Den nye høyresiden

Øverst: Gårsdagens mann, Mitt Romney. Nederst:
Dagens mann, Edmund Burke

I et intervju i Dag og Tid for noen uker siden (8. februar) sa Jon Hellesnes seg enig med John Gray i at utopismen har flyttet seg fra venstre til høyre side av politikken. Det var en referanse til den ny-konservative bevegelsen, som hadde George W. Bush som president, Donald Rumsfeldt som forsvarsminister og som fikk Tea Party bevegelsen som arvtaker.

Men etter den tid har republikanerne tapt nok et presidentvalg, og det europeiske høyre har begynt å flytte seg inn mot sentrum. Vi er vant til å tenke at alt nytt kommer fra USA, men her kan vi ha et eksempel på det motsatte: Europeiske høyrepartier går mot midten, og teorien er at det bør også den amerikanske høyresiden gjøre - dersom den vil vinne valg.

Det var ikke alltid slik. Etter finanskrisen så det ut til at høyresiden skulle komme ut på topp, både i Europa og USA. Som første-ordens konsekvens fikk vi konservative valgseire i flere europeiske land, samtidig som republikanerne vant flertall i Kongressen og demokratene mistet sitt “styringsflertall” i Senatet.

Velgerne satset på at høyresiden hadde rett medisin for å rette opp svake statsfinanser og høy arbeidsløshet. Representanter for høyrepartiene tolket den økte oppslutningen som et endelig tegn på venstresidens fallitt: Var det ikke i krisetider at velgerne liksom skulle gå mot venstre? Var ikke oppslutningen om innstrammingene et bevis på at folk endelig tok et oppgjør med statlig velferd og offentlig overforbruk? Var det ikke nettopp kollektivismen som nå var stendød?

I 2010 eller 2011 var det langtfra noen sannhet at president Obama skulle gjenvelges. Isteden var Tea Party den pågående bevegelsen, og Kongressen fast bestemt på å drive presidenten i kne. I Europa søkte kriselandene seg mot høyre, mens sosialdemokratene stod ribbet tilbake. Men to år senere vant Obama valget, Frankrike har sosialistisk president og dersom det var valg i Storbritannia ville David Camerons dager som statsminister vært talte. Det tidligere skadeskutte Labour har en ledelse på mer enn 10 prosent på målingene. Hvem skulle trodd det? 

Høyresiden står nå igjen ved et veiskille. Den ny-konservative protesten mot skatter, offentlig sektor og felles velferd er i ferd med å bli uttømt. Det samme gjelder toleransen for stadige kutt og nedskjæringer. Det som mange mente var “nødvendig” for to-tre år siden virker mer og mer som forfeilet politikk i dag. I USA forsøkte Mitt Romney å vinne valget på et argument om at fordeling hindrer vekst, og at offentlig velferd er en byrde for sysselsettingen. Men denne gangen var det ikke mange nok som trodde på ham.

I Storbritannia var det maktpåliggende for den konservativ-liberale koalisjonen å vedta kraftige kutt for å redusere statens gjeld. Kuttene ble gjennomført, men gjelden bare vokser. Det er et katastrofalt dårlig bytteforhold; - store kutt i bytte mot økt gjeld.

Men det finnes en annen høyreside enn den som nå taper terreng. En høyreside som har vært kritisk til ny-konservatismen helt siden 1970-tallet; en mer moderat og tradisjonelt konservativ høyreside, den som tapte da Edward Heath ble erstattet av Margareth Thatcher tilbake i 1975. Intervjuet med Hellesnes fikk meg til å tenke på en artikkel av svensk-amerikaneren Claes Ryn i Minerva for noen år tilbake (nr. 4, 2009); artikkelen hadde den hardtslående tittelen: “Fiasko - den konservative bevegelsens fallitt.”

Her tar Ryn et generaloppgjør med de ny-konservative, med basis i sin egen posisjon som “bare” konservativ. Han setter sin mann, Edmund Burke (1729-1797), opp mot de ny-konservatives (nyliberalistenes) mann, John Locke (1632-1704). Ryn vil trolig være enig med Gray (og Hellesnes) i at den nye høyresiden har mistet kontakt med virkeligheten. Han skriver slik om ny-konservatismen:

«Dens trendsettere har vært intellektuelle aktivister, journalister og ledere for stiftelser og tankesmier heller enn seriøse tenkere. Intellektuell og moralsk forvirring gjorde den åpen for manipulasjon fra folk med adgang til penger og medier. Både bevegelsens og Amerikas nedgang ble bremset av absurde påstander om at konservatismen hadde “seiret”.» 

Så minner han om disse ordene fra Edmund Burke:

«Mennesker kvalifiserer til sivil frihet i direkte proporsjon med sin vilje til å sette moralske lenker på sine egne appetitter...Samfunnet kan ikke eksistere uten at det finnes en kontrollerende makt over vilje og appetitt, og jo mindre det er av den på innsiden, jo mer må det finnes på utsiden.» 

Dette må kunne kalles et relevant budskap i tiden etter finanskrisen, der grådighet og vill spekulasjon nådde høyder som ingen trodde var mulige. Ryn minner om at en konservativ holdning er situert i tid og rom. En konservativ bevegelse er konservativ for noe, den er ikke basert på prinsipper om maksimal frihet som kommer dalende ned fra himmelen som rene åpenbaringer. Det er noe den søker å bevare, det er noe den bygger på. Det finnes alltid en historisk horisont. Her settes da kritikken av Locke inn:

«I motsetning til Burke har Locke liten eller ingen formening om hva historien har betydd for ordensbasert frihet. Han forklarer frihetens eksistens i naturstadiet ved beleilig nok å tillegge det stadiet egenskaper og ideer som bare kunne ha utviklet seg i et avansert samfunn. Selv om han på overflaten ser ut til å forsvare rasjonalitet og empirisme, så er Locke først og fremst en liberal drømmer, en ideolog.» 

Fra Locke kommer ideen om at frihet særlig handler om å fjerne hindre. Da kan det gi mening å “skape demokrati” i land som Irak, Afghanistan eller Libya gjennom å fjerne ubehagelige despoter. Det Rye kaller «den nye jakobinismen» handler nettopp om å fremme den amerikanske drømmen over alt. Modellen er enkel: USA står for lederskapet, NATO står for utførelsen, og demokratiet vokser fram av seg selv.

Eller ikke. Individuell frihet og en liberal politisk kultur har sine nokså sterke forbetingelser. Det vet vi mye mer om nå. Derfor hører vi ikke lenger overbevisende stemmer fortelle oss om hvordan demokratiet og menneskerettighetene er sikret i Afghanistan og Irak, eller i Libya for den del. Vi hører mer om at ansvaret nå hører hjemme hos afghanerne og irakerne og libyerne selv; - noe som i grunnen var sant hele tiden.

Men ny-konservatismen har ikke bare feilet i sin virkelighetsfjerne visjon om hva friheten krever. Den har også på en fundamental måte misforstått hva en økonomi er. Ryn hamrer løs:

«Ekte frihet vokser ut av historisk utviklede karaktertrekk og institusjoner. Den kan ikke slå ned i ugjestmild jord. Dette er like sant i markedet som i politikken. Vil du ha maksimal økonomisk frihet? Sørg for at det finnes en moral og kultur som fremmer individuelt ansvar til det maksimale. I en økonomi som blir stadig mer styrt av gamblere og skurker og dominert av grådighet og kortsiktighet, viskes grensen mellom ærlighet og kriminalitet ut, og misbruket av økonomisk frihet inviterer til påtvunget eksterne kontroller.» 

Det finnes ingen åpne tilhengere av laissez-faire igjen på høyresiden. Men uviljen mot statlig regulering og offentlig kontroll er fortsatt tilstede, og særlig hos de ny-konservative. Hvor dypt dette stikker er egentlig forbausende, med tanke på de katastrofale konsekvensene av en svakt regulert og sterkt globalisert finansnæring. I land etter land har vi sett hvordan finansvesenet først svindlet og deretter sviktet. Likevel gikk Mitt Romney til valg på å reversere de nye reguleringene av finanssektoren som president Obama fikk vedtatt før flertallet i Kongressen gikk tapt (Dodd-Frank Wall Street Reform and Consumer Protection Act, juli 2010).

Men Romney tilhører nå feil høyreside. Den “nye” høyresiden - eller skal vi si de mer tradisjonelt konservative - forstår at staten faktisk trenger inntekter og at markeder ikke sjelden må reguleres for å fungere. Nå tar den britiske finansministeren George Osborne et felles tak sammen med sin sosialistiske kollega Pierre Moscovici for å hente inn økte skatter fra internasjonale konsern som anstrenger seg for å slippe unna sine forpliktelser. På høy tid, vil mange si. Men uansett et uttrykk for en annen tidsånd enn den bevisstløse økonomiske liberalismen som omgjorde banknæringen til en arena for “gamblere og skurker”, - for å låne et uttrykk fra Claes Ryn.

Hva den vektløse ny-konservatismen overså i sitt grensesprengende og nærmest ukontrollerte eksperiment var at friheten har mange ansikter, og særlig hvis den skal gjelde for flere enn de aller sterkeste og aller rikeste. Frihet handler ikke bare om å fjerne hindringer, men også om å skape positive muligheter. Derfor finnes det på høyresiden nokså ulike visjoner om hva frihet og individualisme innebærer.

Dette blir særlig tydelig hos John Stuart Mill (1806-1873), som i sine argumenter for personlig frihet legger stor vekt på menneskelig utvikling og vekst i motsetning til uregulert kapitalisme og nådeløs konkurranse mellom individene. Mill representerer et liberalt perspektiv om individuell utvikling, heller enn et ensidig individuelt jag etter eiendom og rikdom; jfr. hans berømte formulering om at det er bedre å være en utilfreds Sokrates enn en tilfreds narr.

I sin artikkel om individualisme i “The New Palgrave: A Dictionary of Economics” (Macmillan, 1987) skriver den canadiske økonomen og statsviteren C. B. Macpherson:

“The liberal tradition still contains the two strands of individualism. On the one hand, two of the most esteemed liberal individualists of our time - Isaiah Berlin and John Rawls - are clearly development individualists. And on the other hand, the two most noted economic individualists - Friedrich Hayek and Milton Friedman - are equally clear possessive individualists. Friedman, who would dismantle the welfare state and leave the distribution of economic benefits to an unrestrained competitive market, may be cited as the very model of a possessive individualist.” 

I følge Macpherson er stillingen mellom de to perspektivene slik at det ene nødvendigvis må dominere det andre. I amerikansk politisk språkbruk er denne forskjellen for lengst innarbeidet; - der betyr som kjent liberal det samme som å være moderat i økonomiske og kulturelle spørsmål, ja, kanskje til og med litt venstreorientert. For den amerikanske høyresiden er John Rawls så godt som kommunist.

Men dypt inne i den større høyresiden må en fra tid til annen ta stilling til hvilket bein man skal stå på. Og akkurat nå ser det ut til at det kan finnes en viss ørens lyd for det vi kan kalle konservativ kritikk av ny-konservatismen. Det trekker politikken i moderat retning, og mot sentrum.

I USA begynner vanlige republikanske velgere å bli litt lei av pussige kandidater med ekstreme standpunkter på områder som likestilling, homofili, religion, våpenkontroll og innvandrere. Ja, mer og mer snakkes det om å få disse raritetene ut av omløp slik at det republikanske partiet kan bli et mer aktverdig alternativ blant velgere, ikke minst blant kvinner og voksende minoriteter. I Europa sliter de høyreorienterte regjeringene rimelig nok med elendige statsfinanser og høy arbeidsløshet. Fra G20-møtet i Moskva kom det endelig beskjed om at nå måtte vekst gå foran nye innstramminger. Det betyr kursendring fra en temmelig ensidig sparepolitikk, men fortsatt gjenstår det å se hvordan dette vil slå ut i praksis.

I oktober ifjor presenterte The Economist en spesialrapport om økende forskjeller i inntekt og livsmuligheter i ulike land. Rapporten så særlig på USA, framvoksende økonomier i Asia, utviklingen i Latin Amerika og i Sverige. I alle deler av verden, bortsett fra Latin Amerika, har ulikhetene i disponibel inntekt økt kraftig det siste tiåret. I USA disponerer nå den rikeste prosenten av befolkningen tyve prosent av nasjonalinntekten, akkurat som for hundre år siden. Den rikeste promillen disponerer fem prosent av alle inntekter, mer enn noen gang i historien.

Økende forskjeller har blitt et sentralt politisk tema, særlig etter finanskrisen. The Economist skriver:

«The bank rescues shone a spotlight on the unfairness of a system in which affluent bankers were bailed out whereas ordinary folk lost their houses and jobs. And in today’s sluggish economies, more inequality often means that people at the bottom and even in the middle of the income distribution are falling behind not just in relative but also in absolute terms.» 

Hvorfor skal høyresiden bry seg om dette? Av minst tre grunner: Store forskjeller i inntekter og muligheter skaper mindre effektive økonomier med lavere vekst enn hva den ellers kunne være. Dernest: Store forskjeller skaper sosiale spenninger, som i sin tur rammer hele samfunnet. Og for det tredje: I alle fall i samfunn som er noen lunde åpne spiller det en rolle hvordan goder og byrder er fordelt. Det går rett og slett en grense for hva slags forskjeller folk finner seg i, og også en grense for hvor mye sosial fornedrelse de finner akseptable - selv om de personlig ikke tilhører de som er mest utsatt.

Det andre og tredje punktet kunne vi kalt henholdsvis samfunnets spenningsnivå og dets omsorgsnivå. Her vil det finnes noen grenseverdier som gjør at det kommer motreaksjoner hvis politikken utelukkende går i gal retning. I prinsippet skulle det ikke være mulig for Obama å vinne et presidentvalg med mer enn åtte prosent arbeidsledighet. Når det likevel var mulig er en viktig forklaring at Mitt Romneys fortelling, om et USA som blir bedre og sterkere bare staten er liten, den offentlige velferden svak og de rike får være i fred, ikke hadde tilstrekkelig troverdighet. Amerikanske velgere har nok ikke blitt sosialdemokrater, men ulikhetene har blitt umulig å forsvare.

Tilsvarende må europeiske politikere komme opp med en oppskrift som inneholder større mengder sosial rettferdighet enn den brutale innstrammingspolitikken vi har sett fram til nå. Det er denne kunnskapen som mer og mer siver inn hos konservative partier over hele Europa. Og da må vekten flyttes fra det ny-konservative og sterkt ideologiske beinet og over til det mer tradisjonelt konservative og historisk bevisste beinet. Det er denne re-balanseringen på den internasjonale høyresiden vi nå er vitne til.

Den burde falle i smak hos konservative i de nordiske landene, som tradisjonelt har vært lite begeistret for den ny-konservative bevegelsen. I alle de nordiske landene har de konservative partiene for lengst tatt lange skritt inn mot sentrum – der velgerne befinner seg. Der må de gjøre spørsmål om velferd og sosial rettferdighet til «sine» saker; - hvilket for noen er relativt enkelt og for andre er relativt mye vanskeligere. Avhengig av hvilket bein de står på.