Når nok er altfor mye: Nedkvitne versus UiO

Universitetene og høyskolene er blant våre viktigste institusjoner. Derfor trenger de vår oppmerksomhet og interesse, for det som skjer der er viktig for hele samfunnet.

Institusjonene for forskning og høyere utdanning sliter med en rekke utfordringer; de er utsatt for krysspress, høye forventninger, økt konkurranse, nye former for regulering og belønning, behov for omstilling og fornyelse - bare for å nevne noe. De strategiske mulighetene er slett ikke gitt av seg selv. Det er fullt mulig å gjøre feil; det er fullt mulig å drive så dårlig ledelse og styring at det går ut over både studenter og ansatte.

På den andre siden framstår sektoren som noe nær hjelpeløs når det gjelder å skape tilslutning til sitt eget mandat, til de helt spesielle oppgavene som universitetene og høyskolene - og bare de - er i stand til å løse. Det bekymrer meg. For i utgangspunktet står universitetene og høyskolene for mange unike og positive verdier, verdier som vi egentlig ønsker mer av i samfunnet: Vi ønsker kyndighet og kompetanse, vi ønsker saklighet og argumenter som er velbegrunnet, vi ønsker åpenhet og mulighet for kritikk av standpunkter vi er uenige i, vi ønsker kritisk refleksjon over vår egen situasjon og over våre muligheter.

Det har for lengst blitt en banal sannhet at vi lever i et kunnskapssamfunn. Vi er alle store forbrukere av kunnskap, både som yrkesaktive og på fritiden. Men den som har kunnskap har ofte også definisjonsmakt, og derfor handler kunnskap også om påvirkning og om makt.

Det viktige og verdifulle ved universitetene og høyskolene ligger i friheten til å stille - og forsøksvis svare på - spørsmål helt uavhengig av særinteresser, økonomiske interesser, dogmatiske interesser, politiske interesser eller hvilken som helst annen form for interesse du kan komme på. Institusjonene er slik sett representanter for en ide om at spørsmål har en interesse i seg selv; og at de mulige svarene har en verdi i seg selv.

Svarene kan være vanskelige. De kan være upopulære. De kan være i strid med all sunn fornuft. Det eneste og avgjørende vilkåret som stilles er at svarene er saklige; at det finnes argumenter for dem, at det er mulig å undersøke kvaliteten og holdbarheten til disse argumentene, og at den som framsetter påstander er villig til å forsvare dem i en åpen dialog med sine kritikere.

Mer kan vi ikke forlange. Men heller ikke mindre. For vi kan raskt gjøre dette enda vanskeligere ved å stille spørsmål om vilkårene for spørsmålene, om sammenhengen og bakgrunnen, be om svar om forutsetningene, spørre om rekkevidden av dem, problematisere metodevalgene - og så videre. Men også dette er en del av friheten til å stille spørsmål, og derfor bruke kunnskap til å stille spørsmål om kunnskapen selv.

Til syvende og sist må det likevel finnes et argument som kan undersøkes, til syvende og sist må det finnes noe som gjør at dialogen med andre oppleves som meningsfull. Og til syvende og sist er det nettopp denne gjensidigheten som gir troverdighet til egne standpunkter; vi må ikke bare si hva vi mener, vi må mene hva vi sier. Derfor - og under denne standarden av et diskusjonsfellesskap - tilbyr universitetene og høyskolene oss noe langt mer enn ferdige kandidater, løpende forskningsresultater og omfattende formidling; de tilbyr oss en arena, en del av samfunnet, der det er kvaliteten til argumentene som er viktig - ikke hvem som står bak dem.

Dette er en strålende og positiv ide. Og det er - etter mitt skjønn - en viktig forklaring på at universitetene har en historie som strekker seg tusen år tilbake i tid, - eller mer enn to tusen år dersom vi regner med akademiene i det klassiske Hellas. Universitetene er symboler på menneskenes evige trang til å søke nye svar, til nå nye erkjennelser. Det er stort, og det er viktig.

Men så kan det gå helt galt. På Blindern har en vond personalsak fått utvikle seg altfor lenge. Til slutt endte det med en historisk avskjed for professor Arnved Nedkvitne – en anerkjent fagmann, som ingen har stilt spørsmål med kvalifikasjonene til. Det framgår i pressen at Nedkvitne kan sitt fag, at han er produktiv som forsker og en verdsatt veileder. Hvorfor mister han da jobben?

Svar: Han kan ikke oppføre seg, og dette gjelder i alle fall på to måter. For det første motsetter han seg universitetets eget styringssystem i den grad dette systemet treffer vedtak som han for sin del er uenig i. For det andre lar han faglig kritikk slå over i nedsettende omtale av kolleger, og sørger selv for at slik omtale får bred distribusjon. Årene går, konflikten låser seg, det gjøres sikkert feil fra mange kanter, men til syvende og sist må Oslo tingrett slå fast at oppførselen til Nedkvitne ingenting har å gjøre med akademisk frihet, men heller med at han selv har blitt et problem for arbeidsmiljøet.

Akademisk frihet er den friheten som alle forskere ved landets universiteter og høyskoler har – og skal ha – til å kunne stille ethvert spørsmål innenfor sitt fag, forfølge enhver problemstilling og stille seg kritisk til andre forskeres resultater. Uten denne friheten er ikke forskningen uavhengig, den er heller ikke åpen og det kan argumenteres for at den over tid heller ikke er produktiv. Dette var jo ett av de store poengene til Karl Popper.

Men forskning er samtidig argumentativ virksomhet. Når resultater legges fram må de begrunnes. På samme måte må eventuell kritikk mot resultater begrunnes. Meg bekjent faller negativ omtale av enkeltpersoner milevis utenfor slike aktiviteter. Ja, om noe, står de vel i direkte konflikt med solide normer om saklighet som bør herske – egentlig over alt – men i alle fall ved et universitet. Det framgår ikke i noe presseoppslag om Nedkvitne-saken at noen har forsøkt å sette grenser for hans undersøkelser i middelalderhistorie, styre forskningen hans eller nekte ham å ta opp bestemte faglige problemstillinger. Det virker derfor lite troverdig når Nedkvitne, og hans allierte, forsøker å definere saken som et spørsmål om forskningens frihet.

Derimot virker det åpenbart at Nedkvitne, og andre, har vært helt på kollisjonskurs med de valgene som institutt- og fakultetsledelsen har gjort over lang tid. Da handler det ikke lenger om faglig frihet, men om prioritering mellom ulike fagområder. To ting kan sies om dette: Det ene er at i en verden med knappe ressurser er prioriteringer alltid nødvendige – selv for et universitet. Det andre er at universitetet er satt opp med et styringssystem som skal ta seg av slike prioriteringer. Man kan like det eller mislike det, men det er altså ikke opp til hver enkelt professor å avgjøre hvor store ressurser som skal gå i den ene eller andre retningen. Det finnes valgte organer og ledelsesfunksjoner for slikt. Og noen ganger – ja, kanskje mange ganger – får man ikke sin egen vilje igjennom.

Dette ble tilsynelatende mer og mer utålelig for Nedkvitne, som måtte se at hans eget fagfelt kom stadig dårligere ut i de interne prioriteringene ved universitetet, samtidig som byråkratiet vokste og ringere fagfolk enn han selv gikk seirende ut av kampen om midler. Han fant ut at han måtte kjempe for faget sitt. Men han valgte feil våpen, og han forstod ikke kampens spilleregler, selv om mange underveis forsøkte å forklare dem til ham. Ingen – og i alle fall ikke jeg – vil klandre Nedkvitne for å ta kampen kraftfullt opp for et fagområde han mener er truet. I skrift, i tale, i samtaler og dialog med alle involverte parter. Tvert i mot, jeg har såpass med student- og universitetspolitikk igjen i blodet at jeg kan forstå et slikt engasjement.

Men denne retten er det ingen som har frakjent ham, like lite som noen kan garantere ham seier for egne standpunkter. Og derfor er det heller ikke hva saken handler om. Nedkvitnes akademiske frihet omfatter nemlig ikke retten til å være uhøflig mot andre mennesker, uansett hvor uenig han er med dem. Den omfatter heller ikke retten til å motsette seg valg og prioriteringer som gjøres av universitetets egne styringsorganer (med mindre de skulle presse ham inn i en situasjon der han kunne påberope seg en form for nødrett – noe som virker litt søkt i denne forbindelse). Saken til Nedkvitne framstår derfor som en sak om arbeidsmiljøet, noe som i grunnen bare gjør den enda mer trist og til enda dårligere reklame for Universitetet i Oslo.

Vi kunne si at Arnved Nedkvitne er en mann som i en presset situasjon ikke forstod sitt eget beste. I alle fall går han langt i å innrømme dette selv. ”Jo, eg er jo nøydt til å angre. Det førte berre til ein ting, og det er at eg vart oppsagd, og no får eg ikkje til nokon ting. Eg forsøkte på ein taktikk som var mislukka,” seier Nedkvitne i et intervju med Universitas.

Desto mer forbausende er det da at ledende personer ved universitetene i Norge – som statsviteren Bernt Hagtvedt og tidligere rektor ved Universitetet i Bergen, jusprofessor Jan Fridjof Bernt, insisterer på at Nedkvitne-saken faktisk handler om akademisk frihet, om universitetet som en ”spesiell arbeidsplass” og om behovet for professorenes ”beskyttelse mot makthaverne.”

”Det kan tenkjast at Arnved Nedkvitne har oppført seg på ein måte som har ført til dårleg arbeidsmiljø. Då vil han i tilfelle ikkje vera den første som har gjort det på historie. Og det er fullt mogleg å seia at han har dårleg dømmekraft, men det er likevel tydeleg at mannen er sint på vegner av faget sitt. Mitt prinsipielle standpunkt er at det må vera plass for eksentrikarar og vanskelege personar på eit universitet. Det vil vera eit nederlag å avsetja dei,” mener Bernt Hagtvet.

Dette er merkelige ord og formuleringer fra en person som har reist fanen for universitetenes status som institusjoner for dannelse; - for utdanning av hele, reflekterte og empatiske mennesker. Han, av alle, burde evne å trekke grensen mellom det å være eksentrisk og det å være usympatisk. Isteden er det visst dårlig dømmekraft som har blitt dagens norm. Det er ulykkelig.

”Universitetet er en arbeidsplass som er helt ulik andre arbeidsplasser. De vitenskapelige ansatte er i en selvstendig posisjon, og kan ikke instrueres så lenge de oppfyller sine forpliktelser når det gjelder forskning og undervisning. De skal først og fremst være lojale overfor sitt fag,” sier Jan Fridjof Bernt for sin del. Som altså selv er tidligere rektor ved et universitet, og som her blander kortene fullstendig.

Skulle vi følge logikken til Bernt er det uinteressant hva en vitenskapelig ansatt ved universitetet ellers foretar seg, så lenge forskningen og undervisningen er ivaretatt. Men et slikt standpunkt er simpelthen umulig i et samfunn som stiller helt legitime krav til arbeidsmiljøet og til lojalitet mot beslutninger og prioriteringer som fattes i institusjonens egne organer.

Bernt og Hagtvedt tar til orde for et universitet der ”eksentrikere og vanskelige personer” kan samles i sin faglige ensporethet og føre seg om lag slik de vil, bare de er ”lojale mot faget.” Men et slikt universitet er en vits. Ja, det er verre enn som så; det er en dårlig vits. Slik de framstår i denne saken er Bernt og Hagtvedt utsøkt dårlige representanter for de normene og verdiene som universitetene skal stå for, normer som ikke minst handler om å ha respekt for andre mennesker og deres standpunkter.

Å være faglig flink er ikke – og kan heller ikke være – noen unnskyldning for å være usympatisk, sjikanøs, usaklig og en belastning for arbeidsmiljøet. Å karakterisere slik atferd som et rettferdig forsvar mot faglig knebling er en grov kategorifeil; det grenser mot misbruk av språket. Denne dyrkingen av ”det ensomme, misforståtte og venneløse geni” er slett ikke noen støtte til universitetets egenverdi; - og heller ikke til ensomme, misforståtte og venneløse genier – i den grad de finnes omkring på våre høyere utdanningsinstitusjoner.

Den er tvert i mot med på å bygge opp myten om universitetet som en håpløs arbeidsplass, og om forskere som forskrudde og asosiale vesener som en gang i mellom på uforklarlig vis greier å komme opp med en god ide. Men denne myten er langt fra – langt fra – tilstrekkelig til å bygge et solid forsvar for universitetene og for den verdifulle virksomheten som skjer der. Bernt og Hagtvedt river ned der de burde bygget opp.

Og Nedkvitne er nå overlatt til sine egne spekulasjoner om hva som egentlig gikk galt.

Tiden bør i alle fall være over for bjørnetjenester.