 |
| Hillary R. Clinton, foto: Wikipedia |
Hun har en solid utdanning (Yale Law School), hun har tonnevis med erfaring – langt forbi årene som ”førstedame” i Det hvite hus. Gjennom årene har hun bygget et fantastisk nettverk, både i Kongressen og i de etatene hun har hatt ansvar for, men også i forhold til velgere og interessegrupper på ”grunnplanet” i amerikansk politikk.
Karrieren hennes har hatt sine svinger og kurver, men hun har holdt fast ved mange av de tingene som gjorde at paret Bill og Hillary Clinton på sitt beste var nærmest uangripelige. Sjelden har uttrykket ”hjemmeværende hustru” vært mindre dekkende enn i tilfellet Hillary Clinton. Hennes ønske om innflytelse og posisjoner har ikke stått tilbake for ektemannens.
Hennes enestående evne til å bidra til å rette opp mannens feil når det gjelder utenomekteskapelige sidesprang vekker beundring langt inn i lauget av amerikanske forfattere av politisk thrillere. Også her er hun enestående, og ufattelig presis når det gjelder å holde fokus på hva de ulike sakene handler om. Det er ikke lite Hillary Clinton har evnet å håndtere gjennom årene.
Jeg er en beundrer også av Bill Clinton, men ved mer enn en anledning er det nettopp Hillarys enestående talent for timing og presisjon som har reddet ham ut av knipen. Akkurat da en hel verden trodde at ”nok var nok” står hun der, smilende og hånd i hånd med sin ektemann – og forsikrer at de har opplevd verre ting før. Hvilket trolig også er helt sant. Hillary har gjort mye for sin Bill, men kan tjenesten gjengjeldes? Det skal godt gjøres.
Men at Hillary Clinton allerede er Demokratenes mest dominerende - egentlig fullstendig dominerende - presidentkandidat vitner om enorm politisk stagnasjon i det Demokratiske partiet under President Obamas siste presidentperiode. Mye av dette er Obamas feil, som ikke har hatt tanke for etterveksten. Og bildet blir ikke bedre av at republikanerne nok en gang henvender seg til Bush-familien for å finne nødvendig talent for den republikanske siden; - talent som vel og merke kan vinne et presidentvalg. At to familier er de eneste som er i stand til å forsyne USA med presidentkandidater er mildt sagt oppsiktsvekkende. Det er også bekymringsfullt. Derfor hadde jeg aller helst sett andre navn på listen.
Jeg leste nylig en sikkerhetsvurdering av USA der en av observasjonene var at USAs militære dominans i dagens verden bare kan sammenlignes med Romerrikets militære overlegenhet under Marcus Aurelius (161-180 e.Kr.). Med republikanernes dominans både i Senatet og i Representantenes Hus er det en selvstendig oppgave å sikre at ikke også presidentkontoret havner på republikanske hender.
Hillary Clinton er en sterk kandidat, misforstå meg rett. Men jeg er redd hun kan være for splittende for velgere flest og at svært mye av hennes valgkamp vil måtte handle om kontroversielle ting fra hennes egen bakgrunn, som at det nylig ble avslørt at hun hadde en ”egen” epost-maskin i tiden som utenriksminister (noe som ikke bare var helt uryddig, men trolig også lovstridig), måten hun håndterte sikkerhetssituasjonen ved den amerikanske diplomatiske basen i Benghazi (Libya) på i 2012, der fire amerikanske statsborgere ble drept. At hun som USAs utenriksminister samtidig har ivaretatt interessene til Clinton-familiens egen stiftelse er heller ikke spesielt ryddig. Man undres om noen av USAs utenrikspolitiske relasjoner er knyttet til den rollen Clinton-stiftelsen spiller i det enkelte land. En ubehagelig tanke.
Hendelsene i Libya har Clinton gjort grundig rede for gjennom kongresshøringer og i en bok som kom ut i 2014. Men når sant skal sies så finnes det allerede en hel, liten bokindustri som har Hillary Clinton som felles interessefelt. Slik kan det gå hvis man føler at loven først og fremst er noe som gjelder for andre. Og det er en følelse som ikke sjelden blir formidlet fra Clinton-leiren. Likevel regnes hun uten tvil som Demokratenes beste kort foran presidentvalget, og hvis det skulle gjøres seriøse anstrengelser for å finne noen andre er tiden meget kort.
Ikke at andre ikke finnes, men de må regne med å bruke mye tid, svært mye tid, på håndhilsning og på å samle inn penger. For Clinton er mye av dette arbeidet allerede gjort. Hun er for lengst klar til å skinne i blitzregnet og hamre inn sine politiske budskap. Det skal godt gjøres å stille mot henne i demokratenes primærvalg; da bør du helst ha tilgang til en ”seddelpresse” på en ukjent adresse. President Obama greide selv å samle inn like mye penger som Hillary Clinton tilbake i 2007, - til manges store overraskelse.
Han startet 2008 med å vinne det viktige valget i Iowa. Deretter vant Clinton i New Hampshire. Men så kom Obama tilbake i South Carolina. Kandidaten Edwards var på dette tidspunktet blitt grossist i tredjeplasser, og innså at nominasjonen var tapt. Han trakk seg i januar 2008, og på dette tidspunktet hadde flere andre demokratiske håpefulle (bl.a. dagens visepresident Joe Biden) også sagt takk for seg.
Men kampen mellom Obama og Clinton skulle enda foregå i flere måneder. Enhver som ønsker å plukke opp denne hansken vil møte en formidabel motstander. Likevel er det viktig at noen gjør det. Det er viktig at det finnes troverdige kandidater som verken kommer fra sfæren til familien Clinton eller Bush. Vi har nå hatt president George H. W. Bush (1989-1993) og sønnen president George W. Bush (2001-2009). Foran valget har lillebror John Ellis (”Jeb”) Bush sagt at han vil ”undersøke mulighetene” for å stille som presidentkandidat. Det er mange som tar kandidaturet hans svært alvorlig, og som også gir ham en viss sjanse til å vinne presidentvalget. I så fall har far og to sønner lykkes med å komme til det høyeste embetet som noen kan velges til.
På motsatt side har vi president Bill Clinton (1993-2001). Hans kone Hillary har allerede vært senator (for New York) i perioden 2001-2009; og hun har vært utenriksminister for president Obama i perioden 2009-2013. Hvis hun – som mye kan tyde på – ender opp som valgt president i USA vil en rekke ”rekorder” bli blåst over ende, samtidig som etableringen av politiske dynastier i USA vil ha utviklet seg enda ett skritt videre fra situasjonen med Kennedy-klanen som en type ”reserve-kongelige” i den amerikanske offentligheten.
I så fall er det mange ting vi må sette oss ned og forstå bedre; forholdet mellom penger og politikk, hvordan rekrutteringen til politiske verv faktisk foregår, og om det finnes flere ”glasstak” i den amerikanske modellen for sosial mobilitet som er mer kraftfulle og aggressive enn vi noen gang har trodd. Man trenger ikke mene at verken Hillary Clinton eller Jeb Bush er dårlige presidentkandidater for å mene at det er problematisk når landets øverste politiske makt samler seg i såpass små miljøer.
Hvordan en familiedrevet supermakt i det 21. århundret vil arte seg er jeg sannelig ikke sikker på. Jeg hadde helst sett at vi skulle slippe unna, men det ser dessverre ut til at dynastier har kommet på moten igjen. Det sitter nok en del kinesere rundt omkring i verden og spør seg hva dette skal bety.
