Det er faktisk ikke mange ukene og dagene igjen til jul, men før julen ringes inn skal lederne i verden ha en samling i København. Der venter – intet mindre – enn de mest kompliserte internasjonale forhandlingene noen sinne; forhandlingene om en ny klimaavtale. Den skal erstatte den nokså skadeskutte Kyoto-avtalen som fortsatt virker fram til 2012.Det er ikke noe nytt at verden er paradoksal, men tenk litt på dette: Det som skulle gått ned, nemlig klimautslippene, har isteden gått kraftig opp de siste årene. Mens det som skulle gått opp, nemlig kostnadene med å ødelegge atmosfæren, har gått ned – og nærmer seg igjen null for alle praktiske formål, bortsett fra i Norge, der det i alle fall er noen som betaler for seg takket være CO2-avgiften.
Denne bedrøvelige tilstanden skyldes naturligvis manglende politisk evne og vilje til handling – på tvers av bortimot alle landegrenser. Åtte år med Bush i Det hvite hus ble en klimamessig katastrofe. Viktig tid gikk tapt. Verden gjorde egentlig ingen ting for å begrense utslippsveksten, og resultatet er at vi nå raskt nærmer oss den ”grensen” for konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren (450-500 ppm) der en global temperaturøkning på mer enn 2 grader celsius er uunngåelig. Det eneste positive som kan sies om finanskrisen er trolig at den har gitt verdens klima et nødvendig pusterom. Vi har fått litt bedre tid – et par år eller så – til å få til nødvendige kutt i utslippene.
I følge FNs Klimapanel er det nødvendig å redusere utslipp av klimagasser som skyldes menneskelig aktivitet med mellom 50 og 85 prosent innen 2050, sammenlignet med nivået i 2000. Det er en enorm utfordring, og det er ingen overdrivelse å si at det er ingen som har peiling på hvordan dette skal kunne skje. Rett nok finnes det modeller og beregninger som sier noe om både kostnader og mulige tiltak, men veien fra modellene og regnearkene og over til den virkelige verden er brolagt med, vel, mye politikk og store interessekonflikter.
Problemet er naturligvis at atmosfæren vår er en allmenning. Den er tilgjengelig for alle, og den er noe vi alle er avhengige av fordi den regulerer klimaet på jorda. Hele verden bruker den nå som lagringsplass for klimagassutslipp. Men det er ingen som har fått, eller tatt, ansvar for forvaltningen av denne lagerplassen. Ansvaret ligger hos alle – og derfor hos ingen. Dermed tar alle seg til rette som best de kan, og resultatet er at lageret fylles raskere opp enn klimaet tåler. Hvis ingenting skjer, og det temmelig raskt, er vi på vei til å ødelegge livsbetingelsene for et ukjent antall generasjoner framover. Et lignende problem har verden i grunnen aldri møtt; det nærmeste måtte være trusselen om kjernefysisk ødeleggelse i kjølvannet av den kalde krigen.
Men selv det problemet blekner i forhold til klimaproblemet når det gjelder kompleksitet. Et kjernefysisk ragnarok ville rett nok utslettet store deler av jorda slik vi kjenner den, men selve løsningen er ikke mer komplisert enn at et lite antall stater blir enige om å gi faen i å ødelegge hverandre og jorda – og samtidig spare store ressurser på veien. Vanskelig nok, men ikke uoverkommelig.
Klimaproblemet er annerledes, på alle måter. Det er fordi hoveddelen av klimautslippene våre stammer fra ting vi gjør hver eneste dag: Fra produksjon av varer og tjenester vi trenger, fra transport, fra oppvarming, fra feriereiser, fra kommunikasjon, fra kulturopplevelser, fra matproduksjon og matlaging, ja – det er i virkeligheten umulig å tenke seg noen form for menneskelig aktivitet der vi ikke bruker energi på en eller annen måte. Så lenge denne energibruken i all hovedsak er basert på fossile brensler – olje, gass og kull – kommer vi ikke utenom utslipp av klimagasser.
Energibruk og alle former for økonomisk aktivitet går hånd i hånd. Det gjelder for fattige mennesker like mye som det gjelder for rike. Og der har vi problem nummer to: Den rike delen av verden har allerede tatt opp mesteparten av den lagerplassen som finnes i atmosfæren for klimagassutslipp. Den lille plassen som er igjen må nå deles på flere. Og det er ikke vanskelig å forstå at land som Kina, India og Brasil mener at det nå er deres tur til å få litt plass, mens vi som lever i den rike delen av verden må utnytte plassen vår bedre eller – mer presist – stappe oss sammen for å skape økt rom deres utslipp. Da må våre utslipp reduseres mye mer enn deres, hvilket bringer oss til problem nummer tre: Det vil bli kjempedyrt.
Verden er og blir urettferdig. Klimaendringene vil mest sannsynlig ramme fattige land langt mer enn rike. Men i tillegg er det mye dyrere å gjennomføre klimatiltak i rike land enn i fattige. Det er fordi den økonomiske verdien av slike tiltak – som jo handler om å gjøre noe annet enn det vi ”økonomisk sett” egentlig har lyst til å gjøre – er så mye større enn i fattige land. Problem nummer tre: De dyreste klimatiltakene finner vi i de rikeste landene. Jo rikere, jo dyrere. Målt i kroner og øre koster det vanvittig mye mer å redusere klimautslippene i Norge enn det gjør å kutte utslipp i Egypt, selv om utslippene per hode er mye større i Norge enn i Egypt. Bare en liten justering av nordmenns muligheter til å slippe ut klimagasser er – i økonomisk forstand – uendelig mer kostbart enn å gjøre store kutt i klimagassutslippene i Egypt. Ikke fordi Egypt slipper ut så mye klimagasser per innbygger, men fordi nordmenn er så forferdelig mye rikere.
Så langt økonomien, og alle kan dermed se problem nummer fire: I klimaspørsmålet er forholdet mellom økonomi og fordeling virkelig stilt på spissen. Det er svært vanskelig å se hvordan en løsning – som er ”rettferdig” i en eller annen forstand – også skal være gunstig, økonomisk sett. En løsning på klimaproblemet vil helt sikkert kreve mye mer enn at vi systematisk beveger oss oppover en kostnadskurve (som alle økonomer elsker), og plukker ned de billigste tiltakene i tur og orden. Tvert i mot, og her er jo Norge er godt eksempel, vi kommer til å møte kjempestore kostnader etter hvert som OECD-landene blir tvunget til å demonstrere at de tar klimaproblemet alvorlig – for dermed å oppmuntre utviklingslandene til handling.
Hvilket bringer meg til problem nummer fem: Selv om alle klimagassutslipp fra den rike delen av verden nulles ut, må det fortsatt kuttes mer. Det er den brutale sannheten: Kina må kutte sine utslipp, fra dagens nivå. Det må også India, Indonesia, Brasil, og alle andre utviklingsland – som gruppe. Det betyr at selv om vi kunne tenke oss en magisk verden der alle klimautslipp fra rike land ble satt til null og niks, så ville vi fortsatt ikke unngå dramatiske klimaendringer. Det må kuttes mer.
Er det mulig? Ja, sikkert. Men det krever politisk handling og politiske endringer i en størrelsesorden som vi aldri har sett før. For det første betyr det en enorm overføring av kapital og teknologi fra rike til fattige land. Det er mulig, men mer enn et halvt århundre med utviklingshjelp forteller oss at det vil bli krevende – for å si det mildt. Og så kommer motstykket: Er de landene som skal motta denne innsatsen i stand til å levere tilstrekkelige – og troverdige – utslippskutt? Her er vi over i en grunnleggende diskusjon om styresett, åpenhet, legitimitet, stabilitet og demokrati, om fravær av korrupsjon, og om vilkår for internasjonale investeringer som setter debatten om dagens multinasjonale selskaper i skyggen. Den typen overføringer og prosjekter vi snakker om går langt forbi hva selv den internasjonale olje- og gassindustrien representerer i dag og i framtiden.
Her snakker vi virkelig om å bringe internasjonalt samarbeid og et åpent styresett til et nytt nivå. Og det akkurat dette som er det egentlige temaet for førjulsmøtet i København. Kan vi tro at en verden som ikke er i stand til å gi palestinerne sin egen stat vil være i stand til å løse klimaproblemet?
Verden er paradoksal. La meg nevne ett eksempel til: Alt vi vet om fossil energi er at den vil bli dyrere og trolig forurense enda mer i framtiden. Alt vi vet om fornybar energi – som vind og solenergi – er at den i praksis er uendelig og at den i alle fall ikke medfører klimagassutslipp. Men mens fossil energi blir dyrere og fornybar energi blir billigere er det fortsatt et gap igjen som må dekkes: Fossil energi blir ikke dyrt nok og fornybar energi blir ikke billig nok – i alle fall ikke dersom vi unnlater å fatte politiske beslutninger som endrer de relative prisene mellom ulike former for energi. Hvem tør å fatte en slik beslutning?
Det er lett å falle i tanker om Thomas Hobbes og hans Leviatan; eneherskeren som tar beslutninger på vegne av oss alle. Hvem styrer allmenningen? Alle? Eller ingen? Eller en? Men en motsatt tanke finnes også: Om vi bare kunne bli enige om at bruken av allmenningen har en pris, kan vi alltids diskutere hvem som skal betale regningen (og det blir nok ikke billig for de rikeste blant oss). Og hvis kostnadene ved å lagre enda større konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren ble kjent – og tilnærmet lik for alle – er det jo en morsom tanke å slippe hele menneskeheten løs på oppgaven med å kutte dem til et minimum. Det finnes allerede en haug med forslag som kan vurderes, og mange av dem fortjener nærmere ettersyn.
Vi nærmer oss jul, og mens vi alle tenker på et lett teppe av snø som langsomt dekker trær, åkrer, bygninger, gårdsplasser og gjenglemte sykler, idrettsplasser, båter i havna og sandkassene i barnehagene, - har vi ett ønske for København: Ta oss videre, ikke slipp taket her! De som kommer etter oss fortjener bedre.
God jul til alle. Håper jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar