En kald trekk...

Noen har glemt å lukke igjen døra. Plutselig kom det en kald trekk inn over det politiske Norge: Fremskrittspartiet er på enkelte målinger landets største parti, det har blitt kamp om å være den ivrigste motstanderen av "radikal islamisme" og Dag Terje Andersen gjør alt han kan for å understreke at den norske innvandringspolitikken er "streng, men rettferdig."

Dette kommer på toppen av en pinlig debatt om norske, muslimske kvinner skulle få lov til å dekke til håret sitt under politiuniformen. Nei! - skrek man fra høyre og venstre. Hele rettsstaten står i fare!

Jo, det er lett å se hvor dette bærer. Det bærer den veien som er stikk motsatt av hva vi trenger.

Under debatten om blasfemiparagrafen var et samlet politisk Norge enig om at vi nå var blitt så sekulære og tolerante at vi i alle fall ikke hadde behov for noen særskilt beskyttelse av livssyn.

Neida, i landet vårt klarer vi å le og spøke med hva det skal være. Ikke bare det: Vi har rett til å le og spøke med hva det skal være, og ikke en kjeft skal få stanse oss. For her i landet tåler vi alt. Ja, bortsett fra politikvinner i hijab, da. Det er jo klart, for da snakker vi om rettsstatens nøytralitet. Og visse - faktisk mange - asylsøkere tåler vi heller ikke. Så de må ut. Og så sliter vi litt med alle disse ukristelige moskeene som folk ønsker å etablere over alt. Pluss krav om halal-mat i fengslene, som selvsagt er helt latterlig. Bønnerom for taxi-sjåfører er opplagt "out of the question." Det er greit å være muslim i Norge, men da får man jaggu oppføre seg som gode kristne og heller ta en tur i kirken. Den er jo praktisk talt tom likevel, så plassmangel skulle det ikke være snakk om...

Tankene går i retning av en klassisk sketsj med Carsten Byhring, der han startet ut med å forklare hvor tolerant og storsinnet han var. "Alle mennesker er like mye verdt for meg," sa han. "Skulle bare mangle. Ja, bortsett fra de derre folka som kommer fra Afrika da. De kan man jo ikke stole på, det veit jo alle. Men bortsett fra dem er alle sammen akkurat like mye verdt. Ja, jeg inkluderer selvsagt ikke italienere og spanjoler - det sier seg sjøl. Lommetjuver og svindlere hele gjengen. Men bortsett fra dem, ja, da er vi alle sammen en eneste, stor familie i mine øyne."

Slik fortsetter han, og resonnerer seg stadig lenger nordover i Europa. Og etter å ha ekskludert tyskere, franskmenn, finner, briter, dansker og svensker - og alle andre - står han tilbake med oss som bor i Norge. Ja, bortsett fra nordlendinger, da. Det er jo selvinnlysende. Og folk fra Vestlandet. Trøndere og møringer. Til slutt har han bare Oslo igjen. Ja, bortsett fra dem som bor på Vestkanten da. Sosser og snobber hele gjengen. Det blir færre og færre igjen. Mot slutten er det faktisk bare de som bor i samme oppgang som er akseptable. Ja, bortsett fra de bråkmakerne i første etasje, da... Heller ikke naboen tvers over gangen er i grunnen fullt ut til å leve med. Men mannen i det minste godt fornøyd med seg selv - om bare alle andre hadde vært like tolerant som han!

Det tragiske er at sketsjen med Byhring i en viss forstand er mindre farlig enn den skarpe tonen mot den muslimske delen av Norges befolkning som vi mer enn aner nå. Mannen i sketsjen likte i grunnen ingen andre enn seg selv. Et tåpelig standpukt som det er lett å le av. Det er verre å ta for seg hele grupper av mennesker, basert på hvilken religion de måtte ha. Ja, det er rett og slett uakseptabelt og opprørende.

Selvsagt vil ingen norsk politiker vedkjenne seg noe slikt. De vil bli indignert og svare at de er misforstått og feiltolket. Og i de aller fleste tilfellene - kanskje alle - vil det være rett.

Men hvis det ikke er noe prinsipielt galt med holdningene til de som uttaler seg, er det noe alvorlig galt med den offentlige samtalen vi fører om integering og toleranse - inklusive trosfrihet - for tiden. Jeg er helt sikkert ikke den eneste som kjenner ubehagelige understrømninger når det begynner å gå politisk mesterskap i å ha den "strengeste" innvandringspolitikken eller mest formalistiske holdningen til bruk av religiøse markører i det offentlige rom. Her skal vi sannelig bevare det kjente og kjære! Beklager om jeg må skjule en latter dersom noen påstår at framgangen til Fremskrittspartiet ikke har å gjøre med at de nok en gang har lagt sitt sikreste kort på bordet: Fremmedfrykten.

Joda, vi kan le og spøke med det meste i Norge. Vi er så modne og tolerante at det er en fryd. Her behandler vi alle klin likt, så lenge det er snakk om krav og rettigheter som vi selv er tilfreds med. Men vær forsiktig, så du ikke trekker det for langt! For bygdedyret sover lett i Norge. Det skal ikke mer til enn litt kald trekk fra en åpen dør for vekke det.

Og på utsiden står mannen fra sketsjen med Carsten Byhring og vil ta dyret med ut på luftetur...