søndag 10. mai 2015

Tidens tegn

Kommer Storbritannia til å forlate EU? 
(Bilde: Reuters)
Den konservative valgseieren i Storbritannia var like suveren som nederlaget for Labour var knusende. Britiske velgere ville heller stå distansen med David Cameron enn å risikere ny politikk med Ed Miliband.

Labours fall var av historiske proporsjoner. Den brutale sannheten er at Ed Miliband aldri lykkes med å plassere seg i noen rolle som statsministerkandidat. Han ble veiet og funnet for lett. For årevis siden. Dette forandret seg i grunnen aldri, og nå sa britiske velgere klart fra: Labours politiske alternativ var rett og slett ikke godt nok. Miliband gjorde klokt i å trekke seg som leder av Labour med umiddelbar virkning. Labour trenger enda mer tid i tenkeboksen for å lage troverdig sosialdemokratisk politikk.

Tilsvarende imponerende var seieren for de Konservative og David Cameron. Koalisjonsregjeringen har hatt vanskelige år, og har måttet gjøre mange krevende politiske valg – og gjennomføre en lang rekke upopulære beslutninger. Til slutt kom et etterlengtet oppsving i økonomien, og millioner av nye arbeidsplasser har blitt skapt de siste par årene. Det ble redningen for de Konservative, som til slutt vant rent flertall, mens den liberale junior-partneren ble sparket ut av velgerne. Også der fant partilederen Nick Clegg ut at tiden var kommet for å si takk for seg. Partiet betalte en høy pris for å sikre landet en flertallsregjering i en vanskelig tid, men velgernes jobb er ikke å vise takknemlighet, den er å velge et nytt parlament.

Det endelige valgresultatet kom som en overraskelse på alle – inkludert aktørene selv. Mens det var ventet at det skotske nasjonalistpartiet ville gjøre noe i nærheten av rent bord i Skottland, var det ingen som regnet med at de Konservative ville ende ut med et rent flertall i det nye parlamentet. Men resultatet viser at partiet lykkes med å skremme med den usikkerheten som en svak Labour-regjering ville innebære. Trolig lykkes de også med å formidle at britisk økonomi nå viser lyspunkter; positive resultater som velgere flest ville ta vare på – heller enn å risikere nye tilbakeslag og enda større nedskjæringer.

Dette bare understreker hvor viktig spørsmålet om tillit i den økonomiske politikken er. Ed Miliband klarte aldri å gjenvinne den tilliten som Gordon Brown i sin tid tapte. Det var den ene, store oppgaven han var satt til å løse – og han mislykkes fullstendig. Vi fikk aldri se noe helhetlig økonomisk alternativ til de Konservatives innstrammingspolitikk, bare noen mildere avskygninger med noen populistiske enkeltforslag på toppen (som f.eks. å "fryse" strømregningen til husholdningene).

Den neste Labour-lederen må ta fatt på samme oppgave, for økonomisk troverdighet er selve «inngangsbilletten» når det dreier seg om valg av regjering. Løftepolitikk og populisme – og Labour hadde en del av dette i sin valgkamp – skaper ikke nødvendigvis tillit hos velgere som er genuint opptatt av landets økonomiske utvikling. Dette er lærdommer som er viktige for sosialdemokrater over hele Europa.

At europeiske velgere ønsker seg regjeringer som holder noen lunde orden i økonomien er ikke egnet til å overraske, og slik sett er kanskje valgresultatet i Storbritannia en del av en større europeisk trend: De partiene vinner som har størst troverdighet i den økonomiske politikken. Men valgresultatet passer også med en annen europeisk trend; nemlig økt nasjonalisme.

I tilfellet Storbritannia kommer dette opp langs to akser: På den ene siden vil vi kanskje snart vil få se en ny folkeavstemning i Skottland om løsrivelse fra Storbritannia. Og på den andre siden har Cameron allerede lovet en folkeavstemning om fortsatt britisk medlemskap i EU. Den siste kan meget godt ende med et britisk nei; og den første kan vi meget vel få, dersom trykket fra det skotske nasjonalistpartiet bare blir sterkt nok.

I så fall er det ikke utenkelig at valget denne uken ble starten på en prosess som endte med et vesentlig mindre Storbritannia utenfor EU, og en helt ny selvstendig stat i Europa: Skottland. Jeg sliter med å å tro at et slikt utfall er noe Cameron faktisk ønsker seg, og sannsynligheten er nok størst for at han slipper. Han skal uansett få god bruk for sine evner til å balansere politikken, med en selvsikker høyreside innenfor sitt eget parti og et usedvanlig selvsikkert skotsk nasjonalistparti utenfor.

Med slike krefter i spill kan det være greit nok at Labour er nede for telling i noen år. Labour bør bruke denne tiden godt. For det første må de skaffe seg en ny ledelse; og da helst på en annen måte enn den lett lattervekkende måten de i sin tid valgte Ed Miliband på. Han var som kjent satt opp mot sin egen bror David i et høyst forvirrende valg, der begge forsikret at de støttet hverandre fullt ut, og at de elsket hverandre slik bare brødre kan. Hvorfor den ene til slutt ble valgt foran den andre var det ingen som kunne forklare, bortsett fra at det gikk rykter om at Ed var den av brødrene som var mest vennlig innstilt overfor fagbevegelsen, og at dette sikret ham noen flere stemmer.

Norges relasjoner mot Storbritannia er unike. Det finnes neppe noe land utenfor Skandinavia som Norge og nordmenn flest har et så tett forhold til som nettopp Storbritannia. Her finnes både en lang 1000-årig historie knyttet til vikingtid og migrering i tidlig Middelalder, og en mer moderne historie med røtter tilbake i Napoleonskrigene, de store krigene i det forrige århundret, og fram til i dag - der Storbritannia er blant våre absolutt viktigste handelspartnere, og den største importøren av norsk gass.

Derfor interesserer vi oss for Storbritannia, og vi lar oss engasjere når landet står foran viktige valg. For min del har jeg lenge hatt sympati med Skottlands ønske om større innflytelse i britisk politikk. Det finnes åpenbare grunner til at parlamentsvalget sendte England og Skottland i to helt forskjellige politiske retninger: En konservativ retning i sør, en venstreorientert og sosialdemokratisk inspirert retning i nord. Den politiske kulturen i de to landene er distinkt, og har vært det helt siden Skottland og England gikk sammen i 1707 og dannet Storbritannia.

Likevel hører jeg blant dem som mener at et samlet Storbritannia - der Skottland har større innflytelse og mer selvstendighet enn i dag - er bedre enn en splittelse. Etter min mening er det ikke for lite nasjonalisme i dagens Europa. Det er for mye. Jeg ser kritisk på nasjonalistisk populisme som gir løfter om at alt skal bli så mye bedre bare man slipper å bry seg om “de andre”. Etter min mening må fortegnet snus: Det må arbeides mer med det som samler enn det som splitter; og dette gjelder like mye i Belgia, Italia og Spania som det gjelder i Storbritannia.

Men et slikt argument må naturligvis gjelde begge veier: Forutsetningen for at ulike nasjoner, språk og religioner skal kunne leve innenfor en felles statsgrense er at de alle ser seg tjent med det, og at de alle føler en tilstrekkelig identitet med det politiske prosjektet som den felles statsdannelsen representerer. Her har det skortet i flere europeiske land i etterkrigstiden, og derfor er det ikke vanskelig å føle sympati med minoriteter som ønsker økt selvstendighet.

Likevel mener jeg at en ytterligere oppsplitting av Europa er en negativ utvikling, og jeg vil mye heller se at land som Belgia, Spania og Storbritannia finner ut av det med hverandre enn at de splittes. Dermed har jeg vel halvveis også indikert hva jeg mener om Storbritannias medlemskap i EU. Jeg har vansker med å forstå hvilke fordeler britene skulle kunne hente av å snu ryggen til EU; - som, tross alle sine feil og mangler, representerer ett av de mest dynamiske og kraftfulle eksemplene på frivillig samarbeid mellom land noe sted i verden.

Derfor bør Storbritannia forbli medlem av EU. Det er den beste løsningen for begge parter, fordi de begge har mye å tilby hverandre, og fordi vi beveger oss inn i en verden der et Storbritannia utenfor EU (og utenfor EUs viktigste arenaer for beslutninger) mer og mer vil framstå som en raritet.

I en tid der nye og voksende regioner i Asia og etterhvert også Afrika gjør seg mer gjeldende, og med et Russland som beveger seg søvngjengeraktig inn i en militarisert form for totalitarisme, virker tanken på å svekke EU som en utsøkt dårlig ide. EU trenger Storbritannia, men Storbritannia trenger også EU.

Derfor er det så viktig at den litt merkelige dialogen vi har sett mellom britene og Brussel om “nye betingelser” for Storbritannia bringes over i ordnede former; - slik at det går an å ta tak i de reelle problemstillingene og få gjort de nødvendige tilpasningene slik at samarbeidet kan fortsette.

Valget i Storbritannia var en refleksjon av det vi gjerne kaller tidens tegn; - et oppsving for nasjonalismen og et ønske om økonomisk trygghet i en usikker tid. Begge deler er noe vi kan forstå. Vi får håpe at vi ikke får for mye av det første, men heller en god del mer av det siste.

Ingen kommentarer: