Å lete på feil sted

Hvor mye hjelper det å lete på feil sted? Ikke mye, med mindre det skulle dukke opp noe uventet som viste seg å være nyttig i en helt annen forbindelse.

De fleste kjenner vitsen om fylliken som lette etter nøklene sine under en gatelykt. På spørsmål om hvor han mistet dem svarte han ”der borte” og pekte en annen vei. ”Men hvorfor leter du her når du mistet nøklene der borte?” Svaret var enkelt: ”Det er jo her det er lys!”

I går ble en ”giverkonferanse” i Egypt avsluttet, der planen var å samle inn flest mulig penger for å sikre en slags gjenoppbygging av Gaza. Om milliardene ikke akkurat satt løst, har det likevel kommet løfter om en god del penger til dette svært nyttige – og påtrengte – formålet.

Problemet er bare at denne konferansen, akkurat som fylliken i vitsen, leter på feil sted. De leter der det er ”lys”, et sted der det finnes en ramme, et slags felles språk og noen felles regler for hvordan problemene på Gaza skal løses. Men verken språket eller reglene har noe som helst med Gaza å gjøre, og derfor spiller det dessverre ingen rolle om konferansen samler inn 10 eller 100 milliarder kroner. Pengene kan likevel ikke brukes til noe fornuftig, og i den grad de kan brukes er det bare i påvente av neste omgang med israelske bombinger og ødeleggelser. Og så må det samles inn nok en haug med penger, som heller ikke kan brukes på en måte som gir Gaza en tryggere og bedre framtid.

Hvordan går det an å påstå noe slikt? Av flere grunner, men den aller viktigste er at Hamas – representanten for befolkningen i Gaza enten vi liker det eller ikke – var totalt fraværende under konferansen. De var rett og slett ikke invitert.

Denne svarte komedien ble omtalt og beskrevet i alvorlige vendinger av verdens medier – også norske. Penger ble talt og kommentarer kommentert. Og i mellomtiden er Gaza et helvete, mens folk flest i Israel gir faen. Og der – i Tel Aviv og det okkuperte Jerusalem – ligger problemet, ikke i Sharm al-Sheikh. Det var i Israel at ”nøklene” ble mistet. Da er det ingen overraskelse om ingen finner dem igjen i Sharm al-Sheikh - som tross alt ligger et stykke unna.

Det er ingen, eller i alle fall svært få, i Israel som ønsker noen egen palestinsk stat eller som i det hele tatt er i nærheten av å akseptere palestinerne som noen selvstendig, fredelig og vennlig nabo. I Israelske øyne er palestinerne bare ”i veien.” De burde ikke vært der de er. De burde reist for lengst. Og jo lenger de blir, jo mer utrivelig er det for alle. Israel ser på palestinerne som ubudne gjester som ikke vil gå – selv etter kraftige påminnelser om at de ikke lenger har noe der å gjøre. Israel spør seg selv hvor lenge palestinerne gidder – eller rettere sagt orker – å holde ut. Den planen de har, om det kan kalles noen plan, er å fortsette med okkupasjon, ulovlig bosetting og forfølgelse av palestinerne akkurat så lenge det er nødvendig for å få palestinerne til å si takk for seg.

Planen kunne vært holdbar, om ikke akkurat sympatisk, hvis ikke det var for en grunnleggende feil: Palestinerne kommer ikke til å forsvinne. De har holdt ut med israelsk aggresjon i mange tiår allerede. Det er ingen ting som tyder på at de er i ferd med å gi opp det landet som Israel okkuperer. Planen kan altså ikke lykkes.

Hva hjelper det om alle som ønsker å være venn av det palestinske folket samles til møte for å samle inn penger og snakke om en løsning som ikke finnes i virkeligheten – og knapt nok på papiret? Svært lite, selvsagt. I høyden er møtet pinlig for Israel, skjønt man kan spørre seg om den staten i det hele tatt er i stand til å kjenne slike følelser, og det er totalt nedverdigende for Hamas, som tross alt har det palestinske folket i ryggen.

Under konferansen gjentok Jonas Gahr Støre de norske synspunktene:

”We cannot carry out reconstruction in a political vacuum. We need to see firm political commitments on both sides to a lasting and robust ceasefire – followed by real progress towards a two-state solution. The vision remains the same: a Palestinian state living in peace side by side with the State of Israel. Time is running out. This time there will probably be no second chance.”

Jeg har sympati med ambisjonene, men hvor lenge kan vi holde oss med denne typen retorikk uten å legge alvorlig press på Israel?

For Israel var giverkonferansen lite mer enn en hump i veien. For Hamas var den nok et bevis på at resten av verden holder seg med doble standarder når det gjelder prat om demokrati og menneskerettigheter. Hvorfor skulle de bry seg da? Om det var noe sted i verden der følelsen av å stå alene med ryggen mot veggen (eller havet) fikk oppslutning måtte det være i Gaza. Resultatet kjenner vi i form av fortvilte angrep med raketter – som ikke har annen effekt enn å holde Israel med et skinn av legitimitet – og knallhard intern justis mot det som måtte finnes av annerledes tenkende.

Å tro at det skulle vokse fram noen forsonende fredsbevegelse fra ruinene i Gaza er mer enn naivt. Hver gang slike tendenser har fått et visst fotfeste blant palestinerne har Israel visst hvordan de skulle slås ned igjen. PLO er alt ødelagt, og selv om ”alle” nå insisterer på at man skal forholde seg til Den palestinske selvstyremyndigheten er det som et slag i tom luft. Hvem er det som har ødelagt denne myndigheten, og gitt den absolutt ingenting å gå på i forhold til sin egen befolkning? Nå er det Hamas som står for tur. Det Israel minst av alt trenger er et palestinsk lederskap som er innstilt på forhandlinger og forsoning. Da ryker den store israelske ”planen” rett ned i toalettet, og de ville rett og slett ikke vite hva de skulle gjøre. Å forhandle forutsetter at det er noe å forhandle om. Israel har ingen ting å forhandle om, og de skjønner derfor ikke hva slike samtaler skulle handle om.

For at fred skal være mulig må den som et minimum være en del av planen. Det finnes ingen fredsplan i Israel, bare en plan for å få palestinerne ”vekk.” Derfor var konferansen i Egypt et sørgelig syn, og det er ingenting vi kan gjøre med det så lenge det er opplest og vedtatt at palestinernes skjebne avgjøres i Israel. Og bare der.

Og for riktig å understreke hvem det er som har makten over palestinerne, og som kommer til å beholde den uansett amerikansk regjering, reiste Hillary Clinton rett fra Egypt til Israel for å erklære USA’s ”urokkelige støtte” til Israel. Flyturen fra Sharm al-Sheik til Jerusalem tar et par timer. Omtrent den tiden tok det å fjerne alle rester av håp etter ”giverkonferansen.” Stakkars Gaza, og stakkars palestinerne.

For øvrig en utmerket artikkel av Erik Sagflaat i Dagsavisen her.