Tomsnakk

Giske vs Norvik

2012-01-14T12:18:00.000+01:00

De som ikke hadde fått med seg at Trond Giske er en viljesterk politiker kan etter hendelsene sist uke nyte fruktene av ny innsikt. Jeg antar at det ikke dreier seg om så mange, uansett. De fleste av oss har lenge visst at Giske er en politiker som sloss for sitt syn hele veien til mål, og noen ganger forbi målstreken også.

Det gjorde han i alle fall i saken om Telenors indirekte eierskap i TV2. Nå er salget gjennomført, og TV2 er i sin helhet på danske hender. Det ville ikke Giske, og ingen kan si at han ikke kjempet drabelig for sitt syn.

Men kjempet han på en ryddig måte?

Det finnes ingen rettsinstans som kan gi oss det endelige svaret på det spørsmålet, fordi det først og fremst er politisk. Men svaret må uansett befinne seg innenfor en viss ramme – og den rammen heter statlig eierskap.

Harald Norvik og resten av styret i Telenor mente at et salg av A-pressens eierandeler i TV2 var det beste for Telenor. Det er deres ansvar å tenke på nettopp hva som er best for Telenor. Trond Giske mente at et salg muligens var bra for Telenor, men ikke nødvendigvis best for TV2. Men Giske hadde ingen direkte eierinteresser i TV2, bare indirekte gjennom sitt eierskap i Telenor. Skulle han oppnå det han ville med TV2 måtte ha derfor legge seg ut med styret i Telenor, og få Norvik og de andre til å velge en løsning de mente var dårlig for det selskapet de leder.Slikt blir det krøll av.

Det vet selvfølgelig Giske alt om i dag, for nå har han tapt både selve saken og en betydelig andel politisk kapital fordi han blandet kortene. Han ville drive nasjonal mediepolitikk med Telenor som instrument. Men vi er for lengst over i en virkelighet der den typen surr og rot bare ender i, - vel, surr og rot.

Den ”norske modellen” for statlig eierskap legger visse føringer på hvordan staten opptrer som kommersiell eier. For å si det enkelt tilsier modellen at det blir litt kjedeligere å være politiker og litt mer forutsigbart å være privat medeier. Staten – d.v.s. politikerne – må legge visse bånd på seg for å oppnå at private er villige til å bidra med eierkapital. En aksjonær i Telenor skal vite at staten som eier har Telenors ve og vel i tankene, hva enten næringsministeren heter det ene eller det andre. Aksjonæren skal i alle fall vite at staten ikke vil utnytte sitt eierskap for å oppnå andre politiske mål enn de som er knyttet til eierutøvelsen i selskapet. I dette tilfellet: Mål som er knyttet til et rent politisk syn på nasjonalt eierskap i TV2.

Om det siste kan det være ulike meninger. Men Giske kan ikke utnytte Telenors aksjonærer for sitt formål, på tvers av synspunktene til det aksjonærvalgte styret. Han må i så fall endre styrets sammensetting, og sette sin politikk igjennom på en generalforsamling. Han må gi aksjonærene i Telenor en mulighet til å komme seg unna dersom de mener at Giskes strategi ikke er den beste for selskapet.

Men det skrittet var ikke Giske villig til å ta, - av åpenbare grunner. Det ville avslørt hva som var hans intensjon, nemlig å bruke Telenor som et mediepolitisk instrument, i direkte konflikt med statens offisielle eierskapspolitikk.

Isteden hevder han at han som politiker må få lov til å ha synspunkter som er i konflikt med hva styret i Telenor mener. Til det er vel svaret egentlig: Tjaaaaa….

Så lenge Giske representerer statens eierinteresser i Telenor må han finne seg i at det eksisterer visse rammer for hva han kan og bør si, og hva han kan og bør gjøre. Jeg tror ingen vil nekte ham retten til å ha en klar mening om nasjonalt eierskap i TV2. Såpass må statens eiermodell tåle, og jeg tror ikke svært mange av aksjonærene i Telenor lar seg skremme av det. Altså er Giske i sin fulle rett til å ha politiske meninger om nasjonalt eierskap i TV2.

Men nå vet vi at Giske har gått noen skritt videre. Han har ikke bare vært klar på hva han for sin del mener, men han har aktivt arbeidet for en løsning på saken som styret og ledelsen i selskapet mener ikke er i Telenors interesse. Da er han ikke lenger en god eier. Da er han en uryddig politiker.

Det er ikke en posisjon Trond Giske ønsker å være i, - og som han ellers har vært svært dyktig til å holde seg unna i sin tid som næringsminister.

Rammen om statens eierskap er slik at det meget godt kan oppstå situasjoner der det som er kommersielt riktig for et selskap er politisk vanskelig for de som sitter i regjering. Men modellen dikterer at hensynet til selskapet uansett skal gå foran, ellers er ikke statens eierpolitikk troverdig. Når politikerne styrer skal det skje gjennom andre virkemidler enn gjennom det direkte eierskapet, som utelukkende skal handle om selskapets interesser.

Og hvis staten mener at selskapets styre ikke lenger ivaretar selskapets interesser på en god nok måte, må staten bruke sin eierinteresse til å skaffe selskapet et nytt styre.

Slik er modellen. Det vet Giske nå bedre enn de fleste. Harald Norvik har visst det hele tiden, og det samme har statsministeren.

Og nå vet alle hva Lorry er.

2011 – et år for optimisme?

2011-12-28T19:39:00.001+01:00

Var 2011 et godt år eller var det et annus horribilis? I et interessant intervju med BBC sier den aldrende historikeren Eric Hobsbawm at det har gledet ham å se at vi fortsatt lever i en verden der folk kan gå ut i gatene og skape forandringer. Hobsbawm har politiske revolusjoner som spesialfelt. Han mener at 2011 kan minne litt om 1848, det store året for revolusjoner i Europa.

Ser vi på hva som har skjedd i Nord-Afrika og Midtøsten gjennom 2011 er i alle fall ett felles trekk med 1848 mulig å identifisere: Revolusjonære strømninger sprer seg som ild i tørt gress fra ett land til det neste, mens makthaverne gripes av panikk og velger vold som motmakt.

Revolusjonene i 1848 ble kvalt av autoritær reaksjon. Men ideene døde ikke, og over tid var det ideene som vant. Det var tanken om demokrati som banket på døren, inspirert av de store revolusjonene i Frankrike og USA noen tiår tidligere. Makthavernes ”seier” i 1848 ble derfor ingen egentlig seier. I stedet ble det innledningen til en utvikling i retning av demokrati, parlamentarisme og allmenn stemmerett over store deler av Europa. Men det tok noen generasjoner.

Hva slags tidsplan kan vi se for oss i Midtøsten og Nord-Afrika? Hobsbawm er ikke veldig optimistisk når det gjelder utsiktene til å skape solide demokratier i denne regionen, kanskje med unntak for Tunisia. Det er en vurdering jeg fullt ut deler. Ja, den deles vel strengt tatt også av de det angår aller mest, nemlig menneskene i Nord-Afrika som fortsatt flykter i tusentall fra regionen. Ikke akkurat et tegn på framtidstro.

Verken i Egypt eller Libya står folket overfor noen enkel overgang til stabilt demokrati. Tvert i mot er utfordringene mange, og det er ingen grunn til å skru forventningene høyt. Isteden er det viktig å glede seg over alle de framskrittene som tross alt gjøres. Kvinnene på Tahir-plassen i Kairo er involvert i en livsfarlig strid, men de er samtidig en inspirasjon for alle som deler idealene om likeverd, likestilling og demokrati. De er viktige symboler på at klokka ikke så lett lar seg skru tilbake.

Egypt er likevel fortsatt en militarisert politistat. Opprøret mot daværende president Mubarak endte paradoksalt nok med at Militærrådet fikk en slags legitimitet til å styre landet videre. Vel, - så mange alternativer fantes i grunnen ikke. De ulike fraksjonene hadde ulike grunner for å akseptere fortsatt militær kontroll: Islamistene og Det muslimske brorskapet mente at det militære var best skikket til å gjennomføre nødvendige valg – som de selv hadde god tro på at de ville vinne. Sekulære og liberale krefter, sammen med den kristne minoriteten, satset på at det militære ville fungere som et slags bolverk mot utviklingen av en islamistisk stat i Egypt. Og Egypts viktigste allierte, i USA og Europa, regnet med at de egyptiske generalene ville være en forutsigbar partner, som fortsatt ønsket et godt forhold til Vesten og Israel.

De kan ha forregnet seg alle sammen. Det er ingen som fullt ut kjenner de egyptiske generalenes politiske ambisjoner, men faktum er at det militære har styrt Egypt fram til denne dag. De styrte under Nasser. De styrte under Sadat. De styrte under Mubarak. Og de styrer fortsatt. Tanken om at en hel politisk klasse – generasjoner med militære ledere – uten videre skal gi fra seg makt og økonomiske privilegier kan vise seg å være litt for enkel. Og skal vi la historien være en slags veiviser er det et faktum at Egypt har et svært spinkelt grunnlag å bygge et sivilt samfunn på. Landet har alltid hatt militært styre. Nylig trakk regjeringens sivile rådgivere seg fra sine verv, i protest mot militær maktbruk i forbindelse med demonstrasjoner knyttet til parlamentsvalget. Selv etter at valgresultatet begynner å bli klart, med solid flertall for Det muslimske brorskap og andre islamske partier, er situasjonen i landet uoversiktlig.

Det samme er tilfellet i Libya, der stadig flere begynner å stille krav om at de ulike opprørsgruppene nå bør avvæpnes. Men det er ikke uten videre enkelt å få til. Allerede har det vært kamper mellom ulike væpnede grupper i Libya (typisk nok mellom grupper fra øst og vest i landet), og i byene føler folk utrygghet fordi det fortsatt finnes grupper som er væpnet til tennene og som vil ha ting på ”sin” måte. Beskyldinger om å ha støttet det tidligere Gaddafi-regimet er livsfarlige, og ender ikke sjelden med at noen fullbyrder en ”dødsdom” på stedet. Det er langt igjen før overgangsregjeringen og den nye libyske hæren kan sies å ha noen form for kontroll i landet, og i mellomtiden begynner mangelen på sikkerhet å true den framtidsoptimismen som skapt da det gamle styret til slutt brøt sammen.

Verken i Jemen eller Syria kan det meldes om vesentlig framskritt. I Syria har volden nå for alvor nådd Damaskus, og mens Sikkerhetsrådet i FN sliter med å komme fram til enighet om nye resolusjoner har Den arabiske liga sendt observatører til landet i forståelse syriske myndigheter. Ingen av delene gir vesentlig trøst til den syriske befolkningen, som på den ene siden sloss mot et regime som er uvanlig brutalt selv etter standarden i Midtøsten og som på den andre siden skal bygge bro over et kompliserte lappeteppe av religiøse og geografiske motsetninger seg i mellom.

For både Jemen og Syria gjelder det at de interne motsetningene i hvert av landene er sammensatte og omfattende. Ja, Jemen var delt i to helt fram til 1990, og opposisjonen i landet består av alt fra liberale grupper, til marxistiske grupper og ulike islamistiske retninger. Bortsett fra motstanden mot den sittende president Saleh – som etter planen skal gå av i februar 2012 – er det lite som knytter de ulike opposisjonsgruppene sammen.

Bildet er altså komplisert, både i Nord-Afrika og Midtøsten. Når Time Magazine likevel med en viss rett kan utpeke ”demonstranten” til Årets person er det fordi tre statsledere i regionen allerede er drevet fra makten, ytterligere to står i køen for rask ekspedering, og virkningene for framtiden trolig vil bli omfattende. I seg selv er dette enestående resultater som gjør at Eric Hobsbawm har sine ord i behold når han minner om at vanlige mennesker faktisk har makt til å endre de politiske realitetene, når de bare er mange nok og utholdende nok.

Gjennom ”den arabiske våren” er det skapt en annen framtid for millioner av mennesker, men fortsatt er det altfor tidlig å si med sikkerhet hva slags framtid det er snakk om.

Årets person har vært aktiv også i Vesten. Her har vi sett framveksten av den såkalte ”Occupy-bevegelsen” – først i USA, men senere også i flere europeiske land – i litt ulike varianter. Det fascinerende her har ikke først og fremst vært den konkrete oppslutningen om demonstrasjoner og ulike teltleirer, men den brede appellen som de ulike Occupy-gruppene har evnet å oppnå der de har oppstått. Ja, selv president Obama måtte ut og tilkjennegi forståelse og støtte til Occupy Wall Street tidligere i høst.

Ingen bør være overrasket over at et folkelig oppgjør med bank- og finansnæringen brer seg over hele OECD-området. Det vi i dag vet, først om finanskrisen fra 2008 og senere om dagens omfattende gjeldskrise, er at verden holder seg med en internasjonal finanssektor som ikke er bærekraftig og som bare delvis fyller tjenlige samfunnsformål.

I stedet for å formidle kapital i rette mengder til de rette prosjektene og til rett pris har finansnæringen blitt en egen kilde til de-stabilisering og finansielt kaos. Næringen har utviklet så mye snedighet og så kompliserte produkter at den har lurt seg selv (og alle andre) trill rundt. Dette har den fått lov til å gjøre under dekke av å stimulere vekst og produktivitet. I virkeligheten har den undergravd sunn vekst, stimulert massiv feilprising av finansielle produkter og økt risikoen for alle.

Da regningen endelig kom på bordet i 2008 var omfanget av finurlighet og ”finansiell produktutvikling” nesten ikke til å tro. Det var historien om Enron om igjen, bare i langt større skala. Etter hvert ble vi alle godt kjent med begrepet om ”råtne lån”, - som viste seg å være selve arbeidshesten i moderne finansindustri.

Med bitterhet måtte skattebetalerne i land etter land se rolig på at myndighetene gikk inn for å bøte på det aller verste av finansakrobatikkens konsekvenser. Enorme beløp ble pløyd tilbake til finanssektoren – motstykket var økt offentlig gjeld – og etter en tid kunne store deler av sektoren rapportere om overskudd igjen. Lederlønninger og bonusordninger var tilbake på plass.

Men da var selvfølgelig mange av de ulønnsomme forretningene sendt over til staten og skattebetalerne, og inn i statsregnskaper som i mange tilfeller var et sørgelig syn allerede før 2008. Finanskrisen var blitt til en gjeldskrise. Og der er vi nå. Etter min mening har vi knapt begynt å forstå omfanget av gjeldskrisen og hva den vil bety for praktisk talt all politikk i årene som kommer.

Den mest umiddelbare konsekvensen av gjeldskrisen er behovet for å kutte utgifter og øke inntekter for å få gjelden under kontroll. Jeg registrerer med et lite smil at amerikanske politikere uttrykker bekymring over ”what’s going on in Europe.” Men USA har mer enn nok med å tenke på sine egne finanser, som også er i en elendig forfatning. Gjeldskrisen betyr dype kutt i velferd og tjenester gjennom flere år, med store negative konsekvenser for de som er aller mest avhengige av støtte og tjenester fra det offentlige.

Men gjeldskrisen hindrer også landene i å gjøre noe effektivt for å bekjempe svak vekst og høy arbeidsløshet. Landene har ikke ressurser å sette inn for å stimulere økonomien og motvirke de negative konsekvensene av store budsjettkutt. Istedenfor å gi bidrag til vekst og stabilitet vil offentlige budsjetter forsterke nedgangen, som derfor blir enda mer langvarig og omfattende. Allerede har man begynt å snakke om 2010-årene som ”det tapte tiåret” og det er et dystert utgangspunkt i det vi går inn i 2012.

Mest alvorlig er kanskje likevel konsekvensene for politikkens legitimitet, og den muligheten ulike regjeringer har for å etablere løsninger med bred folkelig oppslutning. I mange land føler velgerne det slik at de er ført bak lyset av politikerne, og tilliten til de etablerte partiene er på historisk lavt nivå. Ikke rart, med tanke på den omfattende korrupsjonen som finner sted – i alle partier. Vi som vokste opp med bildet av Europa som en samling av moderne rettsstater har blitt tvunget til å tenke om igjen; for det bildet er bare delvis riktig. Gjeldskrisen har avslørt at store europeiske land fortsatt styres etter middelalderske prinsipper, der lojalitet til klan og familie går foran loven. Det er behov for omfattende utskiftinger i den politiske eliten i mange land for å etablere ny tillit til demokratiet. Hvor lang tid dette vil ta er i seg selv et kritisk spørsmål.

Gjeldskrisen er derfor en dyp politisk krise; - den største i Europa siden andre verdenskrig. Dette er det så langt nesten ingen europeiske ledere som snakker høyt om, noe som i seg selv er uheldig. Isteden pakkes krisen inn i et økonomisk-administrativt språk. Krisen behandles som en valutakrise, noe den også er, men bare fordi politikken har sviktet så fundamentalt. Det snakkes om å redde euroen, om nye ordninger og rammer for lån mellom statsbankene og om å sikre finansiell stabilitet. Alt dette er viktig. Men hva saken egentlig handler om er å gjenskape tilliten mellom folket og de folkevalgte.

Det er ikke sentralbanker og finansinstitusjoner som kommer til å redde Europa ut av gjeldskrisen, de kan i høyden bare bidra til å løse deler av problemet. Det som trengs for å løse krisen er flere ærlige og rettskafne politikere. Politikere som folk stoler på. Politikere som tør å innrømme feil, og som er villige til å risikere sitt eget skinn i kampen mot korrupsjon og økende gjeld. Politikere som våger å øke skattene for å få betalt gjelden, og som er villige til å gjennomføre nødvendige reformer for å kontrollere utgiftene og stimulere til ny vekst. Politikere som tør å gjøre upopulære valg istedenfor å sende ubetalte regninger omkring til ukjente adresser, slik de gjør i dag. Politikere som representerer et troverdig alternativ.

Noe slikt er det Europa må håpe på – intet mindre. Og noe slikt er det også velgerne i Russland håper på. For også i Russland har Årets person vært aktiv, særlig etter det mislykkede Dumavalget i begynnelsen av desember. I Vesten har vi kanskje blitt overrasket over omfanget av protestene, fordi vi lenge har tatt det for gitt at Vladimir Putin skulle ta over for Dmitri Medvedev og bli president i Russland nok en gang. Men så viser det seg at mange russere er både opprørt og forbannet ved tanken på en slik løsning. At mer enn 120.000 mennesker samler seg til protest i Moskva er intet mindre enn oppsiktsvekkende.

I Russland er korrupsjonen mer åpenlys enn i Europa; det legges ikke like stor vekt på å skjule det som skjer. Typisk nok blir det russiske styret stadig oftere omtalt som et ”kleptokrati” – en samling av store og små lommetyver som beriker seg på andres bekostning, og som er raske til å sende verdiene ut av landet. Russland er et land som år for år tømmes for kapital. I Moscow Times skriver Yulia Latynina at det ikke er demonstrantene i Moskvas gater som står under innflytelse fra Vesten, men snarere den kleptomane eliten av politikere. Det er eliten som er bekymret hver gang Vesten protesterer mot maktmisbruk, fordi det er de som i årevis har sendt penger ut av landet og som risikerer å få sine bankkonti ”frosset” og utilgjengelige.

Putin er desperat avhengig av å øke sin legitimitet, skriver Latynina. Derfor vil det bli nødvendig med omfattende fusk ved det kommende presidentvalget, for å sikre en ”overbevisende” seier. Problemet er bare at det som skal overbevise raskt kan vise seg å undergrave i stedet. I alle fall må fusket gjennomføres på en mer profesjonell måte enn ved Dumavalget, som utløste de største protestene Putin hittil har opplevd.

På et mer grunnleggende nivå er imidlertid russernes problem at alternativene til Putin er ytterst mangelfulle. Visst finnes det både ultra-nasjonalister og gammel-kommunister, men ingen egentlig opposisjon som har framtiden for seg og som kommuniserer godt med velgerne. Et slikt politisk alternativ gjenstår å bli skapt, men det er en interessant tanke at hendelsene i 2011 kan ha bidratt til nettopp det. Også her kan Årets navn ha spilt en avgjørende historisk rolle.

2011 har ellers vært et år der den politiske og økonomiske situasjonen i Norge har vært svært forskjellig fra den vi finner selv i nabolandene våre. Mens andre land strever med økende arbeidsledighet har vi mangel på arbeidskraft i Norge. Mens andre land sliter med store underskudd er overskuddene i Norge solide. Mens andre land må kutte i utgifter og velferd blir velferdsordningene i Norge bygget videre ut.

For min del kan jeg ikke huske å ha opplevd noe lignende, for vi er jo egentlig vant til at internasjonale konjunkturer også får virkninger for oss her hjemme. Ja, selv i 2008 og 2009 merket vi det internasjonale tilbakeslaget, om enn på en nokså mild måte. Vi kan jo håpe at denne situasjonen vil vare ved, og at Norge er ”vaksinert” mot økonomiske tilbakeslag. Det ville imidlertid være svært naivt. Mye tyder på at nedgangen ute også vil forplante seg til Norge i løpet av året som kommer. Da er det viktig at vi er godt forberedt.

En hyggelig hendelse i 2011 var lanseringen av nettstedet Progressiv. Progressiv på nettet skal gjenspeile aktiviteten i ”tenketanken” med samme navn; - et kjærkomment tilskudd til den vesle floraen av uavhengige møteplasser for politisk tenkning og debatt i Norge. For alle som føler tilhørighet til sosialdemokratisk politikk er dette initiativet svært velkomment, og jeg kan ikke gjøre annet enn å ønske lykke til med etableringen.

Og for øvrig vil jeg ønske alt det beste for det nye året til alle lesere.

Money for nothing

2011-10-06T12:42:00.000+02:00

Landsmøtetalen til Ed Miliband i forrige uke var utformet som et verdimessig oppgjør mellom to filosofier om samfunnet. På den ene siden ”something for nothing”; - som beskriver et samfunn der det er OK bare å forsyne seg, å tenke utelukkende på seg selv, og gjerne høste fruktene av innsatsen som andre har stått for. På den andre siden ”something for something”; en modell der det legges vekt på de som skaper verdiene, der man yter noe selv, der man belønnes etter innsats og der det ikke er mulig for unnasluntrere og spekulanter å tjene seg formuer på andres bekostning.

En grov forenkling, javel. Men her snakker vi om sjangeren ”landsmøtetale” og der risses gjerne budskapet opp i store bokstaver. Jeg synes det var ganske vellykket.

Det er interessant at lederen for Labour på denne måten henter fram det vi i Norge kaller ”arbeidslinja” i velferdspolitikken, det tradisjonelle sosialdemokratiske synet om at folk bør settes i stand til å greie seg selv, om verdien av langsiktig og industriell tenkning i næringspolitikken, og forakten for spekulasjon og ”kortsiktig profitt” i den økonomiske politikken. Kritikken til Miliband gikk to veier: Både mot en finanselite som tilsynelatende alltid slipper unna og etterlater regningen til andre, og mot de som forsyner seg av velferdsgoder som de strengt tatt ikke har krav på.

I talen gjorde han alvorlige forsøk på å klistre egenskapene ved ”something for nothing”-samfunnet til de konservative. Men det ble ikke spesielt vellykket. Og heller ikke spesielt redelig. Kritikken mot de konservative i Storbritannia bør snarere rettes mot den evinnelige, usosiale og gammeldagse moralismen de representerer, og som senest kom til uttrykk i forbindelse med de mange opptøyene i britiske byer tidligere i år.

Regjeringen valgte da å tolke opptøyene ensidig som uttrykk for umoral og mangel på respekt for andre menneskers eiendom. Hele saken ble dårlig håndtert, og David Camerons visjon om ”the big society” fikk seg en kraftig knekk. Det ble etter hvert klart at hva han egentlig har i tankene er mer tradisjonell og privat veldedighet i kombinasjon med strengere straffer og et mer hardhendt politi. Solid konservativt tankegods med andre ord, og svært lite nytt.

Men heller ikke Labour har kommet opp med en spesielt god diagnose av opptøyene, annet enn at de selvsagt også var uttrykk for en voksende sosial misnøye. Omfanget av uroen og måten den spredde seg på kom som en overraskelse selv på venstresiden. Samtidig er det ingen grunn til å tro at de konservative skulle være veldig uenige med Labour i at det skal lønne seg å jobbe, at ingen har rett til bare å sko seg på andres innsats eller at landet trenger solid og langsiktig verdiskaping snarere enn korte og spekulative finansbobler.

Jeg likte at Miliband åpent erkjenner Labours tapte troverdighet i den økonomiske politikken. Han snakket om behovet for å gjenvinne tillit. En slik erkjennelse er helt nødvendig, for uten troverdighet på dette området er i grunnen Labour verdiløst som parti og prosjekt. Og det gjelder spesielt i en situasjon der Storbritannia er neddynget i statsgjeld og der vi bare har sett begynnelsen på smertefulle og langvarige nedskjæringer i offentlige ytelser og tjenester.

Her deler Storbritannia skjebne med svært mange OECD-land, - etter at finanskrisen fra 2008 utviklet seg til en gjeldskrise som ingen er i stand til å se noen ende på. Oppgjøret med ”something for nothing” har derfor relevans langt utenfor Storbritannias grenser.

Det ser vi både ellers i Europa og nå nylig i USA, der aksjonen ”Occupy Wall Street” har gjort seg kraftig bemerket og motivert til tilsvarende aksjoner over hele USA. Budskapet fra den nye bevegelsen er ikke veldig spisset og entydig, men demonstrantene er i alle fall grundig lei av det de ser på som ”something for nothing” i finansnæringen.

Som vi husker: Bankene hadde først lånt bort for mange penger til usikre prosjekter; - mange av dem var såkalte ”råtne” lån i boligsektoren. Myndighetene verden over måtte derfor inn med kraftige tiltak for å redde bankene. Dermed økte den offentlige gjelden, samtidig som banksektoren stort sett ble reddet fra sine egne feilvurderinger. Dette provoserte mange. Neste fase er knyttet til at bankene også har lånt ut altfor mye penger til regjeringene i land som Hellas, Italia, Spania, Storbritannia, Irland og USA. Land som i altfor mange år har levd under den forestillingen at statens utgifter ikke nødvendigvis har noen tilknytning til statens inntekter.

Vel, så feil kan man ta. Mange land befinner seg nå i en situasjon der de er gjeldsslaver hos den samme banksektoren som de for kort tid siden måtte redde fra nedsmelting og undergang. Men gjelden er så høy at bankene nok en gang er truet. Og nå sitter praktisk talt hele OECD i klisteret fordi ingen kjente politisk-økonomiske oppskrifter er tilgjengelige. Det er bortimot utenkelig å stimulere til ny vekst gjennom å ta opp nye lån. Samtidig blir veksten kvalt når statene satser på å kutte utgifter og betale tilbake på gjelden; - noe som likevel strengt tatt er nødvendig for å få til en slags balanse igjen.

Ikke rart at finansnæringen har kritiske blikk rettet mot seg, for når var sist gang vi fikk en positiv nyhet fra den kanten? Banker tjener penger på å ta kalkulert risiko. Evnen til å styre risiko er selve kjernekompetansen i all bankvirksomhet. De siste årene ser det ut til at altfor mange banker har utøvet sin risikostyring i beruset tilstand. Det er dumt. Veldig dumt. Og det går ut over alle.

På den andre siden av bordet driver politikerne med utstrakt nøling og fomling. I USA forsvant nesten all politisk verdighet under den intense rivaliseringen mellom presidenten og Kongressen om nye fullmakter til å ta opp nye lån. Inntrykket av et land i politisk og økonomisk nedgang ble bare enda sterkere. USA har langt igjen før statsfinansene kommer i noen lunde orden, og landet styres dessverre av politikere som burde vært sendt på kurs ett eller annet sted for lenge siden. USA står foran minst ett tiår med kraftige kutt og nedskjæringer i offentlig sektor, og med økte skatter for å betjene en stadig voksende gjeld. Det blir tøffe tak uansett hvem som blir president. Det største problemet er likevel arbeidsløsheten, som er altfor høy og som undergraver alle håp om en positiv utvikling.

I Europa leker regjeringene og EU stol-leken, med Hellas som første taper. Det skal bli flere, fordi det ikke er noen vei utenom å ettergi store deler av den gjelden som landet har bygget opp. Ideen om at gjeldskrisen i Europa kan ”isoleres” til Hellas er meningsløs. Alle land i eurosonen må være villige til å bære tap i Hellas, - og trolig også i andre land som har lånt for mye penger.

Det betyr ikke at Hellas ikke skal blø, for der blir det uansett smalhans i mange år framover. Det blir det nok også i andre land med altfor stor statsgjeld, akkurat som det må bli store tap og konkurser i banksektoren. Summen av alt dette blir selvsagt høyere skatter og svakere vekst i hele Europa. For til syvende og sist er det skattebetalerne som må plukke opp regningen, - det finnes ingen fjern planet man kan sende den til.

Og dette setter analysen til Ed Miliband inn i et større perspektiv. Skal Europa og USA greie omstillingene er det simpelthen ikke plass til ”something for nothing.” Isteden må politikerne stille seg selv alvorlige spørsmål om hva som holder et samfunn sammen, og hvordan man skaper legitimitet omkring en politikk som er notorisk upopulær.

Et nøkkelspørsmål er da hvordan regningen skal betales. At store nedskjæringer og økt arbeidsløshet skaper misnøye er ikke overraskende. Men det er like rimelig å anta at en urettferdig fordeling av byrdene gjør misnøye enda større. Hva som er helt rettferdig er naturligvis et spørsmål som kan diskuteres, men det er liten tvil om at mye av det som driver demonstrasjonene i Hellas, Spania, Storbritannia og USA er opplevelsen av at det er visse grupper som alltid ”slipper unna.” Det er dette Ry Cooder viser til når han synger om ”No Banker Left Behind” på sin siste (glimrende) CD. Følelsen av at noen trekker opp stigen etter seg er i ferd med å bli en alvorlig trussel mot den politiske legitimiteten i mange land.

Men det har ikke disse landene råd til. Derfor bør en mest mulig rettferdig fordeling av byrdene stå øverst på dagsorden der hvor man nå bare er i starten på en økonomisk hestekur uten historisk sidestykke. I USA blir president Obama beskyldt av republikanerne for å drive ”klassekamp” når han tar til orde for at også de rikeste bør bidra til å rette opp statsfinansene. I en kommentar viser Paul Krugman hvor totalt urimelig denne påstanden er. Hans poeng: I USA er det de rikeste som i årevis har ført klassekrig mot ordinære lønnsmottakere. Skattesystemet er vridd fra skatt på eiendom og formue til økt skatt på alminnelig lønnsarbeid. Konsekvensen er større økonomiske forskjeller og mindre skattetrykk på de aller rikeste.

Også i Norge mobiliseres det nå mot både eiendomsskatten og formuesskatten. Jeg hører ingen som vil øke andre skatter og avgifter, men mange som ønsker seg mer og bedre offentlig velferd, nye veier, mer jernbane og mer forskning. ”Something for nothing”, med andre ord. Det har ikke virket i andre land. Det kommer heller ikke til å virke i Norge.

Har vi lokaldemokrati?

2011-09-02T14:32:00.000+02:00

Lokaldemokratiet lever, både i Lærdal og Bergen

Denne uken har jeg blogget hos Minerva om det kommunale inntektssystemet. Finnes det noe mindre opphissende? Ja, faktisk, i alle fall hvis man er interessert i politikk.

Inntektssystemet for norske kommuner sikrer to viktige ting: Det ene er en viss jevnbyrdighet mellom kommunene når det gjelder muligheten til å levere velferdstjenester til innbyggerne. Rike kommuner må dele av sin velstand med de fattige kommunene. Det andre er å sikre et visst spillerom for lokalt selvstyre. Om lag 70 prosent av kommunenes inntekter er ikke øremerket; - de er såkalte ”frie” midler som kommunene kan bruke slik de selv ønsker.

Samtidig er det slik at kommunene er pålagt en rekke oppgaver. Det finnes derfor en spenning mellom omfanget av statlige pålegg og den reelle ”friheten” i de frie inntektene. Ofte får vi høre at de lovpålagte oppgavene er så mange og omfattende at kommunene i virkeligheten ikke har noen frihet. I andre sammenhenger får vi høre at det helt uakseptabelt at kommunale tjenester ikke holder en viss standard. Da kommer kravene om statlige pålegg og reguleringer.

Og slik går nu dagan i lokalpolitikken.

Politikere hater å snakke om målkonflikter. De vil heller snakke om tiltak der ”vi både får til det ene og samtidig får til det andre.” Slike tiltak finnes sjelden. Det normale er at målkonflikter er helt reelle, og at ”løsningen” ligger i å finne en balanse som er til å leve med.

Det gjelder også spørsmålet om lokalt selvstyre. Tro derfor ikke på politikere (eller andre) som i disse dager snakker lettvint om hvor bra alt hadde vært dersom bare staten hadde holdt fingrene fra fatet. Når staten blander seg inn har det som regel en grunn, og da er det bedre å diskutere disse grunnene enn det er å blåse til krig mellom forvaltningsnivåer.

Statlige reguleringer, standarder og pålegg behøver ikke være ødeleggende for lokaldemokratiet – selv om de legger rammer for hvordan demokratiet utøves. Spørsmålet er om de går for langt, og om de fører til at lokalpolitikerne bare sitter tilbake med knapper og glansbilder.

Vi er langt unna en slik situasjon i Norge. Vi er milevis unna. Tvert i mot har vi både et betydelig lokalt selvstyre og samtidig et enormt mangfold i hvordan dette selvstyret utøves.

For en del år siden bodde jeg i en liten kommune innerst i Sognefjorden, - i vakre og gjestfrie Lærdal kommune. Antall innbyggere er i dag 2.224. Det skjedde ikke mye i rådhuset som ikke befolkningen visste om. Det gjør det nok heller ikke i dag. Fordelen, på godt og vondt, med et lite og oversiktlig samfunn er at det nettopp er – vel – lite og oversiktlig.

Nå bor jeg i Bergen, sammen med 260.391 andre. Her har vi ikke en gang bydelsutvalg. Kommunen styres av et byråd med syv medlemmer, med støtte i et parlamentarisk flertall i bystyret.

Jeg ville ikke drømme om å kalle verken Lærdal eller Bergen for ”udemokratiske.” I begge tilfeller utøver de lokale politikerne makt med basis i et demokratisk valgresultat. Men samtidig er det åpenbart at forskjellene mellom de to kommunene er enorme.

Hvis noe kan kalles demokratisk mangfold, må det være dette. Det betyr ikke at demokratiet er perfekt verken i Lærdal eller i Bergen. Begge steder er det helt sikkert mulig å gjøre forbedringer. Fraværet av et styringsnivå under bystyret i Bergen er for eksempel påfallende. I mange småkommuner er det motstand mot sammenslåing med nabokommunene av frykt for å øke avstanden til de som styrer. Hva skal vi da si om Bergen? Her er det virkelig lang avstand mellom den enkelte borger og de lokale myndighetene.

Men samtidig er det ikke åpenbart hvordan et nytt bydelsnivå skulle bli utformet, eller hvilke fullmakter det skulle ha. Erfaringene fra tidligere perioder er nokså delte. Her er det muligheter både for diskusjon og spennende eksperimenter. I demokratiets tjeneste. For demokratiet kan framstå på mange forskjellige måter, og vil derfor alltid være i utvikling.

I år vil for eksempel 16- og 17-åringer ha stemmerett i 20 av landets kommuner. Det synes jeg for min del er veldig spennende, og min spådom er at reduksjon av alderen for stemmerett blir en av de neste, store reformene i det norske demokratiet.

Å hevde at vi ikke har lokaldemokrati brukes ofte som en unnskyldning for mangelfulle resultater. I Norge er det vanlig å skylde på ”politikerne i Oslo” som ikke forstår hvordan det er å leve i resten av landet. Men det blir for enkelt. Det er flere forhold som påvirker utviklingen i en enkelt kommune. Det finnes mange småkommuner med robust økonomi og solide velferdstilbud, og det finnes bykommuner som sliter med både inntekter og velferd.

Det fine med inntektssystemet for kommunene er at det sørger for en viss utjevning, til tross for slike forskjeller. Det er alt i alt en fordel for lokaldemokratiet, og ikke noen ulempe.

Høyresidens hybris i Bergen

2011-08-19T15:16:00.000+02:00

I dag skriver jeg om den spesielle budsjett- situasjonen i Bergen på hjemmesiden til Minerva.

Saken er unektelig spesiell. For andre år på rad har Bergen kommune fått budsjettet sitt underkjent av staten, ved fylkesmannen i Hordaland. Det dreier seg om feildisponering av hundrevis av millioner. Flertallet i bystyret bruker ekstraordinære inntekter til å finansiere driften, hvilket er i strid med kommuneloven. Loven sier at ekstraordinære inntekter skal brukes til investeringer, eller til å redusere gjeld. Driftsutgifter må baseres på varige og forutsigbare inntekter.

Men det orker ikke flertallet i Bergen, for da må de enten kutte i utgiftene eller øke inntektene sine. Isteden har de brukt ekstraordinære inntekter fra kraftselskapet BKK til å balansere budsjettet. Men det går ikke. Vedtaket hos fylkesmannen er krystallklart: Budsjettet er ulovlig, og må bringes i ny balanse. Det betyr svære kutt i utgiftene, noe verken Høyre eller Fremskrittspartiet er interessert i å snakke om.

Nå kan det i og for seg være en ærlig sak at flertallet i Bergen bystyre og fylkesmannen har ulike oppfatninger om hva som er et lovlig budsjett. Slik stod i alle fall saken inntil i går. Men da ble den løftet flere hakk inn i forvirringens tåkehav av byrådsleder Monica Mæland (H).

I et oppsiktsvekkende intervju med Bergens Tidende hevder hun to ting: (1) At det er ansvaret til bystyrets mindretall om budsjettet blir underkjent, fordi det er mindretallet som har bedt om en lovlighetskontroll. (2) At det er flertallet i Bergen bystyre som avgjør hva som er et lovlig budsjett, ikke staten.

Mye kan sies om den politiske makten i Bergen, men dette er første gang jeg har hørt noen presentere Bergen bystyre som et lovgivende organ, med rett til å tolke kommuneloven slik flertallet til enhver tid ser seg tjent med. Her er juristen Mæland ute med en tolkning av bystyrets fullmakter som mildt sagt er innovativ.

”Ap har aktivt oppfordret Fylkesmannen til å kjenne Bergens budsjett ulovlig. De bedriver en form for politikk og bruker juss og fylkesmann for å få gjennomført en skattepolitikk det ikke er flertall for, verken i bystyret eller i Bergen,” sier Mæland til Bergens Tidende.

Mæland mener at dersom budsjettet er ulovlig så ligger ikke ansvaret hos de som faktisk har vedtatt budsjettet, slik man kanskje skulle tro. Isteden mener hun at feilen ligger hos de som har påpekt at budsjettet er feil.

Det er lett å se at denne ytterst kreative formen for plassering av ansvar har en rekke anvendelser: Hvis du blir tatt i fartskontroll, er det for eksempel politiet sin feil. Det var jo de som foretok kontrollen. Har du med deg for mange flasker gjennom tollen, er det tollernes feil. Det var jo de som kikket ned i vesken din. Hvis du blir tatt i å lyve, ligger feilen hos de som kjenner sannheten. Og så videre.

Med intervjuet har byrådsleder Mæland fullstendig avslørt hvor tynn is byrådet og bystyrets flertall befinner seg på i denne saken. De har satset kynisk på at lokal egenmektighet ville tvinge fylkesmannen og staten til å se gjennom fingrene på en ugyldig budsjettpraksis. Logikken synes å ha vært at dersom feilen er stor nok er det ingen som tør å gripe inn.

I grunnen er dette verre enn å gjøre opp regning uten vert. Det er å spille politisk lotto med vanlige menneskers velferd. Med svært dårlige odds, må det være lov å legge til.

Høy og mørk på nettet

2011-08-07T13:23:00.002+02:00

Anders Giæver skriver i gårsdagens VG om den anonyme bloggeren ”Fjordman”, i dag kjent som Peder Are Østvold Jensen. ”En tilsynelatende helt «vanlig» nordmann på 36 år,” skriver Giæver. I diskusjoner på VG’s nettsider utmerket han seg ved å diskutere ”islamisering” av Europa uansett hva temaet var. Han hadde hakk i plata.

Etter at identiteten hans ble kjent har ”Fjordman” gått fra å være et anerkjent ideologisk fyrtårn på den ytterste høyresiden til å bli en stille og forsagt person som i grunnen bare ønsker å få være i fred. Han har lagt ned roser i respekt for de som omkom under massakrene 22. juli, og han beundrer statsminister Jens Stoltenbergs lederskap i en vanskelig tid. Statsministeren er altså ikke lenger en krypende forræder for islam, i følge ”Fjordman” – unnskyld – Peder Jensen, som nå har gått under jorda.

Giæver regner med at ”Fjordman” nå er død. Kanskje har han rett. Jensen vil forhåpentligvis gå noen vanskelige runder med seg selv, og deretter finne andre interesser i livet enn å lansere fremmedhat og konspirasjonsteorier.

Men i en periode var han sjefen. Han var King Kong på nettet i det islamhatende miljøet, og teoriene hans var storslagne. Faktisk er det ikke så veldig lenge siden. Og det står dessverre nye hatprodusenter i kø for å overta. Da Erna Solberg i et intervju med VG ga uttrykk for at muslimhetsen i Norge har begynt å anta samme karakter som jødehetsen i mellomkrigsårene måtte avisen stenge av kommentarfeltet etter bare 10 minutter. Det rant inn for mange hatinnlegg og personangrep fra ”folkedypet”.

Ja, det er mye hat og raseri på nettet. Et stort antall anonyme signaturer velter ut av seg hat, ukvemsord og sjikane i et omfang som nesten er ubegripelig. Det som slår meg er at mange av disse menneskene må ha lite annet å holde på med, men det gjør jo ikke problemet mindre.

Hva er det de klager over? Ja, si det. Først og fremst er det hatet og uviljen mot alt som er fremmed. Dette kalles gjerne ”islam”, særlig etter de islamistiske terroraksjonene vi har sett det siste tiåret. Så er det overbevisningen om at de er ført bak lyset, og at politikere og myndighetspersoner bare er ute etter å lure folk for å oppnå egne fordeler, eventuelt å dele fordelene med alle andre enn de som ”egentlig” fortjener det. Demokratiet er derfor bare en bløff. Deretter er det en like sterk overbevisning om at de selv er frarøvet noe viktig og verdifullt; - og at de egentlig fortjener noe som er mye bedre enn det de har nå. Verden er enkel, men urettferdig.

På nettet får frustrasjonen og raseriet utløp. Misnøyen er så omfattende, og klagesangen så sterk, at det er vanskelig å forstå at stemmene kommer fra folk som lever i Norge i 2011. Folk som sitter ved siden av deg på bussen, som kjører ved siden av deg i trafikken eller som står i køen foran deg i butikken. Men det må det jo være. Derfor er det naturlig å tenke at det må være noe med selve formatet, med selve mediet, som fremmer produksjonen av usakligheter.

For min del tror jeg det er slik. På nettet kan alle være sjef i noen minutter, oppleve gleden over å sette verden ”på plass”, dyrke sine egne perspektiver og styrken i egne punchlines. Tilbakemeldinger fra anonyme støttespillere og meningsfeller er sjelden langt unna, og det er jo nettopp disse tilbakemeldingene som er så verdifulle for hver enkelt. På nettet kan vi alle være høye og mørke for en stakkars stund.

For den mer sofistikerte bloggeren er drivkreftene ikke nødvendigvis veldig forskjellige. Bloggeren er sin egen forfatter, redaktør og utgiver. Han eller hun er helt sjef, og bestemmer innholdet ned til minste komma. Bloggeren kan i de fleste tilfeller velge selv om det er ønskelig å gå inn i debatt med andre; ja, det er jo bloggeren som er debattredaktør. Kritiske kommentarer kan enkelt slettes eller bli oversett. Nettet tillater på denne måten en helt ekstrem ensretting, hvilket også er hva vi ser: Bloggere liker andre bloggere som liker dem, eller deler meningene deres.

Det er mulig å leve et langt liv på nettet utelukkende i selskap med meningsfeller og mennesker som deler ens egne interesser. Blogger, nyhetstjenester og sosiale tjenester kan skrus sammen slik at det passer perfekt til egne preferanser. Og denne fragmenteringen åpner opp for både det sære og det skremmende.

Hva som gjorde den patologiske ”tempelridderen” Anders Behring Breivik til massemorder har ikke jeg forstand på. Jeg tror ikke at den analysen blir så veldig enkel. Det som likevel er klart er at Breivik gjennom sitt klipp-og-lim dokument framstår som en grotesk posør; som en person med et uvanlig sterkt behov for anerkjennelse. Når anerkjennelsen uteblir søker han tilflukt i sin egen oppkonstruerte verden på nettet, – og inne i sin egen datamaskin.

Her fører Breivik lange samtaler med seg selv. Ja, han intervjuer seg selv om de grusomme handlingene han er i ferd med å planlegge. Omfanget av detaljer omkring egne følelser og tanker, utfordringer knyttet til moral, men også logistikk og finansiering, valg av verktøy, metoder og oppskrifter, er svimlende. Forfatteren vet at hvert ord han skriver vil bli lest av mange. Ikke fordi tankene hans er spesielt originale eller interessante, men fordi de gjerningene han planlegger er så ualminnelig ondskapsfulle. Dokumentet gir innblikk i en uvirkelig fanatisme, men også (tror jeg) inn i en tragisk ensomhet. Denne kombinasjonen ble livsfarlig og katastrofal.

Jeg er ingen ekspert, men for min del tror jeg verken det var nettet eller datamaskiner som gjorde Breivik til den han har blitt. Jeg tror, som sagt, at forklaringen på hans avvik og ondskap langt fra er enkel. På den andre siden er det ingen tvil om at nettet ga Breivik en viktig tumleplass, en arena for å utvikle tanker og ideer, og et sted å hente positive tilbakemeldinger fra meningsfeller. Nettet ga også tilgang til en rekke verktøy som gjorde det mulig å sette den redselsfulle planen ut i livet. Nettet ga Breivik mulighet til å passere alle grenser for hva vi trodde var mulig.

Det er tankevekkende, og derfor er det helt naturlig at vi nå diskuterer hva nettet gjør med oss og hva vi kan gjøre med nettet. Ett forslag som har fått støtte fra mange er å gjøre det umulig å opptre som anonym meningsbærer i kommentarfelt og på andre måter. Tanken er at ved å tvinge folk til å framstå med egen identitet vil vi samtidig tvinge fram en viss besinnelse og et visst måtehold i ytringene på nettet.

Jeg er enig i ambisjonen, men uenig i virkemiddelet. Etter min mening har muligheten til å framstå med meninger anonymt en demokratisk egenverdi, selv om gudene skal vite at haugevis med anonyme skittkastere hver dag gjør hva de kan for å bevise at jeg tar feil.

Jeg mener helt klart at det kan finnes situasjoner der det er viktig å få fram synspunkter, men der den som bærer synspunktene fram har behov for å være anonym. Jeg mener også at folk må få lov til å ha sine meninger, selv om de ikke alltid er i stand til å levere en solid og ”vitenskapelig” begrunnelse for hvorfor de mener det de gjør. På toppen av dette mener jeg at vi alle må tåle å høre meninger vi ikke liker; - ja, meninger vi mener er simpelthen stupide og ondskapsfulle.

Så går det en grense ved personlig sjikane, ved rasistiske og hatefulle ytringer, og ved ytringer som oppfordrer til vold og overgrep mot andre. Den grensen blir aldri helt klar, men jeg synes det er greit at vi som samfunn også sier fra om at ytringsfriheten har sine grenser. Det er mange tullinger på nettet som fortsatt ikke har forstått dette, og som nå opptrer forarget og indignert under den misforståelsen at tilgang til Internett gir ubegrenset rett til å formidle hat og sjikane. De bør ikke få herje fritt.

For min del må politiet gjerne bruke noen flere ressurser på å følge med på nettet, og sjekke ut de mest ytterliggående synspunktene og miljøene. Men vi kan ikke dimensjonere omfanget av kontroll og regulering ut fra en ambisjon om å finne enhver som står i fare for å omgjøre hatefulle ytringer til ondskapsfulle handlinger.

Derimot bør vi skjerpe reglene for ordskifte på nettet. Vi bør aktivt påtale uønsket atferd, rett og slett fordi det er viktig i seg selv. Og – ikke minst – bør vi fremme en mer positiv nettverkskultur, både i skolen og i arbeidslivet. Vi bør alle ha et bevisst forhold til hva ”tilstedeværelse” på nettet innebærer, og vi bør anstrenge oss for å sette standarder for samhandling og diskusjon som er til å leve med.

Hvis vi er enige om at svaret på den terroren som rammet oss den 22. juli er mer demokrati, mer åpenhet, mer toleranse og større gjensidig forståelse er jeg for min del sikker på at Internett er et kraftfullt verktøy for å fremme alt dette. Ja, det er sant at Internett er en arena for alt mellom himmel og jord – også det mange av oss ikke liker. Men nettet er også en drivkraft for åpenhet og demokrati, for flere og bedre diskusjoner, og for effektiv distribusjon av kunnskap og argumenter. Vi har allerede sett hvordan nettet kan være en sterk kraft for positive endringer.

Nå handler det om å drive aktivt renhold, og der kan vi alle bidra. Hvis alle bruker støvsugeren og bærer ut litt søppel innimellom er jeg overbevist om at kampen mot nettets anonyme mobbemafia ikke er tapt.

Utøya: Den skammelige ondskapen – den bunnløse tragedien

2011-07-23T06:48:00.001+02:00

I dag våkner Norge til meldingen om en ufattelig tragedie, med et omfang som ingen kunne forestille seg.

Kunnskapen om det som har skjedd på Utøya gjør oss numne. Det er uvirkelig. Det kan ikke være mulig. Det kan ikke være sant.

Men så er det sant likevel.

I dag strekker ikke språket vårt til. Ord er fattige, men akkurat nå er de det eneste vi har. Språkets utilstrekkelighet rammer i dag en hel nasjon, ja, en hel verden.

Vi står maktesløse og vantro overfor volden, overfor grenseløs ondskap og kynisme. Vi kjenner vår egen sårbarhet.

Tankene som griper oss går til de pårørende: Hva kan vi gjøre? Hva kan vi si? Hvordan kan vi formidle vår medfølelse og sorg?

Og til de som har overlevd: Hvordan kan vi rekke ut en hånd? Vise vår omsorg? Hjelpe til med å finne en meningsfull vei tilbake etter de rystende hendelsene?

Hannah Arendt utmyntet begrepet om den ”banale” ondskapen. Med referanse til byråkraten og SS-offiseren Adolf Eichmann, mannen som styrte togene til og fra nazistenes leire for industriell utrydding av mennesker, viste hun oss at ondskapen noen ganger har et kjølig og avmålt ansikt.

Hva slags ondskap er terrorisme? Terrorisme er feighetens og skammens ondskap. Terroristen er forbryteren som bringer skam over seg selv og alt han står for. Kan det tenkes noe mer skammelig enn å gå løs på forsvarsløse ungdommer på sommerleir? Finnes det noe mer skammelig enn feige overgrep og vold mot uskyldige og vergeløse mennesker? Finnes det mer endeløs kynisme?

Terroristen er langt fra banal. Terroristen er målrettet. Ondskapen er gjennomtenkt. Slik er det dessverre, og det er dette vi må streve med å forstå.

Hva terroristen vil er å spre frykt og forvirring gjennom å påføre uskyldige mennesker lidelse og sorg. Terroristen vil påtvinge samfunnet sin egen, perverse voldslogikk. Ved å ramme de som er uskyldige skaper terroristen meningsløshet og bunnløs tragedie. Og fordi han har mistet kontakten med menneskelige verdier, står bare kynismen og den nakne skammen tilbake.

Men et åpent samfunn av frie mennesker lar seg ikke true av feige individer uten respekt for andre menneskers integritet. Nå gjelder det mer enn før at vi finner veien til vår egen anstendighet og medfølelse, og at vi viser omsorg for alle de som står ansikt til ansikt med tapet av sine nærmeste.

De var umistelige. Vår sorg er uten grenser.

I dag gråter en hel verden for Utøya.

Gymnaslærer Phillip Blond?

2011-07-12T22:11:00.002+02:00

Gymnaslærer Pedersen til venstre; til høyre en mulig kollega fra Storbritannia

Innledning
Filosofen og teologen Phillip Blond (f. 1966) er regnet som en viktig rådgiver og inspirator for statsminister David Camerons ”Big Society” kampanje. Hensikten med denne kampanjen er å vise fram en annen type konservativ politikk enn den britene ble kjent med under Margaret Thatcher; - en konservativ politikk som legger mer vekt på det sosiale, på verdier som omsorg og empati, og som stimulerer frivillighet og lokalt engasjement.

Få vil være uenige i at de konservative i Storbritannia kunne trenge en slik overhaling. Cameron har snakket om ”Big Society” i flere år allerede. Budskapet om en mer ”sosial” konservatisme var en viktig del av valgkampen i 2010, og inngår nå som en del av regjeringsgrunnlaget for koalisjonen med de liberale. Ett av målene er ”å ta makten bort fra politikerne, og gi den tilbake til folket”. Som virkemiddel skal det bl.a. etableres en ”Big Society Bank” til støtte for sosiale investeringer, frivillige organisasjoner og veldedighet. Samtidig skal offentlige velferdstjenester suppleres med konkurranse og innsats fra andre tilbydere, som private bedrifter, frivillige organisasjoner og ansatt-eide selskaper.

Overordnet er det et mål å bidra til å viske ut skillet mellom ”marked” og ”stat”. Eller rettere: Å skape rom for en større sivil sektor mellom staten og markedet. En viktig del av analysen bak ”Big Society” – og av argumentene til Phillip Blond – er nemlig at sivilsamfunnet er den store taperen i etterkrigstidens samfunnsutvikling.

Sivilsamfunnet taper
Først ble sivilsamfunnet angrepet av en voksende velferdsstat, som ga borgerne stadig flere sosiale rettigheter og som utløste en tilsvarende offentlig tjenesteproduksjon. Deretter kom en periode med nyliberal politikk som ga markedet mulighet til å bygge store monopoler, på bekostning av lokal industri og lokalt eierskap. Resultatet av dette er hva Blond kaller ”markedsstaten” – en ulykkelig kombinasjon av globale monopoler på den ene siden og statlig umyndiggjøring på den andre [1].

Blond er opptatt av det vi kan kalle modernitetsprosessen, slik denne i sin klassiske form er beskrevet hos Max Weber. Prosessen innebærer rasjonalisering og differensiering mellom ulike sektorer i samfunnet, men også økende byråkratisering og regelstyring av menneskenes liv. Hos Jürgen Habermas kan vi finne lignende tanker om at ”systemiske mekanismer invaderer livsverdenen - at penger og forvaltningsmakt erstatter gjensidig solidaritet og språklig formidlet forståelse som integrerende mekanismer i livsverdenen” [4].

Problemet med denne ”markedsstaten” er at den svikter på fundamentale områder, mener Blond. Den leverer det dårligste av hva både staten og markedet har å by på. Blond skriver dette om Storbritannia [1]:

”Look at the society we have become: we are a bi-polar nation, a bureaucratic, centralised state that presides dysfunctionally over an increasingly fragmented, disempowered and isolated citizenry. The intermediary structures of a civilised life have been eliminated, and with them the Burkean ideal of a civic, religious, political or social middle, as the state and the market accrue power at the expense of ordinary people. But if both 20th-century socialism and conservatism have converged on the market state, they have done so by obeying the insistent dictates of modernity itself. And modernity is nothing if not liberal.”

All modernisering representerer per definisjon utfordringer for et konservativt perspektiv. Blond ser imidlertid på en konservativ ”renessanse” som en mulighet til å omgå modernitetens plager. Et annet sted skriver han [3]:

”The welfare state and the market state are now two defunct and mutually supporting failures. The real merit of the current conservative renaissance has in some way escaped notice. Those on the now bankrupt left argue that the new Toryism is but a cover for Thatcherism Mark II, while those on the bankrupt right secretly agree and seem to want nothing more than a return to monopoly capitalism and the dominance of their kind of people.”

Red Tory
Perspektivet til Blond er at både det tradisjonelle venstre og det tradisjonelle høyre framstår som hvert sitt politiske konkursbo. Har vi hørt dette før? Javisst, det har vi. På flere punkter er analysen til Phillip Blond sammenfallende med hva John Gray skrev allerede for 15 år siden i sitt essay ”After Social Democracy” (noe jeg har omtalt tidligere). Som Gray støtter også Blond seg på en form for kommunitaristisk tenkning, men med mer tydelige røtter i det som gjerne kalles ”red toryism”. Og – må vi raskt legge til – med adskillig større optimisme med hensyn til framtidens politiske muligheter enn den Gray evner å mobilisere.

Blond minner oss om at konservatismen langt fra er noen monolittisk politisk retning. Ja, konservative tenkere kan være forskjellige som natt og dag – ikke minst i sitt forhold til andre politiske retninger som liberalisme og sosialdemokrati. ”Red toryism” er en betegnelse som gjerne er brukt om de ”progressive konservative” i Canada; - en konservativ retning som er distinkt både fra de sosialt konservative man finner i USA og den nyliberale konservatismen som ble utviklet under Thatcher.

Det sentrale tankegodset her er at alle samfunn har noe som er ”det felles beste” (the common good), som står over egeninteressen (markedet) og fjernt fra statens umyndiggjøring av borgerne gjennom byråkrati og reguleringer. Det genuint gode i samfunnet er det som finnes i sivilsamfunnet; - i de mange og uformelle, men likevel gjensidig forpliktende relasjonene som vi mennesker frivillig etablerer med hverandre. Ikke minst i den hensikt å gi hverandre assistanse og støtte når det trengs.

Alle har et ansvar overfor dette felles beste, men særlig de som er privilegerte og har ekstra ressurser. Uten at de aktivt tar dette ansvaret mister privilegiene sin legitimitet. Noen liberalistisk atomisme, basert utelukkende på egeninteressen, kan derfor ikke komme på tale. Men det kan heller ikke velferdsstatens ensidighet, byråkrati og umyndiggjøring. ”Red toryism” – eller det Blond kaller ”modern conservatism” – vokser ut av et ønske om å markere avstand både til markedet og til staten [3]:

”Modern conservatism rejects both dispensations as it seeks to replace the welfare and the market state with the civic state. The civic state aims to blend the benefits of welfare and the market mechanism not by favouring one or the other but by exceeding both. The Conservative's new civic settlement privileges the associative above the alienated, the responsible over the self-serving and (yes I know this is shocking) the communal over the individual. As such Cameron's political agenda is far more radical, far-reaching and transformative than the majority suspect. It offers a way out of the failed class based politics of the past, it would offer through expanded notions of ownership a way to escape the conflicts between capital and labour.”

Blond ønsker å trekke David Cameron og det konservative partiet inn mot posisjoner som hittil har vært ukjente for dem. Dette er særlig tydelig i essayet ”Rise of the red Tories”, der han tar sterkt til orde for at Storbritannia må snu ryggen til den globaliserte kapitalismen og heller fokusere på selvberging og lokal produksjon i mindre skala. Det er de små og mellomstore bedriftene som bør være de konservatives målgruppe, ikke de multinasjonale foretakene. Kapital og investeringer bør være lokalt forankret; - Blond tar til orde for å gjøre om den britiske Postbanken til noe i nærheten av et distriktspolitisk virkemiddel som skal forsyne lokale entreprenører med billig kapital.

Blond har stor tro på hva frivillighet, gavmildhet og sosialt engasjement kan bidra med i utviklingen av samfunnet, og spesielt når det gjelder kamp mot fattigdom og sosial utstøting [3]:

”Cameron should reject the Marxist narrative that paints Tories as wedded to a disenfranchised proletariat. On the contrary: conservatives believe in the extension of wealth and prosperity to all. Yet the great disaster of the last 30 years is the destruction of the capital, assets and savings of the poor: in Britain, the share of wealth (excluding property) enjoyed by the bottom 50 per cent of the population fell from 12 per cent in 1976 to just 1 per cent in 2003. A radical communitarian civic conservatism must be committed to reversing this trend. This requires a considered rejection of social mobility, meritocracy and the statist and neoliberal language of opportunity, education and choice. Why? Because this language says that unless you are in the golden circle of the top 10 to 15 per cent of top-rate taxpayers you are essentially insecure, unsuccessful and without merit or value. The Tories should leave this bankrupt ideology to New Labour and embrace instead an organic communitarianism that graces every level of society with merit, security, wealth and worth.”

Det er interessant at Blond tar til motmæle mot ensidige ambisjoner om sosial mobilitet, og heller fokuserer på at folk bør verdsettes for den de er uansett plassering i det sosiale hierarkiet. Skattefri sparing for folk med lave inntekter, og skatteinsentiver for kjøp av aksjer i den bedriften man jobber i, er eksempler på ”konservativ omfordeling” i Blonds forstand. Ren fattigdom bekjempes best gjennom frivillighet og ”sosiale investeringer” der kravene til avkastning er moderate.

Framtidens konservatisme
Da tenketanken ResPublica ble lansert i november 2009 – med Phillip Blond som grunnlegger og leder – holdt han et programmatisk foredrag om framtidens konservatisme [2]. Her stilles spørsmålet om hvordan konservatismen er å forstå i vår tid; hva er de sentrale verdiene og hva er det som skal konserveres? Blond peker på tre ting:

Behovet for en ny sivilstat
Behovet for et marked med moral
Behovet for et samfunn bygget på frivillige tilknytninger (an associative society)

En ny sivilstat
Blond starter med å slå fast at velferdsstatens idealer representerer det beste i oss, men likevel gikk det galt. Hvorfor? Fordi velferdsstaten etter hvert erstattet selve sivilsamfunnet; gjensidighet ble erstattet med avhengighet, individene ble isolert fra sine lokalsamfunn og naboskap. Meningsfulle relasjoner ble byttet ut med formelle rettigheter.

Dette var ikke hva arbeiderbevegelsen ba om, men hva den fikk. Gradvis ble arbeiderklassens evne til å greie seg selv, utvikle gjensidige relasjoner og opprettholde en troverdig sosial forsikring underminert.

Et nytt, konservativt sivilsamfunn skal rette opp dette [2]:

”The new civil state would restore what the welfare state has destroyed – human association. This new civil state will turn itself over to its citizens; it will foster the power of association and allow its citizens to take it over rather as it had originally taken over them. A new power of association could be delivered to all citizens so that if they are indeed in an area that receives public services in a form that can be identified both by sector and by type; and if area-specific budgetary transparency is delivered such that each place knows what is being spent on it; then if those services are less than they should be in terms of quality, design or applicability; then there should be a new civil power of pre-emptory budgetary challenge that is given to any associative group that claims to represent those in its area – to take over the budget of that service so that they can deliver what is required to those who need by those who care. So envisaged this would allow citizen groups – if they meet appropriate and proper standards of civic representation and organisational efficacy – to take over the state in their own areas to either be commissioners of their own services or run them for themselves and each other.”

Som vi ser, - dette er temmelig radikale tanker, bygget omkring en tro på frivillighet og lokalt engasjement som både treffsikre og troverdige alternativer til dagens offentlige velferd. Skulle visse tjenester vise seg å være utilstrekkelig på noen måte, vil det nye sivilsamfunnet sikre at det står nye produsenter klare til å overta ansvaret. Hvordan denne kapasiteten på tilbudssiden skal opprettholdes kan man bare under seg over, og det samme gjelder spørsmålet om hva som skal skje dersom tilbudet forsvinner. Skal man da gå tilbake til offentlig sektor igjen, slik det i praksis skjer når private tilbydere ikke lenger greier å levere? I så fall: Hvorfor det? Var ikke tanken å redusere virksomheten til offentlig sektor generelt? Kanskje svaret er å simpelthen nedlegge tjenesten? Det kan være lettere å få til i et system som legger såpass mye mindre vekt på borgernes rettigheter.

Blond ser i praksis for seg en helt ny virkelighet når det gjelder velferd basert på frivillighet og engasjement. Ja, i sin ytterste konsekvens vil velferdsstaten slik vi kjenner den i ulike europeiske land bli erstattet med noe som minner alle mest om en løs assosiasjon av frivillighetssentraler [2]:

”So conceived the monolithic state could gradually be broken down into an associative state where citizens took over and ran their own services so that universality would not be compromised but in fact would be more achieved, as each particular area or need would finally be in a position to meet that need by delivering, via this new power of budgetary challenge, the services by and to the new associative state.”

Et marked med moral
Problemet med markedsøkonomi og konkurranse, slik Blond ser det, er at resultatet så ofte blir monopoldannelser og markedskonsentrasjon [2]:

”In the name of freedom we have produced economic concentration and in a number of areas monopoly dominance or indeed something very much like it. A perverse corporatism has produced industries that are too big to fail, and consequently they have been made bigger again.”

Banksektoren er stjerneeksempelet, mener Blond. Her har antallet fusjoner vært så enormt at det i virkeligheten ikke er noe igjen av det som kan kalles lokale banker, mens vi på den andre siden har fått enheter som er så store at de er hinsides nasjonal regulering. Samme utvikling finner vi imidlertid også i andre sektorer og industrier.

Blonds analyse av liberalismen på dette punktet er interessant, fordi den går rett til kjernen: Problemet er den nyttemaksimerende aktøren. Fordi en slik aktør bare vil ta hensyn sine egne interesser, er det behov for regulering. Uten regulering vil aktøren nemlig bryte rettighetene andre aktører, og derfor er en ekstern regulator nødvendig. Denne regulatoren må ha tilstrekkelig autoritet, grensende til absolutt makt. Det må derfor være staten som utøver reguleringen. Slik har nyliberalismen et Janus-ansikt, på den ene siden ser vi frie markeder og fri konkurranse, på den andre siden en sterk stat med sine mange reguleringer. Konklusjon: Det nyliberale markedet er verken fritt eller effektivt.

Hva kan settes inn isteden? Blonds svar er en kapitalisme som er bygget på tillit heller enn på egeninteresse [2]:

”By way of contrast, a capitalism based on trust does not require external regulation or control. A capitalism based on reciprocity – free, open and honest exchange – has little bureaucracy or state power associated with it. A civil economy drives down the cost of suspicion that self-interest creates and crowds in good rather than bad behaviour. A culture of internal ethos rather than external regulation creates a whole new model of social capitalism that radically reduces the barriers to market entry that suspicion creates, and it prices in the very things that human beings most value and like about each other: trust, human affection, and open and honest behaviour. We can create a civic economy based on trust, sustainability and reciprocity. Such an economy generates shared ethos and common goals in the place of zero sum exchange and the bureaucracy of state regulation.”

Et marked med moral er på alle måte mer effektivt og ansvarlig enn liberalismens profittmaksimerende agenter. Det er i stand til investere langsiktig, åpne opp eierskap for de mange og skape helt nye muligheter for flere. Som Blond oppsummerer det: ”It would be so much better than what we have now.” Ja visst.

Et samfunn av frivillige tilknytninger
Blond ønsker både en stat og et marked som virker for mer enn seg selv. Isteden skal de levere velferd, sosial trygghet, demokrati og muligheter for deltakelse i det større samfunnet.

En konservativ vil aldri forveksle samfunnet med staten, eller med markedet for den del. Slike grove kategorifeil er det venstresiden og den nyliberale høyresiden som står for, i følge Blond. Han er iherdig opptatt av å hugge ut rom for det nye sivilsamfunnet; et samfunn av sosiale individer med både evne til å handle og vilje til å ta ansvar for mer enn sine egne, snevre partsinteresser [2]:

”But what is this society? This society is civil – it is formed by the free association of citizens – and these groups balance and express both individual freedom and collective formation. Association is outside both state and market, and yet it makes the proper functioning of both possible. Association expresses both individuality and community. Association marks the politics of the future: it is the way we will deliver our state, and it is the way we will free our market.
(…)
The associative society is like this: it is good men and women taking responsibility and trying to ascertain the common good. And because they acknowledge that there is such a thing then, in contrast to the liberal thesis of liberty arising from permanent conflict, they can make common cause with those that differ and create a free and equal society based on such a debate.”

Det er lett å få sympati med det positive og optimistiske menneskesynet til Phillip Blond. Hvem ville ikke like å leve i det samfunnet han beskriver, der ”gode” kvinner og menn jobber for det felles beste, innenfor rammen av en stat som gir makt istedenfor å ta makt og et marked som bygger på moral og tillit framfor profitt?

Det kan nesten høres ut som en religiøs visjon, - og er det vel i alle fall delvis også. Teologen Blond plasserer spørsmålet om samfunnsmoralen rett tilbake der hvor han mener det hører hjemme – i sentrum av samfunnsdebatten. I sin kritikk av venstresidens uheldige liberale livsholdninger kvier han seg ikke for å komme med anklager om syndefullhet [1]:

”In respect of liberalism, the left has twice sinned. It has produced a managerial state that has destroyed the old mutualism of the working class. And it has destroyed both middle and working class morality; in the name of permissiveness, it commodified sex and the body, creating the licentious empty pleasure-seeking drones of the late 1960s. This left-libertarianism repudiated all ties of kith and kin and, though it was utopian in aspiration, its true legacy has been the dystopia of divided families, unparented children and the lazy moral relativism of the liberal professional elite.”

Et moderne konservativt ståsted setter familien og familieverdiene først. Venstresidens moralske giddeløshet, som har gitt oss ødelagte familier og foreldreløse barn, må settes på et historisk sidespor. Slik er den konservative renessansen også en mulighet for åndelig og moralsk oppvåkning.

En gymnaslærer?
Hva skal vi mene om Phillip Blond? Er han en konservativ fornyer, som kan løfte moderne konservativ politikk forbi interessene til de velstående? Har han funnet et nytt skjema, som trekker ut det som virkelig er holdbart i velferdsstaten og kombinerer dette med det beste av ”progressiv” konservatisme? Kan han levere ideologisk ammunisjon til David Cameron, slik at vi får se dype politiske reformer og omfattende mobilisering av lokal frivillighet i Storbritannia?

Foreløpig er han selv nokså skuffet. I et intervju med London Evening Standard for noen uker siden ga han uttrykk for at tankene bak ”Big Society” nok ikke helt hadde vunnet fram i Regjeringen, og han var åpent kritisk til innretningen på en del av de nedskjæringene som den britiske regjeringen nå gjennomfører – særlig nedskjæringer som rammer de mest fattige, sårbare familier og ulike former for støtte til lokalsamfunn. Fra andre kommer kritikken om at ”Big Society” egentlig bare er en omskriving for massiv privatisering, og at regjeringens politikk slett ikke fører til mer frivillighet i velferdstjenestene, bare flere til private aktører som ønsker å tjene penger nå som det offentlige tvinges til å trekke seg tilbake.

Det er ingen grunn til å stille spørsmål ved de sosiale instinktene til Blond, eller til hans engasjement for økt sosial rettferdighet. Dette er en rød tråd i det meste av det han skriver og snakker om. (Et illustrerende foredrag med Blond kan du finne her.)

Det er heller ikke særlig produktivt å gå til frontalangrep på noe som er et ærlig forsøk på å formulere konservative svar på dagens utfordringer. For sannheten er at venstresiden møter nøyaktig de samme utfordringene. En som minner om dette er James Allen, på det relativt nye publikasjonsstedet ”Pragmatic Radicalism” [5]. Det er ikke slik at sosialdemokratiet ikke har behov for å tenke på velferdsstatens negative sider, inkludert de økonomiske. Det er ikke slik at sosialdemokratiet ikke har behov for å tenke på reformer av offentlig sektor, eller på måter å utvide demokratiet og øke deltakelsen i de politiske prosessene på.

Blond har rett i at slik vi står i 2011 har velferdsstaten i de fleste land gått konkurs, samtidig som markedskreftene slett ikke har levert velstand og lykke til alle. Fasit er denne: Staten er konkurs, samtidig som forskjellene er større enn noen gang. Unntakene fra denne fasiten er sørgelig få, - vi kjenner ekstremlandet Norge best.

All fornuftig politikk bør starte med den erkjennelsen, og spørre hvordan vi kan lage et mer bærekraftig og rettferdig samfunn. All ære til Blond for å være tydelig her. Likevel: Hans omtale av både dagens krise, og av partiene både til venstre og høyre, er noen ganger temmelig karikerte og historisk tvilsomme. Det får fram poengene, men bidrar ikke nødvendigvis til å berike analysen.

Samtidig: Mens det er helt nødvendig å ha tro på det beste i menneskene virker Blonds utlegninger av det ”moralske markedet” og det ”nye sivilsamfunnet” svært naive, - litt som gymnaslærer Pedersens tro på ”det nye mennesket” og på at selv naturens egne lover kunne oppheves dersom den politiske viljen bare var sterk nok. Dette er paradoksalt, for er det noe konservatismen har å lære bort til andre politiske retninger er det at naivitet og idealisme i politikken kan være fryktelig farlig. Måtehold på politikkens vegne er derfor en god leveregel – for alle. Og det inkluderer – dessverre – hvor godt man skal tro om menneskenes gjøren og laden i alle situasjoner.

For min del foretrekker jeg for eksempel en kyndig regulator framfor ensidig tillit til markedsaktørenes høye moral. Denne moralen har – akkurat som diverse politiske revolusjoner – sviktet flere ganger i historien. Ja, det er nok bare å lese avisene i Blonds eget hjemland …

Referanser:

[1] Phillip Blond: ”Rise of the red Tories”
[2] Phillip Blond: ”The Future of Conservatism”
[3] Phillip Blond: ”The Civic State”
[4] Kaarlo Tuori: ”Om Jürgen Habermas”
[5] James Allen: ”Building Labour’s big answer to Cameron’s ‘Big Society"

Matrix

2011-07-06T22:29:00.001+02:00

Tiden er i ferd med å renne ut for president Obama og Kongressen når det gjelder å gjøre noe med ”taket” på USAs statsgjeld. Situasjonen er temmelig unik. Det har vært krangel om gjeldstaket tidligere, javisst. Men nå! Nå er stemningen nesten hatefull, fordi USA befinner seg i sin dypeste økonomiske og politiske krise på generasjoner. Den fulle rekkevidden av dette er det svært få som ønsker å ta inn over seg, verken i USA eller andre steder.

Det er noe helt uvirkelig over det som skjer. I verdens største økonomi og eneste militære supermakt går livet nesten som normalt. Presidenten og statsrådene hans reiser omkring, holder taler og driver politikk. Opposisjonen i Kongressen gjør det samme. Forberedelsene til neste nominasjonsvalg er i gang. Nyhetsstudioene sender ut sine meldinger fra fjern og nær. USA har fortsatt meninger om det meste; om Syria, Egypt, Kina, Brasil og den europeiske gjeldskrisen – for å ta et lite utvalg.

Visste vi ikke bedre kunne vi lures til å tro at alt var omtrent som det skulle i ”God’s own country”. Men det vi ser er Matrix, en gigantisk illusjon som lar engstelige øyne få se det de ønsker å se – og ikke det de trenger å se. For USA er både økonomisk og politisk bankerott, og har allerede vært det en stund. For hvert minutt som går drar USA på seg utgifter som ingen betaler for, og gjelden bare øker. Presidenten går i lånte klær, og landets soldater er utstyrt med lånte våpen. Universiteter og sykehus driver for lånte penger, mens staten låner inn store summer for å betale lønn og pensjoner.

Nå må USA ta opp nye lån for å betjene de gamle. Det er som å betale ett kredittkort med et annet. Foreløpig står kortleverandørene i kø for å få USA som kunde, - en situasjon som stakkars Hellas og Portugal bare kan misunne dem. Men selv USA må betale gjelden sin før eller siden, ellers kommer køen av villige utlånere til å skrumpe kraftig inn. Det blir en sur regning.

Som andel av samlet verdiskaping er skattenivået i USA lavere enn på 60 år. Og det er jo klart: Når det ikke betales tilstrekkelig med skatter og avgifter, så går staten nødvendigvis med underskudd. Derfor gjeldskrisen.

Men i USA har politikerne gjennom tiår greid å gjøre skatter og avgifter til noe uanstendig. Noe man nesten ikke tør snakke om. Noe ufint som bør skyves under teppet. Noe man bare snakker om i forbindelse med skattekutt, aldri skatteøkninger. Det er nesten bare utroskap og ukurante selvportretter på Twitter som er verre.

Særlig er skatter på føderalt nivå upopulære. Den politiske kulturen tilsier at alt som skjer i Washington er noe som skal snakkes ned; for der sitter alltid ”de andre”, de som ”ikke vet hvordan vanlige mennesker har det”. Den politiske eliten i USA lever av å snakke stygt om seg selv – i den tro at man da snakker aller mest stygt om de andre. Denne selvplagingen er en tragisk nødvendighet, men ikke så sjelden komisk.

Slik har skatt blitt til en skitten affære, heller enn en nødvendighet for et sivilisert og oppegående samfunn. Å skape nye skattehull har blitt sett på som en politisk bragd. Ja, selv president Obama befinner seg i denne tåken. ”Det hadde vært hyggelig om vi kunne beholde alle skattehullene, men det har vi ikke råd til”, sa han nylig i en tale. Det kan han umulig mene. Mange av skattehullene i USA er dypt usosiale. Hva som er ”hyggelig” med å beholde dem er ikke til å forstå, i alle fall ikke dersom man er opptatt av en viss sosial rettferdighet. Noe av det aller første som burde skje i USA er nettopp å tette igjen skattesubsidiene til de rike og velstående.

Var uttalelsen til Obama en forsnakkelse? Jeg er redd svaret er nei. Den var mer et uttrykk for hvor diskusjonen om disse spørsmålene står i USA for øyeblikket. Den er mildt sagt virkelighetsfjern. Hele landet gjør hva de kan for å knipe øynene sammen, - slik håper de å unngå problemet. Så sent som i februar i år la president Obama fram et budsjettforslag for 2012 der statsgjelden langt fra ble tatt alvorlig, faktisk ville forslaget bidra til å øke gjelden. Han må ha håpet på et mirakel som aldri kom. Kongressflertallet av republikanere svarte med å vedta et budsjettopplegg som var så langt unna presidentens ønsker at avstanden bare kan måles i politiske lysår. Senatet, der demokratene fortsatt mønstrer flertall, sendte deretter republikanernes budsjett rett i bosset. Og slik står saken, for et budsjett som tar til å virke allerede i oktober 2011 – altså om noen uker.

Svakhetene ved det politiske systemet i USA har aldri vært så tydelige som nå. Landet har ikke hatt et godkjent budsjett på to år. Selv det greske parlamentet framstår som handlekraftig sammenlignet med innsatsen og leveransene fra Capitol Hill. Ja, EU-byråkratiet i Brussel er den reneste militærkommandoen i forhold Washington. Derfor er gjeldskrisen mer enn en økonomisk krise, den er også en dyp politisk krise.

Hovedansvaret for krisen ligger hos den ”nye” generasjonen av republikanere som overtok etter katastrofeduoen Bush/Cheney. Amerikansk høyreside er nå mer åpent reaksjonær enn noen kan huske. De har rett og slett aldri greid å venne seg til tanken på at USA nå har en president som heter Barack Hussein Obama, - født på Hawaii og med en pappa fra Kenya. Denne ”feilen” har de tenkt å rette opp gjennom å obstruere all politikk helt til USA kan velge ny president – fortrinnsvis med en litt annen bakgrunn. En president som kan snu opp-ned på alle beslutninger Obama har fått igjennom, og spesielt helsereformen.

USA var visst ikke så inkluderende og tolerant som alle trodde, likevel. ”Change we can believe in” har blitt til ”Forget it”. Den republikanske presidentkandidaten Michele Bachmann har allerede startet sin valgkamp gjennom å be Obama om å ”dra tilbake til Hawaii.” BBCs Jonny Dymond skrev nylig om hvordan valget av Obama har bidratt økt aktivitet blant de mange ”hatgruppene” i landet. Det er dyster lesning, ikke minst med tanke på de utfordringene som venter i årene som kommer.

Med obstruksjon som strategisk hovedretning er det ingenting republikanerne nekter seg. Nylig stengte de ned delstaten Minnesota, fordi de ikke kunne leve med en viss økning av skatten for de som tjener mer enn 1 million dollar i året. Demokratene var villige til å gjøre store og vonde budsjettkutt som motytelse. Men nei, en skatteøkning kunne ikke republikanerne godta. Dermed nektet guvernøren å godkjenne budsjettet, og nå er lysene slukket i Minnesota, på ubestemt tid.

I Kongressen er melodien den samme. All former for balansering av budsjettet skal skje gjennom utgiftskutt – en tilnærming som er hinsides enhver realisme. Og det fantastiske er at ingen har større ansvar for det massive underskuddet enn republikanerne selv. Men det interesserer lite, for de har blikket stivt festet på presidentvalget i november 2012. Fram til da er melodien tilsynelatende at alt som kan gå galt bør gå galt, ut fra en teori om at det vil ramme Obama og demokratene mer enn dem selv. Presidentperioden 2009-2013 er i republikanske øyne en unntakstilstand, som skal viskes ut av historiebøkene, eventuelt bare huskes som en gigantisk feiltakelse.

Og så langt har de faktisk lykkes rimelig bra, i følge meningsmålingene. For en utenforstående er amerikanske velgeres sjenerøsitet med Det republikanske partiet noe nær ubegripelig, - og i en viss forstand må vi jo si at velgerne får nøyaktig det de ber om. President Obama sliter for sin del, men for velgere flest er presidenten den naturlige skyteskiven uansett om han er årsak til problemene eller ikke. Majoritetsleder John Boehner i Kongressen er det langt færre som kjenner.

Akkurat det kommer garantert til å endre seg dersom det ikke blir enighet om et nytt tak for statsgjelden. Da starter historiens største kamp om å plassere ansvaret hos den andre parten, og den kampen slipper ikke Boehner unna. Allerede nå pågår diskusjonen om hvilket land som først må kaste inn håndkleet fordi det ikke kan betjene gjelden sin; USA eller Hellas? Hvis Hellas svikter er risikoen for hele euro-området stor – derfor jobber Brussel og de store EU-landene febrilsk for å unngå gresk betalingsstopp. Hva som skjer hvis USA svikter er det ingen som vet, annet enn at offentlig sektor stopper opp, at amerikanske renter skal opp og at USAs gjeld skal bli enda dyrere.

Det blir i så fall en situasjon som verden aldri har sett maken til, og den kommer til å få konsekvenser for finansmarkedene over hele planeten. Et USA som ikke kan betjene gjelden sin på kort sikt har naturligvis mindre troverdighet også på lang sikt. Et splittet land som ikke betaler regningene sine høres ikke akkurat ut som en suveren ”leder av den frie verden”.

Om lag halvparten av den amerikanske statsgjelden eies av utenlandske aktører, med Kina i spissen. Jeg føler meg trygg på at de kinesiske lederne heller vil se på Matrix enn på en brutal virkelighet der verdens største økonomi går på et nær utenkelig nederlag.

Problemet er bare at Matrix er en illusjon som ikke lenger kan opprettholdes, enten USA ledes av en demokrat eller en republikaner. Som Hellas har USA holdt seg med offentlige utgifter de ikke har hatt råd til. Som grekerne har amerikanerne utviklet en sterk aversjon mot å betale skatt, en holdning som rett og slett må snus. Og som grekerne kan amerikanerne se fram mot mange og lange år i kreditorenes tjeneste, med tunge kutt og svære avdrag.

Esken med blå piller er tom. Nå er bare de røde tilbake.

Politisk legitimitet: Bør grekerne betale gjelden sin?

2011-06-26T01:00:00.000+02:00

Politisk legitimitet: Fra enevelde til sosialdemokrati

”The only way whereby any one divests himself of his natural liberty, and puts on the bonds of civil society, is by agreeing with other men to join and unite into a community for their comfortable, safe, and peaceable living one amongst another, in a secure enjoyment of their properties, and a greater security against any, that are not of it.”

John Locke, Second Treatise of Civil Government, 1690

”Som borger født i en fri stat, har jeg del i den suverene myndighet, og hvor liten innflytelse min stemme enn må ha i statssaker, så er stemmeretten alene nok til at det er min plikt å sette meg inn i dem. Og hver gang jeg tenker over regjeringsformene, er jeg lykkelig over at mine undersøkelser gir meg nye grunner til å elske styreformen i mitt eget land.”

Jean-Jacques Rousseau , Om samfunnspakten, 1762

Gjeld som svimeslår
Den greske statsgjelden er så enorm at det er mange som tviler på om den noen sinne kan betales. Men det spørsmålet mange grekere stiller seg er om gjelden overhodet bør betales. Deres argumenter mot å betale gjelden knytter seg til svakheter ved deres eget politiske system. Det er korrupt, ineffektivt og fungerer høyst udemokratisk. Regjeringen har ingen legitimitet i befolkningen. Altså ”skylder” ikke befolkningen den greske staten eller regjeringen noen ting.

Greske velgere hevder dermed at fordi regjeringen ikke har legitimitet – men tvert i mot har ført befolkningen bak lyset – har de ingen forpliktelser til å etterleve de påbudene som myndighetene måtte forsøke å iverksette. De nekter å drikke myndighetenes giftbeger!

Slik setter gjeldskrisen spørsmålet om politisk legitimitet på spissen. Men ikke bare i Hellas. Verden over har spørsmålet om myndighetenes legitimitet – og implisitt spørsmålet om borgernes plikt til å etterleve myndighetenes påbud – kommet mer og mer i forgrunnen. Kanskje er det tid for å tenke over hva vi mener med demokrati, og hvorfor vi mener det er viktig, selv i vår egen del av verden?

Vaklende regimer
I Midt Østen og Nord Afrika snur folket ryggen til makthaverne. Flere ledere har allerede måttet gå, og nye regimeskifter er trolig på vei. I Hellas og andre europeiske land med ødeleggende statsgjeld er velgernes tillit til regjeringene tynnslitt. Det styres mot sikre valgnederlag. I USA har vi fått en outrert høyrebevegelse (”Tea Party”) som fullstendig avviser den politiske legitimiteten til president Obama; kampen mot presidentens helsereform lyste av mistillit til selve det føderale systemet og til alle forpliktelser utover ”home and family”. I Afghanistan strever det internasjonale samfunnet med demokratisk nasjonsbygging, mens korrupsjon og klanstyre synes uovervinnelige. I flere vestlige land er det frykt for framvekst av ”parallellsamfunn”, der minoritetsgrupper styrer seg selv med egne lover og regler på siden av storsamfunnet. Og på toppen av dette har vi naturligvis de tradisjonelle autoritære regimene som Kina, Iran, Burma og Nord Korea, der politisk legitimitet lenge har vært en utfordring, og der regimene lever i konstant frykt for alle tegn til opposisjon.

Typisk for alle disse eksemplene er at det foreligger ulike former for ”brudd” mellom de styrende og de som styres. Regimene regnes ikke som legitime (i en eller annen forstand), og det er derfor legitimt å bekjempe dem, fjerne dem eller ignorere dem – alt ettersom. Men hva er det som skaper politisk legitimitet, og hva er konsekvensene av at legitimiteten svekkes eller brister?

Enevelde eller folkestyre
Ledelsen i et land må nødvendigvis stå i ett eller annet forhold til sin befolkning. For Thomas Hobbes (1588-1679) var modellen temmelig enkel: Samfunnet trenger en enehersker (Leviathan) som kan holde alle andre i ørene. Legitimiteten til eneherskeren ligger i det faktum at han er i stand til å mønstre tilstrekkelig fysisk makt og autoritet for å få dette til. Det ligger i egeninteressen til alle å oppgi noe av sin frihet til Leviathan, for å unngå den ufriheten som ligger i vilkårlig vold og uforutsigbare livsbetingelser i ”naturtilstanden”. Det er når dette skjer at politisk makt blir skapt. Det er ikke egentlig noe viktig spørsmål om makten er legitim eller ikke, det viktige spørsmålet er heller om makten er troverdig – at den evner å levere det den skal, nemlig en viss orden og forutsigbarhet i tilværelsen.

Finnes det andre modeller? Heldigvis lærte John Locke (1632-1704) oss om følgende mulighet: Vi kan la folket styre seg selv, være sin egen lovgiver og sin egen garantist for at lovene respekteres. Har du et styre av og ved folket trenger du ingen enehersker. Men forutsetningen er naturligvis at det blir etablert en slags forståelse om spillereglene; om hvordan makten fordeles, praktiseres og – ikke minst – legitimeres. For Locke var det både viktig hvordan statsledelsen kom til makten og hvordan makten ble praktisert. Og begge deler hadde konsekvenser for synet på om makten var legitim.

I Lockes ”naturtilstand” har alle mennesker visse – og like – grunnleggende politiske rettigheter. Men disse rettighetene kan ikke uten videre opprettholdes uten en form for statsdannelse, eller sosial kontrakt. Derfor kan borgerne selv velge å legge noe av denne ”naturlige” autoriteten i hendene på en sivil myndighet, for å sikre at deres naturlige rettigheter fortsatt blir ivaretatt ved at samfunnets lover blir praktisert på en forutsigbar måte. En slik sosial kontrakt skaper i seg selv ikke politisk autoritet, fordi autoritet allerede er en del av individenes naturlige rettigheter (her skiller Locke og Hobbes lag). Men kontrakten formidler en overføring av politisk autoritet fra individene og til staten.

Spørsmålet om politisk legitimitet knytter seg derfor til staten. Har borgerne overført myndighet til staten av fri vilje? Hvis ikke, har ikke staten legitim autoritet. Motsatt: Hvis myndigheten er overført av fri vilje har den enkelte påtatt seg en plikt til å respektere statens lover. Men her finnes en velkjent avgrensning: En stat som ikke respekterer individenes naturlige rettigheter er ikke legitim, og kan selv legitimt omstyrtes. Det kan derfor ikke finnes noe som heter legitim absolutt politisk makt; - all absolutt makt er per definisjon illegitim.

Lockes modell var naturligvis et stort gjennombrudd i sin tid, men er utilstrekkelig i lys av mer moderne teorier om demokrati og menneskerettigheter. Ett nøkkelpunkt er hvem som skal regnes som borgere med politiske rettigheter. Et annet er hvordan borgerne avgir myndighet til staten. Skjer det bare en gang? Skjer det eksplisitt eller ved stille samtykke? Er frie valg nødvendige for å etablere legitimitet? Svaret på slike spørsmål er opplagt viktige. Dagens makthavere i Iran bygger for eksempel sin legitimitet dels på velsignelse fra Gud og dels på revolusjonen i 1979. Men 1979 er jo faktisk noen år siden, og spørsmålet er hvordan regimet hadde greid seg under frie og rettferdige valg i dag. En annen aktuell leder, Muammar Gaddafi, kom til makten allerede i 1969. Hvordan ville han greid seg under frie valg i Libya? Og hva med opposisjonen i Libya? Hvor bred støtte har egentlig den?

De styrende og de styrte
Spørsmålet om politisk legitimitet går dermed to veier: Positivt handler det om hvordan ledelsen henter sin legitimitet, og om hvilke forpliktelser alle borgere har overfor en ledelse som er legitim. Negativt handler det om hvordan ledelsen kan miste sin legitimitet, og om hvor grensene går for borgernes forpliktelser i en legitim stat.

Det går an å skille spørsmålet om politisk autoritet fra politisk legitimitet, og i mange tilfeller er det nyttig. Kina kan være et godt eksempel. Få vil stille spørsmål ved kommunistpartiets autoritet i dagens Kina, men hva med legitimiteten? Enda mer aktuell er kanskje president Bashar al-Assad i Syria. En president som sender hæren løs på sin egen sivilbefolkning mister nok legitimiteten i øynene til de fleste. På den andre siden er det liten tvil om at Assad-familien fortsatt har autoritet og de siste tiårene har spilt rollen som en slags ”nasjonal Leviathan” i landet, - et maktsentrum som ulike grupper har akseptert fordi de har evnet å balansere ulike hensyn og unngå kaos.

Det går også an å skille spørsmålet om statens legitimitet fra spørsmålet om borgernes forpliktelser. Nylig overlevde den greske regjeringen et mistillitsforslag i parlamentet. Formelt er det derfor rett å si at regjeringen er legitim. Nå ber den befolkningen om å gjennomføre dramatiske økonomiske tilpasninger; lønnsreduksjon, pensjonskutt, kutt i grunnleggende velferdstjenester, og så videre. Men er borgerne forpliktet til å gjennomføre de tiltakene som staten har vedtatt? Hvor kommer i så fall den forpliktelsen fra? Og hvis de ikke er forpliktet til å gjøre slik staten har bestemt, hvilke argumenter kan de støtte seg til da?

Egeninteresse, fellesinteresse og demokrati
Hvorfor kan vi si at legitim makt utløser en plikt for den enkelte til å respektere statens lover? Startpunktet er at statens makt er legitim av visse grunner. Disse grunnene kan ha ulik karakter, noen kan være knyttet til formelle reguleringer (som prosedyrer), andre kan være knyttet til mer innholdsmessige og kvalitative vurderinger (som den måten prosedyrene blir praktisert på), og atter andre kan være knyttet til distinkte politisk-filosofiske verdisyn (som synet på ”naturlige” rettigheter, eller troen på guddommelig forsyn). Grunntankene fra både Hobbes og Locke er like på ett punkt: Lovlydighet er i hele samfunnets interesse, fordi alternativet er vilkårlighet og potensielt kaos. Men derfra går det også et mulig argument på individnivå: Det er i hver enkelt borgers interesse å følge loven fordi den enkelte har en egeninteresse i at alle andre borgere også følger loven.

Tenkere etter Hobbes er tilnærmet enstemmige i å avvise at makt gir rett. Her er for eksempel Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) krystallklar. I ”Om samfunnspakten” (1762) skriver han:

”La oss et øyeblikk gå inn på tanken om denne såkalte rett. Jeg påstår at resultatet bare kan bli et forunderlig vrøvl. For i det øyeblikk det er makten som skaper retten, vil virkningen skifte med årsaken, enhver makt som overgår den foregående, overtar dens rett. Så snart man ustraffet kan la være å adlyde, har man også retten til det, og når den sterkeste alltid har rett, gjelder det bare å sørge for at man blir den sterkeste. Men hva er det for slags rett som forsvinner når makten er borte? (…) All makt kommer fra Gud, jeg innrømmer det, men det gjør sykdommene også. Vil det da si at det er forbudt å hente legen? Sett at en røver overfaller meg langt inne i skogen. Da skulle jeg altså ikke bare utlevere pungen min, fordi han tvinger meg til det, men min samvittighet skulle tilsi meg at det var min plikt?”

Det som gir staten legitim makt er derimot en bindende gjensidighet mellom samfunnets borgere; - den sosiale kontrakten. Hvordan kontrakten oppstår er det svært delte meninger om. David Hume (1711-1776) så for seg at den snarere kom som et resultat av krig, vold og tvang enn som et resultat av fredelige forhandlinger i ”naturtilstanden”. Rousseau tenkte seg nærmest at individene i samfunnet frivillig gikk sammen i et stort, felles ”jeg” – et kvalitativt nytt politisk fellesskap som utelukkende var styrt av ”allmenviljen”. Denne viljen er kjennetegnet ved at alle særinteresser er lagt til side, slik at alle bare ønsker det som er best for samfunnet under ett. Slik opphever allmenviljen de potensielle motsetninger mellom interessene til den enkelte og fellesskapet.

Det avgjørende er at samfunnet kommer til et punkt der det er rimelig å ha forventinger om at loven blir respektert av alle. Drivkreftene her han være flere: Ren egeninteresse (Locke), fellesinteressene (Rousseau), hensynet til samfunnets moral og overlevelse (Hume) eller til og med menneskets egen fornuft (Kant). Den bærende tanken er likevel at borgerne får noe igjen for sin lovlydighet; at det ”lønner seg”, er ”naturlig” eller er ”hensiktsmessig” på en eller annen måte.

Som vi forstår blir spørsmålet om demokratiets stilling viktig når vi nærmer oss individnivået: Verken tradisjonell liberal eller konservativ politisk teori har i utgangspunktet noe godt svar på hvorfor innbyggere som ikke har stemmerett eller andre politiske rettigheter skulle føle forpliktelse til å etterleve lover som de selv ikke har hatt noen innflytelse over, bortsett fra at lov og orden er i fellesskapets interesse. En svakhet ved begge disse ideologiske retningene er at de historisk sett har et underutviklet demokratibegrep; - de knyttet politiske rettigheter eksklusivt til eiendom og privilegier, og var generelt motstandere av demokratiet slik vi kjenner det i dag (med allmenn stemmerett for kvinner og menn).

Ikke før ved framveksten den moderne arbeiderbevegelsen, sosialdemokratiet og kvinnebevegelsen kunne disse problemene løses opp direkte: Stemmeretten måtte gjelde vilkårsløst for alle, - for kvinner og for menn. Først når demokratiet er fullt utviklet – i denne forstand – går det an å snakke om at statens lover er uttrykk for folkeviljen, eller at folket er sin egen lovgiver – noe som er grunnleggende i sosialdemokratiet. Slik sett kan man si at det først var med stemmerettsbevegelsen, og med demokratiske sosialister som Eduard Bernstein (1850-1932) og senere Karl Kautsky (1854-1938) at man endelig lykkes med å demokratisere Hobbes’ eneveldige Leviathan.

Politiske forpliktelser – ulike begrunnelser
Som moralske aktører har vi visse forpliktelser overfor andre mennesker. Hva disse forpliktelsene går ut på i detalj er gjenstand for løpende diskusjon og uenighet, men det finnes likevel visse ting som de fleste vil regne som åpenbare moralske forpliktelser: Plikten til å hjelpe mennesker i nød, plikten til å behandle mennesker mest mulig rettferdig, plikten til omsorg for egen familie – som eksempler.

En politisk forpliktelse er distinkt fra en moralsk forpliktelse i den forstand at den ikke har sin begrunnelse i generell moral, men i vår rolle som politiske aktører (som ”samfunnsborgere”). Det går an å hevde at spørsmålet om å etterleve statens lover er en slik ”ren” politisk forpliktelse, men det er også mulig å se på lovlydighet som en mer generell moralsk forpliktelse. Begrunnelsen for genuint politiske forpliktelser blir gjerne delt inn i tre ulike kategorier:

I. Forpliktelser ut fra gjensidighet (”transaction”)
II. Forpliktelser ut fra naturlig plikt (”natural duty”)
III. Forpliktelser ut fra tilknytning (”association”)

Den enkleste begrunnelsen ut fra gjensidighet er at vi skylder staten å vise vår takknemlighet for de goder og tjenester som den forsyner oss med. Men selv om vi betrakter takknemlighet som en plikt, er denne begrunnelsen problematisk fordi det er krevende å argumentere for at staten i det hele tatt kan være en agent som er gjenstand for takknemlighet.

En litt strammere begrunnelse får vi dersom vi argumenterer ut fra rettferdighet (rimelighet). Argumentet er da at staten tilveiebringer en rekke goder som er til ubetinget fordel for den enkelte (ro og orden, infrastruktur, utdanning). Å nekte å akseptere visse forpliktelser i den sammenheng åpner opp for problemer knyttet til gratispassasjerer, dvs. at man nyter av goder som andre framskaffer uten å bidra med noe selv. Det er urettferdig. Dette argumentet har langt mer for seg, men kan med fordel nyanseres både når det gjelder hvilke goder staten tilveiebringer (ikke alle er like viktige for den enkelte) og hvilke plikter den enkelte har i forhold til staten (ikke alle er like alvorlige, og noen så alvorlige at en reservasjonsrett ikke er urimelig).

Et siste argument i denne ”familien” går på samtykke. Argumentet sier at når man selv av egen fri vilje slutter seg til en politisk enhet (staten) har man samtidig akseptert de forpliktelsene som følger. I sin generelle form høres argumentet overbevisende ut, men det er nødvendig å presisere både måten samtykket arter seg på og innholdet i de forpliktelsene som kommer på tale.

For både Locke og Rousseau var det tilstrekkelig at man bodde i et land for å påta seg forpliktelser overfor staten. Selv i deres samtid ble dette argumentet avvist som urimelig. David Hume spurte om man virkelig for alvor mente at fattige bønder og eiendomsløse i byene bare kunne bytte land sånn uten videre. I moderne tid er deltakelse i valg et mulig uttrykk for frivillig samtykke. Det går an å hevde at når man deltar i et demokratisk valg, fullt ut vitende om at hensikten med valget er å identifisere politiske ledere med en viss autoritet (for eksempel som representanter på Stortinget), så har man samtidig forpliktet seg til å akseptere utfallet av valget og myndigheten til en eventuell ny regjering.

For min del har jeg mye til overs for et slikt argument, så lenge visse formelle og prosedurale krav til gjennomføringen av valget er tilfredsstilt. Det løser imidlertid ikke problemet med at selv i land med solide demokratier og høy valgdeltakelse vil det alltid finnes et ikke ubetydelig mindretall som – av svært ulike grunner – ikke deltar under valgene. Det er vanskelig å akseptere at dette mindretallet av den grunn skal være fritatt fra en forpliktelse til å etterleve lovene og reglene i samfunnet.

Begrunnelser for politiske forpliktelser ut fra naturlig plikt starter et helt annet sted. Her er ikke poenget hvilket forhold den enkelte har i forhold til et større fellesskap, men heller den plikten hver enkelt har til å fremme det som er moralske goder.

En rendyrket form for begrunnelse basert på plikt finner vi i utilitarismen, som fokuserer på handlinger som maksimerer nytte (lykke, velferd) i samfunnet. Ettersom lovlydighet produserer mer lykke enn ulydighet, har den enkelte en plikt til å holde seg innenfor loven. Ja, selv i den lovløse ”naturtilstanden” vil vi maksimere nytte dersom vi ikke stjeler, myrder eller begår hærverk. Problemet med utilitarismen er imidlertid at vi ikke kan utelukke situasjoner der det å bryte loven faktisk genererer mer velferd enn å være lovlydig, og i så fall er vi moralsk forpliktet til å bli lovbrytere. Nyttemaksimering er slik sett en uforutsigbar moralsk veileder, og dette er en klassisk innvending mot denne retningen.

Men hva om vi legger hensynet til nytte/lykke/velferd til side og isteden fokuserer på den moderne versjonen av naturretten, nemlig menneskerettighetene? Vi kan da si at respekt for menneskerettighetene innebærer noe mer enn ikke å bryte dem, vi må også sikre at de ikke brytes av andre. Hvis vi lever i en stat som gjør en akseptabel jobb med å sikre borgernes rettigheter, vil vår egen lovlydighet være et bidrag til å sikre at menneskerettighetene blir ivaretatt for flere enn oss selv. Et problem med denne begrunnelsen er at avgrensningen av menneskerettighetene ikke er entydig. Et annet er at det ikke er åpenbart hva det innebærer at en stat i ett og alt sikrer innbyggernes rettigheter; - blir rettighetene ivaretatt eller undergravet av EUs datalagringsdirektiv? Et tredje problem er spørsmålet om hvilke myndigheter som fortjener vår lojalitet; det kan for eksempel være at myndighetene i nabolandet er langt flinkere til å beskytte borgernes rettigheter eller at menneskerettighetene blir bedre ivaretatt ved at skattepengene mine ble sendt til et fattig utviklingsland. Hvor skal lojaliteten i så fall gå?

Endelig har vi begrunnelser for politiske forpliktelser ut fra tilknytning. Den mest kjente teoretikeren her er amerikaneren Ronald Dworkin. Hans argument er at våre politiske forpliktelser best er å sammenligne med de forpliktelsene vi har overfor våre venner og familie. Akkurat som rollen som ”venn” eller ”far” innebærer forpliktelser, gjør rollen som ”borger i samfunnet” det. Vi misforstår det essensielle med å ha politiske forpliktelser dersom vi forsøker å gjøre saken vanskeligere enn dette.

Men motargumentet her – som i tilfellet argumentet om takknemlighet – er at vårt forhold til staten neppe kan sammenlignes med det forholdet vi har til vår familie og våre venner. Det er vesentlige kjennetegn ved de nære relasjonene vi bygger som privatpersoner som overhodet ikke kan gjenfinnes i vårt forhold til den politiske offentligheten. Derfor er det også vanskelig å bygge en begrunnelse for spesifikke politiske forpliktelser på slike relasjoner.

Finnes politiske forpliktelser?
Som vi har sett er det vanskelig å etablere et enkelt sett med begrunnelser for hvordan politiske forpliktelser oppstår. Betyr det at de ikke finnes? Et slikt resultat ville være utilfredsstillende, i alle fall dersom det innebærer at mens staten har plikter overfor sine borgere, har borgerne ingen plikter tilbake. Hvis borgerne ikke har noen forpliktelser er grunnlaget for en effektiv statsdannelse underminert.

En annen observasjon er at mens det ikke nødvendigvis finnes noen direkte forbindelse mellom de ulike begrunnelsene og karakteren til den staten det er snakk om (ettpartistyre, demokrati, autokrati), synes det svært vanskelig å argumentere for at borgerne i en stat skal ha omfattende politiske forpliktelser uten samtidig å ha grunnleggende, liberale rettigheter. Å snakke om borgernes politiske forpliktelser i ikke-demokratiske land blir ytterst krevende; hvilket vel er hva myndighetene i land som Kina og Iran opplever.

Det finnes to måter å løse problemet med svake begrunnelser på. Den ene er å utvikle langt mer sammensatte og spesifikke begrunnelser for politiske forpliktelser – kanskje til og med knyttet til historie og vilkår i det enkelte land. Problemet med denne tilnærmingen er at sammensatte teorier gjerne arver svakhetene ved de delene som teorien er sammensatt av, og da har man i grunnen ikke kommet noe videre.

En annen løsning er å si at mens det kanskje ikke finnes forpliktelser som er spesifikt politiske, har vi mennesker like fullt en rekke forpliktelser overfor hverandre. I et moderne samfunn vil noen av disse forpliktelsene artikuleres gjennom måten vi opptrer i det politiske fellesskapet på; at vi betaler skatt, at vi deltar i de demokratiske prosessene, og – generelt – at vi ikke bryter loven. Spørsmålet er altså ikke om en forpliktelse er spesifikt ”politisk” eller ikke, men om den er rimelig ut fra det faktum at vi er sosiale individer som lever i fellesskap med hverandre og derfor må koordinere oss med hverandre og dele en del felles ressurser. Slik kan vi definere oss vekk fra problemet, og putte det opp i den mye større sekken som handler om etikk og moralske forpliktelser mer generelt.

Hva så med Hellas?
Vi startet med å spørre om greske velgere nødvendigvis er forpliktet (politisk eller på andre måter) til å betale statsgjelden sin. Eller mer presist: Om de er forpliktet til å etterleve de innstrammingene og økonomiske tiltakene som regjeringen i Hellas nå iverksetter.

Observer at dette egentlig kan settes opp som to selvstendige spørsmål: På den ene siden spørsmålet om håndteringen av gjeldsforpliktelsen til den greske staten. På den andre siden spørsmålet om den forpliktelsen greske velgere har i forhold til sin egen regjering.

For å begynne med det første; - er det rimelig å forvente at Hellas skal betale statsgjelden sin (så langt det er mulig)? I det normale tilfellet ville jeg for min del svare med et klart ja. Jeg ville da lagt vekt på at Hellas er et åpent og demokratisk samfunn, der folket velger sin egen regjering – og gjennom det faktisk er medansvarlig for landets politikk. Gjennom flere år har Hellas tatt opp store lån for å finansiere et offentlig forbruk som de ikke har hatt økonomisk grunnlag for. På ett eller annet tidspunkt kommer regningen for dette overforbruket på bordet, og nasjonen Hellas er da like forpliktet som alle andre låntakere til å betale gjelden sin. Jeg ville hevdet at Hellas, som land, ikke står i noen annen moralsk posisjon enn en hvilken som helst annen låntaker som har tatt opp lån til betingelser som de selv har akseptert.

Kunne det tenkes argumenter i motsatt retning? Ja, det måtte i så fall være argumenter som tilsa at velgerne i Hellas var helt uten ansvar for hva regjeringen(e) har foretatt seg – fordi de var fratatt politisk innflytelse, fordi de var ført bak lyset eller fordi det omfattende overforbruket var noe som bare kom enkelte (korrupte) deler av befolkningen til gode. Men selv slike argumenter ville ikke rekke hele veien, hvis vi skal sammenligne Hellas med andre land som har hatt store gjeldsproblemer – noe som ikke er urimelig. Flere av disse landene er verken spesielt åpne eller demokratiske, like fullt holdes de ansvarlige for egen gjeld.

Lenge før gjeldskrisen var et faktum har det vært kjent at korrupsjon er et omfattende problem i Hellas. Det er også kjent at det politiske systemet er preget av et lite antall familiedynastier i de store partiene, for eksempel er dagens statsminister tredje generasjon politisk leder fra Papandreou-familien. For den vanlige borger er det slett ikke åpenbart at det i alle tilfeller har eksistert realistiske alternativer til den eksisterende politiske kulturen, og det er helt sikkert vanskelig å unngå deltakelse i korrupsjon på ulike samfunnsområder (og her snakker vi om korrupsjon som virkelig dekker det meste i hverdagslivet, fra helsevesen, postvesen, skolevesen, til landbruk og annen næringsvirksomhet, industri og deltakelse i politiske organer).

Likevel er det vanskelig å slå seg til ro med tanken på at en så omfattende kultur for korrupsjon og offentlig overforbruk har fått feste seg uten at befolkningen har hatt noen mulighet til protestere, eller gjøre endringer i systemet. Da er det lettere å se for seg et mønster der flere og flere har tilpasset seg både den politiske kulturen, korrupsjonen og overforbruket – dels ut fra hensyn til egen bekvemmelighet, og dels ut fra erkjennelsen om at misbruket er så omfattende at det ikke spiller noen rolle fra eller til hva den enkelte foretar seg. Begge deler er i så fall klanderverdig.

Jeg greier altså ikke å overbevise meg selv om at det er riktig at grekerne skal slippe unna gjelden sin. I en viss forstand bygger jeg dette på at velgerne i et demokratisk land får den ledelsen de fortjener, og må høste fruktene av den politikken som blir ført. Jeg legger også vekt på konsekvensene for internasjonalt økonomisk samarbeid dersom Hellas simpelthen lot være å møte sine forpliktelser. Dersom Hellas skulle velge en slik utvei er sannsynligheten stor for at vi fikk et enda større internasjonalt økonomisk tilbakeslag, noe som ville ramme mange millioner mennesker langt utenfor Hellas.

Et annet spørsmål, som dessverre er aktuelt, er om det i det hele tatt er mulig for Hellas å møte sine forpliktelser, men det er en litt annen sak.

Greske reformer er helt nødvendige
Dermed er vi tilbake ved start, - til spørsmålet om politisk legitimitet og om hvilke forpliktelser greske velgere har i forhold til sin egen regjering. Som vi har sett er det en gjengs oppfatning at et legitimt politisk styre har krav på visse forpliktelser fra sine innbyggere; - vi trenger ikke nødvendigvis kalle disse forpliktelsene politiske.

Argumentene for at slike forpliktelser foreligger varierer fra gjensidighet (borgerne plikter å yte noe tilbake i forhold til ytelsene de mottar), samtykke (borgerne har frivillig forpliktet seg i forhold til staten) og til tilslutning til en form for allmenvilje eller kollektiv fornuft. Hver for seg har disse begrunnelsene svakheter, men det er samtidig vanskelig å akseptere at borgerne i en legitim stat ikke har forpliktelser i forhold til den staten (det samfunnet) de lever i.

Gjeldskrisen har avdekket store svakheter ved det greske demokratiet. Det er neppe tvil om at det er behov for en helt ny sosial kontrakt i Hellas, en kontrakt som for alvor gjør noe med korrupsjonen og vanstyret. Bare på et slikt grunnlag kan det være det minste håp om at Hellas kan komme seg på fote igjen. Det virker rimelig å anta at en ”ny start” for Hellas også må innebære store endringer i det politiske landskapet, både når det gjelder personer og partier. De store demonstrasjonene som nå finner sted, og som samler folk fra alle sider av politikken, er sterke uttrykk for at folk ønsker seg noe helt annet.

Men slike endringer vil nødvendigvis ta noe tid. Og selv om det er mulig å ha sympati med en befolkning som er oppgitt over sin egen politiske ledelse, er det vanskelig å finne gode argumenter for at folket bør snu ryggen til det demokratiet som faktisk eksisterer i landet. Dagens greske regjering ble valgt i 2009 etter omfattende misnøye med den forrige (konservative) regjeringen. Nå er misnøyen snudd, men i Hellas er det valg hvert fjerde år – med mindre enten regjeringen selv ber om nyvalg eller den får mistillit mot seg i parlamentet. Regjeringen ønsker ikke nyvalg nå, og den fikk nylig (rett nok med knapp margin) nedstemt et forslag om mistillit. Ut fra gjeldende demokratiske prinsipper er det derfor ingen tvil om at regjeringen er legitim.

Å motsette seg (obstruere, blokkere, ignorere) regjeringens politikk i en slik situasjon kan ikke være en farbar vei for det greske demokratiet, som nå står overfor en alvorlig prøve. Da vil det være mye viktigere å sikre at nødvendige reformer blir gjennomført, inklusive reformer som fjerner den immuniteten mot straffeforfølgelse som greske politikere nyter godt av. Store korrupsjonssaker er under opprulling i Hellas, og flere er sikkert på vei. Det vil være helt ødeleggende for landet om det skulle vise seg umulig å få de skyldige dømt. Uten synlige og merkbare reformer vil framtiden for Hellas bli enda mørkere enn den trenger å være.

Demokrati som verktøy og bindemiddel
Hva Island, Irland, Hellas, Portugal, Spania, Storbritannia, USA og andre land har lært oss er at demokratiet i høyeste grad er et feilbarlig politisk system. George Bernard Shaw sa en gang at demokratiet er en innretning som gjør at vi blir styrt om lag som vi fortjener. I demokratier blir det gjort feilvurderinger og truffet dårlige vedtak, - noen ganger katastrofalt dårlige. Det er lett å finne eksempler på dårlig styre, og like lett å finne eksempler på at regjeringer ikke innfrir sine valgløfter.

Demokratiet har likevel noen fordeler og verdier som gjør det til det suverent beste styresettet vi kjenner. Det er det eneste systemet som er i nærheten av å levere på enkeltmenneskenes ønske om personlig frihet. Det er det eneste systemet som fordeler politiske rettigheter likt. Det er det eneste systemet som åpner for ekte mangfold i meninger, og dermed også for læring, tilpasning og utvikling. Jevnt over er demokratier forbausende stabile politiske systemer, selv om regjeringene noen ganger kan skifte ofte. Og endelig: Demokratiet– i sin moderne utgave – er det eneste systemet som virkelig kan gi svar på utfordringen om politisk legitimitet; - som et styre av folket og for folket.

Den første politiske retningen som satte demokratiet i sentrum – i betydningen stemmerett og liberale rettigheter for alle – var sosialdemokratiet. Det var nettopp synet på demokratiet og på individenes rettigheter som definerte reformistene (sosialdemokratene) bort fra de øvrige retningene i den sosialistiske bevegelsen. Demokratiet ble av reformistene sett på som en absolutt forutsetning for å kunne utvikle samfunnet og forbedre levekårene for arbeiderklassen og andre underpriviligerte grupper. Demokrati var både et mål og et middel; ja, det aller viktigste virkemiddelet.

I boken ”Evolutionary Socialism” fra 1899 skriver Eduard Bernstein bl.a. dette:

”Today we find the oppression of the minority by the majority undemocratic, although it was originally held to be quite consistent with government by the people. The idea of democracy includes, in the conception of the present day, a notion of justice – an equality of rights for all members of the community, and in that principle the rule of the majority, to which in every concrete case the rule of the people extends, finds its limits. The more it is adopted and governs the general consciousness, the more will democracy be equal in meaning to the highest possible degree of freedom for all. (…) Universal franchise is, from two sides, the alternative to a violent revolution. But universal suffrage is only a part of democracy, although a part which in time must draw the other parts after it as the magnet attracts to itself the scattered portions of iron. It certainly proceeds more slowly than many would wish, but in spite of that it is at work. And social democracy cannot further this work better than by taking its stand unreservedly on the theory of democracy – on the ground of universal suffrage with all the consequences resulting therefrom to its tactics.”

Sosialdemokrati er uforenlig med enhver autoritær retning. Bernstein understreker det nære slektsbåndet mellom sosialdemokratiet og liberalismen:

”It is true that the great liberal movement of modern times arose for the advantage of the capitalist bourgeoisie first of all, and the parties which assumed the names of liberals were, or became in due course, simple guardians of capitalism. Naturally, only opposition can reign between these parties and social democracy. But with respect to liberalism as a great historical movement, socialism is its legitimate heir, not only in chronological sequence, but also in its spiritual qualities, as is shown moreover in every question of principle in which social democracy has had to take up an attitude. Wherever an economic advance of the socialist programme had to be carried out in a manner, or under circumstances, that appeared seriously to imperil the development of freedom, social democracy has never shunned taking up a position against it. The security of civil freedom has always seemed to it to stand higher than the fulfilment of some economic progress.”

Sosialdemokratene så aldri for seg et samfunn der frihet ikke var knyttet til gjensidighet og forpliktelser menneskene i mellom. Tvert i mot, opplevelsen av frihet er kanskje særlig knyttet til det å ha personlig ansvar og dermed innflytelse. Å bygge ut demokratiet, gjennom å sikre stemmeretten til stadig flere, var en viktig del av å ”kvalifisere” de eiendoms- og rettighetsløse til å bli innbyggere i et mer opplyst, et mer rettferdig og et mer sivilisert samfunn. Slik var visjonen:

”There is actually no really liberal thought which does not also belong to the elements of the ideas of socialism. Even the principle of economic personal responsibility which belongs apparently so entirely to the Manchester School cannot, in my judgment, be denied in theory by socialism nor be made inoperative under any conceivable circumstances. Without responsibility there is no freedom; we may think as we like theoretically, about man’s freedom of action, we must practically start from it as the foundation of the moral law, for only under this condition is social morality possible. (…) The recognition of individual responsibility is the return of the individual to society for services rendered or offered him by society.”

Bernstein så på sosialismen som den logiske konsekvensen av å tro på kombinasjonen av individuelle rettigheter og folkestyre. Men for Bernstein var demokrati noe langt mer enn beskyttelse av den private eiendomsretten; det var dels et kraftfullt politisk verktøy for å oppnå økt rettferdighet i samfunnet og dels et sosialt bindemiddel, med delte rettigheter, delt ansvar og delte forpliktelser. Når disse kvalitetene ved demokratiet forvitrer eller svekkes, så svekkes samtidig den politiske legitimiteten og tilliten mellom de som styrer og de som styres blir borte.

Dette vet de alt om i Hellas.

mellom speil og speil

2011-06-19T22:00:00.000+02:00

Den første diktsamlingen til Jan Erik Vold heter ”mellom speil og speil” (utgitt 1965). I åpningen av boken stiller forfatteren følgende spørsmål:

skal
den som drikker av sitt eget bilde løse speilets
gåte

Et gåtefullt spørsmål som umiddelbart får tankene mine til å løpe i retning av politisk redaktør Sjur Holsen i Bergens Tidende. Hans kommentar om Fremskrittspartiet og den akademiske middelklassen (18. juni 2011) er akkurat like gåtepreget og selvrefererende som spørsmålet til Vold.

Hva skal vi mene om Fremskrittspartiet? En enkel tilnærming ville være å forholde seg til hva partiet faktisk mener, hvordan det opptrer, hva det foreslår – og så danne seg en oppfatning ut fra det. Men det blir altfor enkelt for redaktør Holsen. Han vil gjerne demonstrere dypere innsikter, og snur derfor problemstillingen helt rundt: Hva man skal mene om Fremskrittspartiet er avhengig av hva man mener om de som kritiserer partiet. Holsen setter inn et speil mellom problemstillingen og saksforholdet, og i dette speilet er det ikke Fremskrittspartiet han ser, men partiets kritikere.

Logikken blir da om lag slik: Jo mer man misliker de som misliker Fremskrittspartiet, jo mer er det nødvendig å ha sympati med partiet. For, som Holsen understreker, et parti som på en god dag kan mønstre tilslutning fra opp mot 25 prosent av landets befolkning kan man ikke bare overse. Eller se ned på.

For det er akkurat hva den ”knatrende akademiske middelklassen” driver med. Folk som John Olav Egeland i Dagbladet. Kulturjournalister og høyskolelektorer. Folk som hører på NRK og leser Dagsavisen, og som har liberale holdninger til innvandring.

Spør disse menneskene om de har sympati med en nylig oppsagt platearbeider på Laksevåg eller Bøler (Holsens eget eksempel). Å nei, du. Den stakkars platearbeideren, som forbinder innvandring med ”forsøpling av nabolaget, bråk på skolen og en helt ny følelse av sosial utrygghet”, han er det ingen som tenker på. Bortsett fra Fremskrittspartiet. Og Holsen, naturligvis. ”Det finnes bare ett parti som tar denne platearbeideren alvorlig”, skriver Holsen rett ut. Skam på alle de andre, som gir blaffen i arbeidsløshet og møkkete trappeoppganger.

Noen ganger er det rett å simpelthen ta stilling for folket og mot elitene. Slik Holsen tar til orde for. Han advarer mot tidsånden, som preges altfor mye av tenkningen til folk med utdanning:

”I den akademiske tilnærmingen til politikk ligger det for eksempel ofte en sterk tro på modernisering og effektivisering. Begge deler kan være vel og bra, men i praksis fører det som regel til mer byråkrati og til en hverdag der systemene og ekspertisen blir viktigere enn enkeltmenneskene.”

Nettopp! La oss legge ambisjoner om modernisering og bedre ressursutnyttelse til side, ting som egentlig bare er til plage for ”vanlige folk”. Bedre da å dyrke andre modeller, for eksempel den greske, som har sikret at et helt land nå er bankerott og uten kontroll med sin egen skjebne. Men å unngå plagsom modernisering, det har de sannelig greid. Jeg tipper at enkeltmenneskene føler seg langt bedre ivaretatt langs Middelhavets kyster enn her oppe i nord for tiden.

Som vanlig må Arbeiderpartiet avlegges en sur hilsen: ”Når ledelsen i Arbeiderpartiet er til forveksling lik en sosialøkonomisk studiesirkel på Oslo Vest, er det ikke til å undre seg over at Frp blir det nye partiet for arbeiderne”, skriver Holsen. Ja visst, ja. Ledelsen i Arbeiderpartiet. Forveksling lik. La oss se litt: Der har vi jo lederen selv – Jens Stoltenberg – og han er sosialøkonom og kommer fra de litt bedre bydeler. Så det var skikkelig treff. Deretter er det nestlederen Helga Pedersen. Hun kommer fra Finnma…. Vel, det er jo nesten Oslo Vest, eller i alle fall nokså nært – med litt journalistisk velvilje. Og så har vi Raymond Johansen, partisekretæren. Han er definitivt fra Oslo, men kanskje ikke fra Oslo Vest. Men han har i alle fall utdanning, som rørlegg… Ja, ja. La ikke la fakta komme i veien for myteproduksjonen. I Holsens speil er det muligens noen riper her og der, men hovedbudskapet er tydelig nok.

Og det er at bare de fordomsfulle og arrogante ser ned på Fremskrittspartiet og stiller seg kritisk til deres politikk, mens de innsiktsfulle evner å verdsette det folkelige og rotekte ved den utilslørte populismen. De innsiktsfulle ser at det er den tåpelige middelklassen, folk med utdanning, de som jobber med kultur og på høyskoler rundt forbi, som egentlig holder Fremskrittspartiet i live. For jo mer folk med eksamen klager på Fremskrittspartiet, jo mer forbanna blir platearbeideren på Bøler. Og når han først blir forbanna, så stakkars de som søpler til nabolaget og skaper ”en helt ny følelse av sosial utrygghet.” Da er det Fremskrittspartiet som er vinneren.

I Holsens speil er det opplest og vedtatt at det er Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk som nå gjelder. Partiet hadde egentlig rett hele tiden. Det var høyskolelektorene og John Olav Egeland som tok feil. Men speilet lyver. Fremskrittspartiets utilslørte fremmedhat og intoleranse var like lite ”riktig” på 1980-tallet som i dag. Det er en usannsynlig fordreining av fakta å påstå, som Holsen gjør, at ”de andre partiene adopterer FrP-politikk i det stille, og særlig på innvandringsfeltet.”

Det er ingen grunn til å se med milde øyne på hva Fremskrittspartiet har stått for i innvandringspolitikken. Fra den kanten har vi fått alle mulige slags forslag for å holde mennesker med en mørk hudfarge borte fra landet. Noe har vært direkte ulekkert. Og vi har fått all verdens begrunnelser for å stenge grensene; at innvandrere er notorisk kriminelle, at alle asylsøkere lyver, at norsk kultur og egenart er truet, at det snart er slutt på det norske folkestyret. For å nevne noe. Hver gang partiet har opplevd motgang på meningsmålingene – som nå – har de spilt ut fremmedfrykten og intoleransen i fri dressur. Og tjent på det.

Ingenting av dette har vært aktverdig politikk eller aktverdige standpunkter, verken for 30, 20 eller 10 år siden. Eller i dag. Tvert i mot har det vært helt nødvendig, og riktig, å bekjempe Fremskrittspartiets mer eller mindre utilslørte rasisme, - en rasisme som har vært en viktig del av partiets verktøykasse i alle år og som de kynisk har utnyttet. Vi skal være glad for at norske partier har vist anstendighet nok til å avvise Fremskrittspartiets innvandringshets i tiår etter tiår.

Når Sjur Holsen tror at han har avdekket en dyp innsikt om forholdet mellom Fremskrittspartiets innvandringspolitikk og politikken til de fleste andre partier kan bare to forklaringer være mulige: Enten vet han ikke bedre, eller så driver han bevisst myteproduksjon. Det første handler om hans kompetanse, det andre er en invers form for journalistikk der journalisten skaper helt ny virkelighet isteden for å rapportere fra den som faktisk eksisterer.

Ja, hvem er egentlig den fordomsfulle når vi titter inn i Holsens speil? Er det de som åpent har tatt til orde mot Fremskrittspartiets innvandringshets, eller er det den subtile aviskommentatoren som har behov for å sette høyskolelektorer opp mot en stakkars platearbeider som nettopp har mistet jobben? Og hva galt har platearbeideren gjort som gjør at han (jeg antar det er en han, ut fra Holsens myteunivers) nødvendigvis må spille rollen som den innvandringsfiendtlige?

Kanskje Holsen skal ”drikke av sitt eget bilde”, og se om han kan løse speilets gåte? Han vil gjerne gjøre seg klok på sine akademiske kollegers bekostning. Men når han først kikker etter kan det være et par andre ting der han har lyst til å ta tak i også.

Sosialdemokrati i villrede

2011-06-15T01:29:00.000+02:00

”A rock-solid political economy can be built by the left in Europe, without conceding ground to neoliberal dogma,” skrev Olaf Cramme og Patrick Diamond i forrige uke i Guardian. Det var en overraskende optimistisk avslutning på en temmelig trist artikkel om sosialdemokratiets stilling i Europa for øyeblikket.

Valget i Portugal endte med havari for sosialdemokratene. Mønsteret har vært klart lenge: Finans- og gjeldskrisen har tatt velgerne til høyre. Det gjelder ikke bare i sør, vi husker de nokså ferske nederlagene i Sverige og Storbritannia. Vi skal være forsiktige med å trekke parallellene for langt, men er det ikke litt slående at krisen også ser ut til å ha svekket president Obama og styrket høyresiden i USA?

Hva er det med denne krisen som gjør høyrefolk av så mange velgere? Her er det lett å gjøre grove forenklinger, men i mange OECD-land gikk man rett fra en finanskrise til en gjeldskrise. Jeg tror det har betydning. Ikke bare fordi ukontrollert statsgjeld er intenst upopulært. Ikke bare fordi venstresiden (= ”big government”) har et dårligere rykte på seg enn høyresiden når det gjelder å føre kontroll med offentlige utgifter. Ikke bare fordi venstresidens partier lenge skjøv problemene under teppet. Men fordi utsiktene til en gjeldstynget og handlingslammet stat gjør hele det sosialdemokratiske prosjektet nokså uinteressant.

Høy statsgjeld stanser nasjonal politikk. Kanskje finnes det noen blant demonstrantene i Hellas, Spania, Portugal og Storbritannia som for alvor tror at galopperende statsgjeld ikke er viktig. Men de er neppe mange. De aller fleste mennesker forstår at en stat ikke kan leve i det uendelige på lånte penger. Selv trotskistene i Athens gater kan regne. Derfor handler protestene vel så mye om andre ting: Forbannelse over korrupsjon og vanstyre. Ergrelse over å ha kommet inn i en håpløs situasjon i første omgang. Fortvilelse over skyhøy arbeidsløshet. Misnøye med den sosiale profilen på nedskjæringene, og med tapet av nasjonal kontroll over utviklingen. Og – ikke minst viktig – sterk misnøye med hvordan de ulike ”redningspakkene” i forbindelse med finanskrisen på merkelig vis førte til at banker, finanstopper og storindustri slapp unna nesten skadefrie, mens millioner av vanlige mennesker mistet både arbeid, inntekt og bolig.

I Portugal gikk det lang tid før sosialistregjeringen var villig til å akseptere omfanget av problemet, og enda lenger tid før det ble formidlet åpent til velgerne. Dette ble de straffet grusomt for under valget. Som Cramme og Diamond skriver:

”The long denial of the need for a bailout destroyed the left's electoral chances in a country where the trauma of IMF intervention in the 80s still rankles.”

Sant nok, gjeldskrisen fører til mer enn misnøye med den til enhver tid sittende regjering. Den har også ført til økende politisk apati, med rekordmange hjemmesittere ved valgene og sterkt fall i tilliten til hele det politiske systemet. I denne situasjonen har sosialdemokratene i mange land ikke evnet å framstå som representanter for vanlige menneskers ve og vel. Isteden oppfattes de som en del av det etablerte systemet, som har vært med på å kjøre skuta på grunn.

En slik posisjon kler sosialdemokratene særdeles dårlig. I knapt noe land har de sosialdemokratiske partiene evnet å framstå med gode svar på finans- og gjeldskrisen. Unntaket her er naturligvis Norge, - et land som ikke kan sammenlignes med noe annet i Europa, og som definitivt ikke har noe akutt gjeldsproblem.

Selv ikke i Storbritannia, der den liberal-konservative koalisjonen er i ferd med å gjennomføre budsjettkutt uten historisk sidestykke, greier Labour å overbevise velgerne om at de sitter med bedre svar enn regjeringen. Cramme og Diamond observerer:

”This is a familiar story. In the UK, David Cameron came to power by ridiculing Labour's track record on the economy, stoking fears that another 70s-style IMF bailout was imminent if Labour remained in power. In Spain, José Zapatero's fiscal stimulus programme has done little to reverse spiralling unemployment, and the socialists have hit rock bottom in the polls. Even in Sweden – traditionally the heartland of Europe's left – the social democrats suffered the first consecutive electoral defeat in their history, as the mantle of economic competence passed to Fredrik Reinfeldt's conservatives.”

En gjeldstynget stat er langt på vei en evneløs stat. Den er i hendene på private långivere og andre stater. Den kan ikke stimulere sysselsettingen. Den kan ikke bygge ut velferden, bare bygge den ned. Den kan ikke bidra til næringsutvikling, bare være en passiv tilskuer til det som skjer. For en slik stat finnes bare en mulighet: Å betale ned gjeld, få orden på finansene og etablere grunnlag for ny vekst fra et lavere nivå.

Det er noe fullstendig uvirkelig over den statsgjelden som USA og mange europeiske land har greid å bygge opp. Faktisk så uvirkelig at man kan spørre om det overhodet finnes noen plan som kan ta gjelden ned til forsvarlige nivåer. Avisen Dag og Tid (fredag 10. juni) gjengir en interessant samtale mellom de to filosofene Slavoj Zizek (Slovenia) og Peter Sloterdijk (Tyskland) om hvordan framtidsutsiktene i Vesten har endret seg dramatisk. Begge peker på finanskrisen og den store gjelden som en utfordring. Bl.a. sier Sloterdijk:

”I antikken og mellomalderen spela kreditt så å seie inga rolle, ettersom det var noko pengevekslarane dreiv med, og verksemda deira var fordømd av kyrkja. Den moderne kreditten opnar for ei framtid. Sivilisasjonskrisa ligg i dette: Vi har gått inn i ein epoke der evna kreditten har til å opne for ei haldbar framtid, er blokkert, for i dag nyttar ein kreditt til å dekkje annan kreditt. (…) Ein har samla opp så mykje gjeld at lovnaden om å betale attende, som er det verda vår kviler på, ikkje lenger kan haldast.”

Sloterdijk viser til USA, og hevder at det knapt finnes en eneste amerikaner som med hånden på hjertet kan si at han eller hun aner hvordan statsgjelden skal håndteres. ”Framtida til sivilisasjonen vår stangar mot ein mur av gjeld”, sier Sloterdijk – som for øvrig er en svært kontroversiell kritiker av velferdsstaten (den er ”kleptokratisk” – som han har formulert det).

For sin del minner Zizek om følgende historie, som trolig ikke er sann, men som er virkningsfull likevel: Den handler om utveksling av telegrammer mellom den tyske og østerrikske generalstaben under første verdenskrig. Tyskerne sendte først et telegram til østerrikerne der det bl.a. het: ”Hos oss er situasjonen ved fronten alvorlig, men ikke katastrofal.” Svaret de fikk var dette: ”Hos oss er situasjonen katastrofal, men ikke alvorlig.”

Og det er sant: Det virker som om katastrofen ikke helt blir tatt alvorlig, og at det fortatt er fristende for mange politiske ledere å skyve problemene foran seg – enten det er snakk om problemet med å redusere offentlige utgifter og øke inntektene, eller problemet med å finne en sosial byrdefordeling som ikke undergraver legitimiteten til hele samfunnsmodellen. Fortsatt er det store regninger som blir skyflet rundt; mellom politikere og partier, mellom banker og finansinstitusjoner, mellom land og sentralbanker. Kanskje håper alle at de en morgen bare kan gni seg i øynene og konstatere at problemet er borte. Jeg ville ikke satset på det. Noen må plukke opp regningen, og det blir ikke bare de som har fått servering.

I mellomtiden kan Høyres Torbjørn Røe Isaksen koste på seg litt skadefryd. ”Sosialismen ligger på sotteseng”, skriver han på nettstedet E24. Finanskrisen styrket ikke venstresiden, tvert i mot. Han finner to grunner til dette: (1) Venstresidens løsninger med reguleringer, styring og omfordeling har mistet troverdighet. Det finnes ikke alternativer til markedet. (2) Gjeldskrisen utfordrer venstresidens tradisjonelle finansieringsmodell: Økte skatter.

For min del tror jeg Røe Isaksen tar feil på begge punkter. Mens det er rett at gjeldskrisen har skapt problemer med både lederskap, politikk og tillit i mange sosialdemokratiske partier er det langt fra åpenbart at dagens høyredreining har kommet for å bli.

Det er for eksempel lite trolig at velgerne i USA eller i Europa er totalt uinteressert i hvordan byrdene ved å nedbetale gjelden blir fordelt. Det svaret får vi først når prosessen er i gang, og det er den knapt noe sted – selv ikke i Hellas. I USA vet vi at høyresiden satser på at skattefrykt skal holde velgerne borte fra demokratene, men det betyr bare at deres egne budsjettforslag blir enda mer urealistiske. Her er faren stor for å skyte seg selv i foten, og velgerne har allerede gitt signaler til republikanerne om at de ikke uten videre kan bygge ned grunnleggende velferdsgoder som helsetjenester.

Det er heller ingen ting som tyder på at statsgjelden i noen av de aktuelle landene kan håndteres uten økte skatter. Hvilket bringer meg til poeng nummer to: Ingen partier, ikke en gang de konservative i Storbritannia, greier å få befolkningen med på et nasjonalt spleiselag for å redde statsøkonomien uten innslag av ”progressive” elementer i skattesystemet. Byrdefordelingen må oppfattes som sosialt rettferdig – på en eller annen måte – ellers vil velgerne rett og slett ikke være med på notene.

Jeg tror med andre ord det er litt tidlig å avskrive tradisjonell sosialdemokratisk politikk – offentlig, skattefinansiert velferd og sosial omfordeling – som noe som tilhører fortiden. Så kan man si at Røe Isaksen skriver mest om det han kaller ”den radikale venstresiden”, i Norge eksemplifisert ved SV. Men hva angår finanskrisen har SV i mine øyne ganske stor troverdighet. Det er allment akseptert at Kristin Halvorsen gjorde en svært god jobb som finansminister, med det resultatet at krisen nesten ikke var merkbar for folk flest da virkemidlene først ble satt inn. Hva SV ville ha gjort under helt andre økonomiske og politiske omstendigheter får vi aldri vite, og det er derfor et dårlig grunnlag å vurdere partiets politikk ut fra. For øvrig er den norske situasjonen så spesiell at den har lite relevans for utfordringen ellers i Europa.

Hva sosialdemokratiske politikere må legge større vekt på dersom de skal oppnå ny tillit er etter min mening fire ting:

Partier som ikke gjør jobben med å etablere troverdige økonomiske alternativer kan se langt etter makten. Flere av de europeiske sosialdemokratiske partiene har en jobb å gjøre med å vise at de faktisk er i stand til å holde orden i bøkene, - selv om de langt fra er alene om den utfordringen. Det er ikke tilstrekkelig å bare være motstander av hvordan høyresiden planlegger å løse gjeldsproblemene, det må lages håndfaste alternativer. Slike er det langt imellom i dag;
Politiske prioriteringer er aldri kostenlos, slik mange – også sosialdemokrater – liker å framstille det. Når vi velger noe velger vi nesten alltid bort noe annet, og ærlighet omkring det man sier nei til er avgjørende for ny tillit. Altfor ofte hører vi om at vi både skal få til X og samtidig få til Y med ett og samme virkemiddel. Det er svært sjelden tilfelle, noe velgere flest er i stand til å gjennomskue. Alvoret i gjeldskrisen burde gjøre løftepolitikk til en umulighet, og tydelige prioriteringer til en norm;
Sosial rettferdighet er grunnleggende sosialdemokratisk politikk. Fordeling av goder og byrder er krevende og sammensatt, det omfatter mange samfunnsområder og former for politikk – fra sysselsetting, integrering og kompetanse, til sosial sikkerhet og likeverdig tilgang til velferdstjenester. Å kutte tjenester og redusere ytelser er alltid upopulært. Desto viktigere er det at kuttene skjer på en måte som tar hensyn til fordelingsvirkningene. Det er nødvendig at politikken reflekterer et gjenkjennelig sosialdemokratisk verdigrunnlag;
Skattefinansiert velferd har bare oppslutning så lenge den oppleves som kostnadseffektiv og relevant, og så lenge den blir fordelt på en oversiktlig, forutsigbar og rettferdig måte. Fra flere av de gjeldsrammede landene i Europa kommer det historier om korrupsjon, sviktende styring og misbruk av ressurser i offentlig sektor som nesten ikke er til å tro. Ingen ønsker å betale skatt til en korrupt offentlig sektor. Derfor sier det seg selv at sosialdemokratene må stå i første rekke i kampen mot maktmisbruk og korrupsjon. Her bør Det europeiske sosialistpartiet (PES) ta en klar lederrolle, og utfordre samtlige nasjonale partier som strever med denne typen kriminalitet og politisk ukultur.

Det handler om å gjenreise tilliten til staten som politisk instrument. Cramme og Diamond er inne på noe av det samme i sin artikkel:

”It is delusional to believe that merely restating the case for traditional state action will revive support for centre-left parties. A more fundamental analysis of the underlying causes of the crisis is necessary, together with the development of a viable programme for power. This programme must include three vital elements. First, a strategy for regulating financial markets that promotes the public good, tackles systemic risks and reforms banks that are "too big to fail". Second, an industrial modernisation plan that would rebalance our economies away from a reliance on financial services, and invest in services and knowledge-based industries as well as traditional manufacturing. And finally, a strategy for reforming the tax system, one which would clamp down on tax evasion and fraud while restoring the progressivity of tax, while using redistribution to tackle inequalities.”

Det er ingen naturlov som sier at velgerne flokker seg omkring de sosialdemokratiske partiene når krisen kommer. For at det skal skje må disse partiene først vinne velgernes tillit, og der gjenstår det mye akkurat for øyeblikket. Ja, det finnes de som spør om tiden for sosialdemokratisk politikk simpelthen er over?

Det tror ikke jeg. Men veien tilbake til økt oppslutning er nok en del mer krevende enn mange har innsett. Og paradoksalt nok tror jeg at økt oppslutning også krever vilje til å si noe som er upopulært. Det ligger uendelig mange upopulære beslutninger og venter på europeiske politikere. Det gjelder å velge de riktige.

Klima: Problemet med å være foregangsland

2011-06-09T20:23:00.000+02:00

Lenge hadde klimapolitikken i Norge og en rekke andre land om lag følgende format: Vi orker ikke å gjøre så mye akkurat nå, men lover å gjøre desto mer i framtiden. Jo lenger inn i framtiden, jo mer vil bli gjort.

Problemet med framtiden er at den hele tiden kommer nærmere. 2020, for eksempel, er ikke så veldig langt unna. Og mye nærmere nå enn da Regjeringen la fram sin klimamelding tilbake i 2007.

Som vi husker utløste meldingen et ramaskrik fra opposisjonen på Stortinget. Alle mente (bortsett fra Fremskrittspartiet) at meldingen var for slapp og uforpliktende. Her måtte mål og midler strammes opp. Og dermed fikk vi ”klimaforliket” tidlig på året i 2008. Opposisjonen kunne skryte på seg å ha presset den rød-grønne regjeringen til enda tøffere tak i kampen mot klimautslippene: Utslippene skulle reduseres med 30 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2020, og innen 2030 skulle Norge være ”karbonnøytralt.” Verdens tøffeste klimamål var etablert, men virkemidlene var fortsatt like upresise.

Dette var før finanskrisen. Det var før fiaskoen i København. Det var før demokratene mistet flertallet i den amerikanske kongressen. Det var – kort sagt – før klimapolitikk forsvant fra den internasjonale dagsorden, i bytte med handelspolitikk, finansiell uro, økonomisk stagnasjon, økende arbeidsløshet og gjeldskrise.

Likevel: Denne høsten skal regjeringen legge fram sin plan for hvordan målene i ”klimaforliket” skal nås. Dette vet LO-leder Roar Flåthen bedre enn de fleste. Flåthen er en klok og erfaren mann, som har vært ute en vinternatt før. Han er bekymret for hva norsk klimapolitikk kan bety for industrien. Det er ikke så rart, for usikkerheten er faktisk ganske stor.

Norge har – i alle fall på papiret – temmelig ambisiøse mål for 2020. Utslippene av klimagasser skal være 30 prosent lavere enn de var i 1990, og 2/3 av nødvendige kutt skal foretas innenfor landets grenser. Hvor mye er det?

Som figuren under (hentet fra Statistisk sentralbyrå) viser innebærer dette nasjonale kutt i størrelsesorden 12 millioner tonn per år - hvis vi regner med at vi kan ta ytterligere 3 millioner tonn fra skogsektoren. Det svarer om lag til utslippene fra all veitrafikk i Norge (10 millioner tonn), eller fra hele industrien (12 millioner tonn). Enkelt sagt: Hvis vi enten slutter å kjøre bil, trailer og buss eller hvis vi nedlegger all industri innen 2020, er det fullt mulig å nå målet i Stortingets ”klimaforlik”. Selvsagt er det en grov forenkling. I virkeligheten vil vi ønske å spre utslippskuttene ut over flere sektorer, ut fra et prinsipp om at de billigste og enkleste kuttene tas først. Men det ligger fast at minst 12 millioner tonn med utslipp skal vekk fra Norge – på mindre enn 10 år.

En måte å vurdere dette på er å si at målet er komplett urealistisk, og at den eneste måten det kan nås er ved at en enda større del av kuttene gjennomføres utenfor Norge – enten som kvotekjøp eller andre klimatiltak (for eksempel bevaring av regnskog).

En annen måte å se målene på er å si at kutt på 10-12 millioner tonn innen 2020 er en fornuftig og rimelig start på et løp som skal ta oss fram til 80-90 prosent kutt i klimautslippene innen 2050. Dette er nemlig kravet fra klimapanelet, IPCC.

Norge er et av de rikeste landene i verden. Det går an å argumentere for at vi derfor bør være i stand til å gjennomføre store kutt hjemme. Motargumentet er at nettopp fordi vi er rike er klimakutt hjemme i Norge også verdens dyreste. Det koster mange ganger mer å kutte et tonn i Norge enn det gjør i de fleste andre land i verden. Og for klimaet er det ett fett om et tonn blir borte her eller der.

Argumentet om å være ”foregangsland” går langs de samme linjene: Norge er rikt. Vi tjener gode penger på eksport av olje og gass. Dette gir oss et særlig ansvar for å vise at vi er i stand til å kutte – ”feie for egen dør” – når vi samtidig ønsker at andre land skal kutte i sine utslipp. Vi går derfor foran og viser at kutt er mulige. Motargumentet er like åpenbart: Norges posisjon er så forskjellig fra den som gjelder i alle andre land at det har null konsekvenser hva vi foretar oss. Det er ingen andre som har råd til å gjennomføre tilsvarende løsninger likevel. Norsk klimapolitikk på hjemmebane blir i høyden en kuriøs påminnelse om hva et ekstremt rikt land kan finne på.

Når Flåthen allerede nå advarer mot en ”katolsk” klimapolitikk, der vi med vitende og vilje lar arbeidsplassene fare bare for å vise hvor flinke vi er, skyldes det at industrien er mer utsatt enn tidligere. For noen tiår siden var ”tap av industriarbeidsplasser” noe av det verste som kunne ramme norsk økonomi. Slik er det ikke nødvendigvis lenger. I Norge har vi blitt vant til at arbeidsplasser i industrien kan bli borte like lett som årsverkene i landbruket. Relativt sett spiller industrien en mindre rolle i norsk økonomi enn under storhetstiden på 1960-tallet. Ingen vet dette bedre enn LO.

Norsk industri er likevel viktig og den konkurrerer med utlandet. Tøffere reguleringer og krav her hjemme enn industrien har i andre land er i de fleste tilfeller en ulempe fordi det innebærer kostnader som ikke uten videre kan veltes over på prisene. Derfor er det – paradoksalt nok – en potensiell redningsplanke for norsk metallindustri at den vil bli omfattet av kvotesystemet i EU (Emission Trading System, ETS) fra 2013. Da er denne delen av industrien i Norge i det minste sikret noen lunde samme klimamessige rammevilkår som konkurrentene i Europa.

Men jo flere sektorer som omfattes av ETS jo vanskeligere blir det å være ”foregangsland”. EUs klimamål for 2020 er en reduksjon av utslippene med bare 20 prosent i forhold til 1990, og nylig sa EU nei til et forslag om å øke målet til 30 prosent. Det var dumt for Norge, fordi det betyr at vi får enda mindre drahjelp fra ETS når det gjelder å dempe industriutslippene. Ja, det kan faktisk vise seg at norsk industri kommer styrket ut av ETS-utvidelsen fordi den gjennomgående er langt mer klimaeffektiv enn konkurrentene ute i Europa. Allerede i dag advarer europeiske metallprodusenter om sviktende investeringer og fare for utflytting utenfor Europa. ETS gir industrien høyere kraftpriser enn i andre deler av verden, og fra 2013 får altså industrien sine egne, direkte utslippskostnader. Disse kostnadene vil etter alt å dømme bli lavere for norske produsenter enn for konkurrentene i Europa.

Men i så fall kan løsningen like gjerne bli at produksjonen i Norge opprettholdes, og kanskje til og med øker. Og dermed også utslippene. Hva gjør Norge da? Vi har fortsatt minst 12 millioner tonn som skal vekk, og hvis bidraget fra industrien er null eller der omkring må enda større kutt tas på andre områder.

Eksempelet viser hvor krevende det er å ha som ambisjon å være ”foregangsland”, med egne nasjonale mål som går forbi de målene som våre nærmeste naboer og handelspartnere har satt, - land som vi også deler kvotesystem med.

For virksomheter innenfor ETS er logikken i og for seg grei: Det settes et ”tak” for utslippene innenfor hele ETS-området, og prisen på utslipp gjenspeiler hva det koster å holde seg under dette taket. Fordi EU har som samlet mål å redusere sine klimautslipp med 20 prosent (fra 1990-nivå) innen 2020, er det dette målet som styrer utslippstaket i ETS. Skulle en nasjonal regjering ønske enda tøffere mål er den nødt til å vedta tiltak som eksplisitt er til ensidig ulempe for egne utslippskilder. Dette er ikke umulig, norsk olje- og gassvirksomhet har for eksempel større klimakostnader enn tilsvarende virksomheter i noe annet land. Men det er likevel en krevende øvelse, ikke minst fordi industrien da kan hevde at den blir diskriminert – noe som i utgangspunktet er i strid med regelverket i EU/EØS.

Slik bidrar utvidelse av ETS til å snevre inn den nasjonale politikken. De sektorene som befinner seg innenfor ETS er noen lunde trygge for særlige nasjonale tiltak. Fra 2013 vil det gjelde om lag 50 prosent av norske klimautslipp. Desto farligere er det å befinne seg på utsiden, slik både husholdningene, samferdselssektoren og tjenestesektoren stort sett gjør. Ambisiøse mål om å være ”foregangsland” kan vise seg å få store konsekvenser for enkeltsektorer etter hvert som tiden nærmer seg for å få fram synlige og troverdige resultater, og det er færre å dele kostnadene på.

Det finnes de som hevder at det er en fordel for Norge å være ”foregangsland” fordi det innebærer at vi tar tak i utfordringer som alle andre land før eller siden også må møte. Slik kan man hevde at Norge blir ”herdet” og bedre rustet til å møte en framtid med lave utslipp for alle.

Argumentet har noe for seg, men det hviler veldig sterkt på antakelsen om at vi i så fall bare gjør noe som alle andre kommer til å måtte gjøre uansett. Er det nødvendigvis riktig? I dag er jeg fristet til å svare nei. Det er lite eller ingen ting som tyder på at det er noen stor interesse i andre land for en ambisiøs klimapolitikk. En ny, internasjonal klimaavtale virker mindre sannsynlig i dag enn for bare få år siden. Den økonomiske krisen og gjeldskrisen har satt helt andre spørsmål på dagsorden.

Klimapolitikk har vist seg mer enn en gang å være et Sisyfos-arbeid; - hver gang interessen er i ferd med å bygge seg opp, og optimismen omkring nye internasjonale avtaler øker, inntrer ett eller annet som trekker oppmerksomheten over i en annen retning. Problemet blir utsatt, avtaler skyves på, det blir gjort lite på kort sikt og lovet enda mer på lang sikt. Synd, men sant.

I en slik situasjon er det langt fra åpenbart at andre land vil følge etter med kraftfulle tiltak dersom Norge bare går foran. Og denne usikkerheten er ødeleggende for mulighetene til å føre en særnorsk klimapolitikk, med tiltak som ingen andre land gjennomfører. Det kommer nemlig ikke norske velgere til å akseptere. Dette er den klemmen ”klimaforliket” har satt oss i, og som Roar Flåthen nå har tillatt seg å peke på. Med all mulig rett.

Samtidig er det heller ingen ting som tyder på at verden omkring oss virkelig lar seg inspirere av klimapolitiske ”foregangsland”. Under klimaforhandlingene i København la EU sterk vekt på at de allerede hadde innført et kvotesystem for klimagasser, og at de var villige til ensidig å heve målene sine ytterligere hvis bare USA, Russland, India, Kina og alle de andre landene ville gå med på en ny avtale. Som vi husker imponerte ikke dette noen. Det var ingen som lot seg ”inspirere” av EUs rolle som ledende klimaregion. Tvert i mot endte forhandlingene i et svært uklart kompromiss, som verden fortsatt arbeider med å finne ut av. I USA er europeisk klimapolitikk ikke uten videre en inspirasjonskilde, - like ofte trekkes EUs klimapolitikk fram til skrekk og advarsel.

Skal man først være ”foregangsland” må man altså ha tenkt grundig igjennom saken, og bygge på en strategi som er robust, troverdig og attraktiv. En skal være sterk tilhenger av ”klimaforliket” for å hevde at dette er tilfellet for Norge. Forliket er snarere et produkt av opposisjonens ønske om å vise handlekraft, og samtidig gi Regjeringen et rapp over fingrene. Det passet så bra tidlig i 2008, men så forandret det meste seg.

Nå reagerer samtlige opposisjonspolitikere med ”forskrekkelse” på uttalelsene til Flåthen, og statsministeren måtte ut og forsikre om at forliket ligger bom fast. Hva annet kunne han si? Neste fase blir de interne forhandlingene i Regjeringen om hvor de 12 millioner tonnene skal hentes fra. Det så lysere ut i fjor enn i år, for da virket det som om gapet var i ferd med å lukkes litt. I år, derimot, har vi fått tall som viser sterk vekst i de norske utslippene igjen. Og da er det mer som må kuttes.

Opposisjonen har enn så lenge gleden av å se Regjeringen svette over tallene. Men det varer bare helt til den dagen forslagene er lagt fram, for også Kr.F., Venstre og Høyre har forpliktet seg på samme måltall. De må også kutte. Og de må fram med egne tiltak – dersom de er misfornøyde med forslagene fra Regjeringen.

Så er spørsmålet hvor lenge det vil være en bred politisk ambisjon at Norge skal være et ”foregangsland” i klimapolitikken. Det er en ubehagelig sannhet at klimaproblemet bare kan løses gjennom internasjonalt samarbeid, og at teorien om ”foregangsland” så langt har empirien mot seg.

Samhandlingsreformen: Ta vare på det beste, ta knekken på det dårligste

2011-06-01T10:17:00.001+02:00

Jeg går ikke med på at alt er galt med norsk helsevesen, for det er rett og slett ikke sant. Svært mye er svært bra i helsevesenet. Her skjer store og små mirakler hver eneste dag. Grensene for hva som er mulig, hva som kan behandles og hva som kan lindres, flyttes nærmest uke for uke. Helsevesenet vårt – på alle nivåer – er fylt med lojale, dyktige og hardt arbeidende fagfolk.

Derfor blir stadig flere behandlet. Derfor blir stadig flere friske. Derfor finnes det haugevis med gode resultater fra norsk helsevesen.

Det er viktig å minne om dette når vi underlegger helsevesenet et kritisk blikk. At mye kan bli bedre betyr ikke at alt er galt. Norge har verdens nest dyreste helsevesen – bare USA bruker mer penger per innbygger på helse. Jeg er ikke i tvil om at helsetjenestene i Norge er i verdensklasse. Men som alle andre industriland møter vi følgende, enkle utfordring: At helseutgiftene øker raskere enn nasjonalinntekten, slik at vi bruker mer og mer av samlet inntekt på helse. Det kan vi fortsette med en stund, men etter hvert vil vi tvinges over i tøffe prioriteringer, med mindre vi greier å få helseutgiftene til å flate ut.

En viktig ambisjon med Samhandlingsreformen er å få til akkurat det. Som det heter på Helse- og omsorgsdepartementets hjemmeside for ”framtidens helsetjeneste:”

”Målene med samhandlingsreformen er:

Økt livskvalitet for den enkelte og redusert press på helsetjenesten gjennom satsing på helsefremmende og forebyggende arbeid.
Dempet vekst i bruk av sykehustjenester ved at en større del av helsetjenestene ytes av kommunehelsetjenesten – forutsatt like god eller bedre kvalitet samt kostnadseffektivitet – til det beste for pasientene.
Mer helhetlige og koordinerte tjenester til brukere av helsetjenesten gjennom forpliktende samarbeidsavtaler og avtalte behandlingsforløp.
Å sikre en bærekraftig utvikling av helsesektoren, gjennom å bidra til effektiv bruk av ressursene.”

Stikkordene er, som vi ser, ”redusert press”, ”dempet vekst”, ”kostnadseffektivitet” og ”bærekraftig utvikling.”

Akkurat som energiøkonomisering er den beste måten å skaffe tilveie ny kraft på, er forebygging den beste måten å øke kapasiteten i helsevesenet på. Forebygging hindrer per definisjon alvorlig sykdom, og ingen behandling er billigere og bedre enn den som ikke behøver å bli iverksatt.

Det er naturligvis svært vanskelig å være mot økt satsing på forebygging. Og med dagens organisering av helsevesenet betyr dette bl.a. økt satsing på kommunenes helsearbeid og på fastlegeordningen. Min kritikk av Samhandlingsreformen på dette punktet er veldig enkel: Dette må det være mulig å få til uten å endre ansvarsfordelingen mellom primærhelsetjenesten og sykehusene. Med Regjeringens opplegg vil det kommunale ansvaret variere sterkt mellom de enkelte kommunene, og det vil skape større uklarhet omkring ansvarsforhold – i et system som trenger mer klarhet, ikke mindre.

La meg være helt presis. I St. meld. nr. 47 (2008-2009) skriver Regjeringen følgende om opplegget for en ny finansieringsmodell i helsevesenet:

”Kommunal medfinansiering innebærer at kommunene får et økonomisk medansvar for behandling i spesialisthelsetjenesten. Dette finansieres ved å overføre deler av tilskuddene til de regionale helseforetakene som nå går direkte fra stat til regionale helseforetak, over til kommunene. For alle andre grupper enn somatiske pasienter vil liggedøgn/polikliniske takster i første omgang være grunnlaget for medfinansiering, mens DRG er grunnlaget for somatiske pasienter. I utgangspunktet vurderes en medfinansieringsandel på 20 prosent ved alle innretningene. En lavere kommunal medfinansieringsandel vil redusere den betalingsmessige risikoen for små kommuner, men vil også redusere insentivene i ordningen.

Økt økonomisk ansvar kan bevisstgjøre kommunene på systemnivå om kostnadene ved helsetjenesten generelt og spesialisthelsetjenesten spesielt. En medfinansiering skal være et insentiv til å organisere og tilrettelegge tjenester på lavest effektive omsorgsnivå og kartlegge det totale omfanget av helsetjenester. Kommunene har selv best kjennskap til alle kommunale forhold og virkemidler også utenfor helsesektoren som kan påvirke atferd.”

Hele hensikten med denne operasjonen – at penger skal skifte hender fra stat til kommune før de ender opp hos helseforetaket – er å gjøre kommunen bevisst på hvor dyrt det er å ha folk på sykehus. Det har sikkert en pedagogisk verdi. Men er det til beste for pasienten? Hva om kommunen har dårlig råd, og kommer til den konklusjonen at behandling på sykehus blir for dyrt? Hva om kommunen mener at pasienten får greie seg med et billigere tilbud i lokalmiljøet? Hvem forsvarer pasienten da?

Hvis 20 prosent av kostnadene ved alle sykehusinnleggelser skal belastes kommunene, må jo hensikten være at kommunene skal ha en slags mening om utgiftene? Samtidig skriver Regjeringen at det er en viktig forutsetning at:

”(..) et opplegg med kommunal medfinansiering ikke skal endre dagens situasjon ved at det er de ulike helsefaglige aktørene, slik som fastlege, legevakt og fagpersonell i tilknytning til sykehjem, som bestemmer når det er aktuelt å gjøre bruk av sykehus eller andre spesialisthelsetjenester. Når kommunene, med utgangspunkt i generell kommuneøkonomi og også midlene som tilføres som ledd i den kommunale medfinansieringen, skal vurdere kommunale tiltak som kan gi en samlet vurdert bedre helsetjeneste til pasientene, må de ta hensyn til at dagens premisser for styring av pasienter til sykehusene vil bli videreført.”

Men hva er da vitsen, annet enn å gi kommunene og helseforetakene enda mer å krangle om? Allerede i dag strever primærleddet, kommunene og helseforetakene med å bli enige om en rekke ting, for eksempel hva som skal skje med utskrivningsklare pasienter. Igjen: Hvordan i all verdens rike kan man tro at vedvarende byråkratiske feller av denne typen kan være til beste for pasienten? Er det noe pasientene trenger er det mindre, og ikke mer, rom for uenighet og forhandlinger mellom forvaltningsnivåene.

Der hvor Samhandlingsreformen har helt rett i sin analyse er i de delene som setter pasienten i sentrum, og som identifiserer hvordan dagens system ikke evner å tilby gode nok koordinerte tjenester. Regjeringen skriver rett ut at pasientene blir kasteballer i systemet, og selv må ta ansvar for koordineringen mellom de ulike tjenestene. Det er uverdig, og det er slett ingen hjelp å klemme en ny gruppe med politikere og byråkrater fra kommunene inn mellom pasienten og tilbudet, i håp om at det skal skape mindre forvirring. Det er hårreisende dårlig tenkt.

Hva pasienten trenger er ett fast holdepunkt. Et punkt som er i stand til å levere sikker og troverdig informasjon. Et punkt som er i stand til – eller har autoritet nok – til å kommunisere med de øvrige delene av systemet, inklusive spesialister og sykehusavdelinger. Et punkt som ser behandlingsforløpet ut fra pasientens perspektiv, og ikke ut fra perspektivet til de ulike delsystemene som må samarbeide om tjenestene.

I dagens modell skulle man tro at fastlegen kunne være et slikt punkt. Men erfaringen for svært mange er at hvis sykdommen er alvorlig nok, er fastlegen det første leddet som kobles fra – for aldri siden å bli sett igjen. Det lages en henvisning. Noen papirer blir sendt. Og det er det. Det er forbausende, men pasienten er nå fullstendig overlatt til seg selv, og prisgitt den kommunikasjonen han/hun selv greier å etablere med spesialisthelsetjenesten.

Alle som har forsøkt å ringe et sykehus vet hva dette innebærer. På norske sykehus skjer det mye fantastisk hver dag, men grensesnittet mot omverdenen er under enhver kritikk. Norske sykehus strutter av moderne og avansert utstyr, men telefon vet de ikke hva er – og langt fra hvordan den skal brukes.

Helsereformer trenger ikke være kostbare. Her er en billig reform: Lær sykehusene hvordan de organiserer en solid telefontjeneste, i kombinasjon med moderne nettjenester. Her snakker vi om mye helse for en billig penge!

Det er en myte at all kommunikasjon mellom pasient og helsetjeneste må skje synkront og i sanntid. For pasienten er kvaliteten på informasjonen mye viktigere enn at de selv nødvendigvis får snakke direkte med doktor ditt eller datt. Ofte dreier spørsmålene seg om helt banale ting: Datoer, tidspunkter, prosess, koordinering mellom avdelinger, og så videre. For slik kommunikasjon, som gjerne kan være asynkron, er meldingstjenester per telefon, men også e-post og andre elektroniske tjenester, helt utmerket. De aktuelle avdelingene/legene kan samle opp spørsmålene, og komme med svar når det passer – for eksempel senere på dagen eller dagen etter. Mindre stress for dem, men også for pasientene – som får svar på de spørsmålene de har og som vet at svarene er til å stole på.

Dette siste poenget er svært viktig. Jeg er redd norske sykehus og helsevesenet generelt produserer mye ”uhelse” gjennom talentløs kommunikasjon som pasientene enten ikke forstår eller ikke stoler på – eller begge deler på en gang. Nye telefoner gir nye svar. Den man snakket med sist er ikke tilgjengelig. Ikke sjelden må man begynne ”nederst i bakken” og forklare hele sin historie på nytt, men da viser det seg ofte at det egentlig var noen andre man skulle ha snakket med. Og så videre.

I den nye loven om kommunale helse- og omsorgstjenester er det foreslått at kommunene skal ha plikt til å oppnevne en koordinator for pasienter med behov for langvarige og sammensatte tjenester. For enkelte typer pasienter vil jeg tro at dette representerer et klart framskritt, gitt at den aktuelle koordinatoren har autoritet nok til å kunne fylle rollen på en god måte, på tvers av forvaltnings- og tjenestenivåer.

For andre med alvorlige sykdommer som krever sammensatt behandling over en viss tid er det vanskelig å forstå hvorfor ikke fastlegen skal kunne fungere som nødvendig primærkontakt. Ut fra min erfaring kreves i så fall to ting: At fastlegen har kapasitet og insentiver for denne typen oppfølging av pasientene, og at spesialistene/sykehusene oppfatter at dette er en rolle som fastlegen kan og skal fylle.

Det som er avgjørende for pasientene er at de mest mulig settes i stand til å forstå sitt eget forløp: Hva er sekvensen i behandlingen? Hva er tidshorisonten? Hvilke enheter er inne i bildet? Hvilke konsekvenser har behandlingen for pasient og familie, både praktisk og på andre måter? Ikke sjelden er det vanskelig å gi presise og gode svar på slike spørsmål, men desto viktigere er da åpenhet omkring dette, og at all ny informasjon settes inn i den overordnede rammen som er pasientens totale livssituasjon. Det er når informasjonen blir fragmentert og usammenhengende – fordi den stammer fra individuelle ”søyler” i helsetjenesten – at den skaper forvirring, usikkerhet og manglende tillitt. Det fortjener verken pasienten eller de som representerer behandlingen.

Den største svakheten ved norsk helsevesen er neppe kvaliteten på tjenestene – når de først blir gjort tilgjengelige for de som trenger dem. Vi har tvert i mot grunn til å hevde at norsk helsevesen befinner seg kvalitetsmessig helt i verdenstoppen. Svakhetene er snarere tilgjengelighet, koordinering og kommunikasjon; - kall det gjerne samhandling. Men det vi har fått er en reform som i for liten grad handler om hvordan helsevesenet skal samhandle bedre med sine pasienter, og desto mer om hvordan ulike forvaltningsnivåer skal samhandle med hverandre. Det er synd.

Samhandlingsreformen: Gode pasientforløp er viktigst

2011-05-30T13:10:00.000+02:00

Behovet for samarbeid i helsesektoren øker. Dette har sammenheng med de sykdommene vi får og måten de må behandles på. Det er ikke lenger tilstrekkelig med behandling hos fastlegen, og når du kommer til spesialist eller på sykehus er det gjerne flere disipliner/avdelinger som er inne i bildet for å gi deg det tilbudet du trenger. I tillegg er behandlingen tidkrevende, ja, kanskje noe du er avhengig av resten av livet. Framtidens helsetilbud heter derfor "koordinerte tjenester". Det krever en viss planlegging, en viss organisering, et visst samarbeid, en viss informasjonsutveksling og en form for finansiering som stimulerer til samarbeid.

Altså: Samhandlingsreformen. I min forrige blogg stilte jeg to spørsmål: Er samhandlingsreformen den reformen vi trenger? Og: Er det noen oppside i å gjennomføre den?

Svaret på det siste spørsmålet er etter min mening nei. Jeg tror reformen – slik den nå er tenkt og framstilt – vil gjøre helsevesenet enda mer rotete. Svaret på det første er et halvveis ja, for analysen av dagens problemer peker tross alt på noen ting som er veldig viktige. Jeg skal forsøke å begrunne disse svarene her.

La meg begynne med analysedelen i St. meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen, og hente noen sentrale sitater derfra. Først dette:

“Vi har i liten grad systemer som understøtter pasientens behov for helhet i pasientforløpet. Derimot har vi mange systemer som er rettet inn mot deltjenestene. Ansvar og oppgaver er fordelt på to forvaltningsnivå, kommunene forvalter primærhelsetjenesten og omsorgstjenestene, og stat/helseforetak forvalter spesialisthelsetjenesten. I tillegg er det mange organisatoriske oppsplittinger både innad i kommunen og innad i helseforetakene. Vi har rettighets-, finansierings-, beslutnings-, brukermedvirknings- og prioriteringsbestemmelser rettet inn mot henholdsvis spesialisthelsetjenester og kommunale tjenester, men vi har i liten grad systemer som er rettet inn mot pasientens samlede behov. De ulike aktørene har i liten grad ansvar for å legge til rette for en god veksling med andre aktører. Alle måles og belønnes på det de gjør innenfor egen «søyle» – og ikke på det de gjør på tvers.”

Kort sagt, dagens organisering er dårlig tilpasset dagens sykdomsbilde. Det foreligger et sterkt behov for koordinering og samordning, men dette behovet blir ikke ivaretatt av helsevesenet. Som det heter i meldingen:

“Dette gjør at tjenestene ofte oppleves fragmenterte og uoversiktlige, og vekslingen mellom disse kan oppleves som problematisk for pasient/bruker og utfordrende for aktørene. Ofte må pasientene og deres pårørende selv ivareta mye av den praktiske koordineringen mellom de ulike deltjenestene. Brukere og pasienter påføres unødige belastninger, forsinkelser i form av økte ventetider og unødige komplikasjoner. Dette er også dårlig offentlig ressursforvaltning.”

Jeg tror ikke det er rent få pasienter med familie som blir pådyttet et koordineringsansvar de slett ikke er forberedt på, og som de ofte har dårlige forutsetninger for å ivareta. Som det heter: Du skal være frisk for å være syk! Det er min erfaring at praktisk talt alle grensesnitt som eksisterer i helsevesenet - mellom primærlege og spesialist, mellom ulike avdelinger på et sykehus og mellom ulike institusjoner - er potensielle minefelt der noe både kan og vil gå galt. Informasjon blir borte. Informasjon blir mistolket. Verdifull tid går tapt, og “ingen” har det egentlige ansvaret.

Bare veien fra primærlegen og over til rett avdeling på et sykehus kan være ytterst komplisert, og det må være lov å spørre hvorfor. I praksis skulle jo dette være en av de enkleste overgangene i hele systemet: En av de viktigste rollene til primærlegen er nettopp å sikre at denne overgangen virker, og en av de viktigste oppgavene til sykehusene er å ta i mot pasienter fra primærlegene. Hvorfor skal vi da akseptere at selv de enkleste ting ikke fungerer? Det skal vi naturligvis ikke. Og allerede her melder tvilen seg når det gjelder den ”store” samhandlingsreformen. Kan det virkelig være nødvendig å blåse i gang en stor, nasjonal reform for å få på plass noe så grunnleggende som samarbeid mellom ulike nivåer i helsevesenet?

Svaret er dessverre ja, noe som blir tydelig når vi studerer resten av Regjeringens analyse. Her er hva som sies om finansieringssystemet:

”Vurderingen er at dagens finansieringssystem ikke inviterer til en utvikling av strukturer og innretning av tjenesteytingen som samsvarer med pasientenes behov for helhetlige tjenester, eller motiverer til å finne fram til kostnadseffektive løsninger. (…) Det er i dag et problem at tiltak med tilhørende kostnad settes inn av en aktør, mens det er andre aktører som får gevinsten (nytten) av tiltaket. Eksempelvis vil økt vekt på forebyggende tiltak være en kostnad for kommunene, mens gevinsten dels kommer i spesialisthelsetjenesten i form av færre sykehusinnleggelser og for staten ved reduserte utgifter over trygden. Det er vurderingen at svakheter ved finansieringssystemet og insitamentseffektene ved dette er en vesentlig årsak til at en over så mange år har slitt med å finne fram til strategier og tiltak som kan bedre samhandlingen.”

Samhandlingsproblemene er slett ikke nye i helsesektoren. Regjeringen skal ha ros for å være åpen og ærlig om omfanget av problemet, og om varigheten. Det er ut fra omtalen i stortingsmeldingen grunn til å gjennomføre endringer både i finansieringsmodellen og i organiseringen av tjenestene:

”Departementets utgangspunkt er at dagens finansieringssystem ikke på en tilstrekkelig god måte understøtter god arbeidsdeling mellom kommunenes helse- og omsorgsoppgaver og spesialisthelsetjenesten, tilrettelegger for at forvaltningsnivåene og de ulike tjenestestedene forankrer sine tiltak i helhetlige pasientforløp eller at det mer generelt inspireres til å finne de gode praktiske samarbeidsordningene. Den mest grunnleggende måten å ivareta disse hensynene på ville være å lage helt integrerte løsninger.”

Før vi går nærmere inn på hvordan Samhandlingsreformen er tenkt, kan det være grunn til å minne om hva sykehusreformen gjorde med norsk helsevesen. Det var to ting: En endring av eierskaps- og driftsmodell for sykehusene (foretaksmodellen) og en betydelig forvaltningsmessig forenkling ved at de fylkeskommunale helseoppgavene for en stor del ble overført til staten. Sykehusreformen var en svær reform, med store forvaltningsmessige, økonomiske og personalmessige konsekvenser. Den tok flere år å gjennomføre. Og det går an å argumentere for at pasientene fortsatt har til gode å hente ut gevinster i form av et enklere og bedre helsevesen. At slike gevinster finnes, er jeg for min del ikke i tvil om, og mange ting har blitt enklere bare man først kommer ”innenfor” systemet.

Hva så med Samhandlingsreformen? Vil den gi oss et enda bedre og enklere helsevesen? Her er jeg redd svaret er nei. Regjeringen kunne ha forslått ytterligere forenklinger, for eksempel ved å legge også ansvaret for primærhelsetjenesten til staten. Da kunne primærlegene vært knyttet til det regionale helseforetaket (med tilsvarende avtaler som de i dag har med kommunene), og en integrert løsning for pasienten ville vært innen rekkevidde. Alternativt kunne Regjeringen ha lagt enda større vekt på grensesnittet mellom primærleger og spesialister/sykehus, og etablert systemer som gir mer sømløse overganger innenfor dagens arbeidsdeling.

Regjeringen har ikke valgt noe av dette. Isteden har den valgt å gi kommunesektoren en større rolle i spesialisthelsetjenesten, med ytterligere fare for forvirring, rolleblanding og uklare ansvarsforhold. Hvordan denne konklusjonen har greid å tvinge seg fram er nesten umulig å forstå, men jeg tror forklaringen er at helsebyråkratene forsøker å slå to fluer i en smekk: De ønsker å løse to uavhengige problemer med ett, felles grep. Det er sjelden en god ide, men alltid politisk fristende.

Det ene problemet Regjeringen ønsker å løse er at altfor mange pasienter ender opp som kasteballer i et system de selv ikke har oversikt over, og som ikke greier å samhandle på tvers. Det er svært viktig at dette problemet blir løst, og det er her man kan og skal lage gode pasientforløp.

Det andre problemet man ønsker å løse har i utgangspunktet ingen direkte kobling til det første, men handler om behovet for å satse sterkere på forebygging i hele helsevesenet – slik at folk rett og slett unngår å bli alvorlig syke. Dette er også et prisverdig tiltak som har mye for seg, men det hører altså ikke nødvendigvis sammen med problem nummer 1.

Det er denne feilkoblingen som åpner opp for Regjeringens nye organisasjonsmodell. Det er synd, for det er feil tenkt. For en person som har blitt alvorlig syk er spørsmålet om forebygging av akademisk interesse, bortsett fra i de tilfellene der en form for forebygging kan ha konsekvenser for det videre sykdomsforløpet. Alt handler om å få rett behandling, og om å bli så frisk som mulig. Det er til liten trøst for den syke at kommunen han eller hun bor i har et fabelaktig opplegg for forebygging når sykdommen først har bitt seg fast. Dette er elementært for enhver pasient – og det er i grunnen merkelig at det ikke er elementært også for helsebyråkrater og politikere.

Det er et viktig prinsipp for organiseringen av helsetjenestene at behandlingen skjer på rett nivå; - at ingen blir lagt inn på sykehus uten at det er nødvendig, at det som kan behandles i primærleddet også blir behandlet der – og så videre. Dette prinsippet gjelder også for dagens organisering. At det ikke virker fullt ut er ikke et godt argument for å lage en modell der det er høyst uklart hvilket nivå som skal gjøre hva, ikke minst med tanke på hvilke ressurser den enkelte kommune er i stand til å mobilisere.

Regjeringen er opptatt av at presset på sykehusene vil øke i årene som kommer. Derfor er det nødvendig å redusere antallet pasienter som er ”feilplassert”, og som egentlig ikke behøver å være på sykehus i det hele tatt. Ingen kan være uenig i dette. Men hvis utfordringen er at presset på sykehusene øker virker det som et litt merkelig svar å legge ensidig vekt på styrking av kommunenes helsetjeneste.

For min del er jeg ikke i mot å styrke primærhelsetjenesten, det kan ha mye for seg. Økt satsing på forebygging er åpenbart både god samfunnsøkonomi og helsepolitikk. Jeg er heller ikke motstander av økt samarbeid mellom kommunene (mange er jo små) for å sikre tilstrekkelig størrelse på de faglige enhetene. Likevel rygger jeg litt tilbake når jeg leser formuleringer som dette i stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen:

”Fastlegene er en premissleverandør og ressurs både for kommuner og helseforetak, men er i dag verken styrings- eller systemmessig godt nok koblet på de ansvarsposisjoner som bæres av kommuner og foretak. For å sikre at legeressursene kanaliseres til prioriterte grupper og oppgaver, legges det opp til en sterkere styring av fastlegene fra kommunenes side. Dette må skje langs flere akser:
Tydeligere kommunal styring av de allmennmedisinske offentlige oppgavene legen kan pålegges.
Tydeligere kommunal styring på den kurative delen av arbeidet for å sikre at fastlegens praksis innrettes i tråd med helsepolitiske prioriteringer.
Tettere oppfølgning av om legens praksis på alle områder er i tråd med nasjonale krav og forventninger til god medisinsk praksis.
Utviklingen av et hensiktsmessig samspill mellom styrings- og avtaletiltak skal skje gjennom dialog med de berørte organisasjoner.”

Nå er det ikke alltid åpenbart hva slike formuleringer betyr, men det er vanskelig å ikke lese dette som en åpning for at kommunene skal inn med mer direkte styring av fastlegenes prioriteringer og valg. Kommunene skal bestemme hva som er ”prioriterte grupper og oppgaver.” Kan dette virkelig være veien å gå, samtidig som kommunene overtar en større del av ansvaret for spesialisthelsetjenesten? Her savner jeg gode argumenter.

I mine øyne finnes det ingen nødvendig logisk overgang mellom et ønske om å satse mer på forebygging på den ene siden, og å endre dagens ansvarsfordeling på den andre. I den grad en endret ansvarsfordeling var ønskelig ville jeg for min del gått motsatt vei, nemlig ved å øke statens og helseforetakenes ansvar inn mot det som i dag er primærlegenes ansvar. Bare slik er det mulig å sikre et mest mulig likeverdig tilbud. Jeg er også sterkt skeptisk til tanken om at kommunene skal ha ”egne” oppfatninger om hva som er de riktige prioriteringene i helsevesenet. For meg høres dette ut som en sikker oppskrift både for misforståelser og forskjellsbehandling, og med den enkelte pasienten som åpenbar taper.

Samhandlingsreformen – slik den nå er beskrevet – blir dermed en reform som slår seg selv på kjeften. Det viktige målet om å sikre gode pasientforløp der den enkelte pasienten ikke overlates til seg selv blir direkte motarbeidet av en modell der grensene mellom primærleger og spesialister/sykehus blir enda mer uklare enn de er i dag. Det er ikke bra for pasientene, og det er heller ikke bra for målet om et likeverdig behandlingstilbud i hele landet.

Samhandlingsreformen: Kan det bli politikk av slikt?

2011-05-25T19:41:00.000+02:00

Det siste halve året har jeg hatt nærmere kontakt med helsevesenet enn jeg har vært vant til. Dette har gitt grunnlag for ulike refleksjoner. Naturligvis har ikke alt dette allmenn interesse. Likevel er det enkelte observasjoner og problemstillinger som kan fortjene litt omtale.

Et første spørsmål er hva slags politikkområde helsepolitikk egentlig er. De verdimessige og ideologiske spørsmålene i helsepolitikken er jo først og fremst knyttet til finansiering, tilgjengelighet og fordeling av kapasitet. I USA diskuterer man hvor mye av helseutfordringen som skal ligge hos den enkelte person og familie gjennom private forsikringsordninger, og hvor mye som skal ligge hos fellesskapet som en solidarisk forsikring. En slik diskusjon er uinteressant i Norge, der vi for lengst har etablert bred politisk enighet om at det er et offentlig ansvar å sikre hver enkelt et godt helsetilbud.

Det norske helsevesenet er i det alt vesentlige finansiert og drevet av det offentlige, og det bygger på en verdi om at alle mennesker skal ha likeverdig adgang til tjenestene - uavhengig av inntekt, alder, kjønn eller andre forhold. Så har vi noen diskusjoner om omfanget av alternative tilbud til det offentlige, men disse diskusjonene var langt mer smertefulle og ideologiske for noen år tilbake enn de er i dag. I dag virker det som de fleste aksepterer at et visst privat innslag i helsevesenet - basert på egenbetaling - alt i alt bidrar til å øke fleksibiliteten og kapasiteten i systemet, og derfor er tjenlig. Skulle det private innslaget øke vesentlig ut over dagens nivå er jeg imidlertid trygg på at vi igjen ville få nye, store “systemdiskusjoner” i norsk helsepolitikk.

Et annet stridstema er naturligvis lokalisering av institusjoner, og arbeidsdelingen institusjonene imellom. Men dette har i de fleste tilfeller mindre å gjøre med ideologi enn med lokal tilhørighet. Det betyr ikke at spørsmål om lokalisering ikke er politiske, for det er de i høyeste grad. Men det betyr at konfliktlinjene har røtter i andre motsetninger enn de som går langs partigrensene.

Motstanden mot bruk av foretaksmodellen i helsevesenet er imidlertid klart ideologisk. Kritikken går gjerne ut på at foretaksmodellen reduserer pasientene til “varer” i et kommersielt system uten politisk styring, og at modellen i større grad åpner opp for privatisering i helsesektoren. Da sykehusreformen i sin tid ble gjennomført var jeg for min del tilhenger av foretaksmodellen, og jeg har fortsatt til gode å høre overbevisende argumenter for at den gamle forvaltningsmodellen er bedre.

Dette har igjen sammenheng med hva vi mener med “politisk styring” av helsevesenet. Slik jeg ser det er detaljstyring i denne sektoren både uønsket og potensielt farlig. Mens det er politikernes soleklare rett å trekke opp overordnede retningslinjer, tilføre ressurser, føre kontroll med ressursbruk og behandling, sikre en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom nivåer og institusjoner, og sikre at alle pasientgrupper får et noen lunde likeverdig tilbud, har jeg liten sans for tanken om politikere med egne kjepphester som skal legge seg opp i driften, og drive fram tilbud og prioriteringer på tvers av faglige råd.

Ofte hører vi at økt politisk styring - og gjerne lokal styring - i helsevesenet sikrer en bedre kontakt med brukere og pasienter. Det tror jeg ingen ting på. Jeg tror derimot at den analysen som utløste sykehusreformen for om lag 10 år siden i all hovedsak var riktig; - forvaltningsmodellen ga for mye detaljstyring av driften, for lite overordnet styring og for lite handlefrihet for institusjonene i spesialisthelsetjenesten [1].

Stridstemaene i helsepolitikken dreier seg etter min mening mindre om ideologiske problemstillinger, og mer om lokalisering og samlet ressursbruk. Jeg snur meg rundt og strever med å finne spor av klar partipolitikk. Ser vi bort fra spørsmålet om foretaksmodellen er slike spor både svake og uklare. Helsepolitikk er utvilsomt viktig, og vil helt sikkert bli enda viktigere i årene som kommer. Likevel er det langtfra åpenbart hvordan helsepolitikken vil slå ut for de ulike partiene. Så lenge alle ønsker et offentlig finansiert helsevesen, basert på prinsippet om solidarisk finansiering og likeverdig tilgang til tjenestene, blir mye av helsepolitikken “upolitisk” i partipolitisk forstand.

Men et slikt politikkområde får samtidig noen spesielle kjennetegn. Ett slikt kjennetegn er at det ikke deles ut noen belønning for alt som går bra, mens det motsatt kan hagle med sterk kritikk for alt som ikke går så bra. At flere og flere behandles med bedre og bedre resultater er for eksempel ikke noe man kan høste politisk gevinst av. Motsatt er det lett å bli politisk straffet av kontroversielle beslutninger knyttet til lokalisering, eller til en registrert økning i ventetiden for behandling.

Det er slående i hvilken grad ulike land har valgt helt ulike modeller for sine helsesystemer, både når det gjelder finansiering, organisering og drift. Det betyr trolig at en løsning som er åpenbart best ikke finnes. Men samtidig er det vanskelig å tro at alle disse ulike modellene kan være like effektive. Det er de heller ikke, - i alle fall ikke hvis vi ser på helseutgifter per person i land det er naturlig å sammenligne med hverandre [2]. USA er det landet som har de klart største helseutgiftene per innbygger, og samtidig det OECD-landet der innslaget av privat finansierte helsetjenester er størst. Norge var i 2007 det industrilandet med de nest høyeste helseutgiftene per innbygger, mens Mexico og Tyrkia lå lavest - begge med under 1000 USD per person.

Helsepolitikk er både håndfast og alvorlig. Den politiske risikoen ved å trå feil er enorm, samtidig som gevinsten ved å gjøre noe riktig er liten. Gevinsten tilfaller samfunnet, ikke reformatorene. Reformer i sektoren blir derfor gjennomført mer ut fra erkjente behov enn ut fra et ønske om (parti)politisk markering. Helsereformer er nasjonale prosjekter.

Her er da utfordringen: Industrilandene kan se fram mot en lang periode med økte helseutgifter, av særlig tre grunner: (1) En aldrende befolkning med økt levealder, (2) vekst i såkalte “livsstilssykdommer” som fedme, diabetes type II og hjerte- og karsykdommer, men også psykiske lidelser, kreft og sykdommer knyttet til økende alkoholforbruk, og (3) kostnader knyttet til nye behandlingsmetoder og økt kapasitet. I dag bruker de fleste OECD-land et sted mellom 8 og 10 prosent av BNP på helse, med USA på topp (16 prosent) og Tyrkia på bunn (6,2 prosent). Helsevesenet trekker med andre ord på betydelige ressurser allerede i dag. Alt tyder på at utgiftene skal videre opp, noe som representerer en langsiktig finansieringsutfordring for samtlige industriland - inkludert Norge.

I følge Regjeringen kan samhandlingsreformen oppsummeres i tre observasjoner og fem hovedgrep. Observasjonene er:

Pasientenes behov for koordinerte tjenester blir ikke godt nok ivaretatt, tjenestene er for fragmenterte
Helsetjenestene preges av for liten innsats for å begrense og forebygge sykdom
Demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet gir utfordringer som vil kunne true samfunnets økonomiske bæreevne

Regjeringen skriver [3]:

“Dette gir utfordringer som må møtes med dyptgripende og langsiktige tiltak. Det vil kreves både mer effektiv drift av helse- og omsorgssektoren i Norge og det politiske miljøet må være beredt til nye og mer krevende prioriteringsbeslutninger. (…) Endringene gir store utfordringer i forhold til å bevare og videreutvikle de sentrale velferdsordningene i Norge. Det kreves både vilje og mot til å etablere nye strukturer innenfor flere samfunnssektorer. Dette er bakgrunnen for at regjeringen nå gjennomfører både en pensjonsreform og en NAV-reform i tillegg til samhandlingsreformen. Disse reformene er nødvendig for å sikre at den norske solidaritetspolitikken og folketrygden er bærekraftig også for framtidige generasjoner.”

Samhandlingsreformen er med andre ord en reform som skal virke på lang sikt. Den skal hjelpe oss til unngå ubehagelige valgsituasjoner i framtiden. Den skal spille på lag med et modernisert pensjonssystem og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for å hindre at kostnadene ved et godt helsesystem blir uoverkommelige. De fem hovedgrepene som skal sikre dette er:

En klarere pasientrolle
En ny - og økt - rolle for kommunesektoren i helsevesenet
Økonomiske insentiver som stimulerer til samhandling
En styrket spesialisthelsetjeneste
Helhetlige og tydelige prioriteringer

Hver og en av disse tiltakene fortjener en egen omtale. Men er summen av dem slik at de kan gi en kveik for den rød-grønne regjeringen som har lagt fram reformen? I Morgenbladet skriver Sten Inge Jørgensen om vaklende europeiske sosialdemokratier og om populister i framgang [4]. Den økonomiske krisen har ikke ført trygghetssøkende velgere i armene til sosialdemokratene, og strengt tatt heller ikke til de tradisjonelle høyrepartiene. Det er innvandrerskepsis og skepsis til internasjonal kapitalisme som nå er hovedrefrenget i Europa, samt kamp mot nedskjæringer i offentlige budsjetter.

Populismen kjennetegnes bl.a. ved sterk uvilje mot å bære kortsiktige politiske kostnader i bytte mot gjennomføring av tiltak som vil ha langsiktig positiv effekt. Ja, det ligger i populismens natur at evnen til å tenke langsiktig er temmelig begrenset. Reformer av typen samhandlingsreformen vil derfor sjelden stå på den populistiske menyen. Likevel kan det ikke være tvil om at fortsatte reformer i helsesektoren er nødvendige, både for å heve kvaliteten og for å møte nye utfordringer.

Spørsmålet er derfor om samhandlingsreformen er den reformen vi trenger. Et annet spørsmål er om det kan finnes noen politisk oppside i å gjennomføre den. Det er ikke åpenbart at svaret er ja på noen av disse spørsmålene, selv om reformen i og for seg kan være riktig tenkt. Erfaringen er at reformpolitikk ofte kan ende med knall og fall, uansett hvor vel ment og gjennomtenkt den måtte være. Reformpolitikk er risikosport, og da hjelper det lite at reformen har et navn som kan bety alt og ingenting. Noe vi skal komme tilbake til.

Referanser:

[1] Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) Om lov om helseforetak m.m.
[2] OECD iLibrary: Total expenditure on health per capita (www.oecd-ilibrary.org)
[3] St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen
[4] Sten Inge Jørgensen: Populister i støtet, Morgenbladet 20-26 mai, 2011

Farvel, valgreform

2011-05-08T19:02:00.002+02:00

Folkeavstemningen for tre dager siden avgjorde spørsmålet om valgreform i Storbritannia en gang for alle: Det kommer ikke til å skje. Alle fall ikke på en generasjon eller to. Mer enn 40 prosent av velgerne deltok i avstemningen, og det regnes som overraskende mange. Svaret var helt entydig: Velgerne ønsker ikke valgreform. De vil heller beholde dagens system, der den kandidaten som får flest stemmer i hver valgkrets sikrer seg en plass i parlamentet, mens de andre får ingenting.

Dette systemet har flere negative sider. Den aller viktigste er at så mange avgitte stemmer ender opp som verdiløse. Man trenger ikke et flertall av stemmene for å bli valgt fra en krets, det er nok med én stemme mer enn nummer to. Stemmene til de som ikke stemte på vinneren - og det kan gjerne være flertallet - teller ikke. Derfor risikerer man at partier med betydelig oppslutning i befolkningen nesten ikke får valgt inn representanter, mens partier som er langt unna flertall i befolkningen kan få flertall i parlamentet. I Storbritannia er det liberaldemokratene som har lidd mest under dette. I den motsatte enden har både de konservative og Labour hatt gleden av en haug med “sikre” mandater - Labour i byene og de konservative på bygdene, først og fremst.

Under valgkampen for ett år siden var det bred enighet i Storbritannia om at systemet måtte endres. Ikke bare liberaldemokratene var for, men også Labour (offisielt), samt store deler av britisk presse. Så kom parlamentsvalget, koalisjonsregjeringen mellom de konservative og liberaldemokratene, og de store budsjettkuttene. Nedturen for liberaldemokratene - og deres fanesaker - har vært enorm. Valgløfte etter valgløfte er brutt, mens løftet om en folkeavstemning om valgreform nå faktisk er innfridd. Men med katastrofalt resultat. Nesten 2/3 av velgerne sa nei, samme dag som liberaldemokratene gjorde sitt dårligste lokalvalg noen sinne. Tøffe tak for partileder Nick Clegg, med andre ord.

Hvorfor snudde stemningen? I Guardian gir Tom Clark ti grunner til at forslaget om en “alternative vote” (AV) ble så grundig nedstemt. I stigende rekkefølge når det gjelder betydning:

10) Temaet for avstemningen var formulert slik at det var lettere å si “nei” enn å si “ja”.
9) Det alternative systemet som ble foreslått var ikke godt nok. Tvert i mot, det hadde i seg selv mange svakheter og representerte bare en marginal forbedring av det eksisterende regelverket.
8) Den offentlige informasjonen om alternativene var så komplisert at det var enklest å si nei til endringer i et system som - tross alt - er veldig enkelt.
7) Labour var delt i synet på behovet for reform, og mange av deres velgere likte ikke tanken på at en reform kunne åpne for enda flere koalisjonsregjeringer.
6) De konservative var entydig mot reformen, og statsminister Cameron la hele sin politiske tyngde inn på å få et “nei”.
5) Kampanjen for “nei” var skitten og usaklig, - den framstilte en valgreform som kostbar og identisk med brutale velferdskutt, og den “truet” med økt innflytelse for Clegg og hans parti.
4) Kampanjen for “ja” var tilsvarende svak, med bruk av kjendiser og representanter for eliten i samfunnet.
3) Et ja til reform ble utlagt som ja til nye koalisjoner. Dagens koalisjonsregjering er upopulær - dermed ble også reformen upopulær.
2) Reformen ble aldri i tilstrekkelig grad framstilt som en reform for folket og for demokratiet.
1) Liberaldemokratene og Nick Clegg er i dagens situasjon ekstremt upopulære. Mange ble fristet til å si “nei” rett og slett for å straffe dem.

Britene er vant til “rene” flertall i parlamentet, det har sjelden vært behov for kompromisser på tvers av partigrensene. Nå er imidlertid slike kompromisser helt nødvendige, fordi valget i 2010 ikke ga noe parti flertall. Og britene liker det ikke, f.eks. når liberaldemokratene i regjering er nødt til å stemme for saker de åpenbart er mot. Det som er “politisk nødvendig” oppfattes av mange som moralsk tvilsomt. Liberaldemokratene argumenterer med at det finnes et “større bilde” der de tross alt får gjennomslag for viktige saker, eller (i det minste) hindrer gjennomføring av en entydig konservativ politikk. Men et slikt budskap er alltid vanskelig å formidle, - det gjelder selv i land som er vant med både koalisjoner og mindretallsregjeringer (som Norge).

På bloggen Blighty i The Economist tolkes resultatet av folkeavstemningen som en triumf for David Cameron og som et knusende nederlag for Nick Clegg. I løpet av valgkampen ble stemningen mellom de to koalisjonspartnerne temmelig amper, - noe som i grunnen var forventet. Likevel fortsetter nok koalisjonen, for begge partier er alternativet dårligere akkurat nå. For Labour betyr resultatet ikke så mye, mener Blighty. På den ene siden har partiet åpenbare fordeler av dagens system, og på den andre siden var det ingen helhjertet oppslutning om valgreform blant sosialdemokratene - selv om Ed Miliband argumenterte kraftig for endring. Da gir resultatet i lokalvalget i Skottland større grunn til bekymring: Til tross for at Labour lenge ledet på meningsmålingene vant de skotske nasjonalistene i SNP flertall i det lokale parlamentet, og nå planlegges en folkeavstemning om skotsk selvstendighet og utmelding av United Kingdom. En konstitusjonell utfordringer er altså umiddelbart erstattet med en annen.

Det britiske valgsystemet er skreddersydd for en situasjon der to store partier konkurrerer om makten. Da systemet ble unnfanget stod den politiske kampen mellom de liberale og de konservative. Senere tok Labour over for de liberale som det andre store partiet. Men nye partier har etterhvert kommet til (eller tilbake) - også i Nord-Irland, i Wales og i Skottland. Sammensettingen av parlamentet har blitt langt mindre matematisk rettferdig, den prosentvise fordelingen av representanter står i dårlig forhold til den prosentvise oppslutningen om det enkelte parti i befolkningen.

Et valgsystem blir imidlertid aldri helt perfekt, det vil alltid være grader av forskjell mellom faktisk representasjon i nasjonalforsamlingen og hva som ville vært rettferdig, matematisk sett. I tillegg kan man jo spørre om matematisk rettferdighet er den eneste formen for rettferdighet som har gyldighet i politikken? Mange briter mener at deres nåværende system faktisk er mer demokratisk enn f.eks. den type valgsystem vi har i Norge. Det er latterlig enkelt - den som får flest stemmer vinner. Det skaper tøff konkurranse mellom alternativene - det er bare en representant per valgkrets. Det skaper en sterk binding mellom den valgte representanten og valgkretsen. Og det skaper - i alle fall som regel - et styringsdyktig flertall i parlamentet.

Likevel er systemet urettferdig, og det ligger langt unna idealet om at alle stemmer skal telle like mye. Derfor var det synd at britene så entydig feide spørsmålet om valgreform under teppet, - der det kommer til å bli liggende en god stund framover. Og hvis det virkelig er tilfellet at det er dagens koalisjon som gjorde nei-flertallet så overveldende må verden fortone seg temmelig ironisk for liberaldemokratene: Det strategiske valget om å inngå regjeringssamarbeid med de konservative viste seg å være en større feilvurdering enn noen trodde var mulig. De fikk endelig den folkeavstemningen om en valgreform som de lenge hadde ønsket seg, men prisen de betalte var at folket snudde seg mot dem.

USA må velge retning

2011-04-26T10:29:00.003+02:00

Er du konk, så er du konk. Da må noe gjøres. Innsikten om dette er nå på full fart inn i den amerikanske offentligheten. Mens observatører i årevis - og lenge før finanskrisen - har vært bekymret for ubalansene i USAs økonomi (med stadig større handelsunderskudd, svak sparing og økende statsgjeld), var det først for et par uker siden at omfanget av utfordringene for alvor ble et nasjonalt samtaleemne; - først med president Obamas tale om de langsiktige budsjettutfordringene og deretter med vedtaket i Representantenes Hus om budsjettet for 2012.

Det var ikke ett sekund for tidlig. I fjor høst la president Obamas egen kommisjon for “økonomisk ansvarlighet” fram sin rapport om hvordan budsjettunderskuddet i USA kunne reduseres. Rapporten ble ikke akkurat omfavnet, verken av presidenten eller av republikanerne. Presidenten likte ikke de store kuttene som ble foreslått, og valgte stort sett å ikke følge dem opp i budsjettforslaget for 2012. Republikanerne motsatte seg de foreslåtte skatteøkningene. Selv kommisjonen greide ikke å komme til enighet med seg selv.

Men sannheten er at USA må låne penger hver dag bare for å holde hjulene i gang, og for å betale gammel statsgjeld. Og for hver måned som går må det lånes mer - i en spiral som bare går én vei om ikke noe gjøres. Om få uker vil statsgjelden til USA overskride det nivået som Kongressen selv har definert som øverste grense, - nesten 14,3 billioner (i USA: trillion) dollar eller 14.294 milliarder dollar, hvis det siste høres enklere ut. Ingen vet hva som vil skje når denne terskelverdien nås. Det eneste som er sikkert er at Kongressen da må treffe noen nye vedtak, trolig om å øke terskelen enda en gang. Men i Kongressen sitter slike beslutninger langt inne. Republikanerne har flertallet i Representantenes Hus, mens demokratene kontrollerer Senatet. Avstanden mellom dem er større enn noen kan huske.

Årsaken til at USA har bygget opp en stor statsgjeld er pinlig enkel: Utgiftene er langt større enn inntektene, og har vært det i årevis. Det er historien om skattelettelser som på ingen måte har betalt for seg selv, i kombinasjon med kostbare kriger og etterkrigstidens største økonomiske tilbakeslag. Det meste av det som har gått galt skjedde under fiasko-president George W. Bush, men samtidig har opplåningen under president Obama vært rekordhøy - først og fremst på grunn av den finanskrisen han fikk i fanget da han overtok.

Nå skjerper statsgjelden de ideologiske frontene i USA. Mens de to partiene er noen lunde enige om hvor mye av gjelden som må kuttes - om lag 4 billioner dollar (4000 milliarder dollar) over en periode på 10-12 år - er de rykende uenige om hvordan det skal gjøres. I virkeligheten ser vi starten på en omfattende debatt om valg av samfunnsmodell for verdens rikeste land og største økonomi, der spørsmål som felles velferd, inntektsfordeling, like muligheter og også USAs rolle i verdenssamfunnet kommer til å bli sentrale.

Denne debatten kommer ikke til å bli slik Obama hadde tenkt seg da han ble valgt til president, fordi forholdene både hjemme og ute har forandret seg. Det blir nok “Change”, men ikke slik mange demokrater drømte om. Samtidig har det skjedd store endringer på republikansk side. Det er betydelig “strekk i feltet” mellom en moderat og pragmatisk tradisjon, og mer ideologiske, populistiske og reaksjonære krefter som har vært på frammars helt siden Obama ble valgt til president. Mellomvalget i fjor ga disse kreftene økt innflytelse. At det kunne skje må man nesten være amerikaner for å begripe.

Uansett ble forholdene vanskeligere for president Obama. I fjor inngikk han et forlik med republikanerne om å forlenge de hårreisende skattelettelsene som forgjengeren Bush i sin tid fikk vedtatt, mot at republikanerne gikk med på å støtte visse sosiale programmer, som f.eks. støtte til folk som er langvarig arbeidsledige. Smak på den: Et forlik om å låne mer penger for å finansiere nye skattelettelser, under trusselen om å stanse utbetaling av trygd til langtidsledige.

Forliket ble skarpt kritisert. Ikke bare fordi mange mente at Obama ga for mye etter, men også fordi innholdet var håpløst sett i lys av budsjettunderskuddet og på grunn av den usosiale profilen. Skattelettelsene fra Bush-regjeringen påfører den amerikanske staten et lånebehov på om lag 500 milliarder dollar (= 0,5 billion) hvert år de neste ti årene, - en meningsløs overføring av verdier fra vanlige skattebetalere og framtidige generasjoner til noen av de rikeste menneskene i verden. Igjen: Dette må man nesten være amerikaner for å forstå.

Neste krise var knyttet til å få budsjettet for 2011 endelig på plass, før den amerikanske staten måtte stenge ned. Her ble løsningen at republikanerne fikk presset igjennom budsjettkutt som var langt større enn presidenten ønsket, - selv om det er uenighet blant fagfolk om hvor store kuttene virkelig er for inneværende år.

Også dette forliket har blitt kritisert. Noen mener kuttene - på 38 milliarder dollar nominelt - er for store. Andre mener de er for små. Atter andre mener de ikke er reelle. Men den mest alvorlige kritikken er etter min mening denne: At presidenten synes å mangle en strategi for håndtering av budsjettunderskuddet. Da forliket om forlengelse av Bush-regjeringens skattelettelser ble inngått før jul la president Obama vekt på at skattelettelsene tross alt hadde en ekspansiv virkning på økonomien, og at de dermed ville virke positivt i forhold til den pågående økonomiske krisen. Nå argumenterer presidenten for at forliket om 2011-budsjettet vil gi de største budsjettkuttene noen sinne, noe som isolert sett er positivt i forhold til underskuddet, men som har en innstrammende effekt på økonomien og derfor fungerer negativt i forhold til vekst og sysselsetting.

Så, hva er strategien? Ekspansjon (som var bra før jul) eller innstramming (som er bra etter jul)?

Sannheten er vel at presidenten ikke helt har visst svaret, og at han har blitt drevet på defensiven av valget i fjor som utstyrte Representantenes Hus med et nytt flertall. Dette flertallet har gjort store - virkelig store - budsjettkutt til en ideologisk kampsak. Men de vil samtidig ha store skattelettelser. Det gjelder ikke minst Paul Ryan, lederen av budsjettkomiteen. Tidligere denne måneden la han fram en plan for hvordan budsjettunderskuddet skal dekkes inn de neste ti årene. Planen består i hovedsak av store kutt i offentlige utgifter og en total reorganisering av offentlig finansierte helsetjenester. Samtidig innebærer den også store endringer i skattesystemet, med en hovedambisjon om å begrense statens inntekter som andel av BNP. Økonom og kommentator Paul Krugman mener at Ryans skattelettelser er så store at de bare vil bidra til å øke gjelden, til tross for brutale budsjettkutt. Republikanernes visjon er åpenbart et framtidig USA der offentlig sektor bærer mer preg av å være en minimalistisk nattvekterstat enn en moderne velferdsstat.

Det var denne visjonen president Obama gikk til angrep på i talen sin forrige onsdag. Det var på høy tid. For mens det ikke kan være noen tvil om at USA trenger en klar strategi for å bringe statsfinansene under kontroll, har presidenten altfor lenge latt høyresiden dominere debatten. Og dagens republikanske høyreside står lengre til høyre enn selv Ronald Reagan og George W. Bush. I forhold til å bringe statens budsjetter i balanse har de tilsynelatende mistet kontakt med virkeligheten. Det er nesten vanskelig å si hva som er verst: Forslagene om kutt i budsjettet eller forslagene om nye skattelettelser. Kombinasjonen er i alle fall uspiselig, og ubrukelig som plattform for en langsiktig budsjettstrategi.

USA har bak seg en periode på flere tiår der inntektsforskjellene bare har økt. Mens folk med normale inntekter har stått noen lunde på stedet hvil, har USAs ekstremt rike bare blitt rikere. Om det republikanske forslaget til budsjettstrategi sa president Obama bl.a. dette:

“In the last decade, the average income of the bottom 90 percent of all working Americans actually declined. Meanwhile, the top 1 percent saw their income rise by an average of more than a quarter of a million dollars each. That’s who needs to pay less taxes? They want to give people like me a $200,000 tax cut that’s paid for by asking 33 seniors each to pay $6,000 more in health costs. That’s not right. And it’s not going to happen as long as I’m President.

This vision is less about reducing the deficit than it is about changing the basic social compact in America. Ronald Reagan’s own budget director said, there’s nothing “serious” or “courageous” about this plan. There’s nothing serious about a plan that claims to reduce the deficit by spending a trillion dollars on tax cuts for millionaires and billionaires. And I don't think there’s anything courageous about asking for sacrifice from those who can least afford it and don’t have any clout on Capitol Hill. That's not a vision of the America I know.”

Det er flere måter å betale USAs statsgjeld på. Det er flere måter byrdene kan fordeles på. Sett fra utsiden er det nesten uvirkelig å observere at de samme republikanerne som bidro til den urettferdige fordelingen under Bush, og som også sørget for å underminere statsfinansene i USA, nå har nerver til å be om ytterligere skattelettelser. For sannheten er at den hestekuren landet må igjennom kommer til å måtte inneholde både ubehagelige budsjettkutt og økte skatter; - ikke bare for de rike og velstående, men for alle.

Det betyr at ikke bare republikanerne, men også demokratene trenger en realitetsorientering. Å redusere statsgjelden med noe slikt som 4 billioner dollar de neste 10-12 årene er helt umulig i kombinasjon med republikanernes skattelettelser, men det er heller ikke mulig gjennom bare å øke skattene for de som tjener mest (mer enn 200.000 dollar per år) slik mange demokrater ønsker.

Skal gjelden ned er det første som må skje at ytterligere opplåning stanser opp. Da må budsjettet bringes fra underskudd til balanse. USA er langt unna en slik situasjon i dag, med budsjetter som for tiden går med over en billion (1000 milliarder) dollar i årlig underskudd. Det er behov for flere år med store budsjettkutt og økte skatteinntekter før lånebehovet er noen lunde under kontroll. Det er ikke mer enn to måneder siden president Obama la fram sitt forslag til budsjett for 2012. Så sent som på det tidspunktet var verken han, eller demokratene for øvrig, i nærheten av å foreslå budsjettkutt i den størrelsesordenen som er nødvendig for å nå de målene det snakkes om nå.

Faktisk viste analysen til Kongressens budsjettkontor (CBO) at den økonomiske politikken som følger av president Obamas opprinnelige budsjettforslag ville føre til økt statsgjeld - både absolutt og som andel av BNP - opp til 20,8 billioner dollar i 2021. Som figuren under viser fører budsjettforslaget til økte offentlige utgifter, men i særlig grad til reduserte inntekter - på grunn av foreslåtte forlengelser av skattelettelser. (I figuren henviser det som kalles “CBO’s Baseline Projection” til en videreføring av Kongressens budsjettpolitikk slik den ville framstå med alle vedtak per begynnelsen av mars 2011, men uten de vedtakene som ligger i forslaget til budsjett for 2012.)

I sine kommentarer til presidentens budsjettforslag skriver CBO at mens de foreslåtte skattelettelsene vil føre til økt økonomisk vekst på kort sikt, er den langsiktige effekten negativ nettopp fordi gjelden fortsetter å øke:

“Over time, however, the President's proposals would reduce real output because the effects of increasing government debt would more than offset the stimulative effects of lower marginal tax rates. CBO estimates that the proposals would reduce real output relative to the amount in the agency's baseline by between 0.1 percent and 1.2 percent, on average, between 2017 and 2021, and by between 0.7 percent and 3.8 percent in the long term.”

Etter at presidenten la fram sitt budsjettforslag har både han og republikanerne økt sine ambisjoner med hensyn til å redusere gjelden. Som forventet er det enklere å snakke om budsjettkutt i generelle vendinger enn det er å være konkret. Likevel ser det ut som om tiden med ekspansiv finanspolitikk er endelig over fra og med 2011. Nå handler det om kutt, og om fordeling av byrder. Årets budsjettkutt blir da bare blåbær. Det høres kanskje tøft ut å fjerne 38 milliarder dollar fra et budsjett, men da er det greit å minne om at 38 milliarder ikke er mer enn 0,038 billion. Årets ekstraordinære kutt er derfor ikke i nærheten av å bringe USA i retning av den reduserte gjelden som partiene snakker om.

Nå handler den store kampen om budsjettet for 2012. Den 15. april vedtok Representantenes Hus en budsjettplan som fullt ut bygger på Paul Ryans kombinasjon av store kutt og store skattelettelser. I tillegg til å kutte i praktisk talt alle føderale programmer (bolig, miljø, energi, utdanning, forskning, veier, IT, annen infrastruktur) innebærer planen en grunnleggende omlegging av statens rolle i helsepolitikken; - fra å være en primær finansieringskilde til å bli utsteder av kuponger i et nytt system der “forbrukermakten” skal ligge hos den enkelte. Tanken er å bringe helsekostnadene ned gjennom økt konkurranse (basert på subsidierte, private helseforsikringer).

President Obama ønsker også økt konkurranse, men i demokratenes modell er mye av “forbrukermakten” fortsatt samlet på statens hånd - i store programmer som Medicare og Medicaid. I begge modeller er det helt nødvendig å ta den historiske veksten i USAs helseutgifter kraftig ned. USA er det landet i verden som har de største helseutgiftene per innbygger, men det er ingen ting som tyder på at disse ekstra utgiftene har noe motstykke i bedre helse enn i andre land.

Det er et høyt spill av republikanerne å foreslå så store endringer i et system som svært mange amerikanerne gjerne vil beholde, og kanskje til og med bygge videre ut. Begge deler vil imidlertid koste penger, og republikanerne regner med at skrekken for høyere skatter er større enn ønsket om å beholde hovedtrekkene i dagens systemer. De kan ta feil. Gjennom å stille seg entydig bak Paul Ryans budsjettplan har republikanerne signalisert at de tror velgerne har mer sans for store budsjettkutt og skattelettelser enn for offentlig finansiert velferd og mulige skatteøkninger. Slik sett har de krysset sitt Rubicon i forhold til budsjettet for 2012, - trolig også med virkning for primærvalgene før neste presidentvalg.

Dette lover ikke godt for eventuelle kompromisser i Kongressen. Den amerikanske skatteskrekken er i seg selv et viktig politisk fenomen. Som figuren under viser betaler amerikanere flest lite i skatt, sammenlignet med OECD-landene generelt og særlig når man sammenligner med EU-landene. Frykten for skattekonkurranse, som republikanerne legger stor vekt på, virker overdrevet.

Det er forbausende at økte skatter for å nedbetale gjeld er så kontroversielt, men det forklarer samtidig hvordan gjelden kunne oppstå. Det eneste som er sikkert er at dagens modell ikke er holdbar. Patriotisme og tro på egen fortreffelighet holder ikke for å dekke utgiftene. Nylig nedgraderte Standard & Poor’s utsiktene for amerikansk økonomi, fra “stabil” til “negativ”. Landet går i minus, men det foreligger ingen omforent strategi for hvordan problemet skal løses. I sin ytterste konsekvens handler det om valg av samfunnsmodell: En minimalistisk stat der folk får greie seg selv, eller en skattefinansiert velferdsstat der folk tar ansvar for hverandre, inkludert felles utgifter.

Krig mot en opiumsøkonomi

2011-04-10T15:55:00.002+02:00

Prisen på råopium øker kraftig. Det er gode nyheter for Taliban og for en god del bønder i Afghanistan. I følge FNs kontor for narkotika (UNODC) var gjennomsnittprisen for ett kilo opium, levert direkte fra landsby sør i Afghanistan, om lag 180 dollar i 2010. I seg selv en kraftig stigning fra prisen i 2009. Men så langt i 2011 er det oppnådd priser forbi 500 dollar per kilo, med et gjennomsnitt på mer enn 420 dollar. En mulig forklaring på prisveksten i år er at fjorårets avling var relativt svak, med mye plantesykdom og dårlig vær. De siste årene har produksjonen i Afghanistan vært på rundt 6-7000 tonn opium. Det er flere år siden landet byttet plass med Myanmar (Burma) og ble verdens overlegent største produsent.

I årene etter at Taliban ble fratatt makten i Kabul har Afghanistan utviklet verdens største opiumsøkonomi. Med Taliban som den viktigste operatøren. Landet står for mellom 80 og 90 prosent av all ulovlig produksjon i verden, og denne aktiviteten representerer om lag 1/3 av verdiskapingen i landet. Opium betyr mer for Afghanistan enn olje og gass betyr for Norge. Stadig mer av produksjonen blir raffinert videre til heroin før den blir smuglet ut av landet - først og fremst til Russland og Vest-Europa, som samlet står for halvparten av heroinforbruket i verden.

Opium og Afghanistan er som skapt for hverandre. Opiumsvalmuen (papaver somniferum) krever ikke spesielt avansert vanning eller tilsyn. Høstingen av råopium er heller ikke spesielt krevende, selv om den er arbeidsintensiv. Hvert år kan bonden ta stilling til hvor mye opium som skal dyrkes, og hvor dyrkingen skal finne sted - hvis det er behov for å flytte produksjonen. Å lagre opium er enkelt, litt plast for innpakking er alt som trengs. Samtidig er det relativt ukomplisert å transportere. Heroin er enda enklere, og prosessen fra råopium til heroin av høy kvalitet krever ikke all verdens utstyr.

I National Geographic skriver Robert Draper om den nytteløse og halvhjertede kampen mot opiumsdyrkingen i Afghanistan. Han har vært på tur med politisjefen i den nordøstlige provinsen Badakhshan. Der ser han hvordan politifolkene går løs på opiumsvalmuene med stokker av bambus. De legger åkrene flate, til stor fortvilelse for fattige bønder som ikke har annen levevei. Men, de lar også noen av åkrene stå helt urørt, og Draper legger merke til at kapslene på de valmuene som blir ødelagt allerede er høstet. Noen har trolig fått beskjed om at politiet er på vei. Andre har betalt for å slippe å få avlingene sine ødelagt.

Afghanistan har per i dag to store inntektskilder. Den ene er vestlig bistand. Den andre kommer fra smugling og salg av opium. Begge disse kildene er årsak til endeløs korrupsjon og vanstyre. Og de lever i en pervers symbiose med hverandre: Vestlig bistand er ment for å lokke folk vekk fra Taliban og andre opprørsgrupper. Ideelt skal innsatsen bidra til bedre infrastruktur, økt trygghet og muligheter til å skaffe seg en inntekt fra å dyrke andre ting enn opium - som f.eks. krydder, druer eller meloner. Problemet er bare at så mye av hjelpen blir borte på veien. Den kommer aldri dit den skulle, men havner i stedet hos korrupte tjenestemenn, illojale leverandører, lokale krigsherrer og - noen ganger - direkte i hendene til Taliban. Løfter om bedring av levekår og økt sikkerhet blir ikke innfridd. Dyrking av tradisjonelle landbruksvarer kaster lite av seg.

Da er dyrking av opium et godt betalt alternativ, selv om marginene og kontrollen med handelen stort sett ligger hos opprørsgruppene, med Taliban i spissen. Bortsett fra i året 2000, da Taliban erklærte at dyrking av opium var i konflikt med islam, har de ulike opprørsgruppene levd godt med opiumstrafikken det siste tiåret. På veien fra landsbygda i Afghanistan - særlig fra provinsene Helmand og Kandahar - og til markedene i Moskva, Berlin, London og Oslo øker marginene dramatisk for hver eneste grense som passeres.

“Verdiskapingen” fra opium blir derfor bare delvis igjen i selve Afghanistan. Likevel har dyrking, salg og smugling av opium enorm betydning for den afghanske økonomien. Virksomheten skaper etterspørsel, inntekter og arbeidsplasser. Den er positiv for den afghanske handelbalansen og den skaper indirekte inntekter for staten gjennom avgifter på importvarer som betales av opium.

Samtidig bidrar opiumsindustrien til å undergrave hele det afghanske samfunnet; korrupsjon og vanstyre ødelegger de sivile institusjonene, tilliten til myndigheter og rettsvesen er ikke-eksisterende, Taliban og andre opprørsgrupper er sikret varig høye inntekter, lokalsamfunnene bukker under for misbruk og “opiumsgjeld” som skyldes at bøndene ofte tvinges til å selge avlingene sine på rot.

Opium og Taliban er som skapt for hverandre. Ikke bare skaper dyrkingen av opium en stadig konflikt mellom befolkningen på landsbygda og de sentrale myndighetene, men gjennom å kontrollere kjøp, transport og smuglerruter fester Taliban samtidig et sterkt grep omkring de lokale produsentene. Opium sikrer dermed vedvarende motsetninger mellom lokalbefolkning og myndigheter, samtidig som den gir Taliban økt innflytelse. For Taliban er opium vinn-vinn. For korrupte politikere og funksjonærer er opium vinn-vinn. For enkelte av de afghanske bøndene er opium vinn-vinn. Men for Afghanistan som land er opium en katastrofe.

Derfor er også opium en katastrofe for arbeidet med å etablere et framtidig Afghanistan som er fritt for terror og undertrykkelse - slik målet er formulert i resolusjon 1386 (2001) i FNs sikkerhetsråd. Denne resolusjonen dannet i sin tid mandatet for de NATO-ledede ISAF-styrkene i Afghanistan. Fra mars 2010 til februar 2011 økte de utenlandske styrkene i Afghanistan fra 89.000 til 131.000 soldater på grunn av USAs opptrapping, mens antallet afghanske militær- og politistyrker økte fra 215.000 til 266.000.

Det har altså aldri vært større militær slagkraft til stede i Afghanistan for å iverksette FNs vedtak enn det er akkurat nå. Likevel greier Taliban seg godt, mens framgangen for de afghanske styrkene og for ISAF er beskjeden. Forklaringene på dette misforholdet er mange, men det er liten tvil om at problemene forsterkes av opiumsdyrkingen og det den fører med seg av elendighet.

I en rapport fra februar i år uttrykker The International Council on Security and Development (ICOS) - en anerkjent tenketank som har jobbet med Afghanistan i en årrekke - bekymring over USAs planer om å redusere antallet soldater allerede i juli i år. Frykten er at den framgangen som tross alt er registrert når det gjelder kampen mot Taliban det siste året vil bli reversert - og vel så det - når det militære grepet svekkes og inntektene fra opiumsvirksomheten samtidig er høyere enn kanskje noen gang.

De strategiske utfordringene i Afghanistan er mange og kompliserte, og de er gjort vanskeligere av utbredt korrupsjon, valgfusk og manglende legitimitet hos regimet til Hamid Karzai. Dagens situasjon gir Taliban gode kort på hånden; - de vet at NATO (og særlig USA) ønsker å redusere sitt engasjement i landet, de har betydelige inntekter fra salg av opium, de styrker sin posisjon på landsbygda gjennom å trekke stadig flere områder inn i opiumsøkonomien og de vet at en “politisk løsning” i Afghanistan på en eller annen måte innebærer at de selv bringes tilbake i landets maktposisjoner.

Skal man ha det minste håp om å nå de målene som FN og NATO har satt for Afghanistan er det nødvendig å lage en håndfast og troverdig strategi for landets opiumsvirksomhet. Et naturlig startpunkt er da å konstatere at dagens politikk for å eliminere dyrket areal overhodet ikke gir resultater. Tvert i mot, dagens politikk gir alle de negative resultatene som Afghanistan ikke trenger: Korrupsjon, misnøye, manglende tillit til valgte myndigheter, konflikter og utrygghet, et stadig sterkere Taliban.

I 2005 lanserte ICOS en plan for å møte Afghanistans økende opiumsproblem: Opium for medisin (“Poppy for Medicine” - P4M). Tanken bak er svært enkel enkel. Mens det er et problem at ulovlig produksjon av opium og heroin fører til misbruk, avhengighet og død for hundretusenvis av mennesker hver år, er det samtidig et problem at mange land ikke får tilfredsstilt sitt økende behov for smertestillende medisiner - hvorav morfin er den klart viktigste.

Verden står med andre ord overfor en paradoksal ubalanse: På den ene siden er det for mye ulovlig opium (og heroin) som skaper kriminalitet, korrupsjon og elendighet både i produsentlandene og hos forbrukerne. På den andre siden er det økende behov for lovlig opium (og særlig morfin) som kan brukes til å behandle pasienter med store smerter, som f.eks. kreftpasienter og pasienter med HIV/AIDS. Som Hamid Ghodse, lederen for FNs internasjonale kontrollorgan for narkotika (International Narcotics Control Board, INCB), sa det i mars i år:

“(…) ninety percent of the global consumption of opioid analgesics is consumed by a group of developed countries: Australia, Canada, New Zealand, the United States of America and several European countries. On the other hand 80 per cent of the world population has limited or no access to opioid analgesics for the treatment of pain. (…) Manufacture of all opioid medications has increased fivefold over the last 20 years. These impressive growth rates in manufacture and consumption did not however benefit the whole world. The growth rates were actually mainly caused by strong growth rates of manufacture and imports in countries where consumption was already high. In many of the low consumption countries, levels remained low or in some cases even decreased. It is a sad reality that the readily available supply of licitly produced opioid raw materials, and the end products manufactured from those raw materials, did not lead to the adequate supply of these medicines to all patients in need, worldwide. Access to medicines containing internationally controlled substances is limited or almost non-existent in many countries.”

Statistikk fra 2005 viser at pasienter med kreft og HIV/AIDS i Øst-Europa og Sentral-Asia hadde behov for om lag 9,5 tonn med morfin, mens de i virkeligheten hadde et forbruk som ikke var på mer enn 600 kilo. Blant de to millioner menneskene som døde av HIV/AIDS og kreft i Afrika sør for Sahara var forbruket av morfin mindre enn 1 prosent av et samlet behov på 76,5 tonn. I Asia er underdekningen like dramatisk, - 98 prosent av behovet for smertestillende medisiner ble ikke dekket i 2005. Som det heter på hjemmesidene til “Poppy for Medicine”:

“In less economically developed and emerging countries, patients’ demands for morphine and other poppy-based medicines are currently significantly underestimated because of a selfperpetuating cycle of medical under-prescription and restrictive regulations which inhibit countries’ ability to import morphine. Given that demand is measured - under the current supply system - by actual consumption the previous year, demand from less economically developed nations remains structurally low and systematically understates the actual need.”

Verden kan altså ha god bruk for mer opium og mer morfin enn i dag, forutsatt at produksjonen og omsetningen kan bringes over i lovlige former. Og det er akkurat hva “P4M” foreslår når det gjelder Afghanistan:

“Afghan morphine is needed to meet actual global need for painkillers. The global need for poppy-based medicines far outweighs their current availability. Even in the world’s six richest countries, which include the United States and the Western Europe, only 24% of patients’ pain needs are being met.

In 2006, Afghanistan produced 6,100 metric tons of opium. Yet even this huge quantity would be insufficient to meet the world’s current actual morphine needs, which in 2005 were estimated to be equal to 6,152 metric tons of opium. The licensing of Afghan poppy crops would go a long way towards improving the quality of life for those suffering severe pain, especially in transitional and emerging countries where the availability of poppy-based medicines is at its lowest. The potential market for the affordable medical morphine that Afghan Poppy for Medicine projects could fill is considerable.”

Tanken er å gjøre produksjon av opium på den afghanske landsbygda lisensbasert, samtidig som produsentene gis mulighet til å oppgradere opium til morfin lokalt. Dette morfinet blir så kjøpt inn av statlige afghanske selskaper og solgt videre til markedene i ulike deler av verden. I lovlige former. ICOS legger til grunn at behovet for morfin fra Afghanistan er stort nok til å ta unna for hoveddelen av opiumsproduksjonen i landet, og samtidig sikre bøndene en avkastning som er på linje med den de oppnår under dagens ulovlige system. Slik bringes grunnrenten fra opium inn under myndighetenes kontroll, bøndene kan drive en lønnsom og lovlig produksjon, og Taliban mister både inntekter og sitt sterke grep over landsbygda.

Har noe slikt skjedd før? Ja, faktisk. Både i India og Tyrkia har det vist seg mulig å bekjempe ulovlig opiumsproduksjon gjennom å gjøre den til en del av et lovlig lisenssystem. I begge tilfeller var det rett nok snakk om volumer som var betydelig mindre enn dagens produksjon i Afghanistan, men det burde likevel ikke hindre FN og NATO i å legge til rette for et antall prøveprosjekter så raskt som mulig. I sin statusrapport om Afghanistan fra februar i år skriver ICOS bl.a. dette:

“Without sufficient alternative livelihoods for the 1.6 million Afghans involved in poppy cultivation, the illegal opium economy will continue to be a structural problem in Afghanistan. Furthermore, depriving Afghan farming families and their wider communities from growing poppies in the short term may lead to more poverty, disillusionment, and eventually increased instability in the strategically important areas of Afghanistan. This could in turn lead to more resentment towards the central government and the international community, and a still wider gap between the people and the government’s policy.

Therefore, in the short term, there should be a wholesale review of rural development and alternative livelihood programmes. Alternative livelihood programmes have, of course, already been implemented around Afghanistan, but their impact has so far been limited, not only because of underfunding and mismanagement, but also because most of these projects take years to become both widely available and profitable for the farmers.

Because of this long timeframe, the international community should start a serious discussion on what can be done in the short to medium term, and delineate what the current counter- narcotics policy strategy is actually based on. For the short term, one of the few available options is the Poppy for Medicine (P4M) proposal, which would investigate whether Afghanistan can benefit from the legal production of opium for use as morphine and codeine, which are both made from opium. Whilst boosting the rural economy and diversifying it over time, Poppy for Medicine would also integrate farmers and their communities into the legal economy, thus strengthening the ties between the rural communities and the government in Kabul.”

Ett eller annet må gjøres med opiumproduksjonen i Afghanistan. Dagens politikk gir lite annet enn negative resultater. I oktober er det ti år siden USA iverksatte Operation Enduring Freedom i Afganistan, og nesten like lenge siden ISAF ble etablert. Det ville være synd å si at USA, FN eller NATO kan se tilbake på ti år med solid framgang i kampen mot terrorisme, og for et fredelig og stabilt Afghanistan. I virkeligheten er resultatene - etter anvendelse av enorme ressurser - temmelig nedslående. I alle fall nedslående nok til at man burde være villig til å prøve ut noen alternativer. Kanskje kan opiumsvalmuene i Afghanistan gjøre nytte for seg, tross alt?

Det enkleste er ikke alltid pistol

2011-04-02T12:13:00.000+02:00

"Alle" ble plutselig enige om at det var en god ide å bombe Muammar Gaddafi. Det synes ikke jeg. Han er rett nok en mann det er lett å mislike, og han hadde i grunnen bedt om det selv. Bare en arrogant og selvhøytidelig hersker uten kontakt med virkeligheten kunne uttale seg så tåpelig om hva han hadde til hensikt å gjøre mot sin egen befolkning. Det var en invitasjon til intervensjon. Og angrepet kom. Likevel stiller jeg spørsmål ved klokskapen i FNs vedtak, - som jeg er redd lover mer enn det kan holde.

I Morgenbladet skriver Hans Blix begeistret om en ny verden der ingen makthavere kan gjemme seg bak nasjonsgrenser. Et aktivt FN skal sikre at overgrep mot egen befolkning først blir fysisk stanset og deretter rettsforfulgt. Han ser for seg en tett sammenkoblet verden, med menneskerettighetene som felles verdigrunnlag – på tvers av religioner og politiske systemer. Det nye kodeordet er “R2P” - Responsibility to Protect. Han skriver:

“Uansett hvordan utgangen blir i Libya, viser det som allerede har skjedd at det internasjonale samfunn er på vei inn i en ny utviklingsfase, hvor krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten kan komme til å bli dømt og straffet, uansett hvor de er begått. Og vi kan se at intervensjoner det er kollektiv enighet om, er tenkelige overfor regimer som begår grove brudd på menneskerettighetene.”

Det er en flott visjon, men spørsmålet er om FN-resolusjon 1973 trekker oss i en slik retning. Jeg er redd svaret kan bli nei. Hvis vi begynner med begynnelsen kom resolusjonen i stand etter sterkt press fra Frankrike og Storbritannia. USA var nølende, det samme var Tyskland. Kina og Russland var i utgangspunktet mot bruk av militærmakt i Libya. Den som endret situasjonen var i grunnen Gaddafi selv, - gjennom ord og handling.

Da beslutningen om å bruke militærmakt endelig ble truffet, var Kina og Russland avholdende (de nedla ikke veto, slik de kan gjøre i Sikkerhetsrådet). Tyskland - for tiden midlertidig medlem av Sikkerhetsrådet - stemte også blankt. Noen global konsensus var det altså ikke snakk om. Benoit Gomis ved Chatham House instituttet i Storbritannia viser til at saken hadde sterke innenrikspolitiske drivere på begge sider av Kanalen; - for både Sarkozy og Cameron var det opportunt internt å framstå som handlekraftige i kampen mot Gaddafi. Det er liten tvil om at målet med aksjonen er å tvinge fram et regimeskifte i Libya, like mye som det handler om å beskytte sivile.

Innvendingene mot bruk av militærmakt i Libya var mange. For min del mente jeg – og mener fortsatt – at argumentene mot intervensjon samlet sett var tyngre enn argumentene for.

Opprøret i Libya har for det første en historisk kontekst. Det ble rett nok utløst av den uroen som startet i Tunisia og som spektakulært nok førte til at president Hosni Mubarak i Egypt måtte gå av. Likevel er det store forskjeller mellom landene i Nord-Afrika. Libya er ikke Egypt. Libya er heller ikke Tunisia. Det betyr ikke at det ikke har vært motstand mot Gaddafi tidligere – for det har det. Og det betyr heller ikke at det ikke finnes en betydelig opposisjon mot Gaddafi i Libya – for det gjør det. Men det betyr at opposisjonen i Egypt ikke uten videre kan sammenlignes med opposisjonen i Libya, og at stillingen til Gaddafi heller ikke kan sammenlignes med den til Mubarak.

Libya er en konstruksjon fra årene etter andre verdenskrig, med betydelige innebygde regionale motsetninger, særlig mellom øst og vest. Disse motsetningene – som nå spiller seg ut – går tilbake til tiden lenge før Muammar Gaddafi, noe jeg har skrevet om tidligere her på bloggen. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å tenke seg en militær intervensjon i Libya som ikke direkte påvirker styrkeforholdet mellom de ulike regionale kreftene. Akkurat nå hjelper FN den østlige befolkningen i landet, - i noe som mer og mer ligner en borgerkrig og som mindre og mindre ligner et opprør. Utviklingen på bakken viser hvor vanskelig dette er: Gaddafi er svekket, men slett ikke uten støtte og ressurser. Etter noen dager med rask framgang er opprørerne nå på vill flukt igjen. Landet framstår som delt i to, og posisjonen til Gaddafi ser bedre ut enn på lenge. Som BBCs John Simpson skriver:

“There is a hidden fault-line in the centre of the country which seems to separate Col Gaddafi's Libya from rebel-held Libya. On the western side he is more popular than he is hated; on the eastern side it is the other way round.”

Vedtaket i FN bygger på en forestilling om en forrykt diktator som står alene mot sin egen befolkning. Dessverre er ikke saken fullt så enkel. Befolkningen i Libya er splittet, og vil mest sannsynlig fortsatt være splittet også den dagen Gaddafi er fjernet for godt. Det er nå klart at opprøret fra øst ikke er sterkt nok til å greie seg for egen maskin, selv med pågående bombetokt fra luften. Opprørerne i øst ber innstendig om å bli tilført nye og bedre våpen - et tiltak som militært sett virker logisk, men som vil strekke det internasjonale engasjementet langt forbi ordlyden i resolusjon 1973.

Dette er bare ett av dilemmaene som resolusjonen åpner for. Og grunnen er at det eksisterer et misforhold mellom forutsetningene for vedtaket og realitetene på bakken. Å beskytte sivilbefolkningen i Libya utelukkende ved hjelp av angrep fra luften er ikke mulig. Dette har militært fagpersonell visst hele tiden, mens politikerne mer synes drevet av overdreven teknologioptimisme. FN - og den koalisjonen som nå iverksetter FNs vedtak - har dermed satt betydelig press på seg selv. Hva blir neste skritt når luftangrepene ikke lenger virker? Har ikke sivilbefolkningen da lenger behov for beskyttelse? Spørsmålet om bakkestyrker kan melde seg ubehagelig raskt.

Jeg tror at Frankrike og Storbritannia har forregnet seg både når det gjelder styrken til Gaddafi og styrken i opprøret mot ham. Den opprinnelige amerikanske skepsisen mot aksjonene viste seg å være berettiget. Angrep fra luften ble langtfra noen “quick fix” for å få regimet fjernet og erstattet med et mer demokratisk styre. Endringer i Midt-Østen og Nord-Afrika må nødvendigvis forberedes og ta tid, selv om vi har sett at upopulære ledere kan forsvinne fra den ene dagen til den neste.

Opposisjonen i Libya virker verken spesielt samlet, godt koordinert eller forberedt til å overta styringen av landet. Og det er mer enn paradoksalt at de landene som nå står i spissen for å iverksette vedtaket i FN - Storbritannia, Frankrike, Italia og USA - ikke bare var villige til å gjøre omfattende forretninger med Gaddafi bare for kort tid siden, men at de alle har en utrivelig forhistorie i landet. Andrew North i BBC viser til at dette lett er glemt i de aktuelle landene, men neppe i selve Libya. Gaddafi og hans medspillere vet å utnytte dette fullt ut. Dersom et nytt regime i Libya må bæres fram av vestlige våpen og bombetokter er sannsynligheten for splittelse i landet overveldende.

Fra koalisjonens side legges det samtidig sterk vekt på støtten til resolusjon 1973 fra Den arabiske liga. Tanken er at denne støtten gir en slags “arabisk legitimitet” til aksjonene. Men dette er mer enn tvilsomt, på to måter: For det første har vi sett at støtten fra ligaen er nokså haltende. Men for det andre er det et åpent spørsmål hva slags legitimitet Den arabiske liga kan mønstre i regionen. Mange av landene i ligaene er selv under press fra egen befolkning for å gjennomføre reformer, og land som Saudi Arabia og Kuwait har allerede intervenert i Bahrain for å bidra til å slå ned opprøret der. Med andre ord: Full støtte til opposisjonen i Libya, full motstand mot opposisjonen i Bahrain. I sin nåværende form er Den arabiske liga neppe noe fyrtårn i arbeidet for demokrati og reformer verken i Midt-Østen eller i Nord-Afrika.

Det er et nederlag for internasjonalt samarbeid hver gang FN lover for mye, og ikke evner å leve opp til de forventningene som skapes. I Norge er vi vant til å tenke på FN som en slags nøytral “overdommer” i internasjonal politikk; - en dommer som både har legitimitet og som representerer en form for internasjonal rettferdighet. Men FN er ikke mer enn hva stormaktene gjør det til. FN er det beste vi har, men heller ikke mer og noen ganger mindre. FN kan ta feil. FN er langtfra ufeilbarlig. Vedtak i FNs organer kan dekke over store motsetninger landene i mellom. Og “Responsibility to Protect” kan raskt utvikle seg til å bli en løs kanon på dekk i internasjonal politikk - stikk i strid med intensjonen.

Cecilie Hellestveit ved International Law and Policy Institute skriver i Morgenbladet at det har skjedd en “forskyvning” i folkeretten det siste tiåret. Retten til selvforsvar er betydelig utvidet, samtidig som adgangen til humanitær intervensjon er mer begrenset. “I realiteten har vi fått en utvidet rett til å beskytte oss selv, men en innskrenket rett til å beskytte andre uten FN-mandat”, skriver hun.

Men det er jo nettopp mandatet i resolusjon 1973 som representerer utfordringen i Libya. Det er neppe noen tvil om at landene i koalisjonen ønsker et regimeskifte. Men det kan de ikke snakke om, fordi et slikt skifte ikke er tema for resolusjonen. Den handler for sin del om beskyttelse av sivile med alle midler, noe som i praksis kan bety hva som helst. Som Hellestveit observerer i artikkelen sin:

“Krigens virkemidler er effektive når det er klart hva motstanderen skal presses til å gjøre politisk. Nato ønsker at Muammar al-Gaddafi skal gå, men det politiske formålet med militæroperasjonene er å «beskytte sivile». Dette innebærer at det i praksis er Gaddafi som avgjør hvordan Nato skal opptre – eller hvordan krigen forløper. Velger han konfrontasjon med angrep på sivile, må vi svare på måter som beskytter sivile. Det kan innebære bakkestyrker dersom det blir helt nødvendig for å realisere mandatet. Velger Gaddafi derimot å stanse angrep på sivile, er mandatet i realiteten en oppskrift på et delt Libya, støttet og opprettholdt av Nato. «Det klare mandatet» om å beskytte sivile, kan innebære alt og ingenting.”

I dette tilfellet har det massive ønsket om å kvitte seg med en upopulær diktator skygget for en gjennomtenkt politikk. Libya ble i sin tid etablert gjennom vedtak i FN. Også den gangen var stormaktene uenige om hva som var den beste løsningen. I resolusjon 1973 legger Sikkerhetsrådet vekt på respekten for landets grenser og utelukker enhver form for okkupasjon. Likevel kan det bli FN som til slutt må gjøre nye vedtak om å dele landet inn i nye enheter.

Det er ikke uten videre gitt at en slik løsning vil være mindre levedyktig enn den nåværende. Men for å komme dit er det absolutt nødvendig at det blir etablert en våpenhvile og en form for dialog mellom partene så raskt som mulig.

For øyeblikket strever koalisjonen med midler som er utilstrekkelige for den oppgaven som skal løses, og med forventninger som strekker seg forbi hva de er villige til å tilby. Samtidig er opprøret mot Gaddafi uten tilstrekkelig oppslutning, uten tilstrekkelig militær kraft og uten en tilstrekkelig strategi for å kunne lykkes. Problemet er bare at dersom opprøret feiler, så feiler FN samtidig. Hvilken rolle og innflytelse FN og landene i koalisjonen i så fall vil ha når det gjelder framtidige reformer for åpenhet og demokrati i Midt-Østen og Nord-Afrika blir i så fall et åpent spørsmål. Ønsket fra tidligere kolonimakter om å vise handlekraft kan lett vise seg å gi negative resultater på lengre sikt. Nok en gang har verden vist seg å være mer komplisert enn den innledende analysen skulle tilsi.

Libya: Når historiens løse tråder blir synlige igjen

2011-03-09T21:16:00.002+01:00

Kong Idris av Libya til venstre, oberst Gaddafi med "nye venner" til høyre.

Det var enklere for den unge kaptein Gaddafi å komme til makten i 1969 enn det er å fjerne den aldrende oberst Gaddafi i 2011. Uroen i Nord-Afrika og deler av Midt-Østen gjør det nødvendig å se litt nærmere på historien. Libya, for eksempel, har ikke vært et selvstendig land i særlig lang tid, faktisk ikke lenger enn siden desember 1951 - etter at FN i 1949 hadde vedtatt å slå de tre regionene Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan sammen til ett land.

Historisk har det libyske området vært styrt av omtrent alle de kongedømmer, imperier, sultanater og kalifater som Middelhavsområdet har hatt å by på; fønikere, grekere, romere, bysantinere, de arabiske kalifatene i Damaskus og Bagdad, fatamidene i Kairo, og osmanene i Istanbul. Den italienske koloniseringen startet i 1911, og fra 1939 ble området inkorporert i Italia som egen provins. I lange perioder har imidlertid de østlige delene av landet (Kyrenaika) vært under et annet styre enn de vestlige delene, og til dels også hatt selvstendighet.

Det var f.eks. tilfellet fra 1920-årene og framover da Kyrenaika var et semi-selvstendig emirat under ledelse av Sayyid al-Idris, leder av den muslimske sanusi-ordenen. Sanusiene var fiendtlig innstilt til italienerne og kjempet mot både fransk og italiensk tilstedeværelse i Nord-Afrika. Under andre verdenskrig allierte de seg med britene, som drev både italienerne og tyskerne ut av Nord-Afrika. Kyrenaika ble frigjort i 1942, Tripoli og Fezzan i 1943. Ved krigens slutt var Tripolitania og Kyrenaika under britisk militær administrasjon, Fezzan under fransk.

Det var uenighet blant stormaktene om hva som burde skje med de tre libyske regionene, men i 1949 besluttet FN å slå dem sammen til ett land. Libya, med før nevnte al-Idris som monark, fikk selvstendighet fra desember 1951. Først som en føderal stat med tre regioner, men fra 1963 som en “forent” stat, inndelt i ti provinser. Kong Idris evnet imidlertid i liten grad å samle landet under sin ledelse, - det ble mye “øst” (Kyrenaika) mot “vest” (Tripolitania og Fezzan). Dessuten begynte inntektene fra olje og gass å komme utover 1960-tallet, noe som skjerpet de regionale motsetningene. Det var økende misnøye med korrupsjon, økonomisk forskjellsbehandling og en konge som var orientert mot Vesten. Dette ble stadig mer vanskelig i en periode der pan-arabismen var sterk og president Nasser i Egypt var det store forbildet.

I september 1969 kom derfor kuppet, under ledelse av den unge kapteinen Muammar Muhammad al-Gaddafi, som bare var 27 år gammel på dette tidspunktet. Kuppet var tydelig inspirert av militærkuppet i Egypt om lag 15 år tidligere, og det ble umiddelbart laget planer i Vesten om å fjerne Gaddafi gjennom et “mot-kupp”. Der i gården syntes man at en “Nasser” i den arabiske verden var mer enn nok. Imidlertid mente USA at Gaddafi var tilstrekkelig anti-marxistisk til å kunne bli akseptert. De unge libyske offiserene ble derfor sittende med makten, og Gaddafi kunne innlede sin lange og bisarre karriere som eneveldig “leder og bror” i Libya.

Nå er karrieren på hell, men fortsatt er det “øst” mot “vest” i Libya. Bilder av den for lengst avdøde kong Idris (han ble 94 år og døde i Kairo) er igjen å se blant opprørerne. Dette viser hvordan lange historiske linjer ikke så lett lar seg viske ut. Som land er Libya etablert gjennom nokså fersk stormaktspolitikk, akkurat som en rekke andre land i Nord-Afrika og Midt-Østen.

Forrige århundre opplevde tre store "sammenbrudd". Det osmanske riket ble oppløst etter første verdenskrig, vestlig kolonialisme ble oppløst i årene etter andre verdenskrig og Sovjetunionen ble oppløst etter Berlinmurens fall i 1989. Alt dette etterlot seg en haug med "løse tråder". Det er disse trådene verden nå må vikle seg ut av på nytt, - blant annet fordi folkene i stadig flere av de “konstruerte” landene kommer til den erkjennelsen at noe er fryktelig galt med måten de styres på. Da blir fjern historie nokså nær.

I Tunisia og Egypt er autoritære og korrupte ledere blitt fjernet med bruk av imponerende lite vold. Slik gikk det ikke i Libya. Det kan ikke være tvil om at Gaddafis dager som leder er talte, men han vet det enda ikke selv og derfor sloss han fortsatt for livet. Akkurat nå er det bare Charlie Sheen som kan konkurrere med Gaddafi om å levere merkelige opptredener i mediene. Men Gaddafis forvirring er selvsagt den mest problematiske. Han har en lang fortid som voldelig, autoritær og uforutsigbar diktator. Nå viser han hele verden at han er full ut villig til å ofte egne landsmenns liv i kampen for å beholde egne privilegier.

Libya er ikke Egypt, - langt i fra. Gaddafi har fortsatt sine støttespillere, det finnes ikke noen enhetlig militær ledelse som kan avsette ham, og det finnes heller ikke noen samlet og entydig opposisjon. På den andre siden ser vi at gamle regionale konfliktlinjer kommer til syne igjen. Opprørerne fra øst greier ikke å nå helt fram til Tripoli, for nå har Gaddafis støttespillere samlet seg til effektive motangrep.

I denne situasjonen tar flere land til orde for at FN skal innføre en flyforbudssone over Libya, - for å hindre Gaddafi i å bruke jagerfly mot opprørerne. Av nyhetene går det fram at støtten til et slikt tiltak særlig kommer fra to kanter: På den ene siden de gamle kolonimaktene Frankrike og Storbritannia, og på den andre siden kongedømmene i Gulfregionen (UAE, Bahrain, Kuwait, Qatar, Saudi Arabia og Oman). En litt spesiell blanding, kanskje, men begge parter har sine sterke grunner for å ønske Gaddafi dit pepperen gror. Og regjeringene i såvel Frankrike som Storbritannia har desperat behov for å få befolkningen i eget land til å tenke på noe annet enn hjemlige problemer.

Jeg synes ideen om en flyforbudssone er dårlig, av tre grunner:

For det første må en slik sone etableres ved militære angrep på installasjoner og utstyr i Libya. Dermed skjer automatisk to ting: Den ene er at Gaddafi får bekreftet sin propaganda om at den interne uroen i landet skyldes påvirkning utenfra, noe han umiddelbart vil bruke til egen mobilisering. Den andre er at det internasjonale samfunnet påtar seg et tungt ansvar for den videre utviklingen i Libya, noe som ærlig talt virker temmelig forhastet;

For det andre er det vanskelig å avgrense både omfanget og hensikten med en slik militær intervensjon. Skal flyforbudet også omfatte helikoptre og mindre fly? Og - dersom hensikten er å hindre Gaddafi i å angripe sin egen befolkning - hvor skal grensen gå for den militære aktiviteten? Er det OK for Gaddafi å drepe egne landsmenn med helikopter og tanks, men ikke med jagerfly?

Og for det tredje kommer spørsmålet om framtiden for Libya - som ikke er helt uinteressant. Hva er egentlig situasjonen i Libya akkurat nå? Er det et opprør som mer og mer ligner borgerkrig? Eller er det en borgerkrig som ble startet som et opprør? Er det mulig å gå i gang med FN-baserte militære operasjoner uten å ha noen slags plan om hva som skal være sluttspillet? Jeg tror ikke det, og jeg tviler sterkt på om det finnes noen som akkurat nå er i stand til å gi et fullgodt oversiktsbilde av tilstanden - enn si representere den samlede opposisjonen i Libya.

Her er forskjellen til Egypt slående. Det foreløpige resultatet av opprøret i Egypt er at en upopulær general (Mubarak) har blitt erstattet med en gruppe av generaler som er noe mindre upopulære (militærrådet). Grunnen til at dette kunne skje er at befolkningen i Egypt stoler på at de militære lederne vil levere det de har lovet; - en ny konstitusjon, et rettferdig valg og et nytt, sivilt styre. Dette hviler igjen på den stillingen og autoriteten som Egypts militære har i sivilsamfunnet. Noe tilsvarende eksisterer ikke i Libya.

Helt siden Gaddafi tok over makten i landet har han gjennomført en unik politisk og administrativ revolusjon, basert på en ide om “direkte demokrati”. Han har mer eller mindre oppløst den libyske statsdannelsen, og erstattet den med en haug komiteer av ulike slag, - komiteer som arbeider helt på grasrotnivå og som skal illustrere Gaddafis “islamske sosialisme.” Dette startet så tidlig som i 1977. Formelt ble både hæren og politiet oppløst i 1988, og også disse funksjonene ble omfattet av den unike “komitesosialismen” i Libya. Tilbake har Gaddafi, hans familie og klan sittet med all makt, og fra sine ulike ørkentelt har obersten kunnet dele ut belønning og straff etter eget forgodtbefinnende.

Selv i Libya må makten balansere. Men Gaddafi har hatt litt å spille med; inntekter fra olje- og gass, egne militære enheter, et eget politi og et effektivt apparat for angivervirksomhet. Stort sett har han greid å finne balansen, men ikke alltid: Det har vært flere attentater mot ham, Libya har hatt sin andel av den islamske fundamentalismen som vokste fram på 1980-tallet, det finnes eksilgrupper med militære enheter som har forsøkt å styrte ham tidligere, og han har også hatt “tradisjonell” motstand fra de østlige delene av landet - fra stammer i Kyrenaika som støtter sanusi-retningen innenfor islam.

Likevel: I snart 42 år har “leder og bror” Gaddafi sittet ved makten, - ett av de lengste politiske lederskapene i verdens historie. Utenrikspolitisk har han vært helt uforutsigbar, bortsett fra i sitt intense hat mot staten Israel. Han har stått bak noen av de verste terroraksjonene vi kjenner. Han har støttet et utall obskure terrorgrupper i nær sagt alle verdenshjørner. Han har ligget i konflikt eller krig med samtlige av sine naboland. Det er - unnskyld uttrykket - et Guds under at han har overlevd alt dette.

Men det har han. I 2009 fikk han til og med oppleve gleden av å være "dagens mann" under G8-møtet i Italia. Da hadde han for lengst sagt de forløsende ord om våpen for masseødeleggelse, om Libyas ansvar i forbindelse med Lockerbie-katastrofen i 1988, og om al-Qaida. Dermed var han klar for å komme inn i varmen blant siviliserte land, ut fra logikken om at en fiende av en fiende kanskje kan være en venn - tross alt. Dessuten er det god hjelp å ha en del olje og gass under bakken, samt være villig til å bruke tøffe virkemidler mot mennesker som søker seg ulovlig fra Afrika og over til Europa. Kort sagt: Gaddafi passet for første gang inn i bildet, etter 40 år med spell og spetakkel.

Kremt. Men nå står vi altså her i 2011 med et Libya vi ikke aner hva vi skal gjøre med, fordi folket i landet helt uventet har gjort opprør i stor skala. Det er sannheten. Og for en gangs skyld hører vi moderate toner fra USA, mens Storbritannia og Frankrike er klare til å gå til krig. Her er amerikanerne - så langt - klokere enn sine våpenglade allierte, noe som trolig har sammenheng med at de allerede er svært opptatt med å “rydde” opp andre steder. Heller ikke Kina eller Russland har noe ønske om å trekke FN militært inn i konflikten i Libya, og dermed er sannsynligheten for direkte militær innblanding nokså liten.

Det tror jeg for min del er bra - alt i alt - både for Libya og for verden. I Libya gjenstår det en rekke konflikter og uavklarte spørsmål, som går tilbake til lenge før landet fikk sin uavhengighet i 1951. Det er libyernes ansvar å finne ut av disse spørsmålene, - forhåpentligvis med mer konstruktiv hjelp fra Vestlige land enn kuler og krutt. Hva slags land Libya skal bli etter at Gaddafi er borte er det helt umulig å si. Det eneste som er sikkert er at Gaddafi snart er borte, rett og slett fordi det ikke lenger er noen som har bruk for ham og fordi han har brukt opp all velvilje han må ha hatt. For øvrig er det fristende å slutte seg til konklusjonen i Øyvind Østeruds ferske artikkel i Morgenbladet:

“En tendens i mange autoritære deler av verden, som i arabiske land i dag, går i retning av ustabile hybridregimer. Samtidig er forskjellen på arabiske stater svært stor, fra land med relativt veletablerte statsinstitusjoner – som Egypt – på den ene siden til personlige diktaturer med klan- og stammeforankring – som Libya – på den andre. Derfor vil det være svært ulike regimetyper som følger av statsledernes avgang i den arabiske verden. Ingen nye regimer kan overskride sine grunnvilkår. De styreformene som følger etter diktatorenes fall, vil sannsynligvis være ustabile og sårbare, med store materielle og demografiske utfordringer, både på kort og mellomlang sikt. Noen steder er autoritære tilbakeslag knapt til å unngå. Og på lang sikt? På lang sikt vet vi noe nær ingenting.”

Den uryddige kampen mot hijab

2011-03-07T00:10:00.000+01:00

Religiøs toleranse er krevende, men nødvendig i samfunn der ulike livssyn skal leve side om side. Trosfrihet er en klassisk liberal verdi, som går helt tilbake til John Locke (til tross for at Locke selv mente den bare burde omfatte ulike varianter av protestantismen). I sin moderne versjon omfatter trosfriheten selvsagt alle religioner, og også retten til ikke å ha noen religiøs overbevisning i det hele tatt.

Trosfrihet er en individuell rettighet. Den enkelte skal ha full frihet til å danne seg sine egne religiøse oppfatninger, inklusive retten til å konvertere til en annen religion. I Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) er dette formulert slik:

«Art 9. Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet

1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

Her ser vi i første ledd at religionsfrihet omfatter retten til å gi uttrykk for og «etterleve» sin tro «såvel offentlig som privat», mens andre ledd legger føringer på eventuelle begrensninger i denne retten; - de må være gitt ved lov, og de må ha sin begrunnelse i offentlig trygghet, offentlig orden, helse eller moral, eller for å beskytte andre.

Dette siste punktet har Victoria Wæthing festet seg ved, - i siste nummer av tidsskriftet Minerva (nr. 1/2011). Hun mener nemlig at denne formuleringen (siste komma i art. 9) i EMK åpner for å nekte muslimske kvinner å bruke hijab «i det offentlige rom» fordi det dermed er mulig å beskytte andre kvinner mot religiøs tvang.

Hennes argument mot bruk av hijab er som følger: Dersom vi lar noen bruke hijab i samsvar med eget ønske, hindrer vi andre i å nekte å bruke hijab (i samsvar med eget ønske). Altså: Dersom vi lar noen velge X, hindrer vi andre i å velge ikke-X. Følgelig må retten til å velge X begrenses. Som hun skriver: «Vi må begrense kvinners rett til å dekke seg til for å beskytte andres rett til å la være.»

Dette er et begredelig resonnement. Men det er også farlig, fordi det er dypt autoritært og udemokratisk. Erstatt «X» med hva som helst, og det er lett å skjønne hvorfor.

Victoria Wæthing skriver sterkt og tydelig om behovet for en sekulær stat, og om behovet for likebehandling av ulike livssyn, herunder retten til ikke å ha et religiøst livssyn i det hele tatt. I alt dette har hun min fulle støtte.

Når det gjelder bruk av religiøse plagg skilles imidlertid våre veier. En sekulær og liberal stat skal etter min mening beskytte individenes rett til å utøve sin religion, slik EMK foreskriver. Wæthings utgangspunkt er det motsatte, nemlig at det er «nødvendig å sette en grense for muligheten til å manifestere sin egen religion.» For Wæthing holder det ikke at staten er sekulær, og at statens lover er formulert som sekulære lover. Det er i tillegg nødvendig å begrense «retten til å manifestere sin religion i det offentlige rom.» Hun skriver:

«En sekulær stat og ivaretagelsen av menneskerettighetene forutsetter at religionene forbeholdes den private sfære. Retten til å manifestere sin religion i det offentlige rom må begrenses for å ivareta statens sekulære natur. Rett til å vise ytre tegn på religion i statlige og offentlige institusjoner bryter med prinsippet om den nøytrale stat.»

Dette er i og for seg et ærlig standpunkt, selv om det verken er spesielt demokratisk eller liberalt. Men det er i tillegg i konflikt med EMK, der det eksplisitt står at retten til å etterleve sin religion eller overbevisning gjelder «såvel offentlig som privat.» Det virker på meg som om Wæthing ikke fullt ut evner å skille mellom kravene til en sekulær stat, og rettighetene til de borgerne som lever i en sekulær stat. Staten skal være sekulær bl.a. for å sikre borgernes religionsfrihet, det er ikke motsatt, - altså slik at det er borgerne som sikrer at staten er sekulær gjennom sin atferd i det offentlige rom.

Wæthing ønsker å forsvare retten til ikke å være religiøs, og frihet fra tvang til å bære religiøse plagg. Men hun mener at denne retten bare kan realiseres dersom andre menneskers trosfrihet blir begrenset. Det hun ikke kan ha forstått er at det i begge tilfeller er snakk om den samme retten: Nemlig retten til å tro og praktisere et livssyn akkurat som man selv ønsker. Retten til ikke å tro noe som helst og retten til å bære religiøse hodeplagg er del av den samme «negative» trosfriheten som alle liberale samfunn må beskytte. Å sette dem opp mot hverandre må nødvendigvis bære galt avsted, - med mindre man for alvor mener at et religiøst livssyn har mindre krav på beskyttelse enn et sekulært.

Bruk av religiøse plagg kan ha uønskede praktiske konsekvenser. I Norge er bruk av religiøse hodeplagg bl.a. regulert i forhold til helse-, miljø og sikkerhet. Hovedbestemmelsen er at alle har en rett til å bruke religiøse hodeplagg, med mindre det finnes hygieniske, sikkerhetsmessige eller andre særskilte grunner som taler i mot (f.eks. spesielle skuespilleroppdrag eller reklameoppdrag der nettopp en enkelt person og rolles utseende er sentralt i forhold til formålet med filmen/kampanjen). Ut over slike saklige begrunnelser er det ikke lov å nekte noen å bære religiøse hodeplagg i Norge. Som det heter i orienteringen på hjemmesidene til Arbeidstilsynet:

«Ansattes religions- og livssynsutfoldelse er direkte vernet i diskrimineringsloven. Hovedregelen er at arbeidstakere kan vise sin religiøse tilknytning ved bruk av ytre kjennetegn eller særlige plagg også på jobben. Dersom arbeidsgiver krever å fjerne eller tilpasse et religiøst hodeplagg, må dette begrunnes. Begrunnelsen må være ut fra et saklig og objektivt behov, og ses i forhold til hva slags stilling det gjelder.»

I samsvar med dette er det i Norge lov å bruke hijab på alle typer arbeidsplasser, inkludert i tollvesenet og i forsvaret. Det eneste unntaket er i politiet og i domstolene – av årsaker som er politisk kjente, men som likefullt mangler en logisk og prinsipiell begrunnelse (med mindre man aksepterer ren og skjær populisme som en selvstendig begrunnelse).

Ut fra tradisjonell liberal tenkning («skadeprinsippet» hos Mill) er inngrep i trosfriheten bare akseptable dersom de bidrar til å hindre skade for andre. Det presise spørsmålet sett fra en slik synsvinkel er dermed dette: Hvem er det som tar skade av at enkelte muslimske kvinner ønsker å bruke hijab?

Wæthings svar på dette spørsmålet er at de som tar skade er kvinner som ikke ønsker å bruke hijab. Det er deres «rett til å la være» hun holder for viktigere enn retten til å bære religiøse plagg. I artikkelen sin skriver hun:

«Det tas som en selvfølge at at man kan velge å avstå fra religion, kanskje fordi vi selv alltid har hatt muligheten til å avstå fra å gå i kirken, døpes eller konfirmeres, til tross for at kirken er statlig. I møte med nye kulturer må man moderere denne rausheten. Familie og kultur er nært knyttet sammen med religionene, og det kan være svært vanskelig eller umulig å tre ut av gruppen. For kvinner blir det ekstra vanskelig, da de ofte lever under et sterkt patriarkat, underlagt farens eller mannens vilje. Å velge ikke å tre inn i stereotype kjønnsroller eller la være å utstyre seg med religiøse symboler er ikke en reell mulighet for alle.»

Men selv om vi aksepterer Wæthings påstand om at religiøs tvang er et problem (noe jeg for min del er fullt ut villig til å akseptere), er det fortsatt vanskelig å forstå hvordan svaret på den utfordringen kan være å begrense religionsfriheten for andre?

Wæthing skriver kritisk, men upresist om «multikulturalismen»:

«Det er interessant, men ikke særlig overraskende, at multikulturalisme er et begrep som venstresiden har trykket til sitt hjerte, altså en forståelse av andre kulturer som innebærer at man skal forstå tradisjoner og skikker i lys av deres kultur. Med en slik forståelse følger relativisering av rettigheter, som utvilsomt kan ramme kvinner hardere enn menn.»

For det første er det vanskelig å se hvordan det kan være problematisk å forstå tradisjoner og skikker i lys av kultur. Er det ikke nettopp det vi forsøker når vi skal forstå andres skikker og tradisjoner? Hva kan være galt med forsøk på å forstå andre menneskers kultur, tradisjoner og skikker? Er ikke det noe vi burde gjøre mer av, og ikke mindre av?

For det andre er det helt umulig å forstå den implikasjonen som Wæthing utleder, nemlig at forsøk på å forstå andre menneskers kultur nødvendigvis fører til relativisering av rettigheter. Her er det jo ingen sammenheng. Og den som ønsker å relativisere rettigheter er faktisk Wæthing selv. Det er hun som tar til orde for å begrense andre menneskers rettigheter. Det er hun som mener det er «nødvendig å sette en grense for muligheten til å manifestere sin egen religion.» Det hun som lurer på «hvorfor man i den politiske korrekthetens navn har bestemt seg for å forsvare religionene med alle midler» - med andre ord: Hvorfor er trosfrihet en sentral verdi?

En vanlig kritikk mot multikulturalisme er at den kan åpne for «positiv» diskriminering, dvs. at etniske minoriteter eller urbefolkninger får lovfestede særrettigheter som den øvrige befolkningen ikke har. Men slik er jo ikke rettstilstanden når det gjelder bruk av religiøse plagg i Norge. Her er det ikke snakk om særrettigheter for enkelte religiøse grupper, men om den enkeltes rett til å bruke religiøse plagg innenfor de rammene som loven setter (og som jeg har vist til over). Skulle man derimot følge rådene fra Wæthing ville vi havnet i en situasjon der vi eksplisitt diskriminerer en religiøs minoritet gjennom lovverket.

Det er forbausende at Wæthing selv ikke ser det problematiske ved dette. Og det er enda mer forbausende at hun for alvor mener at religiøs tvang og andre former for kvinneundetrykking kan bekjempes gjennom å innskrenke trosfriheten.

I artikkelen sin viser hun til fransk lovgivning når det gjelder bruk av religiøse plagg. Vi kan takke Frankrike for mye, men fransk integreringspolitikk er neppe noe vi ønsker å kopiere. Den er verken spesielt liberal eller spesielt vellykket, - snarere tvert i mot.

Integrering i Norge: En "rimelig" kontrakt?

2011-02-21T20:41:00.003+01:00

Norske verdier?
Finnes det verdier som er spesielt norske? Og hvordan skal vi eventuelt tenke omkring «norske verdier»? Skal vi først og fremst tenke på at de er norske, eller skal vi tenke mest på innholdet i dem, – med andre ord: Spørre om de er rimelige, og om de faktisk deles av alle her i landet?

Jeg kom til å gruble over dette da jeg leste Arbeiderpartiets «Integreringspolitiske dokument», - utarbeidet av et utvalg ledet av utenriksminister Jonas Gahr Støre [1]. Dokumentet er oversend til behandling under Arbeiderpartiets landsmøte. Her finnes et kraftfullt innledningskapittel, der begreper som «den sosialdemokratiske samfunnskontrakten» og det norske «samfunnsfundamentet» blir prinsipielt omtalt, men ikke spesielt godt definert. Det er problematisk. Blant annet står det:

«Vårt samfunn har gjennom århundrer utviklet et tydelig fundament: Demokrati, rettsstat, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd er de sentrale kjennetegnene. Dette er et fundament for alle som velger å bo i Norge, det er her vi finner verdigrunnlaget for integreringspolitikken og den samfunnskontrakten som gir alle plikter og rettigheter. Dette fundamentets muligheter og forpliktelser gjelder for alle, uavhengig av etnisitet, religion eller politisk og kulturell tilhørighet. (...) Det følger av dette at alle må være villig til integrering på grunnlag av disse verdiene.»

Dokumentet tar opp en rekke forslag for å forsterke og forbedre norsk integreringspolitikk; - for min del er jeg enig i det aller meste (se nærmere under). Det jeg særlig festet meg ved – og som jeg stort sett synes er positivt ved utvalgets innstilling – er selve tilnærmingen. Her er det nemlig ikke bare snakk om hvilke krav vi med rimelighet kan stille til innvandrere som kommer til Norge, men også hvilke tiltak vi i Norge må stille opp med dersom vi ønsker et vellykket resultat. Integrering går nemlig to veier, og er ikke bare et spørsmål om hva innvandrere kan «gjøre for oss», men like mye et spørsmål om hva vi må gjøre for at innvandrere kan lykkes med å skape gode liv i Norge. Begge parter må lykkes – det er moralen, og det er budskapet. Bra.

Jeg kommer likevel tilbake til spørsmålet om verdier, og om «fundamentet», fordi jeg tror utvalget tar litt for lett på spørsmålet om det flerkulturelle og om felles samfunnsverdier. Her ligger nemlig viktige, prinsipielle utfordringer som ikke er helt problemfrie. Samtidig har vi nylig sett at ledende europeiske politikere, som Angela Merkel i Tyskland og David Cameron i Storbritannia, har tatt et «oppgjør» med multikulturalismen [2]. Hva betyr det? At vi ikke anerkjenner kulturelle forskjeller? At vi ønsker å nulle dem ut? Eller at vi ønsker å definere nye spilleregler for det økte mangfoldet som preger hele Europa?

Universelle verdier?
Finnes det universelle verdier, som deles av alle mennesker (gitt at de fikk anledning til å praktisere dem)? I en morsom artikkel i boken «Rettferdighet» tar Thomas Hylland Eriksen opp spørsmålet om det finnes universelle oppfatninger om hva som er rettferdig [3]. I artikkelen går han empirisk til verks, og spør om det finnes sider ved et begrep om rettferdighet som kan gjenfinnes som «fellesmenneskelige» på tvers av kulturer og geografi.

Han starter med å konstatere at da Menneskerettighetserklæringen til FN skulle vedtas i 1948 var det flere land som hadde reservasjoner, på litt ulike punkter og med litt ulik begrunnelse. For noen land var spørsmålet om individuelle demokratiske rettigheter litt slitsomt, for andre var det vanskelig å akseptere full trosfrihet. Det fantes også fagfolk som mente at verdigrunnlaget var for dominert av «vestlig tenkning» og ikke tok hensyn til kulturell variasjon. Hva som er «universelt» er derfor ikke nødvendigvis åpenbart.

Hva som er rettferdig er heller ikke åpenbart. I sin gjennomgang finner Hylland Eriksen likevel tre trekk ved begrepet «rettferdighet» som kan gjenfinnes svært mange steder på kloden:

Det første trekket kan vi kalle et prinsipp om forholdsmessighet, - at straffen for en forbrytelse skal stå i et rimelig forhold til den forbrytelsen som har skjedd, og motsatt: At en belønning skal stå i et rimelig forhold til den innsatsen som er nedlagt. «Du skal høste som du sår.» Hva som er et «rimelig» forhold vil naturligvis variere mye på tvers av kulturer, - likevel er selve tanken om at det skal være et slags forhold mellom forbrytelse/innsats og straff/belønning nokså universell;
Det andre trekket er forakten for snylteren, som også ser ut til å finnes over alt. I de fleste kulturer blir de som snylter og unndrar seg sine naturlige plikter raskt identifisert og møtt med motvilje – kanskje til og med forfølgelse og straff. Ideen om å «gjøre opp for seg» har bred tilslutning;
Det tredje trekket han finner kan vi kalle gjensidighet (på fagspråket: resiprositet), som er verdien av uformelle sosiale bånd som skaper en følelse av forpliktelse og ansvar mennesker i mellom (i motsetning til f.eks. en formell og kontraktuell forpliktelse). Slike følelser av gjensidighet fungerer i de fleste samfunn som et «sosialt lim» - og gjør at fenomener som tillit og respekt kan utvikles og opprettholdes.

Så langt det universelle. Og det er interessant at mye av dette også finnes i innstillingen om integreringspolitikken, der forholdet mellom retter og plikter er sterkt understreket, og der en minner om at «alle har noe å bidra med» og at velferdsordningene våre ikke må «virke pasifiserende eller gjøre mottaker til klient.» Tanken om velferdsstaten som et «spleiselag» er et velbrukt bilde i sosialdemokratiet, og spleiselag har sjelden plass til snyltere. Innstillingen understreker også sterkt gjensidigheten mellom innvandrerne og det samfunnet de kommer til. Men tyngden er likevel lagt mer på det kontraktuelle enn på det uformelle. Her er et viktig avsnitt:

«Vi skal stille krav til innvandrere som kommer til Norge og vi skal stille krav til samfunnene som tar i mot innvandrere. Integrering er en gjensidig prosess. Når vi er trygge på samfunnsfundament og spilleregler, vil vi også være trygge på annerledeshet og til å utvikle vår egen identitet. Det følger av dette at det er et brudd på den norske samfunnskontrakten å hevde at tilhørighet i en kultur eller religion unntar den enkelte fra samfunnets plikter og rettigheter.»

Her stoppet jeg litt opp. Det er overgangen mellom de to siste setningene i dette sitatet jeg spesielt stusser ved. For det første er jeg usikker på språkbruken: Selve «kontrakten» er jo mildt sagt underspesifisert i dokumentet, og det er også de pliktene og rettighetene som kontrakten regulerer. For det andre er jeg usikker på om vi snakker om en implikasjon her. Er det virkelig slik at «det følger av» trygghet på spillereglene og egen identitet at brudd på «samfunnskontrakten» blir urimelige? Kan det ikke tenkes at spillereglene i seg selv fører til at «kontrakten» blir uklar, og dermed åpner for mulige konflikter? Det tror jeg.

Individuelle rettigheter
En underspesifisert kontrakt åpner nødvendigvis for tvist og tolkning. Og dette bringer oss inn i spørsmålet om det flerkulturelle, - altså om hvordan storsamfunnet skal regulere et mangfold av kulturer innenfor en felles ramme. Dette er et spørsmål som går langt forbi bare innvandring og integreringspolitikk, det handler om dilemmaer som finnes i alle moderne og liberale samfunn; - samfunn som f.eks. har universelle menneskerettigheter som del av sitt «fundament», og der det finnes minoriteter av ulike slag (ikke bare etniske eller religiøse).

Individuelle rettigheter, som f.eks. FNs menneskerettigheter [4], er ment å være ukrenkelige, - dvs. de kan ikke legitimt krenkes selv av et overveldende flertall, men legger tvert i mot begrensninger på flertallets lovgivning og styring av samfunnet. En klassisk menneskerettighet er f.eks. trosfrihet eller samvittighetsfrihet (freedom of conscience), og dilemmaene oppstår når «samfunnskontrakten» enten pålegger individene plikter som de selv mener er i konflikt med deres egen personlige oppfatning eller dersom de blir nektet rettigheter som de etter egen oppfatning burde ha.

Trosfrihet dukker dermed opp som en utfordring selv for godt sekulariserte samfunn (som det norske) fordi rekkevidden av personlige og religiøse oppfatninger kan strekke seg langt inn i den sfæren av reguleringer der flertallet mener seg å ha full rett til å pålegge alle samfunnsmedlemmer visse plikter (f.eks. militærtjeneste), eller å frata dem visse rettigheter (f.eks. retten til å etablere privatskoler).

Det finnes med andre ord et «grenseland» der det ikke er alltid er klart om flertallet kan bestemme visse reguleringer og samtidig være sikre på at de ivaretar alle borgeres individuelle rettigheter. Og i så fall er overgangen mellom de to nevnte setningene i avsnittet over åpen for diskusjon. Kan det finnes «norske verdier» som ikke er så universelle, tross alt? Og motsatt: Kan det finnes universelle verdier som burde innarbeides i det «norske» verdisettet?

Kritikk av utvalgets innstilling
En av dem som har kritisert integreringsutvalgets innstilling er Espen Søbye i Morgenbladet [5]. Hans kritikk dreier seg særlig om tre forhold. For det første mener han at utvalget undervurderer hvilken ressurs innvandrere faktisk er – og har vært – for Norge. Den kritikken er det vanskelig å være enig i når man forholder seg til teksten i innstillingen, der det motsatte poenget blir understreket flere ganger. Det skal en viss vrangvilje til for å nå fram til Søbyes konklusjon, men han har selvsagt rett i at Norge for lengst har blitt avhengig av den ressursen som innvandrere representerer og at innvandrere – som alle andre mennesker – er mer enn et middel. De er individer med selvstendige rettigheter og livsprosjekter.

For det andre mener Søbye at utvalgets innstilling undervurderer innvandrernes rolle som politiske aktører, og som potensielle støttespillere i Arbeiderpartiets eget politiske prosjekt. Han mener innstillingen har en uklar avsenderadresse. Hvem er det som skriver? Er det regjeringen? Partiet? Forvaltningen? «Det norske samfunnet»? Denne kritikken kan det være lettere å forstå. Formelt sett er det et utvalg i Arbeiderpartiet som har levert innstillingen, men språkbruken kan forvirre. Her er det snakk om både sosialdemokratiske verdier og om generelle samfunnsverdier i skjønn forening. Og om det finnes en etablert «samfunnskontrakt» i Norge er i alle fall ikke jeg kjent med innholdet i den, og jeg har bodd i Norge i hele mitt liv. Jeg er enig i at innstillingen hadde tjent på å være mer presis på disse punktene. Derimot er jeg ikke enig i at spørsmålet om innvandrernes selvsagte rolle som fullverdige medlemmer i det norske politiske demokratiet er svakt kommunisert. Utvalget skriver f.eks. dette om politisk deltakelse:

«Arbeiderpartiet ønsker at alle som bor lovlig i Norge skal være en del av det norske samfunnet. (...) Vi ser på de som har innvandret til landet vårt som en ressurs og viktige bidragsytere til samfunnet vårt. Deltakelse gjennom utdanning, i arbeidslivet og i det sivile samfunnet er en forutsetning for dette. Men også deltakelse og representasjon i våre demokratiske prosesser og organer. Vi vil at alle som ser en fremtid i Norge skal bli fullverdige samfunnsborgere i landet vårt, med de plikter og rettigheter det medfører. Vi ønsker at de skal bli norske statsborgere.»

Søbyes tredje ankepunkt handler om det han nok mener er mangel på et liberalt sinnelag i utvalgets innstilling. For eksempel skriver han at «det er noe ufyselig» over forslaget om å språkteste barn i løpet av det året de fyller 4, - selv om dette kan la seg gjøre og vise seg nyttig. Han skriver også:

«Selv om det flere steder står at integrering er en gjensidig prosess, er det i hovedsak innvandrerne som må forandre seg. Det får dokumentet til å kommunisere en vemmelig undertekst: integrering er lik fornorskning.»

Denne kritikken er viktig. Men er den riktig? Jeg mener svaret bare delvis kan være ja, rett og slett fordi utvalget har tatt seg jobben med å drøfte en rekke tiltak – store og små – der det fortsatt er behov for forbedringer når det gjelder integrering. Da er det vanskelig å unngå å legge vekt på hvor viktig det er å kunne norsk, for eksempel. Det samme gjelder spørsmål om utdanning og yrkesaktivitet. Et liv basert på stønader i Norge er ofte en sikker oppskrift på isolasjon og nye sosiale problemer, - og det gjelder like mye for etniske nordmenn som for innvandrere. Det er urimelig å kritisere utvalget for å legge vekt på en slik realitet, når temaet tross alt er integrering i et samfunn der verdien av deltakelse i arbeidslivet og av å være selvforsørget tillegges svært stor vekt.

Så kan man hevde at det er paradoksalt å insistere så sterkt på innvandrernes plikt til å innrette seg mest mulig slik at de blir selvforsørget samtidig som antallet etniske nordmenn på trygd stadig når nye høyder. Men det er i en viss forstand å blande kortene. De norske trygdeutfordringene er formidable, men det er likevel et faktum at enkelte innvandrergrupper er overrepresenterte som arbeidsløse og som trygdemottakere. Det er et problem både for de det angår direkte og for samfunnet, og derfor er det relevant å diskutere tiltak som kan få disse systematiske forskjellene ned.

På den andre siden er Søbye inne på noe viktig. Snakker vi om integrering, mens vi egentlig mener assimilering, - med andre ord at politikken skal utformes slik at de som kommer til landet har en plikt til å bli mest mulig «like» etniske nordmenn? Det er her det er nødvendig å være presis. Flere av de foreslåtte tiltakene er obligatoriske (altså plikter) og det er lett å tenke den tanken at innvandrere flest ikke vet sitt eget beste og derfor ikke er i stand til å gjøre de «riktige» tingene i integrasjonsprosessen. Det er positivt feil, og gir et perspektiv «ovenfra og ned» som er uheldig.

Fremskrittspartiets omfavnelse av utvalgets innstilling er slik sett tankevekkende. Til tross for at det er lett å se det politiske behovet – Fremskrittspartiet ønsker ingen konkurranse om sin posisjon som det «strenge» innvandringspartiet – er det nødvendig å være tydelig på de ideologiske (og derfor verdimessige) forskjellene mellom en gjennomtenkt sosialdemokratisk politikk og Fremskrittspartiets prinsippløse populisme. Her synes jeg at utvalgets innstilling balanserer dårlig, men det passer samtidig inn i en større europeisk trend, jfr. både Merkel og Cameron over.

Det norske selvbildet
Integreringsutvalget har forsøkt å gi en oversikt over de viktigste verdiene som preger det norske samfunnet, og som dermed er ett viktig utgangspunkt for all integrering. Dette kan sammenlignes med å gi en karakteristikk av det norske selvbildet; - hvordan ser vi på oss selv, hva er vår identitet?

Dette er også temaet for en høyst lesverdig rapport som nylig ble skrevet på oppdrag av den norske Europautredningen [6]. Rapporten, som er skrevet av Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann, fokuserer spesielt på hvordan Norges forhold til EU og resten av Europa preger vår egen identitetsdannelse. Særlig har de sett på utviklingen siden folkeavstemningen om EU i 1994.

Egen identitet er jo noe som etableres ved å sammenligne seg med andre, og bli klar over likheter og forskjeller. Eriksen og Neumann finner at i årene etter 1994 har EU betydd svært lite for det norske selvbildet; - EU er ikke lenger en interessant størrelse for vår oppfatning av oss selv, det er helt andre ting vi er opptatt av i den forbindelse. De skriver:

«Sett under ett er det slående hvordan litteraturen om norsk identitet har dreid fra å omhandle forholdet til Europa og EU i årene like etter folkeavstemningen i 1994, til å dreie seg om forholdet til minoriteter hjemme og såkalt fattige land i sør.»

Det viktigste som har skjedd internasjonalt i årene mellom 1994 og 2010, og som har betydning for hvordan vi tenker omkring oss selv, har ingen ting med verken EU eller EØS-avtalen å gjøre. Det viktigste som har skjedd er terrorangrepet mot USA den 11. september 2001:

«På et globalt, geopolitisk plan fremstår det i ettertid som tydelig at det store tidsskillet i perioden 1994-2010 ble markert av terrorangrepet mot USA 11. september 2001. I de påfølgende årene har USA og dets alliertes kamp mot islamsk terrorisme, som blant annet har avstedkommet to uavsluttede kriger, preget geopolitikken også i Europa, inklusive Norge. Globaliseringen, som på 1990-tallet generelt ble sett på som et mulighetsrom, fremstod nå i økende grad som en trussel.»

Vi er med andre ord ikke spesielt opptatt av våre nærmeste naboer når vi nå diskuterer spørsmålet om nasjonal identitet, vi er mer opptatt av forhold her hjemme – eller av forhold som ligger geografisk nokså langt unna. Dermed blir den norske integreringsdebatten litt spesiell. Eriksen og Neumann skriver:

«Det som gjør Norge spesielt, er at kampen om arbeid ikke er en problemstilling som blir uttrykt som gruppebasert etnisk konkurranse. Tvert i mot ser vi i dag framveksten av et etnisk segregert arbeidsmarked i Norge, kanskje særlig i Oslo, hvor minoritetsgrupper som pakistanere, polakker og svensker dominerer i visse nisjer i arbeidsmarkedet, hvor de ikke konkurrerer direkte med norske arbeidstakere. Den kulturaliserte diskursen om minoriteter, hvor religion for tiden spiller en hovedrolle, er derimot sterk i Norge, men den artikuleres gjerne som et bilateralt forhold mellom Norge og minoriteter, eventuelt deres avsenderland, og ikke som et europeisk fenomen med en avlegger i Norge.»

Tanken om at Norge for alvor har blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn er smertefull på flere måter. Det tror jeg vi må erkjenne, for ellers blir den intoleransen og fremmedfrykten som faktisk eksisterer vanskelig å forstå. Norge har vært blant de mest homogene protestantiske landene i Europa; - forfatterne minner om at jesuitter ikke fikk adgang til landet før i 1956, og da fordi Norge måtte oppheve forbudet for å kunne bli medlem av Europarådet (det var fortsatt et mindretall på Stortinget som stemte mot). Det finnes nok av de som kunne ønske seg denne homogeniteten tilbake. Men motsatt finnes det også mange som ser på den gradvise sekulariseringen av samfunnet som en viktig seier, og som derfor opplever det som slitsomt å måtte forholde seg til trosfrihet og ytringsfrihet fra en «annen» vinkel; - nemlig som liberale rettigheter.

I 2007 var polakkene den største minoritetsgruppen i Norge for første gang, foran svensker og pakistanere. Men det er nok ikke polsk katolisisme som plager oss, og heller ikke mulig påvirkning fra svensk ateisme eller fritenkning. Det er islam som plager oss, - strekt preget av inntrykkene fra islamistisk terror over hele verden, og med en underliggende frykt for at et muslimsk livssyn er uforenlig med moderne, demokratiske verdier.

Religiøs praksis
I sekulære samfunn er religiøse overbevisninger stort sett «privatisert», og noe man sjelden snakker om utenfor de sammenhengene der de «hører hjemme».

I mange muslimske samfunn er dette snudd på hodet: Religion er i høyeste grad et offentlig anliggende, den skal synes og merkes, og prege hverdagslivet. Religionen gir føringer på stort og smått, - kanskje særlig smått: Ofte hører vi om en opptatthet av sømmelighet og regler for adferd (særlig hva angår kvinner og deres ærbarhet) som både er vanskelige å forstå og akseptere. De tragiske pakistanske blasfemilovene kan tjene som et eksempel. Den troende må hele tiden være på vakt for andres blikk og vurderinger i et endeløst strev for hele tiden å vise at man er «tilstrekkelig» ærbar, respektfull og troende. (Dette er naturligvis en form for negativt gruppepress som vi kan finne igjen også i andre sammenhenger, inkludert i vestlige land.)

Utgangspunktet er altså at religionen er noe som skal vises fram, og slett ikke skjules. Religionen har mange praktiske – og synlige – konsekvenser. Her ligger en konflikt mellom norsk «egalitær individualisme» med privatisert religion, og en kulturbakgrunn som er preget av synlig religiøs praksis og sterke koder om ære, sømmelighet og gruppetilhørighet (særlig til familien).

Ett konkret eksempel knytter seg til familiens rolle ved inngåelse av ekteskap. Her har vi på den ene siden den «norske» verdien om at alle skal stå fritt til å velge sin egen ektefelle, og en alternativ verdi om at ekteskap først og fremst er et familieanliggende der familiens «ledende» personer skal ha det siste ordet. Et annet eksempel er religiøse krav til påkledning, der mange land diskuterer lovforbud mot bestemte klesdrakter som burka (noe som allerede er vedtatt i Frankrike og Belgia). Et tredje eksempel kan være synet på det verdimessige grunnlaget for barnas utdanning og opplæring, der vi både kjenner debatten om «intelligent design» i USA og kontroversielle spørsmål om retten til å etablere religiøse privatskoler i Norge.

Kulturforskjellene knytter seg dessverre også opp til systematiske sosiale forskjeller i de fleste europeiske land. Innvandring har ført til segregering og isolasjon mange steder, - og til framvekst av egne samfunn «på siden» av de øvrige hovedstrukturene i samfunnet. Enkelte kulturforskjeller viser seg å være vanskeligere å overkomme enn andre, og her skiller bl.a. umoderne familie- og klantradisjoner seg negativt ut. Problemet går begge veier; - ikke bare er det frykt og fiendtlighet hos den etniske majoriteten, men også innvandrerne ønsker å holde seg for seg selv. Resultatet er ulykkelig, og fortjener derfor debatt. Den danske forfatteren Jens-Martin Eriksen beskylder i Morgenbladet Abid Raja for å unnlate å ta et oppgjør med de negative trekkene som finnes i enkelte innvandrermiljøer [7]:

«(..) Filleproletariseringen av innvandrere i Vest-Europa er ikke noe eventyr. Segregeringen og underkvalifiseringen av disse, og utstøtelsen av dem fra arbeidsmarkedet og henvisningen til et lukket og formørket liv i ghettoer i storbyene, er ikke noe eventyr, det heller. Disse effektene er konsekvenser av det dunkle hykleriet og de førmoderne, tribalistiske og klanavhengige strukturene som innvandrere i altfor stor grad bærer med seg når de slår seg ned i de vesteuropeiske landene. Norge er ikke noe unntak.»

Eriksen mener at Raja spiller et dobbelspill; på den ene siden kritiserer han mangel på handlekraft og styrke i den norske integreringspolitikken (altså det Norge bør gjøre), men på den andre siden er han forsiktig med å trekke fram de negative sidene ved kulturen hos enkelte innvandrergrupper som representerer minst like sterke hindringer i integreringsarbeidet.

Raja vil sikkert svare på denne anklagen, men det er likevel klart at åpen religions- og kulturkritikk er viktig i ethvert liberalt samfunn. Det kan ikke være slik at vi står fritt til å kritisere statskirken og det norske samfunnet, mens vi må legge bånd på oss når det gjelder å kritisere islam og enkelte innvandrerkulturer. Retten og friheten til kritikk skal være akkurat like sterk i begge tilfeller, noe annet er en grunnleggende misforståelse.

Men motstykket til åpen religions- og kulturkritikk er det liberale samfunnets vilje til å verne om trosfriheten og andre individuelle rettigheter. Dette er et hensyn vi simpelthen ikke slipper unna, uansett hva vi måtte mene om islam, kristendom eller andre livssyn.

Det er mulig å spørre om kravene til framtidig ektefelle, bestemte klesdrakter eller bestemte former for opplæring er «religiøse» i noen rimelig forstand, eller om de bare er spørsmål om tradisjoner som har utviklet seg parallelt med den religiøse praksisen, og som vi derfor kan regulere ved bruk av lover uten å true religionsfriheten. Mange mener det siste. I Arbeiderpartiet er det f.eks. noen som mener det er greit å forby alle privatskoler (ikke nødvendigvis bare muslimske) og klesdrakter som niqab og burka. Arbeiderpartiets integreringsutvalg foreslår for sin del forbud mot bruk av religiøse hodeplagg ved utøvelse av politiyrket eller som dommer, men paradoksalt ikke i forsvaret eller i tollvesenet – der slike plagg i dag er tillatt. Tanken synes å være at bruk av religiøse plagg strider mot prinsippet om at politiet og domsmakten skal være nøytral i anvendelse av lovene – noe som etter min mening er en dyp kategorifeil, fordi det impliserer at religiøs overbevisning nødvendigvis er i konflikt med rettsstatens prinsipper. Et slikt argument er ikke mulig å etablere innenfor en demokratisk og liberal ramme. Man tvinges til å tenke tilbake til John Locke (1632-1704), som mente at religionsfrihet var en kritisk viktig verdi – bortsett fra for katolikker og ateister, som burde stenges ute fra samfunnet.

Isteden bør vi erkjenne at vi står overfor en reell problemstilling, fordi det ikke kan være opp til andre å avgjøre hva enkelte mennesker holder som alvorlige religiøse overbevisninger. Fra utsiden kan man mene at spørsmålet om klesdrakter er «utenfor» religionen, og at det er en misforståelse hos de det angår å hevde at det å kle seg på bestemte måter er et spørsmål om rettroenhet (eller, i det minste, god moral). Men hvis spørsmålet om hva som er «rett» tro (eller religiøs praksis) er noe som kan avgjøres utenfra, det vil si av mennesker som selv ikke deler den religiøse oppfatningen det er snakk om, så har vi effektivt opphevet trosfriheten. Da er det opp til andre å avgjøre hva som er en «grei» personlig overbevisning, hvilket er en selvmotsigelse.

Rawls: Overlappende konsensus og rimelighet
Trosfrihet er bare én verdi – om enn en viktig verdi – som peker mot en mer generell utfordring: Dersom målet for integrering i et flerkulturelt samfunn ikke er assimilasjon, men tvert i mot at ulike kulturer (og dermed ulike sett av verdier) skal kunne leve side om side innenfor et overordnet rammeverk, kan vi ikke bare ha et syn på hva som «kreves» av ulike minoriteter eller hvordan vi best kan unngå sosiale problemer (som diskriminering, arbeidsløshet eller sosial isolasjon), selv om dette er viktig nok. Vi må også ha et syn på hvordan vi kan utvikle lover og felles regler som har tilstrekkelig legitimitet, - selv blant personer med høyst ulike oppfatninger og verdier knyttet til hva som er et «godt samfunn». Vi må med andre ord diskutere hvordan vi kommer fram til den «kontrakten» - eller det «fundamentet» - som Arbeiderpartiets integreringsutvalg uten videre tar for gitt.

Den amerikanske filosofen John Rawls (1921-2002) var opptatt av dette. At en lov er legitim betyr at den kan praktiseres, men det gir ikke nødvendigvis alle borgere noen grunn til å betrakte den som rimelig. Stabiliteten i samfunnet kan over tid trues dersom mange føler at lovene (eller «samfunnskontrakten») nettopp er urimelige, om de er aldri så legitime. For å løse opp en slik utfordring mente Rawls at samfunnet bør søke mot noe han kaller «overlappende konsensus» ; - en situasjon der borgerne støtter de samme lovene, men gjerne av ulike grunner.

Utgangspunktet er en situasjon der borgerne i et samfunn deler noen verdier, men ikke alle, og der det kan være store uenigheter om hva som er et «godt samfunn», «god moral» eller hva som gjør en bestemt lov «rettferdig.» For Rawls er slike uenigheter ikke nødvendigvis problematiske, og sannsynligvis uunngåelige i et flerkulturelt samfunn. Det avgjørende er hvilke faktiske lover man blir enige om, - samtidig som de enkelte borgere må kunne stå fritt til å begrunne loven ut fra sitt eget perspektiv (livssyn, ideologi, verdigrunnlag). Han ønsker altså å etablere et skille mellom lovens innhold (og konsekvenser) på den ene siden og dens begrunnelse på den andre.

Dette er en krevende øvelse, men ett kjent eksempel på hvordan en verdi (eller rettighet) kan begrunnes ut fra helt ulike ståsteder knytter seg til erklæringen fra Det andre vatikankonsil (1965) om nettopp religionsfrihet. Her heter det bl.a. [8]:

“This Vatican Council declares that the human person has a right to religious freedom. This freedom means that all men are to be immune from coercion on the part of individuals or of social groups and of any human power, in such wise that in matters religious no one is forced to act in a manner contrary to his own beliefs. Nor is anyone to be restrained from acting in accordance with his own beliefs, whether privately or publicly, whether alone or in association with others, within due limits. The council further declares that the right to religious freedom has its foundation in the very dignity of the human person, as this dignity is known through the revealed Word of God and by reason itself. This right of the human person to religious freedom is to be recognized in the constitutional law whereby society is governed and thus it is to become a civil right. (1965, art. 2)”

I følge konsilet er religionsfrihet noe som følger av katolisismens menneskesyn og av troen på Gud. For ikke-troende, eller for ikke-katolikker, er en slik begrunnelse utilfredsstillende, ja kanskje til og med fundamentalt gal. Men i følge Rawls er ikke det avgjørende, - det avgjørende er selve innholdet i rettigheten, at alle mennesker har rett til å trosfrihet og til å praktisere sin egen tro.

Det er da mulig å tenke seg at en ateist, en muslim eller en protestant, fra hvert sitt ulike ståsted, kunne komme fram til samme konklusjon, men med helt ulike begrunnelser. I så fall har vi «overlappende konsensus». En forutsetning for å etablere en slik enighet er naturligvis at de det angår opptrer med rimelighet (reasonably) overfor hverandre. Dette samsvarer med menneskesynet til Rawls:

«Humans are not irredeemably self-centered, dogmatic, or driven by what Hobbes called, “a perpetual and restless desire of power after power.” Humans have at least the capacity for genuine toleration and mutual respect. This capacity gives hope that the diversity of worldviews in a democratic society may represent not merely pluralism, but reasonable pluralism.»

Dialog og enighet på tvers av kulturer og religiøs overbevisning er i praksis ikke mer enn et ideal, noe historien er full av bevis på. Men ideologi handler nettopp om slike idealer, og derfor fortjener de å bli reflektert når vi lager dokumenter med tungt, verdimessig innhold. Ideen om «overlappende konsensus» bygger på at et flerkulturelt samfunn er noe mer enn et modus vivendi, - en ren maktbalanse mellom ulike verdiorienteringer (eventuelt regulert ved hjelp av «kontrakter»). Isteden bygger hele den politiske kulturen på en tanke om frivillig gjensidighet (eller resiprositet, som vi husker blant Eriksens «universelle» oppfatninger om rettferdighet):

«According to this principle political power may only be used in ways that all citizens can reasonably be expected to endorse. The use of political power must fulfill a criterion of reciprocity: citizens must reasonably believe that all citizens can reasonably accept the enforcement of a particular set of basic laws. Those coerced by law must be able to endorse the society's fundamental political arrangements freely, not because they are dominated or manipulated or kept uninformed.»

Vi kan være uenige om bestemte lover, men bør likevel finne dem «rimelige» (reasonable). Lakmustesten til Rawls på om en lov er «rimelig» er at vi har rimelig grunn til å tro at alle borgere vil finne det rimelig at loven praktiseres, selv om de er uenige i lovens bestemmelser. Det er lett å finne moteksempler. Den norske abortloven hadde – og har muligens fortsatt – sine motstandere, som ikke bare er uenige i loven, men også i at den praktiseres. Den norske militærnekterloven er et annet eksempel på en lov der enkelte, av overbevisningsgrunner, motsatte seg lovens anvendelse (og derfor havnet i fengsel). Vi har også eksempler på sivil ulydighet, der folk med sterke overbevisninger forsøker å blokkere gjennomføring av lovlig fattede vedtak.

Likevel er hoveddelen av norske lover slik at de består testen til Rawls: Man kan være uenig i skatteloven, men betaler likevel skatt. Man kan være uenig i trafikkloven, men holder seg likevel stort sett til fartsgrensene. Man kan mislike visse sider ved valgloven, men deltar likevel i valg. Man kan være uenig i at tvangsekteskap er forbudt, men respekterer likevel forbudet. Og så videre. Legitimiteten av lovene er sterkt knyttet til at vi aksepterer at de praktiseres, selv om vi er uenige i dem. Uten at en slik holdning er utbredt, ja, at den faktisk deles av et stort flertall, det farlig for demokratiets stabilitet.

Norske verdier – igjen
I et liberalt samfunn skal det være plass til folk som er motstandere av ytringsfrihet, under forutsetning av at de aksepterer at ytringsfrihet finner sted. Det skal være plass til folk som er motstandere av demokratiet, så lenge de aksepterer at det er demokratiske prinsipper som regulerer samfunnet. Ja, det skal i prinsippet være plass for folk som helst vil sette fyr på stavkirker, så lenge de ikke gjør alvor av det.

Hva er alternativet? Jo, det er å nekte folk å mene hva de vil, dvs. kriminalisere dem på grunnlag av hva de mener og ikke på grunnlag av hva de gjør. Et slikt samfunn ønsker ingen sosialdemokrat.

Dette handler om yttergrensene for det liberale samfunnet, men nettopp derfor er språkbruken i innstillingen til Arbeiderpartiets integreringsutvalg problematisk. Her står det som kjent:

«Demokrati, rettsstat, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd er de sentrale kjennetegnene. Dette er et fundament for alle som velger å bo i Norge, det er her vi finner verdigrunnlaget for integreringspolitikken og den samfunnskontrakten som gir alle plikter og rettigheter.»

Det som er galt er ikke å tilkjennegi støtte til visse verdier, noe som både er en rett og en plikt for et politisk parti. Det som er galt er å legge til grunn at disse verdiene utgjør et klart «fundament» som alle i Norge deler, og har en felles oppfatning om. For det er nemlig ikke nødvendigvis tilfellet – og dermed blir språkbruken villedende.

Eller var dette med «samfunnskontrakt» ikke så alvorlig ment, men heller et forsøk på litt «streng» språkbruk? Jeg tror helst det siste. Resultatet er likevel ikke vellykket, fordi en rekke offensive og gode forslag for bedring av integreringspolitikken nå er pakket inn i en språkbruk som verken Arbeiderpartiet eller andre egentlig kan hefte for. Men da mister ordene sin mening. Derfor er det nødvendig å skrive om denne delen av utvalgets innstilling slik at landsmøtet i partiet kan behandle en tekst som fullt ut gjenspeiler de liberale verdiene som sosialdemokratiet er grunnlagt på.

Er så de «norske verdiene» gode nok, eller er det rom for forbedringer?

Er toleranse en typisk norsk verdi? Jeg tror ikke vi kan si det. Nylig hørte vi om «opprør» i Bodø fordi kommunen har vedtatt at det bl.a. skal settes opp veiskilt med samiske stedsnavn, og i Elverum fikk en rektor pepper fordi han hadde bestilt historiebøker på nynorsk til elevene. Og dette var bare to aktuelle eksempler. Nei, vi må nok erkjenne at toleranse er en underutviklet verdi hos oss.

Burde toleranse være en norsk kjerneverdi? Så absolutt! Derfor bør det legges inn et ekstra avsnitt om hvor viktig denne verdien er – og hvordan vi alle har et ansvar for å utvikle den – i Arbeiderpartiets integreringspolitiske dokument.

Hva med trosfrihet, - er det en verdi som nordmenn flest legger vekt på? Egen trosfrihet, sikkert. Men hva med andres? Her tror jeg igjen at vi sliter i landet vårt. Og også dette er noe som utvalgets innstilling bør reflektere.

Trosfrihet er for det første en grunnleggende individuell rettighet. Av dette følger det – på den «negative» siden – at verken familien eller andre har rett til å påtvinge noen et bestemt livssyn, eller bestemte religiøse praksiser (som bruk av religiøse plagg) mot deres egen vilje. Når dette likevel skjer, er det et overgrep – og må behandles deretter.

Men trosfrihet har også en positiv side, som bl.a. omfatter retten til å praktisere sin religion slik man selv mener er riktig, inklusive retten til å bære religiøse plagg. For mange foreldre er det dessuten viktig at opplæringen på skolen skjer i samsvar med de religiøse verdiene de selv har. Derfor er det lov å etablere private skoletilbud basert på livssyn i Norge. I innstillingen fra Arbeiderpartiet heter det at de er «svært skeptiske til flere religiøse private skoler.» Men det er en holdning, ikke et standpunkt. Arbeiderpartiet må være i stand til å ta stilling til retten til etablering av religiøse private skoler.

For min del har jeg problemer med å forstå at svaret kan bli noe annet enn «ja». For det første er det slik at alle skoler i Norge skal ha et offentlig godkjent undervisningstilbud, og ligge under offentlig tilsyn og kontroll. Dermed er det fullt mulig å ta hensyn til bekymringer knyttet til eventuell religiøs indoktrinering, bruk av ubalanserte og dogmatiske læremidler, diskriminering av minoritetselever og så videre. Men for det andre er det kraftig negativt signal til landets religiøse minoriteter å frata dem en rettighet som oppfattes som helt naturlig for den religiøse majoriteten i Norge. Og da er vi virkelig i konflikt med ideen om at reguleringer i samfunnet bør virke «rimelige».

Referanser:
[1] http://arbeiderpartiet.no/Politikken/Landsmoetet-2011/Integreringspolitisk-dokument/%28language%29/nor-NO
[2] http://www.bbc.co.uk/news/uk-politics-12415597
[3] Thomas Hylland Eriksen: Finnes universelle begreper om rettferdighet?, i Halsaa og Hellum (red.), «Rettferdighet», Universitetsforlaget, 2010
[4] http://www.un.org/en/rights/index.shtml
[5] Espen Søbye: Gjør innvandreren upolitisk, Morgenbladet 11.-17. februar 2011
[6] Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann: Norsk identitet og Europa, rapport for Europautredningen, januar 2011
[7] Jens-Martin Eriksen: En moderat opplysningsmann, Morgenbladet 18.-24. februar 2011
[8] http://plato.stanford.edu/entries/rawls/

Revolusjonen i Egypt

2011-02-11T18:00:00.000+01:00

Revolusjoner er ikke vanlige politiske fenomener, og skjer i virkeligheten nokså sjelden. Desto mer oppsiktsvekkende er det som har skjedd i Tunisia og Egypt i løpet av de siste ukene.

I Egypt ser det ut til at landets militære endelig har bestemt seg for å stille seg på siden til folket, og ikke til den (nå avgåtte) presidenten. Det er i så fall et lykkelig valg for egypterne på kort sikt, og burde redusere mulighetene for kaos og vold.

Så er spørsmålet hva slags demokratisk sinnelag de egyptiske generalene egentlig har. Det vet vi ikke, men i dag har de tatt en klok avgjørelse, som det er all grunn til å gratulere med.

Enda en gang har vi sett historie bli til rett foran øynene våre. Egypt og Tunis var ikke de eneste potensielt ustabile regimene i regionen. Egypterne har vist hva som kan oppnås når tilstrekkelig mange holder ut tilstrekkelig lenge. Paradoksalt nok er dette er dårlig nyheter både for Israel og for mullaene i Teheran.

Jeg tror lederskapet i land som Jordan, Syria, Saudi Arabia og - ikke minst - Iran nå har fått enda mer alvorlige bekymringer. Og i nabolandene til Egypt, Libya og Algerie, er heller ikke alt som det skal være.

Hvilket land blir nå det neste der et korrupt og udemokratisk regime må gå?

Revolusjonen i Egypt har potensielt enorme konsekvenser for hele Nord-Afrika, Midt-Østen og langt forbi regionen. Nå må vi fortsatt håpe at volden holdes på et absolutt minimum, og ellers gratulere den vanlige egypter med at folket har lykkes med å kvitte seg med en upopulær president uten legitimitet.

Egypt er alene

2011-02-11T00:00:00.002+01:00

President Hosni Mubarak har nå åpenbart frikoblet seg fra USA, og trolig også fra virkeligheten. Den talen han holdt på egyptisk fjernsyn torsdag kveld var omtrent så malplassert som overhodet mulig. Ingen forventninger ble innfridd. Resultat: Økt raseri, og enda færre muligheter for at Mubarak selv kan få gå av ”med verdighet.”

Han må nå bæres ut av presidentpalasset, og det kommer til å skje lenge før det planlagte valget i september. Spørsmålet er hvem som bærer ham ut: De militære? Folket? Eller begge deler på en gang?

Denne utviklingen var uventet, men ikke helt usannsynlig. Bare det faktum at Mubarak ikke har gått av allerede tyder på splittelse blant de egyptiske generalene. Det er et urovekkende tegn, fordi det innebærer to ting:

At USAs innflytelse i Egypt – og særlig over den egyptiske militærmakten – er mindre enn mange trodde. Og det militære er den eneste kraften som for øyeblikket kan opprettholde ro og orden i landet. Kveldens tale tyder på at generalene ikke vet hva de vil, men også at de ikke tar i mot ”vennlige råd” fra en mektig alliert – for det er liten tvil om at USA helst hadde sett at Mubarak gikk av så fort som mulig. Ja, at de faktisk hadde forventet det. Dermed står generalene i fare for å bli like ensomme som Mubarak. Det er ikke bra. Enn så lenge har militærmakten hatt opprørernes respekt, om ikke tillit. Men det vippepunktet er svært ustabilt.

Egypt befinner seg nå i et politisk vakuum. Den fysiske makten ligger hos ubesluttsomme militære, den politiske og moralske makten befinner seg på torg og gater i Kairo og andre egyptiske byer. Ingen av dem har noen klare planer for hva som skal skje. Ingen av dem har noe tydelig lederskap. Det bringer trusselen om kaos, vold og ytterligere dødsfall nærmere. Det er heller ikke bra.

Det er mange som ønsker at Egypt skal se til Tyrkia for en mulig ”modell” for framtiden. Det er dessverre ønsketenkning, - i alle fall på kort sikt. Historisk er det selvsagt enorme forskjeller mellom situasjonen i Tyrkia i 1922 og Egypt nesten hundre år senere. En slik viktig forskjell er nettopp at de tyrkiske militære den gang var samlet om en felles visjon for landets framtid, og at denne visjonen også hadde bred støtte i folket. Tyrkia hadde i 1922 en samlet militær og politisk ledelse, og har per i dag en militærmakt som åpenbart aksepterer at den politiske makten skal ligge i det sivile samfunnet. Det har ikke Egypt anno 2011. Dessverre.

Politiske vakuum av denne typen er sjeldne, og det varer trolig heller ikke særlig lenge før tomrommet fylles igjen. Den eneste parallellen jeg kan komme på i farten er nedsmeltingen av det tidligere DDR. Der var det også i en kort periode uklart hvem som egentlig hadde kontrollen med landet. Tempoet i utviklingen var frapperende: Det gikk bare tre måneder fra Ungarn åpnet sine grenser for flyktninger fra DDR og til hele statsdannelsen var gått i oppløsning – fra august til november 1989 (da kommunistpartiet sa fra seg makten). I mars 1990 gjennomførte Øst-Tyskland sitt første – og eneste – demokratiske valg. I oktober samme år var Tyskland samlet.

Men dette skjedde altså midt i Europa, og med betydelig uvilje mot unødig uro hos de fleste parter. Jeg er redd det er å håpe på for mye at noe tilsvarende kan skje i Egypt.

Mubarak har i kveld isolert Egypt fra resten av verden, og seg selv fra alle håp om en verdig utgang på revolusjonen. Men en revolusjon uten retning og lederskap er ikke bare en sjelden ting, den er også farlig. Derfor har Mubarak satt mange liv på spill i kveld, tilsynelatende med støtte fra tilstrekkelig mange generaler. Bare det er i seg selv uverdig.

Kunsten å tenkje negativt

2011-02-04T19:28:00.010+01:00

Arthur Schopenhauer og John Gray - to gode pessimistar

Går verda framover, eller går ho ingen stader? Har historia ei retning - ei meining - eller er ho meiningslaus? Finst det noko som heiter framgang?

Du skal ha mykje sjølvtillit og vere sterk i dei intellektuelle klypene for å legga deg ut med tysk idealisme og metafysikk frå Kant og utover. Men det er nett kva Arthur Schopenhauer (1788-1860) gjorde. Som ung, ambisiøs og sjølvfinansiert filosof la han førelesingane sine ved Universitetet i Berlin til same tider som dei til Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831). Det gjekk dårleg. Medan Hegel snakka om korleis historia utvikla seg i samsvar med menneska si fornuft, var bodskapen frå Schopenhauer at det er fånyttes å leite etter meining og rasjonalitet i tilveret. Studentane føretrakk Hegel.

I oversiktsartikkelen om Schopenhauer på Stanford Encyclopedia of Philosophy kan vi lese [1]:

“Among 19th century philosophers, Arthur Schopenhauer was among the first to contend that at its core, the universe is not a rational place. Inspired by Plato and Kant, both of whom regarded the world as being more amenable to reason, Schopenhauer developed their philosophies into an instinct-recognizing and ultimately ascetic outlook, emphasizing that in the face of a world filled with endless strife, we ought to minimize our natural desires to achieve a more tranquil frame of mind and a disposition towards universal beneficence.”

Skal vi tru Schopenhauer finst det ikkje håp om optimisme eller meining i livet; - det finst berre liding eller keisemd. I hovudverket sitt ”Verden som vilje og forestilling” skriv han mellom anna [2]:

”Om vi nå allerede i den erkjennelsesløse natur så, at dens innerste vesen innebar en stadig streben uten mål og uten rast, så trer dette oss enda tydeligere i møte ved betraktning av dyr og mennesker. Hele deres vesen består av vilje og streben, på en måte som bare kan sammenlignes med en uutslukkelig tørst. Grunnen til all viljesbestrebelse er behov, mangel, eller altså smerte, som man allerede i utgangspunktet og ved sitt vesen er hjemfalt til. Mangler vi på den andre side et objekt for viljen, idet det er fratatt oss gjennom en for lettvint tilfredsstillelse, så gripes vi av den frykteligste tomhet og kjedsomhet, dvs. vårt eget vesen, vår tilværelse blir da en ulidelig byrde. Livet svinger altså som en pendel frem og tilbake mellom smerte og kjedsomhet, som i virkeligheten er livets ytterste bestanddeler. Dette har fått sitt svært selsomme uttrykk ved det at mennesket, ettersom det har anbrakt all lidelse og kval i helvete, ikke har annet enn kjedsomhet tilbake i himmelen.”

Nokon populær filosof vart Schopenhauer aldri, sjølv om interessa for arbeida hans auka etter kvart som han vart eldre. Men ein av dei han verkeleg inspirerte var Friedrich Nietzsche (1844-1900), som ut frå Schopenhauer sitt omgrep om ”vilje til liv” utvikla sitt eige omgrep om ”vilje til makt.” Begge var dei pessimistar på menneska sine vegne, men medan Schopenhauer trass i alt kunne finna argument for medkjensle som eit botemiddel mot meiningsløysa i tilveret, var det nett slike kjensler Nietzsche gjekk til angrep på.

Som filosofar er både Schopenhauer og Nietzsche nokså ubehagelege, i alle høve for dei som identifiserer seg med ideane frå ”opplysningstida”, som trur at kunnskap og fornuft kan nyttast til noko godt og som meiner det er mogleg å sjå positivt på framtida. Vi let oss provosere av tankane deira om at livet er utan meining, og at det håplaust å tru at fornuft og rasjonalitet kan hjelpe oss til å bringe verda framover. Medan Schopenhauer meinte at det var lite å gjere med noko som helst, utvikla Nietzsche sin eigen teori om den evige tilbakekomsten – at alt som har skjedd vil gjenta seg sjølv på nøyaktig same måten i det uendelege. Eit lite triveleg perspektiv, - som mange kanskje vil kjenne att frå filmane om ”Matrix” som gjekk på kino for nokre år sidan: Ein evig kamp for fridom som er dømd til uendeleg mange nederlag. Stanley Kubrick gjorde bruk av same tema i sin legendariske film "2001 A Space Odyssey" - der musikken av Richard Strauss refererer direkte til Nietzsche (Also sprach Zarathustra).

Ubehageleg kan vi òg seie at den britiske politiske filosofen John Gray er. Han ein mann som heilt sikkert har lese så vel Schopenhauer som Nietzsche grundig. I virket sitt som forfattar og kommentator har han lagt seg ut med nær sagt alt som tenkjeleg er: Høgresida, venstresida, dei liberale i midten, religiøse, humanistar, agnostikarar, økonomar, sosiologar og sjølvsagt: Andre filosofar.

Saman med Schopenhauer og Nietzsche hevdar også Gray at historia slett ikkje går framover, ja, at sjølve tanken om framsteg (”human progress”) er umogleg. Historia er tvert om syklisk; menneska vil gjenta feila sine om att og om att, kvar gong vi trur vi har hamna på eit visst ”nivå” vil nye omstende nok ein gong velte oss overende. I prinsippet er det ingen skilnad på kristendomen si lære om endeleg frelse, marxismen si tru på det perfekte samfunnet eller det liberale idealet om ei positiv utvikling som byggjer på kunnskap og demokrati. Dei er alle tre døme på illusjonar, - illusjonar som vi ikkje kan klare oss utan – og difor held vi fast ved dei, sjølv om vi har ein indre mistanke om at noko er frykteleg gale med måten vi vurderer verda på.

I eit intervju med Laurie Taylor for magasinet New Humanist [3] seier Gray dette om liberale humanistar:

”Unlike members of most religions in the world, they don't interrogate their own myths. They don't even think that their beliefs might be myths.”

Påstanden til Gray er altså at dei som trur på framsteg og liberale verdiar er ofre for sine eigne ”religiøse” myter, - i den grad at dei ikkje stiller kritiske spørsmål til seg sjølv. Om trua på framsteg seier han mellom anna dette:

“A great many religions saw history as a cycle, not as a narrative of progress. And that's also true for the philosophies of Egypt and ancient Greece. Most ways of giving meaning to human life have not involved the idea of betterment and improvement. But when I put this forward, the naiveté and the innocence - and I might almost say the parochialism - of most liberal humanists, leads them to say, 'Well, if I believed what you believe then I wouldn't get up in the morning'. To which my response is, 'Well, maybe, you shouldn't. Maybe the world would be better off, maybe you would better off, if you had a time of quiet reflection.'”

Schopenhauer kunne ikkje sagt det betre. Det å tru på framsteg er ikkje ein moderne tanke, den er rett og slett umoden:

“But the trouble with the myths of liberal humanism is that essentially - and I almost don't want to say this, it sounds too harsh - they are the myths of adolescence. They deny or repress or somehow forget permanent features of human life. The key example in liberal humanism is the idea that knowledge liberates. I think that knowledge normally simply enhances human power.”

I fylgje Gray blandar dei liberale saman tanken om ”human progress” med erfaringane frå vitskapane. Sett utanfrå er den vitskaplege utviklinga ei historie om stadig aukande kunnskap; - vi forstår meir av naturen, vi lagar stadig ny teknologi, vi får stadig betre medisinar, vi aukar produksjonen vår av nær sagt alt, vi kan gjere ting i dag som var utenkjelege berre for nokre få år sidan. Finst det betre døme på at ting går framover?

Men alt dette er ei stor misforståing, hevdar Gray. Det er rett at vitskap og teknologi set oss i stand til å ”gjere ting”, men dei endrar ikkje dei fundamentale utsikta til menneska. Auka ”kapasitet” er ikkje det same som auka klokskap, ei heving av det moralske nivået eller sivilisatorisk framgang. Tvert i mot, er det noko historia syner oss, så er det at menneska berre sjeldan evner å utnytte ”kapasitetane” sine til noko tenleg. Stort sett endar det med nye våpen, øydelegging av miljøet, meir terror og større liding. Gray deler her perspektiv med den finske filosofen Georg Henrik von Wright (1916-2003), som skapte mykje debatt med boka si ”Vitenskapen og fornuften” på 1980-talet. Gray seier dette om historiske framsteg:

“This is the belief that there is nothing inherent in human life or human nature to prevent cumulative improvement. We'll get to the point where there is no poverty in the world, where there is no anarchy in the world. My view is that all gains in ethics and politics are real but they are all also reversible and all will be reversed and often reversed very easily. For example, I know many liberal humanists that when I said two and a half years ago that torture would come back, they were incredulous. That doesn't tell me they are stupid. That tells me they are in the grip of a belief that makes such a thing unthinkable. They have a narrative, a notion of stages. But when I look at history I don't see any kind of thread, however tenuous, however sometimes broken. What I see is cyclical change, cyclical transformation.”

Gray står i ein lang tradisjon som stiller spørsmål ved om framsteg er moglege. Og han nyttar kjende eksempel frå vår eiga tid for å understreke poenga sine: Tortur og rettsløyse har kome attende til dei liberale samfunna gjennom kampen mot terror, Abu Graib og Guantanamobukta, dei største ulukkene i det førre hundreåret var eit resultat av medviten, moderne og rasjonell planlegging (t.d. verdskrigane, jødeutryddingane, og Stalin og Mao sine massemord), dei store finanskrisene syner at global kapitalisme slett ikkje er nokon stabil vekstmodell. Det har vist seg umogleg å ”skapa” demokrati i land som Afghanistan og Irak.

Etisk og moralsk framgang er ikkje eit spørsmål om opplysning, kunnskap eller læring. På dette punktet er pessimisten Schopenhauer klar [2]:

”For dyd fremgår riktig nok av erkjennelse, men ikke gjennom den ved ord meddelbare, abstrakte erkjennelse. Var dette siste mulig, så lot dyd seg lære, og derved ville vi ha kunnet forbedre enhver moralsk bare ved å uttale dydens vesen og den erkjennelse som ligger til grunn for den, i ord. Slik forholder det seg imidlertid ikke på noen måte. Verken ved etiske foredrag eller ved preken har man noensinne frembrakt moralsk høyverdighet, slik Aristoteles eller noen annens estetikk heller aldri har skapt noen dikter. (…) Sinnelagets ekte godhet, den uegennyttige dyd og det rene edelmot, utspringer altså ikke av abstrakt erkjennelse, men av en umiddelbar og intuitiv erkjennelse som man ikke kan resonnere seg fram til eller bort fra; av en erkjennelse som altså nettopp fordi den ikke er abstrakt, heller ikke kan meddeles til andre.”

Det finst inga kopling mellom moral og fornuft, det finst berre ”ekte” og intuitive enkelthandlingar. Dei er verdifulle nok, men kan ikkje nyttast som element i eit ”program” eller ein ”plan” for framsteg. Tvert i mot, det er når vi lagar og gjennomfører slike program at vi står i fare for å gjere størst ulukke. Som Gray formulerer det:

“Most of the humanists I've talked to get worked up into a frenzy when I point out that in the 20th century the worst and largest crimes against humanity were created by secular regimes. That's just a fact. These totalitarian regimes didn't come from nowhere and they can't be explained by specific traditions like Russian despotism or Chinese traditions because these regimes were in very different places but were all very similar. They were similar because despite their huge historical differences they were pursuing a version of a progressive European revolutionary project which when pursued logically by a government with power always has such results.”

Pessimistar skal vi lytte til fordi dei kan lære oss å sjå ein sak frå eit anna perspektiv. Det er alltid nyttig, men vi er ikkje dermed forplikta til å dele pessimisten sitt syn på verda. Slik er det òg med John Gray. Han er tankevekkande, og det er fortenestefullt. Men han er ikkje allvetande – og godt er det.

Eg tykkjer Gray ofte vert eit offer for sin eigen metode. Han er så ivrig til å peike på kor naive alle andre er at han raskt gløymer sine eigne fordommar. Dei er ikkje så reint få. Eg skal her avgrense meg til tre poeng.

For det fyrste er utlegginga hans av prosjektet frå ”opplysningstida” temmeleg unyansert. Dette var ei svært samansett rørsle, med mange perspektiv og mange stemmer. Men ein hovudtanke bak det europeiske liberale tankegodset er jo nettopp at vi både som enkeltindivid og politiske kollektiv er feilbarlege. Eit tenleg politisk system må ta omsyn til dette; - det er derfor dei liberale rettane og omsynet til mindretalet er så viktige. Likninga ”Hitler = human liberalisme” vert slik sett temmeleg pinleg. At politiske system kan bryte saman og verte erstatta med noko verre er ikkje er spesialinnsikt som Gray er aleine om. Det er noko vi veit alle saman. Det er derfor mange av oss meiner at demokratiske og liberale verdiar er verdt eit forsvar.

Nett no, til dømes, kjempar egyptarane for å kvitte seg med ein korrupt og autoritær president. Ingen veit korleis dette vil gå, og kva for system som kjem etter Mubarak. Eg tenkjer likevel at mellom dei millionar av menneske som i dag er samla i Kairo er det få som har det kjedeleg eller føler meiningsløyse – a la Schopenhauer. Det kan nok vere mykje liding som mobiliserer folk til kamp mot urimelige leiarar, og mellom seg kan dei nok også dele naive håp om ei betre framtid. Men det finst ingen «illusjon» som seier at framsteg i Egypt er dømt til å mislukkast, at eit land som Egypt ”må” vere dårleg styrt, eller at det hadde vore betre for alle om egyptarane hadde halde seg heime – i stille kontemplasjon. Eg kan sjå ein vanskeleg kamp og ein vanskeleg situasjon, men eg kan ikkje sjå det sjølvbedraget som Gray meiner er til stades.

Gray meiner det hadde vore betre om vi la tanken om ”framsteg” bak oss:

“But no one needs to have this belief in progress. I get the impression with a lot of people - not just the humanists but also the self-professed Christians - that they cling on like grim death to some sort of belief in progress because they really feel that if they give that up life's not worth living and chaos will break loose. And what I want to say is that this is an unnecessary fear. Epicurus was very cheerful; he was even cheerful when he was dying. You can have a philosophy or view of human life which is positive and cheerful but contains no trace of a belief in human progress.”

Men det finst ingen nødvendig motsetnad mellom ein forpliktande etikk (som hjå Epikur) og ei tru på at verda kan bli betre. Altså utelukkar ikkje dei to kvarandre. Ein skulle snarare tru at det var motsett, at etikken gjev oss mål som vi lyt strekka oss etter. Slik trur eg òg det er når det gjeld trua på framsteg; - Gray tar feil når han legg til grunn at ei slik tru er det same som å hevde at framsteg alltid vil skje, og at alt som skjer er framsteg. Og – så vidt eg veit – var Epikur opptatt av korleis kunnskap kunne frigjere menneska frå unødig angst for gudane, slik at dei kunne leve lukkelegare liv. Kor fjern er ein slik tanke frå opplysningsideala og kampen for religionsfridom?

For det andre: Gray identifiserer tanken om ”framsteg” med ”store prosjekt” av typen Det tredje riket, Stalins sosialisme i eitt land og ”det store spranget” til Mao, - eller til og med nyliberalisme som den «endelege» økonomiske modellen for verda. Kor rimeleg er det? Om det er politisk og ideologisk måtehald som er uroa hans, finst det heldigvis andre vegar til målet. Kva ein meiner om framsteg kan vere så mykje, og treng i alle høve ikkje inkludera ein visjon om «endelege» løysingar, sjølv om ein formulerer ideelle mål.

Her er det freistande å nytte Gray mot seg sjølv. I boka «Two Faces of Liberalism» (2000) omtalar han det han kallar «minimale krav» til eit anstendig og legitimt styre [4]:

«In contemporary circumstances, all reasonably legitimate regimes require a rule of law and the capacity to maintain peace, effective representative institutions, and a government that is removable by its citizens without recourse to violence. In addition, they require the capacity to assure the satisfaction of basic needs to all and to protect minorities from disadvantage. Last, though by no means least, they need to reflect the ways of life and common identities of their citizens.»

Politiske system som ikkje tilfredsstiller desse krava er ikkje legitime, i fylgje Gray. Neivel? Det var ikkje nett noko kort liste, og ho minnar mistenkelig om ei liste som om lag ein kvar liberal og demokratisk innstilt person kunne ha laga. Det er vanskeleg å lese folkemord og religiøs fanatisme ut av desse krava. Samstundes er lett å tenkje på folk og land i verda som ville ha opplevd eit styre med desse eigenskapane som eit absolutt framsteg. Er det kan hende meininga til Gray at når han sjølv formulerer «minimale» krav så er han på trygg grunn, medan alle andre som arbeider for å betre vilkåra sine nødvendigvis ligg under for myter og illusjonar om «endelege løysingar»?

For det tredje er det grunn til å kritisere Gray si insistering på at det finst ein nødvendig «analogi» mellom vitskaplege framsteg og trua på stegvis «human progress.» Vi må eit godt stykke tilbake i vitskapshistoria for å finne personar som for alvor meiner at vitskapleg framgang er ein lineær prosess. Det er no det eine. Men at det skal vere ei nødvendig kopling mellom eit slikt naivt vitskapssyn og synet på korleis samfunn utviklar seg er og blir ein ugrunna påstand. Rett nok er historia full av eksempel på folk som har trudd for mykje på det eine og det andre (teknologi, biologi, historiske «lover», overlegne raser osb.), men det finst då sanneleg nok av folk som har meint noko anna. Ikkje minst har det vore folk som teke kampen opp mot totalitær tenking innanfor både den liberale og sosialdemokratiske tradisjonen, og då nettopp ut frå eit argument om at trua på den «endelege løysinga» er naiv og derfor farleg. Om Gray kjenner seg einsam er det truleg mest fordi han ikkje har orka å sjå seg omkring.

Kva er det med desse pessimistiske filosofane? Mannfolk som slår seg til i hytter på fjellet eller leilegheiter i storbyane, der dei lever einsame liv og strevar med innhaldet i livet? Kvar kjem den tanken frå at om noko er vanskeleg, så er det nødvendigvis umogleg? Dette er dei spørsmåla eg slit med etter å ha lese Schopenhauer og Gray. Men så innrømmer eg gjerne at eg ikkje er nokon ekspert i kunsten å tenkje negativt...

[1] http://plato.stanford.edu/entries/schopenhauer/
[2] Arthur Schopenhauer: «Verden som vilje og forestilling», Bokklubbens kulturbibliotek, 2007
[3] http://newhumanist.org.uk/939/going-nowhere-laurie-taylor-interviews-john-gray
[4] Her frå Robert B. Talisse: «Two-Faced Liberalism: John Gray's pluralist politics and the reinstatement of Enlightenment Liberalism», Critical Review 14 (2000), no. 4

Kairo brenner, Ankara blomstrer

2011-01-30T18:55:00.005+01:00

Muhammad Ali (1769-1849) og Mustafa Kemal (1881-1938)

Mens Kairo er i flammer og opprør, øker velstanden og selvtilfredsheten i Ankara og Istanbul. Det er permanent krise i Midt-Østen og Nord-Afrika. Men Tyrkia fosser framover. Egypt og Tyrkia er store muslimske land, - 85 millioner i Egypt, 76 millioner i Tyrkia. I begge land er politisk makt nært knyttet til militær makt. Begge land er nære allierte med USA. I begge land er det kritiske spørsmålet hva generalene ønsker og vil.

Både Egypt og Tyrkia er fantastiske land, med en fantastisk historie. Mye av denne historien er felles, og er preget av den tyrkiske migrasjonen fra områder i Sentral-Asia mot sør og vest som startet for om lag 1000 år siden. I 1055 inntok de tyrkiske seldsjukkene Bagdad, i 1071 vant de en viktig seier over det bysantinske riket, og etablerte sitt første sultanat i Anatolia, med base bl.a. i byen Konya i dagens Tyrkia. Et par hundre år senere (1243) ble seldsjukkene slått av mongolene i et stort slag, og etter dette ble sultanatet deres svekket. Isteden vokste en annen tyrkisk kraft – osmanene – fram. De etablerte med tiden Det osmanske riket, som i 1453 erobret Konstantinopel (omdøpt til Istanbul) og som skulle eksistere helt fram til slutten av første verdenskrig. Osmanenes sultanat ble offisielt nedlagt den 1. november 1922, - etter 623 år.

Om lag på samme tid som seldsjukkene beveget seg vestover i Anatolia, beveget en annen muslimsk kraft – fatamidene – seg østover i Nord-Afrika. Fatamidene, en sjiamuslimsk variant av islam, kom opprinnelig fra Tunisia. I 969 erobret de Egypt og la sin nye hovedstad til dagens Kairo. Fatamidenes kalifat gikk etter hvert i indre oppløsning, bl.a. på grunn av etnisk rivalisering mellom berbere, afrikanere og (nettopp) tyrkere. I 1171 erklærte den store kurdiske generalen Saladin seg som sultan av Egypt, og innledet sitt eget sunnimuslimske dynasti. Dette dynastiet gikk i sin tur i endelig oppløsning som følge av det syvende korstoget i 1248. Egypterne greide å forsvare seg mot de europeiske styrkene, men de endelige seierherrene i Egypt ble mamelukkene – en egen klasse av slavesoldater som hadde vært en del av ulike arabiske sultaners maktbase helt tilbake til 700-tallet. En betydelig andel av mamelukkene var av tyrkisk opprinnelse.

Mens mamelukkene styrte Egypt fortsatte Det osmanske riket å vokse. I 1515 startet osmanene en stor krig for å overta kontrollen med Egypt, og i 1517 var det slutt på mamelukkenes sultanat. Egypt var nå en del av Det osmanske riket og under kontroll av sultanen i Istanbul. Likevel fortsatte mamelukkene å være en sterk militær og politisk kraft i Egypt.

Dette var også situasjonen i 1805. På dette tidspunktet var Det osmanske riket for lengst kommet inn i en langvarig nedgangsperiode. Egypterne, og særlig mamelukkene, hadde lykkes med å kaste Napoleons styrker ut av landet (Napoleon invaderte Egypt i 1798), men det pågikk nå intens rivalisering om kontrollen over Egypt mellom tyrkerne (osmanene), mamelukkene og Storbritannia. Ut av kaoset vokste det fram en ny seierherre; - albaneren Muhammad Ali, født i datidens Makedonia (dagens Hellas) og nominelt en krigsherre som arbeidet på oppdrag fra osmanene. Ved hjelp av klokt taktisk spill og sine albanske tropper, men også med lokal støtte, greide Muhammad Ali å etablere sin maktposisjon. Han oppnådde å få anerkjennelse fra sultanen i Istanbul. Britene var på sin side tilfredse med at Frankrikes egyptiske eventyr var over, og 1811 sørget Muhammad Ali for å ta livet av nesten hele lederskapet til mamelukkene i en, enkelt operasjon.

Muhammad Ali Pasha regnes av mange som grunnleggeren av det moderne Egypt. Han drev omfattende industrialisering (tekstiler og våpen), han nasjonaliserte landbruket og rettet det inn mot eksport, og han sendte sine folk til Europa for å lære om moderne vitenskap, teknologi og (ikke minst) militære ferdigheter. Han bygget en stor egyptisk marine. Men han etablerte også et moderne byråkrati, oppfordret folk til å lære seg fransk og engelsk, og han grunnla nye læresteder og moderne sykehus. Viktige tekster ble oversatt til fra fransk til arabisk og gjort tilgjengelige for egyptiske studenter; - filosofi, historie, naturvitenskap. Dette ble den ”andre bølgen” av oversettelse mellom den europeiske og arabiske sivilisasjonen, etter den første som skjedde hundrevis av år tidligere, den gang fra gresk til arabisk.

Muhammad Ali lykkes der hvor den osmanske sultanen Selim III feilet. Også Selim ønsket å modernisere sitt tyrkiske imperium, men han møtte sterk motstand fra konservative krefter både i det militære og religiøse lederskapet. Det endte med at han ble avsatt og drept. Senere reformvennlige sultaner lykkes heller ikke, og i 1878 stanset reformbevegelsen da Abdülhamit 2 overtok med sitt despoti. Det osmanske riket fortsatte dermed sin nedtur som ”den syke mann i Europa.”

Muhammad Ali, på sin side, hadde store militære ambisjoner. Det ble krig mot tyrkerne i 1831 (om Syria), og året etter vant egypterne et stort slag mot tyrkerne ved Konya inne i selve Anatolia. Muhammad Alis ambisjon var nå å kvitte seg med osmanenes sultan, men verken Storbritannia eller Frankrike så seg tjent med at tyrkerne skulle lide nederlag. Det ble forhandlet en slags fred mellom Egypt og Det osmanske riket i 1833, men bare få år senere (i 1838) erklærte Muhammad Ali seg uavhengig av osmanene. Ny krig brøt ut, og nok en gang viste styrkene fra Egypt seg å være sterkere enn tyrkernes. Nok en gang intervenerte de europeiske stormaktene for å hindre nederlag for Det osmanske riket. Muhammad Ali måtte oppgi sine ambisjoner, og sine handelsmonopoler. Det siste førte til en kraftig økning i statsgjelden. Muhammad Ali ble økonomisk handlingslammet, og stadig mer senil. Da han døde i 1849 ble han etterfulgt av sin sønnesønn Abbas.

På dette tidspunktet var Egypt langt på vei under kontroll av britene og franskmennene. Byggingen av Suez-kanalen – ferdig i 1869 - førte til at den egyptiske gjelden til europeiske banker ble astronomisk. Skattleggingen i Egypt ble etter hvert så brutal at egypterne ble tvunget til å selge sin eierandel i kanalen til britene. Den egyptiske regjeringen hadde nå faste medlemmer fra både Storbritannia og Frankrike, som hver for seg sikret sine strategiske interesser. Et nasjonalt opprør mot høye skatter og utenlandsk innflytelse ble slått ned i 1882. Verken Storbritannia eller Frankrike så seg tjent med et nasjonalt styre eller demokratiske reformer i Egypt. Landet var nå i praksis et britisk protektorat (offisielt fra 1914), og den britiske militære tilstedeværelsen i Egypt fortsatte helt fram til 1954.

Situasjonen etter den første verdenskrig var dermed denne: Det osmanske riket var på tapernes side og gikk i praksis i oppløsning. Egypt var et britisk protektorat, som under krigen nokså ensidig ble benyttet til å tjene britiske interesser – både gjennom produksjon og høy skattlegging. Et opprør i 1919 ble slått ned, og nasjonalistlederen Saad Zaghlul ble landsforvist. Men i 1922 opphevet Storbritannia formelt sitt protektorat, og Egypt oppnådde nominell selvstendighet, med kong Fuad som statsoverhode. Dette kongedømmet – som ble mer og mer korrupt og vaklende - skulle vare fram til militærkuppet i 1952. Egypt ble erklært som republikk i 1953, og i 1956 hadde den reelle lederen bak militærkuppet - Gamal Abd al-Nasser – overtatt som president. Etter Nasser har Egypt bare hatt to presidenter; Anwar al-Sadat (drept i 1981) og dagens president Muhammad Hosni Mubarak – alle tre med militær bakgrunn. Noe egyptisk demokrati har det aldri vært tale om.

Hva så med Tyrkia? Det osmanske riket ble oppløst av seierherrene etter første verdenskrig, med avtalen i Sèvres (1920). Tyrkia var nå en nasjonalstat, men misnøyen med avtalen var stor blant tyrkerne, som fortsatt var under okkupasjon. Det ble formet en nasjonal motstandsfront under ledelse av den unge offiseren Mustafa Kemal. Dermed startet den tyrkiske uavhengighetskrigen. I 1922 ble de utenlandske styrkene drevet ut av størstedelen av landet, et nytt parlament etablert og forhandlinger om en ny avtale for det ”nye” Tyrkia ble satt i gang. Dette endte med avtalen i Lausanne i 1923. Den nye tyrkiske republikken var født, med Mustafa Kemal som selvskreven president. Det muslimske kalifatet ble nedlagt året etter, sammen med alle de religiøse domstolene som hadde styrt tyrkernes dagligliv i hundrevis av år. I 1934 tildelte det tyrkiske parlamentet Mustafa Kemal ærestittelen ”Atatürk” – tyrkernes far.

Mens egypterne slet med et mislykket kongedømme og britisk dominans satte den tyrkiske ledelsen i gang et radikalt reformprogram; - staten skulle være sekulær, all religiøs symbolisme skulle ut av det offentlige rom, - skriftspråket, kalenderen og målesystemet ble endret. Flerkoneri ble forbudt, alle ble pålagt å ha et etternavn (i tråd med europeisk navneskikk) og det ble forbudt for kvinner å bære slør. På den andre siden fikk kvinnene i Tyrkia stemmerett i 1930 – 15 år før franske kvinner fikk den samme retten. Økonomien skulle moderniseres og inspirasjonen ble hentet fra Europa – akkurat som for Muhammad Ali i Egypt hundre år tidligere. Sekularismen ble et symbol på tyrkisk nasjonalisme og selvstyre, og militæret ble den viktigste garantisten for at Tyrkia aldri igjen skulle havne i hendene på et religiøst lederskap, eller under innflytelse av fremmede stormakter.

Strategisk gikk de to landene i hver sin retning. Tyrkia ble medlem av NATO i 1952, og er i dag medlem av bl.a. Europarådet, OECD, den viktige G20-gruppen og WTO. Tyrkia har vært søkerland til EU siden 1999. President Nasser i Egypt søkte seg for sin del mot Sovjetunionen, en orientering som al-Sadat overtok på begynnelsen av 1970-tallet, men som etter hvert ble endret mer og mer i retning av USA og Vesten – særlig etter nederlaget i krigen mot Israel i 1973.

Konflikten med Israel har vært katastrofal for Egypt, med krigene i 1948, 1956, 1967 og 1973. Etter fredsavtalen med Israel i 1979 har Egypt balansert på stram line; - på den ene siden som et stort og dominerende muslimsk land og på den andre siden som en av USAs viktigste allierte i regionen. Attentatet mot president Sadat i 1981 gjorde ingen ting for å fremme reformer eller demokrati i landet, tvert i mot. Makthaverne strammet grepet ytterligere, heller enn å fortsette den forsiktige reformpolitikken som Sadat hadde forsøkt å føre siden midten av 1970-tallet.

Heller ikke i Tyrkia har demokratiet vært noen selvfølge. Fra begynnelsen styrte Mustafa Kemal med hard hånd, og med sterk og entydig støtte fra det militære. Brudd på menneskerettighetene har vært en utfordring i alle år, og det samme har forholdet til den kurdiske minoriteten i landet. Demokratiet har vært svakt, med stadige regjeringsskifter, korrupsjon og vanstyre. Det samme har ulike former for terrorisme – fra både muslimske krefter, som fra høyre- og venstreorienterte retninger og fra den kurdiske minoriteten. Landet har hatt militærkupp (eller nye regjeringsdannelser med direkte støtte fra det militære) i 1960, 1971, 1980 og i 1997 – det siste er ikke mer enn 14 år siden. Tyrkia har slitt med økonomiske kriser, høy inflasjon, og høy arbeidsløshet. Millioner av tyrkere har migrert til andre land – i første rekke i Vest-Europa. En egen avtale mellom Tyrkia og det daværende Vest-Tyskland i 1961 etablerte for første gang begrepet ”gjestearbeider.”

Ser vi nå på hva som har skjedd i de to landene i løpet av det siste tiåret er forskjellene slående: Mens Egypt har hanglet videre med en aldrende president uten legitimitet, førte enda en politisk krise til nytt valg i Tyrkia i 2002. Folk var nå grundig lei av stadige avsløringer om korrupsjon. Inn i det nye parlamentet kom bare to partier: Partiet for rettferd og utvikling (AK) og det sosialdemokratiske (republikanske) CHP (med røtter tilbake til Mustafa Kemal). AK fikk rent flertall, til bekymring for mange på grunn av deres islamske bakgrunn og orientering. Det ble gjort forsøk på å forby partiet, - uten hell. Partilederen Recep Tayyip Erdoğan ble imidlertid nektet å stille til valg under henvisning til at han var dømt for å ha lest et islamsk dikt under et politisk møte, og derfor hadde brutt kravet om at all politikk i Tyrkia skal være sekulær. Det nye parlamentet vedtok imidlertid en lovendring som gjorde Erdoğan valgbar. Ved et suppleringsvalg i 2003 ble han innvalgt, og etter en uke var han blitt Tyrkias nye statsminister.

AK har lagt stor vekt på å framstå som moderate og moderne. Alle Tyrkias internasjonale forpliktelser skal respekteres. NATO-medlemskapet er udiskutabelt. Det er ikke et mål å endre Tyrkias status som en sekulær stat, selv om det er ønskelig med en viss ”oppmykning” av den strenge sekularitetspolitikken, som Mustafa Kemal i sin tid særlig hentet inspirasjon til fra Frankrike. Søknaden om medlemskap i EU er opprettholdt – og det samme gjelder målet om å innfri alle de kriteriene som er etablert for et slikt medlemskap. Regjeringen i Tyrkia har foreslått lover som opphever alle begrensninger på ytringsfriheten. I 2003 ble det vedtatt nye lover som forbedret stillingen til den kurdiske minoriteten. I 2005 ble det vedtatt en helt ny straffelov som forbyr tortur, og som styrker kvinnenes rettsvern i saker som handler om vold og overgrep.

Valget i 2007 ble en stor seier for AK partiet. Oppslutningen økte til 46,6 %, etter en valgkamp som var preget av store diskusjoner om forholdet mellom religion og politikk, ikke minst i tilknytning til valget av ny president. Opposisjonen mente at flertallets kandidat, Abdullah Gül, var uegnet som president på grunn av sin tidligere tilknytning til politisk islam. Resultatet ble likevel at AK partiet styrket sin stilling, Gül ble valgt og er i dag Tyrkias president.

Parallelt med dette har Tyrkia hatt en fabelaktig økonomisk utvikling, i et tiår som startet veldig dårlig for landet. De tøffe økonomiske reformene som ble vedtatt av den siste regjeringen før AK kom til makten ble aldri opphevet, men har isteden fått lov til å virke. Inflasjonen har kommet kraftig ned, fra langt over 40 % i 2003 til litt over 6 % i dag. Arbeidsløsheten er imidlertid fortsatt et problem (om lag 12 %), og blant unge er den svært høy (mer enn 20 %). Veksten siden 2002 har vært sterk, med om lag 6 % per år fram til 2007. Tyrkia opplevde som alle andre land en nedgang i 2009, men i 2010 var veksten igjen på mer enn 6 %. Utenlandske investeringer øker, og statsgjelden har blitt kraftig redusert. Tyrkia har fått et nytt kallenavn, som ”Europas Kina.”

Derfor kan den diktlesende statsminister Erdoğan skrive selvsikkert i ”Newsweek” (24. januar) om Tyrkia som ”The Robust Man of Europe.” Her leser han opp leksen for lederskapet i EU, som hele tiden haler ut forhandlingene om Tyrkias medlemskap:

”The financial crisis has laid bare Europe’s need for greater dynamism and change: European labor markets and social-security systems are comatose. European economies are stagnant. European societies are near geriatric. Can Europe retain power and credibility in the new world order without addressing these issues?”

Han minner om Tyrkias framgang:

“The Turkish economy is Europe’s fastest-growing sizeable economy and will continue to be so in 2011. According to the Organization for Economic Cooperation and Development forecast, Turkey will be the second-largest economy in Europe by 2050. Turkey is a market where foreign direct investment can get emerging market returns at developed-market risk. Turkey is bursting with the vigor that the EU so badly needs.”

Det siste tiåret – og ikke minst finanskrisen i 2008 – har endret relasjonen mellom Tyrkia og EU fundamentalt. Rollene er byttet om. Det er EU som er nedsyltet i gjeld, ikke Tyrkia. Det er Tyrkia som har vekst og framgang, ikke EU. Tyrkia har nå sin naturlige plass rundt de fleste bord der viktige forhandlinger skjer; i NATO, i FN, i forholdet til Iran, i G20. Også Tyrkias forhold til Israel er unikt. Deres strategi om ”mykt diplomati” har for lengst plassert Tyrkia helt fremst i rekken av land som har innflytelse i regionen, inkludert Midt-Østen og Nord-Afrika.

Dette er noe å tenke over for Muhammad Hosni Mubarak, der han sitter i Kairo og ser makten renne ut som ørkensand mellom fingrene. Da president Obama skulle starte prosessen med å gjenskape tillit mellom USA og den muslimske verden - den tilliten som var blitt så stygt mishandlet av forgjengeren George Bush - valgte han Al-Azhar og Universitetet i Kairo som stedet å begynne. Ikke uten grunn. Al-Azhar ble grunnlagt i 972 av de egyptiske fatamidene, og er både en moské og ett av de eldste muslimske lærestedene i verden – i dag også et moderne universitet. Navnet referer til Fatima, profeten Muhammads datter, som sjiamuslimene tillegger stor vekt, sammen med hennes mann Ali. I følge tradisjonen ble Fatima referert til som az-Zahra (den som skinner). I 1171, etter at Saladin hadde utropt seg til sultan i Egypt, konverterte han Al-Azhar fra sjia-islam til sunni-islam.

Ved denne institusjonen, som nyter stor respekt blant muslimer over hele verden, snakket Obama om behovet for en ny dialog mellom Vesten og islam. Han snakket om palestinernes rettigheter, og om hvorfor Israel måtte endre politikk og akseptere en egen palestinsk stat. Han snakket om demokrati, og om behov for politiske og økonomiske reformer i den muslimske verden. Han ble avbrutt av applaus flere ganger, men snakket i virkeligheten for døve ører. Det er de samme ørene som nå hører ropene fra gatene i Kairo, i andre egyptiske byer og i andre muslimske land. Obama var på overtid, akkurat som Mubarak er på overtid nå.

Egypt kunne hatt god bruk for en politisk kraft tilsvarende det nye lederskapet i Tyrkia, men det er selvfølgelig ønsketenkning. Egypt har ingen samlet opposisjon, med bred legitimitet og en klar plan for framtiden. Opposisjonen er tvert i mot splittet i de fleste spørsmål, bortsett fra ønsket om å bli kvitt Mubarak. Det som er likt for de to landene er at akkurat som AK partiet måtte finne ut av relasjonen til den sterke tyrkiske militærmakten, og skape troverdighet omkring sin egen politikk, så må enhver ny egyptisk ledelse også etablere en relasjon til det militære – som for øyeblikket er den eneste kraften som står i veien for et enda større kaos.

En annen ting som er likt er de sterke militære forbindelsene til USA. Spørsmålet er derfor hva generalene i Egypt tenker, og hvilke ambisjoner de har.

Er det mulig at Midt-Østen kan bli enda mer ustabilt enn det er i dag? Svaret er dessverre ja, og Egypt spiller en viktig rolle i den sammenheng – både i kraft av størrelse, tradisjon og historie, og – ikke minst – i kraft av relasjonene til både USA og Israel.

Så nå er det mye som kan forandres. Lærdommen for politiske ledere i USA og Europa må være at blandingen av ensidig støtte til Israel, og støtte til autoritære regimer i land som Egypt, Tunisia og Saudi Arabia, i lengden ikke er bærekraftig. Midt-Østen og Nord-Afrika trenger reformer for å møte enorme sosiale utfordringer. Støtte til slike reformer fordrer mer enn prat. Det er beskjeden fra Kairo og Tunis. Verden kan ikke lenger akseptere at all politikk i denne regionen nesten utelukkende skal kretse omkring to spørsmål: Interessene til Israel og verdens behov for energi. Så lenge alle andre hensyn underordnes disse to spørsmålene vil krisene, og farene for et enda større kaos, bare forsterkes.

Samtidig har Tyrkias statsminister Erdoğan helt rett når han minner om landets framgang, og om hva Tyrkia kan bety for Europa:

”Some claim that Turkey has no real alternative to Europe. This argument might be fair enough when taking into account the level of economic integration between Turkey and the EU – and, in particular, the fact that a liberal and democratic Europe has always been an anchor for reform in Turkey. However, the opposite is just as valid. Europe has no real alternative to Turkey. Especially in a global order where the balance of power is shifting, the EU needs Turkey to become an ever stronger, richer, more inclusive, and more secure Union. I hope it will not be too late before our European friends discover this fact.”

Er sosialdemokrati umulig?

2011-01-24T19:24:00.003+01:00

”Vi er alle sosialdemokrater” heter en av bøkene til Einar Førde (fra 1981). Men hvis ”alle” er sosialdemokrater er det kanskje også en av grunnene til at det går såpass dårlig for sosialdemokratiet?

I det siste har jeg lest tre tankevekkende tekster som hver for seg argumenterer for at sosialdemokrati ikke lenger er mulig, i alle fall ikke i sin nåværende form. Denne diskusjonen tar mest utgangspunkt i situasjonen i Storbritannia. For det første, John Grays sterke oppgjør med både sosialdemokratiet og nyliberalismen - ”After Social Democracy”, fra 1996 [1]. For det andre, australieren Clive Hamiltons kritikk av ”den tredje veien” og ”New Labour” fra 2001 - ”The Third Way and the End of Politics” [2]. Og endelig, Peter Kellners oppsummering av fjorårets valg i Storbritannia - ”The Crisis of Social Democracy”, 2010 [3].

Ulike ståsteder, samme konklusjon
Gray, Hamilton og Kellner kommer fra helt ulike kanter, men de trekker alle sammen negative konklusjoner når det gjelder framtiden for sosialdemokratisk politikk:

For Gray er ideen om sosialdemokrati blitt en historisk umulighet, - utviklingen har endret forutsetningene for sosialdemokratiet på en måte som det ikke er mulig å reversere;
For Hamilton er problemet at sosialdemokratiet har gitt opp seg selv, og tatt over altfor mange av ideene fra den politiske høyresiden. Det er så å si ikke noe ”igjen” av sosialdemokratiet;
Kellner mener at sosialdemokrati rett og slett er for dyrt. Det er for kostbart for samfunnet å opprettholde en universell velferdsstat, med de kravene og forventningene som stilles til ytelser og standarder.

Det sosialdemokratiske paradokset
Et ærlig blikk på verden omkring oss forteller at sosialdemokratiet lenge har opplevd motgang – ikke bare i de nordiske land, som er selve suksesshistorien – men i hele verden. Utviklingen har pågått såpass lenge at det må være rimelig å snakke om en historisk trend. Likevel er situasjonen egentlig paradoksal, som John Gray understreker:

”It is a paradox of British political life that, at a moment in history when social democracy is in retreat everywhere, we are nearly all social democrats now. In all parties, most of us have converged on a sensible and pragmatic middle ground, which in crucial respects already trails behind events.”

Gray kan sies å være «dobbelt» paradoksal, for han kom med sin vurdering ved inngangen til den lange perioden med Labour, som først endte med nederlaget i fjor. Hamilton kom med sin kritikk om lag midtveis i denne perioden, mens Kellner oppsummerer det hele i sin artikkel fra i fjor. Slik er det også en interessant tidslinje i de tre bidragene.

Kortversjonen av det sosialdemokratiske paradokset lyder slik: Sosialdemokratiet er i ferd med å bli oppspist av sin egen suksess. Som politisk kraft har sosialdemokratiet bidratt til å undergrave fundamentene for sin egen politikk. På den ene siden har utdanning, teknologi, økonomisk utvikling og stadig flere velferdsrettigheter endret politikkens klassegrunnlag; - sosialdemokratiet har ikke lenger noen «historisk agent», sier Gray. På den andre siden er nasjonal styring erstattet med globalisering og økonomisk integrasjon. Dette har endret forutsetningene for å føre en nasjonal politikk for stabil vekst og høy sysselsetting. Oppmykning av statlige reguleringer og monopoler har ført politikken mot høyre. Enkeltindividet og valgfrihet står i sentrum, ikke solidaritet og samfunnsansvar. Det er vanskelig å se hva som skal være forskjellen på sosialdemokratisk politikk og ulike varianter av udogmatisk borgerlig politikk. Hamilton mener på sin side at det sosialdemokratiske verdigrunnlaget har smuldret opp.

Rasjonalitet og kunnskap har erstattet ideologiene
Det er ingen vits i å kikke seg over skuldrene, og bakover mot en tid da alt var enklere. For den tiden kommer aldri igjen. En av Grays observasjoner er at alle partier (av noen betydning) – både til høyre og venstre – har blitt ideologisk lavmælte, mer pragmatiske og sentrumsorienterte. Kantene er nedslipt, standpunktene mer moderate, politikken har blitt mer kunnskapsbasert (enn verdibasert) og derfor rasjonalisert. Murens fall i 1989 markerte slutten på det 20. århundre, - de store ideologienes århundre. Vi står overfor et helt nytt politisk terreng, preget av økt individualisme, raske stemningsskifter og redusert kollektiv langtidshukommelse.

Men i så fall er det ikke bare tradisjonelle sosialdemokratiske verdier som er satt ut av stilling, det gjelder egentlig for alle de ideologiske retningene som utviklet seg i det forrige århundret. Og det er nettopp poenget til Gray; - verken høyresiden eller venstresiden har evnet å ta inn over seg at politikkens forutsetninger er grunnleggende forandret: De nyliberale har utviklet en degenerert form for konsumentliberalisme, der forbrukeren er en suveren og selvforsørgende aktør. Sosialdemokratiet har på den andre siden gjort individet til en bærer av så mange rettigheter at de har dømt seg selv til et evig kappløp mellom økt offentlig utgiftsvekst og en stadig strammere skatteskrue.

For sin del tar Gray til orde for det han kaller en «liberal kommunitarisme» - der verdier som likhet, rettferdighet og individuelle rettigheter alltid må tolkes innenfor rammen av et fellesskap som nødvendigvis er lokalt, og slett ikke globalt. Han tar til orde for en lokalt formidlet dydsetikk: Rettigheter er noe man gjør seg fortjent til, ikke noe man automatisk har adgang til. Dessuten: Det finnes ingen ting som heter global kapitalisme. All kapitalisme er lokal, utformet innenfor rammen av helt spesifikke historiske og sosiale rammer. Tanken om at det finnes en universelt tilgjengelig kapitalismemodell (f.eks. den anglosaksiske) er i konflikt med alt vi vet om hvordan kapitalismen har utviklet seg i de enkelte land – ja, til og med innenfor samme land. Når global «Wall Street» kapitalisme slippes løs på en verden som er totalt uforberedt øker sannsynlighetene for grove feilvurderinger og det samme gjør risikoen for alvorlige tilbakeslag.

Der hvor både nyliberalistene og sosialdemokratiet tar feil, ifølge Gray, er i synet på individet: Individene ikke bare trenger, men utvikler også fellesskap. De er aktive aktører, men langt fra autonome og totalt selvbærende. Skal de skape, trenger de fellesskap. Men ikke et fellesskap som bare bygger på «universelle» rettigheter. Rettigheter er nemlig alltid gjensidige, de kan ikke formidles som formelle konvensjoner, men må utvikles og opprettholdes innenfor rammen av de lokale fellesskapene. Altså: Tar man det utilitaristiske individet som utgangspunkt, ser man ikke verdien av fellesskap. Men starter man med det universelt rettighetsbærende individet, forstår man ikke at fellesskap alltid er lokale – og bygger på en gjensidighet som er observerbar og anerkjent av alle. Derfor kan det ikke finnes bare ett begrep om likhet, eller bare ett begrep om rettigheter eller rettferdighet. Det må finnes mange. Gray skriver:

«People voice and act upon (a) demand to make their own choices and to be at least part authors of their own lives, in all of the institutions and practices of contemporary liberal societies. (Communitarian liberalism) recognises the pluralism of such cultures. Few of us are defined by membership of a single, all-embracing community, and there is no going back to any simpler, 'organic' way of life. (Communitarian liberalism) differs from social democracy by rejecting the egalitarian imposition of a single conception of justice in all contexts of economic and social life.»

Gray dømmer Thatcherismens visjon om en «minimal» stat nord og ned, og han har gjentatt denne kritikken overfor den nye koalisjonsregjeringen i Storbritannia. Men han er like avvisende til tanken om å «modernisere» velferdsstaten, slik representanter for «den tredje vei» har tatt til orde for. Årsaken er at den universelle velferdsmodellen som sosialdemokratiet har utviklet simpelthen ikke er bærekraftig – verken økonomisk eller politisk. Verdigrunnlaget er feil skrudd sammen, og velferdsordningene må før eller siden korrigeres kraftig.

Hva slags kriseforståelse?
På dette punktet deler Gray observasjoner med Peter Kellner. Også for Kellner er det et paradoks at i en tid der sosial sikkerhet og rettferdighet er mer aktuelt enn på lenge, er det nettopp partier med slike verdier høyt på dagsorden som straffes av velgerne.

«Social democracy is a doctrine that should be more popular than ever. In the wake of the banking crisis, few now dispute that a market economy requires an active government. As the fervently social-democratic historian Tony Judt put it in one of his last articles before his untimely death: “We have entered an age of insecurity – economic insecurity, physical insecurity, political insecurity.” This ought, then, to be a great time for social democrats. Were a party’s fortunes linked to the power of its philosophy, Labour would now dominate British politics. Instead its share of the vote this year was little more than in 1983. Why have things gone wrong?»

Kellner peker på tre forhold: Først, Gordon Brown var ingen populær kandidat ved valget i 2010. Enkelt og greit. Dernest, Labour hadde for lengst sluttet å snakke lidenskapelig om sin egen politikk, - men brukte i stedet mye tid på «spinn», kjendiseri og koseprat med de nyrike. Dette, i kombinasjon med at både de konservative og liberaldemokratene hadde tatt lange skritt inn mot sentrum gjorde at avstandene ikke framsto som så avskrekkende som tidligere. Og for det tredje: Mange velgerne hadde skjønt noe som Labour fortsatt strever med å innse, nemlig at vilkårene for politikken i det 20. århundre ikke lenger gjelder i det 21. århundret. Velgerne var for eksempel alvorlig bekymret over utviklingen i statsgjelden:

«Postwar social democracy rested on two pillars. The first was a broad political consensus that we should work together to build the peace, just as we had done to defeat Hitler. Clement Attlee’s government of 1945 transformed education, health and welfare, and lost not a single by-election in the process. Winston Churchill’s Tories returned to power in 1951 only when they accepted Attlee’s reforms. The second pillar was economic. The British had been taxed so heavily during the war that it was possible to transfer public spending from military to social purposes and still permit rationing to ease and taxes gradually to fall. Moreover, the founders of the welfare state believed that its costs could be contained.»

Det er disse to pilarene som nå er borte. For etterkrigsregjeringene til Atlee og Churchill var det mulig å flytte store ressurser fra militære formål over til nye velferdsoppgaver, redusere skattenivået og samtidig oppnå store produktivitetsgevinster. Utgangspunktet var en ekstrem krigsøkonomi, og veien til en sivil velferdsøkonomi var høyst farbar. Men nå er det slutt. På den ene siden er tilliten til de offentlige tjenestene lavere enn på lenge, til tross for at omfanget og kvaliteten langt overgår situasjonen på 1950- og 60-tallet. På den andre siden har Storbritannia de siste årene bygget opp en fantastisk statsgjeld som ikke kan finansieres av skatteinngangen alene. Britene må låne mer, og flertallet i befolkningen mener det er bedre å redusere utgiftene enn å øke skattene.

Modellen må endres
Velferdsmodellen skulle resultere i friskere mennesker, som levde lenger og kunne arbeide mer. I virkeligheten er utgiftene til tradisjonelle velferdsformål i Storbritannia tidoblet, mens BNP bare er om lag firedoblet i perioden fra begynnelsen av 1950-tallet og fram til i dag. Utgiftene til helseformål alene er mer enn ellevedoblet. Velferdsoppgavene krever dermed en stadig større andel av samlet BNP – fra 11 prosent i 1953-54 til 28 prosent i 2010. Denne utviklingen stanset slett ikke opp under årene med Margaret Thatcher og John Major. De «sosialdemokratiske» velferdsutgiftene økte med 75 prosent mellom 1979 og 1997, til tross for konservative regjeringer (se figur).

Økningen i ”sosialdemokratisk” velferd på 17 prosent av BNP, fra 11 prosent i 1953 til 23 prosent i 2010, er delvis «finansiert» ved å flytte ressurser fra andre områder – først og fremst militære formål, som har blitt redusert fra 9 prosent av BNP på begynnelsen av 1950-tallet til mindre enn 3 prosent i dag. Slike omdisponeringer i statens utgifter dekker inn om lag halvparten av veksten i velferdsutgifter. Resten er dekket inn dels gjennom økte skatter, men også gjennom stadig nye lån.

Modellen er åpenbart ikke bærekraftig. Kan den forandres? Kan utgiftene kontrolleres på en slik måte at slik at velferden fortsatt øker og velgerne samtidig er tilfredse? Kellner er ikke optimist:

«This is because most of the components of “social democracy spending” are what economists call “superior goods”: the richer we grow, the more of them we demand. We stay in education longer and want our classes to be smaller and our schools better equipped; we seek the best and latest remedies for our ills; we live longer and want to live better during our longer retirements. For all these reasons, our demand for “social democracy spending” grows faster than national income.»

Det som trengs, i følge Kellner, er en helt ny «forretningsmodell» for sosialdemokratiet – en modell som både er mer tydelig på grunnleggende verdier og som samtid evner å stanse farten til det toget av utgifter som nå stormer mot bufferne ved endestasjonen. Og dette er noen av de tiltakene han foreslår:

Universelle rettigheter må begrenses, - trolig er det bare utdanning og helseformål som kan falle inn under en slik kategori;
Trygdeytelsene må endres, og spesielt universelle ytelser som går til alle (som f.eks. barnetrygd) uten behovsprøving mot inntekt;
Vi må være villige til å øke bruken av egenbetaling for enkelte offentlige tjenester, som f.eks. økt veiprising og visse typer helsetilbud;
Vi må være villige til å sette flere funksjoner og ytelser ut fra offentlig sektor – Kellner nevner sykelønn, arbeidsledighetstrygd og pensjoner. Staten må konsentrere seg om visse minimumsstandarder;
Skattefundamentene må utvides, det er nødvendig med høyere boligskatt og boligskaten må reflektere markedsverdien av boligene;
Det må satses enda sterkere på aktive arbeidsmarkedstiltak og kompetanseutvikling hos de arbeidsløse;
Det er nødvendig å gjennomtenke verdien om likhet på nytt, og særlig er det viktig å understreke hvor viktig gode offentlige velferdstjenester er for sikring av likeverdige levekår.

Kellner advarer mot å redusere spørsmålet om likhet til bare et spørsmål om lønn:

«When people say Britain became more unequal during Labour’s years in office, they point to figures that show the gap between high earners and low earners, or to those living on state benefits. But equality and social justice are not adequately measured by calculations confined to the income scale. Social democrats should not fall into the trap set by pro-market enthusiasts of reducing all judgements to money. The challenge for social democrats is to expand the notion of equality, to ensure that everyone has the opportunity to be involved, a secure and full citizen. This is not just about money. It is also about culture, health, clean air, attractive public spaces, decent housing, good schools, healthy eating, access to new skills and freedom from fear of crime. This opens up a wider social-democratic agenda that is less to do with income distribution and more to do with the texture of the society we want to create: affordable fresh food for inner-city housing estates; extended school hours (providing breakfast in the morning and more clubs and homework support after school); tougher pollution controls; local, live performing arts; more neighbourhood policing; better public transport.»

Er det noe igjen av sosialdemokratiet?
Mens John Gray strever med å finne fotfeste for å ta vare på noe av det som var trygt og godt i en tid som aldri kommer tilbake, og Peter Kellner skriver ut bitter krisemedisin, kommer australieren Clive Hamilton rasende inn fra venstre. Det peneste som kan sies om «den tredje veien» og «New Labour» er at de har tatt over høyresidens agenda, mener han. Ambisjonen om å «modernisere» sosialdemokratiet er lite mer enn nyliberal nytale. De «moderne» sosialdemokratene har glemt hva politikk egentlig handler om:

«In contrast to traditional social democracy and socialist programs, one looks in vain for any discussion of classes, exploitation, the influence of the profit motive, the power of transnational corporations, the division of labour, the myth of free markets, the alienation of consumer society, or even the roots of unsustainable development and patriarchy.»

I følge Hamilton er problemet at man rett og slett har akseptert at det ikke finnes alternativer til markedsøkonomien. Med et slikt utgangspunkt er det ikke mulig å lage politikk som peker i andre retninger. Mens det er rett at høyre- og venstresiden konvergerer mot sentrum, til et punkt på den politiske skalaen der all politikk er omtrent like kjedelig og verdiløs (i dobbelt forstand), er det viktigste bidraget fra det «moderne» sosialdemokratiet at det hjelper høyresiden til å raffinere sine egne posisjoner. Tony Blair var Margaret Thatchers ektefødte barn, - det beste hun kunne få.

Når alt handler om mest mulig effektiv administrasjon av markedsøkonomien mister demokratiet – lest som «politisk styring» - sitt innhold, for demokrati handler om fordeling av makt – et perspektiv som både de nyliberale og sosialdemokratene har mistet:

«Democracy itself is subtly undermined by the refusal to consider the nature of power and the glib assumption that ultimate power lies in unrestricted consumption behaviour. Democracy asserts itself when a nation is gripped by great issues that demand collective decisions. In practice governments represent the people best when they are protecting their rights from threats from the powerful and providing for things that are best provided collectively ? defence, roads, schooling, healthcare, and environmental protection. (...) In contrast to the comatose sovereign consumer of neo-liberalism, democracy needs something to do. By ceding so much decision making to the private choices of consumers in markets, electors have been transformed into political automatons. The capitulation of social democratic parties to the neo-liberal idea has been central to this, so that the Third Way serves as a sort of tranquilliser, the post-modern opium of the people.»

Hamilton er sterkt kritisk til den rørende enigheten som tilsynelatende eksisterer mellom høyresiden og den “moderne” venstresiden om at oppmerksomheten må rettes mot mulighetslikhet, snarere enn resultatlikhet. For mulighetslikhet er umulig å realisere innenfor rammen av et system som er urettferdig fra før, og som konstant reproduserer disse urettferdighetene:

«Consequently, misfortune is seen to be a product of the relationship between an individual and the market, and it is pointless to look for someone to blame. The solution to disadvantage, therefore, is to fix the individual rather than the economic and social system. The Third Way has thus subtly redefined the traditional concern of the left for social justice. It is now an issue not of structural economic disadvantage but the politics of life choices.»

Egentlig mener vel Hamilton at «moderne» sosialdemokrater fører velgerne bak lyset. Politikkens talspersoner er mennesker uten sterke meninger eller verdier, men med et sterkt ønske om å ha makt likevel:

«Increasingly, modern social democratic politics is the politics of politicians who are not sure what they stand for but who employ advertising agencies to convince us that they stand for something.»

Jeg tror Hamilton her snakker til mange som føler et savn av politikere som “vil” noe, som har en “visjon”, som peker på veier framover, heller enn å snakke om alt som ikke er mulig.

Noe å lære?
Har sosialdemokrater i Norge noe å lære av alt dette? Ja, det mener jeg. Jeg mener faktisk at det er gode poenger å hente hos såvel Gray, som hos Kellner og Hamilton. Den siste av disse må selvsagt særlig leses i lys av at artikkelen er skrevet årevis før finanskrisen traff verden – og særlig Storbritannia – i 2008. Han kunne derfor unne seg å se bort fra de utfordringene som Kellner identifiserer, - og jeg tror kanskje han vil være enig i at demokratiet faktisk står overfor «great issues that demand collective decisions» i dag. Ikke minst i land som skal løse store statsfinansielle problemer samtidig som de sloss med høy arbeidsløshet.

Men han møter samme paradoks som oss andre, for velgerne løper ikke til sosialdemokratiet i store velgerskarer – verken det «nye» eller det gamle. Samtidig tror jeg ikke han er klar for Kellners løsning, som essensielt er å «koke ned» de universelle velferdsordningene til et absolutt minimum. Hamilton vil ut av markedsøkonomiens tvangstrøye. Det vil han aldri lykkes med, og det bør han heller ikke, etter min mening. Det han derimot har rett i er at prosjektet om «den tredje veien» har redusert seg selv til omtrent ingenting, og at det er helt nødvendig å klargjøre et mye fastere ideologisk ståsted for sosialdemokratisk politikk.

Hva kan vi lære av Gray? Jeg mener det særlig er tre ting. For det første viste finanskrisen oss at svakt kontrollert internasjonal finanskapitalisme innebærer betydelig risiko, ikke bare for for enkeltpersoner, men faktisk også for hele nasjoner. Og hva viktigere er: Dette er risiko som markedene selv verken er i stand til å observere eller håndtere, jfr. alle de kloke forklaringene på hvorfor finanskrisen bare ”måtte” skje – men som dessverre kom etter at krisen var et katastrofalt faktum:

"(The) neoliberal canard (is) that markets are freestanding social relationships, embodying individual freedom and the human propensity to trade to mutual advantage. This fundamental error of neoliberal thought accounts for the inability of neoliberal policy to perceive that markets generate systemic economic risks and a pervasive sense of unfairness even when they produce rising incomes.”

Det andre vi kan lære av Gray er observasjonen om at vi alle lever “lokale” liv, selv i globaliseringens tidsalder. Overser vi lokale og nasjonale særtrekk når vi utformer politikk står vi i fare for å mislykkes, for ofte er det nettopp slike lokale forhold som avgjør om politikken har legitimitet og om den virker. Det er lett å undervurdere betydningen av politisk legitimitet, men farlig, - særlig for en politikk som har høye ambisjoner på vegne av fellesskapet.

Det tredje vi kan lære av Gray er behovet for å nyansere oppfatningene om hva som er rettferdig og hvilke former for likhet vi bør forfølge. For Gray er universelle rettigheter i helsesystemet (NHS) et velferdsgode som har betydning langt forbi tilbudet til den enkelte. Det er kostnadseffektivt, det er administrativt enklere enn de nyliberale alternativene, og det støtter opp under en form for kollektiv tenkning som allerede er mangelvare i samfunnet.

Universelle velferdsordninger er derfor ikke prinsipielt galt. Det som er galt er å bruke samme modell over alt. I helsevesenet ønsker vi at det er helsetilstanden til den enkelte som skal bestemme hvilket tilbud som er best; - vi spør ikke om økonomi eller om hva den enkelte har gjort for å ta vare på sin egen helse. I skolevesenet legger vi tvert i mot vekt på innsatsen til den enkelte. Her er det urettferdig å overse hva den enkelte gjør eller ikke gjør for å oppnå resultater. Det finnes ulike mål og standarder på hva ”likebehandling” og ”rettferdighet” skal bety, både innenfor ulike sektorer og mellom ulike grupper, og det er denne kompleksiteten politikken må mestre.

Norge
Her hos oss er situasjonen heldigvis svært forskjellig fra den vi finner i Storbritannia. I stedet for rekordstore underskudd har vi rekordstore overskudd. I stedet for høy og økende arbeidsløshet har vi økende sysselsetting og mangel på arbeidskraft i flere sektorer.

Likevel diskuterer vi mange av de samme spørsmålene - noe som er interessant i seg selv. Blir velferden for dyr i lengden? Er det tilstrekkelig oppslutning om våre felles velferdsordninger? Har de verdiene som ligger bak en langvarig sosialdemokratisk politikk går tapt? Hvor bør veien gå videre: Mot høyre? Eller mot venstre?

Med dagens meningsmålinger er det neppe tvil om at norske velgere ønsker seg en annen politikk. Vi har fått et nytt begrep: En ”blå-blå” regjering. Nå er det imidlertid tusen grunner til at det kan gå dårlig på meningsmålingene, og det er som regel stor forskjell på slike målinger (midtveis i en periode) og det endelige valgresultatet. Men er det ikke likevel en trend at velgerne stiller seg på høyresiden av sosialdemokratiet – heller enn å gå til venstre?

Jeg tror det, og jeg tror det finnes flere grunner til det. Noen har å gjøre med de store forandringene som John Gray er opptatt av, andre har å gjøre med den utviklingen som Kellner beskriver, der sosialdemokratisk politikk i en viss forstand blir ”tatt for gitt” helt til man kommer til et punkt der kraftige endringer er nødvendige. Men jeg tror at også Hamilton har et poeng når han understreker at all politikk først og fremst må være tydelig. Og selv om jeg er uenig i deler av analysen hans, og ikke minst i konklusjonene, er jeg enig i dette: At sosialdemokratisk politikk som henfaller til ”litt av alt,” som er profilløs og framstår som byråkratisk (mer enn verdibasert) er lite egnet til å mobilisere velgerne.

Sosialdemokratiet i Norge har likevel klart seg bedre enn i mange andre land. En mulig forklaring kan være at vi i Norge har vært villige til å diskutere også de vanskelige spørsmålene, og å tilpasse politikken før det ble for sent. Jens Stoltenberg er inne på noe av dette i boken ”Samtaler” fra 2009 [4]. Her sier han bl.a.:

"Det er ingen ting i politikken som er rette linjer, men et hovedtrekk er at vi har lagt stor vekt på og arbeidet systematisk med å fornye oss, og jeg mener vi har lykkes bedre med det enn andre sosialdemokratiske partier. Det franske sosialistpartiet, for eksempel, er i dyp krise – fordi de snakker som om de befant seg på 1950-tallet. Og ”New Labour” ble jo bare meningsfylt fordi det fantes et ”Old Labour”. Arbeiderpartiet er ikke blitt ”New Labour” fordi vi ikke var ”Old Labour” på 1980-tallet; vi hadde ikke stivnet like mye som dem.
(…)
Hvis du enten må stemme for fornyelse eller for tradisjon, da tror jeg du har tapt. Du må på en eller annen måte få til dette samspillet, forene flere hensyn – og det er jo det som gjør ting spennende, men samtidig ganske vanskelig.”

Naturligvis er det store forskjeller på Norge og Storbritannia. Statsfinansene er en åpenbar forskjell. Men en annen viktig forskjell er at vår toleranse for arbeidsløshet er langt mindre, og derfor bruker vi store ressurser på å holde ledigheten nede og på å føre folk tilbake til arbeidslivet. Fagbevegelsens stilling, og samarbeidet mellom de store organisasjonene i arbeidslivet, er også helt annerledes. Det har vist seg å bety mye både for reformpolitikken og for mulighetene til å styre økonomien gjennom konjunkturene. Norge har derfor flere arenaer der det er mulig å inngå viktige kompromisser, noe som kanskje gir oss flere muligheter til å unngå at spørsmålene stilles på spissen.

Ulempen med denne modellen – som nå skal presenteres med fynd og klem under toppmøtet i Davos – er at den er tidkrevende, involverer mange aktører og mange interesser samtidig. Den kan derfor passe dårlig med ønsker om ”klar tale” og ”tydelig retning.” Og dette stiller igjen strenge krav til den politiske kommunikasjonen.

Hva skal vi så si om dagens spørsmål: Er sosialdemokrati umulig? Jeg tror ikke det. Jeg tror tvert i mot at sosialdemokratiet kan leve videre og fortsatt oppnå gode resultater. Forutsetningen er likevel at vi er villige til å stille kritiske spørsmål ved vår egen politikk, at vi ikke tviholder på svarene fra i går, og at vi er enda tydeligere på de verdiene vi ønsker å representere. Gray, Hamilton og Kellner er noen av dem som minner oss om hvor viktig dette er, og derfor skal vi lytte til dem og lære det vi kan – også av dem.

Referanser
[1] John Gray: "After Social Democracy", 1996
[2] Clive Hamilton: ”The Third Way and the End of Politics", 2001
[3] Peter Kellner: ”The Crisis of Social Democracy”, 2010
[4] Jens Stoltenberg (med Thorvald Stoltenberg): Samtaler, Aschehoug 2009

Håpløse signaler fra Helleland og Høyre

2011-01-18T00:26:00.001+01:00

I Bergens Tidende for mandag 17. januar kan vi lese at Høyres innvandringspolitiske talsmann Trond Helleland uttaler seg om Maria Amelie-saken. Her annonserer han eplekjekt at saken lett kunne vært løst, hadde man bare lyttet til Høyre.

Alt som trengs er at Utlendingsnemnda (UNE) tar “politiske signaler.” Høyre mener “at vi ikke kan ha en nemnd som er helt utenfor politisk kontroll.” Saken om Amelie handler derfor om Regjeringens manglende evne til å instruere UNE i enkeltsaker. Med en slik mulighet hadde saken vært løst, og ikke låst, skriver Helleland.

Så greit! Hver gang det dukker opp en vanskelig sak som smaker av politisk trøbbel, kan vi stole på at en regjering der Høyre er med løser saken, og ikke låser den. Partiet ønsker mer politisk makt til å instruere når sakene blir vanskelige. Det skal trolig ikke bli mangel på politiske signaler.

Stakkars de som blir satt til å forvalte Høyres “signalbaserte” asylpolitikk.

Dette skal bare handle om prinsipielt vanskelige saker, skriver Helleland. Han kan få en slik sak av meg, her og nå. Tønsbergs Blad kan fortelle om en kvinne og hennes fire barn som ble sendt med fly til Irak for få dager siden. De ble hentet hjemme av politiet, og så bar det rett til flyplassen der flyet tok av noen få timer senere. Faren - også han med ulovlig opphold i Norge - greide å komme seg unna. Dette skjedde fem dager før Amelie ble arrestert.

To av barna er født i Norge, de to øvrige har vært sammen med moren i Norge i syv år. Den eldste gutten - 14 år gammel - er fullt integrert i den norske skolen, det lokale nabolaget og den lokale fotballklubben.

Trener hans sier til avisen: “Jeg synes det er trist. I mine øyne burde de utvilsomt fått bli. Familien har bodd i Norge i rundt sju år, og barna er blitt integrert, de har gått på skole her i årevis og fått venner her.” Han sier videre: “Akkurat som i saken med Maria Amelie, er disse barna helt uforskyldt havnet i den situasjonen de er i. De er kommet til Norge med foreldrene. Muligens har familien fått flere sjanser til å forlate landet frivillig, kanskje har foreldrene trenert hjemsendelsen, men at det skal gå utover barna er veldig synd.”

Avisens journalist kommenterer nøkternt: “Det var ingen som gikk i tog for dem. Ingen tente fakler for dem. Ingen holdt TV-debatter for dem. De eneste som møtte opp utenfor boligen deres i Tønsberg fredag 7. januar var politiet.”

Spørsmålet er nå: Ettersom Helleland allerede har “løst” (og ikke låst) saken om Maria Amelie - antakelig på bakgrunn av de samme informasjoner som jeg og alle andre har, nemlig den som kommer fra pressen - hvordan vil han nå “løse” denne saken? Hvilke signaler skal vi få høre fra ham? Hvordan skal politiet og andre innrette sitt arbeid, slik at det samsvarer med Hellelands og Høyres preferanser? Skal det finnes regler eller noen form for systematikk i dette, eller skal “instruksjonene” komme og gå etter hvert som de enkelte sakene får oppmerksomhet?

Helleland skriver: “Barn av asylsøkere som blir voksne og “norske” i løpet av behandlingstiden må ikke stilles til ansvar for foreldrenes handlinger.” Gjelder det gutten på 14 som har bodd halve livet i Norge? Eller gutten på 12 som har bodd mer enn halve livet i Norge? Hva med han på 5 som er født i Norge, eller den vesle jenta på tre måneder? De er nå alle i Bagdad sammen med moren, helt i samsvar med den asylpolitikken som Høyre støtter fullt ut på Stortinget. Den som kalles "streng, men rettferdig."

Maria Amelie har vært ulovlig i Norge i 9 år. Mannen i den aktuelle familien har vært i Norge i 11 år. Hvor Helleland setter grensene for sine “signaler” får vi vite fint lite om, for det tar han seg ikke bryet med å fortelle oss. Det eneste vi vet er at han mener at Maria Amelie bør få bli i Norge. Det blir det ikke mye prinsipiell asylpolitikk av. Men det var vel strengt tatt heller ikke poenget til Helleland. Han kunne bare ikke gi fra seg muligheten til å innta et tilsynelatende populært standpunkt.

Helleland er Høyres fremste lovgiver i innvandringssaker. Han er derfor ikke hvem som helst. Fri og bevare oss for Høyres “signalbaserte” asylpolitikk, - den skal bli noe å slite med, både for domstolene, politiet og innvandringsmyndighetene. For ikke å snakke om asylsøkerne, som denne saken egentlig handler om - såvidt jeg husker, da.

Maria Amelie

2011-01-14T16:05:00.001+01:00

Arrestasjonen av russiske Maria Amelie har sendt norsk innvandrings- og asylpolitikk midt i fleisen på oss alle. Jeg husker godt debatten om innstrammingen av denne politikken for noen få år siden. Det var mange kritikere, det er sant. Jeg var en av dem. Men, du verden, det var også mange som mente at det var på høy tid. Og det var faktisk en del som mente at innstrammingene ikke var kraftige nok.

Nå kommer regningen.

Maria Amelie er - som alle andre mennesker - helt enestående. Det gir henne automatisk visse rettigheter, og i rettsstaten Norge skal vi være påpasselige med at disse ikke blir krenket. Heldigvis har Amelie god tilgang på ressurspersoner som vil sloss for rettighetene hennes hele veien. Det er det ikke alle som har. I tillegg har hun støtte i opinionen. Hun framstår som et menneske med store personlige ressurser. At dette vekker sympati er både opplagt og positivt.

Akkurat nå hagler det med kritikk og synspunkter i alle retninger. Politiet får kjeft for måten arrestasjonen ble gjennomført på. UDI og UNE får kjeft for måten de praktiserer loven på. Regjeringen - og særlig Arbeiderpartiet - får pepper fordi en ressurssterk (og populær) kvinne nå er på vei ut av landet. Aftenposten skriver i dag:

“Hun er (..) et symbol på utlendinger det norske samfunn ikke kan greie seg uten: Høyt utdannet, meget godt integrert og en ressurs for de miljøer hun velger å knytte seg til.”

Avisen mener at utsendelsen er en fallitt for Norge. Og det er jeg på sett og vis enig i. I min verden ville Maria Amelie vært en svært velkommen medborger i det norske samfunnet.

Men jeg er ikke alene i verden, hvilket jeg egentlig er fryktelig glad for. Det er heller ikke Regjeringen. Eller politiet. Eller UDI/UNE. Det betyr at jeg har et ansvar for å tenke over mer enn spørsmålet om hva jeg liker eller ikke liker. I denne saken er dette behovet særlig sterkt, fordi det handler om noe så grunnleggende som retten til å være i Norge. En rett jeg tar for gitt, men som Maria Amelie nå må slite for - og som det foreløpig ser ut til at hun ikke har.

Hvorfor er det slik? Ja, da begynner vi å nærme oss innholdet i denne saken. Og svaret er at det er slik fordi vi - d.v.s. vi som nyter alle demokratiets rettigheter i Norge - har bestemt at det skal være slik. Selv Aftenposten innrømmer det:

“Norske myndigheters vurdering er at hun ikke har behov for den beskyttelse som asylinstituttet skal gi. Ut fra de opplysninger som i dag er kjent, har vi ikke grunnlag for å trekke denne vurderingen i tvil. At Amelie har skrevet en bok, og fått status som en prominent papirløs, er heller ikke noe som kvalifiserer for asyl. Det ville vært dypt urettferdig overfor alle de asylsøkerne som høyst ufrivillig er blitt satt på et fly ut av landet de siste månedene. Streng og konsekvent praktisering av lovverket tilsier at Amelie må tvangsreturneres.”

Motsatt kunne vi si at en inkonsekvent praktisering av lovverket tilsier at hun får bli i landet. Problemet er at jeg ikke kjenner mange som er åpent tilhenger av inkonsekvent lovanvendelse. Svaret - det eneste riktige svaret - må da være at dersom vi ikke er fornøyd med lovens konsekvenser, så må vi endre loven slik at konsekvensene blir mer i samsvar med det vi mener er rett. Det blir håpløst å skyve de som er satt til å forvalte dagens regler foran seg, slik mange nå gjør.

Noe annet svar er heller ikke til å leve med. Derfor rygger jeg tilbake når både Aftenposten og andre gjør seg til tilhengere av “større skjønn” i denne typen saker. “Større skjønn” kan neppe bety noe annet enn at vi lar de vi liker og har sympati med få bli, mens de vi ikke liker fortsatt må reise. Da blir innvendingene fra folk som Petter Eide svært relevante: “Det skal ikke være slik at vakre kjendiser får rettslig beskyttelse, mens menn med bart fra Afrika eller Midtøsten ikke får det,” sier han til Aftenposten. Det var godt at noen sa akkurat det.

Også John Petter Egenæs, Anders Heger og Bjørn Engesland går seg vill i kampen mellom fornuft og følelser. På den ene siden legger de stor vekt på de personlige egenskapene til Maria Amelie:

“Hun har tatt høyere utdannelse her, gjort en usedvanlig innsats for å bli en del av dette samfunnet og satt lys på papirløse innvandreres situasjon. Som 25-åring har hun bidratt med mer til norsk offentlig debatt enn de fleste av oss vil gjøre i løpet av et liv.”

De spør videre:

“Er ikke hennes innsats for å bli en del av det norske samfunnet verdt noe? Har ikke hennes mange norske støttespillere krav på å bli hørt? Hvem ville tape på å la henne bli?”

Deretter slår de seg selv på kjeften:

“Dette handler ikke om hvor enestående Maria Amelie er. Det skal være likhet for loven, og blant de papirløse finnes det flere som henne. Poenget er at hvis det ikke er rom for fornuft og medmenneskelighet i enkeltsaker som dette, har loven degenerert til regelrytteri.”

Men er ikke poenget til herrene Egenæs, Heger og Engesland nettopp at Amelie har enestående egenskaper? Er det ikke disse egenskapene de ønsker å premiere? Er det ikke derfor de ber om større “rom” for medmenneskelighet i enkeltsaker, med andre ord større diskresjon til å fatte beslutninger ut fra hensyn til personlige egenskaper? En som tar konsekvensen av dette synet fullt ut er Nils August Andresen, redaktør i Minerva:

“Hun har bodd i Norge i mange år. Hun er integrert. Hun er ressurssterk og vellykket. Hun har begått det kunststykke å fullføre skolegang i Norge uten lovlige papirer. Hun har tatt en mastergrad ved NTNU. Hun har jobbet frivillig flere steder. Det er slike innvandrere Norge skulle hatt. Få kommer: Ressurssterke innvandrere drar til New York, Toronto, London og Sydney. De fleste som kommer til Norge idag er ressurssvake. De fleste som kommer til Norge idag er vanskelig integrerbare. Maria Amelie er ikke bare lett integrerbar. Hun er integrert. (…) Jeg er ikke for å gi alle en sjanse. Hadde politiet pågrepet Maria Amelie i 2004, ville det vært riktig å sende henne ut. Vi hadde aldri fått vite hva slags nordmann hun kunne blitt. Nå vet vi det.”

Andresen vil slett ikke gi alle en sjanse. Bare noen. Bare de han selv liker og har sympati med. Bare de som skriver bøker og er vellykket, og som ellers ville reist til London, New York eller Toronto. Hvor er vi på vei da? Det er faktisk et meget godt spørsmål, for her snakker vi om svært krevende jus. Om vi ser bort fra Andresens metode - som på engelsk ville blitt kalt “cherrypicking” - er vi tunget til å forholde oss til noen vesentlig sider ved rettsstaten. Det behøver ikke Andresen, for han vil avgjøre disse spørsmålene selv - og gjerne etter at han allerede har fått vite svaret på hvordan det går med integreringen i det norske samfunnet. Det er fiffig, men fullstendig ubrukelig. Andresen lever for alle praktiske formål i et samfunn for seg selv. Vi andre trenger noen felles regler.

Et kjennetegn ved et lovverk er likebehandling. Grunnen er åpenbar: Dersom behandlingen ikke er lik har vi i virkeligheten ikke lenger om et lovverk, men systematisk vilkårlighet. Likebehandling etter loven betyr selvfølgelig ikke at svaret alltid er det samme; - svaret skal avhenge av den individuelle sakens omstendigheter. Men det betyr samtidig at mennesker som - etter loven - er i en sammenlignbar situasjon også skal behandles sammenlignbart.

En slik tilnærming ender ubønnhørlig med den konklusjonen at Maria Amelie må sendes ut av landet. Ikke fordi politiet eller UDI er ondskapsfulle, eller fordi Regjeringen er uten menneskelige følelser, men fordi det er slik vi har satt opp systemet vårt. Som statssekretær Pål Lønseth skriver:

“Jeg forstår at det for mange virker merkelig å skulle utvise en person som kunne vært en ressurs for Norge. La meg derfor være helt klar: Maria Amelie har søkt om beskyttelse i Norge. Den søknaden har hun fått avslag på, fordi hun ikke har et beskyttelsesbehov. I tillegg har hun oppholdt seg ulovlig i Norge, under falsk identitet. I slike spørsmål er loven er tydelig: Hun må reise hjem. Ikke fordi hun er en skurk eller en fare for landet, men fordi hun må følge reglene – som alle andre.”

Vi står nå i en viktig valgsituasjon: Vi kan følge linjen til Aftenposten og Egenæs et al. og skaffe oss et mer skjønnsbasert asylinstitutt, der vi har større frihet til å “belønne” enestående innsats. Da er mulighetene for Andresens valg av vinnere større, men det er også mulighetene for enda mer vilkårlighet og et sammenbrudd for asylinstituttet.

Alternativt kan vi gå den tunge og grundige veien om å endre dagens lover og regler, slik at Maria Amelie og andre i tilsvarende situasjon utvilsomt får opphold i Norge. Jeg er med. Men jeg er i sterk tvil om jeg har alle de som nå protesterer på vegne Maria Amelie med meg.

Blasfemi med døden til følge

2011-01-11T22:54:00.003+01:00

Mordet på Salman Taseer den 4. januar var enda et tilbakeslag for alle som håper på en bedre framtid for Pakistan – et land som sannelig har nok av problemer fra før. Taseer ønsket som kjent å endre de hårreisende blasfemilovene i landet, - lover som i ytterste konsekvens kan ende med dødsstraff. Pakistan har ikke mange liberale stemmer som Taseer. The Economist skriver at landet nå stirrer ned i en bunnløs avgrunn, og det er vanskelig å ikke være enig.

Pakistan var i sin tid verdens første islamske republikk, Iran var den andre. Begge land er gode eksempler på at ideen om statsreligion er utsøkt dårlig. Det finnes neppe særlig mange muslimer som med hånden på hjertet vil si at verdiene om nestekjærlighet og rettferdighet har gjort store framskritt verken i Pakistan eller Iran, - til tross for at ordet ”islamsk” er puttet inn i konstitusjonen.

Problemet ligger nok andre steder. Det er rart med det, vi mennesker har en lei tendens til å være uenige om hva Gud egentlig mener og vil. Fordelen går da til de som, av ulike grunner, har Gud (det vil si: makten) på ”sin” side.

Uten sammenligning for øvrig: Også her i Norge har vi inntil helt nylig hatt ganske friske diskusjoner både om statsreligion og blasfemi. Ingen av delene var den rød-grønne regjeringens ”finest hour” – for å si slik. Heldigvis ser det ut som vi saaaakte, men sikkert finner veien ut av våre egne, statsrettslige blindgater. Men, du verden, det har tatt sin tid – og enda er vi ikke i mål.

I Pakistan er lovgivningen om blasfemi et åpenbart politisk maktmiddel, akkurat som i Iran. Å sette seg opp mot Gud er å sette seg opp mot staten, eller vice versa. Likevel er det en viktig forskjell mellom de to landene. For mens det i 2009 ikke ble registrert gjennomføring av en eneste dødsstraff i Pakistan (og aldri en dødsstraff for blasfemi), var mullaene i Iran travelt opptatt med henrettelser det året, og den høye aktiviteten fortsatte inn i 2010. Bare Kina henrettet flere mennesker, men der henretter de til gjengjeld så mange hvert år at ingen vet hvor mange tusen det er snakk om (kanskje ikke en gang kineserne selv).

Mordet på Taseer har utløst uro og ikke så lite hysteri i et land som er ustabilt nok som det er. Dessverre følger det en viss dose politisk feighet med på kjøpet; - ingen tør nå å gjøre noe med de forferdelige blasfemilovene, det ville være det samme som å ”innrømme” at man ikke er god nok muslim. Og da er man i praksis i livsfare, fordi religiøse fanatikere har lang tradisjon for kontrollere det politiske livet gjennom bruk av vold og mord.

Liberale verdier har svært skrinne kår i Pakistan, og de religiøse verdiene som er ment å fungere som en slags veiledende ”erstatning” viser seg gang på gang å være helt ubrukelige for formålet. Alt dette er selvfølgelig til stor skade for de mer enn 170 millioner menneskene som bor i landet, og som hver dag møter svære utfordringer. Ikke minst på grunn av fjorårets flomkatastrofe som etterlot seg nesten fem millioner hjemløse og som berørte ufattelige 20 millioner mennesker.

Utfordringene i Pakistan er så enorme at det knapt finnes noen som sitter med svarene, eller som kan vise til en klar og ryddig vei framover. Listen av problemer virker endeløs, med fattigdom, korrupsjon, vold og terror, regionale konflikter og et ytterst komplisert strategisk omland. Likevel: Null gjennomførte dødsstraffer i 2009 er faktisk noe å glede seg over. Jeg kjenner ikke til noen statistikk for 2010, men hvis nullen holder skal jeg være den første til å gratulere.

Når framskrittene er få og sjeldne fortjener de all den oppmerksomheten de kan få.
Det gjelder ikke minst for Pakistan.

Hege Storhaug: Farlig, vemmelig og ondskapsfull

2011-01-06T14:43:00.000+01:00

Som alle andre i dette landet er Hege Storhaug beskyttet av retten til frie ytringer. Det skal hun ha. Men det er jaggumeg også alt. Det vemmelige og ondskapsfulle sludderet som hun i dag presenterer i Aftenposten er intet mindre enn skammelig.

Hege Storhaug står på gal side av alle de verdiene hun mener seg å forfekte. Det finnes knapt en side ved innretningen på et liberalt samfunn hun ikke har misforstått. Og dette fraværet av forståelse avslører hun hver eneste gang hun lar fremmedfrykten og intoleransen ta overhånd. Da bobler tekstene hennes over av hjelpeløs og fortvilende angst for islam. Og det tragiske er at ingen i hele verden kan hjelpe henne, for islam har kommet til Norge for å bli.

Tenk det! Stakkars Hege Storhaug, hun har en vanskelig framtid foran seg - sammen med alle de anonyme islamhaterne som syder og koker dypt nede i nettets kloakk for “frie” ytringer.

For Hege Storhaug er ingen bruk av bilder for malplassert. Hun minner om at den fredelige og høyst lovlige demonstrasjonen som en del muslimer gjennomførte mot Dagbladet i fjor skjedde “på samme sted som der quislingene på 30-tallet samlet massene.” Jo, takk. Da er scenen satt. Men hvor er poenget? Det er jo Storhaug selv som tar til orde for hardhendt assimilering av “Norges kjerneverdier.” Var det ikke noe slikt quislingene også snakket om?

“Man skal nå være virkelighetsfornekter av høyeste rang for å insistere på at frihetsverdiene våre ikke er under press”, skriver Storhaug. Feil. Man skal tvert i mot være hysterisk og full av angst for i det hele tatt å tenke og formulere seg slik Storhaug gjør. Der ligger problemet, og ikke hos en gruppe norske muslimer som benytter seg av sine soleklare og demokratiske rett til å gjennomføre en fredelig demonstrasjon. Personlig støttet jeg ikke demonstrasjonens budskap, men det gledet meg likevel at muslimer med noe på hjertet står fram og bruker sine demokratiske rettigheter. Jeg gjentar det gjerne: Det gledet meg, og det skremte meg slettes ikke.

Storhaug strammer nå skruen: “Men det er ikke terror som er vårt samfunns største trussel. Terroristene er få. Islamistene er ikke få.” Sånn. Da var det sagt; det er muslimer flest vi skal frykte. De representerer trusselen. Og det er ingen ting som hjelper; verken integrering, utdanning eller arbeid. “Det er blant de velutdannede man særlig finner radikale holdninger”, skriver Storhaug. Noe å tenke over neste gang du møter en muslimsk helsearbeider, lærer eller ingeniør. Tenk frykt. Tenk angst. Har han skjegg? Bruker hun hodeplagg? Løp for livet!

I følge Storhaug har Regjeringen glemt hva som holder en nasjon samlet. Storhaug har i alle fall ikke “glemt” hva som skal til for å lage splittelse, angst og frykt. Der er hun mester. Hun frykter for samhørigheten i samfunnet. Jeg tror jeg ler meg ihjel. Det kom fra rett person! Det finnes knapt et menneske i dette landet som bruker mer av sin tid i våken tilstand på å undergrave tillit og samhørighet enn nettopp Hege Storhaug.

Hennes fremmedfrykt og hat mot islam kjenner åpenbart ingen grenser. Derfor er hun også verdens dårligste rådgiver i spørsmål som har med integrering og toleranse å gjøre. Men farlig er hun, det skal hun ha.