 |
| God analyse. Dårlig forslag. |
En del av reformen går ut på at kommunene skal finansiere 20 prosent av kostnadene til sykehusene. Dermed har vi tatt et gigantisk skritt tilbake i forhold til sykehusreformen, som i sin tid samlet alle norske sykehus på statens hånd. Det var en riktig og viktig forenkling. Nå skal sykehusene finansieres av staten pluss 429 kommuner. Det er bare nødt til å bli trøbbel.
I Bergens Tidende kunne vi lese på lørdag (10.11.2012) at Meland kommune nekter å betale en regning fra Helse Vest, som bl.a. driver Haukeland Sykehus. Kommunen mener den har fått for lite penger fra staten for å dekke sin del av sykehusets utgifter. Hørt det før?
Problemet til Meland kommune, og forsåvidt også Helse Vest, er at behovet for behandling øker mer enn forutsatt. Eller – for å si det på en annen måte – sykehusene kunne tilby relevant behandling til flere enn antatt.
Og det er jo nettopp hva som skjer i helsevesenet, og særlig ved sykehusene: Ikke bare øker etterspørselen, men det gjør sannelig tilbudet også. Helsetilbudet blir stadig bedre, og stadig flere kan få behandling. Med dagens demografiske utvikling er det lite som demper presset på sykehusene, som selv er flinke til å lansere stadig nye tilbud. Konsekvens: Helseutgifter som bare vokser.
Hva gjør vi med det? Det er lett å skjønne «grepet» med en politikk for å holde folk friske og sunne. Det er opplagt det billigste. Jeg tror ingen er uenige i at kommunene bør bruke mer tid og penger på forebygging. Men det er ikke hva samhandlingsreformen gjør. Det reformen gjør er å gi staten og 429 kommuner enda mer å krangle om. Det blir ikke bedre helse av slikt.
Kommunenes Sentralforbund har en studie som viser at samhandlingsreformen så langt har kostet kommunene 2 milliarder kroner mer enn de har blitt kompensert for. Slikt liker ikke norske kommuner. Men staten er ikke enig. Den mener kommunene har fått mer enn nok. Da må det regnes på nytt. Meland kommune klager i tillegg over at de ikke forstår fakturaen fra Helse Vest; - den er så dårlig spesifisert at kommunen ikke skjønner hva som må gjøres for å ha kontroll med utgiftene i framtiden.
Er det flere enn meg som hører ropet om flere økonomer, helsekonsulenter og regnskapsfolk – slik at alle forstår hva alle andre driver med? Hva med nye IT-systemer? Og nye systemer oppå der igjen for å sørge for at mulighetene for integrering virkelig blir utnyttet?
Det er nemlig ikke bare de «rene» helseutgiftene som øker, men også utgiftene til helsebyråkrati; papirarbeid, møter, reiser, konsulenter, nye systemer, opplæring, forhandlinger og krangling med all verdens andre aktører som også vil ha sin del av kaka. Helse har for lengst blitt industri, om sykehusene aldri så mye er eiet av staten.
Det er riktig at norske sykehus aldri har behandlet flere pasienter enn i dag. Men det er også riktig at det norske helsebyråkratiet aldri har vært større. Med samhandlingsreformen skal det bli enda større, for nå må hver eneste kommune ruste seg med sitt eget helsebyråkrati. Og i tillegg må helseforetakene ruste seg til møtet med alle misfornøyde kommuner som mener at regningen er for høy eller som ikke forstår fakturaen. Jeg spår en gullalder for landets helsekonsulenter og de som kan levere et hvilket som helst «system» inn til dette nye helsevesenet.
Spørsmålet var forebygging. Svaret ble helsebyråkrati.
Bergen kommune mener i følge Bergens Tidende (10.11.2012) at den mangler 27 millioner for å kunne gjennomføre reformen. Kommunenes Sentralforbund tar til orde for at «de kommunene som er underfinansiert får en kompensasjon». Den gode, gamle visa om staten som gir kommunene for mange oppgaver har dermed fått et nytt og langt vers.
Dette var helt forutsigbart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar