Å miste en arm

Økonomisk politikk i USA er fortsatt vanskelig

To ting er sikkert etter nattens vedtak om "budsjettstupet" i den amerikanske kongressen: Det ene er at det kommer en omkamp om noen få uker, og det andre er at president Obama og demokratene da vil stille med langt dårligere kort enn denne gangen.

Mens “alle” puster lettet ut over at Senatet og Kongressen endelig greide å samle seg om noe som helst, er det tid for å tenke på neste dramatiske korsvei: Ny strid om gjeldstaket – som må økes nok en gang om noen uker hvis USA skal betjene gjelden sin på en forskriftsmessig måte.

For å få statsgjelden under kontroll må USA både øke skattene og redusere utgiftene. Men nattens vedtak har gjort det første praktisk talt umulig, for sannheten er at det stort sett er skattepolitikken til president George W. Bush som nå gjelder. Kongressens eget budsjettkontor regner kostnadene med de nye skattesatsene – sammenlignet med å gå tilbake til satsene fra før Bush-perioden – til om lag 4 trillioner dollar over en periode på 10 år.

Så det presidenten har oppnådd er å øke skattene litt i forhold til dagens situasjon, men redusere dem kraftig sammenlignet med å gå over ”budsjettstupet”. Faktisk har demokratene og presidenten med dette i praksis "låst inne" et skattenivå som er helt utilstrekkelig for å kunne kontrollere statsgjelden og samtidig opprettholde dagens velferdsytelser for en befolkning der antallet eldre vil øke sterkt i årene som kommer.

Da gjenstår budsjettkutt for å få til en reduksjon i lånebehovet. Men her er republikanerne mer på hjemmebane, for da er det snakk om deres visjon om en minimal føderal stat som gjelder. De har allerede demonstrert at de er fullt ut i stand til å gjennomføre relativt brutale kutt i forskning, helse, miljø, sosiale utgifter og offentlig infrastruktur. Ja, det er i grunnen bare forsvarsutgiftene som er noen lunde ”hellige” for republikanerne.

I natt vedtok Kongressen å skyve på de automatiske utgiftskuttene som lå i ”budsjettstupet” med noen måneder. Demokratene oppfatter det som en seier, og republikanerne som et nederlag. Det er å snu saken på hodet. Det er republikanerne som har skaffet seg et maksimalt gunstig utgangspunkt for neste runde med forhandlinger, mens forsvarsverkene til demokratene er kraftig svekket. Demokratene har allerede ”vunnet” skatteøkninger av stor symbolsk (men dessverre langt fra noen stor økonomisk) betydning og en kort utsettelse av nedskjæringene.

Nå kommer regningen. Republikanerne kommer til å kreve kraftige kutt for å heve gjeldstaket, og demokratene har ingenting å ”betale med” for å hindre slike kutt. Skattepolitikken er nå allerede gitt bort. 

Etter at president Bush i sin tid (2001) fikk flertall for store skattereduksjoner har amerikanerne fortsatt å bruke offentlige penger som om ingen ting var skjedd. Utgiftene er betalt med lån, og resultatet er en gigantisk statsgjeld. Å fjerne denne gjelden er helt utelukket, det lar seg ikke gjøre. Men det går kanskje an å få den under kontroll. I alle fall dersom staten kan øke sine inntekter. Nattens vedtak gjorde denne veien svært mye vanskeligere, det skjønner alle som behersker de fire regneartene.

Det betyr igjen at neste runde med budsjettkrise i USA – som kommer om noen uker – vil bli mer brutal. Vi kommer trolig til å se at presidenten og demokratene blir tvunget til å akseptere noen svært upopulære budsjettkutt. Og hvis ”markedet” ikke synes at kuttene er tilstrekkelig overbevisende kan vi nok en gang oppleve at USAs kredittverdighet blir nedgradert. Isolert sett vil jo dette også være riktig, i og med at det nå er gjort vedtak som på varig basis reduserer USAs evne til å betjene gjeld.

Alternativet er at president Obama står kraftig opp i mot det republikanske flertallet i Representantenes hus. Problemet er at nattens vedtak i så fall bli meningsløst, for det var nå presidenten ga fra seg mulighetene til å balansere kuttene med økte inntekter. Han kan naturligvis si nei til de fleste budsjettkutt, men da vil han motsi seg selv, for uten nye og store kutt vil det nye skattekompromisset bare føre til at statens gjeld vokser enda sterkere enn uten kompromisset. Det motsatte av hva han selv sier at han ønsker.

Dagens offisielle historie er at president Obama tvang republikanerne i kne. Den virkelige historien er at presidenten byttet bort en arm uten å få særlig mye tilbake. Den armen kommer han raskt til å savne …