Sosialdemokratisk krise?

Det går skitt for sosialdemokratiske partier for tiden. Valgnederlag i Storbritannia og Sverige i år, et elendig resultat i Tyskland i fjor (en nedgang på mer enn 10 prosent), svak oppslutning i Danmark og Frankrike, tap av flertall i Australia – listen kan gjøres lengre. Norske meningsmålinger er heller ikke spesielt oppmuntrende, - Arbeiderpartiet har igjen under 30 prosent oppslutning og de to andre regjeringspartiene gjør det slett ikke bra.

På den andre siden har Høyre – som for nokså nøyaktig ett år siden hadde en ”nær døden” opplevelse – igjen kommet seg godt over 20-tallet. En del av framgangen har sikkert gått på bekostning av Fremskrittspartiet, men også det partiet virker solid plassert på 20-tallet. Sammen ville de to partiene fått flertall på Stortinget, hvis målinger var valg.

Ser vi over Atlanteren er samme trend i full utfoldelse. Det er faktisk mindre enn to år siden Barack Obama ble valgt til president, men nå tårner motgangen seg opp. Å si at høyresiden i USA er i vinden ville være en forsiktig formulering; - det er ytterste høyre, gjennom den såkalte ”tea-party”-bevegelsen som nå marsjerer fram og skaper storm, ikke bare for Demokratene, men også for nominasjonene i Det republikanske partiet, der etablerte politikere har måttet sloss for å overleve. Flere har tapt.

Under over alle undre: Sarah Palin er tilbake, sterkere enn noen gang! Med seg har hun et knippe av dypt konservative kvinner som Christine O'Donnell, Sharron Angle og Michele Bachmann. I samsvar med Palins egen språkbruk kalles de for ”Mama Grizzlies.” De har som mål å forsvare det ”ekte” amerikanske, og de tar lange skritt til høyre for sine allerede høyreorienterte menn: De vil ha USA ut av FN, de har ingen tro på klimaforandringer, de er motstandere av praktisk talt alle former for skatter og avgifter, de har null tillitt til offentlige velferdsordninger, de er motstandere av presidentens helsereform, de vil nedlegge det amerikanske utdanningsdepartementet og de fleste former for føderal regulering. De er mot våpenkontroll, mot abort og mot homofili. Men de er for dødsstraff.

Er det mulig? I 2010? Svaret er dessverre ja. Under kongressvalgene i november er det ventet at Republikanerne vil ta store jafs inn i ”sikre” Demokratiske posisjoner. Faktisk er det ikke umulig at Republikanerne vinner flertall både i Representantenes Hus og i Senatet, selv om det siste skal holde hardt. I så fall blir president Obama det amerikanerne kaller en ”lame duck” – et lett bytte for motstanderne. So much for ”change we can believe in.”

Kan vi takke finanskrisen for alt dette? Det er en besnærende tanke, men jeg tror den er litt for enkel. Finanskrisen var vel kjent da både det svenske og britiske sosialdemokratiet gikk på sine nederlag, og faktisk også da tyskerne vraket sitt sosialistparti i fjor.

Det finnes tre ”standard” teorier om sosialdemokratiet og økonomiske kriser (og her inkluderer jeg Demokratene i USA, selv om det er en forenkling): Den ene er at økonomiske kriser fører til økt oppslutning om sosialdemokratiske partier. Denne teorien er i alle fall nå grundig tilbakevist, jfr. valgene i Tyskland, Sverige og Storbritannia.

Den andre teorien er at sosialdemokratene selv er skyld i økonomiske tilbakeslag, som for eksempel da Thatcher overtok konkursboet etter Labour i 1979 eller da Høyre kunne danne regjering i Norge i 1981. En slik teori kan muligens forklare valgnederlaget til Labour i år, men igjen tror jeg det blir for enkelt. Finanskrisen var for eksempel ikke til videre hjelp for John McCain i kampen mot president Obama, og den forklarer uansett ikke det historiske nederlaget til det tyske sosialdemokratiet i fjor eller det svenske i år.

Den tredje teorien – som er en videreføring av den andre - er at sosialdemokratisk politikk oppleves som gammeldags, irrelevant eller til og med negativt i forhold til de aktuelle utfordringene. I USA startet ”tea-party”-bevegelsens framgang ikke bare gjennom debatten om en helsereform, men også på grunn av de omfattende støttetiltakene til bankvesenet og industrien som ble iverksatt nokså umiddelbart etter at krisen var et faktum (og delvis også før Obama overtok som president).

Det ble en debatt om ”Wall Street” versus ”Main Street” – om hvem som hadde skylden for finanskrisen og hvem som hadde mest behov for hjelp. Mange ble provosert av at bank- og finansvesenet kom seg mer eller mindre helskinnet gjennom krisen, mens millioner av vanlige mennesker fortsatt sliter med konsekvensene. I det siste har bankenes lønnsomhet økt og børsene i USA har lenge vist tegn på oppgang, men hva hjelper det en vanlig familie som har mistet både bolig og jobb? Tross alt var det skattebetalernes penger, og ikke minst framtidige skatteforpliktelser, som ble brukt til å løfte bankene og storindustrien ut av gjørma. ”Mama Grizzlies” mener at konk burde være konk; - null hjelp til banker og industri, det er bedre å la markedskreftene rydde opp.

I Storbritannia brukte både de Konservative og de Liberale samme type argumenter mot Labour. Rett nok var alle enige om at finanskrisen krevde ekstraordinære tiltak, men det var regjeringen under Labour som hadde bygget opp britenes eventyrlige statsgjeld. Hvordan kunne man da ha tillit til at de samme menneskene skulle være i stand til å finne en vei ut av uføret? Gordon Brown fikk bare nyte fruktene av resolutt internasjonal handling mot krisen i noen få uker før mange igjen begynte å stille spørsmål ved om han virkelig var den rette personen til å få kontroll med statsgjelden. Svaret kjenner vi.

Verken i Tyskland eller Sverige hadde sosialdemokratenes oppskrift på veien ut av krisen appell. De ble isteden grusomt nedstemt. Mens Norge skinner som en sol i et internasjonalt tåkehav av økonomiske problemer, vanker det ingen belønning til regjeringen fra norske velgere. Tvert i mot, også de rød-grønne i Europas mest velordnede økonomi må finne seg i en høyreside i sterk framgang. Du trenger svært lokale briller for å tro at denne framgangen bare skyldes spørsmålet om noen kraftledninger i Hardanger, for vi snakker i virkeligheten om en utvikling som går hele veien fra Australia, via Europa og tvers over det Nordamerikanske kontinentet.

Det er altså gode grunner til å spørre hva som skjer. Det finnes politikere som mener at så lenge alt går greit i økonomien vil resten ordne seg selv. Finanskrisen har vist oss at denne forestillingen er gal: I enkelte land har krisen vært til hjelp for sittende regjeringer, i andre land har den vært til hjelp for opposisjonen. Men først og fremst har finanskrisen forsterket en langsiktig utvikling som handler om svekkelse av de sosialdemokratiske partiene. Med andre ord: Nettopp de partiene som fokuserer på felles velferd og omsorg i krevende tider opplever tilbakegang når tidene virkelig blir krevende.

Dette er den nøtten som Ed Miliband og Jens Stoltenberg må knekke. Skal de få til det må de tørre å stille noen ubehagelige spørsmål. En av de som stiller slike spørsmål er den britiske filosofen og politiske kommentatoren John Gray. Han har maktet kunststykket med å gjøre seg upopulær i nær sagt alle kretser; blant liberale, blant konservative, blant sosialdemokrater, blant muslimer, blant kristne, blant sekulære humanister. Og grunnen er at han stiller plagsomme spørsmål ved våre mest fundamentale antakelser om hva det vil si å være politisk aktør, og om grensene for politikk.

Det er et hovedpoeng for Gray at begreper som ”utvikling” og ”framskritt” langt fra er trivielle. De blir misbrukt av politikken. Praktisk talt all politisk retorikk – og her er landsmøtetalen til Ed Miliband et godt eksempel – handler om en verden som går framover, der stadig flere problemer blir løst og der vi nærmer oss en tilstand der det nesten ikke finnes problemer igjen å løse. Bak denne retorikken ligger en antakelse om at verden nødvendigvis går ”framover.” Det er som med Hegel, - det finnes en ”fornuft” i historien, den har en linje, en logisk retning. Dette er vår europeiske arv.

Å stille spørsmål ved denne måten å gripe verden på er som å stikke en kniv i hjertet på sosialdemokratiet, tuftet som det er nettopp på tanken om fornuft og framgang. Likevel er det nødvendig. For hva om verden ikke er fornuftig, og historien ikke logisk? Hva om krigen i Afghanistan er håpløs? Hva om det aldri blir noen palestinsk stat, og derfor heller aldri fred i Midt-Østen? Hva om frihandelen stanser opp, og store økonomier som Kina, India og Russland satser mest på proteksjonisme og tollmurer? Hva om framtidens pensjons- og helseutgifter i industrilandene ikke kan bæres? Hva om det aldri blir noen klimaavtale? Hva om verken Russland eller Kina utvikler seg i demokratisk og liberal retning? Hva om den ”felles” innvandringspolitikken i EU bryter sammen, slik at utfordringene med integrering blir mangedoblet? Hva om verdien av toleranse og individuell frihet blir svekket? Hva om tillitten til rettsvesenet gradvis blir underminert, slik at flere begynner å ta seg til rette på egen hånd? Hva om FN blir enda mer redusert? Hva om samfunnene våre nettopp ikke integreres, men isteden utvikler seg til isolerte ”øyer” der folk ser på hverandre med fiendskap? Slik som bydelene omkring Paris, slik som bydelene i London, slik som bydelene i Los Angeles, slik som bydelene i Mexico City og Sao Paulo?

For John Gray er ”utvikling” tvetydig. Det er sant at moderne utvikling har skapt en bedre tilværelse for milliarder av mennesker. Men det er også sant at nazistenes jødeutryddelse var et helt moderne industriprosjekt og at Al-Quaeda ikke ville vært mulig uten avansert teknologi. Slik Gray ser det er islamsk fundamentalisme akkurat like moderne som troen på den liberale rettsstaten – de er begge ”moderne” prosjekter som forutsetter et bevisst valg i forhold til andre alternativer, og de har begge en ”moderne” tidshorisont fordi de antar at verden etter hvert skal bli et bedre sted.

Den åpne og stadig mer liberale verden som alle omfavnet på 1990-tallet, og som opplevde både Sovjetunionens sammenbrudd og framveksten av velstand i Asia, er nå erstattet med global finanskrise, enorme gjeldsforpliktelser og en evig angst for angrep fra terrorister. Samtidig fortsetter klimautslippene, reduksjonen av biologisk mangfold og utarmingen av verdens fornybare ressurser som vann og fisk.

Gray kan derfor ha rett i at historien ikke nødvendigvis går ”framover.” Han viser til at slaveriet ble opphevet i USA på midten av 1800-tallet, bare for å komme tilbake i ny form hos Mao, Stalin og Hitler i det forrige århundret. I Vesten kaller vi det nå for ”human trafficking,” men det handler om mye av det samme. Han viser til at verken de mest brutale overgrepene mot jødene fra det spanske kongehuset eller fra korsfarerne kan sammenlignes med nazistenes industrielle utryddelse. Han viser til at tortur av fanger – uakseptabelt etter rettsreglene etter første verdenskrig – nå har blomstret opp igjen, ikke minst i USA og Storbritannia. Han viser til at det er flere land og delstater (i USA) i dag som tillater dødsstraff enn det var i 1945. Han viser til at det finnes stadig flere eksempler på anti-liberale demokratier – og mislykkede demokratier – i Algerie, i Russland, i Venezuela, i Irak og Iran. Og ikke minst peker han på det håpløse prosjektet det er å skulle ”skape demokrati” i samfunn som slett ikke har tradisjoner for dette; som i Irak og Afghanistan.

Ideen om ”framskritt” er derfor vel verdt å diskutere, men den diskusjonen er ekstra krevende for en politisk bevegelse som nettopp har tanken om kontinuerlig forbedring som første premiss. Både i konservatismen (etter Edmund Burke) og liberalismen (etter John Stuart Mill) finnes det et visst måtehold på politikkens vegne, - tenk for eksempel på diskusjonen om ”negativ” og ”positiv” frihet. Men slik er det ikke i sosialdemokratiet – her kan ”utviklingen” bare gå en vei, det kan bare gå framover og oppover, verdigrunnlaget er så rotfestet i arbeiderklassens behov for velferd at resten systematisk har blitt satt til side.

Men nå når arbeiderklassen ikke lenger eksisterer som politisk aktør, og når de nasjonale virkemidlene for fordeling har mistet mye av sin kraft, er tiden ute for sosialdemokratiet. Resten er løftepolitikk, og den blir raskt dobbeltmoralsk fordi systemene våre ikke går rundt uten billig arbeidskraft fra utlandet – verken i helsevesenet, i tjenestesektoren eller i landbruket. I Norge setter vi i økende grad våre egne 20-åringer på uføretrygd. Slikt blir det ikke noen arbeiderklasse av, men heller en stor klasse av mennesker som utvikler et paternalistisk forhold til velferdsstaten. Det samme skjer i andre europeiske land, og dermed får John Gray et ekstra poeng når han sier at sosialdemokratiet i dag er en ideologi uten en historisk aktør. Arbeiderklassen har enten blitt middelklasse eller trygdemottakere. Det er andre som gjør jobben, - billigere og noen ganger bedre.

Ser vi stort på det er vi som samfunn på jakt etter et nytt lim som kan holde oss sammen. Bare delvis kan vi satse på våre historiske røtter, og på en ideologi som forteller oss at alt ”nødvendigvis” vil bli bedre. Som politisk filosof er John Gray temmelig beskjeden; han peker på to kjerneverdier for samfunnet: Trygghet og toleranse. Begrunnelsen for det første finner han hos Thomas Hobbes, begrunnelsen for det andre hos John Stuart Mill. Begge var usedvanlig radikale for sin tid, men de var også oppmerksomme på politikkens grenser. Kanskje vi kan finne noe her som gjør sosialdemokratiet til noe annet – og mer – enn en maskin som stadig produserer en endeløs strøm nye løfter?

Red Ed?

Fordi en "ren" valgseier for Labour i utgangspunktet var håpløst, var mitt førstevalg for resultatet i Storbritannia at Labour skulle søke sammen med Liberaldemokratene. Jeg hadde to hovedgrunner for dette: Før det første at det kunne tvinge Labour til å gjøre noe mer enn bare å snakke om en helt nødvendig valgreform, og for det andre at de to partiene samlet ville stå for en mer fornuftig økonomisk politikk enn en regjering dominert av de Konservative.

Jeg hadde også en tredje grunn, nemlig at et slikt utfall ville føre til et nødvendig lederskifte i Labour. Gordon Brown var etter hvert blitt "gårsdagens mann," han hadde vært sentral i hele Blair-perioden og tanken om at han (av alle) skulle framstå som en fornyende kraft var stendød.

Det ble ikke noen slik allianse; Liberaldemokratene fant i steden sammen med de Konservative og Labour ble skjøvet ut på gangen. Gordon Brown gikk av, og Labour gikk deretter løs på ett av de mest spesielle ledervalgene noen sinne: Kampen mellom brødrene Miliband, - David og Ed (på bildet med kledelig, rødt slips). Jeg kan ikke huske at det finnes noen parallell til denne situasjonen.

Hva de to brødrene er uenige om er ikke helt klart. Ed sier at han hele tiden var motstander av invasjonen i Irak, og han har gjort det klart at han ikke ser for seg noe samarbeid med Liberaldemokratene i framtiden. David Miliband, som nær medarbeider av Tony Blair i mange år, har naturligvis en annen Irak-historie. Og under ledervalgkampen har han gitt uttrykk for at Liberaldemokratene burde se på Labour som en mer naturlig samarbeidspartner enn de Konservative. Akkurat det siste er jeg helt enig i.

Britisk politikk er uvanlig dramatisk for tiden, og koalisjonsregjeringen står foran krevende oppgaver. Først og fremst skyldes det at Storbritannia fortsatt befinner seg i en dyp økonomisk krise. Veksten er lav, arbeidsløsheten er høy og statsgjelden er gigantisk. Det er opplest og vedtatt at landet ikke kan komme på fote igjen uten at noe gjøres med den enorme gjelden, og det betyr at regjeringen må gå i gang med den svært upopulære oppgaven det er å kutte utgifter og øke skattene samtidig. En slik politikk må gjennomføres over flere år - ett upopulært statsbudsjett er langtfra tilstrekkelig.

Dette har allerede rammet Liberaldemokratene, som med dagens oppslutning ikke ville vært i nærheten av regjeringskontorene. For seks måneder siden var partiet størst på enkelte meningsmålinger - nå er det bare knapper og glansbilder igjen. Mange vil si at det strategiske valget partiet gjorde da de dannet regjering med de Konservative var en kjempetabbe. Og fortsatt gjenstår de virkelig store budsjettkuttene, - første runde blir annonsert den 20. oktober.

Labour - både Ed og David Miliband - er enige i at kutt er nødvendige. Men de er bekymret for omfanget og tempoet, og hva kuttene vil gjøre både med veksten og sysselsettingen. Kuttes det for mye og for raskt kan de beskjedne veksttallene som Storbritannia ser akkurat nå raskt snu til ny nedgang. Da er landet virkelig ille ute, for da er det ikke lett å se hvilken form for økonomisk politikk som skal gi resultater. Ny gjeld vil bety enda større renteutgifter og behov for høyere skatter, samtidig som ytterligere kutt vil bare gjøre vondt verre. Å finne det rette nivået på budsjettkuttene er derfor det aller viktigste spørsmålet i britisk politikk akkurat nå.

I ledervalgkampen har de to brødrene valgt en litt ulik tilnærming til den økonomiske krisen; mens Ed har lagt vekt på at regjeringens kuttforslag er for omfattende, og til og med har stilt spørsmål ved de kuttene som Labours egen finansminister Alistair Darling lanserte før parlamentsvalget, har David valgt en litt annen språkbruk. Hans utgangspunkt er nettopp Labours eget, opprinnelige budsjettopplegg. Det var en plan for å halvere underskuddet i løpet av fire år, mens de Konservtive ønsker å fjerne hele underskuddet i løpet av fem år. David Miliband har snakket om behov for å skape bred oppslutning om snuoperasjonen (en invitasjon til et mulig, framtidig samarbeid med Liberaldemokratene), mens Ed synes å mene at utfordringen er å vinne tilbake et nytt flertall for Labour og føre økonomisk politikk på et slikt grunnlag. Av de to er det nok Ed som har kommet med flest løfter om nye tiltak og nye utgifter gjennom valgkampen, de Konservative snakker allerede om at opplegget til Ed Miliband er hinsides enhver virkelighet.

At det er intern uenighet i Labour om budsjettkuttene er ingen hemmelighet. I dag kunne vi lese om diskusjonen mellom Ed Balls (en av de fem lederkandidatene) og Alistair Darling under partikonferansen som fortsatt pågår i Birmingham. For Darling er det et hovedpoeng at Labour må ha troverdighet i den økonomiske politikken for å kunne vinne tilbake et mulig flertall. Og troverdighet - i denne forbindelse - er det samme som vilje til å gjennomføre budsjettkutt. Ed Balls, på den andre siden, er etter sigende på jakt etter jobben som "skyggeminister" for Finansdepartementet. Han mener at spørsmålet om kutt først og fremst handler om virkningen på resten av økonomien; - blir de for store og kommer de for raskt er mye tapt. Han tenker vel at nettopp budsjettkuttene er et område der Labour kan bygge en sterk front mot koalisjonsregjeringen.

Hva den nyvalgte lederen Ed Miliband til slutt ender ned på er ikke godt å si. På den ene siden snakker også han om behovet for økonomisk troverdighet, men på den andre siden har han vært raus med løftene i ledervalgkampen. Den historiske erfaringen i Labour er at hvis partiet flytter seg for langt til venstre så ligger sentrum åpent for andre. Og makten ligger i sentrum, i Storbritannia som i de fleste andre europeiske land. Ed kan alltids håpe på at motstand mot upopulære kutt vil bringe ham nærmere regjeringsmakten. Men blir han først statsminister er det han som må fortsette jobben med å rydde opp i statsgjelden. Og den forsvinner bare dersom noen gjør noe med den, enten regjeringen har den ene eller andre fargen.

Tanta i Akersgata

Feila mine er så mange at eg slett ikkje er skikka til å vere politikar. Den konklusjonen kom eg fram til for mange år sidan. Mang ein gong har eg rota det til for meg sjølv, og for andre. Sjeldan i vond meining, det er så, men det hjelper så lite.

Berre spør Eirik Mosveen i VG. Han veit kva som trengst. Han er landets fremste ekspert i dei moralske krava vi må stilla til våre folkevalde. Han har vorte sjølvoppnemnd storinkvisitor for både skatteetaten og tolletaten; på eiga hand har han sett i verk store undersøkingar om økonomien til norske statsrådar og regjeringsparti. Han har funne smykke, verdifulle tepper og merkelege prosjektmidlar. Dette har han så skrive om i avisa si, og resultatet er at heile regjeringsapparatet no ynkar seg under den moralske harmen hans. Ord som «svinesti», «galskap» og «stank» er mellom dei han gjer bruk av i bannbullane sine. I fylgje Mosveen har Regjeringa gjennomlevd eit «etisk og moralsk» samanbrot. Det er sterke ord, sjølv frå ein tabloid kommentator.

I det politiske miljøet er det kan hende freistande å leggje sakene til side, og i staden sjå på Mosveen som ein urimeleg hysterikar. Men då har ein ikkje skjøna kva som er poenget hans. VG er ikkje opptekne av storleiken på dei gåvene som er avdekka, - sjølv om det sikkert finst ei nedre grense jamvel for den avisa. VG er opptekne av dømmekraft. Det er dømmekrafta både hjå dei som gjev, men særleg hjå dei som tek i mot gåver, desse sakene handlar om.

Når Liv Signe Navarsete no skal steinast under leiing av øvstepresten i Akersgata finn du likevel ikkje meg i den rasande flokken. Ho har gjort ein feil i saka om smykkegåva, og dette har ho offentleg innrømma ved fleire høve. I mi verd er det godt nok til å gå vidare med andre spørsmål. Faktisk har eg mykje sympati både med forklaringa hennar og i høve til den negative merksemda som har vore retta mot henne i lang tid.

På den andre sida er eg ikkje einig med dei som hevdar at sakene aldri skulle vore avdekka, eller at dei ikkje er viktige. Sjølvsagt er det viktig når ein kan stilla spørsmålsteikn ved vurderingsevna til våre fremste folkevalde. Då er det berre å innrømma feil og trekke lærdom av dei. Noko anna alternativ finst ikkje. Derfor plagar det meg at det ofte tek så lang tid før dei sentrale aktørane kjem fram til den einaste haldbare konklusjonen. I staden vrir dei seg som makk på ein krok.

Eg har to problem med dette: Det eine er at den politiske lidinga varar for lenge. Den andre er at det gjer Eirik Mosveen viktigare enn han eigentleg er. Mosveen og VG har i fleire år stått i spissen for ei heilt spesiell vending i den politiske journalistikken: Dei har vorte revisorar, dei driv personleg og moralsk bokettersyn, dei nyttar tida si til å leite etter små sprekker i fasadane. Og har dei fyrst funne ein sprekk går dei i gong med grovare utstyr, då vert det bora og hakka heilt til det siste, lille smykkeskrinet er opna og gjennomgått. Nåde deg om dei finn noko som ikkje stemmer med bøkene; ei bryggje, eit stabbur, eit teppe, eit armband. Då er helvete laus, og revisorane gjev seg ikkje før alle korta er lagt på bordet. Er du frampå med ei lita «kvit lygn» er du dødsdømd som politikar. Slik er dei politiske lovene i landet vårt.

Når ein feil fyrst er avdekka går det ikkje an å meine at den ikkje er viktig. Her er VG på idiotsikker og uangripeleg grunn, samtidig som dei har skaffa seg ein evig fornybar ressurs: For folk vil alltid gjere feil, om dei er aldri så mykje statsrådar eller representantar på Stortinget, og om det er aldri så lite vond vilje som ligg bak. Det tyder at Mosveen alltid vil ha noko å skrive om. VG er for lengst etablert som norsk verdsmeister i politisk-moralsk bokettersyn, og dei kjem aldri til å gå tom for oppgåver.

I eit interessant intervju i Dag og Tid kommenterer Eirik Mosveen den inkvisitoriske rolla si. På spørsmål om det ikkje er ein fare for at personleg moral vert overdimensjonert i høve til dei politiske sakene svarar han: «Det føreset at du meiner desse sakene er små. Eg meiner det er ekstremt viktig at våre øvste tillitsvalde er til å stole på i spørsmål om lov og rett.» I intervjuet nemner han typisk store saker som Watergate-skandalen og krigen i Afghanistan. I høve til den siste seier han: «Men om ein ser (Afghanistan, min merknad) opp mot desse gåvesakene, er det vanskeleg å slå fast at det eine er veldig mykje viktigare enn det andre.» Intervjuet avsluttar han slik: «Kva er stort, og kva er lite i livet? Det er ikkje alltid lett å seie, i alle fall ikkje på førehand.»

Med andre ord: Ingen sak er for liten for den politiske redaksjonen i VG, for sakene kan alltids gjerast større når ein fyrst har dei rette verkemidla til rådvelde. Og det har jo VG. Denne reindyrka evna til ikkje å skilje mellom stort og smått gjorde at Mosveen i eit debattprogram på NRK hadde problem med å forklara kva for einskild sak som var den viktigaste; - var det smykka, teppene eller den mystiske «prosjektfinansieringa» i Senterpartiet? Mosveen visste ikkje, men her kan eg hjelpe han: Medan avsløringa av smykkesakene er å rekne for lettmetall er prosjektmilda til Senterpartiet frå Eidsiva Energi og Troms Kraft reint gull, journalistisk og politisk. Medan dei fyrste sakene nok er viktige og alvorlege, er dei i ein heilt annan og lågare divisjon enn den siste.

Derfor er det også den siste saka som kjem til å få politiske konsekvensar, og truleg også konsekvensar for dei involverte selskapa. Maken til uryddig blanding av roller er det heldigvis sjeldan vi ser i norsk politikk. At dei aktuelle selskapa ynskjer å betre vilkåra for fornybar energi her i landet er lett å forstå. Men kvifor dei skulle finansiere eit partipolitisk prosjekt for å nå dette målet er meir enn ubegripeleg; - den tanken at det nett er Senterpartiet som har hatt energistatsråden dei seinaste åra er så snublande nær at den er umogleg å halde på avstand. I så fall er det fleire enn Senterpartiet som har trakka over ei grense i denne saka, ikkje minst dei gåvmilde selskapa.

At pressa undersøker og avdekker slike saker kan ikkje vere anna enn rett og rimeleg, sjølv om dei er massivt utrivelege for dei som kjem i søkelyset. Men alle saker er likevel ikkje like viktige, slik Mosveen synest å meine. Det er skilnad på alvoret med krigen i Afghanistan og på tollverdien til dei teppa som utanriksministeren fekk i gåve derfrå. Det er skilnad på Watergate-skandalen og ei smykkegåve som vart handtert dårleg av mottakaren. Dette ser ikkje Mosveen, for han veit ikkje kva som er stort og lite i livet. Akkurat det tykkjer eg for min del er urovekkande.