lørdag 12. april 2014

Muslimsk skole i Oslo - nok en gang

Statsråden var kjapp med mobilen
Foto: Marte Garmann
Det er søkt om å få etablere en skole med muslimsk livssyn i Oslo. Utdanningsdirektoratet har godkjent søknaden – helt i samsvar med gjeldende regler. Det er nemlig lov å etablere privatskoler i Norge, dersom de har en begrunnelse i religion eller alternativ pedagogikk.

På en slik skole kan man imidlertid ikke gjøre hva man vil. Både læreplaner og undervisningsopplegg må godkjennes, og det blir ført tilsyn med skolens virksomhet.

Så langt er alt vel. Hvis man tillater religiøse privatskoler tilsier all rimelighet at man også skal kunne tillate muslimske privatskoler. Et politisk flertall i Oslo kommune liker likevel ikke den nye søknaden, og har klaget godkjenningen inn til Kunnskapsdepartementet. Den klagen kommer ikke Torbjørn Røe Isaksen til å behandle, etter at han rotet det til med en uforsiktig tekstmelding til en partifelle; - skolebyråd Anniken Hauglie.

Isaksen var uheldig og klønete, men det er ikke det viktigste her. Det viktige er at det har kommet to helt ulike typer begrunnelser for denne klagen; den ene saklig og relevant, den andre fullstendig i konflikt med respekten for religiøse minoriteter.

Noen av klagerne legger vekt på at det er samme ”miljø” som står bak denne søknaden som også drev en muslimsk skole i Oslo for noen år siden, med uheldig resultat. Skolen brøt sammen, med den konsekvens at elevene i all hast måtte overføres til andre skoler midt i skoleåret. Det var økonomisk uorden og mange konflikter mellom skolen og foreldrene.

Kritikerne mener derfor at det ikke foreligger tilstrekkelig driftsmessig kompetanse til å kunne etablere en god skole. Kommunen advarte mot dette og anbefalte Utdanningsdirektoratet å si nei til søknaden. Jeg mener dette er saklige og relevante innvendinger mot den nye skolen. Det er forhold som kan undersøkes og evalueres, og dersom en kommer fram til at det er stor fare for at også dette skoleprosjektet vil havarere, bør svaret bli nei.

Så til den andre gruppen av innvendinger, som knytter seg til at man prinsipielt ikke liker muslimske skoler. Dessverre er Arbeiderpartiets tidligere skoleminister Trond Giske i denne gruppen. Det gjør seg svært dårlig. Giske sier til Aftenposten at en muslimsk skole er ”dårlig integreringspolitikk” - et standpunkt som ikke holder vann. Han har åpenbart ikke forstått at et religiøst mindretall i Norge ikke kan nektes rettigheter som flertallet har, - og som flertallet gjør aktivt bruk av.

Høsten 2013 var det 195 private grunnskoler i Norge, en økning på 61% siden 2003. Ingen av skolene er muslimske, mange er kristne. Giske bruker derfor argumenter som myndighetene ikke kan ta hensyn til. Og hva verre er, han sender et svært negativt signal til landets hundretusenvis av muslimer; - loven gjelder ikke for dem, den gjelder bare for landets religiøse majoritet. Hvis noe er ”dårlig integreringspolitikk” må det være dette.

Venstres Abid Raja sier til VG at han ikke liker ”dette med en muslimsk skole”, men er samtidig klar på at Regjeringen ikke kan forby en skole fordi den er muslimsk. Det er i det minste et ærlig standpunkt. Abid Raja tar samtidig opp noen av de dilemmaene som saken belyser. Blant annet frykter han at elevene vil bli ytterligere isolert fra det større samfunnet: ”De vil ikke bli eksponert for en majoritetskultur hverken hjemme, på skolen, i moskéen og kanskje heller ikke i fritiden. Alt dette i sum er meget negativt og med segregering som en potensiell konsekvens”, sier han i avisen.

Kommentarene fra Raja viser hvor vanskelig, men samtidig viktig, det er å møte en slik sak med noen lunde orden i prinsippene. At arbeidet med integrering i Oslo ikke har kommet langt nok kan ikke være en tilstrekkelig grunn til å nekte en av de religiøse minoritetene i byen å få etablere en livssynsbasert skole.

Dagens lov om privatskoler tar ikke noe slikt forbehold. Det finnes syv særskilte grunnlag for å få en privatskole godkjent: Religion, alternativ pedagogikk, internasjonale læreplaner, særskilt tilrettelagt videregående opplæring i kombinasjon med toppidrett, etablering av norsk grunnskole i utlandet, særskilt tilrettelegging for funksjonshemmede eller videregående opplæring i små og verneverdige håndverksfag.

Det stilles krav til skoleanleggene, til skolens styre og økonomi, til utdanningens innhold, elevtall, skolens personale og til tilsyn fra Utdanningsdirektoratet. Men det finnes ingen bestemmelser om elevenes fritid, om hva de skal gjøre når de er hjemme, hva slags venner og fritidsaktiviteter de skal ha, hvor mye tid de skal bruke i moskeen eller hvilket språk de skal bruke når de snakker med familie og venner. Det står heller ingen ting om hvor mye tid elevene skal bruke sammen med mennesker fra den etniske og religiøse majoriteten i Norge. Jeg hadde nær sagt; - naturligvis ikke.

Abid Raja har forstått at lov om privatskoler ikke er et verktøy i integreringspolitikken. Ønsker man å oppnå noe av det han er ute etter – og som jeg for min del har stor sympati for – er det andre politiske virkemidler som må til. Giske, på den andre siden, ser ut til å ville bruke loven til å regulere ting den aldri ble laget for å regulere. Det er dømt til å mislykkes, i tillegg til at det sender helt unødvendig negative signaler til landets religiøse minoriteter.

Uansett hvor misfornøyd man er med integreringen i Oslo er det en svært dårlig idé å gå løs på mindretallets rettigheter. Derfor spiller det en rolle hvilke argumenter man bruker hvis man mener at den foreslåtte muslimske skolen ikke bør godkjennes. At en tidligere skolestatsråd fra Arbeiderpartiet ikke ser ut til å ha forstått dette er skuffende. Vi må håpe at de som har videre ansvar for denne saken har et mer ryddig forhold til mål og virkemidler i integreringspolitikken.

Den korte tekstmeldingen fra Røe Isaksen antyder at han i det minste hadde overskuet sakens mer prinsipielle sider, før han grep til mobilen. De sidene er fortsatt til stede, selv om det nå blir en annen statsråd som får klagesaken på sitt bord.

tirsdag 8. april 2014

En fortjent nesestyver

Pressemelding fra EU-domstolen: DLD er ugyldig
EU-domstolen har avgjort at data- lagringsdirektivet (DLD) er ugyldig. Det er i konflikt med personvernet og med borgernes grunnleggende rett til et privatliv. Avgjørelsen betyr bl.a. at Norge ikke lenger har noen forpliktelse etter EØS-avtalen til å innføre vår “variant” av DLD.

Den norske utgaven av direktivet ble som kjent vedtatt av Stortinget i 2011, med stemmene fra Arbeiderpartiet og et flertall i Høyre. Debatten om DLD var fra første stund en vond affære, særlig sett fra Arbeiderpartiets ståsted. Høyre - som konkluderte galt - var i det minste villig til å innrømme at DLD var problematisk. Elleve av partiets representanter var motstandere av direktivet. Fem av dem stemte mot da saken var oppe til endelig behandling i Stortinget. All ære til dem.

Fra Arbeiderpartiet ble vi dessverre servert politisk nytale av slett kvalitet. Det åpenbart problematiske i at staten skulle overvåke hele den norske befolkning, med det utgangspunkt at noen kunne finne på å gjøre noe galt, ble presentert som en seier for personvernet. Ja, DLD representerte et framskritt fordi det nå endelig ble “ryddet opp i” hvordan teleselskaper og tilbydere av tjenester på internett lagret sine trafikkdata.

Partiet grep begjærlig argumentene fra PST og andre myndighetsorganer med umettelig behov for informasjon om hva borgerne driver med til enhver tid. Forsøkte man å sette opp visse bremseklosser og anspore til en noen lunde prinsipiell tilnærming til det enorme omfanget av overvåking som DLD åpnet opp for, kom redselshistorier om pedofili, barnepornografi og terror i retur. Her var man enten tilhenger eller motstander av å bekjempe alvorlig kriminalitet.

DLD var bare en trussel for de som “hadde noe å skjule”, var beskjeden vi fikk. For min egen del har jeg til enhver tid flere ting jeg ønsker å skjule, og jeg tviler på at jeg er alene i verden om det. Det som skremmer meg er ikke at folk har noe å skjule, men at det finnes mennesker som hevder at de ikke har det. Særlig når de er lovgivere med flertall i parlamentet.

Den utviste mangelen på liberale grunnreflekser i denne saken var en påkjenning. Spenningen var i grunnen knyttet til hvordan Høyre ville behandle saken. I dag skjønner jeg enda bedre hvor trist det er at Arbeiderpartiet skulle være så fullstendig forutsigbare i dette spørsmålet. Det betyr jo bare at forventningene var mer eller mindre nullstilt.

Det er en dårlig forvaltning av arven etter en fagbevegelse som allerede tidlig på 1970-tallet var ledende i verden da den tok opp innføring av datateknologi som eget forhandlingstema, både med tanke på personvern og med tanke på utforming av de nye jobbene som ville komme. Eller arven etter det partiet som i 1978 opprettet Datatilsynet. Da het statsministeren Odvar Nordli, og det var den nye loven om “personregistre” som var utgangspunktet.

Arbeiderpartiet og Regjeringen forstod den gangen at økt bruk av informasjonsteknologi reiste helt nye problemstillinger knyttet til personvern. Det betyr ikke at data om enkeltpersoner aldri kan samles inn og behandles elektronisk. Men det betyr at hvis du ønsker å etablere et personregister må du søke om lov, og etterleve bestemmelsene i den konsesjonen du eventuelt blir gitt.

Slik fungerer ikke DLD. Her er det ikke snakk om å etablere et register med et avgrenset formål, men om at staten selv overvåker alle mennesker som benytter seg av en telefon eller datamaskin. Hele tiden. Hvorfor? Fordi det hele tiden blir begått forbrytelser. Og disse forbrytelsene blir begått av noen. Men ettersom vi ikke vet hvem disse er på forhånd, er det like greit å overvåke alle

Eller ikke. Nå har EU-domstolen avgjort at det ikke er så greit likevel. I pressemeldingen deres heter det blant annet:
“The Court takes the view that, by requiring the retention of those data and by allowing the competent national authorities to access those data, the directive interferes in a particularly serious manner with the fundamental rights to respect for private life and to the protection of personal data. Furthermore, the fact that data are retained and subsequently used without the subscriber or registered user being informed is likely to generate in the persons concerned a feeling that their private lives are the subject of constant surveillance.” 
I en uttalelse fra EU-kommisjonen sier Cecilia Malmström at beslutningen i domstolen er “klargjørende”. Det betyr at Kommisjonen eventuelt må komme tilbake med et forslag til direktiv som er langt mer forholdsmessig og har mindre preg av masseovervåking enn DLD. Et nytt forslag fra Kommisjonen vil sikkert bli nokså ulikt dagens DLD, særlig med tanke på alt vi i dag vet om ulike former for overvåking fra både den ene og andre kanten - og som vi ikke visste så sent om i 2011. Klimaet for masseovervåking er annerledes i dag enn da direktivet først ble foreslått i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001.

Å innføre den norske utgaven av DLD i 2015 kan uansett ikke komme på tale. I et forsøk på å minimere skaden sier Arbeiderpartiets Hadia Tajik - nå leder av Justiskomiteen - til NRK at “det er behov for å regulere datalagring. Det opplever jeg at er det bred enighet om”.

Det er en pussig formulering, fordi spørsmålet om selve lagringen aldri var et sentralt tema i debatten om DLD. Vi har fra før av lovregler om fysisk sikring av persondata, om sletting av persondata og om hva personregistre kan inneholde av data, helt uavhengig av DLD. Disse reglene kan man stramme opp når som helst, hvis man føler behov for det.

Debatten handlet snarere om begrunnelsen for og omfanget av overvåking, og det faktum at det ble registrert en rekke data om hver enkelt - uansett om man var mistenkt for noen forbrytelse eller ikke. Jeg nekter å tro at Hadia Tajik ikke forstår dette. Og derfor bekymrer uttalelsen hennes meg. Jeg håper Arbeiderpartiet innser at dette slaget nå er tapt.

DLD handlet politisk sett først og fremst om lojalitet til EØS-avtalen, selv om ingen noen gang vil innrømme akkurat det. Nå er det EU-domstolen selv som har kjent direktivet ugyldig. Da har ikke Norge lenger noen forpliktelse etter EØS-avtalen, og vi kan putte denne vanskelige saken pent inn i arkivet.