mandag 20. april 2015

Sosialdemokrati 2015

Arbeidsløsheten i EU19 er på mer enn 11 prosent, i EU28 er
den nesten 10 prosent. I USA har arbeidsløsheten falt kraftig fra
2009 og fram til i dag. Ikke slik i EU. Kilde: Eurostat
(EU19 er de EU landene som også er med i OECD.)
Innledning
Årene etter finanskrisen har ikke vært spesielt gode for sosialdemokratiet, eller for sentrum-venstre politikk verden over. I enkelte land har sosialdemokratiske partier mistet så mye oppslutning at de er stort sett irrelevante. I andre land sitter sosialdemokratiske ledere mer eller mindre på garantert oppsigelse. I atter andre land sliter de sosialdemokratiske partiene med å gjenvinne gammel tillit – til tross for at sittende regjeringer fører en tøff og upopulær innstrammingspolitikk.

Mot slutten av 2016 kan president Obama se tilbake på åtte år som president. Av disse var det i virkeligheten bare de i to første årene at han fikk mulighet til å følge sitt eget program. Under Kongressvalget i 2010 forsvant Demokratenes kontroll over Kongressen, og i alle år senere har presidenten måttet sloss mot uvillige Republikanere om selv den minste ting. Det er for eksempel ingen som husker når USA sist vedtok et skikkelig statsbudsjett.

Vi nærmer oss valg i Storbritannia. Her ligger Labour og Conservatives nå side om side, etter årevis med usosial innstrammingspolitikk. Labours tidligere forsprang på meningsmålingene er tilsynelatende borte. En forklaring som mange gir er at velgerne fortsatt ikke har tillit til at Labour kan styre britisk økonomi. I Sverige har Socialdemokraterna om lag 30 prosent oppslutning, noe som betyr at de fortsatt er Sveriges største parti, men som er svært langt unna den oppslutningen partiet har hatt historisk.

Ingen klare svar
Årsakene til at sosialdemokratiske partier generelt ikke har evnet å formulere en offensiv og troverdig politikk i kjølvannet av den globale økonomisk krisen er mange. Noen årsaker er naturligvis knyttet til spesielle nasjonale forhold; men jeg tror det også finnes forklaringer som går på tvers av landegrensene – og som gjenspeiler større trender som sosialdemokratiet (sentrum-venstre) må finne ut av for å kunne komme tilbake som en sterkere politisk kraft.

(1) Det gjenstår å finne gode svar på hvordan den globale økonomiske krisen skal møtes. Mens verden reagerte resolutt for å unngå en ”nedsmelting” av det internasjonale finanssystemet i 2008 og 2009, ble det ikke gjennomført en tilsvarende koordinert politikk for å hindre den bølgen av arbeidsløshet som fulgte i finanskrisens kjølvann. Resultatet er at vi verden over kan observere en finanssektor i full vigør – med bonuser og topplønninger tilbake på ubegripelige nivåer – mens realøkonomien har millioner av arbeidsløse som fortsatt betaler regningen for den risikoen finanssektoren utsatte oss alle for.

Sosialdemokratiet har så langt ikke evnet å finne et troverdig svar på å møte utfordringene knyttet til arbeidsløshet, svake statsfinanser og nullvekst. Isteden er det høyresidens innstrammingspolitikk, og den ”tyske modellen” med eksportledet vekst som har fått råde grunnen. Men alle land kan ikke ha eksportoverskudd overfor hverandre samtidig, og kraftige innstramminger dreper veksten. Resultatet er at verden har brukt lenger tid på å komme ut av dette økonomiske uføret enn noen gang tidligere i historien – og fortsatt er ikke krisen over.

(2) Det gjenstår å finne nye svar på hvordan vi skal få armene rundt problemet med ekstreme økonomiske forskjeller. Til alle tider har det vært sosiale og økonomiske forskjeller, og det har i sosialdemokratiet vært ansett som både rasjonelt og moralsk riktig å hindre at disse forskjellene blir ”for store”. Det finnes ingen fasit på hva som er det riktige ”nivået” på ulikhet i et samfunn. I den sosialistiske tradisjonen har det vært flørtet med naive forstillinger om samfunn med absolutt likhet. Men sosialdemokratiet har mer og mer adoptert synet til John Rawls om at ulikhet kan aksepteres dersom den alt i alt fører til en bedring av vilkårene til de som har det dårligst [1].

Med andre ord: Ulikhet som følger av insentiver for økt verdiskaping (det er lov å lykkes, det er lov å være rik) er fullt ut moralsk forsvarlig så lenge verdiskapingen skattlegges og bidrar til å finansiere en omfordelende velferdsstat. Skattlegging og omfordeling er også svaret på utfordringen med de ekstremt rike, men i en verden der det eneste som virkelig beveger seg fritt over landegrensene er nyheter og kapital, kommer de nasjonale skattesystemene til kort. Skal vi sikre at de ekstremt rike virkelig bidrar til fellesskapet må vi tette internasjonale skattehull, forsterke kampen mot skatteparadiser og vise virkelig vilje til å sikre at ingen unndrar seg forpliktelsene sine.

Dette er ikke viktig av statsfinansielle grunner, statens inntekter står ikke og vipper avhengig av skattene fra de superrike. Men det er viktig av hensyn til demokratiet, og av hensyn til tanken om at et samfunn er et samfunn fordi vi har gjensidige relasjoner, og ansvar og forpliktelser overfor hverandre. Derfor kan vi ikke tillate at en gruppe superrike lager en ”boble” for seg selv, som henter og utnytter store ressurser fra samfunnet og miljøet omkring - uten selv å bidra med noe.

(3) Utfordringen med ekstreme sosiale og økonomiske forskjeller knytter an til et større problem, som er utfordringer for selve demokratiet. Det er allment akseptert at ett av EUs største problemer er nettopp demokratiet – hvordan beslutninger fattes i stor avstand fra de det angår, hvordan en politisk elite har uforholdsmessig stor makt, og hvordan det mangler en felles europeisk identitet som kan gi grunnleggende legitimitet til beslutninger som fattes på europeisk nivå. Debatten om EUs demokratiske krise utløste igjen en serie debatter om demokratiets stilling i en rekke europeiske land, særlig land med store statsfinansielle problemer.

I sin bok fra i fjor [2] skriver Francis Fukuyama om forfallet i det amerikanske politiske systemet, som i dag er under full kontroll av økonomiske særinteresser. Det er vanskelig å tenke seg ny lovgiving til ”det felles beste” fordi sterke økonomiske interesser har så mange muligheter til blokkere prosessen, forsinke framgangen og vanne ut innholdet i de opprinnelige forslagene.

Fukuyamas utsikter for det amerikanske demokratiet er dystre. Og det samme må vi kunne si om utsiktene i vårt naboland Russland. Her har president Putin systematisk bygget om den russiske staten til en røverstat, drevet av korrupte politikere, tjenestemenn og oligarker. Vi har fått en skremmende innsikt i hvordan Russland mer og mer framstår som et politisk pyramidespill, der ingen kan spå hva som vil skje dersom dagens ledelse skulle erstattes.

På toppen av dette kan vi legge Kina, og etterdønningene etter den såkalte ”arabiske våren” i 2011. Uroen og konfliktene i Midt Østen har nådd nivåer ingen kunne forestille seg, med store menneskelige lidelser og enorme strømmer av flyktninger som konsekvens. Og hva er den største mangelvaren i Midt Østen om ikke ekte demokrati, som også omfatter respekt for menneskerettighetene?

Tre store utfordringer 
Disse tre utfordringene framstår som svært viktige for det internasjonale sosialdemokratiet, - og for det vi ellers betrakter som sentrum-venstre delen av politikken:

  • Kamp mot arbeidsløsheten
  • Reduserte forskjeller, og tiltak mot de ekstremt rike
  • Et inkluderende og troverdig demokrati 

Alle disse utfordringene har både en nasjonal og en internasjonal dimensjon. Tiltak og politikk på det nasjonale nivået er åpenbart viktig, ikke minst er det her at arbeidet med å fornye og forsterke demokratiet må begynne. For sosialdemokratiet er dette et spørsmål om eksistens; - demokratiet er det viktigste verktøyet i den sosialdemokratiske politiske verktøykassa. En sterk velferdsstat forutsetter et levende demokrati, hvis den ikke skal stivne i byråkrati og rigide regelverk, og begynne å leve et liv for seg selv. I så fall er veien kort til at legitimiteten forsvinner. Slik er spørsmål om demokrati og sosial trygghet to sider av samme sak.

Men i en globalisert verden er landenes økonomi integrert i hverandre; og særlig er dette tilfellet i en region som EU/EØS. Hva som besluttes i ett land får konsekvenser for naboene. En politikk for vekst og sysselsetting som bygger på en ”ny-merkantilistisk” oppfatning om at ens egen vekst bare kan skje på bekostning av nabolandene er dømt til å mislykkes. I den nesten evigvarende sagaen som kalles ”eurokrisen” ser vi gang på gang at de eneste tilfellene der politiske beslutninger setter seg foran markedskreftene er når landene greier å bli enige seg i mellom.

Det er ikke mulig å ha felles valuta uten samtidig å ha felles ansvar for valutaens utvikling. Usikkerhet omkring dette skaper grunnlag for spekulasjon. Spekulasjon betyr ytterligere økt usikkerhet. Og økt usikkerhet betyr økte lånekostnader for land som har høy gjeld og en økonomi i dårlig forfatning. Motsatt forutsetter redusert usikkerhet at landene opptrer samlet bak en felles politikk.

Europa trenger investeringer og vekst 
Vi kommer aldri tilbake til en situasjon der spørsmålet om full sysselsetting først og fremst var et spørsmål om å bruke nasjonale virkemidler. Vi har for lengst kommet dit at vår egen vekst er avhengig av beslutninger som fattes i andre land; først og fremt andre europeiske land, men mer og mer land verden over. Allerede i dag blir norsk økonomi påvirket av hva som skjer i Kina, i Brasil, i Russland. Slik er situasjonen også for andre land.

Det er selvsagt ikke noe galt i å føre en økonomisk politikk for å styrke vår egen konkurransekraft, slik at norske bedrifter kan hevde seg i konkurransen der det er nødvendig. Men det er galt å legge til grunn at internasjonal konkurranse er et nullsumspill, der svaret er kraftige innstramminger og et ”race to the bottom” for å utkonkurrere naboen. Det er her sosialdemokratiet i Europa så langt ikke har evnet å komme opp med en krisepolitikk som vesentlig annerledes enn en ”mildere” versjon av høyresidens innstramminger. Først i januar i år erkjente EU-kommisjonen at det var behov for å endre ”stabiliseringspakten” slik at det ble åpnet for fleksibilitet til å gjennomføre nye investeringer, investeringer som kan utløse nye arbeidsplasser.

Heldigvis grep gruppen av sosialistiske partier i EU (PES, Party of European Socialists) muligheten til å formulere en langt mer offensiv politikk for sysselsetting og investeringer [3]. I all rettferdighet har PES lenge kritisert innstrammingspolitikken, og søkt å formulere alternativer innenfor rammene av samarbeidet i EU.

Men sannheten er at samarbeidet i EU har sviktet i kampen mot arbeidsløsheten i Europa. På nasjonalt nivå fører de sosialdemokratiske partiene en politikk som bare delvis henger sammen med det som formuleres av PES på EU-nivå. Det er synd fordi en vesentlig forutsetning for at EU-landene skal komme seg ut av krisen er at de har en langt sterkere koordinering av finanspolitikken. En bedre koordinert finanspolitikk er også en forutsetning for å skape stabilitet omkring valutasamarbeidet. 

Økte forskjeller truer samfunnet 
Økonomiske kriser og økt arbeidsløshet skaper i seg selv større forskjeller mellom mennesker. Økte sosiale og økonomiske forskjeller kan føre til at vi blir mer fremmed overfor hverandre, at vi deler færre opplevelser, og at vi i mindre grad føler at vi hører hjemme i det samme samfunnet. Jeg skriver ”kan” fordi ikke alle former for ulikhet er uønskede eller negative. I utgangspunktet kan ”mangfold” være en positiv ting, men det slutter å være positivt når det er et uønsket resultat av arbeidsløshet, økte forskjeller og fattigdom.

Det er slående at debatten om økt ulikhet, og om de ekstremt rike som akkumulerer en stadig større del av formuer og inntekter, nå er global. Den foregår overalt, - selv enkelte republikanske politikere forsøker å gjøre økte forskjeller til ”sin” sak i kampen mot Demokratene og president Obama. Det betyr at selv den amerikanske høyresiden er i ferd med å forstå at de forskjellene som nå viser seg fram som et globalt fenomen utfordrer vanlige menneskers sans for rettferdighet; - enten de bor i Europa, Afrika, Asia eller Nord Amerika.

Men de økte forskjellene handler om mer enn folk som ergrer seg. De er i virkeligheten en trussel både mot økonomisk vekst og mot sosial og politisk stabilitet. En som lenge har vært opptatt av de negative sidene ved store økonomiske forskjeller i samfunnet er Joseph Stiglitz. Sammen med Michael Doyle skrev han i fjor en artikkel der de tok til orde for at det burde tilføyes et ekstra mål til de åtte utviklingsmålene som FN definerte tilbake i 2001 - et mål om å fjerne de store økonomiske ulikhetene [4]:
"By 2030, reduce extreme income inequalities in all countries such that the post-tax income of the top 10 per cent is no more than the post-transfer income of the bottom 40 per cent. By 2020, establish a public commission in every country that will assess and report on the effects of national inequalities."  
Vi trenger en mer presis diskusjon om hva som er et rimelig nivå på de økonomiske forskjellene i samfunnet, selv om det ikke finnes noe fasit-svar og holdningene trolig vil være forskjellige fra land til land. Kampen mot de ekstreme forskjellene vi nå ser er uansett en oppgave som dagens sosialdemokrati må identifisere seg med, og være en aktiv del av. Det må være like viktig å bekjempe de store økonomiske forskjellene i dag som det i sin tid var å fjerne den åpne fattigdommen i bygd og by. 

Demokratiet er nøkkelen 
Igjen ser vi hvordan et sterkt og inkluderende demokrati er den røde tråden i framtidens utfordringer. Demokratiet er både et mål i seg selv, og et nødvendig virkemiddel for å sette politikk ut i livet. Det er et mål i seg selv fordi bare demokratiet gjør det mulig å virkeliggjøre de sosialdemokratiske kjerneverdiene om frihet, likhet og solidaritet. Men demokratiet er også et politisk virkemiddel. Samfunnet styres best av myndige enkeltmennesker som i fellesskap bruker sin kunnskap og fornuft til å formulere politiske mål, og som samarbeider om å sette dem ut i livet.

Disse fellesskapene kan være små og lokale. Men de kan også være store og internasjonale. Det som er avgjørende er at de har legitimitet, at de er troverdige og at de som er delegert politisk makt kan holdes til ansvar når de utøver makten.

Det gjøres dyrekjøpte erfaringer hver dag i andre deler av verden som viser hvor vanskelig det er å etablere et demokrati. Samtidig ser vi hvordan demokratiske prosesser i et land kan settes på et sidespor, mens utviklingen går i stadig mer autoritær retning. Det viser seg at ”sterke menn” ofte er glad i makten og nødig gir den fra seg. Dette ser vi klare tegn på i land som Russland, Tyrkia og Egypt – land der den demokratiske prosessen viste seg mer krevende å gjennomføre enn vi kanskje først hadde håpet.

Men også her hjemme er det utfordringer. Mange føler stor avstand til politiske prosesser. Mange ser det slik at politikere ikke er troverdige. Mange mener at politikere først og fremst er ute etter å tjene sine egne interesser. Mange føler at de sakene som blir diskutert er vanskelige å forholde seg til. I mediene er det god butikk å sette sakene på spissen, og mindre interessant å forklare noe om en sak som kanskje er litt komplisert. Til tross for at nordmenn er godt organisert – nær åtte av ti er medlem av minst en organisasjon i følge Levekårsundersøkelsen 2014 – er det bare 2 prosent av landets befolkning som er aktivt med i et politisk parti [5].

Så kan man si at det er flere måter å være politisk aktiv på; for eksempel å være medlem i en organisasjon som arbeider med spørsmål man er spesielt opptatt av (idrett, kultur, miljø), og det er sant. Statistikken viser at mange i Norge arbeider gjennom organisasjoner med saker de er engasjert i – det finnes et rikt og sterkt organisasjonsliv, noe som er et gode for hele samfunnet.

Nye utfordringer 
Selv om terrorisme er et langt mer betydelig problem i land som Afghanistan, Irak og i resten av Midt Østen enn det er i Europa og USA, reiser kampen mot terrorisme også spørsmål som har konsekvenser for demokratiet her hjemme. Ikke minst setter tiltakene mot terror våre individuelle rettigheter på prøve. Hvor mye overvåking kan vi akseptere som del av denne kampen? Og hvor store inngrep i vårt privatliv?

Debatten om datalagringsdirektivet viste at både politiet og myndighetene (den gang en sosialdemokratisk ledet regjering) var villige til å gå svært langt i å overvåke sin egen befolkning; ja, etter en stund hadde man faktisk glemt den opprinnelige begrunnelsen for direktivet og presenterte tiltakene som nyttige virkemidler i den alminnelige kriminalitetsbekjempelsen. Hvis debatten og standpunktene fra den gang er en indikasjon på noe, så er det all grunn til å ønske en grunnleggende debatt om demokratiets utfordringer velkommen. Et digitalisert samfunn i kamp mot terror er ingen liten demokratisk utfordring, noe også avsløringene til Edward Snowden viste.

Vi bygger landet med lov, og vi etablerer nye rettigheter og velferdsordninger gjennom å vedta lover som innebærer langsiktige forpliktelser for det offentlige. Summen av slike forpliktelser fra i går legger begrensninger på hva vi kan bestemme i dag. Ser vi for eksempel på et gitt statsbudsjett (om lag 1200 milliarder kroner), og trekker fra alle regelstyrte utgifter, utgifter til lønn og pensjoner, utgifter som er knyttet til allerede vedtatte prosjekter og så videre, så står vi typisk tilbake med noen få prosenter som politikerne kan bruke til å ”profilere” budsjettet.

På den ene siden finnes det svært gode forklaringer på at omfanget av regelstyrte utgifter øker. På den andre siden blir det da rent faktisk mindre rom til nye tiltak, og politikerne kan framstå mer som administratorer av et system som ”går av seg selv”. Og hvis systemet ”går av seg selv” – hva skal vi da med politikere og demokrati? Det er nødvendig å ha denne problemstillingen i bakhodet når vi skal arbeide med å styrke demokratiet, gjøre det mer troverdig, og involvere flere mennesker i de politiske prosessene. Ikke minst er det viktig at vi hele tiden har et kritisk og reform-orientert blikk på de ”faste delene” av de offentlige utgiftene. Kan noe forenkles? Kan noe fjernes? Kan ressurser frigjøres ved at vi organiserer og arbeider på andre måter?

Offentlig sektor er mer enn en tjenesteprodusent. Den er også et håndfast uttrykk for våre felles anstrengelser for sette visse kjerneverdier ut i livet. Slik sett står våre offentlige institusjoner for noe; de er ikke ”verdiløse skall” som kan trekkes i den ene eller andre retning. Skal staten og våre offentlige institusjoner fylle rollen som ”identitetsskapende”, og framstå som symboler på hva vi ønsker at Norge skal være og hvilke verdier vi ønsker at samfunnet skal bygge på, må statens institusjoner uttrykke noe mer enn instrumentell nytte.

Dette er en tanke fra Charles Taylor [7] som mener at et liberalt samfunn trenger noe mer enn regler og rettssikkerhet, det trenger også en ”republikansk patriotisme”. Og denne patriotismen
 ”… bunner i samfunnsmedlemmenes identifikasjon med sitt samfunn som et felles, historisk situert foretak. Frihet er bare mulig innenfor en kultur som verdsetter friheter, og som har praksiser som gjør dem mulige. Borgerne må kunne være lojale overfor slike praksiser. Det er vesentlig at slik patriotisme ikke kan forstås på atomistiske premisser.” 
Et velkjent bilde på politikkens oppgave er "å bygge dansegulv slik at mennesker kan danse sine egne liv". Men i møtet med et multietnisk og multireligiøst samfunn er dette bildet kanskje ikke dekkende for den typen identitet og identifikasjon med det større samfunnet som er nødvendig for at alle (eller i det minste et stort flertall) kan føle at de er del av et felles, større prosjekt.

Å revitalisere og styrke demokratiet handler derfor også om å løfte fram det verdimessige grunnlaget for den samfunnsmodellen vi ønsker å realisere: Forhold som individuelle rettigheter, religions- og ytringsfrihet, sosial trygghet og rettferdighet, en omfordelende og skattefinansiert velferdsstat, likestilling mellom kjønnene, fri og uavhengig forskning, en kunnskapsbasert (ikke dogmatisk eller paternalistisk) offentlig politikk – og så videre.

Dette er verdier som i deler av Europa (særlig de Nordvestlige delene) for lengst har sluttet å være et spørsmål om partipolitikk, de er genuine fellesverdier for et flertall av befolkningen. Det er enighet om slike grunnleggende samfunnsverdier som skaper ”republikansk patriotisme” i Taylors forstand. Hans poeng er at et klart flertall i befolkningen må føle en form for lojalitet og forpliktelse mot disse verdiene for at samfunnet skal ha et noen lunde sikkert fundament. Samtidig mener han at samfunnet ikke har noen rett til å tvinge sine verdier på mennesker med en fundamentalt annerledes verdisyn. Et liberalt samfunn er ikke liberalt om det insisterer på at alle samfunnsmedlemmer skal dele felles verdier.

Avslutning
I Norge kan sosialdemokratiet for tiden glede seg over høy oppslutning på meningsmålingene, og denne helgen gjennomførte Arbeiderpartiet et landsmøte som i alle fall fra utsiden så ut som vellykket. Selv om norsk økonomi opplever utfordringer knyttet til redusert aktivitet i petroleumsvirksomheten, er det fortsatt slik at den økonomiske situasjonen i Norge er i en divisjon for seg – sammenlignet med andre europeiske land. Norge er kort og godt ikke typisk.

Likevel er det norske sosialdemokratiet en del av en større politisk bevegelse, som omfatter sosialdemokratiske partier i andre land og sentrum-venstre partier i land der det ikke finnes noen sterk sosialdemokratisk tradisjon. I årene etter ”finanskrisen” i 2007 har denne bevegelsen ikke lykkes spesielt godt med å komme i kontakt med velgerne eller formulere gode politiske svar på de utfordringene som millioner av mennesker opplever i hverdagen.

Her har jeg identifisert tre saksfelt der jeg mener det er viktig at sosialdemokratiet utvikler ny politikk som kan gi mer troverdige svar enn tilfellet er i dag:

  • Det er helt nødvendig med en forsterket og koordinert innsats i kampen mot arbeidsløsheten i Europa. Europa trenger ny vekst, næringsutvikling og verdiskaping. Arbeidsløsheten har fått lov til å bite seg fast på altfor høye nivåer – blant ungdom i EU er arbeidsløsheten nå på 21 prosent [8];
  • Det er helt nødvendig å vise konkret handling i kampen mot økende sosiale og økonomiske forskjeller. Her er kampen mot arbeidsledighet åpenbart en viktig komponent, men det er nødvendig å sikre at alle bidrar til fellesskapet ut fra de forutsetningene de har - også de superrike;
  • Vi må verne om demokratiet, og styrke det. Utviklingen i EU, i USA, i Russland viser at demokratiet kan trues på mange måter, og med mange ulike negative konsekvenser. Demokratiet er sårbart. Vi har ikke råd til å ende opp i en situasjon der vanlige mennesker føler at avstanden til beslutningene er for lang, eller at alt likevel er avgjort på forhånd. Vi har ikke råd til å lage samfunn der store grupper føler at de ikke hører hjemme. 

Jeg er oppmuntret av viljen i gruppen av sosialistpartier i EU, PES, til å føre en langt mer aggressiv politikk mot arbeidsløsheten. Men EU står selv i behov for reformer for å løse sitt demokratiproblem, og avstanden fra PES til de enkelte sosialdemokratiske partiene er dessverre fortsatt stor.

Det er viktig arbeid som må gjøres.

Referanser:
[1] http://plato.stanford.edu/entries/rawls/#JusFaiJusWitLibSoc
[2] Francis Fukuyama: Political Order and Political Decay: From the Industrial Revolution to the Globalization of Democracy, Farrar, Straus and Giroux, 2014
[3] http://www.pes.eu/jobs#middle
[4] http://www.policyinnovations.org/ideas/innovations/data/000256 
[5] https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/orgakt/hvert-3-aar/2014-12-04
[6] http://plato.stanford.edu/entries/weber/#IroCagValFra
[7] Jørgen Fossland og Harald Grimen: Selvforståelse og frihet. Introduksjon til Charles Taylors filosofi, Universitetsforlaget, 2001
[8] http://ec.europa.eu/eurostat/statistics-explained/index.php/Unemployment_statistics