Den kinesiske kur

Landet der Norge fortsatt er i unåde.

Foto: Wikipedia Commons 

Hva skal til for å gjøre Kina mindre sint på Norge? Hvilke løfter må vår regjering gi til herskerne i Beijing for at de skal gidde å snakke med oss? Hjelper det å fjerne Thorbjørn Jagland fra Nobelkomiteen?

Allerede da Liu Xiaobo fikk Nobelprisen i 2010 var det klart at Kina ville reagere svært negativt. Dette var ikke reaksjonen fra et lukket land som lever i politisk isolasjon. Det var reaksjonen fra en voksende økonomisk og politisk stormakt, som for lengst har funnet ut akkurat hvor stor og viktig den er for resten av verden. Kina ber ikke om respekt. De krever det.

Ikke uten grunn, bare så det er nevnt. Kinas eventyrlige økonomiske utvikling - særlig siden midten av 1990-tallet - savner ethvert sidestykke. Ethvert, - for Kina har gjort noe som ingen land har gjort før. Det er en enestående fortelling om hvordan hundrevis av millioner av mennesker på mindre enn en generasjon har jobbet seg ut av fattigdom og inn moderat velstand. Med en god del millionærer og milliardærer på toppen, og noen hundretalls millioner mennesker etterlatt i fortsatt fattigdom. I alle fall inntil videre, for Kommunistpartiet jobber hver dag for å holde veksten oppe og den sosiale uroen nede.

Kina er i dag en betydelig eksportør og global leverandør av blant annet elektronikk, maskiner, klær, sko, møbler og andre industriprodukter. Men landet er også i økende grad selv et marked, etterhvert som den økonomiske modellen rettes mer og mer bort fra eksportvekst og over til vekst i eget forbruk. Dette markedet er det mange som ønsker en bit av, inkludert norske interesser.

Kina ble i 2010 verdens nest største økonomi, etter USA. Storbritannia, Tyskland og Japan

ble alle passert i årene mellom 2005 og 2010. Kilde: BBC News China

I Norge snakker vi nå sikkert mer om Kina enn kineserne snakker om oss, - selv om de fortsatt er forbannet. Norge gjør botsøvelser. Først ville ikke Regjeringen møte Dalai Lama. Deretter hadde stortingspresidenten en mindre vellykket opptreden som ikke-utenrikspolitisk utenrikspolitisk aktør. Vi liker ham vel egentlig best i bunad og som seremonimester. Så skrives det artikler både her og der om hvor uheldig Nobelkomiteen blir ledet. Ett av forslagene er å erstatte noen av medlemmene i komiteen med folk fra andre land. 

Men vi hadde ikke hatt dette levenet om Nobelkomiteen om det ikke var for to ting: Tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010 og tildelingen til president Obama i 2009. Tildelingene i 2011 (Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman), 2012 (EU) eller 2013 (OPCW, Organisasjonen for forbud av kjemiske våpen) var langtfra like kontroversielle. De hadde i alle fall min beskjedne støtte.

At Obama fikk fredsprisen tror jeg ærlig talt ikke plaget kineserne særlig mye. De undret seg vel like mye som resten av verden. Rapportene om at Obama selv og hans medarbeidere ikke akkurat var henrykt tror jeg mer enn gjerne på. Alt annet ville vært urimelig, og tildelingen i 2009 vil bli stående som en pussighet i Fredsprisens historie.

Men året etter sa det “pang”. Nobelkomiteen visste hva den gjorde, for kineserne hadde gitt klar beskjed på forhånd. Jeg husker jeg følte en vesentlig større respekt for Nobelkomiteen i 2010 enn jeg gjorde i 2009.

Nå er det 2014. Jeg synes ikke behandlingen av Dalai Lama ble løst spesielt elegant av Regjeringen. Lamaen er ingen enkel gjest for noe land som ønsker gode relasjoner til Kina, det er sant. Likevel kunne besøket vært ordnet med litt mer selvfølelse og rettet rygg, og litt færre pinligheter. La meg bare minne om at det fantes grunner til at Dalai Lama i sin tur fikk fredsprisen i 1989; - de var ikke trivielle og handlet slett ikke bare om Tibet.

Nå spekuleres det ikke lenger om hvorfor Regjeringen gjorde som den gjorde før og under besøket til Dalai Lama. Statsministeren var befriende klar på at Lamaen var “et nødvendig offer”. Nei, det siste er spekulasjonene om at rådgiverne i First House har leid sin dyrekjøpte kompetanse til Kina for å utvirke at Thorbjørn Jagland blir avsatt som leder av Nobelkomiteen.

Hvis jeg var Jagland ville jeg vært smigret. Ja, hvis jeg var First House ville jeg også vært smigret. Hvis jeg var finansminister i Kina ville jeg trolig vært dobbelt forbannet, for er det noe Kina ikke behøver å bruke penger på så er det å leie kommunikasjonseksperter i Norge for å forklare at de helst hadde sett at Jagland - og gjerne resten av komiteen - sa takk for seg. Hvis noe skulle være å kaste dårlige penger etter dårlige prosjekter, så måtte dette være akkurat noe slikt.

Nå ser jeg med glede at Harald Stanghelle må svare for seg i PFU for sine “analyser” av “gode rykter”. Der bør han møte en viss motstand for å si det forsiktig, ellers er terskelen for hva man kan gjemme seg bak som “kommentator” satt faretruende lav. Stanghelle er ellers en mann jeg har respekt for, og han tåler nok en refs. Han kan alltids forsvare seg med at noe av rollen hans er å teste grensene for hva som går, ellers blir avisene ubegripelig kjedelige.

Gjerne det, men da bør det også komme reaksjoner når grensene overskrides. Og selv om ingenting er mer kjærkomment for norske pressefolk enn å gruse First House, tenker jeg det er en god ting at vi har et PFU med ansvar for å håndheve en viss standard. Det blir spennende. Hos NRK har Gunnar Bodahl-Johansen etter min mening en god kronikk om saken.

Det må være lov å kritisere Kina, så lenge landet er et partidiktatur som forfølger uskyldige mennesker. Landet hindrer friheten og tillater ikke en åpen og uavhengig presse. Det er korrupt og mangler fullstendig et uavhengig og legitimt rettsvesen. Kina har store utfordringer når det gjelder menneskerettigheter. Som Nobelkomiteen pekte på da de begrunnet prisen til Liu Xiaobo, bryter Kina sine egne lover hver eneste dag.

Det må også være lov å mene at Dalai Lama er et unikt og verdifullt menneske, og et forbilde for millioner. Å ta imot Dalai Lama på en anstendig måte er ikke nødvendigvis det samme som å akseptere en bestemt løsning på konfliktene i Tibet. Dette går det an å forklare til alle som er villige til å lytte. 

Men det kinesiske kommunistpartiet har svært selektiv hørsel, og de setter sin ære i å være langsinte. Jeg har ingen problemer med å forstå at dette frustrerer norske diplomater, utenrikspolitikere og næringslivsledere. Det kan ikke være noe selvstendig mål for Norge å ligge i langvarige diplomatiske konflikter med Kina. Derfor ville det være positiv om forholdet kunne forbedres.

Men det er grunner til at det har blitt som det har blitt. Og Norge kan ikke rette opp Kinas følelse av å være ydmyket gjennom å ydmyke seg selv. Obama eller ikke, Nobelkomiteen har jevnt over en høy status både her hjemme og internasjonalt. Ellers var det jo ingen som ville bry seg. Å fjerne Thorbjørn Jagland som leder av Nobelkomiteen ville sikkert få en del kinesere i bedre humør; - i en periode. Og kanskje også noen mennesker i andre land.

Men Kinas krav til Norge er større: Det er at Nobelkomiteen aldri - og når kineserne sier aldri så får det liksom et evighetens skjær over seg - aldri noen gang i framtiden skal foreta seg noe som kan komme til å fornærme Kina. Aldri er umulig lang tid, akkurat som Kinas krav er umulige å imøtekomme. Faktisk er Kinas holdning et solid uttrykk for at de trolig ikke forstår oss særlig mye bedre enn vi forstår dem. Isolert sett er jo dette gode argumenter for å snakke mer sammen.

Den kinesiske kur er en altfor bitter pille, som ingen norsk regjering kan svelge. Det betyr ikke at Thorbjørn Jagland er fredet i jobben som leder av Nobelkomiteen, men hvis hensikten til Harald Stanghelle med å spre “gode rykter” var å sikre at Jagland beholder jobben så har han i det minste oppnådd noe. Det er selvfølgelig fortsatt mulig å erstatte ham, men litt vanskeligere enn det var før Aftenposten påtok seg rollen som ryktespreder.

Muslimsk skole i Oslo - nok en gang

Statsråden var kjapp med mobilen

Foto: Marte Garmann

Det er søkt om å få etablere en skole med muslimsk livssyn i Oslo. Utdanningsdirektoratet har godkjent søknaden – helt i samsvar med gjeldende regler. Det er nemlig lov å etablere privatskoler i Norge, dersom de har en begrunnelse i religion eller alternativ pedagogikk.

På en slik skole kan man imidlertid ikke gjøre hva man vil. Både læreplaner og undervisningsopplegg må godkjennes, og det blir ført tilsyn med skolens virksomhet.

Så langt er alt vel. Hvis man tillater religiøse privatskoler tilsier all rimelighet at man også skal kunne tillate muslimske privatskoler. Et politisk flertall i Oslo kommune liker likevel ikke den nye søknaden, og har klaget godkjenningen inn til Kunnskapsdepartementet. Den klagen kommer ikke Torbjørn Røe Isaksen til å behandle, etter at han rotet det til med en uforsiktig tekstmelding til en partifelle; - skolebyråd Anniken Hauglie.

Isaksen var uheldig og klønete, men det er ikke det viktigste her. Det viktige er at det har kommet to helt ulike typer begrunnelser for denne klagen; den ene saklig og relevant, den andre fullstendig i konflikt med respekten for religiøse minoriteter.

Noen av klagerne legger vekt på at det er samme ”miljø” som står bak denne søknaden som også drev en muslimsk skole i Oslo for noen år siden, med uheldig resultat. Skolen brøt sammen, med den konsekvens at elevene i all hast måtte overføres til andre skoler midt i skoleåret. Det var økonomisk uorden og mange konflikter mellom skolen og foreldrene.

Kritikerne mener derfor at det ikke foreligger tilstrekkelig driftsmessig kompetanse til å kunne etablere en god skole. Kommunen advarte mot dette og anbefalte Utdanningsdirektoratet å si nei til søknaden. Jeg mener dette er saklige og relevante innvendinger mot den nye skolen. Det er forhold som kan undersøkes og evalueres, og dersom en kommer fram til at det er stor fare for at også dette skoleprosjektet vil havarere, bør svaret bli nei.

Så til den andre gruppen av innvendinger, som knytter seg til at man prinsipielt ikke liker muslimske skoler. Dessverre er Arbeiderpartiets tidligere skoleminister Trond Giske i denne gruppen. Det gjør seg svært dårlig. Giske sier til Aftenposten at en muslimsk skole er ”dårlig integreringspolitikk” - et standpunkt som ikke holder vann. Han har åpenbart ikke forstått at et religiøst mindretall i Norge ikke kan nektes rettigheter som flertallet har, - og som flertallet gjør aktivt bruk av.

Høsten 2013 var det 195 private grunnskoler i Norge, en økning på 61% siden 2003. Ingen av skolene er muslimske, mange er kristne. Giske bruker derfor argumenter som myndighetene ikke kan ta hensyn til. Og hva verre er, han sender et svært negativt signal til landets hundretusenvis av muslimer; - loven gjelder ikke for dem, den gjelder bare for landets religiøse majoritet. Hvis noe er ”dårlig integreringspolitikk” må det være dette.

Venstres Abid Raja sier til VG at han ikke liker ”dette med en muslimsk skole”, men er samtidig klar på at Regjeringen ikke kan forby en skole fordi den er muslimsk. Det er i det minste et ærlig standpunkt. Abid Raja tar samtidig opp noen av de dilemmaene som saken belyser. Blant annet frykter han at elevene vil bli ytterligere isolert fra det større samfunnet: ”De vil ikke bli eksponert for en majoritetskultur hverken hjemme, på skolen, i moskéen og kanskje heller ikke i fritiden. Alt dette i sum er meget negativt og med segregering som en potensiell konsekvens”, sier han i avisen.

Kommentarene fra Raja viser hvor vanskelig, men samtidig viktig, det er å møte en slik sak med noen lunde orden i prinsippene. At arbeidet med integrering i Oslo ikke har kommet langt nok kan ikke være en tilstrekkelig grunn til å nekte en av de religiøse minoritetene i byen å få etablere en livssynsbasert skole.

Dagens lov om privatskoler tar ikke noe slikt forbehold. Det finnes syv særskilte grunnlag for å få en privatskole godkjent: Religion, alternativ pedagogikk, internasjonale læreplaner, særskilt tilrettelagt videregående opplæring i kombinasjon med toppidrett, etablering av norsk grunnskole i utlandet, særskilt tilrettelegging for funksjonshemmede eller videregående opplæring i små og verneverdige håndverksfag.

Det stilles krav til skoleanleggene, til skolens styre og økonomi, til utdanningens innhold, elevtall, skolens personale og til tilsyn fra Utdanningsdirektoratet. Men det finnes ingen bestemmelser om elevenes fritid, om hva de skal gjøre når de er hjemme, hva slags venner og fritidsaktiviteter de skal ha, hvor mye tid de skal bruke i moskeen eller hvilket språk de skal bruke når de snakker med familie og venner. Det står heller ingen ting om hvor mye tid elevene skal bruke sammen med mennesker fra den etniske og religiøse majoriteten i Norge. Jeg hadde nær sagt; - naturligvis ikke.

Abid Raja har forstått at lov om privatskoler ikke er et verktøy i integreringspolitikken. Ønsker man å oppnå noe av det han er ute etter – og som jeg for min del har stor sympati for – er det andre politiske virkemidler som må til. Giske, på den andre siden, ser ut til å ville bruke loven til å regulere ting den aldri ble laget for å regulere. Det er dømt til å mislykkes, i tillegg til at det sender helt unødvendig negative signaler til landets religiøse minoriteter.

Uansett hvor misfornøyd man er med integreringen i Oslo er det en svært dårlig idé å gå løs på mindretallets rettigheter. Derfor spiller det en rolle hvilke argumenter man bruker hvis man mener at den foreslåtte muslimske skolen ikke bør godkjennes. At en tidligere skolestatsråd fra Arbeiderpartiet ikke ser ut til å ha forstått dette er skuffende. Vi må håpe at de som har videre ansvar for denne saken har et mer ryddig forhold til mål og virkemidler i integreringspolitikken.

Den korte tekstmeldingen fra Røe Isaksen antyder at han i det minste hadde overskuet sakens mer prinsipielle sider, før han grep til mobilen. De sidene er fortsatt til stede, selv om det nå blir en annen statsråd som får klagesaken på sitt bord.

En fortjent nesestyver

Pressemelding fra EU-domstolen: DLD er ugyldig

EU-domstolen har avgjort at data- lagringsdirektivet (DLD) er ugyldig. Det er i konflikt med personvernet og med borgernes grunnleggende rett til et privatliv. Avgjørelsen betyr bl.a. at Norge ikke lenger har noen forpliktelse etter EØS-avtalen til å innføre vår “variant” av DLD.

Den norske utgaven av direktivet ble som kjent vedtatt av Stortinget i 2011, med stemmene fra Arbeiderpartiet og et flertall i Høyre. Debatten om DLD var fra første stund en vond affære, særlig sett fra Arbeiderpartiets ståsted. Høyre - som konkluderte galt - var i det minste villig til å innrømme at DLD var problematisk. Elleve av partiets representanter var motstandere av direktivet. Fem av dem stemte mot da saken var oppe til endelig behandling i Stortinget. All ære til dem.

Fra Arbeiderpartiet ble vi dessverre servert politisk nytale av slett kvalitet. Det åpenbart problematiske i at staten skulle overvåke hele den norske befolkning, med det utgangspunkt at noen kunne finne på å gjøre noe galt, ble presentert som en seier for personvernet. Ja, DLD representerte et framskritt fordi det nå endelig ble “ryddet opp i” hvordan teleselskaper og tilbydere av tjenester på internett lagret sine trafikkdata.

Partiet grep begjærlig argumentene fra PST og andre myndighetsorganer med umettelig behov for informasjon om hva borgerne driver med til enhver tid. Forsøkte man å sette opp visse bremseklosser og anspore til en noen lunde prinsipiell tilnærming til det enorme omfanget av overvåking som DLD åpnet opp for, kom redselshistorier om pedofili, barnepornografi og terror i retur. Her var man enten tilhenger eller motstander av å bekjempe alvorlig kriminalitet.

DLD var bare en trussel for de som “hadde noe å skjule”, var beskjeden vi fikk. For min egen del har jeg til enhver tid flere ting jeg ønsker å skjule, og jeg tviler på at jeg er alene i verden om det. Det som skremmer meg er ikke at folk har noe å skjule, men at det finnes mennesker som hevder at de ikke har det. Særlig når de er lovgivere med flertall i parlamentet.

Den utviste mangelen på liberale grunnreflekser i denne saken var en påkjenning. Spenningen var i grunnen knyttet til hvordan Høyre ville behandle saken. I dag skjønner jeg enda bedre hvor trist det er at Arbeiderpartiet skulle være så fullstendig forutsigbare i dette spørsmålet. Det betyr jo bare at forventningene var mer eller mindre nullstilt.

Det er en dårlig forvaltning av arven etter en fagbevegelse som allerede tidlig på 1970-tallet var ledende i verden da den tok opp innføring av datateknologi som eget forhandlingstema, både med tanke på personvern og med tanke på utforming av de nye jobbene som ville komme. Eller arven etter det partiet som i 1978 opprettet Datatilsynet. Da het statsministeren Odvar Nordli, og det var den nye loven om “personregistre” som var utgangspunktet.

Arbeiderpartiet og Regjeringen forstod den gangen at økt bruk av informasjonsteknologi reiste helt nye problemstillinger knyttet til personvern. Det betyr ikke at data om enkeltpersoner aldri kan samles inn og behandles elektronisk. Men det betyr at hvis du ønsker å etablere et personregister må du søke om lov, og etterleve bestemmelsene i den konsesjonen du eventuelt blir gitt.

Slik fungerer ikke DLD. Her er det ikke snakk om å etablere et register med et avgrenset formål, men om at staten selv overvåker alle mennesker som benytter seg av en telefon eller datamaskin. Hele tiden. Hvorfor? Fordi det hele tiden blir begått forbrytelser. Og disse forbrytelsene blir begått av noen. Men ettersom vi ikke vet hvem disse er på forhånd, er det like greit å overvåke alle. 

Eller ikke. Nå har EU-domstolen avgjort at det ikke er så greit likevel. I pressemeldingen deres heter det blant annet:

“The Court takes the view that, by requiring the retention of those data and by allowing the competent national authorities to access those data, the directive interferes in a particularly serious manner with the fundamental rights to respect for private life and to the protection of personal data. Furthermore, the fact that data are retained and subsequently used without the subscriber or registered user being informed is likely to generate in the persons concerned a feeling that their private lives are the subject of constant surveillance.” 

I en uttalelse fra EU-kommisjonen sier Cecilia Malmström at beslutningen i domstolen er “klargjørende”. Det betyr at Kommisjonen eventuelt må komme tilbake med et forslag til direktiv som er langt mer forholdsmessig og har mindre preg av masseovervåking enn DLD. Et nytt forslag fra Kommisjonen vil sikkert bli nokså ulikt dagens DLD, særlig med tanke på alt vi i dag vet om ulike former for overvåking fra både den ene og andre kanten - og som vi ikke visste så sent om i 2011. Klimaet for masseovervåking er annerledes i dag enn da direktivet først ble foreslått i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001.

Å innføre den norske utgaven av DLD i 2015 kan uansett ikke komme på tale. I et forsøk på å minimere skaden sier Arbeiderpartiets Hadia Tajik - nå leder av Justiskomiteen - til NRK at “det er behov for å regulere datalagring. Det opplever jeg at er det bred enighet om”.

Det er en pussig formulering, fordi spørsmålet om selve lagringen aldri var et sentralt tema i debatten om DLD. Vi har fra før av lovregler om fysisk sikring av persondata, om sletting av persondata og om hva personregistre kan inneholde av data, helt uavhengig av DLD. Disse reglene kan man stramme opp når som helst, hvis man føler behov for det.

Debatten handlet snarere om begrunnelsen for og omfanget av overvåking, og det faktum at det ble registrert en rekke data om hver enkelt - uansett om man var mistenkt for noen forbrytelse eller ikke. Jeg nekter å tro at Hadia Tajik ikke forstår dette. Og derfor bekymrer uttalelsen hennes meg. Jeg håper Arbeiderpartiet innser at dette slaget nå er tapt.

DLD handlet politisk sett først og fremst om lojalitet til EØS-avtalen, selv om ingen noen gang vil innrømme akkurat det. Nå er det EU-domstolen selv som har kjent direktivet ugyldig. Da har ikke Norge lenger noen forpliktelse etter EØS-avtalen, og vi kan putte denne vanskelige saken pent inn i arkivet.

Et historisk feilgrep på Krim

Usikkerheten på Krimhalvøya øker med dagens valg

Kilde: BBC News

Torsdag 18. september skal befolkningen i Skottland ha folkeavstemning om de fortsatt ønsker å være en del av Storbritannia. I dag arrangeres en folkeavstemning på Krimhalvøya, der folket skal ta stilling til om de ønsker å bli en del av Russland.

Uansett hva som blir resultatet av den første avstemningen kommer den til å bli respektert, både av det øvrige Storbritannia og av det internasjonale samfunnet. Og uansett hva som blir resultatet av den andre folkeavstemningen er det allerede klart at den ikke kommer til å bli anerkjent, hverken av myndighetene i Ukraina eller av andre land - bortsett fra Russland og muligens en liten håndfull andre stater med nær tilknytning til Russland.

Ut fra hva vi vet om følelser og meninger i de to områdene ser det ut til at det er et flertall blant skottene som ønsker å forbli i Storbritannia, mens det trolig er et massivt flertall blant befolkningen på Krim for å slutte seg til Russland. Hvorfor skulle verden lytte til flertallet i Skottland, men overse den enorme majoriteten på Krim?

Svaret henger naturligvis sammen med omstendighetene omkring de to folkeavstemningene. Det som skjer i Skottland i september er planlagt og for lengst godkjent av den britiske og skotske regjeringen, og både i Det britiske parlamentet og Det skotske parlamentet - begge folkevalgte organer med høy demokratisk legitimitet.

Gjennom en egen avtale er Det skotske parlamentet gitt midlertidig fullmakt til å gjennomføre en folkeavstemning om fortsatt skotsk tilhørighet til Storbritannia. Det er ingen tvil om at resultatet vil bli respektert, selv om de praktiske konsekvensene av et selvstendig Skottland fortsatt er gjenstand for debatt.

På Krim gjennomføres folkeavstemningen så og si foran munningen til russiske geværer, og under ekstreme politiske forhold som har sin bakgrunn i de store omveltningene i Kiev forrige måned. Den 22. februar ble president Viktor Janukovytsj avsatt av Ukrainas parlament, og det ble vedtatt å avholde nytt presidentvalg den 25. mai. Begge vedtak ble gjort med stemmetallene 328-0; som er overveldende, men ikke helt 3/4 flertall som konstitusjonen krever (parlamentet har 450 medlemmer).

De politiske realitetene er likevel klare. Regimet til Viktor Janukovytsj er dødt og begravet. Bakgrunnen var den omfattende volden som ble utløst under demonstrasjonene på Maidanplassen, der nærmere 100 mennesker ble drept. Ukraina ledes nå av en midlertidig president som er valgt av parlamentet, Oleksandr Turtsjynov, og en midlertidig statsminister, Arsenij Jatsenjuk. Begge er tilhengere av at Ukraina skal orientere seg sterkere mot EU og Vesten.

Der ligger også noe av kjernen i konfliktene i Ukraina, ved siden av vedvarende korrupsjon og vanstyre fra nær sagt alle parter. Det er mindre enn ti år siden “den oransje revolusjonen”, som også var et sterkt uttrykk for at landet er splittet mellom øst og vest. Vinnerne fra den gangen viste seg å være like korrupte som taperne. Derfor fikk tidligere statsminister Julija Tymosjenko en nokså blandet mottakelse da hun stilte opp foran massene på Maidanplassen etter å ha sittet i fengsel siden 2011. Borgerne i Ukraina har gode grunner til å se på sine myndigheter med stor skepsis, enten de kommer fra den ene eller andre siden. Det gjelder også dagens midlertidige president og regjering.

Det kan godt være at Krim egentlig hører hjemme som en del av Russland. Det er få som vil bestride at området har en langvarig historisk tilknytning til Russland - på godt og vondt. Et solid flertall av innbyggerne på Krim har russisk som morsmål. Og i prinsippet er det ingen som er bedre skikket til å svare på spørsmålet om tilknytning til Ukraina eller Russland enn de som selv bor på Krim. Men her er flere problemer.

Det ene er omstendighetene omkring dagens folkeavstemning som er fullstendig uakseptable. I lang tid har området i praksis vært under russisk militær kontroll, og folkeavstemningen er presset fram uten noen som helst dialog med myndighetene i Kiev (som Russland ikke anerkjenner). I Kiev sier de tvert i mot at avstemningen ikke er gyldig, og de har også besluttet å oppløse Krims regionale parlament, som formelt står bak avstemningen. Det er utstedt arrestordre både på lederen av det lokale parlamentet og den lokale statsministeren. Dette får imidlertid ingen konsekvenser all den stund Russland har full kontroll over Krim.

Den måten Russland har tatt seg til rette i området på er kritikkverdig. De har utnyttet en uoversiktlig politisk situasjon og sin overlegne fysiske makt til i praksis å underlegge seg et annet lands territorium. Selv om dette skjer med tilslutning fra et flertall av de som bor på Krim - noe vi har grunn til tro, men så langt ikke vet - er det likevel et brudd på Folkeretten. Personlig hører jeg til dem som har vanskeligheter med å høre USA påberope seg Folkeretten uten å tenke både det ene og andre, men i denne saken har faktisk både USA og EU helt rett.

Jeg tror Russland gjennom sin strategi på Krim undergraver sine egne langsiktige interesser. Med litt større tålmodighet ville en framtidig folkeavstemning om Krims tilknytning til Russland trolig ikke vært til å unngå. Men det ville forutsette en helt annen prosess på forhånd, både i forhold til myndighetene i Kiev og det internasjonale samfunnet. Nå risikerer Russland i stedet at ingen anerkjenner utfallet av valget, mens de samtidig pådrar seg ulike straffetiltak og økt internasjonal isolasjon.

President Putin kan akkurat nå glede seg over å være dagens mann både i Russland og på Krim, men det kommer dager etter dette da Russland kan ha behov for litt velvilje fra omverdenen. Det gir grunn til bekymring at Putin virker ubekymret over dette. Både i Finland og i Sverige snakkes det åpent om å gjennomføre endringer i forsvarspolitikken for bedre å kunne forsvare seg mot et Russland som oppleves som stadig mer uforutsigbart. Dette kan gjerne være en overreaksjon, men sier dessverre også noe om ringvirkningene av krisen på Krim.

Det andre problemet knytter seg til den politiske utviklingen i Ukraina under ett. Ukraina bærer på store motsetninger, og fundamentale uenigheter når det gjelder landets framtidige retning. Dagens midlertidige regjering er trolig den best tenkelige under de forholdene som eksisterer, men den er ikke uten utfordringer med hensyn til legitimitet og evne til å gjennomføre politikk. Det er et svakt utgangspunkt når selve landets eksistens står på spill.

Vi lever i ”nynasjonalismens” tidsalder. Landene integreres økonomisk og fragmenteres politisk. Eksisterende politiske enheter kan da vise seg å være for store. Land har gått i oppløsning før. Ja, selve Sovjetunionen (1922-1991) er et godt eksempel på det. Øst-Pakistan skilte seg fra Pakistan og ble til Bangladesh i 1971. Jugoslavia gikk i oppløsning under en serie med kriger på 1990-tallet, en prosess som fortsatt ikke er sluttført. Slovakia sa heldigvis farvel til Tsjekkia på en fredelig måte i 1993. Sør-Sudan skilte seg fra Sudan i 2011. I Vest-Europa finnes det sterke regionale krefter som ønsker å skille seg fra resten i Belgia, Spania, Italia og i Storbritannia - som vi allerede har nevnt.

Folket i Ukraina har fortsatt til gode å finne ut hva slags land de ønsker å bli, med eller uten Krim. Det finnes en kløft mellom øst og vest. Dagens folkeavstemning gjør ikke prosessen i Ukraina enklere. I verste fall utløser den mer vold og kaos, og større konflikter også i andre deler av landet der befolkningen er delt språklig og på andre måter. Men Russlands intervensjon kan også ha motsatt virkning i noen områder; at den bidrar til å samle ukrainere som normalt ville sett på hverandre med skepsis til felles innsats for å bevare landets integritet.

Krisen i Ukraina reiser spørsmål om hva som gjør en stat levedyktig, særlig når den skal favne flere etniske grupper, flere språk, flere religioner og konkurrerende nasjonale ambisjoner. Særlig det siste ser ut til å være en sentral utfordring i Ukraina, med ambisjoner som trekker i retning av det vestlige, liberale Europa i konkurranse med ambisjoner i retning av et mer tradisjonelt og autokratisk Russland.

De siste førti årene - etter utgivelsen av John Rawls’ “A Theory of Justice” i 1971 - har mange politiske teoretikere vært opptatt av at en levedyktig stat handler om mer enn rettsregler, formell fordeling og prosessuelle forhold. Å ha klare rettigheter og plikter er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for å ha en robust stat. Politisk kontraktsteori blir for enkelt. Det er behov for flere bindemidler i samfunnet; bindemidler som skaper lojalitet, lovlydighet og et nødvendig nivå av gjensidig respekt og toleranse mellom samfunnets ulike medlemmer.

Slike ressurser kan hentes fra ulike områder; i kulturen og språket, i den delte historien og felles fortellinger, men også i felles nasjonale prosjekter og verdier. Den siste tiden har vi sett en rekke eksempler på hva som kan skje når det som skiller er sterkere enn det som samler. I Thailand, Egypt, Libya, Syria, Venezuela og nå i Ukraina ser vi land som ikke deler noen samlende nasjonal visjon. Det kan være lammende på hele samfunnet, men det kan også utvikle seg til katastrofal voldsbruk.

I noen tilfeller er religion et viktig skille. I andre tilfeller kan det være makt eller økonomi. Og i atter andre kan det være fravær av tilhørighet til den større politiske enheten, eller uenighet i spørsmålet om hvordan styringen best kan skje. I september vil vi få vite om et flertall av skottene føler at det de har til felles med de andre britene er sterkt nok til at de vil fortsette som medlem av Storbritannia. Om dette spørsmålet er det strid, men i motsetning til de andre landene jeg har nevnt er den ikke lammende. Den forskjellen er viktig.

Det er slående hvordan russisk nasjonalisme akkurat nå hevder seg på bekostning av den ukrainske. Det viser samtidig nasjonalismens to ansikter; på den ene siden kjærligheten til fedrelandet og lojaliteten til egne landsmenn, og på den andre siden som uttrykk for gruppe-egoisme og i konflikt med universelle normer for rettferdighet fordi hensynet til “egne” går foran hensynet til alle andre. 

Nasjonalisme er et potent politisk virkemiddel, noe ikke minst europeisk historie vitner om. Det er ikke tilfeldig at partene i konflikten i Ukraina har latt det gå inflasjon i gjensidige beskyldninger om fascisme og nazisme. Det finnes sterke nasjonalistiske krefter både i Russland og Ukraina.

I Tyskland ble det i årene etter krigen viktig å finne en ny tilnærming til det nasjonale spørsmålet, en ny politisk logikk som gjorde spørsmålet om det nasjonale til noe konstruktivt, og noe som var normativt forankret i demokratiet. I 1959 tok Dolf Sternberger til orde for en nytolkning av begrepet “fedreland” [1]:

“The fatherland is the ‘republic,’ which we create for ourselves. The fatherland is the constitution, to which we give life. The fatherland is the freedom which we truly enjoy only when we ourselves promote it, make use of it, and stand guard over it” (Sternberger 1990, 12). In 1979, on the 30th anniversary of the Federal Republic, he coined the term “constitutional patriotism” (Verfassungspatriotismus) to describe the loyalty to the patria understood in these terms.” 

Begrepet “konstitusjonell patriotisme” ble senere videreført av Jürgen Habermas, som en betegnelse på hva som noen ganger er nødvendig for å overkomme før-politiske (eller før-moderne) nasjonale eller kulturelle lojaliteter i politikken, slik at samfunn som består av ulike etniske, språklige eller religiøse grupperinger kan utvikle en felles identitet med utgangspunkt i lover og institusjoner som finnes i et fritt og demokratisk samfunn [1]:

”Habermas argues that this identity, expressed in and reinforced by constitutional patriotism, can provide a solid foundation for such a state, given the ethnic and cultural heterogeneity characteristic of most countries in western Europe. It can also facilitate further European integration, and provide an antidote to the “chauvinism of affluence” tempting these countries.” 

Spørsmålet om Skottlands fortsatte tilknytning til Storbritannia er ikke i dag gjenstand for lovmessig uklarhet. Det er skottenes frie valg som avgjør dette spørsmålet, fordi det lovmessige grunnlaget for folkeavstemningen er avklart og omforent på forhånd. Avstemningen vil finne sted i samsvar med etablerte demokratiske prinsipper, prinsipper som er akseptert hva enten man mener det ene eller det andre om Skottlands selvstendighet.

Annerledes er det med dagens valg på Krimhalvøya. Paradoksalt nok er det neppe tvil om hva et flertall av befolkningen der ønsker, men nettopp fraværet av legitime omstendigheter omkring valget gjør at dette ønsket ikke uten videre kommer til å få gjennomslag. For det første er det store minoriteter på Krim som boikotter valget. For det andre er området under militær kontroll av en fremmed makt. Og for det tredje er valget verken anerkjent av landets eksisterende myndigheter eller det internasjonale samfunnet.

Alle parter i denne konflikten ville derfor vært bedre tjent med å ta seg den nødvendige tiden til å få etablert legitime rammer omkring den politiske prosessen. Ukraina trenger å få valgt en ny nasjonal ledelse i ordnede former, og med nødvendig legitimitet. Bare en slik ledelse kan gjennomføre den folkeavstemningen som et flertall på Krim trolig ønsker.

Dagens folkeavstemning setter i stedet en rekke forhold ytterligere på spissen; ikke bare lokalt, men også i en større sammenheng. Det er svært vanskelig å se for seg noen form for konstruktiv oppfølging av avstemningen. Russland kan velge å ta seg til rette, men det vil i sin tur bare sette ytterligere press på EU - og særlig på USA - om å komme med mottiltak. Da er det utløst en negativ spiral som det ikke er enkelt å se slutten på, og der det mest sannsynlig bare vil finnes tapere.

Derfor er dagens folkeavstemning et feilgrep.

Referanse:

[1]: Primoratz, Igor, "Patriotism", The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2013 Edition), Edward N. Zalta (ed.)