Problemet med framtiden er at den hele tiden kommer nærmere. 2020, for eksempel, er ikke så veldig langt unna. Og mye nærmere nå enn da Regjeringen la fram sin klimamelding tilbake i 2007.
Som vi husker utløste meldingen et ramaskrik fra opposisjonen på Stortinget. Alle mente (bortsett fra Fremskrittspartiet) at meldingen var for slapp og uforpliktende. Her måtte mål og midler strammes opp. Og dermed fikk vi ”klimaforliket” tidlig på året i 2008. Opposisjonen kunne skryte på seg å ha presset den rød-grønne regjeringen til enda tøffere tak i kampen mot klimautslippene: Utslippene skulle reduseres med 30 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2020, og innen 2030 skulle Norge være ”karbonnøytralt.” Verdens tøffeste klimamål var etablert, men virkemidlene var fortsatt like upresise.
Dette var før finanskrisen. Det var før fiaskoen i København. Det var før demokratene mistet flertallet i den amerikanske kongressen. Det var – kort sagt – før klimapolitikk forsvant fra den internasjonale dagsorden, i bytte med handelspolitikk, finansiell uro, økonomisk stagnasjon, økende arbeidsløshet og gjeldskrise.
Likevel: Denne høsten skal regjeringen legge fram sin plan for hvordan målene i ”klimaforliket” skal nås. Dette vet LO-leder Roar Flåthen bedre enn de fleste. Flåthen er en klok og erfaren mann, som har vært ute en vinternatt før. Han er bekymret for hva norsk klimapolitikk kan bety for industrien. Det er ikke så rart, for usikkerheten er faktisk ganske stor.
Norge har – i alle fall på papiret – temmelig ambisiøse mål for 2020. Utslippene av klimagasser skal være 30 prosent lavere enn de var i 1990, og 2/3 av nødvendige kutt skal foretas innenfor landets grenser. Hvor mye er det?
Som figuren under (hentet fra Statistisk sentralbyrå) viser innebærer dette nasjonale kutt i størrelsesorden 12 millioner tonn per år - hvis vi regner med at vi kan ta ytterligere 3 millioner tonn fra skogsektoren. Det svarer om lag til utslippene fra all veitrafikk i Norge (10 millioner tonn), eller fra hele industrien (12 millioner tonn). Enkelt sagt: Hvis vi enten slutter å kjøre bil, trailer og buss eller hvis vi nedlegger all industri innen 2020, er det fullt mulig å nå målet i Stortingets ”klimaforlik”. Selvsagt er det en grov forenkling. I virkeligheten vil vi ønske å spre utslippskuttene ut over flere sektorer, ut fra et prinsipp om at de billigste og enkleste kuttene tas først. Men det ligger fast at minst 12 millioner tonn med utslipp skal vekk fra Norge – på mindre enn 10 år.
En måte å vurdere dette på er å si at målet er komplett urealistisk, og at den eneste måten det kan nås er ved at en enda større del av kuttene gjennomføres utenfor Norge – enten som kvotekjøp eller andre klimatiltak (for eksempel bevaring av regnskog).
En annen måte å se målene på er å si at kutt på 10-12 millioner tonn innen 2020 er en fornuftig og rimelig start på et løp som skal ta oss fram til 80-90 prosent kutt i klimautslippene innen 2050. Dette er nemlig kravet fra klimapanelet, IPCC.
Norge er et av de rikeste landene i verden. Det går an å argumentere for at vi derfor bør være i stand til å gjennomføre store kutt hjemme. Motargumentet er at nettopp fordi vi er rike er klimakutt hjemme i Norge også verdens dyreste. Det koster mange ganger mer å kutte et tonn i Norge enn det gjør i de fleste andre land i verden. Og for klimaet er det ett fett om et tonn blir borte her eller der.
Argumentet om å være ”foregangsland” går langs de samme linjene: Norge er rikt. Vi tjener gode penger på eksport av olje og gass. Dette gir oss et særlig ansvar for å vise at vi er i stand til å kutte – ”feie for egen dør” – når vi samtidig ønsker at andre land skal kutte i sine utslipp. Vi går derfor foran og viser at kutt er mulige. Motargumentet er like åpenbart: Norges posisjon er så forskjellig fra den som gjelder i alle andre land at det har null konsekvenser hva vi foretar oss. Det er ingen andre som har råd til å gjennomføre tilsvarende løsninger likevel. Norsk klimapolitikk på hjemmebane blir i høyden en kuriøs påminnelse om hva et ekstremt rikt land kan finne på.
Når Flåthen allerede nå advarer mot en ”katolsk” klimapolitikk, der vi med vitende og vilje lar arbeidsplassene fare bare for å vise hvor flinke vi er, skyldes det at industrien er mer utsatt enn tidligere. For noen tiår siden var ”tap av industriarbeidsplasser” noe av det verste som kunne ramme norsk økonomi. Slik er det ikke nødvendigvis lenger. I Norge har vi blitt vant til at arbeidsplasser i industrien kan bli borte like lett som årsverkene i landbruket. Relativt sett spiller industrien en mindre rolle i norsk økonomi enn under storhetstiden på 1960-tallet. Ingen vet dette bedre enn LO.
Norsk industri er likevel viktig og den konkurrerer med utlandet. Tøffere reguleringer og krav her hjemme enn industrien har i andre land er i de fleste tilfeller en ulempe fordi det innebærer kostnader som ikke uten videre kan veltes over på prisene. Derfor er det – paradoksalt nok – en potensiell redningsplanke for norsk metallindustri at den vil bli omfattet av kvotesystemet i EU (Emission Trading System, ETS) fra 2013. Da er denne delen av industrien i Norge i det minste sikret noen lunde samme klimamessige rammevilkår som konkurrentene i Europa.
Men jo flere sektorer som omfattes av ETS jo vanskeligere blir det å være ”foregangsland”. EUs klimamål for 2020 er en reduksjon av utslippene med bare 20 prosent i forhold til 1990, og nylig sa EU nei til et forslag om å øke målet til 30 prosent. Det var dumt for Norge, fordi det betyr at vi får enda mindre drahjelp fra ETS når det gjelder å dempe industriutslippene. Ja, det kan faktisk vise seg at norsk industri kommer styrket ut av ETS-utvidelsen fordi den gjennomgående er langt mer klimaeffektiv enn konkurrentene ute i Europa. Allerede i dag advarer europeiske metallprodusenter om sviktende investeringer og fare for utflytting utenfor Europa. ETS gir industrien høyere kraftpriser enn i andre deler av verden, og fra 2013 får altså industrien sine egne, direkte utslippskostnader. Disse kostnadene vil etter alt å dømme bli lavere for norske produsenter enn for konkurrentene i Europa.
Men i så fall kan løsningen like gjerne bli at produksjonen i Norge opprettholdes, og kanskje til og med øker. Og dermed også utslippene. Hva gjør Norge da? Vi har fortsatt minst 12 millioner tonn som skal vekk, og hvis bidraget fra industrien er null eller der omkring må enda større kutt tas på andre områder.
Eksempelet viser hvor krevende det er å ha som ambisjon å være ”foregangsland”, med egne nasjonale mål som går forbi de målene som våre nærmeste naboer og handelspartnere har satt, - land som vi også deler kvotesystem med.
For virksomheter innenfor ETS er logikken i og for seg grei: Det settes et ”tak” for utslippene innenfor hele ETS-området, og prisen på utslipp gjenspeiler hva det koster å holde seg under dette taket. Fordi EU har som samlet mål å redusere sine klimautslipp med 20 prosent (fra 1990-nivå) innen 2020, er det dette målet som styrer utslippstaket i ETS. Skulle en nasjonal regjering ønske enda tøffere mål er den nødt til å vedta tiltak som eksplisitt er til ensidig ulempe for egne utslippskilder. Dette er ikke umulig, norsk olje- og gassvirksomhet har for eksempel større klimakostnader enn tilsvarende virksomheter i noe annet land. Men det er likevel en krevende øvelse, ikke minst fordi industrien da kan hevde at den blir diskriminert – noe som i utgangspunktet er i strid med regelverket i EU/EØS.
Slik bidrar utvidelse av ETS til å snevre inn den nasjonale politikken. De sektorene som befinner seg innenfor ETS er noen lunde trygge for særlige nasjonale tiltak. Fra 2013 vil det gjelde om lag 50 prosent av norske klimautslipp. Desto farligere er det å befinne seg på utsiden, slik både husholdningene, samferdselssektoren og tjenestesektoren stort sett gjør. Ambisiøse mål om å være ”foregangsland” kan vise seg å få store konsekvenser for enkeltsektorer etter hvert som tiden nærmer seg for å få fram synlige og troverdige resultater, og det er færre å dele kostnadene på.
Det finnes de som hevder at det er en fordel for Norge å være ”foregangsland” fordi det innebærer at vi tar tak i utfordringer som alle andre land før eller siden også må møte. Slik kan man hevde at Norge blir ”herdet” og bedre rustet til å møte en framtid med lave utslipp for alle.
Argumentet har noe for seg, men det hviler veldig sterkt på antakelsen om at vi i så fall bare gjør noe som alle andre kommer til å måtte gjøre uansett. Er det nødvendigvis riktig? I dag er jeg fristet til å svare nei. Det er lite eller ingen ting som tyder på at det er noen stor interesse i andre land for en ambisiøs klimapolitikk. En ny, internasjonal klimaavtale virker mindre sannsynlig i dag enn for bare få år siden. Den økonomiske krisen og gjeldskrisen har satt helt andre spørsmål på dagsorden.
Klimapolitikk har vist seg mer enn en gang å være et Sisyfos-arbeid; - hver gang interessen er i ferd med å bygge seg opp, og optimismen omkring nye internasjonale avtaler øker, inntrer ett eller annet som trekker oppmerksomheten over i en annen retning. Problemet blir utsatt, avtaler skyves på, det blir gjort lite på kort sikt og lovet enda mer på lang sikt. Synd, men sant.
I en slik situasjon er det langt fra åpenbart at andre land vil følge etter med kraftfulle tiltak dersom Norge bare går foran. Og denne usikkerheten er ødeleggende for mulighetene til å føre en særnorsk klimapolitikk, med tiltak som ingen andre land gjennomfører. Det kommer nemlig ikke norske velgere til å akseptere. Dette er den klemmen ”klimaforliket” har satt oss i, og som Roar Flåthen nå har tillatt seg å peke på. Med all mulig rett.
Samtidig er det heller ingen ting som tyder på at verden omkring oss virkelig lar seg inspirere av klimapolitiske ”foregangsland”. Under klimaforhandlingene i København la EU sterk vekt på at de allerede hadde innført et kvotesystem for klimagasser, og at de var villige til ensidig å heve målene sine ytterligere hvis bare USA, Russland, India, Kina og alle de andre landene ville gå med på en ny avtale. Som vi husker imponerte ikke dette noen. Det var ingen som lot seg ”inspirere” av EUs rolle som ledende klimaregion. Tvert i mot endte forhandlingene i et svært uklart kompromiss, som verden fortsatt arbeider med å finne ut av. I USA er europeisk klimapolitikk ikke uten videre en inspirasjonskilde, - like ofte trekkes EUs klimapolitikk fram til skrekk og advarsel.
Skal man først være ”foregangsland” må man altså ha tenkt grundig igjennom saken, og bygge på en strategi som er robust, troverdig og attraktiv. En skal være sterk tilhenger av ”klimaforliket” for å hevde at dette er tilfellet for Norge. Forliket er snarere et produkt av opposisjonens ønske om å vise handlekraft, og samtidig gi Regjeringen et rapp over fingrene. Det passet så bra tidlig i 2008, men så forandret det meste seg.
Nå reagerer samtlige opposisjonspolitikere med ”forskrekkelse” på uttalelsene til Flåthen, og statsministeren måtte ut og forsikre om at forliket ligger bom fast. Hva annet kunne han si? Neste fase blir de interne forhandlingene i Regjeringen om hvor de 12 millioner tonnene skal hentes fra. Det så lysere ut i fjor enn i år, for da virket det som om gapet var i ferd med å lukkes litt. I år, derimot, har vi fått tall som viser sterk vekst i de norske utslippene igjen. Og da er det mer som må kuttes.
Opposisjonen har enn så lenge gleden av å se Regjeringen svette over tallene. Men det varer bare helt til den dagen forslagene er lagt fram, for også Kr.F., Venstre og Høyre har forpliktet seg på samme måltall. De må også kutte. Og de må fram med egne tiltak – dersom de er misfornøyde med forslagene fra Regjeringen.
Så er spørsmålet hvor lenge det vil være en bred politisk ambisjon at Norge skal være et ”foregangsland” i klimapolitikken. Det er en ubehagelig sannhet at klimaproblemet bare kan løses gjennom internasjonalt samarbeid, og at teorien om ”foregangsland” så langt har empirien mot seg.
9 kommentarer:
Hei igjen Alf.
Problemet er at vi slapp ut for lite CO2 i 1990.
Russland oppfyllte Kyoto med en gang, de. Grunnen er at de slapp ut så mye fra dårlig og møkkete industri i 1990 at det var bare å legge ned noen ulønsomme kommunistiske industrier og ruste dem opp så var dem i mål.
Det samme med EU. De fikk med seg Romania og andre østblokkland og løste problemet på lignende måte.
Mange mente i Norge at vi burde hive oss sammen med EU i kuttene og da ville vi også ha klart det.
Nå kan du skrive at opposisjonen var stolte av klimaforliket, men det er vel ikke fritt for at regjeringen selv var strålende fornøyd.
"Vi skal ikke bare oppfylle Kyoto, vi skal overoppfylle Kyoto!". Lyder kjent? Jens sine ord.
Regjeringen ble med på klimaforliket og var stolte av det. Og du kaller det et rapp over fingerne!
Regjerignen satt da i flertall - enda sterkere flertall siden FRP ikke ville være med - og likevel prøver du å gi opposisjonen skylda ?
Husk også at om ikke klimaforliket hadde kommet hadde regjeringen vært i like store problemer som de er nå - bare for å oppfylle Kyoto. Så - det å peke på andre her er bare stygt!
Desuten - det heter klimaforliket. Ikke "klimaforliket" som om det liksom nå skal bli noe ullent og uklart hva det er. Det er helt klart hva det er og partiet ditt skrøt av det da det kom.
Det heter også karbonnøytralt, ikke "karbonnøytralt" som om det er noe ullent og vanskelig å forstå hva det er.
Så kommer du til dette med finanskrisen. Ingen må tro at demokratene hadde ratifisert Kyoto om de hadde hatt flertall i dag - så hvem som styrer USA spiller mindre rolle i så måte.
Handel? Ja - den er her og kommer til å vare. Kommunistene i Kina driter i menneskerettigheter og de driter like mye i avtalen fra naboøya.
Det eneste de tenker er makt og penger.
Norge har ikke på papiret ambisiøse mål. Norge har ambisiøse mål.
Og vi kunne ha gjort noe for å nå dem. I England lagde de en kommisjon som skal jobbe til 2020. De skal hele tiden overvåke hvilke tiltak som til en hver tid blir gjort og følge de nasjonale utslippene slik at folk kan se utviklingen mot 2020.
Det ønsket ikke Jens i det heletatt. Og da skjønte jeg at klimamålet bare var tull. Jeg tipper dere i AP bare kan håpe at FRP får noen år i regjering før 2020 slik at dere kan gi dem skylda.
Du sier at kutt på 10-12 millioner tonn kan sees på som urealistisk og en annen måte er å se på det som en start. Men, den starten blir ikke mer realistisk av den grunn.
Det må være noen måte å forklare hva som skal gjenoomføres for å få til så store kutt. Som sagt : Vi var for flinke i 1990 og da er det vanskelig å bli bedre!
Om det er et klimagassproblem så undrer det meg at miljøbevegelsen ikke ønsker størst mulig kutt, men dyrest mulig kutt.
Om man tror på så dystre spådommer for millioner av mennesker, havnivå, antarktis, stormer og naturkatastrofer så er det rett og slett uansvarlig å ikke ville gjøre mest mulig for å hindre det.
Derfor skjønner jeg det ikke helt. Ved mindre miljøbevegelsen vet at de tjener penger på norske medlemmer og de må vise til resultater i Norge for å beholde medlemmene og makten sin, da.
Relativt sett spiller industrien mindre rolle i dag enn tidlere - helt sant. Men - vi må kanskje se litt lenger frem i tid enn bare til nuet ?
Så - til noen tanker : Problemet med Kyoto er at de pålegger kutt uansett hvor ren du er fra før. Vi kan miste industri til mer forurensende land i klimaets navn.
Det forteller at det er noe hakkende galt med hele avtalen.
Om klima er i sentrum så er det kun en ting og en ting alene som er viktig : Hvor mye CO2 slipper landet ut for hver forbrukte energienhet ?
Det er det eneste man behøver å se på. Om man slipper ut lite CO2 per forbrukte enhet så kan man lage ordninger som gjør at industri og produksjon flokkes dit og ikke dit hvor det slippes ut mye CO2 pr produserte energienhet.
En slik måte å løse det på ville gjort Norge til et attraktivt sted å lage næring og næring ville forlatt kullkraft intensive steder.
Men - avtalen i dag fremmen Jotuns fabrikk i Saudi som går på billig fossilt brennstoff i stedet for videre utbygging i Norge.
Det er galt og det viser at Kyoto er en dårlig avtale. Slik FRP har ment fra dag 1.
Jeg er ikke FRPer, men jeg ser at de har sine poeng.
Håkon, bare for å være klar: Jeg er kritisk til ambisjonen om å være "foregangsland" i klimapolitikken. Jeg er tilhenger av tiltak for å redusere utslippene av klimagasser (bl.a. høyere energipriser og bruk av kvotemarkeder), men mener at dette best kan skje gjennom internasjonale avtaler landene i mellom - bl.a. for å unngå noen av de problemene som Roar Flåthen tar opp. Det aller beste ville være å få til en global klimaavtale, men i fraværet av en slik avtale mener jeg at klimasamarbeidet med EU er det aller viktigste for Norge, - og viktigere enn at Norge har egne mål bare for være "foregangsland." Hvis du skal lese partipolitikk inn i dette - noe du alltid gjør uansett - er fasit altså at jeg er kritisk til den politikken som Regjeringen fører for øyeblikket. En politikk som også har støtte av opposisjonen - minus FrP.
Hei igjen.
Joa - det med partipoltikk er sant, men du skriver jo mer eller mindre at det er opposisjonen som prakket klimaforliket på regjeringen og da må jeg nesten få lov til det.
Foregangsland kan man godt være. Vi kan godt gå foran i å redde regnskog og utvikle løsninger der utslippene er størst. Det er å være foregangsland så godt som noe.
1. Klimaforliket er et ektefødt barn av Høyre og resten av opposisjonen - så godt som noe. Jeg skjønner at du ikke liker dette, men den realiteten kan du nok ikke vri deg unna. Og heller ikke Høyre, for den del. At forliket støttes av regjeringspartiene har jeg aldri benektet - ellers hadde det jo ikke vært noe forlik.
2. Du kan gjerne vri på begrepet "foregangsland" bare for å skvise ut et semantisk poeng, men det er altså helt på siden av det jeg har skrevet om i mitt innlegg - og som handler om noe helt annet. Uten at det behøver å bekymre deg, naturligvis.
1. Ideen er av opposisjonen og Høyre. Vedtatt av et samlet Storting unntatt FRP.
At lite eller ingen ting er gjort innenlands etter vedtaket, som nå gjør at det er umulig å nå målet er ikke Høyre, KRF eller Venstre sitt ansvar.
2. Jeg prøvde bare å si at det er mange måter å være foregangsland på og at de som mener at unødig dyre kutt i Norge ikke bør ha monopol på det ordet.
Hyggelig med litt meningsutvekslinger
Dette viser hvor vanskelig klimpolitikken er, årsaken kan være at det foregår en skjult debatt, en årsaksdebatt. CO2 utslipp er ikke forurensning og tas alle naturlige klima-variasjoner med kan det ikke påvises at CO2 utslipp fører til endret klima. IPCC's prognoser er feil. Å ta dette opp til offentlig debatt er så politisk betent at det nærmer seg å benekte Holocuast.
Jeg tror det er denne kunnskapen som ligger til grunn for at alle forhandlinger går i stå. Det er ikke påvist noen fordeler ved å utslippskutt, den påstått positive effekt for "et bedre klima" finnes ikke, ingen vil endre eget samfunn for en omstridt hypotese som ikke kan debbatteres offentlig. Flommen på Østlandet er allerde omtalt som varslede "klimaendringer" som skyldes CO2 utslipp. Det som ikke nevnes er at slikt vær er ikke noe nytt, det har pågått med jevne mellomrom i hundrevis av år. I moderne tid Storofsen i 1789, flommene i 1985 og 1995. Det er naturen som styrer klimaet, ikke mennesket. Vi forurenser, men den dabtten druknes av CO2 spøkelset.
God dag! Første gang jeg kommenterer her (nesten første gang jeg leser...). Uansett, jeg synes kommentaren er velskrevet og tar opp viktige nyanser. Men jeg mener å være uenig i følgende:
"Argumentet har noe for seg, men det hviler veldig sterkt på antakelsen om at vi i så fall bare gjør noe som alle andre kommer til å måtte gjøre uansett. Er det nødvendigvis riktig? I dag er jeg fristet til å svare nei. Det er lite eller ingen ting som tyder på at det er noen stor interesse i andre land for en ambisiøs klimapolitikk. En ny, internasjonal klimaavtale virker mindre sannsynlig i dag enn for bare få år siden."
Dette er et politisk argument. Altså: du svarer nei på spørsmålet fordi du ikke ser politiske grunner til at ny lovgivning skal gå gjennom. Jeg tror at en gang, om en del tid (10, 20 år, kanskje mer, kanskje mindre) vil klimaendringene selv tvinge frem reaksjoner. Jeg tror med andre ord at denne lovgivningen vil gå gjennom fordi forutsetningene for politikken vil endres.
Litt usikker på om det ble klart og tydelig.. Nuvel
Takk for nye kommentarer.
@ Jon K.: De fleste av oss er ikke eksperter på klima. Likevel er vi tvunget til å ha en oppfatning om f.eks. rapportene fra IPCC. For min del greier jeg ikke å finne rasjonelle argumenter for å tvile på forskningsresultater som har så bred og entydig oppslutning. Her synes jeg Stern-rapporten var tankevekkende, med sin økonomisk-rasjonelle tilnærming til problemet. Likevel er jeg enig med deg i at så lenge det kan herske tvil vil det alltid være noen som dyrker tvilen, og som dermed skaper et "bakteppe" som også påvirker rommet for politisk handling.
@ Øystein: Du har nok rett i at min vurdering her er politisk. Jag kan ta feil, og i så fall vil Norge bli tvunget av sine omgivelser til å gjennomføre tøffe tiltak (som i så fall vil komme noe senere enn om vi tok dem nå) sammen med andre land. Jeg kan ha rett, og i så fall slipper Norge å gjennomføre dyre tiltak som uansett ikke har betydning for verdens klima - rett og slett fordi utslippsreduksjonene er for små og fordi ingen andre gjør noen ting.
Men så kan selvsagt du også ha rett: Omfanget av klimaendringer skaper en helt ny vilje til endring og omstilling, som også vil gjelde for Norge. Jeg utelukker ikke at det kan skje, men jeg ser altså ikke at det er noen realistisk mulighet nå. Den prinsipielle forskjellen vil igjen være at i så fall er det ikke Norge alene som gjennomfører tiltak, men flere land sammen.
Legg inn en kommentar