Med staten som eier

Jeg bare minner om det: Det finnes faktisk noen gode grunner for offentlig eierskap i næringslivet. De er rett nok ikke mange, - det er vel riktigere å si at de er få, men sterke når de først kommer til anvendelse.

Den aller viktigste grunnen er at offentlig eierskap automatisk sikrer nasjonalt eierskap. Og nasjonalt eierskap er – noen ganger – en fornuftig målsetting, særlig i et lite land med en åpen økonomi, og særlig i visse næringer. Det kan ha betydning for lokalisering av hovedkontorer, av forskning og teknologiutvikling, og av arbeidsplasser og kompetanse som er viktig for landet. Og det kan – i alle fall indirekte – ha betydning for hvordan et land forvalter sine naturressurser. Norsk oljeindustri er et godt eksempel.

Å være absolutt motstander av offentlig eierskap er derfor etter min mening ikke en holdbar posisjon, for det finnes næringer og selskaper der et slikt eierskap kan være med på å sikre bredere samfunnsmessige mål.

Så kan vi diskutere hvor mye staten bør eie i ett enkelt selskap; 100 prosent, mer enn 2/3, mer enn 50 prosent eller mer enn 1/3 – som normalt er nedre grense for å sikre avgjørende innflytelse over strategisk viktige beslutninger i et aksjeselskap. Og vi kan diskutere hvilke mål staten bør ha for eierskapet sitt. Skal det være å tjene mest mulig penger? Skal eierskapet være langsiktig eller kortsiktig? Skal eierskapet være ”aktivt” eller ”passivt?” Uansett er det viktig at staten er tydelig når det gjelder formålet med eierskapet og hvordan det skal utøves.

At det finnes argumenter for offentlig eierskap er imidlertid ikke det samme som at det offentlige bør eie så mye næringsvirksomhet som mulig. Jeg hører ingen som mener at staten bør overta alle gårdsbruk eller fiskebruk her i landet. Vi liker ikke lyden av ”statsfiske” eller ”kollektivbruk.” Eller statlige bokhandlere, for den del. Eller hoteller. Eller IT-selskaper, frisørsalonger, matvarekjeder, bryggerier, drosjeselskaper, skipsverft, banker, byggefirmaer, metallverksteder, rederier, aviser, bakerier, rørleggerfirmaer, forlag, eller noe av alt det andre som norsk næringsliv består av. Og det er temmelig mye. Jeg hører, kort sagt, ingen som mener at vi bør gjøre Norge om til det gamle Øst-Tyskland, der alle på en eller annen måte befant seg i statens tjeneste – hva enten de ville eller ikke.

Tvert i mot er privat eierskap og sunn økonomisk konkurranse i næringslivet et betydelig gode. Et demokratisk gode. Det gir grunnlag for innovasjon, nye bedrifter, ny teknologi og nye produkter. Jeg tror det var Gudmund Hernes som en gang spurte om hvor mange nye bilmodeller, datamaskiner eller vaskemaskiner som hadde sitt opphav i Øst-Tyskland?

Retten til privat eierskap og næringsvirksomhet gir muligheter til å utfolde seg for de som er villige til å bære en viss risiko, - men motstykket er at de også samtidig får gleden av å høste mulige gevinster. Det er nettopp poenget. Retten til å kunne være med på å bygge opp noe, gjennom egen innsikt, egen kyndighet og egen risiko, er helt fundamental for at en markedsøkonomi skal kunne fungere. Enten det skjer gjennom investeringer eller ved etablering av nye bedrifter. Og da er statens rolle først og fremst å sikre at konkurransen er rettferdig, og at både selskaper og privatpersoner betaler sin skjerv til fellesskapet gjennom skatter og avgifter på en forutsigbar måte.

Akkurat der oppstår hovedproblemet med det offentlige som eier: Når en virksomhet er utsatt for konkurranse – slik den jo typisk er i næringslivet – er det viktig at konkurransen er rettferdig, og at ingen selskaper har fordeler som andre ikke har. Kan vi stole på at staten ikke behandler sine ”egne” selskaper mer fordelaktig enn alle andre? Kan vi være trygge på at selskapene blir regulert, skattlagt og kontrollert helt likt, til tross for at staten har eierinteresser bare i noen av dem? Dette har å gjøre med alle de rollene staten – eller det offentlige – må fylle. Hvis vi tenker prinsipielt er det kanskje bedre om staten konsentrerer seg om å være lovgiver, skatteinkrever og regulator, enn om selv å være deltaker i konkurransen.

Dette er den klassiske, liberale kritikken mot offentlig eierskap: Det offentlige greier ikke å unngå rolleblanding, og derfor kan fordelene med den markedsøkonomiske modellen bli underminert. Ikke minst kan det være fare for uheldig maktkonsentrasjon fordi staten blir sittende på alle sider av bordet.

Men det finnes også andre innvendinger. Typisk er innvendingen om at det offentlige er en ”dårlig” eier. ”Dårlig” kan da bety flere ting; at eierskapet er ”passivt”, at offentlig eide virksomheter egentlig er styrt av administrasjonen og byråkratiet, at offentlige bedrifter har lave krav til avkastning, svak evne til omstilling, at de styres etter mål som er kortsiktige og politiske, men ikke kommersielle – og så videre. Hos oss i Europa er tiårene etter andre verdenskrig en studie i hvordan offentlig eierskap i kull, stål, bilindustri, forsvarsindustri, flyindustri og kjemisk industri først eksploderte, for deretter å implodere. Selv prestisjeprosjektet Concorde er nå satt på bakken for alltid.

Det var en symbolsk landing av etterkrigstidens tro på staten som industriell aktør. Modellen med staten som eier av europeisk industri fikk sammenbrudd, fordi den verken skapte overskudd eller arbeidsplasser. Heller ikke i Norge, noe folk som bor på Raufoss, Kongsberg, i Mosjøen eller i Kirkenes kan fortelle om. Over tid kunne selv ikke blomstrende formuleringer i statsbudsjettet skjule at verdiskaping var blitt til verdiødeleggelse. Det gikk flere penger inn enn det som kom ut. Det måtte selvsagt få en slutt. Og det var Arbeiderpartiet som til slutt ryddet opp.

Dette er samtidig den konservative innvendingen: Staten må ikke bare legge bånd på seg selv, den må også holde seg unna virksomheter den ikke har forstand på, og konsentrere seg om primæroppgavene sine. Hvis ikke risikerer vi at store ressurser fra fellesskapet går til spille, fordi det alltid er enklere å bruke av andres penger enn sine egne – ikke minst når en først har kommet i gang.

For min del har jeg respekt for både for den liberale og konservative kritikken mot offentlig eierskap i næringslivet. Den forteller oss noe viktig, så lenge den ikke blir fullstendig dogmatisk. Jeg foretrekker et system med klare roller og oppgavefordeling mellom offentlig og privat sektor. Egentlig har det undret meg lenge hvorfor sosialdemokratiet fortsetter å rote det til omkring disse spørsmålene. Debatten om ”full statlig overtagelse av produksjonsmidlene” ble i praksis avsluttet allerede i 1920-årenes ideologiske kamper med kommunistene, banksosialisering ble forlatt på 1950-tallet, mens statlig industrieierskap stort sett ble avviklet (med hell) på 1980-tallet. Samtidig er de fleste enige om at staten må spille en rolle som garantist for nasjonalt eierskap i visse nøkkelbedrifter, som for eksempel StatoilHydro og Statkraft. Eller når en akutt krise står for døren, som da bankene våre havarerte for et par tiår siden. Hva er det da igjen å diskutere?

Jeg tror det fortsatt sitter mye politisk naivitet igjen i veggene i Arbeiderpartiet. Vi snakker lettvint om ”statlig og privat partnerskap”, og om ”demokratisk styring og kontroll”, men alle vet at til syvende og sist må en konkurranseutsatt bedrift være lønnsom. Å tro at et selskap bare fatter populære og kloke beslutninger simpelthen fordi det eies av det offentlige er mer enn naivt, det er misforstått. Det vet alle som har arbeidet med offentlig eierskap. Derfor burde vi ha lagt denne retorikken bak oss for lenge siden.

Nå får vi debatten midt i fleisen enda en gang, på grunn av rotet omkring Aker Solutions. Bakgrunnen for hele saken var frykten for at selskapet i sin tid skulle havne på utenlandske hender. Ville det vært så fryktelig? Kanskje ikke. Men et stort flertall på Stortinget mente at statlig deltakelse på eiersiden tross alt var en bedre løsning. Altså ble Aker Holding etablert, og dermed var vi i gang.

Så er spørsmålet om denne saken er det endelige ”beviset” på at statlig eierskap er umulig, eller om den avslører systemfeil som kan rettes opp. Jeg heller mot det siste, og her er mine argumenter:

For en bedrift er det å ha staten som eier ikke uten videre enkelt. Det fordrer en særlig følsomhet for de tilfellene der den kommersielle logikken og den politiske logikken går hver sin vei – noe som før eller siden vil skje. Alt jeg har lest, sett og hørt om hvordan Aker (med Røkke som dominerende eier) har opptrådt i denne saken forteller meg at dette systemet slett ikke var forberedt på de politiske kastevindene som kom etter at det ble stilt spørsmål ved verdifastsettelsen av de selskapene Aker Solutions nå har kjøpt fra Aker. Noen har snakket om landeveisrøveri på høylys dag. Alle må forstå at dette er noe staten aldri kan finne seg i, selv ikke når røveren heter Kjell Inge Røkke. Det er – enkelt sagt – forbausende at kvalitetssikringen av selve prosessen i Aker-systemet har vært så slett som det nå ser ut til. Selvsagt burde kjøpene vært lagt fram for generalforsamlingen i Aker Solutions, om ikke annet, så av hensynet til ryddighet.

Statens – og særlig statsrådens – agenda er alltid mer sammensatt og komplisert enn hensynet til ett enkelt selskap der staten er eier. At Røkke, godt plassert blant landets best betalte rådgivere og advokater, ikke forstod dette er mer enn underlig. Har du først tatt staten om bord nytter det ikke med prosesser som tilsynelatende er juridisk vanntette. Du må ha noe som holder i opinionens lys også; - ikke minst opposisjonens lys, og ikke minst i medienes lys. Begge deler kan være nokså kritiske. Dette vet selvsagt Aker alt om i dag, når det er for sent.

Men staten har åpenbart også vært uforberedt på hva det vil si å ha Kjell Inge Røkke som medeier. Det er tross alt snakk om en utøver av finansiell akrobatikk i verdensklasse. Her har det gått e-poster og sms-meldinger i hytt og pine. Sakspapirer dumper ned i postkassen kvelden før embetsverket skal orienteres. Noen har snakket sammen på gangen. Noen husker hva som ble sagt, andre husker det stikk motsatte. Det har vært snakket ”på overordnet nivå” om ”prosess og omfang”, men ingenting av dette tyder på at staten har hatt et sikkert grep om rattet. Det er rett og slett for dårlig. Og det er heller ikke nødvendig, for staten – som en vesentlig eier i Aker Holding – har langt større muligheter til å ivareta sine verdier og interesser i forhold til selskapet. Noe av problemet for en statlig representant i et styre er nettopp at han eller hun representerer ”alle” og derfor ingen. Da blir tett kontakt med oppdragsgiveren ekstra viktig. Og oppdragsgiveren er det departementet der eierskapet er plassert. Her ligger det mye læring, både når det gjelder ”omfang og prosess” – for å holde meg til dagens språkbruk.

Det er mulig å hevde at staten aldri burde ha deltatt i etableringen av Aker Holding. Det er et greit standpunkt, men et solid flertall på Stortinget mente altså at det var viktig å sikre et nasjonalt eierskap til Aker Solutions.

For min del er jeg tilbøyelig til å være enig i denne vurderingen. Men verken Aker-systemet eller statssystemet har imponert når det gjelder oppfølgingen. Derfor har vi nå fått hva amerikanerne kaller en ”wake-up-call” hva angår statlig eierskap. Mener vi alvor med at staten skal være en langsiktig og solid eier må vi sørge for at eierskapet kan utøves på en betryggende måte. Da kan ikke statens eierrepresentanter overlates til seg selv. Og da må private medeiere – enten de heter Røkke eller noe annet – forstå at det ikke finnes noe som heter ”shortcuts” når du har staten med på laget. Staten er alltid størst og sterkest. Det er derfor vi har den.