onsdag 15. juni 2011

Sosialdemokrati i villrede

”A rock-solid political economy can be built by the left in Europe, without conceding ground to neoliberal dogma,” skrev Olaf Cramme og Patrick Diamond i forrige uke i Guardian. Det var en overraskende optimistisk avslutning på en temmelig trist artikkel om sosialdemokratiets stilling i Europa for øyeblikket.

Valget i Portugal endte med havari for sosialdemokratene. Mønsteret har vært klart lenge: Finans- og gjeldskrisen har tatt velgerne til høyre. Det gjelder ikke bare i sør, vi husker de nokså ferske nederlagene i Sverige og Storbritannia. Vi skal være forsiktige med å trekke parallellene for langt, men er det ikke litt slående at krisen også ser ut til å ha svekket president Obama og styrket høyresiden i USA?

Hva er det med denne krisen som gjør høyrefolk av så mange velgere? Her er det lett å gjøre grove forenklinger, men i mange OECD-land gikk man rett fra en finanskrise til en gjeldskrise. Jeg tror det har betydning. Ikke bare fordi ukontrollert statsgjeld er intenst upopulært. Ikke bare fordi venstresiden (= ”big government”) har et dårligere rykte på seg enn høyresiden når det gjelder å føre kontroll med offentlige utgifter. Ikke bare fordi venstresidens partier lenge skjøv problemene under teppet. Men fordi utsiktene til en gjeldstynget og handlingslammet stat gjør hele det sosialdemokratiske prosjektet nokså uinteressant.

Høy statsgjeld stanser nasjonal politikk. Kanskje finnes det noen blant demonstrantene i Hellas, Spania, Portugal og Storbritannia som for alvor tror at galopperende statsgjeld ikke er viktig. Men de er neppe mange. De aller fleste mennesker forstår at en stat ikke kan leve i det uendelige på lånte penger. Selv trotskistene i Athens gater kan regne. Derfor handler protestene vel så mye om andre ting: Forbannelse over korrupsjon og vanstyre. Ergrelse over å ha kommet inn i en håpløs situasjon i første omgang. Fortvilelse over skyhøy arbeidsløshet. Misnøye med den sosiale profilen på nedskjæringene, og med tapet av nasjonal kontroll over utviklingen. Og – ikke minst viktig – sterk misnøye med hvordan de ulike ”redningspakkene” i forbindelse med finanskrisen på merkelig vis førte til at banker, finanstopper og storindustri slapp unna nesten skadefrie, mens millioner av vanlige mennesker mistet både arbeid, inntekt og bolig.

I Portugal gikk det lang tid før sosialistregjeringen var villig til å akseptere omfanget av problemet, og enda lenger tid før det ble formidlet åpent til velgerne. Dette ble de straffet grusomt for under valget. Som Cramme og Diamond skriver:
”The long denial of the need for a bailout destroyed the left's electoral chances in a country where the trauma of IMF intervention in the 80s still rankles.”
Sant nok, gjeldskrisen fører til mer enn misnøye med den til enhver tid sittende regjering. Den har også ført til økende politisk apati, med rekordmange hjemmesittere ved valgene og sterkt fall i tilliten til hele det politiske systemet. I denne situasjonen har sosialdemokratene i mange land ikke evnet å framstå som representanter for vanlige menneskers ve og vel. Isteden oppfattes de som en del av det etablerte systemet, som har vært med på å kjøre skuta på grunn.

En slik posisjon kler sosialdemokratene særdeles dårlig. I knapt noe land har de sosialdemokratiske partiene evnet å framstå med gode svar på finans- og gjeldskrisen. Unntaket her er naturligvis Norge, - et land som ikke kan sammenlignes med noe annet i Europa, og som definitivt ikke har noe akutt gjeldsproblem.

Selv ikke i Storbritannia, der den liberal-konservative koalisjonen er i ferd med å gjennomføre budsjettkutt uten historisk sidestykke, greier Labour å overbevise velgerne om at de sitter med bedre svar enn regjeringen. Cramme og Diamond observerer:
”This is a familiar story. In the UK, David Cameron came to power by ridiculing Labour's track record on the economy, stoking fears that another 70s-style IMF bailout was imminent if Labour remained in power. In Spain, José Zapatero's fiscal stimulus programme has done little to reverse spiralling unemployment, and the socialists have hit rock bottom in the polls. Even in Sweden – traditionally the heartland of Europe's left – the social democrats suffered the first consecutive electoral defeat in their history, as the mantle of economic competence passed to Fredrik Reinfeldt's conservatives.”
En gjeldstynget stat er langt på vei en evneløs stat. Den er i hendene på private långivere og andre stater. Den kan ikke stimulere sysselsettingen. Den kan ikke bygge ut velferden, bare bygge den ned. Den kan ikke bidra til næringsutvikling, bare være en passiv tilskuer til det som skjer. For en slik stat finnes bare en mulighet: Å betale ned gjeld, få orden på finansene og etablere grunnlag for ny vekst fra et lavere nivå.

Det er noe fullstendig uvirkelig over den statsgjelden som USA og mange europeiske land har greid å bygge opp. Faktisk så uvirkelig at man kan spørre om det overhodet finnes noen plan som kan ta gjelden ned til forsvarlige nivåer. Avisen Dag og Tid (fredag 10. juni) gjengir en interessant samtale mellom de to filosofene Slavoj Zizek (Slovenia) og Peter Sloterdijk (Tyskland) om hvordan framtidsutsiktene i Vesten har endret seg dramatisk. Begge peker på finanskrisen og den store gjelden som en utfordring. Bl.a. sier Sloterdijk:
”I antikken og mellomalderen spela kreditt så å seie inga rolle, ettersom det var noko pengevekslarane dreiv med, og verksemda deira var fordømd av kyrkja. Den moderne kreditten opnar for ei framtid. Sivilisasjonskrisa ligg i dette: Vi har gått inn i ein epoke der evna kreditten har til å opne for ei haldbar framtid, er blokkert, for i dag nyttar ein kreditt til å dekkje annan kreditt. (…) Ein har samla opp så mykje gjeld at lovnaden om å betale attende, som er det verda vår kviler på, ikkje lenger kan haldast.”
Sloterdijk viser til USA, og hevder at det knapt finnes en eneste amerikaner som med hånden på hjertet kan si at han eller hun aner hvordan statsgjelden skal håndteres. ”Framtida til sivilisasjonen vår stangar mot ein mur av gjeld”, sier Sloterdijk – som for øvrig er en svært kontroversiell kritiker av velferdsstaten (den er ”kleptokratisk” – som han har formulert det).

For sin del minner Zizek om følgende historie, som trolig ikke er sann, men som er virkningsfull likevel: Den handler om utveksling av telegrammer mellom den tyske og østerrikske generalstaben under første verdenskrig. Tyskerne sendte først et telegram til østerrikerne der det bl.a. het: ”Hos oss er situasjonen ved fronten alvorlig, men ikke katastrofal.” Svaret de fikk var dette: ”Hos oss er situasjonen katastrofal, men ikke alvorlig.”

Og det er sant: Det virker som om katastrofen ikke helt blir tatt alvorlig, og at det fortatt er fristende for mange politiske ledere å skyve problemene foran seg – enten det er snakk om problemet med å redusere offentlige utgifter og øke inntektene, eller problemet med å finne en sosial byrdefordeling som ikke undergraver legitimiteten til hele samfunnsmodellen. Fortsatt er det store regninger som blir skyflet rundt; mellom politikere og partier, mellom banker og finansinstitusjoner, mellom land og sentralbanker. Kanskje håper alle at de en morgen bare kan gni seg i øynene og konstatere at problemet er borte. Jeg ville ikke satset på det. Noen må plukke opp regningen, og det blir ikke bare de som har fått servering.

I mellomtiden kan Høyres Torbjørn Røe Isaksen koste på seg litt skadefryd. ”Sosialismen ligger på sotteseng”, skriver han på nettstedet E24. Finanskrisen styrket ikke venstresiden, tvert i mot. Han finner to grunner til dette: (1) Venstresidens løsninger med reguleringer, styring og omfordeling har mistet troverdighet. Det finnes ikke alternativer til markedet. (2) Gjeldskrisen utfordrer venstresidens tradisjonelle finansieringsmodell: Økte skatter.

For min del tror jeg Røe Isaksen tar feil på begge punkter. Mens det er rett at gjeldskrisen har skapt problemer med både lederskap, politikk og tillit i mange sosialdemokratiske partier er det langt fra åpenbart at dagens høyredreining har kommet for å bli.

Det er for eksempel lite trolig at velgerne i USA eller i Europa er totalt uinteressert i hvordan byrdene ved å nedbetale gjelden blir fordelt. Det svaret får vi først når prosessen er i gang, og det er den knapt noe sted – selv ikke i Hellas. I USA vet vi at høyresiden satser på at skattefrykt skal holde velgerne borte fra demokratene, men det betyr bare at deres egne budsjettforslag blir enda mer urealistiske. Her er faren stor for å skyte seg selv i foten, og velgerne har allerede gitt signaler til republikanerne om at de ikke uten videre kan bygge ned grunnleggende velferdsgoder som helsetjenester.

Det er heller ingen ting som tyder på at statsgjelden i noen av de aktuelle landene kan håndteres uten økte skatter. Hvilket bringer meg til poeng nummer to: Ingen partier, ikke en gang de konservative i Storbritannia, greier å få befolkningen med på et nasjonalt spleiselag for å redde statsøkonomien uten innslag av ”progressive” elementer i skattesystemet. Byrdefordelingen må oppfattes som sosialt rettferdig – på en eller annen måte – ellers vil velgerne rett og slett ikke være med på notene.

Jeg tror med andre ord det er litt tidlig å avskrive tradisjonell sosialdemokratisk politikk – offentlig, skattefinansiert velferd og sosial omfordeling – som noe som tilhører fortiden. Så kan man si at Røe Isaksen skriver mest om det han kaller ”den radikale venstresiden”, i Norge eksemplifisert ved SV. Men hva angår finanskrisen har SV i mine øyne ganske stor troverdighet. Det er allment akseptert at Kristin Halvorsen gjorde en svært god jobb som finansminister, med det resultatet at krisen nesten ikke var merkbar for folk flest da virkemidlene først ble satt inn. Hva SV ville ha gjort under helt andre økonomiske og politiske omstendigheter får vi aldri vite, og det er derfor et dårlig grunnlag å vurdere partiets politikk ut fra. For øvrig er den norske situasjonen så spesiell at den har lite relevans for utfordringen ellers i Europa.

Hva sosialdemokratiske politikere må legge større vekt på dersom de skal oppnå ny tillit er etter min mening fire ting:
  • Partier som ikke gjør jobben med å etablere troverdige økonomiske alternativer kan se langt etter makten. Flere av de europeiske sosialdemokratiske partiene har en jobb å gjøre med å vise at de faktisk er i stand til å holde orden i bøkene, - selv om de langt fra er alene om den utfordringen. Det er ikke tilstrekkelig å bare være motstander av hvordan høyresiden planlegger å løse gjeldsproblemene, det må lages håndfaste alternativer. Slike er det langt imellom i dag;
  • Politiske prioriteringer er aldri kostenlos, slik mange – også sosialdemokrater – liker å framstille det. Når vi velger noe velger vi nesten alltid bort noe annet, og ærlighet omkring det man sier nei til er avgjørende for ny tillit. Altfor ofte hører vi om at vi både skal få til X og samtidig få til Y med ett og samme virkemiddel. Det er svært sjelden tilfelle, noe velgere flest er i stand til å gjennomskue. Alvoret i gjeldskrisen burde gjøre løftepolitikk til en umulighet, og tydelige prioriteringer til en norm;
  • Sosial rettferdighet er grunnleggende sosialdemokratisk politikk. Fordeling av goder og byrder er krevende og sammensatt, det omfatter mange samfunnsområder og former for politikk – fra sysselsetting, integrering og kompetanse, til sosial sikkerhet og likeverdig tilgang til velferdstjenester. Å kutte tjenester og redusere ytelser er alltid upopulært. Desto viktigere er det at kuttene skjer på en måte som tar hensyn til fordelingsvirkningene. Det er nødvendig at politikken reflekterer et gjenkjennelig sosialdemokratisk verdigrunnlag;
  • Skattefinansiert velferd har bare oppslutning så lenge den oppleves som kostnadseffektiv og relevant, og så lenge den blir fordelt på en oversiktlig, forutsigbar og rettferdig måte. Fra flere av de gjeldsrammede landene i Europa kommer det historier om korrupsjon, sviktende styring og misbruk av ressurser i offentlig sektor som nesten ikke er til å tro. Ingen ønsker å betale skatt til en korrupt offentlig sektor. Derfor sier det seg selv at sosialdemokratene må stå i første rekke i kampen mot maktmisbruk og korrupsjon. Her bør Det europeiske sosialistpartiet (PES) ta en klar lederrolle, og utfordre samtlige nasjonale partier som strever med denne typen kriminalitet og politisk ukultur.
Det handler om å gjenreise tilliten til staten som politisk instrument. Cramme og Diamond er inne på noe av det samme i sin artikkel:
”It is delusional to believe that merely restating the case for traditional state action will revive support for centre-left parties. A more fundamental analysis of the underlying causes of the crisis is necessary, together with the development of a viable programme for power. This programme must include three vital elements. First, a strategy for regulating financial markets that promotes the public good, tackles systemic risks and reforms banks that are "too big to fail". Second, an industrial modernisation plan that would rebalance our economies away from a reliance on financial services, and invest in services and knowledge-based industries as well as traditional manufacturing. And finally, a strategy for reforming the tax system, one which would clamp down on tax evasion and fraud while restoring the progressivity of tax, while using redistribution to tackle inequalities.”
Det er ingen naturlov som sier at velgerne flokker seg omkring de sosialdemokratiske partiene når krisen kommer. For at det skal skje må disse partiene først vinne velgernes tillit, og der gjenstår det mye akkurat for øyeblikket. Ja, det finnes de som spør om tiden for sosialdemokratisk politikk simpelthen er over?

Det tror ikke jeg. Men veien tilbake til økt oppslutning er nok en del mer krevende enn mange har innsett. Og paradoksalt nok tror jeg at økt oppslutning også krever vilje til å si noe som er upopulært. Det ligger uendelig mange upopulære beslutninger og venter på europeiske politikere. Det gjelder å velge de riktige.

3 kommentarer:

Håkon sa...

Høyrepartiene kommer vanligvis sterkt i tider med finansiell uro.
At det nå er en gjeldskrise likedan og jeg tror at folk skjønner at om man har så mye gjeld at det smerter så prioriterer man økonomi og å betale tilbake gjeld slik at man senere kan få løsnet litt på livreima.
Du sier det selv : "For en slik stat finnes bare en mulighet: Å betale ned gjeld, få orden på finansene og etablere grunnlag for ny vekst fra et lavere nivå. "
Hvem er det som tradisjonellt står for økte utgifter, økt offentlig sektor, økte sosiale utgifter - eller med andre ord økte statlige utigfter ?
Og hvem er det som tradisjonellt står for fokus på konkurransevilkårene til bedrifter, eksport, eller såkalt "lommebokpolitikk"?
Og - hva av dette er det vi trenger nå ?
Her ligger svaret ditt.

Når det gjelder banker, finanstopper og storindustri så er forklaringen enkel : Hvem skal dra land ut av finanskrisa ?
Barnehageansatte og sykepleiere eller eksporterende industri ?
Hvem skal finansiere industrien om man straffer allerede svake banker ?
Du må huske at om f.eks. Hellas går over ende så får vi en bankkrise i tillegg - denne gang uten mulighet for statene å hjelpe dem. Det kan bli alvorlig og bankene trenger ikke svekkes eller straffes som du sier.
Du kan se her : http://e24.no/makro-og-politikk/ny-bankredning-vil-koste-20-mrd-euro/20068968
Det samme med finanstoppene. Om man "tar" dem så blir det mindre investeringer og veien ut av krisen blir værre.

Som alltid er det mannen i gata som må ta regningen. Landene må bygges opp igjen av sine innbyggere.

Ansvarlighet er nøkkelordet. Når man utbetaler pensjoner til døde mennesker så er det uansvarlig. Når man har pensjonsalder i begynnelsen av 50 årene - eller i 40 årene (med redusert pensjon) så er det uansvarlig.
I løpet av et liv får man : Barnehage, barneskole, ungdomsskole og stort sett vg. skole i de forskjellige land. Man får helsetjenester, kirketjenester, utanningsstipend, stønader og trygder. Og så mot slutten av livet får man pensjon.
Det hele er såre enkelt : I løpet av livet må man betale inn MINST like mye i skatt og avgifter som det man har fått av samfunnet. Det er det eneste som er bærekraftig.
Det er bare for seg selv, men samfunnet skal ha litt veier og annen infrastruktur også, så man bør betale inn mer enn man tar ut.

Håkon sa...

Om man så ser at man går av 53 år gammel. Og så går man på skole til man er 23 - noe som gir 30 års innbetalingsstid.
Om man så blir 80 år gammel så er det i praksis slik at man skal betale inn 1 år med pensjon i skatt for hvert år man er i arbeid.
Og det er bare pensjonen! Om man vil ha 300.000 i pensjon så må man betale inn kanskje 150.000 i snitt, kanskje mer bare der.
Og så kommer skolen og alle de andre tingene du har fått.

Selvfølgelig har man ikke ønsket å lempe alle disse utgiftene på folk. Da minster man jo stemmer! Derav kommer gjelden.

Når du da snakker om å ta vare på alle disse tilbudene folk har, ta vare på de store utgiftene som statene har, så er det akkurat hvorfor venstresiden nå mister troverdighet.
Man har levd over evne.
Man har forhandlet og streiket og lovt og gitt over evne!

Kina har kommet som forventet for mange, men for politikerne som en overraskelse.
Vi klarer ikke konkurrere med dem. Vi mister jobber - eller jobber blir flyttet over i andre næringer.
Når vi ikke kan ekportere så mye så ansetter man flere i det offentlige, vi vinkler mer mot detaljhandel osv.
Problemet er : Om du og jeg er frisører og du klipper meg for 200 kr og jeg klipper deg for 200 så er ingen av oss rikere. Vi blir fattigere over tid pga inflasjonen.
Eller om vi er pleiere og pleier hverandre for 1000 kr så blir ingen av oss rikere.
Derimot : Om vi er båtbyggere og bygger båt for 10000 kr hver så kan båten selges og du, jeg og staten tjene penger på det.

Politikerne, spesiellt på venstresiden, er veldig opptatt av lav arbeidsledighet men er ikke fokusert på hva folk jobber med. Men - som vist over - er det helt avgjørende!
INGEN i regjeringen snakker noe som helst om hva vi skal leve av i Norge i fremtiden. Det fins ikke fokus på det.
Det er derimot fokus på hvor mange hender det er her og der, hvor mange det er i barnehager, pleie og offentlig sektor. Unektelig et bra mål, men det er korttenkt og lite bærekraftig.

Håkon sa...

http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article2161194.ece

"Tanken bak handlingsregelen er på den ene siden å sette penger til side for kommende generasjoner. Men den er også at de pengene som faktisk brukes, skal brukes på å styrke vekstevnen i norsk økonomi. Dermed skulle oljepengene bli en dobbel velsignelse i stedet for en forbannelse.

Her har politikerne syndet grovt. I stedet for skattelettelser, utbygging av sentral infrastruktur og satsing på utdanning, har politikerne brukt pengene på å opprettholde dyre velferdsordninger som senker vekstevnen til økonomien.

Den siste revisjonen av uføretrygden er illustrerende. Når befolkningen blir eldre, vil det bli færre yrkesaktive til å betale for flere pensjonister. Det er derfor en presserende oppgave å få flere bort fra trygd og ut i arbeid. Den rødgrønne regjeringens forslag kan gjøre det lønnsommere å bli ufør enn å stå i jobb og gå av med alderspensjon. Det gir ikke gode incentiver til å velge arbeid."