tirsdag 28. august 2012

Kort sikt. Lang sikt. Null sikt.

Håper på noe nytt 
Jeg håper at Barack Obama fortsetter som president etter valget i november. Men valgene til ny kongress, og til 1/3 av plassene i Senatet, er også svært viktige.

Amerikanske velgere fortjener bedre enn det den «gamle» Kongressen under ledelse av republikaneren John Boehner har fått til. Ja, det er faktisk en hel verden som fortjener bedre, for republikanernes sabotasjepolitikk har konsekvenser langt utenfor USA.

Det vi må håpe på er enten at demokratene vinner tilbake flertallet i Kongressen eller at republikanerne velger seg en mindre ytterliggående ledelse. Det første er mer sannsynlig enn det siste, men er nok likevel ikke et utfall vi kan forvente.

Kort sikt møter lang sikt 
I så fall er vi tilbake ved start hva angår USAs viktigste utfordring: Å få orden på økonomien. Den oppgaven ville vært krevende nok, selv om et politisk flertall hadde blitt enige om hva som måtte gjøres. Men med den politiske splittelsen som USA har viklet seg inn i ser den rett og slett uoverkommelig ut.

En demokratisk president og en republikansk kongress virker som en sikker oppskrift på fortsatt obstruksjon og stillstand.

For noen dager siden la Doug Elmendorf, direktør for Kongressens budsjettkontor (Congressional Budget Office, CBO), fram kontorets siste oppdatering av budsjettsituasjonen og de økonomiske utsiktene for USA. Sjelden har vi fått demonstrert så tydelig at hensyn på kort og lang sikt kan stå i direkte konflikt med hverandre.

På kort sikt trenger USA å få fart på etterspørselen. Arbeidsløsheten må ned, og til det trengs det investeringer og økt aktivitet. Problemet er at boligbyggingen har stoppet opp; ja, det er strengt tatt for mange nye boliger som det er. En boligsektor i stillstand skaper store negative ringvirkninger.

Et annet problem er at offentlig sektor er underfinansiert, også på delstatsnivå. Høy gjeld og nedskjæringer gjør at antallet arbeidsplasser i offentlig sektor går ned. Et tredje problem er at husholdningene generelt har blitt mer interessert i å spare, og mindre interessert i å bruke. Det gir lavere aktivitet totalt sett.

Så selv om det er en viss vekst, og framgang på enkelte områder, er det samlet sett for svakt. Det er nødvendig med enda sterkere vekstimpulser, og når rentene fra før av er lave er det bare offentlige budsjetter som kan skape stimulans som virkelig monner.

Men da kommer umiddelbart de langsiktige utfordringene inn i bildet. Offentlig sektor i USA har historisk høy gjeld. Netto føderal gjeld («debt held by the public») er nå på nesten 10 trillioner dollar. Bruttogjelden – som inkluderer ulike former for føderale utgiftsforpliktelser – er om lag 7 trillioner større enn dette igjen.

Det føderale budsjettet (eller USAs «statsbudsjett») går med et underskudd på 1,2 trillioner dollar i 2012 – tilsvarende 7,3 prosent av landets BNP. Det er fjerde år på rad at underskuddet overskrider en trillion. Dermed vokser gjelden med rekordfart, og netto føderal gjeld tilsvarer nå godt over 70 prosent av BNP, om lag på nivå med Spania. Økt offentlig pengebruk betyr enda større gjeld, og enda større forpliktelser for framtiden.

Hvem skal man lytte til? 
Spør man økonomiske eksperter om hva som er den beste politikken i denne situasjonen vil man få ett av tre svar:
  1. Det er riktig å bruke mer offentlige penger på kort sikt, slik at sysselsettingen øker, økonomien vokser og dermed også skatteinntektene. De langsiktige gjeldsproblemene kan bare løses dersom man har sterk økonomisk vekst og høy sysselsetting. Det er ikke mulig å spare seg ut av en situasjon med svak samlet etterspørsel, da er det tvert i mot riktig at det offentlige investerer. Når privat etterspørsel svikter, må det offentlige trå til slik Keynes anbefalte. Dette er hva f.eks. Paul Krugman ville svare
  2. Den høye gjelden er akkurat hva som er problemet. Derfor må de offentlige utgiftene kuttes, mye og raskt. Ikke bare må det kuttes for å redusere gjeld, men også for å redusere det samlede skattetrykket. Lavere skatter stimulerer til økt aktivitet og flere private investeringer, noe som igjen skaper nye arbeidsplasser og framtidige skatteinntekter. USAs gjeldsproblem skyldes først og fremst at offentlig sektor er for stor. Oppgaven er å redusere den framtidige størrelsen på offentlig sektor og dens økonomiske forpliktelser (pensjoner, helse, etc). Dette er f.eks. hva visepresident-kandidat Paul Ryan ville svare
  3. Vi må finne en balanse mellom de to hensynene. Det er galt å gjennomføre altfor dype kutt i de offentlige budsjettene nå – både av økonomiske og politiske (fordelingsmessige) grunner. Samtidig må de framtidige gjeldsproblemene løses, men det kan ikke skje bare gjennom kutt i utgifter. Vi må også betale mer skatt – i alle fall må de aller rikeste bidra mer, og ikke mindre. Dette er omtrent hva president Obama ville svare (se hans forord til budsjettforslaget for 2013 her). 
Det politisk interessante med de tre svarene er i hvilken grad de er gjensidig utelukkende.

Det er nok tilfellet med 1) og 2) – noe alle som har fulgt debatten mellom Krugman og Ryan kan bekrefte. 1) og 3) kan også være gjensidig utelukkende, men vi vet lite om hva slags «Keynesiansk» stimulansepolitikk tilhengere av 3) egentlig er villig til å støtte. Som tilhengere av 3) regner jeg også europeisk sosialdemokrati, som ikke akkurat er befriende klare i sin økonomiske politikk for tiden.

Vi vet at president Obama fikk gjennomført en viss «motkonjunkturpolitikk» i de første årene av sin periode (the American Recovery and Reinvestment Act, 2009). Men vi vet også at flere tilhengere av 1) mener at denne politikken var altfor beskjeden, og også at presidenten senere har gått med på for mange kutt for å få støtte i Kongressen.

Så Krugman er i alle fall ikke fornøyd med Obama, uten at det betyr at standpunkt 1) og 3) nødvendigvis er motstridende. De legger vekt på ulike ting. Enkelt forklart: Krugman er opptatt av hva han mener er økonomisk riktig, Obama er opptatt av hva som er politisk mulig. Krugman mener Obama gjør ting unødig komplisert. Obama mener Krugman gjør ting urimelig enkelt.

Hva så med 2) versus 3) – Paul Krugman er tross alt ikke på valg? Jeg har store problemer med å se hvordan den økonomiske politikken til president Obama og presidentkandidat Mitt Romney (med Paul Ryan som partner) skal kunne forenes.

Her er det tross alt uenigheter langs helt grunnleggende dimensjoner:
  • Uenighet om omfang og ambisjonsnivå for offentlig sektor 
  • Uenighet om innretning og mål for skattesystemet 
  • Uenighet om omfang og innretning på nødvendige utgiftskutt 
  • Uenighet om hvordan byrdene ved gjelden skal fordeles 
  • Uenighet om hva slags offentlig politikk som best understøtter langsiktig vekst
Derfor er det helt riktig at det er to ulike visjoner for USA som nå møtes i presidentvalget. Problemet er at de to visjonene må finne en måte å leve side om side på, også etter 6. november. Erfaringene fra før valget er ikke spesielt oppmuntrende.

«Cliffhanger»
Som om ikke alt dette var komplisert nok har presidenten og kongressen et ekstraproblem; - det som i USA går under betegnelsen «the fiscal cliff». Dette «budsjettstupet» refererer til hendelser som vil inntreffe automatisk ved utgangen av 2012, med mindre den nye presidenten og den nye kongressen greier å bli enige om noe annet nokså umiddelbart etter valget.

Det er allerede bestemt at noen lover ikke lenger gjelder ved slutten av 2012, og at andre skal tre i kraft fra samme tidspunkt. Blant annet vil en del skattelettelser bli opphevet, samtidig som en del «automatiske» budsjettkutt vil bli gjennomført. Dette kan bare hindres gjennom nye lovvedtak, som krever nye flertall.

Kongressens budsjettkontor (CBO) har sett på hva som eventuelt vil skje dersom amerikanske politikere ikke blir enige om noe nytt:
  • Med økte skatteinntekter og reduserte føderale utgifter vil underskuddet på «statsbudsjettet» bli redusert til 640 milliarder dollar allerede neste år, nesten en halv trillion mindre enn i år
  • En slik kraftig innstramming vi føre til økonomisk nedgang i USA (om lag 0,5 prosent av BNP), mens arbeidsløsheten vil stige til om lag 9 prosent i andre halvdel av 2013. Andre har spådd enda større økonomisk nedgang. Derav navnet «budsjettstupet»
  • Med så mye ledige ressurser i økonomien vil både priser og renter fortsatt holde seg lave 
På litt lengre sikt – og antatt at innstrammingen ikke endres – vil budsjettsituasjonen forbedre seg kraftig. Som andel av BNP vil nettogjelden synke til 58 prosent i 2022. Budsjettkuttene vil bidra til å redusere visse utgiftstyper (det som kalles «discretionary spending»), mens andre typer (det som kalles «mandatory spending» - typisk helse og pensjoner) vil synke noe, for deretter å ta seg opp igjen mot 2022.

I følge CBO vil sysselsettingen først synke, for deretter å øke igjen fra 2014. I 2017 er det regnet med at arbeidsløsheten er nede i 5,7 prosent. Fram mot 2022 ser CBO for seg en viss økning i både inflasjon og renter, samtidig som arbeidsløsheten synker ytterligere ned mot 5,3 prosent.

På papiret – som på alle måter er et dekkende uttrykk her – ser det altså ut som at «budsjettstupet» representerer en god, gammeldags hestekur. Først noen smertefulle år, deretter ny vekst og framgang. 

Her ligger da også problemet. Hvem er det som med vitende og vilje styrer rett inn i en enda større økonomisk krise i blind tillit til at modellen regner riktig? Bak de nøkterne tallene om reduserte offentlige utgifter ligger en brutal sosial virkelighet for millioner av mennesker. Det høres ikke ut som noe godt tema i valgkampen, som handler om å få arbeidsløsheten ned nå – ikke om fem år.

Det strider dessuten mot all «politisk fornuft» å bære kostnadene med de negative konsekvensene på kort sikt, mens andre kan komme og høste fruktene av gode resultater noen år inn i framtiden. CBO har derfor også laget et annet mulig forløp, der de automatiske endringene ved utgangen av 2012 blir modifisert noe: Ikke alle skatteskjerpelser blir gjennomført, og ikke alle budsjettkutt heller.

I så fall vil 2013 ligne mer på 2012. Det vil være et budsjettunderskudd på om lag 1 trillion dollar. Det vil være en vekst på 1,7 prosent i motsetning til nedgang, og arbeidsløsheten vil holde seg på om lag 8 prosent neste år. På lengre sikt – og med disse forutsetningene – vil imidlertid gjelden fortsette å øke, til 90 prosent av BNP i 2022, det høyeste nivået siden slutten av andre verdenskrig.

I de første årene av tiårsperioden vil veksten være høyere og arbeidsløsheten lavere enn i det første scenariet. Men over tid vil store underskudd og voksende gjeld true både sparing og investeringer. Det gir lavere vekst og høyere renter mot slutten av perioden. Samtidig har USA pådratt seg et gjeldsproblem som i 2022 «would be unsustainable from both a budgetary and economic perspective» (som CBO skriver).

En samtale om framtiden 
I den amerikanske debatten bruker begge partier gjeldskrisen i Europa som en forklaring på at også USA sliter. Men finanskrisen startet faktisk i USA, og amerikanske finansinstitusjoner var ledende drivkrefter i å bygge opp spekulasjonsboblen omkring «råtne» boliglån og andre «avanserte» finansinstrumenter. Manglende finanspolitisk disiplin er utelukkende USAs eget problem. USA er derfor langtfra noe uskyldig offer for europeisk uforstand, selv om vi kunne klart oss godt uten det siste.

I dagens situasjon bidrar imidlertid krisen i Europa ikke bare til å holde veksten i USA nede. Uro i eurosonen gjør at amerikanske dollar relativt sett blir mer attraktive å plassere investeringer i. Det gjør det lettere for USA å ta opp nye lån, som de jo er helt avhengige av. Skulle EU-landene, og euro-landene spesielt, greie å finne ut av noen av problemene sine vil dollaren automatisk komme i et annet lys. Resultatet kan da bli økte renter og lånekostnader i USA, noe som vil gjøre det enda vanskeligere å få orden på amerikansk økonomi. Slik sett er ikke den økonomiske uroen i Europa noen entydig ulempe for USA.

Det som imidlertid er en ulempe for USA er at landet har utviklet en finansnæring som knapt bidrar til verdiskapingen i landet, og heller til finansiell uro. Joseph Stiglitz skriver i Vanity Fair om hvordan finansbedriftene har utviklet seg til de reneste spekkhoggere når det gjelder å skaffe seg økonomiske fordeler og muligheter til å skyve risikoen over på andre. President Obama har heldigvis kommet et stykke på vei når det gjelder ny regulering av denne næringen, men fortsatt gjenstår mye. 

Finansnæringen har blitt et tydelig symbol på alt som er galt med «det nye» USA som president Bush etterlot seg, og som parhestene Romney/Ryan ønsker å gjenopplive: Ubegripelige lønnsnivåer, enorme privilegier for de få, og stadig større sosiale forskjeller. I det hele tatt: Den versjonen av kapitalismen som høyresiden ikke liker å snakke om, men som likevel er verdt en grundig samtale. I følge Stiglitz er dette en samtale som selv de priviligerte i USA vil ha nytte av. Han skriver:
"There are good reasons why plutocrats should care about inequality anyway—even if they’re thinking only about themselves. The rich do not exist in a vacuum. They need a functioning society around them to sustain their position. Widely unequal societies do not function efficiently and their economies are neither stable nor sustainable. The evidence from history and from around the modern world is unequivocal: there comes a point when inequality spirals into economic dysfunction for the whole society, and when it does, even the rich pay a steep price." 
USA trenger en samtale om hva de kan få til sammen, og om hva som er en rimelig byrdefordeling. Jeg håper amerikanske velgere – og alle andre velgere – unner seg en god prat om kostnadene med stadig større sosiale forskjeller. Før sikten blir null.

mandag 20. august 2012

Bør statsminister Stoltenberg gå av?

22. juli-kommisjonen har levert en rapport med solid kritikk av en rekke forhold knyttet til fjorårets terrortragedie i Oslo og på Utøya. Kritikken går i flere retninger, men det er vel rimelig å si at særlig politiet og enkelte politisk ansvarlige statsråder har fått hardest medfart.

Rapporten var sikkert smertefull å skrive, og den er smertefull å lese. Kortversjonen er at menneskeliv gikk tapt som følge av sommel, misforståelser, mangelfull oppfølging av eksisterende planer og mangelfullt lederskap på en rekke nivåer – helt opp til topps. Som Andreas Wiese skrev i Dagbladet: Mye gikk galt den 22. juli fordi vi var så dårlig forberedt dagen før. Ja, egentlig alle dager før.

For pårørende og etterlatte er trolig det beste som kan sies om rapporten at 22. juli-kommisjonen gir svar på mange spørsmål. De skjebnesvangre hendelsene er grundig kartlagt. For øvrig er det liten trøst og støtte å hente fra selve rapporten.

De groteske myrderiene i fjor sommer har skapt behov for læring og endring på en lang rekke områder, slett ikke bare når det gjelder politi og sikkerhet. Målsettingen om «demokrati og åpenhet, men ikke naivitet» skal nå fylles med innhold. Da handler det faktisk mye om kultur. Som kommisjonen selv skriver:
«Etter kommisjonens mening handler disse lærdommene i større grad om ledelse, samhandling, kultur og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg.» 
Hva skal konsekvensen være for vår politiske kultur? Bør Regjeringen gå av, rett og slett fordi vi vet at så mye sviktet da den satt med ansvaret? Mange mener det. VG mener det handler om anstendighet. Kristin Clemet mener det handler om å sette en standard; - å ha ansvar for en så alvorlig hendelse må få andre konsekvenser enn at Regjeringen bare fortsetter som før. Aslak Bonde skriver i Morgenbladet:
«Dersom det aller mest hadde vært systemfeil og/eller menneskelig svikt som ble avslørt, ville jeg ha ment at Stoltenberg tok best ansvar ved å bli sittende. Men kommisjonen sier eksplisitt at det har vært en kultursvikt. Når planer ikke er fulgt, når øvelser ikke er tatt på alvor og når vedtak om nødvendig terrorsikring blir trenert i opptil 13 år, da skyldes det selvfølgelig at mange mennesker ikke har tatt jobben sin på alvor, men det skyldes også at sjefene lar det skje. Når det setter seg en ukultur i en organisasjon eller en bedrift, er det nesten alltid nødvendig å rydde fra toppen. Alt annet vil bli oppfattet som så urettferdig at ukulturen vil bli forsterket.» 
Kjernespørsmålet er med andre ord hva det betyr å ha politisk ansvar, gitt de sterke konklusjonene som 22. juli-kommisjonen har kommet fram til?

Slik jeg ser det er det langtfra åpenbart at Regjeringen bare skal fortsette. Et slikt valg må begrunnes. Jeg kan forstå argumentene om at det å ha øverste politiske ansvar i en så alvorlig sak må få konsekvenser, til tross for at det ikke eksisterer noen parlamentarisk situasjon som tilsier en avgang eller noe «folkekrav» om at Regjeringen må gå.

Statsministeren har selv vært veldig tydelig på sitt eget ansvar fra første stund. I en viss forstand er dette en selvfølge, men det må også bety noe i praksis. Det er slike praktiske konsekvenser mange nå etterspør.

Det er ulike syn på Regjeringens handlinger i tiden etter 22. juli 2011. Jeg mener at både statsministeren og resten av Regjeringen har demonstrert en klar vilje til å få kartlagt alle faktiske forhold omkring terrorhandlingene, inkludert forhold som måtte være «ubehagelige». Jeg tror ikke det går an å hevde at Regjeringen bevisst har forsøkt å unngå kritikk etter hendelsene, selv om det naturligvis går an å mene at enkelte spørsmål kunne vært fulgt opp på en bedre måte.

Noen har ment at det ble ventet for mye på rapporten fra 22. juli-kommisjonen, men viktige tiltak er allerede gjennomført. Den 15. juni la Regjeringen også fram en egen stortingsmelding om samfunnssikkerhet, der foreløpige erfaringer fra 22. juli er spesielt omtalt i et eget kapittel. På flere områder er det forslag om endringer, nye programmer og nye investeringer. Regjeringen har altså ikke «sittet stille» og ventet på at 22. juli-kommisjonen skulle bli ferdig.

På den andre siden ville det heller ikke vært rett å foregripe kommisjonens rapport. Verdien av rapporten er jo at den trekker opp en helhetlig ramme for å forstå – og lære av – de grufulle hendelsene fra i fjor sommer. Dermed får selv små detaljer større mening, og forhold som kan virke banale blir i virkeligheten ytterst dramatiske. Rapporten skal selvsagt diskuteres på sine egne premisser, og ikke på grunnlag av politiske konklusjoner som er trukket på forhånd.

I sin artikkel gjør Aslak Bonde et skille mellom det han kaller «systemfeil» og «kultursvikt». Dersom vi særlig har å gjøre med det første mener han at statsministeren kan ha grunner til å fortsette i jobben, og slik demonstrere sitt ansvar. Systemfeil kan antakelig rettes opp uten altfor store problemer. I det andre tilfellet er det snakk om å etablere en helt ny kultur. Det er en vesentlig større oppgave, og da er det nødvendig å gå av for å gi troverdighet til en langt mer komplisert prosess. Oppryddingen må da starte på toppen, skriver Bonde.

Andre legger mest vekt på selve det å ha ansvar. I organisasjonslivet, næringslivet og i politikken er det å gå av den mest tydelige formen for markering av ansvar vi kjenner – hva enten det skjer frivillig eller ikke. I begge tilfeller er det snakk om tillit. Tillit som enten er tapt, eller som oppleves som ufortjent. 

Spørsmålet om synlige konsekvenser er i mine øyne mer direkte «politisk» enn Bondes nyansering mellom system- og kultursvikt. Det er også et sterkere argument. En politiker kan ha masser av tillit og troverdighet og likevel være ute av stand til å endre en kultur. Samtidig kan et tillitsbrudd være så alvorlig at det ikke hjelper om man er i stand til å rette opp eventuelle systemfeil i ettertid. 

Statsministerens avgang er selvsagt noe han må beslutte selv. Mitt poeng er at det er en tung beslutning enten han bestemmer seg for å gå eller å sitte. Etter den krystallklare konklusjonen fra 22. juli-kommisjonen vil ingen ting være som før uansett. Aldri før har spørsmålet om politisk ansvar blitt stilt på en så dramatisk måte.

Velger han å gå av vil det være en klar markering av politisk ansvar, men samtidig vil arbeidet med gjennomføringen av kritiske endringer bli overlatt til andre. Kritikken mot den øverste politiske ledelsen i landet vil automatisk få ny adresse. Vi vil få en del politisk rot, i tillegg til at mange vil mene det er urettferdig at nettopp statsministeren skal gå; - gitt den innsatsen han har gjort i tiden etter terrorangrepet.

Velger han å sitte vil han ha styring med den videre prosessen, men han vil samtidig være utsatt for kritikk for at han ikke trakk nødvendige konsekvenser av rapporten. Da kan det gå på legitimiteten løs. 

Slik kritikk kan bare møtes ved å vise sterk handlekraft. Et valg om ikke å gå av trenger noe mer enn en klar begrunnelse, det trenger også helt konkrete tiltak som demonstrerer verdien av å sitte. For selv om det ikke er «uanstendig» å bli sittende (jfr. VG) har både statsministeren selv og 22. juli-kommisjonen lagt forventningene til oppfølgingen av rapporten svært høyt.

Aslak Bonde argumenterer i sin artikkel for at dersom ikke statsministeren går av så vil det bli oppfattet som svært urettferdig om andre skulle miste jobben. Men noe av poenget med å fortsette må nettopp være å ha myndighet til å gjennomføre nødvendige endringer – inklusive endringer på personnivå. Det kan ikke være slik at statsministeren ikke kan gjøre slike endringer dersom han selv ikke går av (i hvilket fall han ikke vil kunne gjennomføre noe som helst).

Det finnes ingen enkle veier forbi de dramatiske, men svært så tydelige konklusjonene i rapporten fra 22. juli-kommisjonen. Ikke for Regjeringen, men heller ikke for andre. Alvoret som hviler over de ufattelige hendelsene den 22. juli i fjor kommer til å prege oss for alltid. Men tiden for å demonstrere ansvar og vilje til læring er faktisk fortsatt knapp.

tirsdag 7. august 2012

Et fly! Nei, en fugl! Nei, en humle! Nei, en valuta! Euro!

Mario Draghi (ECB): Euroen er som en humle
Det blir fort kluss i forholdet mellom økonomi og politikk.

På den ene siden har vi politikere som ønsker å oppheve økonomiske tyngdelover, og som bruker mer penger enn hva godt er. De forutsetter at økonomien alltid underlegger seg politikken, selv når politikken er økonomisk uklok. De tar feil.

På den andre siden har vi økonomiske aktører som steller i stand finansiell uro. Private aktører som låner og bruker for mye, finansakrobater som lager «bobler» og gjør massive feilinvesteringer. Da må markedet be politikerne om hjelp.

Stort sett kan vi si at økonomien og politikken har det til felles at begge helst ser at den andre rydder opp når noe går galt.

Men det blir stadig vanskeligere fordi økonomien – og særlig finansøkonomien – er fullstendig internasjonal, mens politikken fortsatt utspiller seg innenfor og mellom nasjoner. I følge professor Arne Jon Isachsen er verdien av derivater i verdipapirmarkedene rundt 360 billioner dollar, tilsvarende 5-6 ganger verdien av verdens samlede produksjon i løpet av ett år. Det er veldig mye penger, og de fyker omkring i verdensøkonomien raskere enn du kan sende en melding på Twitter.

Dette er ikke penger som brukes til investeringer i håndfast virksomhet; til å bygge båter, broer, veier eller datanettverk. I stedet brukes de til veddemål; veddemål om finansielle størrelser, valutakurser, råvarepriser, børskurser og rentenivåer. I tillegg lages det selvfølgelig veddemål om veddemålene, og nye veddemål om disse veddemålene igjen. Verdens «veddemålsøkonomi» er med andre ord betydelig mye større enn realøkonomien, den delen av virkeligheten som handler om at folk går på jobb og gjør noe eller i butikken og kjøper noe.

Når finansøkonomien (veddemålsøkonomien) gjør veddemål om størrelser som er viktige i realøkonomien er det fare på ferde. Ett eksempel kan være spekulasjon mot en valutakurs. Et annet kan være spekulasjon mot rentenivået på bestemte statsobligasjoner (som greske, spanske eller italienske i disse dager). I realøkonomien kan det gå opp eller ned, men i finansøkonomien kan det gå opp når det går ned, og det kan gå ned når det går opp. Dårlige nyheter for en finansminister kan være strålende nytt for en valutaspekulant. Så lenge det finnes en margin er det noe å spekulere om, - det spiller ingen rolle om marginen er positiv eller negativ.

Den internasjonale finansøkonomien lever mer og mer sitt eget liv, i fullstendig globaliserte nettverk. Det finnes praktisk talt ingen reguleringer. Slik er det verken med politikken eller realøkonomien, som på en helt annen måte er forankret institusjoner og sosiale realiteter. I et demokrati er både politikken og realøkonomien avhengig av mennesker som noen ganger kalles velgere, andre ganger forbrukere og atter andre ganger skattebetalere.

Mellom disse gruppene er det betydelig overlapp, selv om den gruppen som netto bidrar til fellesskapet blir stadig mindre i forhold til de to andre. Det er i seg selv bekymringsfullt. Vi kan likevel slå fast at enten det er politikerne eller markedet som roter ting til, så er det stort sett vanlige mennesker det går ut over: Vanlige mennesker som enten betaler sin skatt eller som er blant millioner som søker etter en jobb, eller som er avhengige av offentlige ytelser for å få hverdagen til gå rundt.

Det er viktig å huske på dette fordi det noen ganger kan se ut som finans- og gjeldskrisen handler om sentralbanker, finansspekulanter og økonomiske eksperter som uttaler seg i hytt og pine. Det gjør den ikke. Finans- og gjeldskrisen handler – som alle andre tilsvarende kriser – om helt vanlige mennesker.

Selv finansindustrien har sine motvillige koblinger til politikk og til virkelighetens verden. Og disse koblingene blir synlige nettopp når noe går galt. For en vanlig lønnstaker kan det være hipp som happ om det var regjeringen eller styret og direktørene i landets største banker som sviktet. Regningen for tabbene har likevel samme adresse – og den står på postkassen til landets skattebetalere. 

Så kan regninger skyves en del omkring før de endelig må betales. Og det er denne øvelsen finansvesenet og det politiske systemet i industrilandene driver med akkurat nå. Dels handler dette om forsøk på fraskrivelse av ansvar, og dels handler det om like uanstendige forsøk på å overlate regningen til andre.

Det er lett å glemme, men en gang i tiden representerte finansnæringen faktisk en form for samfunnsnyttig virksomhet. Det var minnene om den tiden som fikk regjering etter regjering til å bla opp med skattebetalernes penger for å redde bankene fra den krisen de selv hadde skapt i 2008. Tanken var at samfunnet ikke kunne klare seg uten banker, avanserte finansielle instrumenter og internasjonale finanshus. Hvis ikke pengene fikk flyte fritt, på bankenes premisser, ville alt stoppe opp. Slik var antakelsen.

Operasjonen ble senere kalt «The Big Bailout», og i USA ga den høyresiden mulighet til å gi president Obama skylden for åtte år med republikansk vanstyre. Ufortjent og vanskelig å forstå, men likevel. Plutselig var Obama og demokratene blitt høye beskyttere av Wall Street, mens et skrekkabinett av republikanske presidentkandidater tilsynelatende stod sammen med vanlige amerikanere og skrek etter nye jobber og kutt i offentlige utgifter. Et perfekt rollebytte, hvis man sympatiserer med USAs høyreside. Det gjør ikke jeg.

Obama gjorde det han mente var rett, og fulgte opp den redningsaksjonen som president Bush allerede hadde innledet. Det ville trolig enhver president ha gjort. Og selvsagt var det nødvendig å redde viktige deler av den finansielle infrastrukturen. Vi er tross alt et stykke unna det pengefrie samfunn. Men feilen var at bankene – med noen viktige unntak – stort sett slapp unna med tabbene og veddemålene sine. Det gjorde ikke millioner av vanlige folk. De måtte betale prisen, og mistet både jobb og hjem. Det er dette økonomene kaller moral hazard; å ta risiko på andres bekostning. Nå risikerer Obama å tape valget for en person som selv visstnok ikke har betalt skatt på ti år, men som er en kløpper i å benytte seg av avanserte banktjenester. Verden er urettferdig.

Også i Europa var kloke hoder enige om at bankene måtte beskyttes. I stedet for å ta tap i banksektoren mente lederne i euro-landene at det var bedre å låne mer penger til de som fra før av ikke greide å betale for seg. Dette kan synes som en litt merkelig logikk, men så virket det da heller ikke. Etter hvert måtte bankene på banen og ta noen tap.

Men selv ikke det hjalp. Krisen utvidet seg, og omfatter nå store økonomier som Italia og Spania. Begge land må stå skolerett og overbevise markedene om at de er i stand til å betjene nye lån – som de er avhengige av. Og mens markedene foreløpig er villige til å kaste penger etter land som Tyskland og USA (som begge har betydelig statsgjeld), må landene i Sør-Europa betale skyhøye renter på lånene sine. Så høye at det rett og slett ikke er holdbart. Finansøkonomien har igjen solid balletak på politikken.

Debatten om framtidens euro handler om hvordan regningen for politikernes og bankenes feilvurderinger skal plasseres hos de eneste som kan betale: Europas skattebetalere. Problemet er dette: Skattebetalerne i de landene som har størst betalingsproblemer vil ikke greie å betale sin gjeld med de rentene som «markedet» (les: bankene) mener må kreves. Det er utenkelig å finne noen løsning på krisen uten at også andre land bidrar på en eller annen måte. Men hvordan kan dette best skje?

Min påstand er at dette er en politisk nøtt, mye mer enn den er økonomisk. Det økonomiske svaret er nemlig åpenbart: Alle land i eurosonen må bidra til å få gjeldssituasjonen i de mest utsatte landene under kontroll. De må ikke bidra like mye, og de tyngste byrdene vil nødvendigvis ligge hos de landene som har viklet seg inn i de største problemene. Men at alle må bidra kan det ikke være noen tvil om. Heller ikke i Berlin eller Helsinki. Dette er hva vi i andre sammenhenger kaller en ubehagelig sannhet. 

Men mange velgere – og dessverre altfor mange politikere og økonomer – lever fortsatt i merkantilismens tidsalder. De forstår ikke at i en globalisert verden er det nytteløst å samle opp store handelsoverskudd, hvis prisen er at veksten blir borte og framtidens markeder ødelagt. Dette gjelder særlig når man har ett felles marked og en felles valuta. Det er nødvendig å minne om innsikten fra Adam Smith: Det er ikke store handelsoverskudd som skaper vekst og velstand, det er den kontinuerlige produksjonen av noe som noen har bruk for - på en mest mulig effektiv måte.

I diskusjonen om gjeldskrisen og euroen er det særlig tre ulike scenarier og resonnementer som har fått oppmerksomhet:

  • I det ene betales gjelden enkelt og greit gjennom økte skatter og reduserte utgifter i de mest gjeldsrammede landene. Hvis dette blir for tøft, kan gjeldsnasjonene få litt ekstra lån på veien. Det lages ulike «pakker», og det føres kontroll med at det enkelte land leverer tilstrekkelig store kutt i sine offentlige utgifter samtidig som skattene økes. Isolert sett øker dette gjelden i de aktuelle landene, men det gir samtidig en viss beskyttelse av de som har lånt ut penger. Dette er den modellen som er forsøkt så langt, og som på ingen måte har bidratt til løse krisen. Om noe, har den ført til enda større krise, fordi den bygger på sviktende forutsetninger om gjeldsnasjonenes betalingsevne. 
  • I det andre scenariet går euro-samarbeidet i oppløsning. Hellas, Spania, Portugal, Italia, samt muligens flere andre land, går tilbake til nasjonale valutaer. Gitt deres økonomiske situasjon vil de nye valutaene ha lav verdi sammenlignet med euroen, noe som gir konkurranseevne og muligheter for ny vekst. På den andre siden vil de samme landene bli utstyrt med en vanvittig høy gjeld, som nå er notert i den nye og svakere valutaen. Det som var vanskelig under euroen blir nå helt umulig. Resultatet vil være en garantert nedsmelting av europeisk økonomi, og trolig også av økonomien i andre OECD-land med høy statsgjeld som Japan og USA. Da er veien kort til et sammenbrudd i verdensøkonomien. 
  • I det tredje scenariet innser man at i Europa er det stort sett slik at den enes tilbud er den andres etterspørsel. Eurolandene er hverandres største handelspartnere. Skulle den ene delen svikte (f.eks. etterspørselen) så går det ut over den andre (produksjonen). Når Tyskland har handelsoverskudd er det fordi andre land har underskudd. Euroen og det lånefinansierte forbruket i Sør-Europa har tjent eksportland som Tyskland og Finland godt. Å kvele Europa i sør har i et slikt perspektiv lite for seg, fordi det får tilbakevirkende kraft. Dette er allerede i ferd med å skje; krisen beveger seg uvegerlig nordover. Et Spania og Italia som ikke kjøper nye biler er dårlig nytt for tysk industri. Og en svak tysk økonomi får igjen konsekvenser for Norge. Und so weiter. 

I Bergens Tidende for 3. august uttaler de to økonomiprofessorene Ola Grytten og Steinar Holden seg om scenarier som ligner litt på de jeg har nevnt. Grytten tror på en delvis oppløsning av euroen, mens Holden mener dette er «svært lite realistisk.» For sin del tror Holden det mest sannsynlige er at Hellas forblir et euro-land, og at man finner en slags felles løsning for hele euro-området, selv om den kanskje ikke blir mer enn halvgod. Jeg er enig med Holden.

Gjeldskrisen er ikke bare et resultat av at noen har lånt og brukt for mye penger. Den er også et resultat av at noen har vurdert risikoen feil, og lånt for mye ut. Og den er et resultat av store konstruksjonsfeil ved selve euroen. Disse feilene har både landene med overskudd og underskudd utnyttet så godt de kunne. Nå er det over, men regningen for feilene hører ikke bare hjemme hos underskuddslandene. 

Blant de som minner om dette er det prestisjetunge «Institute for New Economic Thinking» (INET), en tenketank med ambisjon om å «tilpasse» økonomifaget til dagens globale virkelighet. Den 23. juli publiserte instituttet et dokument der det bl.a. heter:
“We believe that as of July 2012 Europe is sleepwalking toward a disaster of incalculable proportions. Over the last few weeks, the situation in the debtor countries has deteriorated dramatically. The sense of a never ending crisis, with one domino falling after another, must be reversed. (..) This dramatic situation is the result of a euro zone system, which as it is currently constructed, is thoroughly broken. The cause is a systemic failure that exacerbated a boom in capital flows and credit and complicated its aftermath after the boom turned to bust. It is the responsibility of all European nations that were parties to its flawed design, construction, and implementation to contribute to a solution.” 
Jeg mener INET har rett når de sterkt understreker at gjeldsproblemene faktisk er et felles problem for alle euro-landene:
«Deepening recessions and high unemployment are tearing at the social fabric in the deficit countries and causing enormous and avoidable human suffering. Alleviating this suffering should be the first priority of euro zone policymakers. Moreover, the sense that there is no end in sight is undermining public support for fiscal adjustment and structural reform and fuelling capital flight. At the same time, growing crisis-related liabilities and a view that reform in the deficit countries will only succeed under pressure have undermined public support in the surplus countries for a stepped-up crisis response. Rising adjustment fatigue in the south has been matched by increasing support fatigue in the north.» 
Det er ikke lenger interessant å diskutere hvordan euroen burde vært konstruert, eller hvordan feilene som førte fram til dagens krise burde vært unngått. Det er snø som falt i fjor. Europa trenger mer enn bedrevitenhet. Hva det gjelder nå er å utvise politisk lederskap som reduserer usikkerheten og får fart på europeisk økonomi igjen. Jeg er langtfra alltid enig med Economist, men slutter meg gjerne til følgende fra en artikkel den 28. juli:
«Spain’s nightmare is a symptom of what is wrong with the entire euro zone. As the months drag on, the crisis is deepening. Europe’s leaders have asked the world to trust that they will do what it takes to save the euro. They have also pleaded for more time to sort out the mess. Their task is indeed immense, but as they disappear to their chateaux and beach villas, trust is draining away and time is not their friend. (...) Ultimately, as we have argued, a solution requires the currency’s members to draw on their combined strength by mutualising some debt and standing behind their big banks. But alongside greater federalism, Europe also needs to do something about growth. Moderating austerity programmes is a priority (Spain shows how self-defeating they can be), but so is pursuing the structural reforms to set entrepreneurs free.» 
Så langt har vi nesten bare fått høre at valget står mellom fullt sammenbrudd i euroen eller full politisk integrasjon i EU. Logikken skal liksom være at problemet derfor er uløselig. Men er det sant? Ikke i følge INET. Ikke i følge Economist. Og heller ikke i følge den ustoppelige Paul Krugman, selv om han er usikker på utfallet. Men en ting alle er enige om, er at det nå haster med å legge en troverdig oppskrift på bordet. En annen ting de er enige om er at svaret på krisen ikke ligger i Athen, Madrid eller Roma. Den ligger knapt nok i Brussel, men i Berlin. I Dag og Tid for 3. august skriver Paul Krugman:
«Kva kan snu om på denne farlege situasjonen? Svaret er rimeleg klart: Regelmakarane er nøydde til A) å gjera noko som kan få ned lånekostnadene til Sør-Europa, og B) gje Europas debitorar same høve til å eksportere seg ut av problema som Tyskland fekk i dei gode åra – altså å laga ein boom i Tyskland tilsvarande boomen i Sør-Europa mellom 1999 og 2007.» 
Tiden har med andre ord kommet for å legge merkantilismen bak seg, hvilket er i Tysklands egen interesse fordi et Europa i økende ubalanse også truer tysk økonomi og velferd. Det er fristende for tyske politikere å tenke motsatt, og gudene skal vite at de politiske systemene i underskuddslandene har behov for kraftig fornyelse. Men det hjelper ikke tysk økonomi på lang sikt om landene nord for Middelhavet har politiske ledere med plettfri moral, dersom økonomien deres ligger i ruiner.

Altså kan Mario Draghi – sjefen for Den europeiske sentralbanken – fortsatt bli dagens mann. Med litt tysk velvilje kan han starte arbeidet med å redusere lånekostnadene for de mest utsatte landene gjennom å kjøpe statsobligasjoner til under markedsrente. Deretter kan den store oppvasken fortsette: Med reformer i banksektoren, reformer i næringslivet, reformer i skattesystemene, og reformer i institusjonene på euro-nivå og i EU. Akkurat nå handler kampen om å få snudd fortegnet fra minus til pluss så snart som mulig.

Det skal ikke mye optimisme til før en positiv utvikling kan få fotfeste. Vi vet av erfaring at kriser kan snus. Slik at vi igjen kan få høre humla suse.