onsdag 2. juni 2010

Et direktiv til besvær

Noen som husker Stanley Kubricks "2001 - A Space Odyssey?" En genial film, som inneholder en av de mest skremmende scenene jeg kan forestille meg: Der hvor datamaskinen HAL 9000 leser på leppene hvordan astronautene Bowman og Poole diskuterer mulighetene for at "systemet" tar feil. Moral: Det finnes ikke noe privatliv ombord i Discovery One. Og uten privatliv er de to astronautene fullstendig i hendene til den spinngale datamaskinen. Det må gå galt.

Folk må snart tro at jeg har fått datalagringsdirektivet (DLD) på hjernen. Finnes det virkelig ikke viktigere spørsmål her i verden? Jo da, det finnes viktige saker i haugevis.

I dag er jeg for eksempel opprørt og oppgitt over Israel, og det er dessverre ikke noe nytt. Som mange andre samfunnsinteresserte mennesker følger jeg med i nyhetene og leser om store og små saker. Mange av dem engasjerer meg. Noen av dem skriver jeg om her på bloggen – hvis jeg har tid.

Andre plager jeg familie og kolleger med, i et ustanselig renn av meningsproduksjon og standpunkter. For en tid siden var det en som sa til meg: ”Herregud, Tom, at du orker å ha så mange meninger om så mye? Hele tiden?”

Vel, noen er flinke til å gå på ski, andre er flinke til å tjene penger. Noen er flinke til begge deler på en gang. Men selv er jeg nok aller mest flink til å ha meninger – noen gode, andre ikke fullt så gode – og slik arbeider jeg meg videre fra dag til dag. Det har blitt en livsstil, og veien til overlevelse er å ikke ta seg selv altfor høytidelig. Likevel føler jeg med omgivelsene mine, altså, - i alle fall innimellom.

Hva så med DLD? Har jeg fått dilla? Hvorfor er denne saken så viktig for meg? La meg forsøke å forklare:

DLD er et eksempel på politikk som ”sporer av” – det er snakk om et tiltak som opprinnelig hadde en bestemt hensikt, - men som etter hvert blir utvidet til å handle om alt mulig annet. Det er snakk som et tiltak som ingen partier ved sine fulle fem ville utarbeidet som del av sitt program, og deretter gått til valg på. Det er – kort sagt – et godt eksempel på ”politikk på sitt verste” – en sak der innholdet i selve saken må spille annenfiolin, og der andre hensyn går foran. Den er litt sånn ”Folkefiende” a la Ibsen – for de som kjenner den historien.

DLD kom som et resultat av terrorangrepet 11. september 2001. Det ble hastet fram under press om å ”gjøre noe” for å beskytte uskyldige innbyggere mot terrorisme – og under betydelig press fra administrasjonen til George Bush. Faktisk har DLD noe av den samme forhistorien som regelverket for sikkerhetskontroll ved flyplassene verden over. Det skulle ”synes og merkes” at kampen mot terrorisme ble tatt alvorlig.

EUs egen behandling av direktivet er sterkt klanderverdig. I en situasjon der det var politisk nødvendig å vise styrke og samhold i kampen mot terrorisme var det få land som tok belastningen med å stille kritiske spørsmål. Var du mot direktivet var du samtidig for bin Laden og nye terroranslag, helt i samsvar med Bush-administrasjonens logikk.

Nå har terrorfrykten avtatt noe, men DLD eksisterer fortsatt. Da kommer det nye argumenter: Kamp mot pedofili, kamp mot seksuelle overgrep, kamp mot økonomisk kriminalitet - og så videre. Og nå først ser vi at debatten om hva direktivet egentlig betyr begynner å blomstre. Mange forstår at logikken bak direktivet er såre enkel: Jo mer et samfunn overvåker sine egne innbyggere, jo enklere er det å oppklare forbrytelser i ettertid. Argumentet er etter all sannsynlighet helt riktig. Det er faktisk slik at jo mer vi overvåkes, jo vanskeligere er det for oss å begå forbrytelser.

Problemstillingen er derfor denne: Hva slags samfunn ønsker vi å ha? Eller mer presist: Hvor mye privatliv ønsker vi å ha? For det virkelig farlige med DLD er kanskje ikke først og fremst den massive kartleggingen – og lagringen – av alle våre individuelle gjøremål som vil finne sted, men nettopp de argumentene som føres for direktivet. Her har vi altså et spørsmål der argumentene virkelig teller, og det gjør saken både viktig og spesiell.

Hvor mye overvåking må til for å fjerne alle forbrytelser? Temmelig mye. Norske fengsler er en god indikasjon: Her skulle man tro at det var mulig å kontrollere hva hver eneste innsatte foretok seg til enhver tid, men likevel florerer både kriminalitet og ulovlig omsetning av narkotika i fengslene våre. Med andre ord: Hvis du virkelig ønsker å overvåke medlemmene av et samfunn opp til det punktet der kriminalitet ikke lenger er mulig, så må overvåkingen av hver enkelt borger være strengere enn den som finner sted i et normalt fengsel. Bare da kan du effektivt bekjempe terrorisme og alvorlig kriminalitet.

Tilhengerne av direktivet motsetter seg slike tankerekker. De mener det er usaklig å komme trekkende med paralleller til det tidligere DDR og til skrekkvisjonene til George Orwell. De mener at motstanderne av DLD ser spøkelser på høylys dag. Men dette kan de bare hevde fordi de ikke har forstått rekkevidden av sin egen argumentasjon. Det er den som virkelig skremmer, og det er den som får oss motstandere til å reise bust.

Et utsøkt eksempel kan vi lese i Dagsavisen, der stortingsrepresentant Håkon Haugli kommer med enda et forsøk på å forklare hvorfor DLD er fornuftig. Han har to eksempler: En narkotikasak som ble oppklart takket være politiets tilgang til trafikkdata i Nederland, og en grotesk sak om en far som opererte som hallik for sin egen 7 år gamle datter.

Jeg kjenner selvsagt ingen av sakene. Jeg kan ikke motsette meg at tilgang til trafikkdata har vært avgjørende for å oppklare dem. Jeg må derfor tro at Haugli har rett; - her finnes det en direkte overgang mellom tilgang til trafikkdata for telefoni og internett og til politiets oppklaring av de aktuelle sakene. Ja, jeg tror faktisk at Haugli kunne kommet opp med flere eksempler på det samme: Trafikkdata kan bety mye i mange typer etterforskning av grov kriminalitet. Trafikkdata kan hjelpe politiet i deres kamp mot forbrytelser. For min del har jeg aldri hevdet noe annet. Jeg tror faktisk Haugli har helt rett; jo mer trafikkdata lagret over lengre tid, jo høyere oppklaringsprosent for visse typer forbrytelser.

Er DLD et viktig bidrag i kampen mot terrorisme – som var den opprinnelige begrunnelsen? Trolig ikke. Men det finnes dessverre en haug med andre forbrytelser vi kan fokusere på, så hvorfor ikke ta veien over til disse? Og hvis målet er å hjelpe politiet med å oppklare forbrytelser, vel, da kan det vanskelig handle om å begrense verken overvåking eller lagring. Hvis målet om å oppklare forbrytelser er viktigere enn alt annet – for eksempel hensynet til personvernet – så finnes det ikke mange sperrer i Hauglis argumentasjon. Og det er nettopp hva som er skremmende.

Vi kunne tenke oss følgende eksempel: En politimann hører støy og bråk fra rekkehuset ved siden av. Han tar en tur ut på sin egen plen og kan se at naboen er i ferd med å mishandle sin kone. Han griper inn, - han er politi. Mishandlingen opphører. Mishandleren får sin fortjente straff.

Hadde det ikke vært fint om det stod en politimann utenfor alle stuevinduer? Hele tiden? Eller i det minste et kamera som registrerte alt? Tenk på alle forbrytelser som enten ble umulige eller som lot seg oppklare på 1-2-3!

Her vil Haugli hevde at jeg er usaklig. Men, igjen: Det er bare fordi han ikke forstår rekkevidden av sine egne argumenter. Hans argument er at økt registrering og lagring av elektronisk trafikk – ikke bare av mistenkelige enkeltpersoner, men av hele befolkningen - hjelper politiet. Jeg er enig i det. Politiet får mye mer å jobbe med. Hans argument er at politiets arbeid er viktig for samfunnet som helhet. Jeg er enig i det. Jeg er tilhenger av lov og orden. Hans argument er at hensynet til politiets arbeid må gå foran hensynet til personvernet til hver enkelt av oss, og at vi derfor må finne oss i å bli kollektivt registrert og overvåket. Jeg er dypt uenig i det.

I artikkelen sin skriver Haugli:

”Det er ikke uproblematisk – fra et rettssikkerhets- og personvernperspektiv – at data lagret for ett formål brukes til et annet, slik situasjonen er i dag. En kategorisk avvisning av DLD etterlater et stort spørsmål: Hva er alternativet? Hvordan vil motstanderne av DLD sikre at alvorlig kriminalitet og terror kan etterforskes og straffes?”

Her er vi ved kjernen i Hauglis argumentasjon. For det første gir han inntrykk av at lagrede persondata allerede i dag er ”fritt vilt” som kan benyttes til hva som helst. Det er ikke riktig. I alle fall ikke i Norge. Tvert om er det slik at lagrede data utelukkende skal brukes til sitt opprinnelige formål, for deretter å bli kontrollert slettet. Det er bare unntaksvis at trafikkdata fra leverandører av internettjenester blir utlevert til andre formål enn til å skrive ut fakturaer, nettopp på grunn av hensynet til personvernet.

Haugli argumenterer som om DLD allerede var implementert i norsk lov. Men faktum er at trafikkdata blir mindre og mindre relevante for fakturering, fordi stadig flere av oss betaler for kapasitet som er tilgjengelig hele tiden. Det kalles bredbånd. Data- og telefontrafikk går i nøyaktig samme retning. DLD handler derfor ikke om å ”forlenge” lagring av data som ville ha blitt lagret uansett, det handler tvert i mot om å pålegge lagring av data som er kommersielt uinteressante, med den klare begrunnelsen at politiet kan ha behov for å rekonstruere dem senere. Og det er – med all mulig respekt – noe helt annet.

Men så spør han om alternativet. Om hvordan vi da skal bekjempe terror. Ja, hva kan alternativet være til å overvåke samtlige av landets innbyggere? Deres telefonsamtaler. Deres mobilsamtaler. Deres e-poster og inngående meldinger. Deres fysiske plassering inntil nærmeste meter? (Tenk. Tenk. Tenk.) Jo, jeg tror jeg har svaret: Hva med å la være?

Men hva da med ”alvorlig kriminalitet og terror?” Ja, da er vi tilbake ved start igjen.

Det Haugli ikke ser er at argumentasjonen hans er en invitasjon inn til en illusjon – illusjonen om det risikofrie samfunnet; samfunnet der forbrytelser ikke eksisterer fordi ordensmakten har så stor innsikt i bevegelsene til hver enkelt av oss at bare tanken på en forbrytelse forbyr seg selv. En praktisk tilnærming til et slikt samfunn kan være å se på sikkerhetskøen på en flyplass: Alle må vrenge lommene, alle må vise fram både tannpasta og hudkrem, noen blir nektet adgang på grunn av en hofteprotese. Men likevel er vi ikke helt overbevist om at flyet vårt er bombe- og terrorfritt. Hvorfor? Fordi vi har sunt folkevett, og forstår at de som virkelig vil oss noe vondt har greid å komme seg forbi kontrollen på andre måter.

Slik er det også med DLD. Det er verre enn et skudd med hagle, det er et skudd med hagle i blinde. Noe som er ille i seg selv. Men det som virkelig skremmer er når representanter for sosialdemokratiet blåser seg opp, kaster på oss ulykkelige og misbrukte 7-åringer, og ber oss om å ta ansvar for ”alvorlig kriminalitet og terror.” Det er da jeg sier takk for meg.

Skal vi tro Haugli er det samfunnsnyttig å registrere hver eneste av mine telefonsamtaler, og samtlige av mine bevegelser på internett, pluss hvor jeg fysisk befinner meg til enhver tid, fordi jeg kan komme til å begå en forbrytelse. Men vi kommer fra et århundre der slike hensyn til ”samfunnet” framfor hensynet til den enkelte har sett sine ulike systemvarianter. I alle disse tilfellene har det vært snakk om å ha mest mulig oversikt over borgernes bevegelser, deres kommunikasjon, og deres fysiske plassering på ethvert tidspunkt. Fordi det da ble enklere å oppklare eventuelle forbrytelser.

Fra de totalitære regimenes grusomme erfaringer ble retten til et privatliv, retten til å være seg selv og til å forme sitt eget liv uten tilsyn og overvåking, nærmest en livsbetingelse. Det må rett og slett finnes en grense for statens og påtalemaktens innsyn i livet til hver og en av oss. Dette er en nødvendig betingelse for et virksomt demokrati. Demokratiet og rettsstaten medfører nødvendigvis risikoen for at noen av oss kommer til å bryte loven. Slik er livet. Slik er vår felles virkelighet. Bare tanken om at dette er noe vi kan fri oss fra gjennom å registrere aktiviteten til alle borgere hele tiden er sterkt provoserende, og har implikasjoner som er skremmende. Hvis det funksjonelle - som kampen mot kriminalitet - blir viktigere enn retten til selv å bestemme hvem du vil være i forhold til andre mennesker og de opplysningene du selv gir fra deg om ditt eget liv, ja, da er veien inn til det totalitære allerede tilbakelagt.

Det er dette tilhengerne av DLD nekter å forstå, fordi det hele tiden kan finnes eksempler på hvor "nyttig" det er med overvåking (en pedofil her, en korrupt person der, en potensiell terrorist i det tredje hjørnet).

Jeg husker dessverre altfor godt at mitt eget parti har vært involvert i grove overgrep når det gjelder overvåking og maktmisbruk i etterkrigstiden. Derfor er DLD viktig for meg. Derfor skriver jeg disse bloggene og snakker negativt om direktivet så ofte jeg kan. Men jeg er ikke dummere enn at jeg kjenner utgangen; - det er veldig vanskelig for Norge å ha annen lovgivning enn EU på dette området. Men for å være ærlig hadde jeg foretrukket å bli møtt med pragmatiske argumenter om begrenset nasjonal handlefrihet, framfor de tullete og populistiske utbruddene vi nå har sett om at systematisk og total overvåking av hele befolkningen faktisk er nyttig.

Når jeg leser innlegget til Håkon Haugli blir jeg derfor bare deprimert. Hva med denne varianten: I dag er det fullt mulig å legge inn en chip i hver eneste bil i Norge som kan gi automatisk rapport til politiet hver gang bilen (eller føreren) er over fartsgrensen. En slik kontroll vil trolig gi en sterk reduksjon i antall trafikkulykker, og opp mot 100 prosent oppklaring hos politiet. Det finnes ingen ting i argumentasjonen til Haugli som sier at dette ikke er samfunnsnyttig. Burde vi slå til?

Det er jo praktisk.