onsdag 28. desember 2011

2011 – et år for optimisme?

Var 2011 et godt år eller var det et annus horribilis? I et interessant intervju med BBC sier den aldrende historikeren Eric Hobsbawm at det har gledet ham å se at vi fortsatt lever i en verden der folk kan gå ut i gatene og skape forandringer. Hobsbawm har politiske revolusjoner som spesialfelt. Han mener at 2011 kan minne litt om 1848, det store året for revolusjoner i Europa.

Ser vi på hva som har skjedd i Nord-Afrika og Midtøsten gjennom 2011 er i alle fall ett felles trekk med 1848 mulig å identifisere: Revolusjonære strømninger sprer seg som ild i tørt gress fra ett land til det neste, mens makthaverne gripes av panikk og velger vold som motmakt.

Revolusjonene i 1848 ble kvalt av autoritær reaksjon. Men ideene døde ikke, og over tid var det ideene som vant. Det var tanken om demokrati som banket på døren, inspirert av de store revolusjonene i Frankrike og USA noen tiår tidligere. Makthavernes ”seier” i 1848 ble derfor ingen egentlig seier. I stedet ble det innledningen til en utvikling i retning av demokrati, parlamentarisme og allmenn stemmerett over store deler av Europa. Men det tok noen generasjoner.

Hva slags tidsplan kan vi se for oss i Midtøsten og Nord-Afrika? Hobsbawm er ikke veldig optimistisk når det gjelder utsiktene til å skape solide demokratier i denne regionen, kanskje med unntak for Tunisia. Det er en vurdering jeg fullt ut deler. Ja, den deles vel strengt tatt også av de det angår aller mest, nemlig menneskene i Nord-Afrika som fortsatt flykter i tusentall fra regionen. Ikke akkurat et tegn på framtidstro.

Verken i Egypt eller Libya står folket overfor noen enkel overgang til stabilt demokrati. Tvert i mot er utfordringene mange, og det er ingen grunn til å skru forventningene høyt. Isteden er det viktig å glede seg over alle de framskrittene som tross alt gjøres. Kvinnene på Tahir-plassen i Kairo er involvert i en livsfarlig strid, men de er samtidig en inspirasjon for alle som deler idealene om likeverd, likestilling og demokrati. De er viktige symboler på at klokka ikke så lett lar seg skru tilbake.

Egypt er likevel fortsatt en militarisert politistat. Opprøret mot daværende president Mubarak endte paradoksalt nok med at Militærrådet fikk en slags legitimitet til å styre landet videre. Vel, - så mange alternativer fantes i grunnen ikke. De ulike fraksjonene hadde ulike grunner for å akseptere fortsatt militær kontroll: Islamistene og Det muslimske brorskapet mente at det militære var best skikket til å gjennomføre nødvendige valg – som de selv hadde god tro på at de ville vinne. Sekulære og liberale krefter, sammen med den kristne minoriteten, satset på at det militære ville fungere som et slags bolverk mot utviklingen av en islamistisk stat i Egypt. Og Egypts viktigste allierte, i USA og Europa, regnet med at de egyptiske generalene ville være en forutsigbar partner, som fortsatt ønsket et godt forhold til Vesten og Israel.

De kan ha forregnet seg alle sammen. Det er ingen som fullt ut kjenner de egyptiske generalenes politiske ambisjoner, men faktum er at det militære har styrt Egypt fram til denne dag. De styrte under Nasser. De styrte under Sadat. De styrte under Mubarak. Og de styrer fortsatt. Tanken om at en hel politisk klasse – generasjoner med militære ledere – uten videre skal gi fra seg makt og økonomiske privilegier kan vise seg å være litt for enkel. Og skal vi la historien være en slags veiviser er det et faktum at Egypt har et svært spinkelt grunnlag å bygge et sivilt samfunn på. Landet har alltid hatt militært styre. Nylig trakk regjeringens sivile rådgivere seg fra sine verv, i protest mot militær maktbruk i forbindelse med demonstrasjoner knyttet til parlamentsvalget. Selv etter at valgresultatet begynner å bli klart, med solid flertall for Det muslimske brorskap og andre islamske partier, er situasjonen i landet uoversiktlig.

Det samme er tilfellet i Libya, der stadig flere begynner å stille krav om at de ulike opprørsgruppene nå bør avvæpnes. Men det er ikke uten videre enkelt å få til. Allerede har det vært kamper mellom ulike væpnede grupper i Libya (typisk nok mellom grupper fra øst og vest i landet), og i byene føler folk utrygghet fordi det fortsatt finnes grupper som er væpnet til tennene og som vil ha ting på ”sin” måte. Beskyldinger om å ha støttet det tidligere Gaddafi-regimet er livsfarlige, og ender ikke sjelden med at noen fullbyrder en ”dødsdom” på stedet. Det er langt igjen før overgangsregjeringen og den nye libyske hæren kan sies å ha noen form for kontroll i landet, og i mellomtiden begynner mangelen på sikkerhet å true den framtidsoptimismen som skapt da det gamle styret til slutt brøt sammen.

Verken i Jemen eller Syria kan det meldes om vesentlig framskritt. I Syria har volden nå for alvor nådd Damaskus, og mens Sikkerhetsrådet i FN sliter med å komme fram til enighet om nye resolusjoner har Den arabiske liga sendt observatører til landet i forståelse syriske myndigheter. Ingen av delene gir vesentlig trøst til den syriske befolkningen, som på den ene siden sloss mot et regime som er uvanlig brutalt selv etter standarden i Midtøsten og som på den andre siden skal bygge bro over et kompliserte lappeteppe av religiøse og geografiske motsetninger seg i mellom.

For både Jemen og Syria gjelder det at de interne motsetningene i hvert av landene er sammensatte og omfattende. Ja, Jemen var delt i to helt fram til 1990, og opposisjonen i landet består av alt fra liberale grupper, til marxistiske grupper og ulike islamistiske retninger. Bortsett fra motstanden mot den sittende president Saleh – som etter planen skal gå av i februar 2012 – er det lite som knytter de ulike opposisjonsgruppene sammen.

Bildet er altså komplisert, både i Nord-Afrika og Midtøsten. Når Time Magazine likevel med en viss rett kan utpeke ”demonstranten” til Årets person er det fordi tre statsledere i regionen allerede er drevet fra makten, ytterligere to står i køen for rask ekspedering, og virkningene for framtiden trolig vil bli omfattende. I seg selv er dette enestående resultater som gjør at Eric Hobsbawm har sine ord i behold når han minner om at vanlige mennesker faktisk har makt til å endre de politiske realitetene, når de bare er mange nok og utholdende nok.

Gjennom ”den arabiske våren” er det skapt en annen framtid for millioner av mennesker, men fortsatt er det altfor tidlig å si med sikkerhet hva slags framtid det er snakk om.

Årets person har vært aktiv også i Vesten. Her har vi sett framveksten av den såkalte ”Occupy-bevegelsen” – først i USA, men senere også i flere europeiske land – i litt ulike varianter. Det fascinerende her har ikke først og fremst vært den konkrete oppslutningen om demonstrasjoner og ulike teltleirer, men den brede appellen som de ulike Occupy-gruppene har evnet å oppnå der de har oppstått. Ja, selv president Obama måtte ut og tilkjennegi forståelse og støtte til Occupy Wall Street tidligere i høst.

Ingen bør være overrasket over at et folkelig oppgjør med bank- og finansnæringen brer seg over hele OECD-området. Det vi i dag vet, først om finanskrisen fra 2008 og senere om dagens omfattende gjeldskrise, er at verden holder seg med en internasjonal finanssektor som ikke er bærekraftig og som bare delvis fyller tjenlige samfunnsformål.

I stedet for å formidle kapital i rette mengder til de rette prosjektene og til rett pris har finansnæringen blitt en egen kilde til de-stabilisering og finansielt kaos. Næringen har utviklet så mye snedighet og så kompliserte produkter at den har lurt seg selv (og alle andre) trill rundt. Dette har den fått lov til å gjøre under dekke av å stimulere vekst og produktivitet. I virkeligheten har den undergravd sunn vekst, stimulert massiv feilprising av finansielle produkter og økt risikoen for alle.

Da regningen endelig kom på bordet i 2008 var omfanget av finurlighet og ”finansiell produktutvikling” nesten ikke til å tro. Det var historien om Enron om igjen, bare i langt større skala. Etter hvert ble vi alle godt kjent med begrepet om ”råtne lån”, - som viste seg å være selve arbeidshesten i moderne finansindustri.

Med bitterhet måtte skattebetalerne i land etter land se rolig på at myndighetene gikk inn for å bøte på det aller verste av finansakrobatikkens konsekvenser. Enorme beløp ble pløyd tilbake til finanssektoren – motstykket var økt offentlig gjeld – og etter en tid kunne store deler av sektoren rapportere om overskudd igjen. Lederlønninger og bonusordninger var tilbake på plass.

Men da var selvfølgelig mange av de ulønnsomme forretningene sendt over til staten og skattebetalerne, og inn i statsregnskaper som i mange tilfeller var et sørgelig syn allerede før 2008. Finanskrisen var blitt til en gjeldskrise. Og der er vi nå. Etter min mening har vi knapt begynt å forstå omfanget av gjeldskrisen og hva den vil bety for praktisk talt all politikk i årene som kommer.
  • Den mest umiddelbare konsekvensen av gjeldskrisen er behovet for å kutte utgifter og øke inntekter for å få gjelden under kontroll. Jeg registrerer med et lite smil at amerikanske politikere uttrykker bekymring over ”what’s going on in Europe.” Men USA har mer enn nok med å tenke på sine egne finanser, som også er i en elendig forfatning. Gjeldskrisen betyr dype kutt i velferd og tjenester gjennom flere år, med store negative konsekvenser for de som er aller mest avhengige av støtte og tjenester fra det offentlige. 
  • Men gjeldskrisen hindrer også landene i å gjøre noe effektivt for å bekjempe svak vekst og høy arbeidsløshet. Landene har ikke ressurser å sette inn for å stimulere økonomien og motvirke de negative konsekvensene av store budsjettkutt. Istedenfor å gi bidrag til vekst og stabilitet vil offentlige budsjetter forsterke nedgangen, som derfor blir enda mer langvarig og omfattende. Allerede har man begynt å snakke om 2010-årene som ”det tapte tiåret” og det er et dystert utgangspunkt i det vi går inn i 2012. 
  • Mest alvorlig er kanskje likevel konsekvensene for politikkens legitimitet, og den muligheten ulike regjeringer har for å etablere løsninger med bred folkelig oppslutning. I mange land føler velgerne det slik at de er ført bak lyset av politikerne, og tilliten til de etablerte partiene er på historisk lavt nivå. Ikke rart, med tanke på den omfattende korrupsjonen som finner sted – i alle partier. Vi som vokste opp med bildet av Europa som en samling av moderne rettsstater har blitt tvunget til å tenke om igjen; for det bildet er bare delvis riktig. Gjeldskrisen har avslørt at store europeiske land fortsatt styres etter middelalderske prinsipper, der lojalitet til klan og familie går foran loven. Det er behov for omfattende utskiftinger i den politiske eliten i mange land for å etablere ny tillit til demokratiet. Hvor lang tid dette vil ta er i seg selv et kritisk spørsmål. 
Gjeldskrisen er derfor en dyp politisk krise; - den største i Europa siden andre verdenskrig. Dette er det så langt nesten ingen europeiske ledere som snakker høyt om, noe som i seg selv er uheldig. Isteden pakkes krisen inn i et økonomisk-administrativt språk. Krisen behandles som en valutakrise, noe den også er, men bare fordi politikken har sviktet så fundamentalt. Det snakkes om å redde euroen, om nye ordninger og rammer for lån mellom statsbankene og om å sikre finansiell stabilitet. Alt dette er viktig. Men hva saken egentlig handler om er å gjenskape tilliten mellom folket og de folkevalgte.

Det er ikke sentralbanker og finansinstitusjoner som kommer til å redde Europa ut av gjeldskrisen, de kan i høyden bare bidra til å løse deler av problemet. Det som trengs for å løse krisen er flere ærlige og rettskafne politikere. Politikere som folk stoler på. Politikere som tør å innrømme feil, og som er villige til å risikere sitt eget skinn i kampen mot korrupsjon og økende gjeld. Politikere som våger å øke skattene for å få betalt gjelden, og som er villige til å gjennomføre nødvendige reformer for å kontrollere utgiftene og stimulere til ny vekst. Politikere som tør å gjøre upopulære valg istedenfor å sende ubetalte regninger omkring til ukjente adresser, slik de gjør i dag. Politikere som representerer et troverdig alternativ.

Noe slikt er det Europa må håpe på – intet mindre. Og noe slikt er det også velgerne i Russland håper på. For også i Russland har Årets person vært aktiv, særlig etter det mislykkede Dumavalget i begynnelsen av desember. I Vesten har vi kanskje blitt overrasket over omfanget av protestene, fordi vi lenge har tatt det for gitt at Vladimir Putin skulle ta over for Dmitri Medvedev og bli president i Russland nok en gang. Men så viser det seg at mange russere er både opprørt og forbannet ved tanken på en slik løsning. At mer enn 120.000 mennesker samler seg til protest i Moskva er intet mindre enn oppsiktsvekkende.

I Russland er korrupsjonen mer åpenlys enn i Europa; det legges ikke like stor vekt på å skjule det som skjer. Typisk nok blir det russiske styret stadig oftere omtalt som et ”kleptokrati” – en samling av store og små lommetyver som beriker seg på andres bekostning, og som er raske til å sende verdiene ut av landet. Russland er et land som år for år tømmes for kapital. I Moscow Times skriver Yulia Latynina at det ikke er demonstrantene i Moskvas gater som står under innflytelse fra Vesten, men snarere den kleptomane eliten av politikere. Det er eliten som er bekymret hver gang Vesten protesterer mot maktmisbruk, fordi det er de som i årevis har sendt penger ut av landet og som risikerer å få sine bankkonti ”frosset” og utilgjengelige.

Putin er desperat avhengig av å øke sin legitimitet, skriver Latynina. Derfor vil det bli nødvendig med omfattende fusk ved det kommende presidentvalget, for å sikre en ”overbevisende” seier. Problemet er bare at det som skal overbevise raskt kan vise seg å undergrave i stedet. I alle fall må fusket gjennomføres på en mer profesjonell måte enn ved Dumavalget, som utløste de største protestene Putin hittil har opplevd.

På et mer grunnleggende nivå er imidlertid russernes problem at alternativene til Putin er ytterst mangelfulle. Visst finnes det både ultra-nasjonalister og gammel-kommunister, men ingen egentlig opposisjon som har framtiden for seg og som kommuniserer godt med velgerne. Et slikt politisk alternativ gjenstår å bli skapt, men det er en interessant tanke at hendelsene i 2011 kan ha bidratt til nettopp det. Også her kan Årets navn ha spilt en avgjørende historisk rolle.

2011 har ellers vært et år der den politiske og økonomiske situasjonen i Norge har vært svært forskjellig fra den vi finner selv i nabolandene våre. Mens andre land strever med økende arbeidsledighet har vi mangel på arbeidskraft i Norge. Mens andre land sliter med store underskudd er overskuddene i Norge solide. Mens andre land må kutte i utgifter og velferd blir velferdsordningene i Norge bygget videre ut. 

For min del kan jeg ikke huske å ha opplevd noe lignende, for vi er jo egentlig vant til at internasjonale konjunkturer også får virkninger for oss her hjemme. Ja, selv i 2008 og 2009 merket vi det internasjonale tilbakeslaget, om enn på en nokså mild måte. Vi kan jo håpe at denne situasjonen vil vare ved, og at Norge er ”vaksinert” mot økonomiske tilbakeslag. Det ville imidlertid være svært naivt. Mye tyder på at nedgangen ute også vil forplante seg til Norge i løpet av året som kommer. Da er det viktig at vi er godt forberedt.

En hyggelig hendelse i 2011 var lanseringen av nettstedet Progressiv. Progressiv på nettet skal gjenspeile aktiviteten i ”tenketanken” med samme navn; - et kjærkomment tilskudd til den vesle floraen av uavhengige møteplasser for politisk tenkning og debatt i Norge. For alle som føler tilhørighet til sosialdemokratisk politikk er dette initiativet svært velkomment, og jeg kan ikke gjøre annet enn å ønske lykke til med etableringen.

Og for øvrig vil jeg ønske alt det beste for det nye året til alle lesere.

4 kommentarer:

Kristine sa...

Hei! Kristine fra VG her. Nå har jeg lagt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, kanskje poster jeg det på Facebook http://www.facebook.com/lesernesvg og twitter http://twitter.com/lesernesvg også :-)

Anonym sa...

Er det i det hele tatt rom for optimisme i en verden hvor vi snart har peak water, peak oil, fosformangel og overbefolkning (ca 5 milliarder, om ikke mer, for mange)?

Anonym sa...

Det er ikke snakk om noen demokratisk vår, men en islamistisk høst som kommer til å ende med mer religion og mer hjernevasking i en region som allerede er ødelagt. Jeg ser ingen grunn til å feire noe som helst.

Tom Sudmann Therkildsen sa...

Takk for kommentarer. Selv om utgangspunktet for 2012 er krevende er jeg for min del nøktern optimist. Jeg tror vi lurer oss selv dersom vi antar at det finnes enkle løsninger, enten i Europa eller i Midtøsten. Men det betyr ikke at løsninger ikke finnes. Å hevde at Midtøsten er en region «som allerede er ødelagt» kan jeg ikke være enig i, - det blir for trist. Det er positivt at folk protesterer mot korrupsjon og mangel på demokrati. Men jeg mener at det trolig vil ta lang tid før regionen har funnet et stabilt og demokratisk styresett. Presidentvalget i Russland blir også spennende; selv om utfallet nok er gitt på forhånd vil selve valgkampen og gjennomføringen av valget bli viktig.