Politisk legitimitet: Bør grekerne betale gjelden sin?

Politisk legitimitet: Fra enevelde til sosialdemokrati

”The only way whereby any one divests himself of his natural liberty, and puts on the bonds of civil society, is by agreeing with other men to join and unite into a community for their comfortable, safe, and peaceable living one amongst another, in a secure enjoyment of their properties, and a greater security against any, that are not of it.”

John Locke, Second Treatise of Civil Government, 1690

”Som borger født i en fri stat, har jeg del i den suverene myndighet, og hvor liten innflytelse min stemme enn må ha i statssaker, så er stemmeretten alene nok til at det er min plikt å sette meg inn i dem. Og hver gang jeg tenker over regjeringsformene, er jeg lykkelig over at mine undersøkelser gir meg nye grunner til å elske styreformen i mitt eget land.”

Jean-Jacques Rousseau , Om samfunnspakten, 1762

Gjeld som svimeslår
Den greske statsgjelden er så enorm at det er mange som tviler på om den noen sinne kan betales. Men det spørsmålet mange grekere stiller seg er om gjelden overhodet bør betales. Deres argumenter mot å betale gjelden knytter seg til svakheter ved deres eget politiske system. Det er korrupt, ineffektivt og fungerer høyst udemokratisk. Regjeringen har ingen legitimitet i befolkningen. Altså ”skylder” ikke befolkningen den greske staten eller regjeringen noen ting.

Greske velgere hevder dermed at fordi regjeringen ikke har legitimitet – men tvert i mot har ført befolkningen bak lyset – har de ingen forpliktelser til å etterleve de påbudene som myndighetene måtte forsøke å iverksette. De nekter å drikke myndighetenes giftbeger!

Slik setter gjeldskrisen spørsmålet om politisk legitimitet på spissen. Men ikke bare i Hellas. Verden over har spørsmålet om myndighetenes legitimitet – og implisitt spørsmålet om borgernes plikt til å etterleve myndighetenes påbud – kommet mer og mer i forgrunnen. Kanskje er det tid for å tenke over hva vi mener med demokrati, og hvorfor vi mener det er viktig, selv i vår egen del av verden?

Vaklende regimer
I Midt Østen og Nord Afrika snur folket ryggen til makthaverne. Flere ledere har allerede måttet gå, og nye regimeskifter er trolig på vei. I Hellas og andre europeiske land med ødeleggende statsgjeld er velgernes tillit til regjeringene tynnslitt. Det styres mot sikre valgnederlag. I USA har vi fått en outrert høyrebevegelse (”Tea Party”) som fullstendig avviser den politiske legitimiteten til president Obama; kampen mot presidentens helsereform lyste av mistillit til selve det føderale systemet og til alle forpliktelser utover ”home and family”. I Afghanistan strever det internasjonale samfunnet med demokratisk nasjonsbygging, mens korrupsjon og klanstyre synes uovervinnelige. I flere vestlige land er det frykt for framvekst av ”parallellsamfunn”, der minoritetsgrupper styrer seg selv med egne lover og regler på siden av storsamfunnet. Og på toppen av dette har vi naturligvis de tradisjonelle autoritære regimene som Kina, Iran, Burma og Nord Korea, der politisk legitimitet lenge har vært en utfordring, og der regimene lever i konstant frykt for alle tegn til opposisjon.

Typisk for alle disse eksemplene er at det foreligger ulike former for ”brudd” mellom de styrende og de som styres. Regimene regnes ikke som legitime (i en eller annen forstand), og det er derfor legitimt å bekjempe dem, fjerne dem eller ignorere dem – alt ettersom. Men hva er det som skaper politisk legitimitet, og hva er konsekvensene av at legitimiteten svekkes eller brister?

Enevelde eller folkestyre
Ledelsen i et land må nødvendigvis stå i ett eller annet forhold til sin befolkning. For Thomas Hobbes (1588-1679) var modellen temmelig enkel: Samfunnet trenger en enehersker (Leviathan) som kan holde alle andre i ørene. Legitimiteten til eneherskeren ligger i det faktum at han er i stand til å mønstre tilstrekkelig fysisk makt og autoritet for å få dette til. Det ligger i egeninteressen til alle å oppgi noe av sin frihet til Leviathan, for å unngå den ufriheten som ligger i vilkårlig vold og uforutsigbare livsbetingelser i ”naturtilstanden”. Det er når dette skjer at politisk makt blir skapt. Det er ikke egentlig noe viktig spørsmål om makten er legitim eller ikke, det viktige spørsmålet er heller om makten er troverdig – at den evner å levere det den skal, nemlig en viss orden og forutsigbarhet i tilværelsen.

Finnes det andre modeller? Heldigvis lærte John Locke (1632-1704) oss om følgende mulighet: Vi kan la folket styre seg selv, være sin egen lovgiver og sin egen garantist for at lovene respekteres. Har du et styre av og ved folket trenger du ingen enehersker. Men forutsetningen er naturligvis at det blir etablert en slags forståelse om spillereglene; om hvordan makten fordeles, praktiseres og – ikke minst – legitimeres. For Locke var det både viktig hvordan statsledelsen kom til makten og hvordan makten ble praktisert. Og begge deler hadde konsekvenser for synet på om makten var legitim.

I Lockes ”naturtilstand” har alle mennesker visse – og like – grunnleggende politiske rettigheter. Men disse rettighetene kan ikke uten videre opprettholdes uten en form for statsdannelse, eller sosial kontrakt. Derfor kan borgerne selv velge å legge noe av denne ”naturlige” autoriteten i hendene på en sivil myndighet, for å sikre at deres naturlige rettigheter fortsatt blir ivaretatt ved at samfunnets lover blir praktisert på en forutsigbar måte. En slik sosial kontrakt skaper i seg selv ikke politisk autoritet, fordi autoritet allerede er en del av individenes naturlige rettigheter (her skiller Locke og Hobbes lag). Men kontrakten formidler en overføring av politisk autoritet fra individene og til staten.

Spørsmålet om politisk legitimitet knytter seg derfor til staten. Har borgerne overført myndighet til staten av fri vilje? Hvis ikke, har ikke staten legitim autoritet. Motsatt: Hvis myndigheten er overført av fri vilje har den enkelte påtatt seg en plikt til å respektere statens lover. Men her finnes en velkjent avgrensning: En stat som ikke respekterer individenes naturlige rettigheter er ikke legitim, og kan selv legitimt omstyrtes. Det kan derfor ikke finnes noe som heter legitim absolutt politisk makt; - all absolutt makt er per definisjon illegitim.

Lockes modell var naturligvis et stort gjennombrudd i sin tid, men er utilstrekkelig i lys av mer moderne teorier om demokrati og menneskerettigheter. Ett nøkkelpunkt er hvem som skal regnes som borgere med politiske rettigheter. Et annet er hvordan borgerne avgir myndighet til staten. Skjer det bare en gang? Skjer det eksplisitt eller ved stille samtykke? Er frie valg nødvendige for å etablere legitimitet? Svaret på slike spørsmål er opplagt viktige. Dagens makthavere i Iran bygger for eksempel sin legitimitet dels på velsignelse fra Gud og dels på revolusjonen i 1979. Men 1979 er jo faktisk noen år siden, og spørsmålet er hvordan regimet hadde greid seg under frie og rettferdige valg i dag. En annen aktuell leder, Muammar Gaddafi, kom til makten allerede i 1969. Hvordan ville han greid seg under frie valg i Libya? Og hva med opposisjonen i Libya? Hvor bred støtte har egentlig den?

De styrende og de styrte
Spørsmålet om politisk legitimitet går dermed to veier: Positivt handler det om hvordan ledelsen henter sin legitimitet, og om hvilke forpliktelser alle borgere har overfor en ledelse som er legitim. Negativt handler det om hvordan ledelsen kan miste sin legitimitet, og om hvor grensene går for borgernes forpliktelser i en legitim stat.

Det går an å skille spørsmålet om politisk autoritet fra politisk legitimitet, og i mange tilfeller er det nyttig. Kina kan være et godt eksempel. Få vil stille spørsmål ved kommunistpartiets autoritet i dagens Kina, men hva med legitimiteten? Enda mer aktuell er kanskje president Bashar al-Assad i Syria. En president som sender hæren løs på sin egen sivilbefolkning mister nok legitimiteten i øynene til de fleste. På den andre siden er det liten tvil om at Assad-familien fortsatt har autoritet og de siste tiårene har spilt rollen som en slags ”nasjonal Leviathan” i landet, - et maktsentrum som ulike grupper har akseptert fordi de har evnet å balansere ulike hensyn og unngå kaos.

Det går også an å skille spørsmålet om statens legitimitet fra spørsmålet om borgernes forpliktelser. Nylig overlevde den greske regjeringen et mistillitsforslag i parlamentet. Formelt er det derfor rett å si at regjeringen er legitim. Nå ber den befolkningen om å gjennomføre dramatiske økonomiske tilpasninger; lønnsreduksjon, pensjonskutt, kutt i grunnleggende velferdstjenester, og så videre. Men er borgerne forpliktet til å gjennomføre de tiltakene som staten har vedtatt? Hvor kommer i så fall den forpliktelsen fra? Og hvis de ikke er forpliktet til å gjøre slik staten har bestemt, hvilke argumenter kan de støtte seg til da?

Egeninteresse, fellesinteresse og demokrati
Hvorfor kan vi si at legitim makt utløser en plikt for den enkelte til å respektere statens lover? Startpunktet er at statens makt er legitim av visse grunner. Disse grunnene kan ha ulik karakter, noen kan være knyttet til formelle reguleringer (som prosedyrer), andre kan være knyttet til mer innholdsmessige og kvalitative vurderinger (som den måten prosedyrene blir praktisert på), og atter andre kan være knyttet til distinkte politisk-filosofiske verdisyn (som synet på ”naturlige” rettigheter, eller troen på guddommelig forsyn). Grunntankene fra både Hobbes og Locke er like på ett punkt: Lovlydighet er i hele samfunnets interesse, fordi alternativet er vilkårlighet og potensielt kaos. Men derfra går det også et mulig argument på individnivå: Det er i hver enkelt borgers interesse å følge loven fordi den enkelte har en egeninteresse i at alle andre borgere også følger loven.

Tenkere etter Hobbes er tilnærmet enstemmige i å avvise at makt gir rett. Her er for eksempel Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) krystallklar. I ”Om samfunnspakten” (1762) skriver han:

”La oss et øyeblikk gå inn på tanken om denne såkalte rett. Jeg påstår at resultatet bare kan bli et forunderlig vrøvl. For i det øyeblikk det er makten som skaper retten, vil virkningen skifte med årsaken, enhver makt som overgår den foregående, overtar dens rett. Så snart man ustraffet kan la være å adlyde, har man også retten til det, og når den sterkeste alltid har rett, gjelder det bare å sørge for at man blir den sterkeste. Men hva er det for slags rett som forsvinner når makten er borte? (…) All makt kommer fra Gud, jeg innrømmer det, men det gjør sykdommene også. Vil det da si at det er forbudt å hente legen? Sett at en røver overfaller meg langt inne i skogen. Da skulle jeg altså ikke bare utlevere pungen min, fordi han tvinger meg til det, men min samvittighet skulle tilsi meg at det var min plikt?”

Det som gir staten legitim makt er derimot en bindende gjensidighet mellom samfunnets borgere; - den sosiale kontrakten. Hvordan kontrakten oppstår er det svært delte meninger om. David Hume (1711-1776) så for seg at den snarere kom som et resultat av krig, vold og tvang enn som et resultat av fredelige forhandlinger i ”naturtilstanden”. Rousseau tenkte seg nærmest at individene i samfunnet frivillig gikk sammen i et stort, felles ”jeg” – et kvalitativt nytt politisk fellesskap som utelukkende var styrt av ”allmenviljen”. Denne viljen er kjennetegnet ved at alle særinteresser er lagt til side, slik at alle bare ønsker det som er best for samfunnet under ett. Slik opphever allmenviljen de potensielle motsetninger mellom interessene til den enkelte og fellesskapet.

Det avgjørende er at samfunnet kommer til et punkt der det er rimelig å ha forventinger om at loven blir respektert av alle. Drivkreftene her han være flere: Ren egeninteresse (Locke), fellesinteressene (Rousseau), hensynet til samfunnets moral og overlevelse (Hume) eller til og med menneskets egen fornuft (Kant). Den bærende tanken er likevel at borgerne får noe igjen for sin lovlydighet; at det ”lønner seg”, er ”naturlig” eller er ”hensiktsmessig” på en eller annen måte.

Som vi forstår blir spørsmålet om demokratiets stilling viktig når vi nærmer oss individnivået: Verken tradisjonell liberal eller konservativ politisk teori har i utgangspunktet noe godt svar på hvorfor innbyggere som ikke har stemmerett eller andre politiske rettigheter skulle føle forpliktelse til å etterleve lover som de selv ikke har hatt noen innflytelse over, bortsett fra at lov og orden er i fellesskapets interesse. En svakhet ved begge disse ideologiske retningene er at de historisk sett har et underutviklet demokratibegrep; - de knyttet politiske rettigheter eksklusivt til eiendom og privilegier, og var generelt motstandere av demokratiet slik vi kjenner det i dag (med allmenn stemmerett for kvinner og menn).

Ikke før ved framveksten den moderne arbeiderbevegelsen, sosialdemokratiet og kvinnebevegelsen kunne disse problemene løses opp direkte: Stemmeretten måtte gjelde vilkårsløst for alle, - for kvinner og for menn. Først når demokratiet er fullt utviklet – i denne forstand – går det an å snakke om at statens lover er uttrykk for folkeviljen, eller at folket er sin egen lovgiver – noe som er grunnleggende i sosialdemokratiet. Slik sett kan man si at det først var med stemmerettsbevegelsen, og med demokratiske sosialister som Eduard Bernstein (1850-1932) og senere Karl Kautsky (1854-1938) at man endelig lykkes med å demokratisere Hobbes’ eneveldige Leviathan.

Politiske forpliktelser – ulike begrunnelser
Som moralske aktører har vi visse forpliktelser overfor andre mennesker. Hva disse forpliktelsene går ut på i detalj er gjenstand for løpende diskusjon og uenighet, men det finnes likevel visse ting som de fleste vil regne som åpenbare moralske forpliktelser: Plikten til å hjelpe mennesker i nød, plikten til å behandle mennesker mest mulig rettferdig, plikten til omsorg for egen familie – som eksempler.

En politisk forpliktelse er distinkt fra en moralsk forpliktelse i den forstand at den ikke har sin begrunnelse i generell moral, men i vår rolle som politiske aktører (som ”samfunnsborgere”). Det går an å hevde at spørsmålet om å etterleve statens lover er en slik ”ren” politisk forpliktelse, men det er også mulig å se på lovlydighet som en mer generell moralsk forpliktelse. Begrunnelsen for genuint politiske forpliktelser blir gjerne delt inn i tre ulike kategorier:

I. Forpliktelser ut fra gjensidighet (”transaction”)
II. Forpliktelser ut fra naturlig plikt (”natural duty”)
III. Forpliktelser ut fra tilknytning (”association”)

Den enkleste begrunnelsen ut fra gjensidighet er at vi skylder staten å vise vår takknemlighet for de goder og tjenester som den forsyner oss med. Men selv om vi betrakter takknemlighet som en plikt, er denne begrunnelsen problematisk fordi det er krevende å argumentere for at staten i det hele tatt kan være en agent som er gjenstand for takknemlighet.

En litt strammere begrunnelse får vi dersom vi argumenterer ut fra rettferdighet (rimelighet). Argumentet er da at staten tilveiebringer en rekke goder som er til ubetinget fordel for den enkelte (ro og orden, infrastruktur, utdanning). Å nekte å akseptere visse forpliktelser i den sammenheng åpner opp for problemer knyttet til gratispassasjerer, dvs. at man nyter av goder som andre framskaffer uten å bidra med noe selv. Det er urettferdig. Dette argumentet har langt mer for seg, men kan med fordel nyanseres både når det gjelder hvilke goder staten tilveiebringer (ikke alle er like viktige for den enkelte) og hvilke plikter den enkelte har i forhold til staten (ikke alle er like alvorlige, og noen så alvorlige at en reservasjonsrett ikke er urimelig).

Et siste argument i denne ”familien” går på samtykke. Argumentet sier at når man selv av egen fri vilje slutter seg til en politisk enhet (staten) har man samtidig akseptert de forpliktelsene som følger. I sin generelle form høres argumentet overbevisende ut, men det er nødvendig å presisere både måten samtykket arter seg på og innholdet i de forpliktelsene som kommer på tale.

For både Locke og Rousseau var det tilstrekkelig at man bodde i et land for å påta seg forpliktelser overfor staten. Selv i deres samtid ble dette argumentet avvist som urimelig. David Hume spurte om man virkelig for alvor mente at fattige bønder og eiendomsløse i byene bare kunne bytte land sånn uten videre. I moderne tid er deltakelse i valg et mulig uttrykk for frivillig samtykke. Det går an å hevde at når man deltar i et demokratisk valg, fullt ut vitende om at hensikten med valget er å identifisere politiske ledere med en viss autoritet (for eksempel som representanter på Stortinget), så har man samtidig forpliktet seg til å akseptere utfallet av valget og myndigheten til en eventuell ny regjering.

For min del har jeg mye til overs for et slikt argument, så lenge visse formelle og prosedurale krav til gjennomføringen av valget er tilfredsstilt. Det løser imidlertid ikke problemet med at selv i land med solide demokratier og høy valgdeltakelse vil det alltid finnes et ikke ubetydelig mindretall som – av svært ulike grunner – ikke deltar under valgene. Det er vanskelig å akseptere at dette mindretallet av den grunn skal være fritatt fra en forpliktelse til å etterleve lovene og reglene i samfunnet.

Begrunnelser for politiske forpliktelser ut fra naturlig plikt starter et helt annet sted. Her er ikke poenget hvilket forhold den enkelte har i forhold til et større fellesskap, men heller den plikten hver enkelt har til å fremme det som er moralske goder.

En rendyrket form for begrunnelse basert på plikt finner vi i utilitarismen, som fokuserer på handlinger som maksimerer nytte (lykke, velferd) i samfunnet. Ettersom lovlydighet produserer mer lykke enn ulydighet, har den enkelte en plikt til å holde seg innenfor loven. Ja, selv i den lovløse ”naturtilstanden” vil vi maksimere nytte dersom vi ikke stjeler, myrder eller begår hærverk. Problemet med utilitarismen er imidlertid at vi ikke kan utelukke situasjoner der det å bryte loven faktisk genererer mer velferd enn å være lovlydig, og i så fall er vi moralsk forpliktet til å bli lovbrytere. Nyttemaksimering er slik sett en uforutsigbar moralsk veileder, og dette er en klassisk innvending mot denne retningen.

Men hva om vi legger hensynet til nytte/lykke/velferd til side og isteden fokuserer på den moderne versjonen av naturretten, nemlig menneskerettighetene? Vi kan da si at respekt for menneskerettighetene innebærer noe mer enn ikke å bryte dem, vi må også sikre at de ikke brytes av andre. Hvis vi lever i en stat som gjør en akseptabel jobb med å sikre borgernes rettigheter, vil vår egen lovlydighet være et bidrag til å sikre at menneskerettighetene blir ivaretatt for flere enn oss selv. Et problem med denne begrunnelsen er at avgrensningen av menneskerettighetene ikke er entydig. Et annet er at det ikke er åpenbart hva det innebærer at en stat i ett og alt sikrer innbyggernes rettigheter; - blir rettighetene ivaretatt eller undergravet av EUs datalagringsdirektiv? Et tredje problem er spørsmålet om hvilke myndigheter som fortjener vår lojalitet; det kan for eksempel være at myndighetene i nabolandet er langt flinkere til å beskytte borgernes rettigheter eller at menneskerettighetene blir bedre ivaretatt ved at skattepengene mine ble sendt til et fattig utviklingsland. Hvor skal lojaliteten i så fall gå?

Endelig har vi begrunnelser for politiske forpliktelser ut fra tilknytning. Den mest kjente teoretikeren her er amerikaneren Ronald Dworkin. Hans argument er at våre politiske forpliktelser best er å sammenligne med de forpliktelsene vi har overfor våre venner og familie. Akkurat som rollen som ”venn” eller ”far” innebærer forpliktelser, gjør rollen som ”borger i samfunnet” det. Vi misforstår det essensielle med å ha politiske forpliktelser dersom vi forsøker å gjøre saken vanskeligere enn dette.

Men motargumentet her – som i tilfellet argumentet om takknemlighet – er at vårt forhold til staten neppe kan sammenlignes med det forholdet vi har til vår familie og våre venner. Det er vesentlige kjennetegn ved de nære relasjonene vi bygger som privatpersoner som overhodet ikke kan gjenfinnes i vårt forhold til den politiske offentligheten. Derfor er det også vanskelig å bygge en begrunnelse for spesifikke politiske forpliktelser på slike relasjoner.

Finnes politiske forpliktelser?
Som vi har sett er det vanskelig å etablere et enkelt sett med begrunnelser for hvordan politiske forpliktelser oppstår. Betyr det at de ikke finnes? Et slikt resultat ville være utilfredsstillende, i alle fall dersom det innebærer at mens staten har plikter overfor sine borgere, har borgerne ingen plikter tilbake. Hvis borgerne ikke har noen forpliktelser er grunnlaget for en effektiv statsdannelse underminert.

En annen observasjon er at mens det ikke nødvendigvis finnes noen direkte forbindelse mellom de ulike begrunnelsene og karakteren til den staten det er snakk om (ettpartistyre, demokrati, autokrati), synes det svært vanskelig å argumentere for at borgerne i en stat skal ha omfattende politiske forpliktelser uten samtidig å ha grunnleggende, liberale rettigheter. Å snakke om borgernes politiske forpliktelser i ikke-demokratiske land blir ytterst krevende; hvilket vel er hva myndighetene i land som Kina og Iran opplever.

Det finnes to måter å løse problemet med svake begrunnelser på. Den ene er å utvikle langt mer sammensatte og spesifikke begrunnelser for politiske forpliktelser – kanskje til og med knyttet til historie og vilkår i det enkelte land. Problemet med denne tilnærmingen er at sammensatte teorier gjerne arver svakhetene ved de delene som teorien er sammensatt av, og da har man i grunnen ikke kommet noe videre.

En annen løsning er å si at mens det kanskje ikke finnes forpliktelser som er spesifikt politiske, har vi mennesker like fullt en rekke forpliktelser overfor hverandre. I et moderne samfunn vil noen av disse forpliktelsene artikuleres gjennom måten vi opptrer i det politiske fellesskapet på; at vi betaler skatt, at vi deltar i de demokratiske prosessene, og – generelt – at vi ikke bryter loven. Spørsmålet er altså ikke om en forpliktelse er spesifikt ”politisk” eller ikke, men om den er rimelig ut fra det faktum at vi er sosiale individer som lever i fellesskap med hverandre og derfor må koordinere oss med hverandre og dele en del felles ressurser. Slik kan vi definere oss vekk fra problemet, og putte det opp i den mye større sekken som handler om etikk og moralske forpliktelser mer generelt.

Hva så med Hellas?
Vi startet med å spørre om greske velgere nødvendigvis er forpliktet (politisk eller på andre måter) til å betale statsgjelden sin. Eller mer presist: Om de er forpliktet til å etterleve de innstrammingene og økonomiske tiltakene som regjeringen i Hellas nå iverksetter.

Observer at dette egentlig kan settes opp som to selvstendige spørsmål: På den ene siden spørsmålet om håndteringen av gjeldsforpliktelsen til den greske staten. På den andre siden spørsmålet om den forpliktelsen greske velgere har i forhold til sin egen regjering.

For å begynne med det første; - er det rimelig å forvente at Hellas skal betale statsgjelden sin (så langt det er mulig)? I det normale tilfellet ville jeg for min del svare med et klart ja. Jeg ville da lagt vekt på at Hellas er et åpent og demokratisk samfunn, der folket velger sin egen regjering – og gjennom det faktisk er medansvarlig for landets politikk. Gjennom flere år har Hellas tatt opp store lån for å finansiere et offentlig forbruk som de ikke har hatt økonomisk grunnlag for. På ett eller annet tidspunkt kommer regningen for dette overforbruket på bordet, og nasjonen Hellas er da like forpliktet som alle andre låntakere til å betale gjelden sin. Jeg ville hevdet at Hellas, som land, ikke står i noen annen moralsk posisjon enn en hvilken som helst annen låntaker som har tatt opp lån til betingelser som de selv har akseptert.

Kunne det tenkes argumenter i motsatt retning? Ja, det måtte i så fall være argumenter som tilsa at velgerne i Hellas var helt uten ansvar for hva regjeringen(e) har foretatt seg – fordi de var fratatt politisk innflytelse, fordi de var ført bak lyset eller fordi det omfattende overforbruket var noe som bare kom enkelte (korrupte) deler av befolkningen til gode. Men selv slike argumenter ville ikke rekke hele veien, hvis vi skal sammenligne Hellas med andre land som har hatt store gjeldsproblemer – noe som ikke er urimelig. Flere av disse landene er verken spesielt åpne eller demokratiske, like fullt holdes de ansvarlige for egen gjeld.

Lenge før gjeldskrisen var et faktum har det vært kjent at korrupsjon er et omfattende problem i Hellas. Det er også kjent at det politiske systemet er preget av et lite antall familiedynastier i de store partiene, for eksempel er dagens statsminister tredje generasjon politisk leder fra Papandreou-familien. For den vanlige borger er det slett ikke åpenbart at det i alle tilfeller har eksistert realistiske alternativer til den eksisterende politiske kulturen, og det er helt sikkert vanskelig å unngå deltakelse i korrupsjon på ulike samfunnsområder (og her snakker vi om korrupsjon som virkelig dekker det meste i hverdagslivet, fra helsevesen, postvesen, skolevesen, til landbruk og annen næringsvirksomhet, industri og deltakelse i politiske organer).

Likevel er det vanskelig å slå seg til ro med tanken på at en så omfattende kultur for korrupsjon og offentlig overforbruk har fått feste seg uten at befolkningen har hatt noen mulighet til protestere, eller gjøre endringer i systemet. Da er det lettere å se for seg et mønster der flere og flere har tilpasset seg både den politiske kulturen, korrupsjonen og overforbruket – dels ut fra hensyn til egen bekvemmelighet, og dels ut fra erkjennelsen om at misbruket er så omfattende at det ikke spiller noen rolle fra eller til hva den enkelte foretar seg. Begge deler er i så fall klanderverdig.

Jeg greier altså ikke å overbevise meg selv om at det er riktig at grekerne skal slippe unna gjelden sin. I en viss forstand bygger jeg dette på at velgerne i et demokratisk land får den ledelsen de fortjener, og må høste fruktene av den politikken som blir ført. Jeg legger også vekt på konsekvensene for internasjonalt økonomisk samarbeid dersom Hellas simpelthen lot være å møte sine forpliktelser. Dersom Hellas skulle velge en slik utvei er sannsynligheten stor for at vi fikk et enda større internasjonalt økonomisk tilbakeslag, noe som ville ramme mange millioner mennesker langt utenfor Hellas.

Et annet spørsmål, som dessverre er aktuelt, er om det i det hele tatt er mulig for Hellas å møte sine forpliktelser, men det er en litt annen sak.

Greske reformer er helt nødvendige
Dermed er vi tilbake ved start, - til spørsmålet om politisk legitimitet og om hvilke forpliktelser greske velgere har i forhold til sin egen regjering. Som vi har sett er det en gjengs oppfatning at et legitimt politisk styre har krav på visse forpliktelser fra sine innbyggere; - vi trenger ikke nødvendigvis kalle disse forpliktelsene politiske.

Argumentene for at slike forpliktelser foreligger varierer fra gjensidighet (borgerne plikter å yte noe tilbake i forhold til ytelsene de mottar), samtykke (borgerne har frivillig forpliktet seg i forhold til staten) og til tilslutning til en form for allmenvilje eller kollektiv fornuft. Hver for seg har disse begrunnelsene svakheter, men det er samtidig vanskelig å akseptere at borgerne i en legitim stat ikke har forpliktelser i forhold til den staten (det samfunnet) de lever i.

Gjeldskrisen har avdekket store svakheter ved det greske demokratiet. Det er neppe tvil om at det er behov for en helt ny sosial kontrakt i Hellas, en kontrakt som for alvor gjør noe med korrupsjonen og vanstyret. Bare på et slikt grunnlag kan det være det minste håp om at Hellas kan komme seg på fote igjen. Det virker rimelig å anta at en ”ny start” for Hellas også må innebære store endringer i det politiske landskapet, både når det gjelder personer og partier. De store demonstrasjonene som nå finner sted, og som samler folk fra alle sider av politikken, er sterke uttrykk for at folk ønsker seg noe helt annet.

Men slike endringer vil nødvendigvis ta noe tid. Og selv om det er mulig å ha sympati med en befolkning som er oppgitt over sin egen politiske ledelse, er det vanskelig å finne gode argumenter for at folket bør snu ryggen til det demokratiet som faktisk eksisterer i landet. Dagens greske regjering ble valgt i 2009 etter omfattende misnøye med den forrige (konservative) regjeringen. Nå er misnøyen snudd, men i Hellas er det valg hvert fjerde år – med mindre enten regjeringen selv ber om nyvalg eller den får mistillit mot seg i parlamentet. Regjeringen ønsker ikke nyvalg nå, og den fikk nylig (rett nok med knapp margin) nedstemt et forslag om mistillit. Ut fra gjeldende demokratiske prinsipper er det derfor ingen tvil om at regjeringen er legitim.

Å motsette seg (obstruere, blokkere, ignorere) regjeringens politikk i en slik situasjon kan ikke være en farbar vei for det greske demokratiet, som nå står overfor en alvorlig prøve. Da vil det være mye viktigere å sikre at nødvendige reformer blir gjennomført, inklusive reformer som fjerner den immuniteten mot straffeforfølgelse som greske politikere nyter godt av. Store korrupsjonssaker er under opprulling i Hellas, og flere er sikkert på vei. Det vil være helt ødeleggende for landet om det skulle vise seg umulig å få de skyldige dømt. Uten synlige og merkbare reformer vil framtiden for Hellas bli enda mørkere enn den trenger å være.

Demokrati som verktøy og bindemiddel
Hva Island, Irland, Hellas, Portugal, Spania, Storbritannia, USA og andre land har lært oss er at demokratiet i høyeste grad er et feilbarlig politisk system. George Bernard Shaw sa en gang at demokratiet er en innretning som gjør at vi blir styrt om lag som vi fortjener. I demokratier blir det gjort feilvurderinger og truffet dårlige vedtak, - noen ganger katastrofalt dårlige. Det er lett å finne eksempler på dårlig styre, og like lett å finne eksempler på at regjeringer ikke innfrir sine valgløfter.

Demokratiet har likevel noen fordeler og verdier som gjør det til det suverent beste styresettet vi kjenner. Det er det eneste systemet som er i nærheten av å levere på enkeltmenneskenes ønske om personlig frihet. Det er det eneste systemet som fordeler politiske rettigheter likt. Det er det eneste systemet som åpner for ekte mangfold i meninger, og dermed også for læring, tilpasning og utvikling. Jevnt over er demokratier forbausende stabile politiske systemer, selv om regjeringene noen ganger kan skifte ofte. Og endelig: Demokratiet– i sin moderne utgave – er det eneste systemet som virkelig kan gi svar på utfordringen om politisk legitimitet; - som et styre av folket og for folket.

Den første politiske retningen som satte demokratiet i sentrum – i betydningen stemmerett og liberale rettigheter for alle – var sosialdemokratiet. Det var nettopp synet på demokratiet og på individenes rettigheter som definerte reformistene (sosialdemokratene) bort fra de øvrige retningene i den sosialistiske bevegelsen. Demokratiet ble av reformistene sett på som en absolutt forutsetning for å kunne utvikle samfunnet og forbedre levekårene for arbeiderklassen og andre underpriviligerte grupper. Demokrati var både et mål og et middel; ja, det aller viktigste virkemiddelet.

I boken ”Evolutionary Socialism” fra 1899 skriver Eduard Bernstein bl.a. dette:

”Today we find the oppression of the minority by the majority undemocratic, although it was originally held to be quite consistent with government by the people. The idea of democracy includes, in the conception of the present day, a notion of justice – an equality of rights for all members of the community, and in that principle the rule of the majority, to which in every concrete case the rule of the people extends, finds its limits. The more it is adopted and governs the general consciousness, the more will democracy be equal in meaning to the highest possible degree of freedom for all. (…) Universal franchise is, from two sides, the alternative to a violent revolution. But universal suffrage is only a part of democracy, although a part which in time must draw the other parts after it as the magnet attracts to itself the scattered portions of iron. It certainly proceeds more slowly than many would wish, but in spite of that it is at work. And social democracy cannot further this work better than by taking its stand unreservedly on the theory of democracy – on the ground of universal suffrage with all the consequences resulting therefrom to its tactics.”

Sosialdemokrati er uforenlig med enhver autoritær retning. Bernstein understreker det nære slektsbåndet mellom sosialdemokratiet og liberalismen:

”It is true that the great liberal movement of modern times arose for the advantage of the capitalist bourgeoisie first of all, and the parties which assumed the names of liberals were, or became in due course, simple guardians of capitalism. Naturally, only opposition can reign between these parties and social democracy. But with respect to liberalism as a great historical movement, socialism is its legitimate heir, not only in chronological sequence, but also in its spiritual qualities, as is shown moreover in every question of principle in which social democracy has had to take up an attitude. Wherever an economic advance of the socialist programme had to be carried out in a manner, or under circumstances, that appeared seriously to imperil the development of freedom, social democracy has never shunned taking up a position against it. The security of civil freedom has always seemed to it to stand higher than the fulfilment of some economic progress.”

Sosialdemokratene så aldri for seg et samfunn der frihet ikke var knyttet til gjensidighet og forpliktelser menneskene i mellom. Tvert i mot, opplevelsen av frihet er kanskje særlig knyttet til det å ha personlig ansvar og dermed innflytelse. Å bygge ut demokratiet, gjennom å sikre stemmeretten til stadig flere, var en viktig del av å ”kvalifisere” de eiendoms- og rettighetsløse til å bli innbyggere i et mer opplyst, et mer rettferdig og et mer sivilisert samfunn. Slik var visjonen:

”There is actually no really liberal thought which does not also belong to the elements of the ideas of socialism. Even the principle of economic personal responsibility which belongs apparently so entirely to the Manchester School cannot, in my judgment, be denied in theory by socialism nor be made inoperative under any conceivable circumstances. Without responsibility there is no freedom; we may think as we like theoretically, about man’s freedom of action, we must practically start from it as the foundation of the moral law, for only under this condition is social morality possible. (…) The recognition of individual responsibility is the return of the individual to society for services rendered or offered him by society.”

Bernstein så på sosialismen som den logiske konsekvensen av å tro på kombinasjonen av individuelle rettigheter og folkestyre. Men for Bernstein var demokrati noe langt mer enn beskyttelse av den private eiendomsretten; det var dels et kraftfullt politisk verktøy for å oppnå økt rettferdighet i samfunnet og dels et sosialt bindemiddel, med delte rettigheter, delt ansvar og delte forpliktelser. Når disse kvalitetene ved demokratiet forvitrer eller svekkes, så svekkes samtidig den politiske legitimiteten og tilliten mellom de som styrer og de som styres blir borte.

Dette vet de alt om i Hellas.

mellom speil og speil

Den første diktsamlingen til Jan Erik Vold heter ”mellom speil og speil” (utgitt 1965). I åpningen av boken stiller forfatteren følgende spørsmål:

skal
den som drikker av sitt eget bilde løse speilets
gåte

Et gåtefullt spørsmål som umiddelbart får tankene mine til å løpe i retning av politisk redaktør Sjur Holsen i Bergens Tidende. Hans kommentar om Fremskrittspartiet og den akademiske middelklassen (18. juni 2011) er akkurat like gåtepreget og selvrefererende som spørsmålet til Vold.

Hva skal vi mene om Fremskrittspartiet? En enkel tilnærming ville være å forholde seg til hva partiet faktisk mener, hvordan det opptrer, hva det foreslår – og så danne seg en oppfatning ut fra det. Men det blir altfor enkelt for redaktør Holsen. Han vil gjerne demonstrere dypere innsikter, og snur derfor problemstillingen helt rundt: Hva man skal mene om Fremskrittspartiet er avhengig av hva man mener om de som kritiserer partiet. Holsen setter inn et speil mellom problemstillingen og saksforholdet, og i dette speilet er det ikke Fremskrittspartiet han ser, men partiets kritikere.

Logikken blir da om lag slik: Jo mer man misliker de som misliker Fremskrittspartiet, jo mer er det nødvendig å ha sympati med partiet. For, som Holsen understreker, et parti som på en god dag kan mønstre tilslutning fra opp mot 25 prosent av landets befolkning kan man ikke bare overse. Eller se ned på.

For det er akkurat hva den ”knatrende akademiske middelklassen” driver med. Folk som John Olav Egeland i Dagbladet. Kulturjournalister og høyskolelektorer. Folk som hører på NRK og leser Dagsavisen, og som har liberale holdninger til innvandring.

Spør disse menneskene om de har sympati med en nylig oppsagt platearbeider på Laksevåg eller Bøler (Holsens eget eksempel). Å nei, du. Den stakkars platearbeideren, som forbinder innvandring med ”forsøpling av nabolaget, bråk på skolen og en helt ny følelse av sosial utrygghet”, han er det ingen som tenker på. Bortsett fra Fremskrittspartiet. Og Holsen, naturligvis. ”Det finnes bare ett parti som tar denne platearbeideren alvorlig”, skriver Holsen rett ut. Skam på alle de andre, som gir blaffen i arbeidsløshet og møkkete trappeoppganger.

Noen ganger er det rett å simpelthen ta stilling for folket og mot elitene. Slik Holsen tar til orde for. Han advarer mot tidsånden, som preges altfor mye av tenkningen til folk med utdanning:

”I den akademiske tilnærmingen til politikk ligger det for eksempel ofte en sterk tro på modernisering og effektivisering. Begge deler kan være vel og bra, men i praksis fører det som regel til mer byråkrati og til en hverdag der systemene og ekspertisen blir viktigere enn enkeltmenneskene.”

Nettopp! La oss legge ambisjoner om modernisering og bedre ressursutnyttelse til side, ting som egentlig bare er til plage for ”vanlige folk”. Bedre da å dyrke andre modeller, for eksempel den greske, som har sikret at et helt land nå er bankerott og uten kontroll med sin egen skjebne. Men å unngå plagsom modernisering, det har de sannelig greid. Jeg tipper at enkeltmenneskene føler seg langt bedre ivaretatt langs Middelhavets kyster enn her oppe i nord for tiden.

Som vanlig må Arbeiderpartiet avlegges en sur hilsen: ”Når ledelsen i Arbeiderpartiet er til forveksling lik en sosialøkonomisk studiesirkel på Oslo Vest, er det ikke til å undre seg over at Frp blir det nye partiet for arbeiderne”, skriver Holsen. Ja visst, ja. Ledelsen i Arbeiderpartiet. Forveksling lik. La oss se litt: Der har vi jo lederen selv – Jens Stoltenberg – og han er sosialøkonom og kommer fra de litt bedre bydeler. Så det var skikkelig treff. Deretter er det nestlederen Helga Pedersen. Hun kommer fra Finnma…. Vel, det er jo nesten Oslo Vest, eller i alle fall nokså nært – med litt journalistisk velvilje. Og så har vi Raymond Johansen, partisekretæren. Han er definitivt fra Oslo, men kanskje ikke fra Oslo Vest. Men han har i alle fall utdanning, som rørlegg… Ja, ja. La ikke la fakta komme i veien for myteproduksjonen. I Holsens speil er det muligens noen riper her og der, men hovedbudskapet er tydelig nok.

Og det er at bare de fordomsfulle og arrogante ser ned på Fremskrittspartiet og stiller seg kritisk til deres politikk, mens de innsiktsfulle evner å verdsette det folkelige og rotekte ved den utilslørte populismen. De innsiktsfulle ser at det er den tåpelige middelklassen, folk med utdanning, de som jobber med kultur og på høyskoler rundt forbi, som egentlig holder Fremskrittspartiet i live. For jo mer folk med eksamen klager på Fremskrittspartiet, jo mer forbanna blir platearbeideren på Bøler. Og når han først blir forbanna, så stakkars de som søpler til nabolaget og skaper ”en helt ny følelse av sosial utrygghet.” Da er det Fremskrittspartiet som er vinneren.

I Holsens speil er det opplest og vedtatt at det er Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk som nå gjelder. Partiet hadde egentlig rett hele tiden. Det var høyskolelektorene og John Olav Egeland som tok feil. Men speilet lyver. Fremskrittspartiets utilslørte fremmedhat og intoleranse var like lite ”riktig” på 1980-tallet som i dag. Det er en usannsynlig fordreining av fakta å påstå, som Holsen gjør, at ”de andre partiene adopterer FrP-politikk i det stille, og særlig på innvandringsfeltet.”

Det er ingen grunn til å se med milde øyne på hva Fremskrittspartiet har stått for i innvandringspolitikken. Fra den kanten har vi fått alle mulige slags forslag for å holde mennesker med en mørk hudfarge borte fra landet. Noe har vært direkte ulekkert. Og vi har fått all verdens begrunnelser for å stenge grensene; at innvandrere er notorisk kriminelle, at alle asylsøkere lyver, at norsk kultur og egenart er truet, at det snart er slutt på det norske folkestyret. For å nevne noe. Hver gang partiet har opplevd motgang på meningsmålingene – som nå – har de spilt ut fremmedfrykten og intoleransen i fri dressur. Og tjent på det.

Ingenting av dette har vært aktverdig politikk eller aktverdige standpunkter, verken for 30, 20 eller 10 år siden. Eller i dag. Tvert i mot har det vært helt nødvendig, og riktig, å bekjempe Fremskrittspartiets mer eller mindre utilslørte rasisme, - en rasisme som har vært en viktig del av partiets verktøykasse i alle år og som de kynisk har utnyttet. Vi skal være glad for at norske partier har vist anstendighet nok til å avvise Fremskrittspartiets innvandringshets i tiår etter tiår.

Når Sjur Holsen tror at han har avdekket en dyp innsikt om forholdet mellom Fremskrittspartiets innvandringspolitikk og politikken til de fleste andre partier kan bare to forklaringer være mulige: Enten vet han ikke bedre, eller så driver han bevisst myteproduksjon. Det første handler om hans kompetanse, det andre er en invers form for journalistikk der journalisten skaper helt ny virkelighet isteden for å rapportere fra den som faktisk eksisterer.

Ja, hvem er egentlig den fordomsfulle når vi titter inn i Holsens speil? Er det de som åpent har tatt til orde mot Fremskrittspartiets innvandringshets, eller er det den subtile aviskommentatoren som har behov for å sette høyskolelektorer opp mot en stakkars platearbeider som nettopp har mistet jobben? Og hva galt har platearbeideren gjort som gjør at han (jeg antar det er en han, ut fra Holsens myteunivers) nødvendigvis må spille rollen som den innvandringsfiendtlige?

Kanskje Holsen skal ”drikke av sitt eget bilde”, og se om han kan løse speilets gåte? Han vil gjerne gjøre seg klok på sine akademiske kollegers bekostning. Men når han først kikker etter kan det være et par andre ting der han har lyst til å ta tak i også.

Sosialdemokrati i villrede

”A rock-solid political economy can be built by the left in Europe, without conceding ground to neoliberal dogma,” skrev Olaf Cramme og Patrick Diamond i forrige uke i Guardian. Det var en overraskende optimistisk avslutning på en temmelig trist artikkel om sosialdemokratiets stilling i Europa for øyeblikket.

Valget i Portugal endte med havari for sosialdemokratene. Mønsteret har vært klart lenge: Finans- og gjeldskrisen har tatt velgerne til høyre. Det gjelder ikke bare i sør, vi husker de nokså ferske nederlagene i Sverige og Storbritannia. Vi skal være forsiktige med å trekke parallellene for langt, men er det ikke litt slående at krisen også ser ut til å ha svekket president Obama og styrket høyresiden i USA?

Hva er det med denne krisen som gjør høyrefolk av så mange velgere? Her er det lett å gjøre grove forenklinger, men i mange OECD-land gikk man rett fra en finanskrise til en gjeldskrise. Jeg tror det har betydning. Ikke bare fordi ukontrollert statsgjeld er intenst upopulært. Ikke bare fordi venstresiden (= ”big government”) har et dårligere rykte på seg enn høyresiden når det gjelder å føre kontroll med offentlige utgifter. Ikke bare fordi venstresidens partier lenge skjøv problemene under teppet. Men fordi utsiktene til en gjeldstynget og handlingslammet stat gjør hele det sosialdemokratiske prosjektet nokså uinteressant.

Høy statsgjeld stanser nasjonal politikk. Kanskje finnes det noen blant demonstrantene i Hellas, Spania, Portugal og Storbritannia som for alvor tror at galopperende statsgjeld ikke er viktig. Men de er neppe mange. De aller fleste mennesker forstår at en stat ikke kan leve i det uendelige på lånte penger. Selv trotskistene i Athens gater kan regne. Derfor handler protestene vel så mye om andre ting: Forbannelse over korrupsjon og vanstyre. Ergrelse over å ha kommet inn i en håpløs situasjon i første omgang. Fortvilelse over skyhøy arbeidsløshet. Misnøye med den sosiale profilen på nedskjæringene, og med tapet av nasjonal kontroll over utviklingen. Og – ikke minst viktig – sterk misnøye med hvordan de ulike ”redningspakkene” i forbindelse med finanskrisen på merkelig vis førte til at banker, finanstopper og storindustri slapp unna nesten skadefrie, mens millioner av vanlige mennesker mistet både arbeid, inntekt og bolig.

I Portugal gikk det lang tid før sosialistregjeringen var villig til å akseptere omfanget av problemet, og enda lenger tid før det ble formidlet åpent til velgerne. Dette ble de straffet grusomt for under valget. Som Cramme og Diamond skriver:

”The long denial of the need for a bailout destroyed the left's electoral chances in a country where the trauma of IMF intervention in the 80s still rankles.”

Sant nok, gjeldskrisen fører til mer enn misnøye med den til enhver tid sittende regjering. Den har også ført til økende politisk apati, med rekordmange hjemmesittere ved valgene og sterkt fall i tilliten til hele det politiske systemet. I denne situasjonen har sosialdemokratene i mange land ikke evnet å framstå som representanter for vanlige menneskers ve og vel. Isteden oppfattes de som en del av det etablerte systemet, som har vært med på å kjøre skuta på grunn.

En slik posisjon kler sosialdemokratene særdeles dårlig. I knapt noe land har de sosialdemokratiske partiene evnet å framstå med gode svar på finans- og gjeldskrisen. Unntaket her er naturligvis Norge, - et land som ikke kan sammenlignes med noe annet i Europa, og som definitivt ikke har noe akutt gjeldsproblem.

Selv ikke i Storbritannia, der den liberal-konservative koalisjonen er i ferd med å gjennomføre budsjettkutt uten historisk sidestykke, greier Labour å overbevise velgerne om at de sitter med bedre svar enn regjeringen. Cramme og Diamond observerer:

”This is a familiar story. In the UK, David Cameron came to power by ridiculing Labour's track record on the economy, stoking fears that another 70s-style IMF bailout was imminent if Labour remained in power. In Spain, José Zapatero's fiscal stimulus programme has done little to reverse spiralling unemployment, and the socialists have hit rock bottom in the polls. Even in Sweden – traditionally the heartland of Europe's left – the social democrats suffered the first consecutive electoral defeat in their history, as the mantle of economic competence passed to Fredrik Reinfeldt's conservatives.”

En gjeldstynget stat er langt på vei en evneløs stat. Den er i hendene på private långivere og andre stater. Den kan ikke stimulere sysselsettingen. Den kan ikke bygge ut velferden, bare bygge den ned. Den kan ikke bidra til næringsutvikling, bare være en passiv tilskuer til det som skjer. For en slik stat finnes bare en mulighet: Å betale ned gjeld, få orden på finansene og etablere grunnlag for ny vekst fra et lavere nivå.

Det er noe fullstendig uvirkelig over den statsgjelden som USA og mange europeiske land har greid å bygge opp. Faktisk så uvirkelig at man kan spørre om det overhodet finnes noen plan som kan ta gjelden ned til forsvarlige nivåer. Avisen Dag og Tid (fredag 10. juni) gjengir en interessant samtale mellom de to filosofene Slavoj Zizek (Slovenia) og Peter Sloterdijk (Tyskland) om hvordan framtidsutsiktene i Vesten har endret seg dramatisk. Begge peker på finanskrisen og den store gjelden som en utfordring. Bl.a. sier Sloterdijk:

”I antikken og mellomalderen spela kreditt så å seie inga rolle, ettersom det var noko pengevekslarane dreiv med, og verksemda deira var fordømd av kyrkja. Den moderne kreditten opnar for ei framtid. Sivilisasjonskrisa ligg i dette: Vi har gått inn i ein epoke der evna kreditten har til å opne for ei haldbar framtid, er blokkert, for i dag nyttar ein kreditt til å dekkje annan kreditt. (…) Ein har samla opp så mykje gjeld at lovnaden om å betale attende, som er det verda vår kviler på, ikkje lenger kan haldast.”

Sloterdijk viser til USA, og hevder at det knapt finnes en eneste amerikaner som med hånden på hjertet kan si at han eller hun aner hvordan statsgjelden skal håndteres. ”Framtida til sivilisasjonen vår stangar mot ein mur av gjeld”, sier Sloterdijk – som for øvrig er en svært kontroversiell kritiker av velferdsstaten (den er ”kleptokratisk” – som han har formulert det).

For sin del minner Zizek om følgende historie, som trolig ikke er sann, men som er virkningsfull likevel: Den handler om utveksling av telegrammer mellom den tyske og østerrikske generalstaben under første verdenskrig. Tyskerne sendte først et telegram til østerrikerne der det bl.a. het: ”Hos oss er situasjonen ved fronten alvorlig, men ikke katastrofal.” Svaret de fikk var dette: ”Hos oss er situasjonen katastrofal, men ikke alvorlig.”

Og det er sant: Det virker som om katastrofen ikke helt blir tatt alvorlig, og at det fortatt er fristende for mange politiske ledere å skyve problemene foran seg – enten det er snakk om problemet med å redusere offentlige utgifter og øke inntektene, eller problemet med å finne en sosial byrdefordeling som ikke undergraver legitimiteten til hele samfunnsmodellen. Fortsatt er det store regninger som blir skyflet rundt; mellom politikere og partier, mellom banker og finansinstitusjoner, mellom land og sentralbanker. Kanskje håper alle at de en morgen bare kan gni seg i øynene og konstatere at problemet er borte. Jeg ville ikke satset på det. Noen må plukke opp regningen, og det blir ikke bare de som har fått servering.

I mellomtiden kan Høyres Torbjørn Røe Isaksen koste på seg litt skadefryd. ”Sosialismen ligger på sotteseng”, skriver han på nettstedet E24. Finanskrisen styrket ikke venstresiden, tvert i mot. Han finner to grunner til dette: (1) Venstresidens løsninger med reguleringer, styring og omfordeling har mistet troverdighet. Det finnes ikke alternativer til markedet. (2) Gjeldskrisen utfordrer venstresidens tradisjonelle finansieringsmodell: Økte skatter.

For min del tror jeg Røe Isaksen tar feil på begge punkter. Mens det er rett at gjeldskrisen har skapt problemer med både lederskap, politikk og tillit i mange sosialdemokratiske partier er det langt fra åpenbart at dagens høyredreining har kommet for å bli.

Det er for eksempel lite trolig at velgerne i USA eller i Europa er totalt uinteressert i hvordan byrdene ved å nedbetale gjelden blir fordelt. Det svaret får vi først når prosessen er i gang, og det er den knapt noe sted – selv ikke i Hellas. I USA vet vi at høyresiden satser på at skattefrykt skal holde velgerne borte fra demokratene, men det betyr bare at deres egne budsjettforslag blir enda mer urealistiske. Her er faren stor for å skyte seg selv i foten, og velgerne har allerede gitt signaler til republikanerne om at de ikke uten videre kan bygge ned grunnleggende velferdsgoder som helsetjenester.

Det er heller ingen ting som tyder på at statsgjelden i noen av de aktuelle landene kan håndteres uten økte skatter. Hvilket bringer meg til poeng nummer to: Ingen partier, ikke en gang de konservative i Storbritannia, greier å få befolkningen med på et nasjonalt spleiselag for å redde statsøkonomien uten innslag av ”progressive” elementer i skattesystemet. Byrdefordelingen må oppfattes som sosialt rettferdig – på en eller annen måte – ellers vil velgerne rett og slett ikke være med på notene.

Jeg tror med andre ord det er litt tidlig å avskrive tradisjonell sosialdemokratisk politikk – offentlig, skattefinansiert velferd og sosial omfordeling – som noe som tilhører fortiden. Så kan man si at Røe Isaksen skriver mest om det han kaller ”den radikale venstresiden”, i Norge eksemplifisert ved SV. Men hva angår finanskrisen har SV i mine øyne ganske stor troverdighet. Det er allment akseptert at Kristin Halvorsen gjorde en svært god jobb som finansminister, med det resultatet at krisen nesten ikke var merkbar for folk flest da virkemidlene først ble satt inn. Hva SV ville ha gjort under helt andre økonomiske og politiske omstendigheter får vi aldri vite, og det er derfor et dårlig grunnlag å vurdere partiets politikk ut fra. For øvrig er den norske situasjonen så spesiell at den har lite relevans for utfordringen ellers i Europa.

Hva sosialdemokratiske politikere må legge større vekt på dersom de skal oppnå ny tillit er etter min mening fire ting:

• Partier som ikke gjør jobben med å etablere troverdige økonomiske alternativer kan se langt etter makten. Flere av de europeiske sosialdemokratiske partiene har en jobb å gjøre med å vise at de faktisk er i stand til å holde orden i bøkene, - selv om de langt fra er alene om den utfordringen. Det er ikke tilstrekkelig å bare være motstander av hvordan høyresiden planlegger å løse gjeldsproblemene, det må lages håndfaste alternativer. Slike er det langt imellom i dag;
• Politiske prioriteringer er aldri kostenlos, slik mange – også sosialdemokrater – liker å framstille det. Når vi velger noe velger vi nesten alltid bort noe annet, og ærlighet omkring det man sier nei til er avgjørende for ny tillit. Altfor ofte hører vi om at vi både skal få til X og samtidig få til Y med ett og samme virkemiddel. Det er svært sjelden tilfelle, noe velgere flest er i stand til å gjennomskue. Alvoret i gjeldskrisen burde gjøre løftepolitikk til en umulighet, og tydelige prioriteringer til en norm;
• Sosial rettferdighet er grunnleggende sosialdemokratisk politikk. Fordeling av goder og byrder er krevende og sammensatt, det omfatter mange samfunnsområder og former for politikk – fra sysselsetting, integrering og kompetanse, til sosial sikkerhet og likeverdig tilgang til velferdstjenester. Å kutte tjenester og redusere ytelser er alltid upopulært. Desto viktigere er det at kuttene skjer på en måte som tar hensyn til fordelingsvirkningene. Det er nødvendig at politikken reflekterer et gjenkjennelig sosialdemokratisk verdigrunnlag;
• Skattefinansiert velferd har bare oppslutning så lenge den oppleves som kostnadseffektiv og relevant, og så lenge den blir fordelt på en oversiktlig, forutsigbar og rettferdig måte. Fra flere av de gjeldsrammede landene i Europa kommer det historier om korrupsjon, sviktende styring og misbruk av ressurser i offentlig sektor som nesten ikke er til å tro. Ingen ønsker å betale skatt til en korrupt offentlig sektor. Derfor sier det seg selv at sosialdemokratene må stå i første rekke i kampen mot maktmisbruk og korrupsjon. Her bør Det europeiske sosialistpartiet (PES) ta en klar lederrolle, og utfordre samtlige nasjonale partier som strever med denne typen kriminalitet og politisk ukultur.

Det handler om å gjenreise tilliten til staten som politisk instrument. Cramme og Diamond er inne på noe av det samme i sin artikkel:

”It is delusional to believe that merely restating the case for traditional state action will revive support for centre-left parties. A more fundamental analysis of the underlying causes of the crisis is necessary, together with the development of a viable programme for power. This programme must include three vital elements. First, a strategy for regulating financial markets that promotes the public good, tackles systemic risks and reforms banks that are "too big to fail". Second, an industrial modernisation plan that would rebalance our economies away from a reliance on financial services, and invest in services and knowledge-based industries as well as traditional manufacturing. And finally, a strategy for reforming the tax system, one which would clamp down on tax evasion and fraud while restoring the progressivity of tax, while using redistribution to tackle inequalities.”

Det er ingen naturlov som sier at velgerne flokker seg omkring de sosialdemokratiske partiene når krisen kommer. For at det skal skje må disse partiene først vinne velgernes tillit, og der gjenstår det mye akkurat for øyeblikket. Ja, det finnes de som spør om tiden for sosialdemokratisk politikk simpelthen er over?

Det tror ikke jeg. Men veien tilbake til økt oppslutning er nok en del mer krevende enn mange har innsett. Og paradoksalt nok tror jeg at økt oppslutning også krever vilje til å si noe som er upopulært. Det ligger uendelig mange upopulære beslutninger og venter på europeiske politikere. Det gjelder å velge de riktige.

Klima: Problemet med å være foregangsland

Lenge hadde klimapolitikken i Norge og en rekke andre land om lag følgende format: Vi orker ikke å gjøre så mye akkurat nå, men lover å gjøre desto mer i framtiden. Jo lenger inn i framtiden, jo mer vil bli gjort.

Problemet med framtiden er at den hele tiden kommer nærmere. 2020, for eksempel, er ikke så veldig langt unna. Og mye nærmere nå enn da Regjeringen la fram sin klimamelding tilbake i 2007.

Som vi husker utløste meldingen et ramaskrik fra opposisjonen på Stortinget. Alle mente (bortsett fra Fremskrittspartiet) at meldingen var for slapp og uforpliktende. Her måtte mål og midler strammes opp. Og dermed fikk vi ”klimaforliket” tidlig på året i 2008. Opposisjonen kunne skryte på seg å ha presset den rød-grønne regjeringen til enda tøffere tak i kampen mot klimautslippene: Utslippene skulle reduseres med 30 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2020, og innen 2030 skulle Norge være ”karbonnøytralt.” Verdens tøffeste klimamål var etablert, men virkemidlene var fortsatt like upresise.

Dette var før finanskrisen. Det var før fiaskoen i København. Det var før demokratene mistet flertallet i den amerikanske kongressen. Det var – kort sagt – før klimapolitikk forsvant fra den internasjonale dagsorden, i bytte med handelspolitikk, finansiell uro, økonomisk stagnasjon, økende arbeidsløshet og gjeldskrise.

Likevel: Denne høsten skal regjeringen legge fram sin plan for hvordan målene i ”klimaforliket” skal nås. Dette vet LO-leder Roar Flåthen bedre enn de fleste. Flåthen er en klok og erfaren mann, som har vært ute en vinternatt før. Han er bekymret for hva norsk klimapolitikk kan bety for industrien. Det er ikke så rart, for usikkerheten er faktisk ganske stor.

Norge har – i alle fall på papiret – temmelig ambisiøse mål for 2020. Utslippene av klimagasser skal være 30 prosent lavere enn de var i 1990, og 2/3 av nødvendige kutt skal foretas innenfor landets grenser. Hvor mye er det?

Som figuren under (hentet fra Statistisk sentralbyrå) viser innebærer dette nasjonale kutt i størrelsesorden 12 millioner tonn per år - hvis vi regner med at vi kan ta ytterligere 3 millioner tonn fra skogsektoren. Det svarer om lag til utslippene fra all veitrafikk i Norge (10 millioner tonn), eller fra hele industrien (12 millioner tonn). Enkelt sagt: Hvis vi enten slutter å kjøre bil, trailer og buss eller hvis vi nedlegger all industri innen 2020, er det fullt mulig å nå målet i Stortingets ”klimaforlik”. Selvsagt er det en grov forenkling. I virkeligheten vil vi ønske å spre utslippskuttene ut over flere sektorer, ut fra et prinsipp om at de billigste og enkleste kuttene tas først. Men det ligger fast at minst 12 millioner tonn med utslipp skal vekk fra Norge – på mindre enn 10 år.

En måte å vurdere dette på er å si at målet er komplett urealistisk, og at den eneste måten det kan nås er ved at en enda større del av kuttene gjennomføres utenfor Norge – enten som kvotekjøp eller andre klimatiltak (for eksempel bevaring av regnskog).

En annen måte å se målene på er å si at kutt på 10-12 millioner tonn innen 2020 er en fornuftig og rimelig start på et løp som skal ta oss fram til 80-90 prosent kutt i klimautslippene innen 2050. Dette er nemlig kravet fra klimapanelet, IPCC.

Norge er et av de rikeste landene i verden. Det går an å argumentere for at vi derfor bør være i stand til å gjennomføre store kutt hjemme. Motargumentet er at nettopp fordi vi er rike er klimakutt hjemme i Norge også verdens dyreste. Det koster mange ganger mer å kutte et tonn i Norge enn det gjør i de fleste andre land i verden. Og for klimaet er det ett fett om et tonn blir borte her eller der.

Argumentet om å være ”foregangsland” går langs de samme linjene: Norge er rikt. Vi tjener gode penger på eksport av olje og gass. Dette gir oss et særlig ansvar for å vise at vi er i stand til å kutte – ”feie for egen dør” – når vi samtidig ønsker at andre land skal kutte i sine utslipp. Vi går derfor foran og viser at kutt er mulige. Motargumentet er like åpenbart: Norges posisjon er så forskjellig fra den som gjelder i alle andre land at det har null konsekvenser hva vi foretar oss. Det er ingen andre som har råd til å gjennomføre tilsvarende løsninger likevel. Norsk klimapolitikk på hjemmebane blir i høyden en kuriøs påminnelse om hva et ekstremt rikt land kan finne på.

Når Flåthen allerede nå advarer mot en ”katolsk” klimapolitikk, der vi med vitende og vilje lar arbeidsplassene fare bare for å vise hvor flinke vi er, skyldes det at industrien er mer utsatt enn tidligere. For noen tiår siden var ”tap av industriarbeidsplasser” noe av det verste som kunne ramme norsk økonomi. Slik er det ikke nødvendigvis lenger. I Norge har vi blitt vant til at arbeidsplasser i industrien kan bli borte like lett som årsverkene i landbruket. Relativt sett spiller industrien en mindre rolle i norsk økonomi enn under storhetstiden på 1960-tallet. Ingen vet dette bedre enn LO.

Norsk industri er likevel viktig og den konkurrerer med utlandet. Tøffere reguleringer og krav her hjemme enn industrien har i andre land er i de fleste tilfeller en ulempe fordi det innebærer kostnader som ikke uten videre kan veltes over på prisene. Derfor er det – paradoksalt nok – en potensiell redningsplanke for norsk metallindustri at den vil bli omfattet av kvotesystemet i EU (Emission Trading System, ETS) fra 2013. Da er denne delen av industrien i Norge i det minste sikret noen lunde samme klimamessige rammevilkår som konkurrentene i Europa.

Men jo flere sektorer som omfattes av ETS jo vanskeligere blir det å være ”foregangsland”. EUs klimamål for 2020 er en reduksjon av utslippene med bare 20 prosent i forhold til 1990, og nylig sa EU nei til et forslag om å øke målet til 30 prosent. Det var dumt for Norge, fordi det betyr at vi får enda mindre drahjelp fra ETS når det gjelder å dempe industriutslippene. Ja, det kan faktisk vise seg at norsk industri kommer styrket ut av ETS-utvidelsen fordi den gjennomgående er langt mer klimaeffektiv enn konkurrentene ute i Europa. Allerede i dag advarer europeiske metallprodusenter om sviktende investeringer og fare for utflytting utenfor Europa. ETS gir industrien høyere kraftpriser enn i andre deler av verden, og fra 2013 får altså industrien sine egne, direkte utslippskostnader. Disse kostnadene vil etter alt å dømme bli lavere for norske produsenter enn for konkurrentene i Europa.

Men i så fall kan løsningen like gjerne bli at produksjonen i Norge opprettholdes, og kanskje til og med øker. Og dermed også utslippene. Hva gjør Norge da? Vi har fortsatt minst 12 millioner tonn som skal vekk, og hvis bidraget fra industrien er null eller der omkring må enda større kutt tas på andre områder.

Eksempelet viser hvor krevende det er å ha som ambisjon å være ”foregangsland”, med egne nasjonale mål som går forbi de målene som våre nærmeste naboer og handelspartnere har satt, - land som vi også deler kvotesystem med.

For virksomheter innenfor ETS er logikken i og for seg grei: Det settes et ”tak” for utslippene innenfor hele ETS-området, og prisen på utslipp gjenspeiler hva det koster å holde seg under dette taket. Fordi EU har som samlet mål å redusere sine klimautslipp med 20 prosent (fra 1990-nivå) innen 2020, er det dette målet som styrer utslippstaket i ETS. Skulle en nasjonal regjering ønske enda tøffere mål er den nødt til å vedta tiltak som eksplisitt er til ensidig ulempe for egne utslippskilder. Dette er ikke umulig, norsk olje- og gassvirksomhet har for eksempel større klimakostnader enn tilsvarende virksomheter i noe annet land. Men det er likevel en krevende øvelse, ikke minst fordi industrien da kan hevde at den blir diskriminert – noe som i utgangspunktet er i strid med regelverket i EU/EØS.

Slik bidrar utvidelse av ETS til å snevre inn den nasjonale politikken. De sektorene som befinner seg innenfor ETS er noen lunde trygge for særlige nasjonale tiltak. Fra 2013 vil det gjelde om lag 50 prosent av norske klimautslipp. Desto farligere er det å befinne seg på utsiden, slik både husholdningene, samferdselssektoren og tjenestesektoren stort sett gjør. Ambisiøse mål om å være ”foregangsland” kan vise seg å få store konsekvenser for enkeltsektorer etter hvert som tiden nærmer seg for å få fram synlige og troverdige resultater, og det er færre å dele kostnadene på.

Det finnes de som hevder at det er en fordel for Norge å være ”foregangsland” fordi det innebærer at vi tar tak i utfordringer som alle andre land før eller siden også må møte. Slik kan man hevde at Norge blir ”herdet” og bedre rustet til å møte en framtid med lave utslipp for alle.

Argumentet har noe for seg, men det hviler veldig sterkt på antakelsen om at vi i så fall bare gjør noe som alle andre kommer til å måtte gjøre uansett. Er det nødvendigvis riktig? I dag er jeg fristet til å svare nei. Det er lite eller ingen ting som tyder på at det er noen stor interesse i andre land for en ambisiøs klimapolitikk. En ny, internasjonal klimaavtale virker mindre sannsynlig i dag enn for bare få år siden. Den økonomiske krisen og gjeldskrisen har satt helt andre spørsmål på dagsorden.

Klimapolitikk har vist seg mer enn en gang å være et Sisyfos-arbeid; - hver gang interessen er i ferd med å bygge seg opp, og optimismen omkring nye internasjonale avtaler øker, inntrer ett eller annet som trekker oppmerksomheten over i en annen retning. Problemet blir utsatt, avtaler skyves på, det blir gjort lite på kort sikt og lovet enda mer på lang sikt. Synd, men sant.

I en slik situasjon er det langt fra åpenbart at andre land vil følge etter med kraftfulle tiltak dersom Norge bare går foran. Og denne usikkerheten er ødeleggende for mulighetene til å føre en særnorsk klimapolitikk, med tiltak som ingen andre land gjennomfører. Det kommer nemlig ikke norske velgere til å akseptere. Dette er den klemmen ”klimaforliket” har satt oss i, og som Roar Flåthen nå har tillatt seg å peke på. Med all mulig rett.

Samtidig er det heller ingen ting som tyder på at verden omkring oss virkelig lar seg inspirere av klimapolitiske ”foregangsland”. Under klimaforhandlingene i København la EU sterk vekt på at de allerede hadde innført et kvotesystem for klimagasser, og at de var villige til ensidig å heve målene sine ytterligere hvis bare USA, Russland, India, Kina og alle de andre landene ville gå med på en ny avtale. Som vi husker imponerte ikke dette noen. Det var ingen som lot seg ”inspirere” av EUs rolle som ledende klimaregion. Tvert i mot endte forhandlingene i et svært uklart kompromiss, som verden fortsatt arbeider med å finne ut av. I USA er europeisk klimapolitikk ikke uten videre en inspirasjonskilde, - like ofte trekkes EUs klimapolitikk fram til skrekk og advarsel.

Skal man først være ”foregangsland” må man altså ha tenkt grundig igjennom saken, og bygge på en strategi som er robust, troverdig og attraktiv. En skal være sterk tilhenger av ”klimaforliket” for å hevde at dette er tilfellet for Norge. Forliket er snarere et produkt av opposisjonens ønske om å vise handlekraft, og samtidig gi Regjeringen et rapp over fingrene. Det passet så bra tidlig i 2008, men så forandret det meste seg.

Nå reagerer samtlige opposisjonspolitikere med ”forskrekkelse” på uttalelsene til Flåthen, og statsministeren måtte ut og forsikre om at forliket ligger bom fast. Hva annet kunne han si? Neste fase blir de interne forhandlingene i Regjeringen om hvor de 12 millioner tonnene skal hentes fra. Det så lysere ut i fjor enn i år, for da virket det som om gapet var i ferd med å lukkes litt. I år, derimot, har vi fått tall som viser sterk vekst i de norske utslippene igjen. Og da er det mer som må kuttes.

Opposisjonen har enn så lenge gleden av å se Regjeringen svette over tallene. Men det varer bare helt til den dagen forslagene er lagt fram, for også Kr.F., Venstre og Høyre har forpliktet seg på samme måltall. De må også kutte. Og de må fram med egne tiltak – dersom de er misfornøyde med forslagene fra Regjeringen.

Så er spørsmålet hvor lenge det vil være en bred politisk ambisjon at Norge skal være et ”foregangsland” i klimapolitikken. Det er en ubehagelig sannhet at klimaproblemet bare kan løses gjennom internasjonalt samarbeid, og at teorien om ”foregangsland” så langt har empirien mot seg.

Samhandlingsreformen: Ta vare på det beste, ta knekken på det dårligste

Jeg går ikke med på at alt er galt med norsk helsevesen, for det er rett og slett ikke sant. Svært mye er svært bra i helsevesenet. Her skjer store og små mirakler hver eneste dag. Grensene for hva som er mulig, hva som kan behandles og hva som kan lindres, flyttes nærmest uke for uke. Helsevesenet vårt – på alle nivåer – er fylt med lojale, dyktige og hardt arbeidende fagfolk.

Derfor blir stadig flere behandlet. Derfor blir stadig flere friske. Derfor finnes det haugevis med gode resultater fra norsk helsevesen.

Det er viktig å minne om dette når vi underlegger helsevesenet et kritisk blikk. At mye kan bli bedre betyr ikke at alt er galt. Norge har verdens nest dyreste helsevesen – bare USA bruker mer penger per innbygger på helse. Jeg er ikke i tvil om at helsetjenestene i Norge er i verdensklasse. Men som alle andre industriland møter vi følgende, enkle utfordring: At helseutgiftene øker raskere enn nasjonalinntekten, slik at vi bruker mer og mer av samlet inntekt på helse. Det kan vi fortsette med en stund, men etter hvert vil vi tvinges over i tøffe prioriteringer, med mindre vi greier å få helseutgiftene til å flate ut.

En viktig ambisjon med Samhandlingsreformen er å få til akkurat det. Som det heter på Helse- og omsorgsdepartementets hjemmeside for ”framtidens helsetjeneste:”

”Målene med samhandlingsreformen er:

• Økt livskvalitet for den enkelte og redusert press på helsetjenesten gjennom satsing på helsefremmende og forebyggende arbeid.
• Dempet vekst i bruk av sykehustjenester ved at en større del av helsetjenestene ytes av kommunehelsetjenesten – forutsatt like god eller bedre kvalitet samt kostnadseffektivitet – til det beste for pasientene.
• Mer helhetlige og koordinerte tjenester til brukere av helsetjenesten gjennom forpliktende samarbeidsavtaler og avtalte behandlingsforløp.
• Å sikre en bærekraftig utvikling av helsesektoren, gjennom å bidra til effektiv bruk av ressursene.”

Stikkordene er, som vi ser, ”redusert press”, ”dempet vekst”, ”kostnadseffektivitet” og ”bærekraftig utvikling.”

Akkurat som energiøkonomisering er den beste måten å skaffe tilveie ny kraft på, er forebygging den beste måten å øke kapasiteten i helsevesenet på. Forebygging hindrer per definisjon alvorlig sykdom, og ingen behandling er billigere og bedre enn den som ikke behøver å bli iverksatt.

Det er naturligvis svært vanskelig å være mot økt satsing på forebygging. Og med dagens organisering av helsevesenet betyr dette bl.a. økt satsing på kommunenes helsearbeid og på fastlegeordningen. Min kritikk av Samhandlingsreformen på dette punktet er veldig enkel: Dette må det være mulig å få til uten å endre ansvarsfordelingen mellom primærhelsetjenesten og sykehusene. Med Regjeringens opplegg vil det kommunale ansvaret variere sterkt mellom de enkelte kommunene, og det vil skape større uklarhet omkring ansvarsforhold – i et system som trenger mer klarhet, ikke mindre.

La meg være helt presis. I St. meld. nr. 47 (2008-2009) skriver Regjeringen følgende om opplegget for en ny finansieringsmodell i helsevesenet:

”Kommunal medfinansiering innebærer at kommunene får et økonomisk medansvar for behandling i spesialisthelsetjenesten. Dette finansieres ved å overføre deler av tilskuddene til de regionale helseforetakene som nå går direkte fra stat til regionale helseforetak, over til kommunene. For alle andre grupper enn somatiske pasienter vil liggedøgn/polikliniske takster i første omgang være grunnlaget for medfinansiering, mens DRG er grunnlaget for somatiske pasienter. I utgangspunktet vurderes en medfinansieringsandel på 20 prosent ved alle innretningene. En lavere kommunal medfinansieringsandel vil redusere den betalingsmessige risikoen for små kommuner, men vil også redusere insentivene i ordningen.

Økt økonomisk ansvar kan bevisstgjøre kommunene på systemnivå om kostnadene ved helsetjenesten generelt og spesialisthelsetjenesten spesielt. En medfinansiering skal være et insentiv til å organisere og tilrettelegge tjenester på lavest effektive omsorgsnivå og kartlegge det totale omfanget av helsetjenester. Kommunene har selv best kjennskap til alle kommunale forhold og virkemidler også utenfor helsesektoren som kan påvirke atferd.”

Hele hensikten med denne operasjonen – at penger skal skifte hender fra stat til kommune før de ender opp hos helseforetaket – er å gjøre kommunen bevisst på hvor dyrt det er å ha folk på sykehus. Det har sikkert en pedagogisk verdi. Men er det til beste for pasienten? Hva om kommunen har dårlig råd, og kommer til den konklusjonen at behandling på sykehus blir for dyrt? Hva om kommunen mener at pasienten får greie seg med et billigere tilbud i lokalmiljøet? Hvem forsvarer pasienten da?

Hvis 20 prosent av kostnadene ved alle sykehusinnleggelser skal belastes kommunene, må jo hensikten være at kommunene skal ha en slags mening om utgiftene? Samtidig skriver Regjeringen at det er en viktig forutsetning at:

”(..) et opplegg med kommunal medfinansiering ikke skal endre dagens situasjon ved at det er de ulike helsefaglige aktørene, slik som fastlege, legevakt og fagpersonell i tilknytning til sykehjem, som bestemmer når det er aktuelt å gjøre bruk av sykehus eller andre spesialisthelsetjenester. Når kommunene, med utgangspunkt i generell kommuneøkonomi og også midlene som tilføres som ledd i den kommunale medfinansieringen, skal vurdere kommunale tiltak som kan gi en samlet vurdert bedre helsetjeneste til pasientene, må de ta hensyn til at dagens premisser for styring av pasienter til sykehusene vil bli videreført.”

Men hva er da vitsen, annet enn å gi kommunene og helseforetakene enda mer å krangle om? Allerede i dag strever primærleddet, kommunene og helseforetakene med å bli enige om en rekke ting, for eksempel hva som skal skje med utskrivningsklare pasienter. Igjen: Hvordan i all verdens rike kan man tro at vedvarende byråkratiske feller av denne typen kan være til beste for pasienten? Er det noe pasientene trenger er det mindre, og ikke mer, rom for uenighet og forhandlinger mellom forvaltningsnivåene.

Der hvor Samhandlingsreformen har helt rett i sin analyse er i de delene som setter pasienten i sentrum, og som identifiserer hvordan dagens system ikke evner å tilby gode nok koordinerte tjenester. Regjeringen skriver rett ut at pasientene blir kasteballer i systemet, og selv må ta ansvar for koordineringen mellom de ulike tjenestene. Det er uverdig, og det er slett ingen hjelp å klemme en ny gruppe med politikere og byråkrater fra kommunene inn mellom pasienten og tilbudet, i håp om at det skal skape mindre forvirring. Det er hårreisende dårlig tenkt.

Hva pasienten trenger er ett fast holdepunkt. Et punkt som er i stand til å levere sikker og troverdig informasjon. Et punkt som er i stand til – eller har autoritet nok – til å kommunisere med de øvrige delene av systemet, inklusive spesialister og sykehusavdelinger. Et punkt som ser behandlingsforløpet ut fra pasientens perspektiv, og ikke ut fra perspektivet til de ulike delsystemene som må samarbeide om tjenestene.

I dagens modell skulle man tro at fastlegen kunne være et slikt punkt. Men erfaringen for svært mange er at hvis sykdommen er alvorlig nok, er fastlegen det første leddet som kobles fra – for aldri siden å bli sett igjen. Det lages en henvisning. Noen papirer blir sendt. Og det er det. Det er forbausende, men pasienten er nå fullstendig overlatt til seg selv, og prisgitt den kommunikasjonen han/hun selv greier å etablere med spesialisthelsetjenesten.

Alle som har forsøkt å ringe et sykehus vet hva dette innebærer. På norske sykehus skjer det mye fantastisk hver dag, men grensesnittet mot omverdenen er under enhver kritikk. Norske sykehus strutter av moderne og avansert utstyr, men telefon vet de ikke hva er – og langt fra hvordan den skal brukes.

Helsereformer trenger ikke være kostbare. Her er en billig reform: Lær sykehusene hvordan de organiserer en solid telefontjeneste, i kombinasjon med moderne nettjenester. Her snakker vi om mye helse for en billig penge!

Det er en myte at all kommunikasjon mellom pasient og helsetjeneste må skje synkront og i sanntid. For pasienten er kvaliteten på informasjonen mye viktigere enn at de selv nødvendigvis får snakke direkte med doktor ditt eller datt. Ofte dreier spørsmålene seg om helt banale ting: Datoer, tidspunkter, prosess, koordinering mellom avdelinger, og så videre. For slik kommunikasjon, som gjerne kan være asynkron, er meldingstjenester per telefon, men også e-post og andre elektroniske tjenester, helt utmerket. De aktuelle avdelingene/legene kan samle opp spørsmålene, og komme med svar når det passer – for eksempel senere på dagen eller dagen etter. Mindre stress for dem, men også for pasientene – som får svar på de spørsmålene de har og som vet at svarene er til å stole på.

Dette siste poenget er svært viktig. Jeg er redd norske sykehus og helsevesenet generelt produserer mye ”uhelse” gjennom talentløs kommunikasjon som pasientene enten ikke forstår eller ikke stoler på – eller begge deler på en gang. Nye telefoner gir nye svar. Den man snakket med sist er ikke tilgjengelig. Ikke sjelden må man begynne ”nederst i bakken” og forklare hele sin historie på nytt, men da viser det seg ofte at det egentlig var noen andre man skulle ha snakket med. Og så videre.

I den nye loven om kommunale helse- og omsorgstjenester er det foreslått at kommunene skal ha plikt til å oppnevne en koordinator for pasienter med behov for langvarige og sammensatte tjenester. For enkelte typer pasienter vil jeg tro at dette representerer et klart framskritt, gitt at den aktuelle koordinatoren har autoritet nok til å kunne fylle rollen på en god måte, på tvers av forvaltnings- og tjenestenivåer.

For andre med alvorlige sykdommer som krever sammensatt behandling over en viss tid er det vanskelig å forstå hvorfor ikke fastlegen skal kunne fungere som nødvendig primærkontakt. Ut fra min erfaring kreves i så fall to ting: At fastlegen har kapasitet og insentiver for denne typen oppfølging av pasientene, og at spesialistene/sykehusene oppfatter at dette er en rolle som fastlegen kan og skal fylle.

Det som er avgjørende for pasientene er at de mest mulig settes i stand til å forstå sitt eget forløp: Hva er sekvensen i behandlingen? Hva er tidshorisonten? Hvilke enheter er inne i bildet? Hvilke konsekvenser har behandlingen for pasient og familie, både praktisk og på andre måter? Ikke sjelden er det vanskelig å gi presise og gode svar på slike spørsmål, men desto viktigere er da åpenhet omkring dette, og at all ny informasjon settes inn i den overordnede rammen som er pasientens totale livssituasjon. Det er når informasjonen blir fragmentert og usammenhengende – fordi den stammer fra individuelle ”søyler” i helsetjenesten – at den skaper forvirring, usikkerhet og manglende tillitt. Det fortjener verken pasienten eller de som representerer behandlingen.

Den største svakheten ved norsk helsevesen er neppe kvaliteten på tjenestene – når de først blir gjort tilgjengelige for de som trenger dem. Vi har tvert i mot grunn til å hevde at norsk helsevesen befinner seg kvalitetsmessig helt i verdenstoppen. Svakhetene er snarere tilgjengelighet, koordinering og kommunikasjon; - kall det gjerne samhandling. Men det vi har fått er en reform som i for liten grad handler om hvordan helsevesenet skal samhandle bedre med sine pasienter, og desto mer om hvordan ulike forvaltningsnivåer skal samhandle med hverandre. Det er synd.