fredag 19. juni 2015

Verden vakler videre

1215: Johan uten land undertegner motvillig Magna Carta
1815: Napoleon taper slaget ved Waterloo
Uke 25 var virkelig uken for de store politiske assosiasjoner. I Storbritannia ble 800-års dagen for Magna Carta markert den 12. juni; - ett av de mest symboltunge dokumentene i politisk historie, og en viktig forgjenger til den moderne tanken om en kongemakt som holdes under kontroll av et selvstendig parlament.

Storbritannia er ett av svært få demokratiske land som ikke har en egen, nedskrevet konstitusjon. Denne rollen har delvis – men bare delvis – blitt fylt av Magna Carta opp igjennom århundrene; - og i dag framstår dokumentet først og fremst som et symbol på de mange ulike frihetsambisjoner som fortsatt finnes over hele verden. Men Magna Carta har en omfattende virkningshistorie; først i England og senere i alle deler av verden som kom under innflytelse av Det britiske imperiet. Man forstår britenes stolthet, samtidig som vi må erkjenne at demokrati ikke er noe som bygges over natten.

Videre ut i uken, den 18. juni, var det 200 år siden slaget ved Waterloo – også det en helt avgjørende hendelse som har påvirket Europa og verden hver dag siden. Begge disse begivenhetene bidrar unektelig til å sette britenes nylig gjennomførte parlamentsvalg i et slags perspektiv, - som nå får som konsekvens at Storbritannia skal ha ny folkeavstemning om sitt forhold til Europa (EU). Storbritannia er historisk en ledende nasjon, både når det gjelder utviklingen og forsvaret av det europeiske demokratiet. Men det er ikke slike perspektiver som preger landets forhold til naboene for tiden. Spørsmålet er da om et EU som er opptatt med å slukke branner etter Hellas, og som sliter med å håndtere store mengder flyktninger fra Midt-Østen, Asia og Afrika, har tid til å sette seg ned med David Cameron slik at han kan få løst sine interne problemer med baktroppene i det Konservative partiet. Mitt tips er at Cameron vil møte lite velvilje for ytterligere særordninger for Storbritannia.

Da er det viktigere at landet med verdens første demokrati – Hellas – nå ser ut til å falle utfor stupet, misligholde sine låneforpliktelser, og kanskje må forlate både euro-samarbeidet og EU. Selv om mange mener at de «rene» økonomiske konsekvensene av en «Greexit» fra euroen ikke nødvendigvis blir så dramatiske, er det politiske nederlaget for EU og Hellas likevel stort. De årelange forhandlingene om stadig nye kriselån har avslørt alvorlige strukturelle feil i den politisk-økonomiske modellen som EU gjennomførte etter Sovjetunionens sammenbrudd, og i forbindelse med samlingen av Tyskland. Samtidig er det liten tvil om at de store euro-landene har brukt tiden til først og fremst å beskytte sin egen finansnæring.

At feilene ikke kan rettes uten totalt havari forteller alt om hvilken krise EU og eurosamarbeidet fortsatt befinner seg i etter finanskrisen. I Norge er vi stort sett glade for at vi slipper å ta del i disse hendelsene på nært hold. Når historien om det greske nederlaget skal fortelles vil det finnes mange nyanser; - ensidighet og mangel på fleksibilitet hos de store eurolandene, men også uvilje mot å gjennomføre nødvendige økonomiske reformer i Hellas.

En viktig lærdom er at når det politiske systemet først har blitt dysfunksjonelt finnes det knapt noen grense for hvor lenge man er villige til å utsette viktige beslutninger. Mens millioner av grekere har måttet leve de siste årene i mer eller mindre åpen nød, har landets egne politikere og de økonomiske motpartene i IMF og EU tatt seg god tid til å forhandle og re-forhandle. Alt sammen til ingen nytte. Greske velgere kan sende sin bitterhet i mange retninger akkurat nå.

Fra Syria kommer det rapporter om kurdisk framgang i kampen mot IS. Det er etterlengtet. Mandag fikk vi beskjed om at kurdiske styrker hadde tatt kontroll over byen Tal Abyad nord i Syria, og dermed fikk stanset en viktig forsyningsrute inn mot den større byen Ar Raqqa sentralt i Syria – som i praksis fungerer som en slags «hovedstad» for terrororganisasjonen IS, ved siden av Mosul i Irak. Nyhetene var likevel ikke helt uten negative fortegn; forholdet mellom kurderne og de syriske araberne er dårlig, og arbeidet med å utdanne flere soldater som kan bidra til å sikre grensene til Irak tar fortsatt altfor lang tid.

Dagens problemer er tydelige vitnesbyrd om hvilken fiasko den irakiske Regjeringen under ledelse av Nouri Kamel al-Maliki (2006-2014) i virkeligheten var. Det skal bli vanskelig for Barack Obama å vri seg unna et betydelig medansvar for at det tok så lang tid å få Maliki unna vei. Samtidig er det illustrerende at amerikanerne brukte så lang tid på å rydde opp, med tanke på de dårlige erfaringene de hadde med å få erstattet den såkalte «overgangsregjeringen» i årene 2005/2006. Lærdommen må være at «halvveis demokrati» sannsynligvis er den minst effektive styringsformen av alle. 

Sivilisasjonssammenbruddet i Midt-Østen har for lengst utviklet seg til en utfordring for hele Europa, der landene i Middelhavsområdet er spesielt utsatt – og paradoksalt nok gjelder dette særlig Hellas. Det er lett å forstå at mennesker som kommer fra områder uten demokrati, uten rettssikkerhet, uten liberale rettigheter, og med vold og konflikter som en dominerende del av hverdagen, søker seg mot land der forholdene annerledes. Og de har et selvsagt krav på beskyttelse. Men framtiden for en plaget befolkning i Midt-Østen ligger ikke i Europa; den ligger faktisk i Midt-Østen. Like lite som romfolket kan knytte sine håp for framtiden til et gatehjørne i Oslo eller Bergen, ligger framtiden for Midt-Østen i en flyktningleir. Før eller senere må vi altså komme opp med noe nytt og bedre enn å sende militærhjelp og nødhjelp på den ene siden, og å etablere nye flyktningmottak på den andre.

Etter min mening har NATO og Vesten i lang tid vært for tålmodige med intern rivalisering blant de ulike fraksjonene i områder som Syria og Irak. Det har vært utvist for stor langmodighet med autoritære regimer. Tiden har for lengst kommet til at den sivile befolkningen mobiliserer politisk på egne vegne, og markerer det gjennom selvstendige politiske handlinger. Det er ingen naturlov som tilsier at den arabiske sivilbefolkningen for alltid skal være i hendene på terrorister eller eneveldige diktatorer – hva enten det er snakk om Irak eller Syria.

Samtidig må Vesten og NATO riste av seg rollen som annenfiolinister; - motytelsen mot militær og strategisk bistand i kampen mot IS må være at regjeringen i Ankara, Saudi-Arabias kongefamilie og ayatollaene i Teheran demper ned sin interne rivalisering og heller konsentrerer seg om det viktigste; nemlig å skape tilstrekkelig med sikkerhet til at flyktningproblemet kan bringes under en slags kontroll og over i en form for politisk prosess. Bare da vil det være mulig å sette i verk effektive militære tiltak mot terroren fra IS. Regional rivalisering er en altfor sterk kraft i Midt-Østen; en kraft som har fått anledning til å ødelegge svært mye.

Slik situasjonen nå utvikler seg ser verken Syria eller Irak ut som levedyktige stater. Ville det være verdens undergang om de opphørte å eksistere og heller ble erstattet med noe annet og mer levedyktig – f.eks. basert på politisk mobilisering i de enorme flyktningleirene som nå for lengst er etablert i land som Bulgaria, Tyrkia, Libanon og Jordan? Er det rett av oss å frata befolkningen på flukt – om lag 9 millioner mennesker bare fra Syria – alle former for politisk innflytelse; bare fordi de ikke bærer våpen bak de gamle grensene? Var det ikke bedre om vi mobiliserte de ressursene som garantert finnes i leirene, og ga vanlige mennesker en rimelig sjanse til å forbedre sin egen situasjon?

Ville USA og Vesten møte problemer med å rekruttere nye frivillige fra leirene som kunne trenes og konfrontere IS? Jeg tror ikke det; jeg tror tvert i mot det ville vært mulig å rekruttere raskere og mer omfattende enn tilfellet er i dag.

Slik kan man tenke mens magasinet «Foreign Policy» spekulerer i om Russland nå vil benytte anledningen, og framstå som redningsmann for Hellas. Tanken er at president Putin vil tilby statsminister Alexis Tsipras de lånene Hellas trenger, samtidig som store russiske selskaper (av typen Gazprom) iverksetter nye og nødvendige investeringer i infrastruktur for å skape fart i gresk økonomi. Det kan behøves ettersom hver fjerde greker nå er arbeidsløs, og et mer nedslående resultat av feilslått innstrammingspolitikk er det neppe behov for.

Men, som David Francis hos «Foreign Policy» skriver, skulle Russland bestemme seg for å gjøre noe slikt ville fem års permanent krise bli transformert til en umiddelbar global krise over natten. Og akkurat den krisen er det ingen som føler noe sterkt behov for akkurat nå.

1. juli utløper alle frister hva angår den greske statsgjelden.

Ingen kommentarer: