Minority Report

I filmen ”Minority Report” er politiet i stand til å avverge grove forbrytelser før de blir begått. Det paradoksale er at gjerningspersonene – som altså blir avbrutt i sine forsetter – likevel blir dømt. Filmen beskriver et samfunn der du kan bli dømt for et mord du aldri har begått, men som du i stedet ble forhindret i å gjennomføre.

Grunnen til at dette er mulig er at politiet har tilgang på avansert teknologi som gjør det mulig – med stor treffsikkerhet – å vite om slike grove forbrytelser i forveien, slik at de kan gripe inn. Spørsmålet er da: Om vi hadde tilgang på slik teknologi ville vi gjort bruk av den i stor skala eller ville vi hatt moralske innvendinger? Fordelene virker åpenbare: Grove voldsforbrytelser blir i praksis umulig å gjennomføre fordi politiet vil vite om dem på forhånd. Hva kan ulempene være?

I filmen er ulempen at systemet svikter. Gjennom misbruk og manipulering kan forbrytelser ikke bare skjules, men det er også mulig å produsere ”ugjendrivelige bevis” for at helt uskyldige mennesker faktisk er grove forbrytere. Moral: Teknologien gjør oss ikke egentlig tryggere. Ethvert system som kan feile vil før eller siden feile, og da kan det få katastrofale konsekvenser for helt uskyldige mennesker.

Nå diskuterer vi datalagringsdirektivet. Jeg misliker dette direktivet. Bare tanken om at det skal lagres milevis av data om hvor jeg befinner meg, hvem jeg snakker med, hvem jeg sender e-post til, fra hvilken datamaskin jeg gjør det – og så videre – er sterkt provoserende. Jeg føler – og jeg mener jeg har rett til å føle – at slike opplysninger er mine, og ingen andres.

I januar i år kom Personvernkommisjonen med sin innstilling (NOU 2009:1 Individ og integritet. Personvern i det digitale samfunnet). Her finnes en bred gjennomgang av hvorfor hensynet til personvern er viktig og hvordan dette vernet mer og mer trues av ny teknologi og nye anvendelser. I innstillingen finnes bl.a. følgende kloke ord:

”De fleste mennesker har oppfatninger om hvilken informasjon som er relevant eller passende i forskjellige sammenhenger. De fleste av oss protesterer ikke på at legen skal ha opplysninger om helsen vår, at banken skal ha kredittopplysninger når vi søker lån, eller at lærere skal ha relevant informasjon om barna våre. Problemet oppstår dersom vi blir avkrevd informasjon som vi ikke oppfatter som relevant for den aktuelle situasjonen eller relasjonen. Banken kan for eksempel ikke avkreve informasjon om vår religiøse tilhørighet eller seksuelle legning. Ethvert samfunnsmedlem gir fra seg informasjon om seg selv i mange sammenhenger, både til offentlige myndigheter, kommersielle aktører og andre mennesker. Registrering og behandling av personopplysninger regnes som en forutsetning for en velfungerende velferdsstat, men det forutsetter at aktørene kan stole på at aktuell informasjon ikke misbrukes eller brukes til andre formål enn det de har samtykket til."

Vi er alle hele mennesker som lever hele liv. Det er vårt ansvar som individer å ha oversikt over alle de ulike sammenhengene vi inngår i gjennom livet – og det kan være krevende nok. Alle våre handlinger har en bakgrunn, en kontekst, en historie, og som regel også en intensjon. Dersom andre bare plukker ut fragmenter av dette; enkeltopplysninger, tidspunkter, relasjoner til andre, og bruker dette til å ”rekonstruere” historier om vårt eget livsløp, så er ikke sannsynligheten bare stor for at historien blir feil, den kan også ta form av et overgrep mot vår integritet.

Personvernkommisjonen skriver klokt også om dette:

”Personvernet og retten til privatliv er viktig for å beskytte individers mulighet til å opprettholde og utvikle bestemte sosiale relasjoner upåvirket av informasjon gitt i andre kontekster. Med utgangspunkt i et slikt perspektiv kan personvernet forstås som en rettighet som skal sette oss i stand til å differensiere mellom ulike roller, adferdsmønstre og sosiale forventninger. Det er ikke all informasjon om oss selv som vedkommer alle. Opplysninger om helseforhold er definert som en sensitiv personopplyning, men det er nok lettere å fortelle om benbrudd og idrettskader enn om psykiske lidelser. Den vanlige oppfatningen er at graden av selvbestemmelse over personopplysninger øker med graden av intimitet og sensitivitet.

I mitt liv spiller jeg mange roller. Jeg har en haug med relasjoner der bakgrunnen er totalt forskjellig fra person til person. Noen kjenner jeg slik, andre kjenner jeg sånn. Noen har jeg en lang felles historie med, andre har jeg bare kjent i kort tid. Noen er jeg åpen og fortrolig med, andre holder jeg på avstand – enten fordi det er naturlig eller fordi jeg vil ha det slik. Det å være meg er å gå inn og ut av mange ulike roller, og fortsatt være meg selv. Og tar jeg ikke feil, er det å være deg ikke svært forskjellig fra det å være meg – på akkurat denne måten. Vi skifter kontekst, og vi skifter roller hele tiden. Som Personvernkommisjonen skriver:

"Det å kunne veksle, mellom en offentlig sfære der vi er synlige for enhver og en intimsfære som vi deler kun med nær familie og utvalgte venner, er en forutsetning ikke bare for demokratiet, men også for ethvert samfunn. Uten en slik veksling, og uten at den enkelte har en viss kontroll over vekslingen, har vi ikke mulighet for å skille mellom nære og fjerne relasjoner.”

Hvilket bringer meg over til begrunnelsen for datalagringsdirektivet, som er bekjempelse av kriminalitet. I dag lagres trafikkdata fra datamaskiner og telefoni av helt trivielle grunner; det må lages regninger (fakturaer). Slik lagring er regulert og begrenset til dette formålet, selv om det også er slik at dataene under visse vilkår kan gjøres tilgjengelig for politiet i forbindelse med etterforskning.

Direktivet for datalagring starter med et helt annet utgangspunkt, det er kriminalitetsbekjempelse som er selve formålet. Dette er altså ikke en gradvis endring av dagens praksis, slik f.eks. Helga Pedersen synes å mene, men et helt nytt og et helt annet formål. Dette er selve sakens kjerne. Det handler om overvåking i den hensikt å oppklare forbrytelser.

Men hadde det ikke vært fint om vi kunne sette alle pedofile og alle terrorister bak lås og slå? Jo, jøss! Men hvorfor stanse der? Med de dataene som nå blir tilgjengelig er det eventyrlig lett å lage diverse statistikker og analyser av kriminalistiske sammenhenger, med høy matematisk presisjon, der både den ene og andre vil peke seg ut som en ”åpenbar” mistenkt for ulike forbrytelser. Dette bekymrer ikke Helga Pedersen. Hun skriver: ”Jeg har respekt for at mange føler ubehag ved tanken på at trafikkdata skal lagres noe lenger enn i dag, og at hensikten er muligheten til etterforskning. Men det er en merkelig påstand at dette bryter med prinsippet om uskyld til det motsatte er bevist. Mine trafikkdata vil ikke lagres fordi jeg er mistenkt for å ha begått alvorlig kriminalitet, men til bruk i tilfelle jeg skulle bli mistenkt for dette. Det er noe ganske annet.”

Ja, er det egentlig noe ganske annet? For det vi ikke vet er hva Helga Pedersen vil si ja til i neste omgang – eller som hun kanskje ikke en gang behøver å si ja til fordi hun aldri blir spurt. Dataene er der. Hvorfor ikke bruke dem? Hvilke analyser og taktiske grep i etterforskningen er nå innenfor rekkevidde? Og med hvilken begrunnelse? Det som dessverre er slående med argumentasjonen fra Arbeiderpartiet og Regjeringen i denne saken er det totale fraværet av prinsipielle overveielser. Med andre ord: Hvor går grensen? Og hvis grensen ikke lar seg definere: Hvor går retningen?

Jeg aksepterer uten videre at Helga Pedersen, Anne Marit Bjørnflaten og andre ikke har til hensikt å begå forbrytelser eller bevege seg på kanten av loven. I sin egen lovlydighet kan norske politikere legge til grunn at bare de som ”har noe å skjule” kan tenkes å ha innvendinger mot økt overvåking. Her er det viktig å ”redde hvert eneste barn.” Det er en streng formålsrasjonalitet som rår, og en sterk tillit til at systemene aldri svikter – noe som i grunnen er litt forbausende, tatt i betraktning av at det ikke er mer enn et drøyt tiår siden Lund-kommisjonen la fram sin drepende rapport om ulovlig overvåkning - med Arbeiderpartiet i hovedrollen. Vi kunne kanskje forvente noe større ydmykhet i forhold til selve saken fra partiets talspersoner?

Men hvis det formålsrasjonelle er skalaen, hvis det er målet, så burde vi jo gå mye lenger. Det er Pedersens problem; argumentet hennes har ikke noen naturlig endestasjon – det kan fortsette i det uendelige så lenge ”ett eneste barn” står på spill. Jeg kan tenke meg mange tiltak for kontroll og registrering som kunne bidra til oppklaring av både det ene og andre. Kanskje ville vi ikke nå helt fram til samfunnet i ”Minority Report”, men vi kunne komme temmelig langt. Hvis det var målet.

Men er det målet? Det har jeg vanskelig for å skjønne. De som leverer tjenester for datanett og telefoni går mer og mer bort fra trafikkdata som grunnlag for fakturering. Min leverandør av internett gir helt blaffen i hvor mye jeg er på nettet, og hvor store datamengder jeg utveksler. Jeg betaler for tilgang, - til en fast pris hver måned. Altså har ikke leverandøren noe selvstendig behov for å lagre mine trafikkdata for å kunne skrive en fornuftig regning til meg. Samme trend har vi innenfor telefoni. Trafikkdataene er strengt tatt mer og mer unødvendige.

Det er politiet som ber om slike data nå, av frykt for at potensielt viktige opplysninger kan forsvinne. Det er politiet – og ikke sivile aktører – som ønsker at detaljerte trafikkopplysninger fortsatt skal lagres. Gjennomføring av direktivet er derfor noe helt annet enn å justere dagens situasjon, det er et pålegg om å lagre unødvendige data i det tilfellet at politiet kanskje skulle få bruk for dem. Det er – kort sagt – et pålegg om å lagre data slik at politiet skal få en lettere jobb med å rekonstruere historier som er potensielt mistenkelige.

Å være motstander av dette handler selvsagt ikke om å være tilhenger av lovbrudd og vold mot uskyldige. Helt presist handler det om å avveie ulike hensyn, det handler om verdier og det handler om at det faktisk finnes ting vi ikke bør gjøre selv om vi kan. På hjemmesiden til Datatilsynet fant jeg en artikkel av advokat Eva I. E. Jarbekk, der hun bl. a. skriver:

”Det er (...) slik at det nesten er en naturlov i det at informasjon som eksisterer, vil bli brukt. Når opplysningen først er lagret er det mange som vil ha innsyn og intensjonen bak er alltid god. Ofte blir opplysninger derfor brukt i en helt annen sammenheng enn hva man opprinnelig tenkte seg. Man trenger ikke et totalitært regime for at dette skal skje. Derfor må man tørre å se på direktivets konsekvenser i en større sammenheng enn hva direktivet selv oppsetter. Kritikerne av direktivet frykter at politikerne vil finne stadig nye måter å bruke opplysningene på slik at personvernet skrumper ytterligere inn."

Personvern er et verdispørsmål. Det handler om å sette grenser for formålsrasjonaliteten slik at vi mennesker fortsatt skal ha mulighet til å leve våre mer eller mindre vellykkede liv, uten frykt for overvåking, mistanke og potensielle overgrep. Å streve etter et samfunn uten kriminalitet og forbrytelser er et edelt mål, men det er mange virkemidler vi bør nei til på veien mot et slikt samfunn. Vi trenger tilbørlig respekt for hva teknologi kan brukes til, og misbrukes til. Og noen ganger er det helt nødvendig å si klart fra om at hensynet til det som isolert sett kan være nyttig går på bekostning av det som er riktig.

Stakkars mann!

Jeg er en stor tilhenger av Barack Obama, og jeg var kjempeglad den dagen han ble valgt til president. Det var et viktig vendepunkt etter åtte år med håpløst Bush-styre. Likevel: Da nyheten kom om at han nå er tildelt Nobels fredspris fikk jeg en litt ekkel følelse i magen. Hva kan det komme av?

Jeg tror det dreier seg om tre ting.

For det første: President Obama er en mann som fra før av er møtt med enorme forventninger, både hjemme i USA og - ikke minst - ute i verden. Allerede den dagen han ble valgt var det naturlig å minne om at disse forventingene ikke kom til å bli innfridd; Obama kommer til å skuffe oss, ikke nødvendigvis fordi han vil, men fordi han ikke er noen politisk Supermann - en mann som tåler alt og som har uendelige superkrefter. Obama er stor, han er allerede historisk, men - akk - han er ikke mer enn et menneske, han heller. Og det har vi ikke minst sett de siste ukene, med motgang i helsereformen, motgang i økonomien, motgang i Afghanistan og motgang i klimapolitikken.

Nå er den stakkars mannen tildelt Nobels fredspris etter bare 9 måneder som president. Han er sikkert både glad og beæret, men spørsmålet er om vekten av prisen er til hjelp eller om den blir en belastning. Jeg vet ikke svaret, men så lenge spørsmålet i det hele tatt kan stilles er noe av logikken bak tildelingen svekket.

For det andre: Dersom vi ser mer objektivt på de utfordringene Obama har som president er det sant og si vanskelig å peke ut ett eneste område der det virkelig går framover. Dessverre. En hel verden håper at han skal lykkes med å oppheve økonomiske tyngdelover, og bli den første som greier å løse manglende sparing gjennom å spare enda mindre - bare i enda større skala. Helsereformen hans sliter i motbakke. Han må reise til klimatoppmøtet i København uten noe klart mandat fra Kongressen, og vil derfor trolig ha lite forpliktende å tilby Kina, Russland, India, Brasil, EU og de andre landene han møter der.

Går vi til Midt-Østen kan vi starte på Gaza-stripen. Der er situasjonen mer eller mindre slik den har vært de siste årene og det er absolutt ingen tegn til noen mer forsonende holdning fra Israelsk side, snarere tvert i mot. Såvidt jeg forstår har Obama allerede fått gratulasjoner for prisen fra Hamas. Det er han sikkert veldig glad for, men uten at han legger betydelig press på Israel er det fortsatt lite håp for palestinerne. I Irak hangler man videre uten spesielt mange lyspunkter, men med en veldig lang tidshorisont. I Iran hadde vi sommerens skandaløse presidentvalg, og USA er lenger unna noen gjennomføring av sin ikke-spredningspolitikk enn de var før Obama ble president. I Afghanistan, vel, der går det dessverre bare en vei - og det er ikke den rette veien, for å si det mildt.

Mot dette bakteppet er det vanskelig å se nøyaktig hva Obama skal tildeles fredsprisen for - enn så lenge. Ett unntak kan være initiativet for kjernefysisk nedrustning, som helt klart er viktig, men som likevel ikke er mer enn et initiativ og der det er langt fram til noen endelig løsning.

For det tredje: Som forventet har tildelingen skapt debatt over hele verden. Isolert sett er det bra, for det skal Nobelprisen gjøre. Men hovedkommentaren er likevel at prisen kommer altfor tidlig, den kommer for noe vi håper skal skje snarere enn for noe som er oppnådd. Det behøver ikke være galt, for Nobelprisen har ofte blitt benyttet til å "gripe inn" i pågående konflikter; i Midt-Østen, i Sør-Afrika og i Nord-Irland, bare for å ta noen eksempler. I slike tilfeller har prisen handlet om en spesifikk konflikt og derfor blitt nyttet som et ekstra klapp på skulderen til aktører som har risikert mye for å oppnå fred.

Det er heller ikke slik at prisen bare bør begrenses til et "snevert" begrep om fred. Flere ganger har prisen gått til kandidater som virker for fred på en mer indirekte måte, f.eks. ved å kjempe for miljøet eller menneskerettighetene.

Men årets begrunnelse er - mildt sagt - temmelig utflytende:

"Obama has as President created a new climate in international politics. Multilateral diplomacy has regained a central position, with emphasis on the role that the United Nations and other international institutions can play. Dialogue and negotiations are preferred as instruments for resolving even the most difficult international conflicts. The vision of a world free from nuclear arms has powerfully stimulated disarmament and arms control negotiations. Thanks to Obama's initiative, the USA is now playing a more constructive role in meeting the great climatic challenges the world is confronting. Democracy and human rights are to be strengthened."

Dette er svært mye - og derfor nokså lite - på en gang. Om det var slik at Obama kunne se tilbake på en rekke avgjørende seire og fredsinitiativ i sin karriere kunne en slik bred begrunnelse kanskje forsvares. Men her er jo realiteten at vi ikke vet hvor langt han vil nå, på hvilke områder han vil lykkes eller mislykkes, eller hvilke spesifikke konflikter han bidra avgjørende til å løse. Vi har håp og forventninger på en hel haug områder, men egentlig ikke så veldig mye mer.

Jeg omfavner verken håpløshet eller kynisme når jeg skriver dette. Obama har gitt meg håp, og gjør det fortsatt. Og håpet, det er alltid verdt en ekstra feiring. Likevel sitter jeg tilbake med inntrykk av at dette var en pris som det var viktigere å gi enn den var riktig å få.

For meg kan Barack Obama få et klapp på skulderen fra Norge hver eneste dag, og det tror jeg faktisk også at han får. Men jeg nekter å tro at Nobelkomiteen ikke hadde flere - og mer passende - kandidater i året 2009 enn nettopp ham. Og kanskje tenker han litt slik selv også? Håper det.

Sponheim som fylkesmann?

Lederen i Hordaland Arbeiderparti, Sveinung Valle, tar til orde for at Lars Sponheim ikke bør bli ny fylkesmann i Hordaland. Begrunnelsen er todelt: For det første er Sponheim kontroversiell og for lite samlende. For det andre er han ikke særlig populær i fylket, ettersom han ikke greide å bli gjenvalgt til Stortinget.

Sveinung Valle har sikkert gode grunner for å si det han sier. Men det han sier er ikke gode grunner for at Sponheim ikke bør bli fylkesmann.

Til det siste først: Et stortingsvalg er ingen popularitetskonkurranse - og gudskjelov for det! At Sponheim manglet 360 stemmer på gjenvalg forteller oss fint lite om hvor populær han er. Det eneste det forteller oss er at han manglet 360 stemmer. Jeg, for min del, har stor sans for Lars Sponheim. Men jeg stemte ikke på ham. Jeg stemte på det partiet som både Valle og jeg tilhører, nemlig Arbeiderpartiet. Det finnes tusenvis av grunner til at folk stemmer som de gjør. Personlig popularitet er sikkert en slik grunn, men langt fra den eneste.

Argumentet til Valle kan like gjerne snus på hodet: Det er godt gjort av en person fra et lite parti fra en kommune innerst i Hardangerfjorden å gjøre det Sponheim vitterlig har gjort: Ikke bare har han blitt gjenvalgt flere ganger, han har også greid å gjenreise partiet Venstre fra noe som så ut som den sikre død, ja, han fikk til og med partiet tilbake i regjering. Og det er dette han vil bli husket for som rikspolitiker. Som politiker fra Hordaland har Lars Sponheim oppnådd mer enn det de fleste av fylkets politikere noen gang har oppnådd. Man trenger ikke være Venstrevelger for å innse det.

Så til den første innvendingen: Jeg er enig i at Sponheim kan være kontroversiell, spissformulert, arrogant, pompøs og dermed også utrolig irriterende. Sett fra et rent partisynspunkt tilhører han opposisjonen. Han ville ha regjeringsskifte. Det ville ikke jeg. Han ville ha en statsminister fra Høyre. Det ville ikke jeg. Han er og blir en borgerlig politiker.

Men her snakker vi forbi partipolitikk. Spørsmålet er om Sponheim kan bli en god og spennende fylkesmann? Ja, det tror jeg. Det kommer litt an på hva slags fylkesmann vi er ute etter, men jeg vil heller ha en person med meningers mot og klar tale enn en person som drukner bak prosedyrer og byråkrati i utøvelsen av et ombud som tross alt ikke er uten viktighet.

Fylkesmannen er statens fremste representant i fylket, og skal føre tilsyn med at lokale politiske nivå (primærkommunene og fylkeskommunen) følger opp vedtak fra sentralt hold. Dette tilsynet er viktig på flere områder; skole, helse, miljø, familiesaker - for å nevne noe. De sakene fylkesmannen engasjerer seg i er ofte nettopp kontroversielle; da er ikke poenget å være "samlende," poenget er å sikre at viktige vedtak faktisk blir satt ut i livet. Det vi minst av alt trenger er en person som er mer opptatt av husfreden og av egen popularitet enn av å sikre nasjonale standarder og nasjonale målsettinger. Jeg kan godt se for meg at Sponheim kan bli en fylkesmann som er villig til å ta de nødvendige oppgjørene når slike spørsmål står på spill.

La meg med en gang legge til at det heller ikke er noe poeng i seg selv at fylkesmannen er kontroversiell. Tvert i mot, det ligger i sakens natur at fylkesmannen må kunne samarbeid godt med det lokale og regionale politiske nivået; - innenfor rammen av det tilsynet han er satt til å føre. Men at Sponheim er en markert og tydelig partileder på nasjonalt nivå forteller oss nokså lite om hvor god han vil være til å samarbeide lokalt, med kommuner under alle typer politisk ledelse.

Jeg ser ingen alvorlige argumenter mot at han bør få prøve seg, dersom han skulle ønske det. Jeg tror han ville bli en god og tjenlig fylkesmann. Det betyr ikke at jeg mener Sponheim er den opplagte kandidaten, for jeg kjenner ikke de andre kandidatene - og blant dem kan det være flere kvalifiserte folk. Derfor håper jeg i det lengste at det er kvalifikasjonene til de ulike kandidatene som til slutt avgjør valget av fylkesmann, og ikke den type vurderinger som Sveinung Valle har gjort seg til talsmann for.

Stoisk ro om klimautfordringa?

Kan filosofi lære oss noko om klimaproblemet? Ja, det trur eg.

Klimaproblemet er sjølvsagt politisk i den meininga at løysinga må vere politisk. Men det er og filosofisk, i alle fall på tre måtar: For det fyrste er klimaproblemet eit kunnskapsteoretisk problem, fordi det mellom anna handlar om å grunngje kunnskap om klimaendringar og årsakene deira. For det andre er det etisk, fordi det både dreier seg om kva som er riktige handlingar og om korleis ei rimeleg fordeling av byrder kan vera; - innanfor land, mellom land og mellom generasjonar. Og endelig er det pragmatisk, i den tydinga at ei løysing må sjåast opp mot kor effektiv den er i høve til dei oppsette måla.

Eitt av dei mest sentrale politiske forslaga til løysing av klimaproblemet går ut på å gjere det kostbart å sleppe ut klimagassar. Dette kan anten skje gjennom ein skatt eller gjennom å laga eit system for omsetjing av kvotar for utslepp (slik det no er i EØS-landa). Tanken er at det skal koste noko – gjerne mykje – å sleppe ut klimagassar. Då gjer ein rekning med at både folk flest og verksemdene kring i verda vil freiste å finne på noko anna i staden; til dømes at dei vil bruke energi som ikkje gjev klimautslepp, og elles innrette seg slik at utsleppa vert så låge som mogleg for å halde eigne kostnader nede. Løysinga er økonomisk rasjonell, og det kan førast prov for at den vil gje dei største reduksjonane i utslepp til dei lågaste kostnadene. Føresetnaden er at alle aktørar møter den same prisen over alt – i Bangladesh som i Noreg.

Dessverre er løysinga ikkje nødvendigvis korkje etisk eller pragmatisk tilfredsstillande. Ei marknadsbasert løysing vil – i alle fall reint teoretisk – gje som resultat at kostnadene for samfunnet vert minimerte. Men den vil ikkje utan vidare gje som resultat at den er rettferdig, i den meininga at byrdene ved omstillinga er fordelt i høve til føresetnadene til det enkelte land eller individ. Årsaka er triviell: Verda er urettferdig frå før, og klimaproblemet er i seg sjølv eit produkt av denne mangelen på rettferd. Ei løysing som skal vere rettferdig – under ei rimelig tolking av omgrepet – føreset difor meir enn ein felles pris på utslepp. Den føreset i tillegg ei form for omfordeling mellom rike land og menneske på den eine sida og fattige land og menneske på den andre. Utan ei slik omfordeling er det lite truleg at fattige land vil gå med på ein avtale om reduserte utslepp, noko ei effektiv løysing vil krevje. Slik vert spørsmålet om fordeling også eit sentralt pragmatisk omsyn.

Dette er såleis vanskelege spørsmål i høve til alle dei tre dimensjonane; kunnskapsteori, moral og pragmatikk. For det fyrste må det vere semje om kva for utslepp som er skadelege, kva for tiltak som verkeleg vil ta utsleppa ned og kva for nivå dei skal ned til. For det andre er det trong for ei felles forståing av kva som kan vere ”rettferdig” når det gjeld gjennomføring av tiltaka. Og endeleg må landa i verda verte einige om eit system som sikrar at tiltaka faktisk vert sett ut i livet.

Vi skjønar at økonomisk rasjonalitet åleine ikkje kan gje svar på desse spørsmåla. Det tyder ikkje at slik rasjonalitet er unyttig, unødvendig eller uinteressant, men heller at den er utilstrekkeleg. Ein annan måte å seie dette på er at den økonomiske rasjonaliteten vert overbelasta i høve til sjølve problemet.

I 1991 publiserte Hans Skjervheim (1926-1999) ein artikkel som drøfter korleis økologiske problem kan møtast med politiske verkemiddel. Artikkelen heiter «Økologi og normalpolitikk» og er nærast å rekne for eit programskrift om dei utfordringane som internasjonale økologiske problem – som klimakrisa – stiller oss ovanfor. (Artikkelen finst mellom anna i boka "Hans Skjervheim: Teknikk, politikk og utopi. Utvalde politisk-filosofiske småskrifter 1963-1991," Aschehoug 1996)

Den fyrste observasjonen til Skjervheim er at «ein velfungerande økonomi og eit fornuftig samfunn ikkje er mogleg utan marknadssystem.» Men eit slikt system kan ikkje styre seg sjølv, meiner han: «Min tese er at eit velfungerande fritt marknadssystem er nødvendigvis sterkt avhengig av staten, fordi det krevst eit utførleg og omfattande lovsystem og juridiske institusjonar for at eit slikt marknadssystem skal fungera.»

Marknaden er naudsynt, men ikkje tilstrekkelig. Ein grunn til dette er det Skjervheim kallar «modellplatonismen» i økonomisk teori: Den konsistente og nyttemaksimerande fornufta som økonomiske teoriar bygger på finn vi berre delvis att i verkelege økonomiar. Men så er det slik at økonomi er meir enn eit akademisk fag, det er og ein profesjon. Utøvarane av denne profesjonen vil freiste å finne løysingar ut frå eit særskilt perspektiv på korleis aktørane i økonomien oppfører seg. Ei viktig side ved dette perspektivet er nettopp oppfatninga om at alle aktørar opptrer rasjonelt, at dei har klare og varige preferansar og at desse preferansane alltid er velordna (at aktørane så og seie alltid veit kva dei vil). Resten vert då lite meir enn reknestykke.

I streng økonomisk forstand er klimakrisa uttrykk for marknadssvikt: Det kostar ingen ting å sleppe klimagassar ut i atmosfæren, men slik burde det ikkje vere for utsleppa er årsak til kostbare miljøproblem som råkar oss alle. Atmosfæren er såleis å forstå som ein allmenning som har trong for betre forvaltning. Løysinga er å etablere ein marknad der noko slikt før ikkje eksisterte, med andre ord å setje ein pris på utslepp. Denne prisen skal vere så høg at vi reduserer utsleppa i tråd med det klimaforskinga fortel oss er naudsynt. Meir presist skal prisen på utslepp vere så høg som det kostar å redusere det siste tonnet. Er den lågare kuttar vi ikkje nok, og er den høgare betaler vi for mykje.

Men korleis kan vi etablere ein pris på noko som i utgangspunktet er gratis? Svaret er politikk. Skjervheim skriv i artikkelen sin: «Slike prisfastsetjingar kan berre gjennomførast politisk, og det krevst då både lover og juridisk sanksjonsmakt.» Allereie her – for å få etablert noko av det mest grunnleggande ved ein marknad, nemleg ein pris – er det naudsynt å gripe inn utanfrå.

Storleiken til klimaproblemet er i seg sjølv eit sentralt pragmatisk poeng. I sin siste rapport rådde FN sitt Klimapanel til at utsleppa av klimagassar burde reduserast med mellom 50 og 85 prosent innan 2050. Dersom vi tek omsyn til veksten i folketalet kan 50 prosent reduksjon reknast om til utslipp på om lag 2 tonn per capita midt i dette hundreåret. I dag er gjennomsnittet i verda 7 tonn per capita. I USA er utsleppa om lag 20 tonn per innbyggar, og i EU-landa mellom 10 og 12 tonn. I Kina er utsleppa i dag på 5 tonn per innbyggar og i India 2 tonn. I begge desse landa veks utsleppa raskt, og Kina er no det landet i verda med størst klimautslepp, med USA som ein god nummer to.

Kravet til kutt i utslepp er så radikalt at det i praksis inneber at ingen land i verda – med svært få unntak – har høve til å auka utsleppa sine frå det nivået dei er på i dag. Dei må ned stort sett over alt, inkludert i Kina og etter kvart også i India. Ut frå dette er to konklusjonar openberre: Den eine er at store kutt i dei landa som har høge utslepp er heilt naudsynte. Den andre er at desse kutta berre i liten grad kan skje ved tiltak i fattige land med låge utslepp t.d. gjennom kvotehandel. Slik det globale reknestykke over syner, må utsleppa ned i mest alle land i verda. Kutt i utslepp frå utviklingslanda vil venteleg gå på deira eigen kvote, og ikkje på kvoten til dei rike landa som slepp ut mest. Og dermed står vi att med ei utfordring om å kutte utsleppa i Europa med om lag 80 prosent, og i USA med om lag 90 prosent, innan 2050.

Det er på dette punktet ein kan spørje om noko slikt i det heile tatt er råd å få til, med tanke på at om lag 80 prosent av energibruken i verda er basert på fossile brensler. Når ei oppgåve synest umogleg er strategiar for så vel kynisme som justering av preferansar (som hos Jon Elster i ”Sour Grapes”) tenkjelege. I det fyrste tilfellet kan ein avgjere at ingenting speler nokon rolle likevel (sjølv om det isolert sett er ønskjeleg), og i det andre kan ein tenke som reven at rognebæra ikkje berre heng høgt, men at dei og er sure og difor lite attraktive. Då rasjonaliserer vi ved å overtyde oss sjølv om at vi eigentleg har andre preferansar. Resultatet er uansett ei form for pessimisme og handlingslamming i høve til problemet.

I artikkelen sin frå 1991 skriv Hans Skjervheim om den økologiske utfordringa: ”Situasjonen er paradoksal. Dersom vi er optimistiske med omsyn til utviklinga, og meiner vi kan tenkja og handla som før, kan det nettopp gå gale. Men dersom vi er pessimistiske, ja då kan vi ha ei mykje større von enn vi i vår pessimistiske lune er i stand til å tru på. Men ein slik kombinasjon av lune og von fører til at ein er i indre motstrid med seg sjølv, ein litt djupare pessimisme er paralyserande og sjølvdestruktiv.” Og vidare: ”Det som ligg i denne situasjonen, er, at i staden for å streva etter uoppnåelige prognosar heile tida, må vi gjere eit veddemål med historia. Men dei to alternativa er ikkje likeverdige. Vel vi det første alternativet, å halde fram med å tenka og handla som før, kan alt vere tapt for menneskeslekta, dersom mange andre gjer det same. Vel vi det andre alternativet, å revurdera heile vår tenke- og handlemåte, så har det sin pris, men då har vi og grunn til von om at alt ikkje er tapt lenger.”

Her snakkar vi om ”fundamentale skifte i mentalitet og tenkjemåte.” Er noko slikt tenkjeleg, eller er det berre latterleg og naivt? Skjervheim ville nok meine at det verkeleg naive er å halde fram som før. Då vert vi før eller sidan innhenta av dei økologiske problema. Mot dette reiser han eit anna perspektiv, nemleg perspektivet frå stoikarane: ”Stoikarane sitt utgangspunkt er at det særeigne ved mennesket er at det har fornuft, og fornufta kan overprøva og vurdera både seg sjølv og alt anna.”

Økonomisk rasjonalitet inneheld eit slag determinisme; det er preferansane som styrer handlingane våre, og desse er stabile og konsistente over tid. Dermed er det mogleg å rekna ut kva vi vil ønske å gjere under gitte høve. Hos stoikarane er det annleis: Det er fornufta som styrer preferansane og dermed også handlingane våre. Fornufta vår er verksam heile tida, den fell stadig dommar over den situasjonen vi er i, og av inntrykka som den ytre verda utsett oss for. Destruktive kjensler er eit resultat av feilvurderingar, av ufornuft og av handlingar som er i konflikt med dydane våre (dei fire dydane hjå stoikarane er visdom, mot, rettferd og sjølvkontroll). Pessimisme og mismot er såleis uttrykk for ukunne, - at vi ikkje har gjeve fornufta høve til å tolke situasjonen rett.

Om dette skriv Skjervheim: ”Det er klårt at i økonomisk teori etter Smith og Ricardo vert stoikarane si prioritering snudd opp ned. Det økonomiske mennesket (the economic man) er det motsette av ein stoikar, og om ein prøvde å realisera dette som livsprosjekt, ville stoikarane ha sagt det same som Epiktet sa om den hedonistiske lykkefilosofen Epikur: for eit vesen med fornuft er slike prosjekt sjølvmotsigande og langhalm.” Problemet er at teorien om det økonomiske mennesket fornektar ”at mennesket er eit fornuftsvesen som kan overprøva sine preferansar, og med det endra dei.”

Ut frå dette kunne ein seie at løysinga på store økologiske problem som klimakrisa reint logisk går utanfor den rasjonaliteten som nyttemaksimerande aktørar handlar etter. Slike aktørar er ute av stand til å løyse allmenningen sitt problem, for var det opp til dei ville alle felles ressursar vore utnytta til det ikkje var meir att. I klimasamanheng svarar dette til å fylle atmosfæren med så mykje klimagassar at store miljøendringar ikkje lenger er til å unngå. Individuell rasjonalitet summerer seg til kollektiv ufornuft. Altså må denne rasjonaliteten bandleggast.

For stoikarane var det slik at ekte fridom var noko ein kunne oppnå ved å la fornufta kontrollere lidenskapane. Bruken av fornufta var då ikkje avgrensa til intellektuell refleksjon, den skulle og syne seg gjennom konkret og praktisk livsførsel. Filosofien sin verdi var knytt til det verkelege livet, og var slik sett ikkje ”teoretisk”, men heller praktisk-etisk.

Bruk av økonomiske verkemiddel (som skatt eller kvotar) fell ikkje nødvendigvis utanfor eit slikt perspektiv, men grunngjevinga må finnast i ei fornuft som går utanfor og forbi den reint økonomiske. Ein lyt innsjå at ”nyttemaksimering” i visse høve handlar om å avstå frå handlingar som gjev nytte her og no, men som er til skade både for ein sjølv og andre på lengre sikt. Vi må tru at denne fornufta er innan rekkevidde, og at klimaproblemet ligg innanfor det stoikarane meinte ein kunne gjere noko med (i motsetning til det ein ikkje kan gjere noko med, og som stoikarane meinte vi berre kunne vere indifferente til). Og på dette punktet var Skjervheim litt optimistisk: ”Eg meiner at nettopp gjennom stoikarane kan ein på ein gjennomslagskraftig måte vinna attende det etiske perspektivet i høve til moderne økonomisk teori, og til politisk-teoretiske problemstillingar.”

Stoisismen er ein filosofi som legg vekt på etikken og korleis livet bør styrast av fornufta. Men det er ingen asketisk filosofi, det er heller ikkje ein filosofi for tilbaketrekking, sjølvsentrering og flukt frå problema. Stoikaren Epiktet sa det slik: ”Det er ikkje ting i verda som plagar mennesket, berre dei perspektiva vi legg på dei. Kvar finst det gode? I viljen. Kvar finst det vonde? I viljen. Kvar finst det korkje godt eller vondt? I dei tinga som er uavhengige av viljen.”

Ein spennande tanke er om slike perspektiv kan hjelpe oss til å sjå positivt på klimautfordringa og andre økologiske problem. Skjervheim er inne på noko av dette, og syner mellom anna til Arne Næss si formulering om å ”redde oss over i en annen bane med et nytt kriterium på fremskritt og rasjonalitet.” Kanskje vi kan tenke at løysinga på klimaproblemet faktisk er ei betre og meir rettferdig verd, ei meir fornuftig verd med velfungerande institusjonar for samarbeid mellom land og folk?

Kanskje skal vi gripa ufordringa med ”stoisk ro” og late oss inspirera av tanken om at det – trass i alt – finst ei fornuft som kan hjelpe oss til å gjere dei rette vala?