Giske vs Norvik

De som ikke hadde fått med seg at Trond Giske er en viljesterk politiker kan etter hendelsene sist uke nyte fruktene av ny innsikt. Jeg antar at det ikke dreier seg om så mange, uansett. De fleste av oss har lenge visst at Giske er en politiker som sloss for sitt syn hele veien til mål, og noen ganger forbi målstreken også.

Det gjorde han i alle fall i saken om Telenors indirekte eierskap i TV2. Nå er salget gjennomført, og TV2 er i sin helhet på danske hender. Det ville ikke Giske, og ingen kan si at han ikke kjempet drabelig for sitt syn.

Men kjempet han på en ryddig måte?

Det finnes ingen rettsinstans som kan gi oss det endelige svaret på det spørsmålet, fordi det først og fremst er politisk. Men svaret må uansett befinne seg innenfor en viss ramme – og den rammen heter statlig eierskap.

Harald Norvik og resten av styret i Telenor mente at et salg av A-pressens eierandeler i TV2 var det beste for Telenor. Det er deres ansvar å tenke på nettopp hva som er best for Telenor. Trond Giske mente at et salg muligens var bra for Telenor, men ikke nødvendigvis best for TV2. Men Giske hadde ingen direkte eierinteresser i TV2, bare indirekte gjennom sitt eierskap i Telenor. Skulle han oppnå det han ville med TV2 måtte ha derfor legge seg ut med styret i Telenor, og få Norvik og de andre til å velge en løsning de mente var dårlig for det selskapet de leder. Slikt blir det krøll av.

Det vet selvfølgelig Giske alt om i dag, for nå har han tapt både selve saken og en betydelig andel politisk kapital fordi han blandet kortene. Han ville drive nasjonal mediepolitikk med Telenor som instrument. Men vi er for lengst over i en virkelighet der den typen surr og rot bare ender i, - vel, surr og rot.

Den ”norske modellen” for statlig eierskap legger visse føringer på hvordan staten opptrer som kommersiell eier. For å si det enkelt tilsier modellen at det blir litt kjedeligere å være politiker og litt mer forutsigbart å være privat medeier. Staten – d.v.s. politikerne – må legge visse bånd på seg for å oppnå at private er villige til å bidra med eierkapital. En aksjonær i Telenor skal vite at staten som eier har Telenors ve og vel i tankene, hva enten næringsministeren heter det ene eller det andre. Aksjonæren skal i alle fall vite at staten ikke vil utnytte sitt eierskap for å oppnå andre politiske mål enn de som er knyttet til eierutøvelsen i selskapet. I dette tilfellet: Mål som er knyttet til et rent politisk syn på nasjonalt eierskap i TV2.

Om det siste kan det være ulike meninger. Men Giske kan ikke utnytte Telenors aksjonærer for sitt formål, på tvers av synspunktene til det aksjonærvalgte styret. Han må i så fall endre styrets sammensetting, og sette sin politikk igjennom på en generalforsamling. Han må gi aksjonærene i Telenor en mulighet til å komme seg unna dersom de mener at Giskes strategi ikke er den beste for selskapet.

Men det skrittet var ikke Giske villig til å ta, - av åpenbare grunner. Det ville avslørt hva som var hans intensjon, nemlig å bruke Telenor som et mediepolitisk instrument, i direkte konflikt med statens offisielle eierskapspolitikk.

Isteden hevder han at han som politiker må få lov til å ha synspunkter som er i konflikt med hva styret i Telenor mener. Til det er vel svaret egentlig: Tjaaaaa….

Så lenge Giske representerer statens eierinteresser i Telenor må han finne seg i at det eksisterer visse rammer for hva han kan og bør si, og hva han kan og bør gjøre. Jeg tror ingen vil nekte ham retten til å ha en klar mening om nasjonalt eierskap i TV2. Såpass må statens eiermodell tåle, og jeg tror ikke svært mange av aksjonærene i Telenor lar seg skremme av det. Altså er Giske i sin fulle rett til å ha politiske meninger om nasjonalt eierskap i TV2.

Men nå vet vi at Giske har gått noen skritt videre. Han har ikke bare vært klar på hva han for sin del mener, men han har aktivt arbeidet for en løsning på saken som styret og ledelsen i selskapet mener ikke er i Telenors interesse. Da er han ikke lenger en god eier. Da er han en uryddig politiker.

Det er ikke en posisjon Trond Giske ønsker å være i, - og som han ellers har vært svært dyktig til å holde seg unna i sin tid som næringsminister.

Rammen om statens eierskap er slik at det meget godt kan oppstå situasjoner der det som er kommersielt riktig for et selskap er politisk vanskelig for de som sitter i regjering. Men modellen dikterer at hensynet til selskapet uansett skal gå foran, ellers er ikke statens eierpolitikk troverdig. Når politikerne styrer skal det skje gjennom andre virkemidler enn gjennom det direkte eierskapet, som utelukkende skal handle om selskapets interesser.

Og hvis staten mener at selskapets styre ikke lenger ivaretar selskapets interesser på en god nok måte, må staten bruke sin eierinteresse til å skaffe selskapet et nytt styre.

Slik er modellen. Det vet Giske nå bedre enn de fleste. Harald Norvik har visst det hele tiden, og det samme har statsministeren.

Og nå vet alle hva Lorry er.

2011 – et år for optimisme?

Var 2011 et godt år eller var det et annus horribilis? I et interessant intervju med BBC sier den aldrende historikeren Eric Hobsbawm at det har gledet ham å se at vi fortsatt lever i en verden der folk kan gå ut i gatene og skape forandringer. Hobsbawm har politiske revolusjoner som spesialfelt. Han mener at 2011 kan minne litt om 1848, det store året for revolusjoner i Europa.

Ser vi på hva som har skjedd i Nord-Afrika og Midtøsten gjennom 2011 er i alle fall ett felles trekk med 1848 mulig å identifisere: Revolusjonære strømninger sprer seg som ild i tørt gress fra ett land til det neste, mens makthaverne gripes av panikk og velger vold som motmakt.

Revolusjonene i 1848 ble kvalt av autoritær reaksjon. Men ideene døde ikke, og over tid var det ideene som vant. Det var tanken om demokrati som banket på døren, inspirert av de store revolusjonene i Frankrike og USA noen tiår tidligere. Makthavernes ”seier” i 1848 ble derfor ingen egentlig seier. I stedet ble det innledningen til en utvikling i retning av demokrati, parlamentarisme og allmenn stemmerett over store deler av Europa. Men det tok noen generasjoner.

Hva slags tidsplan kan vi se for oss i Midtøsten og Nord-Afrika? Hobsbawm er ikke veldig optimistisk når det gjelder utsiktene til å skape solide demokratier i denne regionen, kanskje med unntak for Tunisia. Det er en vurdering jeg fullt ut deler. Ja, den deles vel strengt tatt også av de det angår aller mest, nemlig menneskene i Nord-Afrika som fortsatt flykter i tusentall fra regionen. Ikke akkurat et tegn på framtidstro.

Verken i Egypt eller Libya står folket overfor noen enkel overgang til stabilt demokrati. Tvert i mot er utfordringene mange, og det er ingen grunn til å skru forventningene høyt. Isteden er det viktig å glede seg over alle de framskrittene som tross alt gjøres. Kvinnene på Tahir-plassen i Kairo er involvert i en livsfarlig strid, men de er samtidig en inspirasjon for alle som deler idealene om likeverd, likestilling og demokrati. De er viktige symboler på at klokka ikke så lett lar seg skru tilbake.

Egypt er likevel fortsatt en militarisert politistat. Opprøret mot daværende president Mubarak endte paradoksalt nok med at Militærrådet fikk en slags legitimitet til å styre landet videre. Vel, - så mange alternativer fantes i grunnen ikke. De ulike fraksjonene hadde ulike grunner for å akseptere fortsatt militær kontroll: Islamistene og Det muslimske brorskapet mente at det militære var best skikket til å gjennomføre nødvendige valg – som de selv hadde god tro på at de ville vinne. Sekulære og liberale krefter, sammen med den kristne minoriteten, satset på at det militære ville fungere som et slags bolverk mot utviklingen av en islamistisk stat i Egypt. Og Egypts viktigste allierte, i USA og Europa, regnet med at de egyptiske generalene ville være en forutsigbar partner, som fortsatt ønsket et godt forhold til Vesten og Israel.

De kan ha forregnet seg alle sammen. Det er ingen som fullt ut kjenner de egyptiske generalenes politiske ambisjoner, men faktum er at det militære har styrt Egypt fram til denne dag. De styrte under Nasser. De styrte under Sadat. De styrte under Mubarak. Og de styrer fortsatt. Tanken om at en hel politisk klasse – generasjoner med militære ledere – uten videre skal gi fra seg makt og økonomiske privilegier kan vise seg å være litt for enkel. Og skal vi la historien være en slags veiviser er det et faktum at Egypt har et svært spinkelt grunnlag å bygge et sivilt samfunn på. Landet har alltid hatt militært styre. Nylig trakk regjeringens sivile rådgivere seg fra sine verv, i protest mot militær maktbruk i forbindelse med demonstrasjoner knyttet til parlamentsvalget. Selv etter at valgresultatet begynner å bli klart, med solid flertall for Det muslimske brorskap og andre islamske partier, er situasjonen i landet uoversiktlig.

Det samme er tilfellet i Libya, der stadig flere begynner å stille krav om at de ulike opprørsgruppene nå bør avvæpnes. Men det er ikke uten videre enkelt å få til. Allerede har det vært kamper mellom ulike væpnede grupper i Libya (typisk nok mellom grupper fra øst og vest i landet), og i byene føler folk utrygghet fordi det fortsatt finnes grupper som er væpnet til tennene og som vil ha ting på ”sin” måte. Beskyldinger om å ha støttet det tidligere Gaddafi-regimet er livsfarlige, og ender ikke sjelden med at noen fullbyrder en ”dødsdom” på stedet. Det er langt igjen før overgangsregjeringen og den nye libyske hæren kan sies å ha noen form for kontroll i landet, og i mellomtiden begynner mangelen på sikkerhet å true den framtidsoptimismen som skapt da det gamle styret til slutt brøt sammen.

Verken i Jemen eller Syria kan det meldes om vesentlig framskritt. I Syria har volden nå for alvor nådd Damaskus, og mens Sikkerhetsrådet i FN sliter med å komme fram til enighet om nye resolusjoner har Den arabiske liga sendt observatører til landet i forståelse syriske myndigheter. Ingen av delene gir vesentlig trøst til den syriske befolkningen, som på den ene siden sloss mot et regime som er uvanlig brutalt selv etter standarden i Midtøsten og som på den andre siden skal bygge bro over et kompliserte lappeteppe av religiøse og geografiske motsetninger seg i mellom.

For både Jemen og Syria gjelder det at de interne motsetningene i hvert av landene er sammensatte og omfattende. Ja, Jemen var delt i to helt fram til 1990, og opposisjonen i landet består av alt fra liberale grupper, til marxistiske grupper og ulike islamistiske retninger. Bortsett fra motstanden mot den sittende president Saleh – som etter planen skal gå av i februar 2012 – er det lite som knytter de ulike opposisjonsgruppene sammen.

Bildet er altså komplisert, både i Nord-Afrika og Midtøsten. Når Time Magazine likevel med en viss rett kan utpeke ”demonstranten” til Årets person er det fordi tre statsledere i regionen allerede er drevet fra makten, ytterligere to står i køen for rask ekspedering, og virkningene for framtiden trolig vil bli omfattende. I seg selv er dette enestående resultater som gjør at Eric Hobsbawm har sine ord i behold når han minner om at vanlige mennesker faktisk har makt til å endre de politiske realitetene, når de bare er mange nok og utholdende nok.

Gjennom ”den arabiske våren” er det skapt en annen framtid for millioner av mennesker, men fortsatt er det altfor tidlig å si med sikkerhet hva slags framtid det er snakk om.

Årets person har vært aktiv også i Vesten. Her har vi sett framveksten av den såkalte ”Occupy-bevegelsen” – først i USA, men senere også i flere europeiske land – i litt ulike varianter. Det fascinerende her har ikke først og fremst vært den konkrete oppslutningen om demonstrasjoner og ulike teltleirer, men den brede appellen som de ulike Occupy-gruppene har evnet å oppnå der de har oppstått. Ja, selv president Obama måtte ut og tilkjennegi forståelse og støtte til Occupy Wall Street tidligere i høst.

Ingen bør være overrasket over at et folkelig oppgjør med bank- og finansnæringen brer seg over hele OECD-området. Det vi i dag vet, først om finanskrisen fra 2008 og senere om dagens omfattende gjeldskrise, er at verden holder seg med en internasjonal finanssektor som ikke er bærekraftig og som bare delvis fyller tjenlige samfunnsformål.

I stedet for å formidle kapital i rette mengder til de rette prosjektene og til rett pris har finansnæringen blitt en egen kilde til de-stabilisering og finansielt kaos. Næringen har utviklet så mye snedighet og så kompliserte produkter at den har lurt seg selv (og alle andre) trill rundt. Dette har den fått lov til å gjøre under dekke av å stimulere vekst og produktivitet. I virkeligheten har den undergravd sunn vekst, stimulert massiv feilprising av finansielle produkter og økt risikoen for alle.

Da regningen endelig kom på bordet i 2008 var omfanget av finurlighet og ”finansiell produktutvikling” nesten ikke til å tro. Det var historien om Enron om igjen, bare i langt større skala. Etter hvert ble vi alle godt kjent med begrepet om ”råtne lån”, - som viste seg å være selve arbeidshesten i moderne finansindustri.

Med bitterhet måtte skattebetalerne i land etter land se rolig på at myndighetene gikk inn for å bøte på det aller verste av finansakrobatikkens konsekvenser. Enorme beløp ble pløyd tilbake til finanssektoren – motstykket var økt offentlig gjeld – og etter en tid kunne store deler av sektoren rapportere om overskudd igjen. Lederlønninger og bonusordninger var tilbake på plass.

Men da var selvfølgelig mange av de ulønnsomme forretningene sendt over til staten og skattebetalerne, og inn i statsregnskaper som i mange tilfeller var et sørgelig syn allerede før 2008. Finanskrisen var blitt til en gjeldskrise. Og der er vi nå. Etter min mening har vi knapt begynt å forstå omfanget av gjeldskrisen og hva den vil bety for praktisk talt all politikk i årene som kommer.

• Den mest umiddelbare konsekvensen av gjeldskrisen er behovet for å kutte utgifter og øke inntekter for å få gjelden under kontroll. Jeg registrerer med et lite smil at amerikanske politikere uttrykker bekymring over ”what’s going on in Europe.” Men USA har mer enn nok med å tenke på sine egne finanser, som også er i en elendig forfatning. Gjeldskrisen betyr dype kutt i velferd og tjenester gjennom flere år, med store negative konsekvenser for de som er aller mest avhengige av støtte og tjenester fra det offentlige. 

• Men gjeldskrisen hindrer også landene i å gjøre noe effektivt for å bekjempe svak vekst og høy arbeidsløshet. Landene har ikke ressurser å sette inn for å stimulere økonomien og motvirke de negative konsekvensene av store budsjettkutt. Istedenfor å gi bidrag til vekst og stabilitet vil offentlige budsjetter forsterke nedgangen, som derfor blir enda mer langvarig og omfattende. Allerede har man begynt å snakke om 2010-årene som ”det tapte tiåret” og det er et dystert utgangspunkt i det vi går inn i 2012. 

• Mest alvorlig er kanskje likevel konsekvensene for politikkens legitimitet, og den muligheten ulike regjeringer har for å etablere løsninger med bred folkelig oppslutning. I mange land føler velgerne det slik at de er ført bak lyset av politikerne, og tilliten til de etablerte partiene er på historisk lavt nivå. Ikke rart, med tanke på den omfattende korrupsjonen som finner sted – i alle partier. Vi som vokste opp med bildet av Europa som en samling av moderne rettsstater har blitt tvunget til å tenke om igjen; for det bildet er bare delvis riktig. Gjeldskrisen har avslørt at store europeiske land fortsatt styres etter middelalderske prinsipper, der lojalitet til klan og familie går foran loven. Det er behov for omfattende utskiftinger i den politiske eliten i mange land for å etablere ny tillit til demokratiet. Hvor lang tid dette vil ta er i seg selv et kritisk spørsmål. 

Gjeldskrisen er derfor en dyp politisk krise; - den største i Europa siden andre verdenskrig. Dette er det så langt nesten ingen europeiske ledere som snakker høyt om, noe som i seg selv er uheldig. Isteden pakkes krisen inn i et økonomisk-administrativt språk. Krisen behandles som en valutakrise, noe den også er, men bare fordi politikken har sviktet så fundamentalt. Det snakkes om å redde euroen, om nye ordninger og rammer for lån mellom statsbankene og om å sikre finansiell stabilitet. Alt dette er viktig. Men hva saken egentlig handler om er å gjenskape tilliten mellom folket og de folkevalgte.

Det er ikke sentralbanker og finansinstitusjoner som kommer til å redde Europa ut av gjeldskrisen, de kan i høyden bare bidra til å løse deler av problemet. Det som trengs for å løse krisen er flere ærlige og rettskafne politikere. Politikere som folk stoler på. Politikere som tør å innrømme feil, og som er villige til å risikere sitt eget skinn i kampen mot korrupsjon og økende gjeld. Politikere som våger å øke skattene for å få betalt gjelden, og som er villige til å gjennomføre nødvendige reformer for å kontrollere utgiftene og stimulere til ny vekst. Politikere som tør å gjøre upopulære valg istedenfor å sende ubetalte regninger omkring til ukjente adresser, slik de gjør i dag. Politikere som representerer et troverdig alternativ.

Noe slikt er det Europa må håpe på – intet mindre. Og noe slikt er det også velgerne i Russland håper på. For også i Russland har Årets person vært aktiv, særlig etter det mislykkede Dumavalget i begynnelsen av desember. I Vesten har vi kanskje blitt overrasket over omfanget av protestene, fordi vi lenge har tatt det for gitt at Vladimir Putin skulle ta over for Dmitri Medvedev og bli president i Russland nok en gang. Men så viser det seg at mange russere er både opprørt og forbannet ved tanken på en slik løsning. At mer enn 120.000 mennesker samler seg til protest i Moskva er intet mindre enn oppsiktsvekkende.

I Russland er korrupsjonen mer åpenlys enn i Europa; det legges ikke like stor vekt på å skjule det som skjer. Typisk nok blir det russiske styret stadig oftere omtalt som et ”kleptokrati” – en samling av store og små lommetyver som beriker seg på andres bekostning, og som er raske til å sende verdiene ut av landet. Russland er et land som år for år tømmes for kapital. I Moscow Times skriver Yulia Latynina at det ikke er demonstrantene i Moskvas gater som står under innflytelse fra Vesten, men snarere den kleptomane eliten av politikere. Det er eliten som er bekymret hver gang Vesten protesterer mot maktmisbruk, fordi det er de som i årevis har sendt penger ut av landet og som risikerer å få sine bankkonti ”frosset” og utilgjengelige.

Putin er desperat avhengig av å øke sin legitimitet, skriver Latynina. Derfor vil det bli nødvendig med omfattende fusk ved det kommende presidentvalget, for å sikre en ”overbevisende” seier. Problemet er bare at det som skal overbevise raskt kan vise seg å undergrave i stedet. I alle fall må fusket gjennomføres på en mer profesjonell måte enn ved Dumavalget, som utløste de største protestene Putin hittil har opplevd.

På et mer grunnleggende nivå er imidlertid russernes problem at alternativene til Putin er ytterst mangelfulle. Visst finnes det både ultra-nasjonalister og gammel-kommunister, men ingen egentlig opposisjon som har framtiden for seg og som kommuniserer godt med velgerne. Et slikt politisk alternativ gjenstår å bli skapt, men det er en interessant tanke at hendelsene i 2011 kan ha bidratt til nettopp det. Også her kan Årets navn ha spilt en avgjørende historisk rolle.

2011 har ellers vært et år der den politiske og økonomiske situasjonen i Norge har vært svært forskjellig fra den vi finner selv i nabolandene våre. Mens andre land strever med økende arbeidsledighet har vi mangel på arbeidskraft i Norge. Mens andre land sliter med store underskudd er overskuddene i Norge solide. Mens andre land må kutte i utgifter og velferd blir velferdsordningene i Norge bygget videre ut. 

For min del kan jeg ikke huske å ha opplevd noe lignende, for vi er jo egentlig vant til at internasjonale konjunkturer også får virkninger for oss her hjemme. Ja, selv i 2008 og 2009 merket vi det internasjonale tilbakeslaget, om enn på en nokså mild måte. Vi kan jo håpe at denne situasjonen vil vare ved, og at Norge er ”vaksinert” mot økonomiske tilbakeslag. Det ville imidlertid være svært naivt. Mye tyder på at nedgangen ute også vil forplante seg til Norge i løpet av året som kommer. Da er det viktig at vi er godt forberedt.

En hyggelig hendelse i 2011 var lanseringen av nettstedet Progressiv. Progressiv på nettet skal gjenspeile aktiviteten i ”tenketanken” med samme navn; - et kjærkomment tilskudd til den vesle floraen av uavhengige møteplasser for politisk tenkning og debatt i Norge. For alle som føler tilhørighet til sosialdemokratisk politikk er dette initiativet svært velkomment, og jeg kan ikke gjøre annet enn å ønske lykke til med etableringen.

Og for øvrig vil jeg ønske alt det beste for det nye året til alle lesere.

Money for nothing

Landsmøtetalen til Ed Miliband i forrige uke var utformet som et verdimessig oppgjør mellom to filosofier om samfunnet. På den ene siden ”something for nothing”; - som beskriver et samfunn der det er OK bare å forsyne seg, å tenke utelukkende på seg selv, og gjerne høste fruktene av innsatsen som andre har stått for. På den andre siden ”something for something”; en modell der det legges vekt på de som skaper verdiene, der man yter noe selv, der man belønnes etter innsats og der det ikke er mulig for unnasluntrere og spekulanter å tjene seg formuer på andres bekostning.

En grov forenkling, javel. Men her snakker vi om sjangeren ”landsmøtetale” og der risses gjerne budskapet opp i store bokstaver. Jeg synes det var ganske vellykket.

Det er interessant at lederen for Labour på denne måten henter fram det vi i Norge kaller ”arbeidslinja” i velferdspolitikken, det tradisjonelle sosialdemokratiske synet om at folk bør settes i stand til å greie seg selv, om verdien av langsiktig og industriell tenkning i næringspolitikken, og forakten for spekulasjon og ”kortsiktig profitt” i den økonomiske politikken. Kritikken til Miliband gikk to veier: Både mot en finanselite som tilsynelatende alltid slipper unna og etterlater regningen til andre, og mot de som forsyner seg av velferdsgoder som de strengt tatt ikke har krav på.

I talen gjorde han alvorlige forsøk på å klistre egenskapene ved ”something for nothing”-samfunnet til de konservative. Men det ble ikke spesielt vellykket. Og heller ikke spesielt redelig. Kritikken mot de konservative i Storbritannia bør snarere rettes mot den evinnelige, usosiale og gammeldagse moralismen de representerer, og som senest kom til uttrykk i forbindelse med de mange opptøyene i britiske byer tidligere i år.

Regjeringen valgte da å tolke opptøyene ensidig som uttrykk for umoral og mangel på respekt for andre menneskers eiendom. Hele saken ble dårlig håndtert, og David Camerons visjon om ”the big society” fikk seg en kraftig knekk. Det ble etter hvert klart at hva han egentlig har i tankene er mer tradisjonell og privat veldedighet i kombinasjon med strengere straffer og et mer hardhendt politi. Solid konservativt tankegods med andre ord, og svært lite nytt.

Men heller ikke Labour har kommet opp med en spesielt god diagnose av opptøyene, annet enn at de selvsagt også var uttrykk for en voksende sosial misnøye. Omfanget av uroen og måten den spredde seg på kom som en overraskelse selv på venstresiden. Samtidig er det ingen grunn til å tro at de konservative skulle være veldig uenige med Labour i at det skal lønne seg å jobbe, at ingen har rett til bare å sko seg på andres innsats eller at landet trenger solid og langsiktig verdiskaping snarere enn korte og spekulative finansbobler.

Jeg likte at Miliband åpent erkjenner Labours tapte troverdighet i den økonomiske politikken. Han snakket om behovet for å gjenvinne tillit. En slik erkjennelse er helt nødvendig, for uten troverdighet på dette området er i grunnen Labour verdiløst som parti og prosjekt. Og det gjelder spesielt i en situasjon der Storbritannia er neddynget i statsgjeld og der vi bare har sett begynnelsen på smertefulle og langvarige nedskjæringer i offentlige ytelser og tjenester. 

Her deler Storbritannia skjebne med svært mange OECD-land, - etter at finanskrisen fra 2008 utviklet seg til en gjeldskrise som ingen er i stand til å se noen ende på. Oppgjøret med ”something for nothing” har derfor relevans langt utenfor Storbritannias grenser.

Det ser vi både ellers i Europa og nå nylig i USA, der aksjonen ”Occupy Wall Street” har gjort seg kraftig bemerket og motivert til tilsvarende aksjoner over hele USA. Budskapet fra den nye bevegelsen er ikke veldig spisset og entydig, men demonstrantene er i alle fall grundig lei av det de ser på som ”something for nothing” i finansnæringen.

Som vi husker: Bankene hadde først lånt bort for mange penger til usikre prosjekter; - mange av dem var såkalte ”råtne” lån i boligsektoren. Myndighetene verden over måtte derfor inn med kraftige tiltak for å redde bankene. Dermed økte den offentlige gjelden, samtidig som banksektoren stort sett ble reddet fra sine egne feilvurderinger. Dette provoserte mange. Neste fase er knyttet til at bankene også har lånt ut altfor mye penger til regjeringene i land som Hellas, Italia, Spania, Storbritannia, Irland og USA. Land som i altfor mange år har levd under den forestillingen at statens utgifter ikke nødvendigvis har noen tilknytning til statens inntekter.

Vel, så feil kan man ta. Mange land befinner seg nå i en situasjon der de er gjeldsslaver hos den samme banksektoren som de for kort tid siden måtte redde fra nedsmelting og undergang. Men gjelden er så høy at bankene nok en gang er truet. Og nå sitter praktisk talt hele OECD i klisteret fordi ingen kjente politisk-økonomiske oppskrifter er tilgjengelige. Det er bortimot utenkelig å stimulere til ny vekst gjennom å ta opp nye lån. Samtidig blir veksten kvalt når statene satser på å kutte utgifter og betale tilbake på gjelden; - noe som likevel strengt tatt er nødvendig for å få til en slags balanse igjen.

Ikke rart at finansnæringen har kritiske blikk rettet mot seg, for når var sist gang vi fikk en positiv nyhet fra den kanten? Banker tjener penger på å ta kalkulert risiko. Evnen til å styre risiko er selve kjernekompetansen i all bankvirksomhet. De siste årene ser det ut til at altfor mange banker har utøvet sin risikostyring i beruset tilstand. Det er dumt. Veldig dumt. Og det går ut over alle.

På den andre siden av bordet driver politikerne med utstrakt nøling og fomling. I USA forsvant nesten all politisk verdighet under den intense rivaliseringen mellom presidenten og Kongressen om nye fullmakter til å ta opp nye lån. Inntrykket av et land i politisk og økonomisk nedgang ble bare enda sterkere. USA har langt igjen før statsfinansene kommer i noen lunde orden, og landet styres dessverre av politikere som burde vært sendt på kurs ett eller annet sted for lenge siden. USA står foran minst ett tiår med kraftige kutt og nedskjæringer i offentlig sektor, og med økte skatter for å betjene en stadig voksende gjeld. Det blir tøffe tak uansett hvem som blir president. Det største problemet er likevel arbeidsløsheten, som er altfor høy og som undergraver alle håp om en positiv utvikling.

I Europa leker regjeringene og EU stol-leken, med Hellas som første taper. Det skal bli flere, fordi det ikke er noen vei utenom å ettergi store deler av den gjelden som landet har bygget opp. Ideen om at gjeldskrisen i Europa kan ”isoleres” til Hellas er meningsløs. Alle land i eurosonen må være villige til å bære tap i Hellas, - og trolig også i andre land som har lånt for mye penger.

Det betyr ikke at Hellas ikke skal blø, for der blir det uansett smalhans i mange år framover. Det blir det nok også i andre land med altfor stor statsgjeld, akkurat som det må bli store tap og konkurser i banksektoren. Summen av alt dette blir selvsagt høyere skatter og svakere vekst i hele Europa. For til syvende og sist er det skattebetalerne som må plukke opp regningen, - det finnes ingen fjern planet man kan sende den til.

Og dette setter analysen til Ed Miliband inn i et større perspektiv. Skal Europa og USA greie omstillingene er det simpelthen ikke plass til ”something for nothing.” Isteden må politikerne stille seg selv alvorlige spørsmål om hva som holder et samfunn sammen, og hvordan man skaper legitimitet omkring en politikk som er notorisk upopulær.

Et nøkkelspørsmål er da hvordan regningen skal betales. At store nedskjæringer og økt arbeidsløshet skaper misnøye er ikke overraskende. Men det er like rimelig å anta at en urettferdig fordeling av byrdene gjør misnøye enda større. Hva som er helt rettferdig er naturligvis et spørsmål som kan diskuteres, men det er liten tvil om at mye av det som driver demonstrasjonene i Hellas, Spania, Storbritannia og USA er opplevelsen av at det er visse grupper som alltid ”slipper unna.” Det er dette Ry Cooder viser til når han synger om ”No Banker Left Behind” på sin siste (glimrende) CD. Følelsen av at noen trekker opp stigen etter seg er i ferd med å bli en alvorlig trussel mot den politiske legitimiteten i mange land.

Men det har ikke disse landene råd til. Derfor bør en mest mulig rettferdig fordeling av byrdene stå øverst på dagsorden der hvor man nå bare er i starten på en økonomisk hestekur uten historisk sidestykke. I USA blir president Obama beskyldt av republikanerne for å drive ”klassekamp” når han tar til orde for at også de rikeste bør bidra til å rette opp statsfinansene. I en kommentar viser Paul Krugman hvor totalt urimelig denne påstanden er. Hans poeng: I USA er det de rikeste som i årevis har ført klassekrig mot ordinære lønnsmottakere. Skattesystemet er vridd fra skatt på eiendom og formue til økt skatt på alminnelig lønnsarbeid. Konsekvensen er større økonomiske forskjeller og mindre skattetrykk på de aller rikeste. 

Også i Norge mobiliseres det nå mot både eiendomsskatten og formuesskatten. Jeg hører ingen som vil øke andre skatter og avgifter, men mange som ønsker seg mer og bedre offentlig velferd, nye veier, mer jernbane og mer forskning. ”Something for nothing”, med andre ord. Det har ikke virket i andre land. Det kommer heller ikke til å virke i Norge.

Har vi lokaldemokrati?

Lokaldemokratiet lever, både i Lærdal og Bergen

Denne uken har jeg blogget hos Minerva om det kommunale inntektssystemet. Finnes det noe mindre opphissende? Ja, faktisk, i alle fall hvis man er interessert i politikk.

Inntektssystemet for norske kommuner sikrer to viktige ting: Det ene er en viss jevnbyrdighet mellom kommunene når det gjelder muligheten til å levere velferdstjenester til innbyggerne. Rike kommuner må dele av sin velstand med de fattige kommunene. Det andre er å sikre et visst spillerom for lokalt selvstyre. Om lag 70 prosent av kommunenes inntekter er ikke øremerket; - de er såkalte ”frie” midler som kommunene kan bruke slik de selv ønsker.

Samtidig er det slik at kommunene er pålagt en rekke oppgaver. Det finnes derfor en spenning mellom omfanget av statlige pålegg og den reelle ”friheten” i de frie inntektene. Ofte får vi høre at de lovpålagte oppgavene er så mange og omfattende at kommunene i virkeligheten ikke har noen frihet. I andre sammenhenger får vi høre at det helt uakseptabelt at kommunale tjenester ikke holder en viss standard. Da kommer kravene om statlige pålegg og reguleringer.

Og slik går nu dagan i lokalpolitikken.

Politikere hater å snakke om målkonflikter. De vil heller snakke om tiltak der ”vi både får til det ene og samtidig får til det andre.” Slike tiltak finnes sjelden. Det normale er at målkonflikter er helt reelle, og at ”løsningen” ligger i å finne en balanse som er til å leve med.

Det gjelder også spørsmålet om lokalt selvstyre. Tro derfor ikke på politikere (eller andre) som i disse dager snakker lettvint om hvor bra alt hadde vært dersom bare staten hadde holdt fingrene fra fatet. Når staten blander seg inn har det som regel en grunn, og da er det bedre å diskutere disse grunnene enn det er å blåse til krig mellom forvaltningsnivåer.

Statlige reguleringer, standarder og pålegg behøver ikke være ødeleggende for lokaldemokratiet – selv om de legger rammer for hvordan demokratiet utøves. Spørsmålet er om de går for langt, og om de fører til at lokalpolitikerne bare sitter tilbake med knapper og glansbilder.

Vi er langt unna en slik situasjon i Norge. Vi er milevis unna. Tvert i mot har vi både et betydelig lokalt selvstyre og samtidig et enormt mangfold i hvordan dette selvstyret utøves.

For en del år siden bodde jeg i en liten kommune innerst i Sognefjorden, - i vakre og gjestfrie Lærdal kommune. Antall innbyggere er i dag 2.224. Det skjedde ikke mye i rådhuset som ikke befolkningen visste om. Det gjør det nok heller ikke i dag. Fordelen, på godt og vondt, med et lite og oversiktlig samfunn er at det nettopp er – vel – lite og oversiktlig.

Nå bor jeg i Bergen, sammen med 260.391 andre. Her har vi ikke en gang bydelsutvalg. Kommunen styres av et byråd med syv medlemmer, med støtte i et parlamentarisk flertall i bystyret.

Jeg ville ikke drømme om å kalle verken Lærdal eller Bergen for ”udemokratiske.” I begge tilfeller utøver de lokale politikerne makt med basis i et demokratisk valgresultat. Men samtidig er det åpenbart at forskjellene mellom de to kommunene er enorme.

Hvis noe kan kalles demokratisk mangfold, må det være dette. Det betyr ikke at demokratiet er perfekt verken i Lærdal eller i Bergen. Begge steder er det helt sikkert mulig å gjøre forbedringer. Fraværet av et styringsnivå under bystyret i Bergen er for eksempel påfallende. I mange småkommuner er det motstand mot sammenslåing med nabokommunene av frykt for å øke avstanden til de som styrer. Hva skal vi da si om Bergen? Her er det virkelig lang avstand mellom den enkelte borger og de lokale myndighetene.

Men samtidig er det ikke åpenbart hvordan et nytt bydelsnivå skulle bli utformet, eller hvilke fullmakter det skulle ha. Erfaringene fra tidligere perioder er nokså delte. Her er det muligheter både for diskusjon og spennende eksperimenter. I demokratiets tjeneste. For demokratiet kan framstå på mange forskjellige måter, og vil derfor alltid være i utvikling.

I år vil for eksempel 16- og 17-åringer ha stemmerett i 20 av landets kommuner. Det synes jeg for min del er veldig spennende, og min spådom er at reduksjon av alderen for stemmerett blir en av de neste, store reformene i det norske demokratiet.

Å hevde at vi ikke har lokaldemokrati brukes ofte som en unnskyldning for mangelfulle resultater. I Norge er det vanlig å skylde på ”politikerne i Oslo” som ikke forstår hvordan det er å leve i resten av landet. Men det blir for enkelt. Det er flere forhold som påvirker utviklingen i en enkelt kommune. Det finnes mange småkommuner med robust økonomi og solide velferdstilbud, og det finnes bykommuner som sliter med både inntekter og velferd.

Det fine med inntektssystemet for kommunene er at det sørger for en viss utjevning, til tross for slike forskjeller. Det er alt i alt en fordel for lokaldemokratiet, og ikke noen ulempe.