Vann

Vann er den enkleste sak i verden; to hydrogenatomer, ett oksygenatom - H2O. For mange er det imidlertid også den vanskeligste sak i verden; tørke, gammel infrastruktur, lange avstander og overforbruk av grunnvann har gjort at tilgang til sikker vannforsyning har blitt et kritisk spørsmål flere steder i verden.

Det er mye vann på jorda, men av totalen er mer enn 97 prosent saltvann, mens om lag 2 prosent er "låst fast" som snø og is. Dermed er mindre enn 1 prosent tilgjengelig som drikkevann, til matproduksjon og andre formål.

Vann er heller ikke likt fordelt omkring på planeten. Det er mer vann i Bergen enn det er i Riyadh - for å si den sånn. Men selv vi som bor i Bergen kan ikke ta det for gitt at forsyningen er uendelig. Etter en kald og tørr vinter måtte selv bergenserne akseptere tiltak for å spare på vannet.

Vann er også temaet for aprilutgaven av National Geographic. Det er fascinerende og lærerik lesning. Utgangspunktet er at ferskvann er en fornybar, men endelig, ressurs. Det er ikke mer ferskvann på jorda i dag enn det var på dinosaurenes tid, det er distribusjonen som er annerledes. Og bruken.

Grunnleggende sett gjør vi to store feil i forvaltningen av vannressursene våre: Den ene - som alle kjenner til - er at vi forurenser for mye av vannet vårt og dermed gjør det ubrukelig. Den andre - som begynner å bli stadig mer plagsom - er at vi henter ut mer vann fra de naturlige magasinene under bakken (grunnvann) enn det som kommer inn. Når grunnvannet ikke lenger strekker til, og det ikke er andre ferskvannsressurser tilgjengelig, finnes ofte bare en utvei: Å avsalte vann fra havet. I dag finnes mer enn 14.000 anlegg for avsalting omkring i verden. Hovedproblemet er all energien som må til. Den enkleste teknologien handler om å koke saltet ut av vannet, noe som er svært energikrevende. Mer avanserte teknologier finnes også, men de greier stort sett ikke å redusere energibruken med mer enn 30 prosent i forhold til koking.

Det er sammenheng mellom tilgang på vann og generell velstand. Bare litt over halvparten av alle mennesker lever i boliger der det finnes noe slikt som en vannkran. Og selv om stadig flere mennesker har fått tilgang til en noen lunde sikker vannforsyning de siste tiårene, er det fortsatt slik at om lag 1,8 milliarder mennesker vil leve i regioner med alvorlig knapphet på vann i løpet av de neste 15 årene. Mer enn 3 millioner mennesker dør hvert år av helseproblemer som er knyttet til vannmangel, og nesten 4000 barn dør hver dag på grunn av sykdommer som skyldes dårlig vannkvalitet.

Det viktigste bruksområdet for vann er matproduksjon; om lag to tredeler av alt vannet vi bruker er knyttet til landbruk. Dermed vet vi samtidig noe annet, nemlig at forbruket er nødt til å øke - rett og slett fordi verdens befolkning øker med mer en 80 millioner mennesker hvert år, og selv det tallet kommer til å øke. Slik det ser ut er verden derfor enten nødt til å finne mer effektive måter å forvalte sine vannressurser på, eller så må vi se i øynene at stadig flere mennesker vil lide under alvorlig mangel på vann.

På hjemmesidene til National Geographic finnes en egen "vannkalkulator" - som gir oversikt over hvor mye vann som i gjennomsnitt kreves for å få fram visse typer varer. Noe av det mest vannkrevende vi holder på med er produksjon av storfekjøtt. Bak hver halvkilo med biff står et forbruk av 6.800 liter vann. Da er sauen langt mindre ressurskrevende; - en halvkilo sauekjøtt krever 2.700 liter vann. Og grisen er marginalt bedre enn dette igjen; per halvkilo svinekjøtt kreves 2.100 liter vann. Minst ressurskrevende er likevel gjeita; et halvkilo gjeitekjøtt krever bare 480 liter vann! På drikkevaresiden er det melk som krever mest vann: 876 liter vann per liter melk. Da er det bedre med vin (263 liter vann per liter), kaffe (231 liter vann per liter), øl (181 liter vann per liter) og te (33 liter vann per liter). Og - naturligvis - vann; her får du en liter for en liter, hvis du er heldig og har friskt vann i nærheten!

Mangel på vann er ikke bare en historie om fattigdom og mangel på utvikling. I National Geographic kan vi lese om situasjonen i California, verdens tiende største økonomi og hjemstaten til noen av verdens aller rikeste mennesker. Her står vannproblemene i kø, - ikke minst handler det om å bringe vannet fra det relativt folketomme og vannrike nord til det folketette og stadig tørrere sør. Her står økonomi og miljø mot hverandre, men også ulike næringsinteresser. Delstaten har allerede utviklet noe som må være verdens mest kompliserte system av dammer, kanaler, pumper og ulike opplegg for irrigasjon. Men det er ikke nok. Systemet trues dels av at befolkningen i sør blir stadig større og stadig tørstere, og dels av oversvømmelse og faren for jordskjelv. Enorme fellesinvesteringer er nødvendige for å gjøre systemet mer robust, noe som ikke er enkelt å få til i en delstat som for alle praktiske formål er konkurs - og der viljen til å betale mer skatt er, vel, temmelig begrenset.

Når vannet blir knapt blir det også mer politisert. I Midt-Østen er skjebnen til Jordanelven ett eksempel. Her blir vann ledet ut fra Genesaretsjøen og vestover inn i Israel, noe som har svekket det naturlige avløpet sørover. Resultatet er vannmangel i Jordan og på Vestbredden, og at Dødehavet har mistet sin eneste tilførsel av ferskvann. For ikke lenge siden hadde jeg selv "gleden" av å bade i Dødehavet, under et besøk i Amman (som ikke ligger så veldig langt unna). Jeg bruker anførselstegn, for vannstanden i Dødehavet synker kraftig og vannet blir stadig mer salt. Faktisk så salt at det svir i huden og legger seg som et sleipt belegg over hele kroppen. Aldri har en dusj smakt meg bedre enn etter den opplevelsen! Men, jo, det var helt spesielt å ligge som en dupp i vannet - uten den minste bekymring over å skulle synke. Kommer det ikke snart til en avklaring omkring Jordanelven - eller framgang i prosjektet om å knytte Dødehavet sammen med Rødehavet gjennom en kanal på om lag 10 mil - vil Dødehavet tørke fullstendig inn.

I Asia er vannutfordringen særlig knyttet til nedsmeltingen av de store isbreene høyt oppe i Himalaya. Her snakker vi i virkeligheten om vannforsyningen til mer enn to milliarder mennesker. Isbreene i Himalaya og Tibet fungerer i prinsippet som et felles vannmagasin fra Pakistan i vest til Kina i øst. Når breene smelter reduseres kapasiteten i magasinet, og det er dårlig nytt når befolkningen samtidig øker sterkt langs hele det samme beltet. Klimaendringene har mange alvorlige konsekvenser, men dette er trolig den mest alvorlige fordi skalaen er så ubegripelig stor.

I selv selv fører ikke klimaendringene til at det blir verken mer eller mindre ferskvann på planeten. Men det blir distribuert annerledes enn i dag, fordi tempoet i den globale "vannsyklusen" øker. Mer vann kommer som regn og storm, mindre kommer som jevnt avsig fra fjell og isbreer, og nedover langs de store elvene. Mer kommer der det er mye vann fra før. Mindre kommer der hvor det allerede er vannmangel. Det er den dårlige nyheten.

Ingen kan klare seg uten tilgang på vann, og derfor har vann alltid vært gjenstand for politikk, rivalisering og maktkamp. Etter en lang periode der stadig flere mennesker har fått dekket sitt behov er pendelen i ferd med å snu; dels på grunn av forurensning og overforbruk, dels på grunn av klimaendringer. Svært mye tyder på at vann kan bli en kilde til enda større konflikter i årene som kommer.

Det er noe å tenke over neste gang vi tar en lang og god dusj, - selv for oss som bor på det herlige Vestlandet. For de som vil lære mer om spørmål knyttet til vann, vannpolitikk og vannforvaltning er hjemmesidene til World Water Council verdt et besøk.

Spirit of America

For meg er International Herald Tribune - den internasjonale utgaven av New York Times - uten sammenligning verdens beste avis. De første sidene handler alltid om aktuelle internasjonale nyheter - som er viktige nok. Men hvis flyturen er tilstrekkelig lang blir det også tid til å fordype seg fra side 6 og utover, med lederartikler, leserbrev og kommentarer. Her finnes noen av de skarpeste og beste kommentatorene i internasjonal presse.

Som i dag; en interessant artikkel om "grønn økonomi" av Paul Krugman og et bidrag fra James Carroll (kommentator i Boston Globe) om verdigrunnlaget til "Tea Party" bevegelsen; - det konservative opprøret mot Obama, mot helsereformen og mot den nylige avtalen om nedbygging av kjernefysiske våpen mellom USA og Russland.

"Tea Party" er fortsatt en bevegelse med mange innbyrdes motsetninger. Mange vil huske at Sarah Palin for ikke lenge siden holdt et foredrag under en nasjonal konferanse i bevegelsens regi. Hun hyllet dem, og de hyllet henne. Dermed er vel det meste sagt. Vi snakker om amerikansk høyreside. "Tea Party" kommer sannsynligvis til å representere en strategisk utfordring for det Republikanske partiet gjennom de neste primærvalgene som faktisk starter om ikke altfor mange måneder. I en viss forstand handler det om republikanernes politiske sjel. Derfor har bevegelsen også betydning langt forbi USAs grenser.

Carrolls kommentar tar utgangspunkt i "Tea Party" bevegelsens motstand mot skatter og offentlige reguleringer. Dette er en bevegelse som hyller individene, og som ser på organisert fellesskap som en byrde; - og særlig når det kommer fra føderalt nivå.

Men er motstand mot skatter egentlig i strid med "the American Spirit?" Carroll skriver:

"The myth is that America was born in rebellion against taxes, and today’s Tea Party movement takes off from that illusion. (The Boston Tea Party of 1773 was not a protest about oppressive taxes. American colonists took the government’s right and duty to levy taxes for granted — but they wanted it to be their government.) In fact, the so-called Tea Party phenomenon that now drives Republican politics is less a movement than a spasm because its radical preference of individual over group undercuts the minimal solidarity required for any authentic political organization, even their own. "

Bare så det er klart: USA - som føderal stat - har en helt eventyrlig skattegjeld (se figur). Den amerikanske staten går med historiske underskudd, - som det trolig vil ta minst et tiår å kvitte seg med. Men forutsetningen er da at amerikanerne betaler mer skatt, ikke mindre, samtidig som de føderale utgiftene reduseres. I tillegg må produktiviteten i amerikansk økonomi opprettholdes, noe som ikke kan tas for gitt.

Dette er et resultat av flere tiår der mye av politikken har handlet om å skaffe skattefritak for spesielle grupper eller prosjekter, framfor å prioritere annerledes - eller å øke inntektene. Det typiske mønsteret de siste tiårene i USA er at republikansk styre (Reagan, Bush 1 & 2) betyr høyere offentlige utgifter enn inntekter, mens president Clinton faktisk evnet å få en viss kontroll i sin siste periode. Nå er det Obama sin tur til å rydde opp etter Bush jr. Det blir ikke lett, når han samtidig skal håndtere finanskrisen.

I USA har alle søkt etter en "tax break"; - jurister, økonomer og smarte rådgivere har brukt mer tid på å undergrave skattefundamentene i den føderale økonomien enn på å fremme et rasjonelt og effektivt skattesystem.

Ideen har vært å dytte regningen over på noen andre. Offentlige utgifter - og særlig militære utgifter - har fortsatt å øke, mens skatteinntektene har skrumpet inn. Selv president Obama har lagt vekt på skattefritak som en del av politikken for å legge om USA til en "grønn" økonomi; - det er skattefritak som bidrar til mye av den amerikanske satsingen på vindkraft - som ett eksempel.

Men alle skjønner at det i lengden ikke er mulig å ha fritak og unntak for alle typer skatt samtidig som utgiftene øker. Etter hvert finnes det ingen "andre" igjen som man kan skyve regningen over til. Noen må betale. Fortegnet må snus; - flere må betale inn, og færre må få anledning til å vri seg unna.

Altså må vi tenke skatt på en annen måte. Skatt er ikke noe vi bør beskytte oss fra, skatt er noe som bidrar til samfunnets utvikling, skatt er et uttrykk for samfunnets evne og vilje til å stå sammen om å løse felles oppgaver. I en verden der mange land (ikke bare Hellas) har en offentlig sektor som er katastrofalt underfinansiert, og som derfor sliter med enorme gjeldsbyrder, er økte skatter en ren nødvendighet for å holde samfunnene i gang.

Carroll skriver:

"The humane spirit of commonwealth, once embraced, is expansive. Taxes paid for roads and for garrisons — and also for health and education. When the needs of some were met, the needs of all were made more apparent. Thus, America’s understanding of government’s role shifted when the people came to a common recognition that, acting together, they could — and should — provide basic necessities of life for Americans who lacked them. Charity yielded to justice. Soon enough, such provision was seen not as a matter of altruism, but as a way to assure the thriving of the whole nation. The old dichotomy between the individual and the group was shown up as false."

Det finnes med andre ord et "dypt" argument her. USA kan enten fortsette med å la alt gå på ra-ta-ta, - og leve i illusjonen om at det er mulig å opprettholde en sterk føderal stat uten inntekter, eller de kan se på skatter som det de er ment å være: Prisen for å opprettholde et nivå på nødvendig felles forbruk; - et forbruk som kommer hele samfunnet til gode.

En av lærdommene fra finanskrisen er at en rekke OECD-land har holdt seg med utgifter som det ikke er dekning for. Vi har bare ett ord for dette: Overforbruk. Nå har tiden kommet for å gjøre opp for gammel gjeld. Det er upopulært, men det er ingen vei forbi. I de aller fleste OECD-land er det nå helt nødvendig å øke skattene, - både for å betale gammel gjeld og for å finansiere nye utgifter, ikke minst knyttet til helse, omsorg og pensjon.

I følge "Tea Party" er en slik politikk simpelthen upatriotisk; - den undergraver tradisjonelle amerikanske verdier om at enhver er sin egen lykkes smed og fullt ut i stand til å ta vare på seg selv. Men Carroll mener de leser historien feil:

"But aren’t the Tea Party radicals the real Americans? Wasn’t the fabled “rugged individual’’ born on the nation-shaping frontier — the forever unregulated realm in which “the free and the brave’’ could throw off shackles of government? No. On the contrary, the steadily receding frontier may have been the single most powerful stimulus of national government, a centralizing authority in Washington responsible for the orderly transition of vast territories into states, with, yes, taxes required for everything from surveys to canals to the protection of pioneers. Taxes paid, on one side, for the decimation of Native Americans, and, on the other, for the abolition of slavery. Ultimately, taxes paid for the creation of what we call — not “these’’ United States, but, in the article that candidate Barack Obama revitalized, “the’’ United States."

Også i Norge er det behov for å justere kursen fra de siste årene, selv om vi har de sterkeste statsfinansene i verden. Grunnen er enkel: Over tid må også vi balansere utgifter med inntekter, og også vi står foran store utfordringer knyttet til helse, omsorg og pensjon. De fleste regner med at en ny type "nøkternhet" vil vise seg allerede i det statsbudsjettet som legges fram i høst. For min del håper jeg det, men det kommer til å bli bråk - for det er alltid mulig å bruke en ekstra krone, eller en million, eller en milliard, på et godt formål.

Da tenker jeg at finanspolitikerne våre ville finne trøst i følgende avslutning fra Carroll sin artikkel:

".. many officials mistake our mid-April grimace for a signal that the broad citizenry has itself broken faith with the principle of commonwealth. It is not true. We may dislike the tax bite, but we loathe the destruction of civic pillars and the deliberate unraveling of safety nets. Citizens long for leaders who will remind us that what we do this week has nobility in it. And if we have to do more of it — pay higher taxes — so that teachers and librarians, and those they serve, are not humiliated but enriched, we will."

Som man roper i skogen ..

.. får man svar. Spør en overvåker om det er greit med lover som gir rom for enda mer overvåking, og jeg vedder en hundrings på at svaret er "ja." Faktisk skylder du meg hundre kroner allerede, for de som driver sterkest argumentasjon for datalagringsdirektivet (DLD) i disse tider er nettopp politiet og påtalemakten. Ikke lovgiverne, ikke representanter for sivilsamfunnet, og heller ikke representanter for næringslivet. Det er overvåkerne som vil ha mer overvåking; - og man kan jo spørre seg om det er en hyggelig tanke eller ikke.

Først var det Kripos. Og nå er det sjefen for selve overvåkingstjenesten PST, Janne Kristiansen, som har slått kraftig til. I Aftenposten bringer hun debatten tilbake til "terror-sporet", mens vi i en tid har måttet slite med både pedofili og avansert økonomisk kriminalitet. Det var kampen mot terror som var utgangspunktet for dette tragiske direktivet i første omgang, i tilfelle noen har glemt det. Kristiansen minner om at det nå er registrert aktivitet fra radikale islamister i Norge. Underforstått: Da blir det plutselig logisk å overvåke all telefon- og datatrafikk for hele befolkningen.

Det blir sikkert trygt og godt. Like trygt og godt som det føles hver gang vi passerer den idiotiske sikkerhetskontrollen på flyplassene, mens det piper og skriker fra pacemakere, hofteproteser og bunadssølv. Her avdekkes livsfarlige tannkremtuber og store beltespenner på løpende bånd. Takk for det! Vi føler oss alle helt sikre på at mulige terroranslag mot fly er en saga blott nå. Skulle bare mangle. Det sier jo pip i maskinen!

I en oppklarende kommentar sier Lars-Henrik Paarup Michelsen fra Stopp datalagringsdirektivet at det skal lite fantasi til for å omgå DLD hvis man virkelig er ute etter å lage faenskap:

"- Om man bruker Skype, Gmail, MSN eller andre internettbaserte kommunikasjonstjenester blir man ikke omfanget av datalagringsdirektivet. Det gjør man heller ikke om man surfer via et åpent trådløst nettverk eller ringer med et mobilabonnement kjøpt fra utenlandske tilbydere. Dermed vil direktivet først og fremst ramme lovlydige borgerne, ikke kriminelle."

Han har invitert Kristiansen på besøk når som helst, så skal han forklare henne minst ni måter en kriminell kan unngå direktivet på. Det spørs om invitasjonen hjelper. Jeg har en sterk mistanke om at Kristiansen er mer opptatt av det enorme datatilfanget hun kan gå glipp av enn om direktivet virkelig bidrar i kampen mot terror.

Å slippe overvåkerne løs på sivilsamfunnet er generelt en dårlig ide. Norsk politi og påtalemakt nyter forbausende stor tillit i befolkningen; - til tross for et ikke ubetydelig antall skandaler knyttet til nettopp ulovlig overvåking, politivold og grove justismord. Nå handler det om en lov som har som utgangspunkt at alle er skyldige inntil det motsatte er bevist. Det er vel omtrent slik verden må se ut, fra ståstedet til en kriminaletterforsker. Men er det slik verden bør se ut fra lovgivernes side?

Nylig gikk Georg Apenes av som direktør for Datatilsynet, etter lang og iherdig innsats i kampen for personvernet. For ikke lenge siden hadde jeg gleden av å møte ham, under feiringen av 25-års jubileet for mitt gamle Institutt for informatikk ved Universitetet i Bergen. Der holdt han et tankevekkende foredrag, der ett av hovedbudskapene var at personvern er noe vi faktisk må sloss for hele tiden - fordi de kreftene som bryter det ned er så sterke, og fordi vi gradvis - gjennom egen passivitet og tro på at vi selv aldri vil komme i søkelyset - aksepterer stadig nye former for overvåking og registrering. Når vi parkerer bilen. Når handler i butikken. Når vi tar ut penger fra minibanken. Ja, når vi krysser Torvalmenningen hånd i hånd med en vi er glad i, eller bestemmer oss for å ta en telefon til en gammel venn vi ikke har snakket med på årevis.

For hvert elektroniske spor vi etterlater oss kan det stilles tusen spørsmål: Hva gjorde du der? Hvem var du sammen med? Hvorfor handlet du akkurat de varene? Hvor kom den telefonen fra, og hva snakket dere om? Hvem er den personen som står til høyre for deg på dette bildet? Mulighetene for å etablere teorier og hypoteser er grenseløse - og stakkars den som befinner seg på feil sted til feil tid. Når vi alle er mistenkte, slik vi er under DLD, vil etterforskerne i PST virkelig kunne boltre seg.

Ikke rart, derfor, at Janne Kristiansen er strålende fornøyd med Regjeringens forslag til hvordan trafikkdata skal lagres og utleveres under DLD. Bare på ett punkt ønsker hun endring. Regjeringen foreslår at det skal foreligge skjellig grunn til mistanke før dataene kan overleveres til politiet. Dette kravet ønsker PST å fjerne; - de vil ha tilgang selv uten slik mistanke.

I rest my case.