Groucho Marx (1890-1977) sa en gang at han aldri kunne tenke seg å bli medlem i en forening som ville hatt ham som medlem.
Omtrent slik må Trond Ali Lindstad føle seg i forhold til det norske samfunnet. For noen dager siden publiserte han en tekst i Aftenposten under tittelen ”Muslimsk manifest.” Maken til forvirret språkbruk skal en lete lenge etter.
Ja, la oss begynne med språket. Ordet ”manifest” kommer fra det latinske manifestus, og viser til det som er lett synlig – eller åpenbart. Et politisk manifest handler derfor gjerne om prinsipper og synsmåter som forfatterne mener er selvinnlysende, åpenbare – eller uten behov for ytterligere forklaring.
Langs slike baner må Lindstad også ha tenkt, for det heter i teksten at muslimer i Norge ”trenger å vite hvordan de skal være, tenke og handle” – intet mindre. Lindstad har satt seg fore å angi ”selvsagte” retningslinjer for dette, - en veiledning til ”dagligdagse og til større spørsmål.” Han legger derfor fram et ”muslimsk manifest for Norge.” Jøje meg, den mannen må være i besittelse av utrolige innsikter – eller en tilsvarende mangel på beskjedenhet – for et slikt program har jo virkelig en enorm rekkevidde.
Allerede i artikkel 3 går det galt: ”Gud er den høyeste autoritet. Han er faktisk den eneste autoritet. Ingen muslim bøyer seg for andre enn Ham.” Her kunne Lindstad strengt tatt satt strek, for det er vel ikke mye mer å tilføye? Jeg forutsetter selvsagt at Lindstad har sikker innsikt i hva det er Gud vil til enhver tid, og i så fall er vel saken grei – i alle fall for ham (og muligens noen andre).
Men, nei. I artikkel 4 heter det: ”Norske myndigheter har makt i landet. Det skal muslimer respektere. Myndighetene fastsetter lover, som innbyggerne må følge. Men staten er sekulær. Det kan myndighetspersoner også være. Muslimer skal ikke ta til seg tanker og normer, fra stat eller andre, som ikke er forenlig med islam.”
Her blir det vanskelig; på den ene siden finnes bare en autoritet, og det er Gud. På den andre siden finnes det myndigheter og lover som skal ”respekteres.” Men – på den tredje side, blir det vel, skal man ikke ta til seg tanker eller normer – fra stat eller andre – som ikke er forenlige med islam. Lindstad må ha meg unnskyldt, men hva som er så manifest eller åpenbart med denne språkbruken greier jeg virkelig ikke å se. Betyr det at muslimer skal respektere norske lover eller at de ikke skal respektere norske lover? Betyr det at muslimer i Norge bare skal respektere noen norske lover, men ha rett til å overse andre (for eksempel dersom de representerer tanker eller normer som er uforenlige med islam)? Og finnes det virkelig en komplett og feilfri oversikt over hva som til enhver tid er forenlig med islam, en oversikt som vanlige muslimer kan bruke når de skal ”vite hvordan de skal være, tenke og handle?” Jeg har mine tvil. Hvor mye manifest veiledning har egentlig Lindstad å by på?
Vi leser videre – med stigende undring. Artikkel 5 hyller velferdsstaten. Det er bra. Ett poeng til Lindstad. Artikkel 6 sier at den sekulære staten øver press på muslimene. Auda! Lindstad har ikke forstått hva en sekulær stat er; hensikten med en sekulær stat er å sikre mest mulig likebehandling av ulike livssyn, bl.a. slik at Lindstad og andre muslimer kan sikres retten til å utøve sin egen religion, selv om de utgjør et mindretall i Norge. Rett nok har vi enda ikke greid å kvitte oss med statskirken – og synd er det – men da er jo problemet at staten ikke er tilstrekkelig sekulær, altså det motsatte av Lindstads poeng. Å hevde at det er den sekulære norske staten som utøver press på norske muslimer er likevel for drøyt. Om noe, er det nettopp staten og dens organer Lindstad vil henvende seg til dersom han opplever urimelig press fra andre. Vi må nok trekke tilbake poenget fra artikkel 5, og Lindstad er atter på bar bakke.
Artiklene 7 og 8 utpeker USA til verdens fiende nummer en, i samsvar med tradisjonell retorikk fra prestestyret i Iran. Samtidig skriver Lindstad at Norge indirekte er med på ”å sulte ut Gazas befolkning.” Selv er jeg kritisk til både USA og Israel – men faktisk også til mullaene i Iran – så her er det lite å hente hos meg. Norsk politikk overfor Israel kunne etter min mening gjerne vært langt mer kritisk, men samtidig var Norge det eneste vestlige landet som i sin tid anerkjente den demokratisk valgte Hamas-regjeringen. På den andre siden er demokrati uten interesse for Lindstad, så det må vi vel se bort fra. Det kunne vært fristende å gi Lindstad poeng på grunn av sympati med palestinerne, men ved nærmere ettertanke ville noe slikt vært respektløst. Palestinernes situasjon er tross alt for alvorlig.
Artikkel 9, 10 og 11 snakker om behovet for å ta vare på islamsk identitet, men på en måte som ikke provoserer og som åpner for en fruktbar dialog med ikke-muslimer. Igjen scorer Lindstad poeng hos meg. Hva om han kunne holdt seg til dette?
Men, nei igjen. Han durer videre. I artikkel 12 skriver han at enkelte ”muslimer vil være «viktige personer» og samarbeide med dem som har makt. De skal bli stående alene, ved kompromissene de må inngå. Andre går til politiske partier, til venstre eller høyre, men spiller også på myndighetenes lag.” Stort tydeligere går det vel ikke an å si at Lindstad har null tro på demokrati og deltakelse i det samfunnet han faktisk lever i. Ja, de som samarbeider med ”makten” (altså den makten som er utgått fra velgerne gjennom demokratiske valg) skal bli utstøtt og stå alene. Nei og nei! Igjen raser poengene ut, og nå er Lindstad mer enn på bar bakke; nå skylder han poeng.
Mens resten av artikkel 12 brukes til å nærmest uttrykke forståelse for terrorisme (hvis den er rettet mot USA), gir Lindstad oss valuta for pengene i artikkel 13: ”Muslimer tror ikke på det liberale demokratiet, styreformen her hos oss. Den har sekularisme som grunnmur. Den skaper sin egen elite, som påvirker opinionen, politisk og verdimessig, i sekulær retning. Den fremmer ikke en bærende moral.” Og der slapp katten ut av sekken! Alliansen mellom Lindstad og Groucho Marx er fullbyrdet; heller ikke Lindstad ønsker å være med i et fellesskap som vil ha ham som medlem.
Manifestets artikkel 14 og 15 gjør lite inntrykk etter dette. Vi får tro – og akseptere – at Trond Ali Lindstad er en person som tar sin egen personlige tro alvorlig. Men det er også alt. Teksten hans er et manifest bevis på at han er totalt forvirret når det gjelder helt grunnleggende spørsmål om hvordan folk med ulike livssyn skal greie å leve sivilisert sammen. Og det er nokså nedslående, tatt i betraktning av at Lindstad selv er en person som har hatt tilhold i det offentlige rom i Norge i mange år. Her har han – helt fritt, og uten frykt for represalier fra ”makten” – kunnet gi uttrykk for sine meninger om stort og smått. Her har han kunnet delta i frie valg, danne organisasjoner og styre sitt liv i samsvar med sin tro. Alt på grunn av ”det liberale demokratiet, styreformen her hos oss” – den styreformen han selv ikke har noen tro på. Og i skarp kontrast til forholdene i de fleste muslimske land – ja, selv i Iran, som for tiden ledes av den ”ufeilbarlige” ayatolla Khamenei.
Mange kristne hevder ofte og gjerne at det er på grunn av islam at muslimske land stort sett er udemokratiske og vanstyrte. Og det finnes muslimer som på sin side hevder at det er kristendommen som er skyld i vestlig dobbeltmoral, liberalistisk umoral og amerikansk dominans i verdenspolitikken. Etter min mening tar begge parter feil, og de forenkler kraftig det kompliserte forholdet som eksisterer mellom religion og politikk i alle samfunn. Men samtidig gjør de det lett for seg selv, for de kan kaste påstander mot hverandre og bygge murer der hvor vi burde være opptatt av å rive dem ned.
I en slik sammenheng er det lattervekkende ”manifestet” til Trond Ali Lindstad noe vi godt kunne klart oss uten. Ikke er det til hjelp for muslimer i Norge, ikke er det til hjelp for ikke-muslimer, og jeg har problemer med å se at det kan være til særlig hjelp for ham selv.
Heldigvis finnes det mange andre, og vesentlig klokere, muslimske stemmer i Norge enn den selvhøytidelige Lindstad.
2 kommentarer:
Jeg gikk litt surr i poengberegningen, men vi kommer ikke til å få noen konflikt om sluttsummen.
Vel, etter artikkel 6 gikk det stort sett nedoverbakke. Kronen på verket er artikkel 13, og deretter var det uansett klart at minuspoengene ville bli langt flere enn plusspoengene.
Legg inn en kommentar