skalEt gåtefullt spørsmål som umiddelbart får tankene mine til å løpe i retning av politisk redaktør Sjur Holsen i Bergens Tidende. Hans kommentar om Fremskrittspartiet og den akademiske middelklassen (18. juni 2011) er akkurat like gåtepreget og selvrefererende som spørsmålet til Vold.
den som drikker av sitt eget bilde løse speilets
gåte
Hva skal vi mene om Fremskrittspartiet? En enkel tilnærming ville være å forholde seg til hva partiet faktisk mener, hvordan det opptrer, hva det foreslår – og så danne seg en oppfatning ut fra det. Men det blir altfor enkelt for redaktør Holsen. Han vil gjerne demonstrere dypere innsikter, og snur derfor problemstillingen helt rundt: Hva man skal mene om Fremskrittspartiet er avhengig av hva man mener om de som kritiserer partiet. Holsen setter inn et speil mellom problemstillingen og saksforholdet, og i dette speilet er det ikke Fremskrittspartiet han ser, men partiets kritikere.
Logikken blir da om lag slik: Jo mer man misliker de som misliker Fremskrittspartiet, jo mer er det nødvendig å ha sympati med partiet. For, som Holsen understreker, et parti som på en god dag kan mønstre tilslutning fra opp mot 25 prosent av landets befolkning kan man ikke bare overse. Eller se ned på.
For det er akkurat hva den ”knatrende akademiske middelklassen” driver med. Folk som John Olav Egeland i Dagbladet. Kulturjournalister og høyskolelektorer. Folk som hører på NRK og leser Dagsavisen, og som har liberale holdninger til innvandring.
Spør disse menneskene om de har sympati med en nylig oppsagt platearbeider på Laksevåg eller Bøler (Holsens eget eksempel). Å nei, du. Den stakkars platearbeideren, som forbinder innvandring med ”forsøpling av nabolaget, bråk på skolen og en helt ny følelse av sosial utrygghet”, han er det ingen som tenker på. Bortsett fra Fremskrittspartiet. Og Holsen, naturligvis. ”Det finnes bare ett parti som tar denne platearbeideren alvorlig”, skriver Holsen rett ut. Skam på alle de andre, som gir blaffen i arbeidsløshet og møkkete trappeoppganger.
Noen ganger er det rett å simpelthen ta stilling for folket og mot elitene. Slik Holsen tar til orde for. Han advarer mot tidsånden, som preges altfor mye av tenkningen til folk med utdanning:
”I den akademiske tilnærmingen til politikk ligger det for eksempel ofte en sterk tro på modernisering og effektivisering. Begge deler kan være vel og bra, men i praksis fører det som regel til mer byråkrati og til en hverdag der systemene og ekspertisen blir viktigere enn enkeltmenneskene.”Nettopp! La oss legge ambisjoner om modernisering og bedre ressursutnyttelse til side, ting som egentlig bare er til plage for ”vanlige folk”. Bedre da å dyrke andre modeller, for eksempel den greske, som har sikret at et helt land nå er bankerott og uten kontroll med sin egen skjebne. Men å unngå plagsom modernisering, det har de sannelig greid. Jeg tipper at enkeltmenneskene føler seg langt bedre ivaretatt langs Middelhavets kyster enn her oppe i nord for tiden.
Som vanlig må Arbeiderpartiet avlegges en sur hilsen: ”Når ledelsen i Arbeiderpartiet er til forveksling lik en sosialøkonomisk studiesirkel på Oslo Vest, er det ikke til å undre seg over at Frp blir det nye partiet for arbeiderne”, skriver Holsen. Ja visst, ja. Ledelsen i Arbeiderpartiet. Forveksling lik. La oss se litt: Der har vi jo lederen selv – Jens Stoltenberg – og han er sosialøkonom og kommer fra de litt bedre bydeler. Så det var skikkelig treff. Deretter er det nestlederen Helga Pedersen. Hun kommer fra Finnma…. Vel, det er jo nesten Oslo Vest, eller i alle fall nokså nært – med litt journalistisk velvilje. Og så har vi Raymond Johansen, partisekretæren. Han er definitivt fra Oslo, men kanskje ikke fra Oslo Vest. Men han har i alle fall utdanning, som rørlegg… Ja, ja. La ikke la fakta komme i veien for myteproduksjonen. I Holsens speil er det muligens noen riper her og der, men hovedbudskapet er tydelig nok.
Og det er at bare de fordomsfulle og arrogante ser ned på Fremskrittspartiet og stiller seg kritisk til deres politikk, mens de innsiktsfulle evner å verdsette det folkelige og rotekte ved den utilslørte populismen. De innsiktsfulle ser at det er den tåpelige middelklassen, folk med utdanning, de som jobber med kultur og på høyskoler rundt forbi, som egentlig holder Fremskrittspartiet i live. For jo mer folk med eksamen klager på Fremskrittspartiet, jo mer forbanna blir platearbeideren på Bøler. Og når han først blir forbanna, så stakkars de som søpler til nabolaget og skaper ”en helt ny følelse av sosial utrygghet.” Da er det Fremskrittspartiet som er vinneren.
I Holsens speil er det opplest og vedtatt at det er Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk som nå gjelder. Partiet hadde egentlig rett hele tiden. Det var høyskolelektorene og John Olav Egeland som tok feil. Men speilet lyver. Fremskrittspartiets utilslørte fremmedhat og intoleranse var like lite ”riktig” på 1980-tallet som i dag. Det er en usannsynlig fordreining av fakta å påstå, som Holsen gjør, at ”de andre partiene adopterer FrP-politikk i det stille, og særlig på innvandringsfeltet.”
Det er ingen grunn til å se med milde øyne på hva Fremskrittspartiet har stått for i innvandringspolitikken. Fra den kanten har vi fått alle mulige slags forslag for å holde mennesker med en mørk hudfarge borte fra landet. Noe har vært direkte ulekkert. Og vi har fått all verdens begrunnelser for å stenge grensene; at innvandrere er notorisk kriminelle, at alle asylsøkere lyver, at norsk kultur og egenart er truet, at det snart er slutt på det norske folkestyret. For å nevne noe. Hver gang partiet har opplevd motgang på meningsmålingene – som nå – har de spilt ut fremmedfrykten og intoleransen i fri dressur. Og tjent på det.
Ingenting av dette har vært aktverdig politikk eller aktverdige standpunkter, verken for 30, 20 eller 10 år siden. Eller i dag. Tvert i mot har det vært helt nødvendig, og riktig, å bekjempe Fremskrittspartiets mer eller mindre utilslørte rasisme, - en rasisme som har vært en viktig del av partiets verktøykasse i alle år og som de kynisk har utnyttet. Vi skal være glad for at norske partier har vist anstendighet nok til å avvise Fremskrittspartiets innvandringshets i tiår etter tiår.
Når Sjur Holsen tror at han har avdekket en dyp innsikt om forholdet mellom Fremskrittspartiets innvandringspolitikk og politikken til de fleste andre partier kan bare to forklaringer være mulige: Enten vet han ikke bedre, eller så driver han bevisst myteproduksjon. Det første handler om hans kompetanse, det andre er en invers form for journalistikk der journalisten skaper helt ny virkelighet isteden for å rapportere fra den som faktisk eksisterer.
Ja, hvem er egentlig den fordomsfulle når vi titter inn i Holsens speil? Er det de som åpent har tatt til orde mot Fremskrittspartiets innvandringshets, eller er det den subtile aviskommentatoren som har behov for å sette høyskolelektorer opp mot en stakkars platearbeider som nettopp har mistet jobben? Og hva galt har platearbeideren gjort som gjør at han (jeg antar det er en han, ut fra Holsens myteunivers) nødvendigvis må spille rollen som den innvandringsfiendtlige?
Kanskje Holsen skal ”drikke av sitt eget bilde”, og se om han kan løse speilets gåte? Han vil gjerne gjøre seg klok på sine akademiske kollegers bekostning. Men når han først kikker etter kan det være et par andre ting der han har lyst til å ta tak i også.
7 kommentarer:
Gratulerer med den mest fantasifulle lesningen jeg noensinne har sett, jeg er imponert. Og det er ikke ironisk ment. Sjur Holsen
Hei Tom,
Jeg hadde egentlig tenkt å la synspunktene mine på teksten din ligge til over ferien, men dette været – dette været!
Så her følger et forsøk på svar til deg, formulert mens regnet setter en stopper for annet meningsfullt virke. Det faller meg rett nok ikke helt enkelt å svare, da jeg mener du har misforstått meg nesten totalt – med eller uten hensikt. Men la meg i hvert fall prøve.
Du skriver: ”Hva skal vi mene om Fremskrittspartiet? En enkel tilnærming ville være å forholde seg til hva partiet faktisk mener, hvordan det opptrer, hva det foreslår – og så danne seg en oppfatning ut fra det. Men det blir altfor enkelt for redaktør Holsen.”
Nei, det blir slett ikke for enkelt for redaktør Holsen – men hva jeg mener om Frp var altså ikke tema her. Personlig er jeg skeptisk til mye i Frps program, og har skrevet om det en rekke ganger. Det gjelder fremfor alt mangelen på sammenheng og ansvarlighet i Frps økonomiske politikk, men også partiets illiberale innvandringspolitikk og det jeg opplever som fornektelser og unnfallenhet i klimapolitikken.
Tema for DENNE meningsytringen var derimot den akademiske elitens holdninger til Frp, som jeg mener er med på å forklare partiets eventyrlige suksess – og som jeg tror fortsatt vil gi næring til vekst for partiet i årene fremover. Du må gjerne mene at det er en uinteressant eller oppkonstruert eller meningsløs problemstilling, men når du skal kritisere teksten min, bør du i det minste forholde deg til det som er tekstens tematikk.
Du skriver videre: ”Logikken blir da om lag slik: Jo mer man misliker de som misliker Fremskrittspartiet, jo mer det nødvendig å ha sympati med partiet”. Galt lest igjen! Jeg misliker ikke nødvendigvis dem som misliker Frp, og jeg har altså ikke sympati med Frp – jeg prøver utelukkende å forstå hvorfor dette partiet ikke lar seg holde nede, selv om hele det ”opplyste” Norge er så inderlig i mot dem. Det nødvendiggjør etter mitt skjønn et kritisk blikk på den delen av befolkningen som jeg selv tilhører: ”Folk som hører på NRK og leser Dagsavisen, og som har liberale holdninger til innvandring”, for å bruke din egen formulering. John Olav Egelands nedlatende formuleringer om Frp – jeg har tallrike andre eksempler å ta av – er i denne sammenhengen bare et uttrykk for et bredere kulturelt fenomen, der dominerende meningsprodusenter (også i min egen avis – jeg har selv blitt møtt med beskyldninger om dette) omtaler Frp på måter som ikke blir andre norske partier til del. Og som i sin tur herder partiet og partitilhengernes motvilje mot og avsondring fra det etablerte Norge.
(Fortsettelse følger)
Du fortsetter: ”I Holsens speil er det opplest og vedtatt at det er Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk som nå gjelder. Partiet hadde egentlig rett hele tiden. Det var høyskolelektorene og John Olav Egeland som tok feil.”
Nei, jeg mener slett ikke at ”høyskolelektorene og John Olav Egeland” nødvendigvis tar feil i innvandringspolitikken, jeg prøver bare å få frem at en ensidig fordømmelse av og moralisering over Frps innvandringspolitikk ikke later til å ha noen effekt utover den rene egomassasjen. Blant annet derfor, får jeg anta, har de andre partiene gradvis tatt etter Frp i innvandringspolitikken, noe du nekter for at har skjedd og kaller en ”usannsynlig fordreining av fakta”. Det er det slett ikke: Den rødgrønne regjeringens innstramminger i asylpolitikken er bare ett eksempel på en glidning mot høyre i partilandskapet på dette feltet – jeg har selv kilder i ditt eget parti som har sagt til meg at dette ”grepet” ble gjort dels for å stanse velgerflukten til Frp. Eller for å ta et ferskere eksempel: Da Frp første gang foreslo et innvandringsregnskap, gikk det politiske Norge aldeles av hengslene – dette var utillatelig og uhørt ”stigmatisering”! Men denne våren har hele innvandringsdebatten dreiet om det som for alle praktiske formål er et innvandringsregnskap, nemlig Brochmann-utvalgets rapport, som til alt overmål var bestilt av regjeringen. Slik blir merkesteinene i innvandringspolitikken gradvis flyttet i den retningen Frp vil ha dem.
Så kommer vi til den delen av teksten hvor du etter mitt skjønn sporer aldeles av. Jeg tillater meg i teksten min å være kritisk til at politikken i dag er gjennomsyret av akademisk tenkning og akademiske tilnærminger, og dermed av en ensidig (og ganske tverrpolitisk) vektlegging av modernisering og effektivisering. Det har etter mitt (og mange andres) skjønn visse uheldige bieffekter, som fremmed- og umyndiggjøring av enkeltmennesker (du burde i denne sammenheng lese den danske sosialdemokraten Lars Olsens bok ”Eliternes triumf”). Vi ser det blant annet innenfor høyere utdanning og helse, hvor tenkning preget av NPM resulterer i store, upersonlige byråkratier, men ofte uten at kjernevirksomheten – forskning, undervisning, behandling av syke – blir styrket (og ikke sjelden blir den svakket). Det er ikke dermed sagt at jeg personlig er motstander av effektivisering og modernisering – faktisk har jeg ofte kritisert den rødgrønne regjeringen for ikke å gjøre nok for å modernisere velferdsstaten (til forskjell fra for eksempel Stoltenberg I-regjeringen). Men jeg tillater meg altså å påpeke at slike programmer kan ha utilsiktede og uheldige effekter – og jeg setter dette i sammenheng med det systemkritiske Fremskrittspartiets vekst.
Og hva får så du ut av dette? Jo, du utlegger meg slik: ”Bedre da å dyrke andre modeller, for eksempel den greske, som har sikret at et helt land nå er bankerott og uten kontroll med sin egen skjebne.” Ærlig talt, Tom, her bommer du så ettertrykkelig at det grenser til det pinlige. Kort fortalt: Jeg har inntil nylig vært bosatt ved Middelhavet, jeg kjenner politikken i det sørlige Europa godt, og jeg har i en rekke sammenhenger kritisert den mangelen på styring og økonomisk moderasjon som lenge har preget land som Hellas, Italia, Spania og Portugal, mens jeg til gjengjeld har rost den relative styringsdyktigheten vi finner i Nord-Europa. Da føles det mildest talt underlig, for ikke å si komisk, å bli fremstilt som tilhenger av gresk kaos.
(fortsettelse følger)
Så skal jeg gi deg rett på ett punkt: Jeg skulle ikke ha skrevet at ”ledelsen i Arbeiderpartiet er til forveksling lik en sosialøkonomisk studiesirkel på Oslo Vest”. Det var en spissformulering, og slike har det med å være upresise. Her er hva jeg skulle ha skrevet: ”Ledende sjikt i Arbeiderpartiet er til forveksling lik en statsvitenskapelig studiesirkel på Blindern”. Overvekten av folk fra Oslo med høyere utdanning (statsvitenskap later til å ta over for sosialøkonomien) i Aps ledende kretser (regjeringsmedlemmer, statssekretærer, rådgivere etc.) er grundig dokumentert blant annet i Magnus Marsdals ”Frp-koden” (som jeg nevner i teksten). Og jeg tror Marsdal har rett når han bruker dette som en av flere forklaringer på at Frp er i ferd med å ta over som det nye arbeiderpartiet – for politikk handler mye om identifikasjon! Det er ekstra krevende for Ap å bli oppfattet som et akademisk eliteparti, gitt både historien og den retorikken enkelte i partiet fortsatt henfaller til. De siste par dagene har dette temaet igjen vært løftet frem, i en artikkelserie i Vårt Land – hvor interessant nok også DITT navn er nevnt, Tom. At du later til å mene at fenomenet jeg beskriver ikke er reelt, blir i denne sammenhengen dobbelt interessant!
Så, etter ditt nokså malplasserte angrep på Frps innvandringspolitikk (som altså ikke var mitt tema, og som jeg altså ikke forsvarer), begynner du å nærme deg en slags konklusjon. Den handler merkelig nok om Sjur Holsen, og ikke om politikk: ”Enten vet han ikke bedre, eller så driver han bevisst myteproduksjon. Det første handler om hans kompetanse, det andre er en invers form for journalistikk der journalisten skaper helt ny virkelighet isteden for å rapportere fra den som faktisk eksisterer”.
Hva angår kompetansen min, har jeg – i likhet med deg – ikke drevet det til større i livet enn en dvask cand.polit.-grad, og det er som vi begge vet ikke stort å rope høyt om. At jeg alternativt driver ”invers myteproduksjon” i stedet for å rapportere fra den (virkeligheten) som faktisk eksisterer”, må du gjerne mene – men la meg for ordens skyld minne om at jeg skriver meningsbærende kommentarer (akkurat som du gjør på bloggen din); jeg driver i denne sammenhengen ikke med ”rapportering”. Skulle jeg ha vurdert blogginlegget ditt ut fra kravene til ”rapportering”, ville du selv stått til stryk!
”Hvem er egentlig den fordomsfulle når vi titter inn i Holsens speil?”, spør du til slutt – og svaret er igjen Sjur Holsen. Men like etter presterer du å skrive følgende: ”Hva galt har platearbeideren gjort som gjør at han (jeg antar det er en han, ut fra Holsens myteunivers) nødvendigvis må spille rollen som den innvandringsfiendtlige?” Hvem er det nå som fremstår som fordomsfull? Som suverent går inn i hodet på en annen skribent, avdekker vedkommendes ”myteunivers” og tillegger ham tanker og motiver han slett ikke har? (For øvrig: Platearbeideren er nok mest sannsynlig en han, ja. Men da snakker vi om statistisk sannsynlighet – og slett ikke om noens myter).
Til sist: Jeg har kikket litt rundt på bloggen din, og må si jeg finner mye som er både forstandig og til å være enig i. Spesielt liker jeg at du skriver lavmælt og reflektert om så vanskelige problemstillinger som Samhandlingsreformen og finanskrisen.
Men kommentaren til akkurat MIN artikkel er et merkverdig unntak – her er du både usaklig, sarkastisk og lettvint på en gang. Det plager ikke meg stort, det er en del av jobben min å tåle kritikk av varierende kvalitet. Men det slår meg at den lettere eksalterte tonen din fremstår som noe ute av proporsjoner, gitt at du ikke en gang har tatt deg bryet med å lese teksten min skikkelig. Det burde mane til ettertanke for en som åpenbart bestreber seg på å være en skarp og avslørende leser, og som til alt overmål beskylder andre for å ”stille opp speil”.
Beste hilsen
Sjur H
Kjære Sjur Holsen.
Jeg skal først få takke for en lang og grundig kommentar til mitt innlegg. Jeg har nå lest innlegget om igjen et par ganger i lys av dine kommentarer, og jeg vil gi deg rett i at det kan framstå som vel aggressivt og sarkastisk. Det kan gi temperatur, men gir ikke nødvendigvis saklighet - og det beklager jeg. Min feil.
Jeg vil også gi deg rett i at det er en veldig stor avstand mellom universitets- og sykehusreformer i Norge og fravær av nødvendige reformer i Hellas. Den broen ble rett og slett for lang og demagogisk. Men det ligger et alvorlig ment poeng under: Reformer og omstilling er nødvendige for sikre vekst og velferd – i alle land. Hvilket selvsagt ikke betyr at reformer i seg selv ikke kan være krevende. Igjen: Min feil.
Dine øvrige merknader kan jeg ikke være enig i. Det var du som konstruerte en (demagogisk) motsetning mellom den arbeidsledige platearbeideren og høyskolelektoren med sans for eksotisk mat, ikke jeg. Det var du som la vekt på at FrPs kritikere har et selvstendig ansvar for partiets oppslutning, og som viste til Magnus Marsdal. Men Marsdal er en elendig kilde i den sammenhengen, noe jeg blant annet har skrevet om her:
http://www.samtiden.no/?p=102
I følge Marsdal er det Arbeiderpartiets feil at FrP er populært i Norge, og sosialistpartiets feil at Nasjonal Front ble store i Frankrike. Det har blitt fasjonabelt blant kommentatorer å forklare populisme på høyresiden gjennom å gi populismens motstandere skylden. Jeg kaller dette å snu saken på hodet, - alternativt å kikke i et speil som gir gale reflekser. Det har to uheldige sideeffekter: Det gjør livet ufortjent lettere for populistene, samtidig som det er uttrykk for arroganse i forhold til de som faktisk sympatiserer med dem.
Sammenligningen mellom FrPs og regjeringens innvandringspolitikk er og blir gal, uansett dine kilder i Arbeiderpartiet. Det er et hav av forskjell mellom en politikk for anstendig behandling av asylsøkere og vellykket integrering av innvandrere og en politikk for utkastelse av så mange som mulig. Brochmann-utvalget har slett ikke laget noe ”innvandringsregnskap” slik du skriver. Igjen er det et hav av forskjell mellom en faglig vurdering av utfordringene knyttet til økt innvandring – der formålet er å investere mer og skape muligheter for å lykkes bedre – og FrPs plumpe regnestykker, der formålet var å stigmatisere minoriteter og få flest mulig av landet. FrP har aldri hatt som mål å lykkes med innvandring og inkludering, de lever høyt på alt som ikke lykkes. At du ikke ser denne forskjellen er ærlig talt forstemmende.
Jeg har alltid hørt at Arbeiderpartiets ledelse er lite representativ. Studerer du Arbeiderpartiets ledelse og regjeringer opp igjennom årene vil du finne en og annen professor, lektor, advokat, økonom, lege og ingeniør på din vei. Ja, faktisk, en god del eksamenspapirer og ikke utelukkende folk fra primærnæringer og industri. Det er ingen ny tradisjon. Men generelt har all politikk blitt mer ”profesjonalisert” de siste to-tre tiårene; det betyr flere rådgivere og ymse eksperter på ulike forhold. Ikke bare i partiene, inkludert Fremskrittspartiet, men også i svært mange bedrifter og organisasjoner. Jeg får ikke fnatt av det, Norge har tross alt gjennomgått en stor utdanningsrevolusjon bare i min levetid. Men jeg er enig i at representativitet er et viktig hensyn i politikken, og at et stort parti som Arbeiderpartiet må legge vekt på å trekke inn representanter fra så mange miljøer som mulig. At det er mulig å gjøre alle fornøyd har jeg imidlertid ingen tro på.
Teorien om at rådgiverkorpset i Arbeiderpartiet har skremt velgerne over til FrP regner jeg for å være det reneste tøv. Å holde seg med et så enkelt syn på politikk og partivalg rekker kanskje for en interessant samtale, men ikke som analyse. Det en velkjent melodi at det er ”rådgiverne” som svikter når det går galt i politikken. Det vil neppe endre seg med det første, men det ville være synd å kalle tanken original …
Kjære Tom - takk for ditt svar.
Jeg har avbrutt ferien på grunn av de tragiske hendelsene på Utøya og i Oslo. Jeg så svaret ditt først nå, i en pause med litt surfing på nett. Føler ikke for å gå videre i debatten vår i øyeblikket, men registrerer i hvert fall at vi har kommet noe nærmere hverandre siden sist - og så gjenstår det vel fortsatt noen meningsforskjeller.
Uansett: Setter pris på ditt svar. Kanskje vi kan møtes over en kaffe en dag til videre politisk debatt, når bare denne forferdelige tragedien er kommet noe mer i bakgrunnen? Det gjør jeg gjerne.
Alt godt,
Sjur H
Jeg takker tilbake! Har sendt deg en e-post.
Hilsen Tom
Legg inn en kommentar