lørdag 10. juli 2010

NIMBY?

Som hytteeier på Kvamskogen er jeg vel kjent med hvordan det er å ha kraftlinjer på kryss og tvers i turterrenget. Det er synd å si at de er spesielt vakre, og ingen hadde savnet dem dersom de forsvant. Dessverre er problemstillingen motsatt; nå handler det om hvor mange flere vi skal få - i tilknytning til utbyggingen av forbindelsen Sima-Samnanger.

Flere kraftlinjer over Kvamskogen ville det trolig blitt enten forbindelsen helt inne fra Eidfjord hadde gått i sjøen eller som luftspenn. Linjen må jo uansett komme seg ut av Hardanger og over til Samnanger for å kunne gå videre mot Bergen. Da er Kvamskogen et førstevalg som trase. Det er derfor andre deler av Hardanger som nå vil få kraftledninger som del av terrenget for første gang. Hele tre steder vil kraftledningen gå i spenn over vakre sidearmer av Hardangerfjorden: Fykse, Granvin og Osa. Det er umulig å kalle utbyggingen for noe annet enn et stort inngrep i noe av den flotteste naturen vi har i Norge.

Argumentene for den nye kraftforbindelsen er enkle: Det er behov for økt kapasitet inn mot Bergensregionen, dels fordi forbruket i regionen øker jevnt og trutt og dels fordi det er behov for økt kapasitet til å forsyne olje- og gassvirksomheten til havs (videre utvikling av Troll og nye prosjekter som Gjøa). I alle år etter 2005 har det vært mer enn 100 timer med redusert forsyningssikkerhet i Stor-Bergen; i 2008 var det nesten 600 timer og i så langt i 2010 mer enn 1300 timer - på grunn av kulden i vinter. Fortsatt vekst i forbruket uten ny kapasitet er en dårlig løsning, da vil vi før eller siden havne i en situasjon med utkobling eller svært høye priser lokalt - eller gjerne begge deler på en gang. Altså må noe gjøres.

Argumentene mot den kraftlinjen Olje- og energidepartementet nå går inn for er også klare: Det er snakk om et betydelig naturinngrep, og det er stor lokal motstand. Ellers deler motstanderne seg inn i litt ulike leire: Noen mener at den nye forbindelsen rett og slett er unødvendig fordi kombinasjonen av kraftvarmeverket på Mongstad, ny fjernvarme i Bergen og generell energieffektivisering vil sikre tilstrekkelig kapasitet. Noen mener at en ny forbindelse må legges i fjorden - og ikke som luftspenn. Og endelig er det de som mener at saken bør utredes enda mer, og at vedtaket i departementet derfor er forhastet.

For min del tror jeg neppe det er tvil om at en ny forbindelse er nødvendig. På den ene siden øker forbruket av elektrisitet mer enn all annen energibruk; - i Norge, som i andre land. På den andre siden er det for lengst opplest og vedtatt at det er god miljøpolitikk å forsyne nye installasjoner for olje- og gassvirksomheten med kraft fra land, framfor å bruke gassturbiner til havs. Og endelig tror jeg misnøyen i Bergensregionen vil bli betydelig den dagen strømprisen legger seg på et varig høyere nivå enn i resten av landet. Stakkars den som er energiminister da!

Jeg tror heller ikke det er slik at Regjeringen eller Statnett nærer noen prinsipiell uvilje mot sjø-kabling. Hadde kabel i fjorden vært et realistisk alternativ er jeg rimelig sikker på at en slik løsning hadde blitt valgt, av åpenbare grunner: Mindre politisk støy, og - naturligvis - et langt mindre synlig inngrep i naturen. Det er mulig at nye utredninger kunne endret konklusjonen, men ikke veldig sannsynlig. Krav om utsettelser og ytterligere utredninger er enkle å fremme, men hjelper oss sjelden unna vanskelige valg.

Alt i alt mener jeg derfor at den nye kraftlinjen er et nødvendig onde. Den er et eksempel på at produksjon og forbruk av energi nødvendigvis får konsekvenser, hva enten det er snakk om vannkraft, vindkraft, solenergi eller olje og gass. Det betyr ikke at protester og kritikk er unødvendige, tvert om. Nettopp fordi energiprosjekter - i dette tilfellet en kraftlinje - kan ha store konsekvenser for natur og miljø er det nødvendig at vi hele tiden ser etter alternativer og stiller spørsmål ved de analysene som utføres hos ulike myndighetsorganer. Og selvsagt er det mulig å forstå at de som vil merke naturinngrepene mest også er de som stiller seg mest negative. Såvidt jeg forstår skal de nye mastene rage om lag 45 meter over bakken, mens selve kraftgaten blir 40 meter bred. Jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg til den dagen den nye kraftlinjen skal ferdigstilles over Kvamskogen, for vakkert kan det umulig bli.

Derfor stiller jeg meg litt undrende til uttalelsene fra partisekretæren i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen, i dagens BT. I følge ham er den nye kraftlinjen egentlig en "seier for miljøet." Argumentet hans er todelt: På den ene siden vil linjen gjøre det mulig å føre mer kraft fra land og ut til olje- og gassinstallasjonene til havs og på den andre siden vil det bli mulig å bygge ut mer småskala vannkraft i området omkring den nye traseen. Han kan ha rett i begge deler, og han føler nok et behov for å komme på offensiven, men likevel ville jeg formulert meg litt annerledes. Sima-Samnanger er først og fremst et nødvendig onde som vi sier ja til fordi forsyningssikkerhet noen ganger går på bekostning av andre hensyn. Etter min mening er det bedre å legge vekt på at vi noen ganger må gjøre upopulære valg, enn å framstille en sak med såpass store negative konsekvenser som en "seier."

Da synes jeg at Einar Håndlykken i miljøstiftelsen Zero treffer planken litt bedre. I et intervju i Dag og Tid viser han til at mer fornybar energiproduksjon nødvendigvis også betyr mer synlig energiproduksjon; kraftlinjer, rørledninger, vindmøller, solcellepaneler, anlegg for bioenergi, og så videre. Alt dette må finnes noen steder, det må synes, det må ta plass. I tillegg viser han til et paradoks som også har slått meg; nemlig at mange av de som nå er sterke motstandere av den nye kraftlinjen av hensyn til uberørt natur samtidig var blant de som jobbet sterkest for realisering av Hardangerbrua - som skal erstatte fergeforbindelsen mellom Bruravik og Brimnes. Med en total lengde på 1380 meter, hvorav 1310 meter som hovedspenn, er det vanskelig å påstå at denne brua ikke vil berøre naturen. For min del ser jeg ikke bort fra at Hardangerbrua visuelt sett kan bli både fin og flott, men et betydelig inngrep i naturen er den like fullt.

Hva en mener om slike prosjekter - enten det handler om ei bru eller en kraftledning - er naturligvis også bestemt av hva slags interesser vi har for øvrig: Hvor vi bor, hva som blir de umiddelbare konsekvensene og - ikke minst - om vi har flest fordeler eller ulemper av selve tiltaket. De som bor i Hardanger får nå naturen sin ødelagt fordi folk i Bergen og norsk olje- og gassvirksomhet trenger mer elektrisitet. Ikke så rart at mange føler ulempene som vesentlig større en fordelene. Eller motsatt, som en bekjent her i Bergen sa til meg for litt siden: "Jeg er tilhenger av både Hardangerbru og ny kraftlinje. Da får jeg tryggere kraftforsyning, samtidig som det blir enklere å komme seg til hytta på Ustaoset."

Motstand mot store lokale inngrep som først og fremst er til fordel for andre har for lengst fått sitt eget navn: "NIMBY - Not In My Back Yard." Nibyisme er et vel etablert begrep i forbindelse med planlegging av nye anlegg og virksomheter, - kraftstasjoner, gassterminaler, veier, søppelfyllinger, kirker, moskeer, flyktningmottak, ja, selv lokaliseringen av USAs ambassade i Oslo er kontroversiell. Regelen er at når fordelene ved inngrepet først og fremst går til andre enn de som blir mest direkte berørt, ja, da kan den lokale motstanden bli stor. Ofte er det heller ikke mulig å bøte på slike ubalanser, - ett sted må anleggene lokaliseres, altså må det gå ut over noen.

Slik som i Hardanger. Så kan en spørre om motstanden mot den nye kraftlinjen egentlig er et uttrykk for nimbyisme. Burde det ikke være i hele landets interesse å bevare den vakre naturen langs Hardangerfjorden? Vil ikke de nye luftspennene gå ut over flere enn de som bor langs fjorden og de som regelmessig benytter Hardanger som rekreasjonsområde? Jo, jeg tror vi må svare ja til det. Derfor er det vanskelig å slutte seg til Raymond Johansen når han kaller tiltaket en seier for miljøet. Bare i en verden som tar klimaproblemet alvorlig på en helt annen måte enn i dag er en slik karakteristikk mulig. Og selv da bare indirekte. I mellomtiden er det nok mest ærlig å si det som det er: Sima-Samnanger er nødvendig av hensyn til forsyningssikkerheten til hundretusenvis av husstander, og til både offentlig og privat virksomhet i Bergensregionen. Det er en kraftledning som ingen egentlig ønsker, men som dessverre er nødvendig likevel.

2 kommentarer:

Anonym sa...

På vegne av en bedre offentlig debatt; takk!

Anonym sa...

Det går vassverksledning frå Osa og ut Osafjorden til Ulvik ned til djupn på 400 meter. Den har eksistera i 10 år utan problem. Det at alternativa til luftlinje er utgreia må ein være Ap-medlem for å tru.