fredag 9. oktober 2009

Stakkars mann!

Jeg er en stor tilhenger av Barack Obama, og jeg var kjempeglad den dagen han ble valgt til president. Det var et viktig vendepunkt etter åtte år med håpløst Bush-styre. Likevel: Da nyheten kom om at han nå er tildelt Nobels fredspris fikk jeg en litt ekkel følelse i magen. Hva kan det komme av?

Jeg tror det dreier seg om tre ting.

For det første: President Obama er en mann som fra før av er møtt med enorme forventninger, både hjemme i USA og - ikke minst - ute i verden. Allerede den dagen han ble valgt var det naturlig å minne om at disse forventingene ikke kom til å bli innfridd; Obama kommer til å skuffe oss, ikke nødvendigvis fordi han vil, men fordi han ikke er noen politisk Supermann - en mann som tåler alt og som har uendelige superkrefter. Obama er stor, han er allerede historisk, men - akk - han er ikke mer enn et menneske, han heller. Og det har vi ikke minst sett de siste ukene, med motgang i helsereformen, motgang i økonomien, motgang i Afghanistan og motgang i klimapolitikken.

Nå er den stakkars mannen tildelt Nobels fredspris etter bare 9 måneder som president. Han er sikkert både glad og beæret, men spørsmålet er om vekten av prisen er til hjelp eller om den blir en belastning. Jeg vet ikke svaret, men så lenge spørsmålet i det hele tatt kan stilles er noe av logikken bak tildelingen svekket.

For det andre: Dersom vi ser mer objektivt på de utfordringene Obama har som president er det sant og si vanskelig å peke ut ett eneste område der det virkelig går framover. Dessverre. En hel verden håper at han skal lykkes med å oppheve økonomiske tyngdelover, og bli den første som greier å løse manglende sparing gjennom å spare enda mindre - bare i enda større skala. Helsereformen hans sliter i motbakke. Han må reise til klimatoppmøtet i København uten noe klart mandat fra Kongressen, og vil derfor trolig ha lite forpliktende å tilby Kina, Russland, India, Brasil, EU og de andre landene han møter der.

Går vi til Midt-Østen kan vi starte på Gaza-stripen. Der er situasjonen mer eller mindre slik den har vært de siste årene og det er absolutt ingen tegn til noen mer forsonende holdning fra Israelsk side, snarere tvert i mot. Såvidt jeg forstår har Obama allerede fått gratulasjoner for prisen fra Hamas. Det er han sikkert veldig glad for, men uten at han legger betydelig press på Israel er det fortsatt lite håp for palestinerne. I Irak hangler man videre uten spesielt mange lyspunkter, men med en veldig lang tidshorisont. I Iran hadde vi sommerens skandaløse presidentvalg, og USA er lenger unna noen gjennomføring av sin ikke-spredningspolitikk enn de var før Obama ble president. I Afghanistan, vel, der går det dessverre bare en vei - og det er ikke den rette veien, for å si det mildt.

Mot dette bakteppet er det vanskelig å se nøyaktig hva Obama skal tildeles fredsprisen for - enn så lenge. Ett unntak kan være initiativet for kjernefysisk nedrustning, som helt klart er viktig, men som likevel ikke er mer enn et initiativ og der det er langt fram til noen endelig løsning.

For det tredje: Som forventet har tildelingen skapt debatt over hele verden. Isolert sett er det bra, for det skal Nobelprisen gjøre. Men hovedkommentaren er likevel at prisen kommer altfor tidlig, den kommer for noe vi håper skal skje snarere enn for noe som er oppnådd. Det behøver ikke være galt, for Nobelprisen har ofte blitt benyttet til å "gripe inn" i pågående konflikter; i Midt-Østen, i Sør-Afrika og i Nord-Irland, bare for å ta noen eksempler. I slike tilfeller har prisen handlet om en spesifikk konflikt og derfor blitt nyttet som et ekstra klapp på skulderen til aktører som har risikert mye for å oppnå fred.

Det er heller ikke slik at prisen bare bør begrenses til et "snevert" begrep om fred. Flere ganger har prisen gått til kandidater som virker for fred på en mer indirekte måte, f.eks. ved å kjempe for miljøet eller menneskerettighetene.

Men årets begrunnelse er - mildt sagt - temmelig utflytende:
"Obama has as President created a new climate in international politics. Multilateral diplomacy has regained a central position, with emphasis on the role that the United Nations and other international institutions can play. Dialogue and negotiations are preferred as instruments for resolving even the most difficult international conflicts. The vision of a world free from nuclear arms has powerfully stimulated disarmament and arms control negotiations. Thanks to Obama's initiative, the USA is now playing a more constructive role in meeting the great climatic challenges the world is confronting. Democracy and human rights are to be strengthened."
Dette er svært mye - og derfor nokså lite - på en gang. Om det var slik at Obama kunne se tilbake på en rekke avgjørende seire og fredsinitiativ i sin karriere kunne en slik bred begrunnelse kanskje forsvares. Men her er jo realiteten at vi ikke vet hvor langt han vil nå, på hvilke områder han vil lykkes eller mislykkes, eller hvilke spesifikke konflikter han bidra avgjørende til å løse. Vi har håp og forventninger på en hel haug områder, men egentlig ikke så veldig mye mer.

Jeg omfavner verken håpløshet eller kynisme når jeg skriver dette. Obama har gitt meg håp, og gjør det fortsatt. Og håpet, det er alltid verdt en ekstra feiring. Likevel sitter jeg tilbake med inntrykk av at dette var en pris som det var viktigere å gi enn den var riktig å .

For meg kan Barack Obama få et klapp på skulderen fra Norge hver eneste dag, og det tror jeg faktisk også at han får. Men jeg nekter å tro at Nobelkomiteen ikke hadde flere - og mer passende - kandidater i året 2009 enn nettopp ham. Og kanskje tenker han litt slik selv også? Håper det.

tirsdag 6. oktober 2009

Sponheim som fylkesmann?

Lederen i Hordaland Arbeiderparti, Sveinung Valle, tar til orde for at Lars Sponheim ikke bør bli ny fylkesmann i Hordaland. Begrunnelsen er todelt: For det første er Sponheim kontroversiell og for lite samlende. For det andre er han ikke særlig populær i fylket, ettersom han ikke greide å bli gjenvalgt til Stortinget.

Sveinung Valle har sikkert gode grunner for å si det han sier. Men det han sier er ikke gode grunner for at Sponheim ikke bør bli fylkesmann.

Til det siste først: Et stortingsvalg er ingen popularitetskonkurranse - og gudskjelov for det! At Sponheim manglet 360 stemmer på gjenvalg forteller oss fint lite om hvor populær han er. Det eneste det forteller oss er at han manglet 360 stemmer. Jeg, for min del, har stor sans for Lars Sponheim. Men jeg stemte ikke på ham. Jeg stemte på det partiet som både Valle og jeg tilhører, nemlig Arbeiderpartiet. Det finnes tusenvis av grunner til at folk stemmer som de gjør. Personlig popularitet er sikkert en slik grunn, men langt fra den eneste.

Argumentet til Valle kan like gjerne snus på hodet: Det er godt gjort av en person fra et lite parti fra en kommune innerst i Hardangerfjorden å gjøre det Sponheim vitterlig har gjort: Ikke bare har han blitt gjenvalgt flere ganger, han har også greid å gjenreise partiet Venstre fra noe som så ut som den sikre død, ja, han fikk til og med partiet tilbake i regjering. Og det er dette han vil bli husket for som rikspolitiker. Som politiker fra Hordaland har Lars Sponheim oppnådd mer enn det de fleste av fylkets politikere noen gang har oppnådd. Man trenger ikke være Venstrevelger for å innse det.

Så til den første innvendingen: Jeg er enig i at Sponheim kan være kontroversiell, spissformulert, arrogant, pompøs og dermed også utrolig irriterende. Sett fra et rent partisynspunkt tilhører han opposisjonen. Han ville ha regjeringsskifte. Det ville ikke jeg. Han ville ha en statsminister fra Høyre. Det ville ikke jeg. Han er og blir en borgerlig politiker.

Men her snakker vi forbi partipolitikk. Spørsmålet er om Sponheim kan bli en god og spennende fylkesmann? Ja, det tror jeg. Det kommer litt an på hva slags fylkesmann vi er ute etter, men jeg vil heller ha en person med meningers mot og klar tale enn en person som drukner bak prosedyrer og byråkrati i utøvelsen av et ombud som tross alt ikke er uten viktighet.

Fylkesmannen er statens fremste representant i fylket, og skal føre tilsyn med at lokale politiske nivå (primærkommunene og fylkeskommunen) følger opp vedtak fra sentralt hold. Dette tilsynet er viktig på flere områder; skole, helse, miljø, familiesaker - for å nevne noe. De sakene fylkesmannen engasjerer seg i er ofte nettopp kontroversielle; da er ikke poenget å være "samlende," poenget er å sikre at viktige vedtak faktisk blir satt ut i livet. Det vi minst av alt trenger er en person som er mer opptatt av husfreden og av egen popularitet enn av å sikre nasjonale standarder og nasjonale målsettinger. Jeg kan godt se for meg at Sponheim kan bli en fylkesmann som er villig til å ta de nødvendige oppgjørene når slike spørsmål står på spill.

La meg med en gang legge til at det heller ikke er noe poeng i seg selv at fylkesmannen er kontroversiell. Tvert i mot, det ligger i sakens natur at fylkesmannen må kunne samarbeid godt med det lokale og regionale politiske nivået; - innenfor rammen av det tilsynet han er satt til å føre. Men at Sponheim er en markert og tydelig partileder på nasjonalt nivå forteller oss nokså lite om hvor god han vil være til å samarbeide lokalt, med kommuner under alle typer politisk ledelse.

Jeg ser ingen alvorlige argumenter mot at han bør få prøve seg, dersom han skulle ønske det. Jeg tror han ville bli en god og tjenlig fylkesmann. Det betyr ikke at jeg mener Sponheim er den opplagte kandidaten, for jeg kjenner ikke de andre kandidatene - og blant dem kan det være flere kvalifiserte folk. Derfor håper jeg i det lengste at det er kvalifikasjonene til de ulike kandidatene som til slutt avgjør valget av fylkesmann, og ikke den type vurderinger som Sveinung Valle har gjort seg til talsmann for.