onsdag 9. mars 2011

Libya: Når historiens løse tråder blir synlige igjen

Kong Idris av Libya til venstre, oberst Gaddafi med "nye venner" til høyre.
Det var enklere for den unge kaptein Gaddafi å komme til makten i 1969 enn det er å fjerne den aldrende oberst Gaddafi i 2011. Uroen i Nord-Afrika og deler av Midt-Østen gjør det nødvendig å se litt nærmere på historien. Libya, for eksempel, har ikke vært et selvstendig land i særlig lang tid, faktisk ikke lenger enn siden desember 1951 - etter at FN i 1949 hadde vedtatt å slå de tre regionene Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan sammen til ett land.

Historisk har det libyske området vært styrt av omtrent alle de kongedømmer, imperier, sultanater og kalifater som Middelhavsområdet har hatt å by på; fønikere, grekere, romere, bysantinere, de arabiske kalifatene i Damaskus og Bagdad, fatamidene i Kairo, og osmanene i Istanbul. Den italienske koloniseringen startet i 1911, og fra 1939 ble området inkorporert i Italia som egen provins. I lange perioder har imidlertid de østlige delene av landet (Kyrenaika) vært under et annet styre enn de vestlige delene, og til dels også hatt selvstendighet.

Det var f.eks. tilfellet fra 1920-årene og framover da Kyrenaika var et semi-selvstendig emirat under ledelse av Sayyid al-Idris, leder av den muslimske sanusi-ordenen. Sanusiene var fiendtlig innstilt til italienerne og kjempet mot både fransk og italiensk tilstedeværelse i Nord-Afrika. Under andre verdenskrig allierte de seg med britene, som drev både italienerne og tyskerne ut av Nord-Afrika. Kyrenaika ble frigjort i 1942, Tripoli og Fezzan i 1943. Ved krigens slutt var Tripolitania og Kyrenaika under britisk militær administrasjon, Fezzan under fransk.

Det var uenighet blant stormaktene om hva som burde skje med de tre libyske regionene, men i 1949 besluttet FN å slå dem sammen til ett land. Libya, med før nevnte al-Idris som monark, fikk selvstendighet fra desember 1951. Først som en føderal stat med tre regioner, men fra 1963 som en “forent” stat, inndelt i ti provinser. Kong Idris evnet imidlertid i liten grad å samle landet under sin ledelse, - det ble mye “øst” (Kyrenaika) mot “vest” (Tripolitania og Fezzan). Dessuten begynte inntektene fra olje og gass å komme utover 1960-tallet, noe som skjerpet de regionale motsetningene. Det var økende misnøye med korrupsjon, økonomisk forskjellsbehandling og en konge som var orientert mot Vesten. Dette ble stadig mer vanskelig i en periode der pan-arabismen var sterk og president Nasser i Egypt var det store forbildet.

I september 1969 kom derfor kuppet, under ledelse av den unge kapteinen Muammar Muhammad al-Gaddafi, som bare var 27 år gammel på dette tidspunktet. Kuppet var tydelig inspirert av militærkuppet i Egypt om lag 15 år tidligere, og det ble umiddelbart laget planer i Vesten om å fjerne Gaddafi gjennom et “mot-kupp”. Der i gården syntes man at en “Nasser” i den arabiske verden var mer enn nok. Imidlertid mente USA at Gaddafi var tilstrekkelig anti-marxistisk til å kunne bli akseptert. De unge libyske offiserene ble derfor sittende med makten, og Gaddafi kunne innlede sin lange og bisarre karriere som eneveldig “leder og bror” i Libya.

Nå er karrieren på hell, men fortsatt er det “øst” mot “vest” i Libya. Bilder av den for lengst avdøde kong Idris (han ble 94 år og døde i Kairo) er igjen å se blant opprørerne. Dette viser hvordan lange historiske linjer ikke så lett lar seg viske ut. Som land er Libya etablert gjennom nokså fersk stormaktspolitikk, akkurat som en rekke andre land i Nord-Afrika og Midt-Østen.

Forrige århundre opplevde tre store "sammenbrudd". Det osmanske riket ble oppløst etter første verdenskrig, vestlig kolonialisme ble oppløst i årene etter andre verdenskrig og Sovjetunionen ble oppløst etter Berlinmurens fall i 1989. Alt dette etterlot seg en haug med "løse tråder". Det er disse trådene verden nå må vikle seg ut av på nytt, - blant annet fordi folkene i stadig flere av de “konstruerte” landene kommer til den erkjennelsen at noe er fryktelig galt med måten de styres på. Da blir fjern historie nokså nær.

I Tunisia og Egypt er autoritære og korrupte ledere blitt fjernet med bruk av imponerende lite vold. Slik gikk det ikke i Libya. Det kan ikke være tvil om at Gaddafis dager som leder er talte, men han vet det enda ikke selv og derfor sloss han fortsatt for livet. Akkurat nå er det bare Charlie Sheen som kan konkurrere med Gaddafi om å levere merkelige opptredener i mediene. Men Gaddafis forvirring er selvsagt den mest problematiske. Han har en lang fortid som voldelig, autoritær og uforutsigbar diktator. Nå viser han hele verden at han er full ut villig til å ofte egne landsmenns liv i kampen for å beholde egne privilegier.

Libya er ikke Egypt, - langt i fra. Gaddafi har fortsatt sine støttespillere, det finnes ikke noen enhetlig militær ledelse som kan avsette ham, og det finnes heller ikke noen samlet og entydig opposisjon. På den andre siden ser vi at gamle regionale konfliktlinjer kommer til syne igjen. Opprørerne fra øst greier ikke å nå helt fram til Tripoli, for nå har Gaddafis støttespillere samlet seg til effektive motangrep.

I denne situasjonen tar flere land til orde for at FN skal innføre en flyforbudssone over Libya, - for å hindre Gaddafi i å bruke jagerfly mot opprørerne. Av nyhetene går det fram at støtten til et slikt tiltak særlig kommer fra to kanter: På den ene siden de gamle kolonimaktene Frankrike og Storbritannia, og på den andre siden kongedømmene i Gulfregionen (UAE, Bahrain, Kuwait, Qatar, Saudi Arabia og Oman). En litt spesiell blanding, kanskje, men begge parter har sine sterke grunner for å ønske Gaddafi dit pepperen gror. Og regjeringene i såvel Frankrike som Storbritannia har desperat behov for å få befolkningen i eget land til å tenke på noe annet enn hjemlige problemer.

Jeg synes ideen om en flyforbudssone er dårlig, av tre grunner:

  • For det første må en slik sone etableres ved militære angrep på installasjoner og utstyr i Libya. Dermed skjer automatisk to ting: Den ene er at Gaddafi får bekreftet sin propaganda om at den interne uroen i landet skyldes påvirkning utenfra, noe han umiddelbart vil bruke til egen mobilisering. Den andre er at det internasjonale samfunnet påtar seg et tungt ansvar for den videre utviklingen i Libya, noe som ærlig talt virker temmelig forhastet;

  • For det andre er det vanskelig å avgrense både omfanget og hensikten med en slik militær intervensjon. Skal flyforbudet også omfatte helikoptre og mindre fly? Og - dersom hensikten er å hindre Gaddafi i å angripe sin egen befolkning - hvor skal grensen gå for den militære aktiviteten? Er det OK for Gaddafi å drepe egne landsmenn med helikopter og tanks, men ikke med jagerfly?

  • Og for det tredje kommer spørsmålet om framtiden for Libya - som ikke er helt uinteressant. Hva er egentlig situasjonen i Libya akkurat nå? Er det et opprør som mer og mer ligner borgerkrig? Eller er det en borgerkrig som ble startet som et opprør? Er det mulig å gå i gang med FN-baserte militære operasjoner uten å ha noen slags plan om hva som skal være sluttspillet? Jeg tror ikke det, og jeg tviler sterkt på om det finnes noen som akkurat nå er i stand til å gi et fullgodt oversiktsbilde av tilstanden - enn si representere den samlede opposisjonen i Libya.

Her er forskjellen til Egypt slående. Det foreløpige resultatet av opprøret i Egypt er at en upopulær general (Mubarak) har blitt erstattet med en gruppe av generaler som er noe mindre upopulære (militærrådet). Grunnen til at dette kunne skje er at befolkningen i Egypt stoler på at de militære lederne vil levere det de har lovet; - en ny konstitusjon, et rettferdig valg og et nytt, sivilt styre. Dette hviler igjen på den stillingen og autoriteten som Egypts militære har i sivilsamfunnet. Noe tilsvarende eksisterer ikke i Libya.

Helt siden Gaddafi tok over makten i landet har han gjennomført en unik politisk og administrativ revolusjon, basert på en ide om “direkte demokrati”. Han har mer eller mindre oppløst den libyske statsdannelsen, og erstattet den med en haug komiteer av ulike slag, - komiteer som arbeider helt på grasrotnivå og som skal illustrere Gaddafis “islamske sosialisme.” Dette startet så tidlig som i 1977. Formelt ble både hæren og politiet oppløst i 1988, og også disse funksjonene ble omfattet av den unike “komitesosialismen” i Libya. Tilbake har Gaddafi, hans familie og klan sittet med all makt, og fra sine ulike ørkentelt har obersten kunnet dele ut belønning og straff etter eget forgodtbefinnende.

Selv i Libya må makten balansere. Men Gaddafi har hatt litt å spille med; inntekter fra olje- og gass, egne militære enheter, et eget politi og et effektivt apparat for angivervirksomhet. Stort sett har han greid å finne balansen, men ikke alltid: Det har vært flere attentater mot ham, Libya har hatt sin andel av den islamske fundamentalismen som vokste fram på 1980-tallet, det finnes eksilgrupper med militære enheter som har forsøkt å styrte ham tidligere, og han har også hatt “tradisjonell” motstand fra de østlige delene av landet - fra stammer i Kyrenaika som støtter sanusi-retningen innenfor islam.

Likevel: I snart 42 år har “leder og bror” Gaddafi sittet ved makten, - ett av de lengste politiske lederskapene i verdens historie. Utenrikspolitisk har han vært helt uforutsigbar, bortsett fra i sitt intense hat mot staten Israel. Han har stått bak noen av de verste terroraksjonene vi kjenner. Han har støttet et utall obskure terrorgrupper i nær sagt alle verdenshjørner. Han har ligget i konflikt eller krig med samtlige av sine naboland. Det er - unnskyld uttrykket - et Guds under at han har overlevd alt dette.

Men det har han. I 2009 fikk han til og med oppleve gleden av å være "dagens mann" under G8-møtet i Italia. Da hadde han for lengst sagt de forløsende ord om våpen for masseødeleggelse, om Libyas ansvar i forbindelse med Lockerbie-katastrofen i 1988, og om al-Qaida. Dermed var han klar for å komme inn i varmen blant siviliserte land, ut fra logikken om at en fiende av en fiende kanskje kan være en venn - tross alt. Dessuten er det god hjelp å ha en del olje og gass under bakken, samt være villig til å bruke tøffe virkemidler mot mennesker som søker seg ulovlig fra Afrika og over til Europa. Kort sagt: Gaddafi passet for første gang inn i bildet, etter 40 år med spell og spetakkel.

Kremt. Men nå står vi altså her i 2011 med et Libya vi ikke aner hva vi skal gjøre med, fordi folket i landet helt uventet har gjort opprør i stor skala. Det er sannheten. Og for en gangs skyld hører vi moderate toner fra USA, mens Storbritannia og Frankrike er klare til å gå til krig. Her er amerikanerne - så langt - klokere enn sine våpenglade allierte, noe som trolig har sammenheng med at de allerede er svært opptatt med å “rydde” opp andre steder. Heller ikke Kina eller Russland har noe ønske om å trekke FN militært inn i konflikten i Libya, og dermed er sannsynligheten for direkte militær innblanding nokså liten.

Det tror jeg for min del er bra - alt i alt - både for Libya og for verden. I Libya gjenstår det en rekke konflikter og uavklarte spørsmål, som går tilbake til lenge før landet fikk sin uavhengighet i 1951. Det er libyernes ansvar å finne ut av disse spørsmålene, - forhåpentligvis med mer konstruktiv hjelp fra Vestlige land enn kuler og krutt. Hva slags land Libya skal bli etter at Gaddafi er borte er det helt umulig å si. Det eneste som er sikkert er at Gaddafi snart er borte, rett og slett fordi det ikke lenger er noen som har bruk for ham og fordi han har brukt opp all velvilje han må ha hatt. For øvrig er det fristende å slutte seg til konklusjonen i Øyvind Østeruds ferske artikkel i Morgenbladet:
“En tendens i mange autoritære deler av verden, som i arabiske land i dag, går i retning av ustabile hybridregimer. Samtidig er forskjellen på arabiske stater svært stor, fra land med relativt veletablerte statsinstitusjoner – som Egypt – på den ene siden til personlige diktaturer med klan- og stammeforankring – som Libya – på den andre. Derfor vil det være svært ulike regimetyper som følger av statsledernes avgang i den arabiske verden. Ingen nye regimer kan overskride sine grunnvilkår. De styreformene som følger etter diktatorenes fall, vil sannsynligvis være ustabile og sårbare, med store materielle og demografiske utfordringer, både på kort og mellomlang sikt. Noen steder er autoritære tilbakeslag knapt til å unngå. Og på lang sikt? På lang sikt vet vi noe nær ingenting.”

4 kommentarer:

Håkon sa...

Dette er et klassisk eksempel på "You are damned if you do, and you are damned if you don't".
Det er ikke noen fasit. Å sitte stille å se på er like galt som å gripe inn.

Jeg tror man kan begynne å nøste litt ved å stille spørsmål :
Kan verden forholde seg til Gaddafi etter dette - om han vinner og blir sittende ?
Kan verden sitte å se at en leder bomber sine egne ?
Og - om det er slik at Gaddafi kommer til å forsvinne - hvordan vil da de nye makthaverne forholde seg til de som ikke grep inn og hjalp dem ?

Og UAE, Bahrain, Kuwait, Qatar og Saudi Arabia støtter Gaddafi er jo ikke overraskende. De sitter jo selv å skjelver og håper at brannen stopper i Libya og at de slipper unna selv!
Slik at de kan fortsette å undertrykke sitt folk.

Jeg tror løsningen ligger i å stille seg selv spørsmål. Som f.eks :
Hva er et land ? Er det grenser ? Er det befolkningen ? Er det lederen ?

Jeg heller mot befolkningen. Og da kanskje man skal se litt på deres behov og planlegge en fremtid med dem i makten.

Håkon sa...

En annen måte å se på det er kanskje å sammenligne med bombingen av tidligere Jugoslavia ?

Uten tvil hjalp dette til med å stoppe krigen.

Anonym sa...

www.oljekrisa.no har en bra kommentar om "humanitær intervensjon" i Libya:

http://www.oljekrisa.no/libya%20krig%20mar%2011.htm

Aweakmale sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.