det finnes muslimske kvinner som selv velger å bruke hijab ut fra sin religiøse overbevisning. Kvinner som kunne ha valgt annerledes, men som selv har kommet til at hijab er en vesentlig del av deres religiøse identitet, på samme måte som enkelte (men ikke alle) jødiske menn føler det er en plikt å bruke kippa. Mange av oss kan ikke forstå dette. Men det gir oss ingen rett til ikke å akseptere det, og tolerere det. Og igjen – det gir oss ingen rett til å anta at en muslimsk politikvinne nødvendigvis ikke vil greie å praktisere en lov om likestilling mellom kjønnene, eller mellom homofile og heterofile – eller at en jødisk politimann nødvendigvis vil opptre partisk i forhold til situasjoner som har med konflikten i Midt-Østen å gjøre. I det øyeblikket vi tar dette spranget, har vi gått fra å ha respekt for den enkeltes religiøse identitet og over til å anvende våre egne fordommer om hvordan de vil opptre i gitte situasjoner. Vi har gått fra å innrømme alle retten til å tro hva de vil, til å skape fordomsfulle gruppeidentiteter inne i vårt eget hode.

Men i et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn vi kan ikke etablere regler av denne typen basert på fordommer med større eller mindre oppslutning. Mener vi at religiøs toleranse er en kjerneverdi kan vi ikke reservere den til situasjoner der toleransen oppleves som uproblematisk. Det er derfor spørsmålet om hijab er viktig. Og det er derfor vi må holde fast ved at en muslimsk politikvinne eller jødisk politimann – eller en muslimsk dommer for den del – ikke har annet å bevise enn at de følger loven og at de anvender den likt for alle. Det er hva politiyrket og rettsvesenet handler om. Hva de ellers mener om Gud og himmel og helvete har ingenting med den saken å gjøre, med mindre de selv skulle svikte og begynne å handle ut fra sine fordommer. I så fall begår de tjenestefeil, og må møte konsekvensene av det. Vi har fått en personalsak.

I mange norske muslimske miljøer er det dessverre fortsatt slik at kvinner ikke stimuleres til å utdanne seg, skaffe seg et yrke og gjøre egne valg. Å bryte dette mønsteret er viktig av mange grunner. Er det mulig å tenke seg flottere symboler på et slikt brudd enn nettopp muslimske kvinner som tar med seg sin egen identitet inn i et krevende og mannsdominert yrke som politiet? Et yrke som – av alle ting – nettopp handler om nøytral håndhevelse av en lov som gjelder for alle, uansett hva man tror på, og der politiet allerede sliter med mangelfull tillitt i mange minoritetsmiljøer?

Og hvor klokt er det av oss andre å velge å tolke disse symbolene helt annerledes? Som fare for mangelfull lojalitet og upartiskhet? Som kvinneundertrykking og mangel på selvstendighet? Hvor fører i så fall den veien oss? Hvis målet var integrering og økt toleranse føler jeg meg sikker på at retningen blir feil.

For mange er dette en slitsom og krevende debatt. Og det er interessant at synspunktene går på tvers av kjønn, religion og politikk. For meg er det slik at spørsmålet om religiøs toleranse slett ikke vil bli borte av seg selv, men tvert i mot bare vil bli mer og mer påtrengende. Som samfunn har vi behov for å finne ut av disse spørsmålene, prøve ut argumentene, og – ikke minst – tenke nøye igjennom også de situasjonene der slik toleranse er krevende. Likevel føler jeg meg trygg på at dersom vi først har akseptert at Norge for lengst har blitt et land med mange religioner og livssyn, der demokratiet og rettsstaten danner en felles ramme, ja, da kommer vi ikke til å sette grensen for toleranse ved bruk av hijab i politiet. Vi har nok enda tøffere debatter enn dette foran oss.

søndag 15. februar 2009

Litt meir om vanskelege symbol

Eg kan forstå argumenta til Gunnar Skirbekk om å halde hijab vekk frå politiet. Men eg tykkjer ikkje at dei er overtydande. Slik eg ser det er det naudsynt å skilje mellom det prinsipielle og det praktiske. Kva tiltak politiet ynskjer å gjere bruk av i ein konkret situasjon - t.d. når det gjeld bruk av personell og utstyr - kan ikkje vere avgjerande for retten til å bere religiøse hovudplagg. Og det er nett denne retten saka handlar om.


Eg trur at mange ser argumenta for at vi skal ha eit uniformert politi – dei er velkjende. Men Skirbekk har framleis til gode å forklara meg og andre kva det er med ein hijab som gjer at ein politiuniform ikkje lenger er ein politiuniform, og kvifor denne markøren skal truge målet om nøytralitet og prinsippet om at lova gjeld likt for alle. Kva er det med ein hijab som fortel oss at politikvinna ikkje er nøytral og ikkje vil handle i samsvar med lova?


Ulike skribentar freistar no å forklara kvifor muslimske kvinner skulle ynskje å gå med hijab. Vi vert presenterte for alle moglege teoriar. Nokre meiner at hijab beint fram er kvinnediskriminerande, og at hijaben skulle vore ulovleg i landet vårt. Andre meiner å vite at hijab ikkje har noko med religion å gjere i det heile teke, men at plagget gjev uttrykk for sympati med aggressiv islamisme av typen Det muslimske brorskap og Al-Qaeda.


Ja, her finst det sikkert mykje ulikt å diskutere. Men dette er ei fantastisk misforståing av kva saka handlar om. I samfunn som ynskjer å verne om religionsfridom er det ikkje noko krav at folk skal gje vitskapelege – eller andre - grunnar til at dei trur det dei trur. Det er ikkje hjå individa at bevisbyrda ligg, for dei skal få tru nett kva dei vil. Det er samfunnet som eventuelt må ha ei meining om kvifor visse former for religiøs tru ikkje er akseptabel. Og eg kjenner ingen som for fullt alvor meiner at det ikkje skal vere lov å vere muslim i Noreg. For den del: Eg kjenner ingen som meiner at islam, reint prinsipielt, er uforeinleg med demokratiske ideal. (Noko anna er det sjølvsagt at demokratiet har tronge kår i ei rekkje muslimske land. Det er i seg sjølv ein viktig debatt, der ikkje minst Gunnar Skirbekk har levert viktige bidrag. At det finst spenningar mellom islam og det moderne er ikkje noko nytt, men det gjev oss ingen rett til å tru at muslimske kvinner som ynskjer å arbeide i politiet ikkje har respekt for dei lovene som gjeld i landet vårt.)


Og dermed er vi ved sjølve kjerna i saka: Det er lite anna vi kan gjere enn å akseptere at for visse muslimske kvinner er bruk av hijab eit spørsmål om tru og samvit. Vi treng korkje forstå eller vere einige i denne vurderinga. Men vi lyt akseptere at det finst folk som faktisk ser det slik.


Dette skjønar ikkje Rune Gerhardsen. Han er med på å gjere debatten pinleg og meir fordomsfull enn den treng å vere. Å samanlikna supportercaps og skautet til mor si med hijab syner at han ikkje evner å leva seg inn i at det finst menneske som trur på andre ting enn han sjølv. Det er deprimerande med tanke på den jobben vi har å gjere når det gjeld integrering og religiøs toleranse, og det er temmeleg respektlaust i høve til dei kvinnene som denne saka i fyrste omgang gjeld.


For det finst eit vidare perspektiv her. Ut frå statistikken burde det vore om lag 25 prosent av folk med minoritetsbakgrunn i politiet i Oslo. Dei burde vore ute på gatene kvar einaste dag og signalisert at det som er avgjerande for offentleg liv i Noreg ikkje er kva for religiøs oppfatning kvar og ein av oss har, men om vi har respekt for dei lovene som gjeld for alle - og for den prosessen som lovene er eit produkt av, nemleg demokratiet.


Ei av desse lovene regulerer omsynet til religiøse minoritetar i samfunnet (diskrimineringslova). Den lova slår fast at det ikkje er lov å nekte nokon å bere religiøse hovudplagg med mindre det finst klare, saklege og praktiske argument for dette. Såleis er hijab allereie akseptert både i forsvaret og i tollvesenet. I prinsippet kan dermed muslimske kvinner døy for Noreg iført hijab, men dei skal altså nektast å vere politi. Dette er direkte latterleg, spør du meg.


I denne debatten har eg ikkje høyrt nokon som meiner at politiet ikkje skal vere uniformert. Eg har heller ikkje høyrt nokon som meiner at praktiske omsyn når det gjeld utføring av politioppgåvene ikkje er viktige. Men eg har høyrt ei rekkje merkelege argument om at jødisk kippa og muslimsk hijab skapar tvil om både nøytralitet og om kva lover som gjeld. For meg er det heilt motsett: At det finst muslimske kvinner som i det heile ynskjer å gå inn i politiet for å praktisere dette krevjande yrket er for meg berre godt nytt – eg greier ikkje å sjå det annleis.


I mine augo burde dei vore klappa fram, og slett ikkje møtt med tvil om intensjonar og dømekraft. Eg deler ikkje dei religiøse meiningane deira og forstår ikkje kvifor det er naudsynt å dekkje til håret, men det er heldigvis ikkje kva saka handlar om. Spørsmålet er om dei skal ha høve til å tru det dei trur og handla i samsvar med dette. Svaret mitt er ja, og korkje Skirbekk eller Gerhardsen har greidd å overtyde meg om noko anna.

tirsdag 10. februar 2009

Hijab? Hamsun? Binders?

På bildet ser vi en smilende Maha Sukkar, opprinnelig fra Libanon, som gleder seg til å gå i gang som politikvinne i Victoria Police i Australia. Hun var den første i det landet som fikk lov til å bruke hijab som en del av politiuniformen. Skal vi tro avisen fra Australia var dette en stor dag både for Maha og familien hennes, som var kommet den lange veien fra Beirut for å delta i feiringen.

I Bodø diskuterer de nå om det er passende å kalle opp det nye kulturhuset etter Knut Hamsun. Ikke rart meningene er delte; på den ene siden var Hamsun en stor forfatter som skrev vakkert om den mystiske nordnorske naturen, på den andre siden var han klin nazist inntil det siste og mange ser fortsatt på ham som en landsforræder.

En binders kan brukes til mye. Under siste verdenskrig ble en binders på jakkeslaget sett på som uttrykk for patriotisme og motstandsvilje. Mer skulle ikke til for å påkalle vrede fra okkupanter og overløpere. Å bære en binders på jakken var slett ikke risikofritt.

Det disse eksemplene har felles er at de handler om symboler. Og symboler har sprengkraft. De står for verdier og holdninger. Og de er gjenstand for tolkning. Derfor er ikke ”symbolpolitikk” – i denne betydningen – uinteressant. Tvert i mot er det meget viktig. Hva betyr det å kalle opp et kulturbygg etter Hamsun? Er det å gi heder til forfatteren, eller til forfatterskapet? Er det kunsten eller kunstneren vi refererer til? Og hva betyr det å gå med en binders på jakken? I dag: Absolutt ingen ting. Vinteren 1944: Absolutt alt.

Nå er det vår tur til å diskutere hijab og uniformer. I Dagbladet skriver Gunnar Skirbekk at vedtaket om å tillate hijab som en del av politiuniformen er ”uryddig.” ”Uniforma er ein institusjonell markør for viljen til å leggje private verdioppfatningar til side. Dei som ikkje har fått med seg dette, har «ein jobb å gjere» og bør inntil vidare ikkje rekrutterast til politi eller rettsvesen,” skriver Skirbekk.

Jeg har stor respekt for Gunnar Skirbekk – av mange og gode grunner, men i denne saken er jeg helt uenig med ham. Jeg mener vi skal si ja til hijab i politiet, og at vi skal ønske hver eneste muslimske kvinne som ønsker å arbeide for å sikre lov og orden i samfunnet vårt hjertelig velkommen. Ja, jeg håper rett og slett at vi får mange kvinner som vil ta med seg hijab og gå inn i dette viktige yrket.

For min del er jeg ikke troende. Jeg er ikke medlem av statskirken. Jeg er tilhenger av en sekulær stat, og av å skille kirken fra staten. Men samtidig er jeg for trosfrihet. Altså må jeg akseptere at det finnes mange som mener helt andre ting enn meg når det kommer til religion, inklusive spørsmålet om hva som er ”korrekt” påkledning. Debatten om hva som er ”korrekt” i henhold til ulike religioner er lang som mange vonde år, ikke minst innenfor islam, men for meg er det avgjørende at dette er noe enkeltmennesker må få bestemme selv. Mitt første premiss er dermed at bruk av hijab, og andre religiøst motiverte plagg, er frivillig. Ettersom vi ikke har noe instrument som kan måle akkurat hvor viktig dette er for hver enkelt, har vi til slutt ikke noe annet valg enn å ta folk på ordet. Det er som regel en god regel. Dersom de sier at dette er viktig for dem, har vi en plikt til å akseptere det.

Mange trosretninger har spesielle ”religiøse” plagg. Ja, det finnes også synspunkter på hva som er ”riktig” blant kristne. Å nekte noen å kle seg i samsvar med egen vilje og overbevisning kunne ikke falle meg inn. I alle fall rent prinsipielt. For det kan finnes former for påkledning som er lite hensiktsmessige i gitte situasjoner, for eksempel en arbeidssituasjon. Det nytter ikke med burka i passkontrollen (jeg vil si uansett hvilken side av skranken du er på), og det er heller ikke særlig gunstig med sjal foran hele ansiktet når man sitter på skolebenken. Religiøse plagg og gevanter kan også være direkte farlige i enkelte arbeidsmiljøer. Jeg vil tro at en religiøst motivert kniv ikke er tilstrekkelig til å slippe inn på flyet (i så fall blir jeg forbanna, for jeg har selv blitt nektet å reise med en elektrisk drill, rett nok uten at jeg hadde noen spesiell metafysisk begrunnelse). Og så videre. Men da er vi langt inne i rent praktiske overveielser, og har forlatt det prinsipielle.

For å vende tilbake til prinsippene. Argumentet til Skirbekk – og andre – er at politiuniformen står i en særstilling. Politiet har rett til å utøve vold på vegne av samfunnet. Denne rollen er de alene om å ha (i fredstid), og derfor er det særlig påkrevet at de som utøver yrket framstår som nøytrale hva angår personlige holdninger og vurderinger. Altså: En lik uniform for alle. Gjennom uniformen representerer hver enkelt politimann og -kvinne bare loven, og dermed hele samfunnet, og ikke seg selv. Så langt er jeg helt enig. Vi trenger politiuniformer.

Spørsmålet er da om en politiuniform slutter å være en uniform i det øyeblikket den bæres av en muslimsk kvinne som har en synlig hijab under lua? Slik jeg leser Skirbekk er svaret (kanskje) ja. Men for meg er svaret nei. Jeg står fortsatt overfor en representant for politimakten, forskjellen er at hijaben gir meg en tilleggsopplysning: Jeg står mest sannsynlig også overfor en muslim, i motsetning til det jeg vanligvis ville forvente; - en kristen person, eller kanskje aller helst en sekulært ”avkristnet” nordmann som de fleste i Norge trolig er.

Er en slik tilleggsopplysning avgjørende? Og hva er det i så fall med denne opplysningen som skal få meg til å tvile på at vedkommende ikke lenger er en ”nøytral” representant for ordensmakten? Er det noe med hennes tro eller overbevisning som burde gi meg angst for at hun ikke vil behandle meg i samsvar med den loven hun er satt til å forvalte, men etter personlige innfall og vurderinger isteden? Burde jeg frykte at det ikke er norsk lov som gjelder lenger? Jeg sliter med å finne poenger som kan dra et slikt resonnement videre. Det måtte i så fall være om man mente at muslimer – rent prinsipielt – ikke kan, eller ønsker, å respektere norske lover fullt ut, og at de har andre holdninger, lover og regler som er viktigere for dem, også når de utøver sitt politiyrke. Jeg kan ikke tro at Skirbekk mener noe slikt, og derfor svikter også innvendingen hans ”midt i svevet.” Jeg greier ikke helt å se hvor han skal lande. Hva er det med en hijab som bryter med nøytralitetskravet, eller evnen til å skille mellom egne vurderinger og lovens bestemmelser?

Er det ikke mer sannsynlig at en muslimsk kvinne som tar seg bryet med å først utdanne seg til politi i Norge, og deretter utsette seg for den oppmerksomheten det innebærer å gå med hijab i jobben, nettopp har et krystallklart forhold til hva som er personlig tro og hva jobben går ut på? Ja, kanskje et klarere syn på dette enn de aller fleste norske politifolk? Jeg vet ikke svaret, men mistankene mine går i retning av at vi snakker om personer med nokså robust integritet – og som samtidig viser vilje til å delta i en av de mest krevende funksjonene vi har i samfunnet, til tross for at de tilhører en religiøs minoritet. Skal vi si nei til dette? Hva slags integreringspolitikk er i så fall dét? Jeg ville ikke bli overrasket om mange muslimer følte det som om de ble ansett som ”uverdige” til å forsvare lovene i det landet der de bor, stemmer, betaler skatt og har akkurat samme demokratiske rettigheter som alle andre.

På min arbeidsplass er det flere som bruker hijab, uten at det plager noen. Jeg har jobbet i muslimske land der kvinnelige kollegaer finner det like naturlig å ha på seg hijab om dagen som det er å ta den av om kvelden når sammenhengen er mindre offisiell. Om en dyktig muslimsk politikvinne skulle rykke opp i gradene i politiet ville hun etter hvert ikke lenger ha noe pålegg om å bære uniform. Hun kunne for eksempel bli etterforsker. Kunne hun da bære hijab? Jeg mener ja. Men ville det ikke være et paradoks om det var lov å bruke hijab som overordnet i politiet, men ikke som underordnet?

Kanskje handler denne diskusjonen først og fremst om når en uniform slutter å være en uniform. Jeg håper det er tilfellet. Men uansett har vi i Norge allerede lovgivning som dekker spørsmålet om religiøse hodeplagg (diskrimineringsloven). Der er hovedbestemmelsen at det ikke er tillatt å nekte noen å bære religiøse hodeplagg, med mindre helt spesielle hensyn som sikkerhet, hygiene, bruk av hjelm og andre helt praktiske forhold tilsier det. Som hovedregel er altså bruk av religiøse hodeplagg allerede en lovbestemt rett i Norge. Burde politiet komme i en særstilling, slik at muslimske kvinner skal nektes å bruke hijab i dette yrket? Mitt svar er nei. Jeg klarer ikke å se hvordan vi på den ene siden kan mene alvor med trosfrihet – som må omfatte bruk av religiøse hodeplagg innenfor praktiske rammer – og samtidig nekte religiøse minoriteter adgang til ett av de viktigste og mest krevende yrkene vi har.

mandag 2. februar 2009

En telefon til Snåsa?

Jeg innrømmer gjerne at jeg synes vi lever i en merkelig tid. Er det bare meg, eller har det blitt litt vel mye spåkoner og mystikk i det siste? Har vi kommet dit at engleskoler og håndspåleggelse oppfattes som rimelige og folkelige svar på tidens utfordringer?

Alle har vi visst en skytsengel vi kan komme i kontakt med, og miraklenes tid er slett ikke over; - den har kommet tilbake! Helbredelse ved bønn og telefonkontakt med mennesker med ”spesielle evner” utlegges som relevante behandlingsformer på linje med det som finner sted ved landets sykehus. De med et "åpent sinn" forlanger at forskere og fagfolk skal legge seg på ryggen og innrømme at det ene kan være akkurat like godt som det andre.

Men det er det jo ikke. Det er dessverre også fortsatt tid for særlig beskyttelse av religiøse forestillinger. For første gang i historien har vi en rød-grønn regjering med flertall på Stortinget. Men den greier ikke å skille kirke fra stat, selv når kirken ber om det. Den greier heller ikke å fjerne blasfemiparagrafen, uten samtidig å gi domstolene rett til å avgjøre når religiøse følelser har blitt krenket. Hva var vitsen med å fjerne paragrafen da? Og hva var vitsen med å endre grunnlovens bestemmelser om statskirke når vi likevel ender opp med en statskirke?

Toppen av ironi får vi når den klarsynte "Snåsamannen" sammenlignes med Galileo Galelei (1564-1642, se bildet), underforstått at de begge ble oppfattet som kjettere i sin egen tid. Den sammenligningen er så hysterisk at jeg er sikker på at den sindige mannen fra Snåsa selv betakker seg. Galileo Galelei kunne føre sterke og rasjonelle argumenter, basert systematiske observasjoner, for at Kirkens verdensbilde var galt. Ja, mer enn det, - han kunne forklare hvorfor det måtte være galt. Det var farlig for Kirken, og derfor ble han tvunget til å bøye av. Han havnet i husarrest for resten av livet og bøkene hans ble forbudt. Mannen fra Snåsa kan ikke forklare noe som helst, og biografien hans selger i bøtter og spann.

Det er jo hele poenget - at hendelsene han tar del i er "uforklarlige." Den dagen de ikke lenger er uforklarlige har vi ikke lenger noen ”Snåsamann”, men noe så kjedelig som en hedersmann fra Snåsa som har brukt et langt liv til å hjelpe andre mennesker. Og ære være ham for det.

Det er altså dyrkingen av det uforklarlige som nå er på moten. Og, bevares, det finnes da enda nok av uforklarlige ting i tilværelsen - det synes til og med jeg. Spørsmålet er hva vi skal bruke de uforklarlige hendelsene til?

Noen bruker uforklarlige hendelser til å klandre det som litt nedsettende kalles ”skolemedisin.” Men det er uklart for meg hva kritikken går ut på. Er problemet at medisinen ikke greier å forklare det som skjer? Eller er problemet at den ikke interesserer seg? Eller er det – og slik høres det ut fra mange – at fagfolkene nekter å akseptere at det uforklarlige er en like ”naturlig” del av virkeligheten som all verdens vitenskap?

Den første typen kritikk er enkel å forstå. Man ønsker rett og slett at det uforklarlige skal kunne forklares, og dermed bli en del av ”skolemedisinen.” Vi kan kanskje oppfatte dette som å ha ambisjoner på forskningens vegne; - den bør strekke seg lenger.

Den andre typen kritikk har tilknytning til den første, men legger særlig vekt på at forskningen opptrer som ”arrogant” fordi den ikke gidder å interessere seg for hendelser som folk faktisk har vært med på. Det er rart med det, har man først sett en engel er det hyggelig å bli trodd. Og da blir etablert forskning sett på som ”elitisme” mens ”folket” står på den andre siden og ber om å bli tatt alvorlig. Likevel opplever jeg også denne kritikken som ambisiøs på forskningens vegne. Man ønsker at det uforklarlige skal få mer oppmerksomhet, slik at det etter hvert blir ”forklarlig.”

Den siste typen kritikk er det jeg uten videre vil kalle skivebom. Det ligger i all forskning et ønske om nettopp å finne forklaringer på det vi ikke forstår. Om vi forstod noe fullt ut var det ingen spesiell grunn til å drive forskning på det, med mindre vi har veldig mye tid til overs. Jeg tror svært få forskere lar seg skremme vekk av at noe virker tilsynelatende uforklarlig, jeg tror tvert om at mange lar seg inspirere. Og erfaringen er at mange av de tingene vi trodde vi forstod fullt ut, de forstod vi ikke i det hele tatt eller vi forstod dem ikke godt nok. Forskningsbasert kunnskap er prinsipielt reviderbar. Det er ingen svakhet, men en stor styrke.

Der hvor mange av oss får problemer er når den tredje typen kritikk føres videre; når det påstås at noe ikke bare framstår som uforklarlig, men at det faktisk er notorisk uforklarlig, at det er mirakuløst og alltid vil være mirakuløst, at det aldri vil være mulig å forstå og at vi bare må akseptere at slike mirakler er like dagligdagse som vitenskapelige gjennombrudd. Det er her at mystisisme og dogmatikk møter rasjonell nysgjerrighet. Det er et møte mellom tro på den ene siden, og kunnskap på den andre.

To ord om kunnskap først: Det finnes en lang diskusjon i forskningens historie om hva vi kan ha kunnskap om, og hva det vil si å ha kunnskap om noe. Dette er en diskusjon som kanskje ikke oppleves like påtrengende i alle fag og disipliner, men det er likevel en evig pågående grunnlagsdiskusjon som også har konsekvenser for synet på (valg av) vitenskapelig metode. Bare det at spørsmålet stilles, og at det ikke har noe enkelt og entydig svar, er en garanti for det blir tatt alvorlig. Det er rimelig å si at synet på sikker kunnskap har endret seg mye gjennom århundrene – det er langt fra Platon til Thomas Kuhn. Men det er også rimelig å si at det i dag finnes flere – og noen ganger konkurrerende - syn enn noen gang.

Få ting regnes for eksempel som mer ”sikre” enn et matematisk bevis. Likevel er det ikke enighet i matematikken eller filosofien om hva et matematisk bevis er, og heller ikke hva det beviser. Slik sett er all sunn vitenskap grunnleggende udogmatisk. Likevel finnes det noen felles kvalitetskrav. Ett av dem er at resultater skal kunne etterprøves – de skal kort fortalt tåle å bli utsatt for kritikk, undersøkelse og alternative forklaringer, og likevel framstå som rimelige.

Tro er nettopp dogmatisk. Når vi tror på noe har vi kastet tvilen til side. Men begrepet tro kan inngå i ulike begrepspar;

- vi kan snakke om å tro versus å tvile
- men vi kan også snakke om å tro versus å vite

Dette er relevant for diskusjonen om ”Snåsamannen” og andre uforklarlige hendelser. La oss ta stakkars Bjarne Håkon Hanssen som eksempel. Han er i ferd med å gå i frø fordi barnet hans bare gråter. Så får han et telefonnummer som han ringer, og vips er gråten stilnet. Ingen vil klandre Hanssen for å oppleve en sammenheng mellom telefonsamtalen og gråten som ble borte. Men han vet ikke hva som har skjedd, han kan ikke forklare det. Ville han tatt enda en telefon dersom situasjonen lignet på denne? Ja, så lenge det ikke koster mer enn en kort samtale ville han nok det. Han ville kanskje gått enda lenger dersom situasjonen var dramatisk nok, og det ikke var hjelp å få andre steder. Mange går til svært lange skritt når fortvilelsen er stor, og det er noen ganger et problem i seg selv.

Om dette sier skolemedisinen at det er absolutt utelukket at kolikk kan helbredes per telefon. Men det kan ikke utelukkes at kolikken kan fjernes eller reduseres dersom alle de som befinner seg i umiddelbar nærhet av barnet er overbevist om at så vil skje. Det kan være tilstrekkelig at Bjarne Håkon og resten av familien er så sikre på at det nå vil bli bedre, eller i det minst har fått et helt reelt håp om at det skal bli bedre, at det skapes en helt annen stemning omkring den lille beibien som har så vondt i magen.

Kjenner jeg Bjarne Håkon rett er han en traust trønder som ikke venter å se spøkelser på høylys dag, og neppe om kvelden heller. Men han har likevel opplevd noe spesielt, og selv om årsakssammenhengene ikke er nøyaktig slik de tilsynelatende framstår, har han fått en fin historie å fortelle. Akkurat som tusenvis av andre. I dag for eksempel ringte jeg hjem til min mor. Da hun tok telefonen var det første hun sa at hun ”kjente på seg” at nettopp jeg kom til å ringe hvert minutt. Mystisk? Kanskje. Men når jeg tar i betraktning at jeg pleier å ringe hjem hver helg, og at hver gang jeg ikke ringer på lørdag så ringer jeg alltid på søndag formiddag, vel, da forsvinner i alle fall noe av mystikken.

Så vidt jeg vet har Bjarne Håkon Hanssen aldri uttalt seg om hvilke konsekvenser hendelsen med kolikkbarnet bør få for norsk helsevesen. Han har bare fortalt en historie, og dermed innrømmet at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi er i stand til å forklare. Det siste har han jo helt rett i, og det står tusenvis av skolemedisinere klare til å skrive under på en slik påstand.

Å stille seg åpen og undrende til tilsynelatende uforklarlige hendelser er etter mitt syn en helt forsvarlig posisjon, selv for en helseminister. Det handler om å være ydmyk overfor egne og andres erfaringer. Og mange av dem kan være vel verdt en nærmere undersøkelse.

Noe annet ville det være om Hanssen hadde tatt til orde for at det finnes uforklarlige åndelige krefter som virker på mystiske måter og som unndrar seg enhver grundig kontroll. At det eksisterer fenomener som er hinsides systematiske undersøkelser, men som likevel griper inn i livene våre fra en annen dimensjon. Kort sagt; at han trodde på Star Wars. ”May The Force be with you.” Da tror jeg nok han måtte si takk for seg, uansett hvor kult Star Wars er.

Men hvorfor det, egentlig? Vi har en prinsesse som tror på engler, hvorfor kan vi ikke ha en helseminister som tror på helbredelse per telefon? Tross alt hadde jo USA inntil nylig en president som hadde ”snakket med Gud” og fått beskjed om at han burde stille som presidentkandidat. Er det verre å ”tro” på mannen fra Snåsa?

På en måte ja og på en annen måte nei. Sannheten er at vi aksepterer og respekterer at folk tror på Gud. Vi aksepterer at mennesker tror på noe de ikke kan forklare. Ja, det er nettopp mangelen på forklaringer som gjør det hele til et spørsmål om tro. Og vi mener at trosfrihet er en sentral verdi, noe som blant annet betyr at folk skal slippe å ”rettferdiggjøre” sin tro for resten av samfunnet. Enkelt sagt mener vi at folk skal ha lov til å tro hva de vil. I spørsmålet om religiøse oppfatninger bruker vi begrepsparet ”tro” versus ”å tvile” – vi forlanger ikke at folk skal levere vitenskapelige avhandlinger som begrunner hvorfor de tror det de tror, det eneste vi krever er at folk tar sin tro alvorlig, d.v.s. at de ikke kødder med oss.

Men i moderne samfunn av norsk type er den religiøse sfæren for lengst skilt ut fra den politiske. Religion er – prinsipielt sett – en privatsak, selv om vi i Norge fortsatt ”slurver” her – jfr. merknaden om statskirke. I politikken forlanger vi begrunnelser, vi forlanger argumenter, vi forlanger kanskje ikke alltid forskningsresultater (selv om mye politikk bygger på forskning), men vi krever i alle fall at politikerne våre kan sannsynliggjøre hvorfor deres politikk vil gi de resultatene de påstår den vil gi. Vi snakker altså om begrepsparet ”tro” versus ”å vite.”

Hvis en politiker fremmer et forslag med den begrunnelsen at han eller hun ”tror” det vil gi gode resultater, vil vårt første spørsmål være: Hvorfor tror du det? Hvilke argumenter har du? Om svaret da blir at det hele er et spørsmål om å tro, vel, da er det lite sannsynlig at forslaget vinner fram, med mindre det dreier seg om et verdispørsmål der partene har lite annet enn sine egne holdninger å vise til. Slik sett har politikk mer til felles med forskning enn med religion, men dette forholdet må vi nesten komme tilbake til i en senere blogg.

For å vende tilbake til vår venn fra Trøndelag, Bjarne Håkon Hanssen. Når han sier at han ”tror” telefonen til Snåsa hadde en virkning, er det i og for seg en privatsak. Men om han hadde foreslått å sette opp en offentlig ”kolikktelefon” til Snåsa hadde saken stilt seg annerledes. Det hadde umiddelbart kommet opp en rekke spørsmål som verken han eller andre kunne svare på. Jeg tipper at ”mirakelvarianten” raskt hadde blitt avvist. Eller – for å ta et helt annet eksempel - vi kunne tenke oss en svært konservativ muslim som fremmet forslag om at jenter ikke burde få lov til å gå på skole, med utgangspunkt i sin egen sterke tro om at jenter med utdanning er i strid med viljen til Gud og at han hadde fått "beskjed" om dette fra Gud selv. På den ene siden er vi forpliktet til å la ham ha dette som sin personlige tro, men vi ville samtidig avvist forslaget uten nevneverdige problemer. Det samme gjelder eventuelle forslag om å sende syke mennesker til Sarons Dal for helbredelse ved bønn. Jeg tror ikke offentlige midler hadde latt seg utløse i noe vesentlig omfang.

Det finnes altså begrunnelser vi aksepterer i visse typer spørsmål, men ikke i andre. Det er interessant at mens forskning og politikk deler visse normer, som for eksempel normen om en form for begrunnelse, så deler forskning og religion andre, som for eksempel at spørsmål om flertall og mindretall er uinteressant i forhold til selve saken, og endelig at politikk og religion deler en norm om verdistyrte prioriteringer. Vi befinner oss dermed i et lappeteppe der det er lett å trå feil, og ingen vet vel det bedre akkurat nå enn Bjarne Håkon Hanssen.

I demokratier styrer vi formelt sett etter flertallet, slik det arter seg i frie valg, og ikke etter religiøse oppfatninger, om de er aldri så dyptfølte. Politikkens logikk er dermed fundamentalt forskjellig fra religionens, men også fra forskningens. Nye teorier vinner ikke fram gjennom avstemning, men gjennom sin evne til å forklare. I politikk handler det om å vinne flertall for løsninger, i religiøse spørsmål er det irrelevant for den troende om det er et flertall eller mindretall som stiller seg bak det en selv tror på. (Av dette følger det selvsagt at Regjeringens ”løsning” på spørsmålet om statskirke er absurd; - et krav om at kirken først kan bli uavhengig av staten når den er ”demokratisk” nok er omtrent så prinsippløst som det kan bli – og representerer en fullstendig sammenblanding av normen om frihet for personlig tro og overbevisning med normen om demokrati. Beklager at jeg må minne om dette hele tiden, men jeg greier ikke å la være.)

Vi har hatt mange interessante konflikter av denne typen. Det er nok å nevne kirkens forhold til homofili og til abortloven, spørsmålet om ”sivil ulydighet” når det gjelder miljøkonflikter og hvilke begrunnelser som aksepteres for å slippe militærtjeneste. Spørsmålet blir da hva som kommer først: Loven eller personlig overbevisning? Måten vi har valgt å løse denne typen saker på er å gi den enkelte et visst spillerom for egen overbevisning, men bak ligger hele tiden den implisitte forståelsen at loven til slutt går foran. Børre Knutsen mistet derfor kappe og krage, demonstrantene i Alta ble kraftig bøtelagt og bare ”ekte” pasifister får lov til å slippe militærtjeneste. Og slik går nu dagan i et sekulært samfunn som er dømt til å leve videre med liberale dilemmaer.

”Snåsamannen” kunne derfor vært politisk farlig for Bjarne Håkon Hanssen, men ikke fordi sprenglærde akademikere mener at historien er tøv. Det kunne vært farlig fordi noen – eller mange – begynte å stille spørsmål ved evnen hans til å skille mellom personlige erfaringer og konsekvensene for offentlig politikk.

Det er ingen i Norge som ville akseptere at mirakuløse fenomener skulle erstatte den erfaringsbaserte kunnskapen som norsk helsevesen bygger på. Vi liker tanken på at helsevesenet styres av kyndig og utdannet helsepersonell, ikke minst fordi vi har erfaring for at de gjør en god jobb. Og det gjelder også for alle andre områder av politikken. Bønnemøter mot trafikkulykker kan være vel og bra, men kan aldri erstatte en kunnskapsbasert samferdselspolitikk. Spåkoner kan ikke hjelpe oss med å løse klimaproblemet. Healing og klarsyn vil ikke hjelpe norsk industri gjennom finanskrisen. Og mannen fra Snåsa kan neppe skape fred i Midt-Østen, selv om det nå er kjent at han kunne ”se” konflikten i Gaza lenge før jul (det kunne faktisk jeg også, og var vel ikke alene om akkurat dét).

Historien om ”Snåsamannen” er etter mitt syn mindre en historie om fantastiske hendelser enn den er om å møte kravet fra en kritisk offentlighet, som har hentet mange av sine normer nettopp fra forskningens verden (etterrettelighet, åpenhet, konsistens – for å nevne noe). Men mediene har også sin egen logikk knyttet til oppslag og oppmerksomhet. I en kort periode kunne det være populært å ta på seg en ”folkelig” maske, og leve på suksessen til mannen fra Snåsa. Men i det lange løp ville de kritiske spørsmålene fortsette å hagle, og det ville blitt mer og mer ubehagelig å stille seg bak de uforklarlige historiene. Dette forstod kanskje ikke Bjarne Håkon Hanssen der og da, men etter min mening har han heller ikke gjort noen alvorlige feil. Han har ærlig fortalt sin egen historie, og heller ikke mer. Og godt er det.

I en større sammenheng møter vi et viktigere paradoks: På den ene siden kravet om å føre en kunnskapsbasert politikk, og på den andre siden erkjennelsen av at all kunnskap kan revideres. Politikken har ”arvet” vitenskapens problem, nemlig at det vi ”vet” i dag kan være (bortimot) usant i morgen. Hvordan kan vi møte en slik utfordring?

Skal vi nå søke mot ”Snåsamannen” eller mot Galileo Galelei? Den første kan tilby det uforklarlige, den andre en metode, et resultat og en etterprøvbar forklaring. For min del holder jeg en knapp på forskning. Forskning handler mer enn noe annet om tvil – i betydningen kritikk, selvkritikk og etterprøvbarhet. Det handler om åpenhet, vilje til å revurdere tidligere oppfatninger og å lytte til argumenter fra andre. Fra tid til annen blir disse normene brutt. Men det er ikke et argument for at de ikke er viktige, snarere tvert om. Det er et argument for å holde fast ved tvilen.

Tvil er i grunnen helt ålreit…