Hva vil vi med universitetene?

Gode gamle dager: Platon og Aristoteles diskuterer neste års budsjett

(Raphael: "School of Athens", Wikimedia Commons)

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen strever med å finne rett styringsmodell for universitetene (Morgenbladet 24. oktober 2014). Skal ledelsen ansettes eller bør den velges? For min del er jeg ikke i tvil om svaret; - ledelsen bør være valgt. Men jeg tror Isaksen har større problemer med høyere utdanning enn som så. 

Nylig la han fram en langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Den kunne like gjerne vært produsert i Nærings- og fiskeridepartementet, for den er stort sett tømt for drøftinger av kunnskapsinstitusjonenes rolle ved siden av å levere relevant kunnskap for forvaltningen og næringslivet. Her står side opp og side ned om hva norsk høyere utdanning skal levere av kunnskap, talent, teknologi og løsninger for norsk næringsliv, og hvordan det indre liv ved institusjonene skal innrettes mot dette.

Et eget kapittel handler om hvordan Norge skal utvikle verdensledende miljøer ”som bidrar til ny forståelse, bedre konkurransekraft og evne til å møte samfunnsutfordringer”. Her finnes noen stakkars, enslige avsnitt som modererer den instrumentelle logikken noe (kap 8.3):

”Dagens samfunn krever forskningsbasert kunnskap på stadig flere områder. Samtidig bør ikke forskningen dreies for sterkt mot kortsiktige behov eller låses for sterkt til spesifikke utfordringer og løsninger. Forskning som søker ny forståelse og forskning som søker løsning på praktiske problemer må derfor ses i sammenheng. 

Det er ikke mulig å planlegge vitenskapelige gjennombrudd. Ny viten kan oppstå på uventede måter og på områder som det er umulig å forutsi. Derfor er det viktig å satse langsiktig på å utvikle fagmiljøer som ligger godt an til å bli internasjonalt ledende innenfor sine fagområder.” 

Det er viktig å erkjenne at hele politikkområdet høyere utdanning har blitt stadig mer målrettet og instrumentelt de siste tiårene. Det er sterke krefter som påvirker utdanningsinstitusjonene. Dette er ikke en sektor som er enkel å styre, verken når det gjelder oppgaver, organisering eller finansiering. Slik sett kan man ha sympati med statsrådens dilemma; - presset for ”økt relevans” er der hele tiden, både fra næringslivet, forvaltningen og den store velferdssektoren vi har utviklet.

Men på den annen side er det ingenting nytt ved at all kunnskap prinsipielt sett har et Janus-ansikt: På den ene siden kan kunnskap være nyttig til å løse håndfaste utfordringer, på den andre siden har kunnskap en verdi i seg selv – og det kan ofte være høyst uklart hva anvendelsen eventuelt skal være. Noe av universitetenes rolle i verden har vært å ivareta dette andre aspektet ved kunnskapen; - at den har en egenverdi og at samfunnet er tjent med å ha noen institusjoner der ny kunnskap forfølges for sin egen skyld. For argumentets skyld, så å si.

Det bemerkelsesverdige er egentlig at universitetene helt fram til vår tid – gjennom mange århundrer – har evnet å holde fast ved en viss egenart. Det har ikke manglet på motkrefter og dramatiske hendelser, men likevel har de aller fleste land sett seg tjent med å ha egne institusjoner av universitetenes type: Rimelig selvstendige, med frihet til å definere sine egne forskningsoppgaver, med tett integrasjon mellom forskning og undervisning.

Jeg sier ikke at dette er den faktiske modellen overalt, eller at den akademiske friheten er like stor overalt; men jeg vil hevde at dette er et ideal som fortsatt eksisterer og som faktisk også praktiseres i en hel rekke land i verden. Fortsatt med godt resultat i mange tilfeller.

Jeg vil altså hevde at en av de moderne mytene i politikk for høyere utdanning er at det er behov for enda mer detaljstyring og målretting av universitetene våre. I den grad det er behov for noe, så er det mindre detaljstyring, mindre målretting og mindre rapportering. I hele den vestlige verden kneler institusjonene for høyere utdanning under stadig mer byråkrati og stadig svakere økonomi. Ikke nødvendigvis fordi det brukes mindre offentlige penger på høyere utdanning og forskning, men fordi pengene blir borte i ”tiltak”, ”programmer” og ”innsatsområder” der de ikke alltid gir forventede resultater, men heller bidrar til overstyring av institusjonene og meningsløs bruk av tid på rapporter. 

Det er opplagt, som statsråden selv skriver, at universitetene er ”samfunnsinstitusjoner” på en helt annen måte i dag enn de var for bare få generasjoner siden. De er institusjoner som skal ha et tilbud til ”alle”, ikke bare til en liten elite. De skal forholde seg aktivt til industri og næringsliv. De skal måles på sine prestasjoner, og det er bare det beste som virkelig er godt nok. De skal konkurrere om studenter og ressurser. Ingen ting av dette motsetter jeg meg. Men skrittet derfra til den typen overstyring som statsråden selv representerer med sine seks prioriterte områder

• hav
• klima, miljø og miljøvennlig energi
• fornyelse i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester
• muliggjørende teknologier
• et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv
• verdensledende fagmiljøer 

mangler et universitetspolitisk grunnsyn.

Ingen kan motsette seg verdien av bedre velferdstjenester eller miljøvennlig energi. Men, som statsråden selv er inne på, dette er ikke noe man bare kan ”bestille” – for all forskning er prinsipielt usikker og feilbarlig. Og det er heller ikke etablert noen nødvendig logisk overgang mellom samfunnets behov på den ene siden og den måten universitetene best kan bidra til å dekke disse behovene på den andre.

Kanskje leverer universitetene de beste resultatene dersom de får mer selvstyre, og det settes av mer midler til langsiktig grunnforskning? Kanskje blir utdanningene bedre av at forskningen er mer forskerdrevet og mindre politisk overstyrt? Kanskje blir universitetenes egne planer mer verdt dersom de ikke hele tiden må holde et øye med hva som er siste mote blant byråkrater og styringskåte politikere?

Skal du svare på hvordan universitetene best kan styres, organiseres og finansieres, bør utgangspunktet være at du har et syn på hva et universitet skal være i et moderne samfunn. Hvilke oppgaver er det universitetene skal løse? Hva skal være deres egenart og kjennetegn? Fyller uavhengige og selvstendige universiteter noen meningsfull rolle, eller kan vi like gjerne gjøre dem om til politisk styrte virksomheter med mandat til å imøtekomme næringslivets og forvaltningens umiddelbare kunnskapsbehov?

Dagens situasjon er paradoksal; for på visse områder nyter universitetene selvstendighet – for eksempel når det gjelder etablering av nye studier. På andre områder, for eksempel noe så grunnleggende som forskningsfinansiering, er bildet et helt annet. Her må institusjonene tilpasse seg både nasjonale og (stadig oftere) internasjonale programmer, som er klart politisk motivert og som har sitt utspring i kunnskapens instrumentelle egenskaper. Egenskaper som det slett ikke er noe galt med, men som altså ikke representerer noen fullgod plattform for solide akademiske institusjoner. 

Mange tror at dette er problemstillinger som kan inndeles etter fagområde; og at det særlig er humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag som lider under nyttetenkningen. Mange tror også at dette er særnorske utfordringer. Men utfordringen stekker seg over hele feltet, inkludert tunge realfag og teknologiske fag, og den gjelder i virkeligheten over hele verden. Overstyringen og programmeringen av institusjonenes forskning og undervisning gjør at virksomhetenes egenart blir mer og mer utvannet.

Spiller det noen rolle? Jeg mener det. Jeg mener verdien av selvstendige universiteter går langt forbi festtaler, ærestitler og ritualer. For meg handler ikke dette om akademisk snobberi, men om at samfunnet er tjent med å ha institusjoner som har frihet til å sette enhver problemstilling under et kritisk lys, som styres av kvaliteten til de argumentene som legges fram (forskningen) og formidles (undervisningen), og der all etablert kunnskap er prinsipielt etterprøvbar og kan revideres.

Jeg mener at universitetene fyller sine oppgaver i samfunnet best når de har betydelig frihet til å sette inn ressursene der de selv mener det er riktig. Og det gjelder også i forhold til mer kortsiktige kunnskapsbehov. Det er en gammel og seiglivet myte at universitetene befolkes av mennesker som lever totalt i sin egen verden, uten blikk for det samfunnet vi alle er en del av. Å bygge politikk på en slik myte gir nødvendigvis dårlige resultater.

Noe av det som bidrar mest til tanken om akademisk selvstyre og institusjonell egenart er at universitetene kan velge sin egen ledelse. Etter min mening er det ingen motsetning mellom å ha en valgt ledelse av institusjonen, men samtidig ha ansatte faglige ledere på lavere nivåer. Her er det snakk om vesensforskjellige lederoppgaver. Toppledelsen ved institusjonen skal ivareta den strategiske retningen, bidra til legitimitet og sikre åpenhet omkring vanskelige valg og prioriteringer.

En valgt ledelse – som er et viktig særtrekk ved universitetene – har bedre forutsetninger for å løse sine oppgaver, nettopp fordi den har et mandat fra studenter og ansatte.

Universitetenes neste store utfordring blir å tilpasse seg de mulighetene som kommer med ny informasjonsteknologi, og der mulighetene for fjernundervisning har blitt løftet opp til et helt nytt nivå. I mange tilfeller spiller geografisk avstand ikke lenger noen rolle så lenge det finnes tilgang på adekvat båndbredde og programvare.

Anerkjente universiteter over hele verden – men særlig i USA – har i flere år tilbudt såkalte MOOC (Massive Open Online Courses) innenfor en rekke fagområder. Her kan studenter fra hele verden følge tilrettelagt undervisning over nettet; som regel gratis og uten mulighet til å få kurset godkjent som del av en formell akademisk grad, men det kommer til å forandre seg. Om ikke lenge kan du trolig skaffe deg en fullverdig grad fra Harvard University uten å ha satt en fot i USA, om enn ikke i alle fag og ikke på alle nivåer.

Ny undervisningsteknologi kommer til å forandre høyere utdanning over hele verden; på godt og vondt, men mest til det bedre. For universitetene er det ikke noe alternativ å snu ryggen til utviklingen og bare holde seg med de etablerte modellene for undervisning og forskning. Ny undervisningsteknologi innebærer en helt ny konkurransesituasjon for norske universiteter, men også fabelaktige muligheter i en tid der vi etterspør ny kunnskap hele livet.

For all verdens teknologi endrer ikke det faktum at ny kunnskap produseres av mennesker, ofte knyttet til solide fagmiljøer ved et universitet her eller der. En bekymring hos ansatte ved amerikanske universiteter er at tilbud som MOOC, der de mest berømte og anerkjente professorene plutselig kan gi undervisning til titusener av studenter fra hele verden samtidig, vil undergrave lokal undervisning og dermed også de lokale fagmiljøene.

Det er i så fall en utvikling som alle vil tape på, for selv om det er flott å la seg inspirere av verdens fremste forskere innenfor ulike fagfelt så trenger vi mer enn Nobelprisvinnere for å holde de vitenskapelige hjulene i gang. Det er i samspillet mellom de nye mulighetene og de lokale ressursene at be beste resultatene kan skapes; både for studenter og lærere.

Vi er dermed tilbake til spørsmålet om hvordan vi skaper gode fagmiljøer og selvstendige institusjoner i en tid der forventningene er høye fra nær sagt alle kanter. Det er moro å iverksette nye programmer, klippe snorer og utøve "aktiv" politisk styring. Men noen ganger er politisk måtehold faktisk en bedre modell, noe en konservativ vil vite å verdsette. Mitt råd til statsråden er derfor å stole mer på at universitetene er i stand til å styre seg selv, gjøre egne prioriteringer og valg.

Som et minimum bør de ha anledning til å velge sin egen ledelse.

Ernas strategiske klemme

Fra Minerva: Tenk om den nye regjeringen minner

for mye om den gamle?

Det er vanskelig å skjønne annet enn at forslaget til statsbudsjett må være en skuffelse for velgere fra høyresiden. På den ene siden viste det seg at det likevel ikke fantes ”milliarder på milliarder” å kutte på grunn av ”unødvendig byråkrati”. Etter å ha brukt et helt år på å lete etter sløsing og misbruk av skattebetalernes penger, ble utbyttet temmelig beskjedent. Det var ikke så mange "Supperåd" å nedlegge likevel. Offentlig sektor i Norge er egentlig ganske effektiv, om den ikke alltid er like veldrevet.

For det andre øker jo Regjeringen nå de offentlige utgiftene mer enn den økonomiske veksten. Det betyr en større rolle for offentlig sektor i økonomien. Men var ikke noe av poenget at offentlig sektor skulle reduseres? Heller ikke her virker det som Regjeringen leverer slik den lovet. Rett nok kommer det en del skattelettelser; men de er stort sett betalt med å bruke mer oljepenger – og det kan jo hvem som helst få til.

Jeg tror de fleste borgerlige velgere, og særlig de som stemte på Høyre og Fremskrittspartiet, så for seg noe helt annet. Mer effektiv drift, mindre unødvendig byråkrati og regelverk, forenklinger og innsparinger, reelle budsjettkutt som kunne brukes til skattelettelser, mindre sosialistisk slark og somling, mer individuell frihet. I stedet kommer mer av det samme; ja, enda mer fordi Regjeringen må kaste på noen ekstra oljemilliarder for å få skuta til å bære. Snøscooter og Segway – hvor moro det enn er – kan vanskelig svare til forventningene.

Det som har skjedd er at Regjeringen har møtt sine egne myter. Fortellingene om enkle innsparinger og åpenbare forenklinger kom praktisk talt i et nytt lys da nøklene til de ulike departementene vel var overlevert. Rett nok var det en periode der den nye regjeringen kunne skylde på den gamle, men slike perioder varer ikke evig. Det er sant at den blå-blå regjeringen arvet den rød-grønne regjeringens budsjett, og hadde kort tid på seg til å endre budsjettet for 2014. Men nå snakker vi om budsjettet for 2015, og denne regjeringen har hatt like lang tid som alle andre regjeringer til å snekre sammen budsjettet. Vi har derfor fått et budsjett som er akkurat slik Regjeringen ønsket. Som det en gang het i datafaget: "What You See Is What You Get" (WYSIWYG).

Samtidig er det elementer i budsjettet som ikke bare provoserer de tidligere regjeringspartiene, men også de to samarbeidspartiene som utgjør Regjeringens parlamentariske grunnlag. Det er enkel politisk matematikk at det skal godt gjøres å finne full overlapp mellom de fire partiene, og FrP har tross alt finansministeren – det skal være verdt noe. Vi kan ha god grunn til å tro at Høyre og statsministeren har latt FrP få påvirke litt ekstra i budsjettforslaget, for å ha noe å forhandle bort med Venstre og KrF i Stortinget. Det er tross alt Stortinget som vedtar budsjettet, og der trenger man flertall.

Men dette reiser jo bare spørsmålet om borgerlige forventninger på nytt. Hvis høyresidens velgere var utilfredse med selve budsjettforslaget, er det all grunn til å tro at de vil bli enda mindre fornøyd med et budsjett som er ”nedslipt” av KrF og Venstre. Det blir trolig mindre skattelettelser, men også færre kutt. Begge deler trekker i motsatt retning av hva både Høyre og FrP lovet før valget.

Jeg har sett kommentarer om at Høyre med de foreslåtte skattekuttene for 2015 er ”i rute” i forhold til løftene om skattelettelser fra valgkampen. Men da forstår man ikke at et budsjett har både inntekter og utgifter. Det er verdens enkleste sak å kutte i skatter og avgifter, og så bare fylle budsjettgapet med oljepenger. Men det var liksom det man skulle forsøke å unngå, av gode økonomiske grunner. Stort sett er det bare FrP som har ment at det er en god ide å øke bruken av oljepenger kraftig, og uavhengig av hvordan det ellers står til i norsk økonomi.

Det neste som har skjedd er at vi først nå får se de fulle konsekvensene av at Erna Solberg ikke fikk danne en flertallsregjering. Det er noe helt annet å kunne presentere et budsjett som allerede er sikret flertall i Stortinget, enn det er å legge fram et budsjett som må "opp til eksamen" hos partier som ikke har vært med på den lange budsjettprosessen.

Å lage statsbudsjett er på mange måter en smertefull prosess, der hver enkelt statsråd blir påført mange begrensninger og restriksjoner for å få helheten til å gå opp. De vil hver for seg ha flere "satsinger" som de ønsker å få gjennomført; - ofte av meget gode politiske grunner. Men alle regjeringer opplever at summen av slike satsinger ikke går i hop med den summen av utgifter som man er blitt enige om som "ansvarlig økonomisk politikk". Alle må med andre ord bite seg litt i leppen, rynke på nesen og bekymre seg over om "velgerne forstår dette".

Det gjør de stort sett ikke. For mens Regjeringen er i budsjettmodus er velgerne fortsatt i valgkampmodus; - de venter nå at løftene fra valget skal innfris. En flertallsregjering vil akkurat i denne kritiske fasen være mer sammensveiset enn dagens arrangement med to partier "innenfor" og to partier "utenfor". Partiene vil ha større innsikt i hverandres svake punkter, og - ikke minst - de vil være mer villige til å stille opp for Regjeringen som helhet. De umiddelbare budsjettkommentarene blir annerledes og mildere, den politiske usikkerheten mindre.

En flertallsregjering er den konstellasjon som Erna Solbergs politiske prosjekt krever. Slik det er nå må hun hvert år legge inn "rom" i budsjettet for forhandlinger med de to sentrumspartiene, og hun har liten kontroll over helheten for i enkeltsaker er det ikke utelukket at Venstre og KrF søker sammen med Arbeiderpartiet og dermed påfører Regjeringen nederlag. En slik situasjon kan ikke sammenlignes med å møtes sammen hos kongen hver uke, og to ganger i uken til regjeringskonferanse. En firepartiregjering ville trolig også hatt et arbeidsutvalg på toppen, med statsministeren og de tre øverste lederne i de andre partiene.

Dette er strukturer som binder sammen, mye mer enn de splitter. Og det er slike strukturer som gjør det mulig for selvstendige partier å gå sammen om felles, nasjonale prosjekter. Her kan "småkrangelen" tas internt, mens partiene kan få et felles blikk på helheten og utfordringene samtidig som de styrer fagdepartementene. Slik utvikler man en felles strategi, og et felles språk til å snakke om den.

For en mindretallsregjering er hvert budsjett man "overlever" i Stortinget en seier. Men det sier samtidig noe om planleggingshorisonten; det er potensielt regjeringskrise minst en gang i året. Det var ikke ambisjonen til Erna Solberg at valgseieren skulle ende i en slik situasjon; hun ønsket en flertallsregjering - bl.a. av de grunnene jeg har nevnt. Nå har vi kommet i en situasjon der hver budsjetthøst blir en risikofylt øvelse i Stortinget, under slag og spark fra både den "egentlige" opposisjonen og fra de to partiene som hver eneste gang er nødvendig for å sikre flertall. Det gir mindre rom for lange strategier, og større behov for kortsiktig brannslukking.

Fire år med en slik modus operandi kan gjøre det neste møtet med velgerne mindre hyggelig enn det forrige.

Nytt demokrati

Fra Aftenposten: I en travel uke sa Høyre nei til OL

I Hong Kong sloss demonstranter for retten til å velge sine egne kandidater til å styre byen. I Norge sa vi denne uken nei til OL, men ja til å tillate forkastelige ytringer om terrorisme. Uken som har gått har vist oss at demokratiet er sårbart og mangfoldig, fordi mennesker er mangfoldige og virkeligheten sjelden er enkel. Demokratiet møter alltid nye utfordringer.

Det er vanskelig å ikke ha sympati med demonstrantene i Hong Kong. På den andre siden er dette en varslet krise. Det finnes argumenter for at innbyggerne i Hong Kong har blitt lovet et utvikling fram mot fullt demokrati, og kinaekspert Harald Bøckman skriver innsiktsfullt om dette i Aftenposten. 

Men det finnes også argumenter for at ledelsen i Kinas kommunistparti aldri har hatt til hensikt å la byen utvikle seg helt etter eget hode. Planen var heller å integrere Hong Kong mest mulig i det øvrige Kina, etter hvert som de spesielle fordelene som Hong Kong tilførte Kinas økonomi ble uttømt. Ved innlemmelsen i Kina (1997) utgjorde Hong Kong hele 16 % av Kinas økonomi, og var på flere måter en unik ressurs for landet - ikke minst med tanke på tilgang til utenlandsk kapital. I årene etter har Kina selv hatt en fantastisk vekst, nye storbyer har vokst fram, internasjonaliseringen har skutt fart og Hong Kong utgjør nå bare 3 % av kinesisk økonomi. Det gir byen mindre å forhandle med når det gjelder særstatus og egne, demokratiske systemer.

Kravet fra Beijing er at kandidater til byens lokalregjering "må elske fedrelandet og elske Hong Kong"; - en omskriving av krav om lojalitet til de sentrale myndighetene i Beijing. Dette gir den lokale valgkomiteen, som domineres av personer som er lojale mot Kommunistpartiet, noe å arbeide med når de skal sile kandidater. Jeg har svært begrensede kunnskaper om den spesielle situasjonen i Hong Kong; likevel er det mye som tyder på at spørsmålet om demokrati i Hong Kong blir mer og mer identisk med spørsmålet om demokrati i selve Kina - heller enn å være et spørsmål om særordninger for den gamle britiske kronkolonien. Et kynisk blikk på situasjonen tilsier at demonstrantene i det lange løp har lite å stille opp med i forhold til Kommunistpartiet, som slett ikke har råd til å drive med eksperimenter i demokrati i ytterkantene.

Demonstrasjonen gjelder et viktig tema for demokratiet: Hvem skal bestemme hvem som skal få stille til valg? I Norge er den jobben overlatt til partiene. I Iran er det presteskapet som avgjør hvilke kandidater som er "passende". Og i Hong Kong er det altså en egen partilojal nominasjonskomite.

For min del er jeg ikke i tvil om hvilket system som er best, men det betyr ikke at vi ikke kan ha en meningsfull debatt også i Norge om hvordan kandidater til styre og stell blir utpekt. Er det riktig at partiene fortsatt skal ha monopol på den oppgaven, eller kan vi tenke oss andre modeller? Debatten er ikke mindre interessant hvis vi vurderer utviklingen av demokratiet over tid, der det er liten tvil om at partienes stilling jevnt over er svekket. De har færre medlemmer, men flere og vanskeligere oppgaver enn noen gang - rett og slett fordi politisk arbeid har blitt mer krevende.

Samtidig er partiene under intens overvåkning fra mediene, og de må - som alle andre - tilpasse seg en ny tid når det gjelder måten informasjonsteknologien fungerer på. Alle partier strever med å være representative i forhold til resten av befolkningen, men sannheten er vel heller at aktivt partimedlemskap i dag stort sett er for spesielt interesserte. Det er synd.

Jeg mener partiene gjør en svært viktig jobb i det norske demokratiet, og jeg tror demokratiet hadde tjent på at flere deltok i viktige prosesser som programarbeid, valgkamp og nominasjon. Men det er urealistisk å tro at lange trender lar seg snu uten videre. Partiene må gjøre en jobb med å framstå som mer attraktive arenaer for samvær, samhold og diskusjon; - og her har IT-utviklingen åpnet både for nye muligheter og ny konkurranse.

OL-saken kan være et godt eksempel på flere av de tingene som nå skjer. Denne uken bestemte Høyres stortingsgruppe at arbeidet med å lage en OL-søknad skulle stanses. Jeg mener det var en riktig beslutning, og jeg mener statsminister Erna Solberg oppsummerte saken på en god måte: Det var ikke tilstrekkelig oppslutning i befolkningen til et så stort og kostbart prosjekt.

Samtidig hadde IOC bidratt negativt med å vise seg som en helt umulig partner for arrangøren. Slik IOC i dag framstår er komiteen selv den største trusselen mot de olympiske verdiene den har satt seg som mål å forvalte. Morgenbladet skriver på lederplass at IOC bør nedlegges. Jeg er enig. Så her har idretten noe å jobbe med.

Men flertallet mot OL og den massive kritikken mot IOC hadde aldri fått så stort gjennomslag i det politiske systemet uten ny informasjonsteknologi og bruk av "sosiale" medier som Twitter og Facebook. Nei-siden i spørsmålet om OL (hvis vi kan kalle den det) var aldri organisert, den var ikke koordinert i forhold til medier eller i forhold til å påvirke sentrale aktører i selve søknadsprosessen. Isteden levde den sitt eget liv på nettet, i blogger og kommentarfelt. Den hadde deltakere fra alle partier (tror jeg), og redaksjonell støtte fra noen aviser. Det var selvsagt viktig at ett av regjeringspartiene - der partilederen også er finansminister - hadde landsmøtevedtak mot OL. I tillegg fantes det fylkeslag hos noen av de andre partiene som gjorde vedtak mot et OL i Oslo. Det var også profilerte kommentatorer, for eksempel Jan Arild Snoen i Minerva, som skrev og argumenterte mot OL-arrangementet med stor utholdenhet.

Likevel var nei-siden organisasjonsmessig noe helt annet enn det maskineriet som støttet en OL-søknad; først og fremst Norges idrettsforbund og Oslo kommune. Med store organisasjoner i ryggen er det mulig å legge strategier for kommunikasjon og påvirkning, det er mulig å skaffe seg tilgang til mediene på egne premisser, det er mulig å finjustere kommunikasjonen inn mot spesielle grupper, og mobilisere ressurspersoner som kan gi troverdighet og støtte til det man ønsker å formidle. Alt dette hadde tilhengerne av et OL-arrangement i Oslo tilgang til. Likevel kjørte skuta på grunn.

Det er sant at tilhengerne hadde en krevende sak, for OL er kostbart - noe alle visste, og som bare ble forsterket av inntrykkene fra OL i Beijing og i Sotsji. Men OL er også populært, og minnene fra Lillehammer i 1994 er fortsatt sterke og gode. Ski-VM i Oslo i 2011 var i tillegg en strålende suksess. Det var derfor ikke åpenbart at saken skulle ende slik den gjorde.

Etter hvert som debatten utviklet seg, med stadig mer negative bidrag fra selve IOC, måtte tilhengerne av arrangementet forholde seg til problemstillinger de var dårlig forberedt på: Behovet for reform i IOC, krevende diskusjoner om mulige kostnadskutt, spørsmålet om langsiktige økonomiske prioriteringer (idrett versus velferd), spørsmål om samfunnsverdier (privilegerte eliter versus den jevne kvinne og mann) og spørsmålet om geografi (Oslo-regionen versus resten av landet).

Heller enn å skape samling og begeistring med utgangspunkt i minnene fra 1994 og 2011 begynte debatten mer og mer å ligne på EU-debatten for 20 år siden. Ja-siden måtte løpe fra sak til sak, slukke branner etter hvert som IOC satte fyr på nye ting, og forholde seg til store og kompliserte politiske problemstillinger som de slett ikke var forberedt på. Det som hadde startet som et ønske om nyttige investeringer i et hyggelig idrettsarrangement, og som skulle samle nasjonen i konkurransen med andre søkerland, endte med mistillit til et korrupt og urimelig IOC. Og med økende frykt for at arrangementet ville koste mye mer enn det ville smake.

Dette viser hvordan helt nye arenaer for meningsutveksling på nettet påvirker politiske prosesser, hvilken retning en diskusjon kan ta og hvilke spesifikke forhold som blir kritiske i vurderingen av en sak (i dette tilfellet: ja eller nei til å sende en OL-søknad). Det som kjennetegner disse arenaene er at de vanskelig lar seg regissere; det er i praksis umulig å "ramme inn" diskusjonen slik du selv ønsker fordi de nye mediene gir tusenvis på tusenvis av andre mennesker full adgang til å kommentere, kritisere, spørre og - ikke minst - komme med påstander som undergraver din egen posisjon.

Og selv om du er dyktig til å foregripe hvor kritikken og angrepene kan komme fra, er det i praksis umulig å stå i mot når motstanden begynner å spre seg på nettet. Dette har sammenheng med to ting: At det er svært enkelt å videreformidle synspunkter man selv er enig i, og at det er den enkelte som selv "redigerer" den informasjonen hun eller han ønsker å forholde seg til. Summen av dette gjør at en vanskelig sak lett kan bli en fryktelig dårlig sak, og at alle dine anstrengelser for å få diskusjonen over på dine premisser kan bli nær nytteløse.

Slik gjør nettet og sosiale medier det mulig å utjevne påvirkningsmuligheter som i utgangspunktet er temmelig asymmetriske; - hvis mange nok engasjerer seg sterkt nok blir selv den mest velsmurte kommunikasjonsstrategien utilstrekkelig. Nettet kan bidra til å forsterke demokratiet, bringe fram flere stemmer, sette søkelyset på motforestillinger og faktisk være med på å avgjøre utfallet av en stor og viktig sak. Jeg tør påstå at det var hva som skjedde i dette tilfellet.

Likevel skal "nettets innflytelse" ikke overdrives. Til syvende og sist handler det om konkrete saker, og hvordan de står i forhold til fakta og argumenter. De som ønsket et OL i Oslo kunne hatt en bedre sak, de kunne hatt en mer sympatisk IOC og de kunne hatt sterkere argumenter om økonomi, infrastruktur og gjenbruk. I så fall hadde oppslutningen om prosjektet vært større, og sterk aktivisme på nettet ville trolig ikke endret en beslutning om å gå videre med søknaden.

Nettbasert formidling og meningsutveksling kan bidra til å revitalisere demokratiet og partiene. Deltakelse kan bli enklere, mulighetene til å påvirke kan bli flere. Derfor leter alle partier etter strategier som gjør nytte av de nye mulighetene, og som bidrar til å involvere flere i det løpende organisasjonsarbeidet. Vi vet allerede at bruken av nettbaserte tjenester har betydning for forløpet av intense politiske prosesser som valgkamper, der det hele tiden gjelder å "vinne øyeblikket" og være den som får oppmerksomhet.

Så er spørsmålet hvordan nettet kan brukes til å stimulere det mer jevne, men like fullt viktige arbeidet knyttet til tradisjonelle prosesser som programarbeid og nominasjoner. Her tror jeg det fortsatt er et stort potensial som ikke er utnyttet, ikke minst med tanke på at "alle" nå har en eller annen forbindelse til nettet og de tjenestene som finnes der.

En av de som aktivt utnytter nettets muligheter til å formidle hva han mener er Ubaydullah Hussain, som denne uken ble frifunnet i Oslo tingrett. Påtalemakten mente at ytringene til Hussain ikke er dekket av ytringsfriheten; - de er rett og slett for hatefulle og kan oppfattes som oppfordringer til terrorhandlinger. Tingretten var uenig, og selv om jeg langt fra er noen ekspert på ytringsfrihet eller jussen i saken, er jeg enig i den konklusjonen. Jeg synes Inge D. Hanssen i Aftenposten skrev en klok kommentar om saken.

Det betyr ikke at saken er enkel. Både når det gjelder selve spørsmålet om ytringenes innhold og når det gjelder konsekvensene av dommen er det mulig å gjøre kritiske vurderinger. Ytringsfrihetens paradoks; ja, selve demokratiets paradoks, er at vi på en eller annen måte må forholde oss til intoleranse - for eksempel i den formen den kommer til uttrykk hos Hussein. Vi snakker da om mennesker som selv påberoper seg rettigheter som de ønsker å frata andre, og som er milevis unna å se det urimelige i dette.

Åpenlys hyllest av drap på uskyldige mennesker er i ytterkanten av hva vi bør tolerere. Hussain har visstnok gitt uttrykk for lettelse over dommen; men det er vanskelig å forstå, for i følge hans egen logikk er det fullstendig uinteressant hva norske domstoler mener om noe som helst. Hussain har for sin del unik innsikt i hva Gud mener og hvordan lovene til Gud skal fungere; han er derfor hinsides noen menneskelig tolkning eller dialog om hva som er akseptabelt.

Men selv personer som mener å sitte inne med ufattelige kunnskaper, slik som Hussain, har rettigheter etter loven. Oppgaven til rettsstaten er ikke å ta Hussain på ordet, men snarere å ivareta de rettighetene han selv gjør alt han kan for å undergrave. Så krevende er faktisk demokratiet. Hussain har rett til å ha så mange hårreisende meninger han måtte ønske; han krysser grensene for det lovlige først når han representerer en trussel mot andre.

Påtalemakten har blitt kritisert for i det hele tatt å fremme saken for en domstol. Argumentet er at uansett konklusjon ville resultatet bli negativt. Hvis Hussain ble dømt kunne han iføre seg martyrdrakt. Hvis han ble frifunnet - slik han faktisk ble - kunne det bli oppfattet som en slags "godkjenning" av de ekstreme ytringene hans.

Jeg ser poenget, men er uenig. Jeg tror det er nyttig at ekstreme ytringer fra tid til annen - men åpenbart ikke hele tiden - blir vurdert rettslig; av flere grunner. For det første skal det etter min mening finnes grenser for ytringsfrihet. Disse grensene er ikke faste, de kan framstå som uklare, og i hvert enkelt tilfelle er de krevende å etablere. De vil alltid være kontroversielle.

Likevel er det viktig at de finnes, og at samfunnet ikke aksepterer alle ytringer uansett innhold. Jeg er enig med Karl Popper i at ubegrenset toleranse til slutt kan ende med intoleranse, og at vi derfor spesielt bør være intolerante overfor intoleranse.

For det andre er det viktig at samfunnet demonstrerer vilje til å forsvare seg selv mot intoleranse. Åpenhet og ytringsfrihet er verdier som trenger forsvar; gang på gang har vi sett at dette er verdier vi ikke kan ta for gitt. Et våkent sivilsamfunn er et samfunn som er villig til å konfrontere ekstremisme og intoleranse, men det er også et samfunn som innvilger seg retten til å forsvare seg selv.

For det tredje tror jeg den debatten som saken mot Hussain har utløst er grunnleggende sunn og nødvendig. Hussain har sine meningsfeller, men også motstandere med minst like ekstreme oppfatninger. Dette er mennesker med null respekt for liberale verdier, og de blir ikke borte ved at vi forbyr meningene deres. Jeg tror heller ikke de blir nevneverdig påvirket av om en domstol konkluderer på den ene eller andre måten. Men når vi åpent diskuterer grensene for hva som er akseptable ytringer øker vi ikke bare samfunnets bevissthet om ekstremistene blant oss; - vi utfordrer samtidig vår egen toleranse og styrker dermed samfunnets evne til selvforsvar.

Frifinnelsen av Hussain er derfor langt fra noen seier for ham. Den er en seier for åpenheten og ytringsfriheten i det samfunnet han ønsker å ødelegge. Slike seire er viktige. De styrker demokratiet, og bidrar til at det hele tiden fornyer seg.