lørdag 28. november 2009

I Opplysningens Tjeneste

Imens: Inne i Oslo har Eirik Mosveen (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet) tatt seg en alvorsprat over nabogjerdet. Tiden har kommet for å ta ansvar og slå alarm: Når demokratiet skjelver i sine sammenføyninger er tiden inne for gode naboer til å sette foten ned: Hit, men ikke lenger!

Spørsmålet er ikke lenger biodiesel eller ikke biodiesel, avgift eller ikke avgift. Nei, nå befinner saken seg på et helt annet nivå. Et overordnet nivå. Et konstitusjonelt nivå. Et nivå som rører ved grunnleggende prinsipper i demokratiet. Et nivå over selve saken og virkeligheten. Intet mindre, intet mindre.

Og hvem har bedre forutsetninger for å belyse sakens sanne karakter enn de politiske redaksjonene i VG og Dagbladet? Et latterlig spørsmål. Selvsagt har ingen bedre forutsetninger enn nettopp disse to redaksjonene. I år etter år har de forsynt norske lesere med prinsipielle og veloverveide vurderinger av politikkens utfordringer og – ja, nettopp – demokratiets virkelige stilling. Det er neppe noen overdrivelse å si at uten innsatsen herfra hadde nivået på den offentlige samtalen i fedrelandet vært vesentlig dårligere. Faretruende dårligere.

For det er ikke politisk spill, personfokusering og jakt etter mer eller mindre relevante skandaler som preger innsatsen til disse to avishusene. Å langt i fra! Nivelleringen av norsk politisk journalistikk må vi lete etter helt andre steder. I lokalavisene, for eksempel. Eller i påvirkningen fra utenlandske medier. Eller i det globale internettet, der praktisk talt hver eneste tulling med tilgang til en datamaskin nå kan skaffe seg usensurert oppmerksomhet om alskens besynderlige oppfatninger.

Kompetanse. Fakta. Saksorientering. Bred og informerende omtale. Der har du stikkordene som Mosveen, Simonsen og deres redaksjonskolleger nærmest maskinmessig arbeider etter – fra de åpner øynene om morgenen og helt til de må la tastaturet hvile på sene kvelden. Her er det ikke rom for ”spell og spetakkel.” Her nytter bare de aller mest grundige, nådeløse og presise analysene. De med vidtrekkende konsekvenser for folk og land. Ja, jeg hadde nær sagt; for liv og helse. For denne innsatsen mottar de sjelden takk. Ja, noen ganger mottar de ikke en gang forståelse. Likevel arbeider de hvileløst for å sikre offentligheten innsikt i de store farer som alltid – ja, alltid – truer vår utsatte samfunnsmodell.

Det er ikke hver dag eller hver uke, eller en gang hver måned, at Mosveen og Simonsen finner det nødvendig med en tung nabosamtale om Tidens Utfordringer. Det har de rett og slett ikke tid til, så mange småbranner og tilløp til utglidning som de daglig må bekjempe. Men innimellom må de små sakene simpelthen vente. Da er det alvor. Da må de si fra. Da må jobben gjøres.

Som nå: Den siste tiden har avslørt (temmelig grundig, må det være lov å si) at landet har en statsminister som har glemt – eller som aldri vil lære – at ”politikk handler vel så mye om hvordan ting framstår som hvordan de faktisk er”- som Marie Simonsen så treffende sier det i Dagbladet i dag. Dette er nesten ikke til å leve med. Når skal disse folkevalgte kjøtthuene (unnskyld uttrykket) egentlig forstå? Helt siden Platon har det vært kjent at den fysiske verden og den virkelige verden ikke er en og den samme. Den virkeligheten vi opplever er bare en dårlig kopi av den virkelige virkeligheten – ideenes verden, medienes verden, den egentlige verden. Den verden som skapes og formidles av bl.a. de uslitelige redaksjonene i Akersgata. Dette er pensum på videregående! I alle fall til forberedende. Har ikke statsministeren eksamen fra universitetet?

Det er akkurat dette VG og Dagbladet ustanselig og uten opphold forsøker å forklare aktørene i den politiske prosessen: Det er ikke sakene som teller. Det er ikke innholdet i sakene som teller. Det er ikke en gang argumentene i sakene som teller. Det er hvordan sakene framstår som teller. Det er hvordan sakene framstår som er den egentlige virkeligheten, - ideenes verden, hjemstedet til politikkens ideelle former. Hva hjelper det om landet har en statsminister som forholder seg til sakene, når han nekter å forholde seg til hvordan sakene framstår? Ja, hva skal landet med en statsminister som arbeider med saker, sakenes innhold og sakenes argumenter, når han (unnskyld igjen) driter i hvordan de tilsynelatende arter seg i medienes virkelige virkelighet?

Et enda viktigere spørsmål er naturligvis dette: Kan demokratiet, ja selve landet til syvende og sist, overleve med statsminister som foretrekker å forholde seg saklig til små og store spørsmål, når han i virkeligheten (altså den virkelige virkeligheten) burde være opptatt av det tilsynelatende, - det som ”framstår” gjennom medienes strengt analytiske formidling? For politisk demokrati handler bare tilsynelatende om å vinne, og anvende, flertall i politiske saker. I den virkelige virkeligheten er det hva sakene tilsynelatende handler om som egentlig teller.

Her må man visst ta det med teskje (vi prøver igjen): I virkeligheten er ikke Frederic Hauge et allvitende orakel som representerer både sunn fornuft, folkeviljen og et flertall på Stortinget. I virkeligheten er han verken klimaforsker, ekspert på forvaltningsrett eller ekspert på noe annet – bortsett fra å være en uslåelig linselus. Men dette er bare i virkelighetens verden. I den virkelige virkeligheten framstår han som både klimaekspert, teknologiekspert, ekspert på forvaltningsrett, og på alt mulig annet mediene måtte finne på å spørre ham om (og det er faktisk ikke så rent lite). Og så lenge han framstår som ekspert på alt dette, ja, så er han (i den virkelige virkeligheten) ekspert, majoritetsleder og representant for den sunne fornuft. En fornuft som er så sterk og klarsynt at ingen kan slippe unna. Heller ikke statsministeren, til tross for at han synes (tilsynelatende, altså) å tro det. Det finnes meningsmålinger som viser at dette er tilfellet. Ikke tilfeldige målinger av den upresise virkeligheten, men av den virkelige virkeligheten, - den som Mosveen og Simonsen behersker til fingerspissene og bruker lange dager på å formidle til oss alle.

Det er dette statsministeren nekter å innse, men som opposisjonen og (heldigvis, må vi si) deler av Regjeringens eget apparat skjønte så altfor godt i saken om biodiesel. For det var bare i virkelighetens verden at denne saken handlet om biodiesel og fritak for veiavgift. I den virkelige virkeligheten handlet den om alt mulig annet: Maktarroganse, politiske overgrep og total uvilje mot å forholde seg til hvordan saken virkelig (virkelig) framsto. Ikke minst handlet den om at Frederic Hauge nok en gang ble såret og indignert. Det var noe vi alle kunne både høre og se. Herregud, hvor mye må den mannen egentlig tåle?

Her er vi ved kjernen av problemet: Mens VG, Dagbladet, Frederic Hauge og norske politikere med et minimum av realitetsorientering valgte å forholde seg til biodieselsaken slik den tilsynelatende framsto – altså slik den virkelig (virkelig) var – fortsatte statsministeren å forvirre land og folk med fakta og saklige argumenter.

Det er dette som ikke bare er deprimerende, men også faretruende. For hva vil skje neste gang det dukker opp en sak, som i virkeligheten er basert på misforståelser og feilinformasjon, men som i den virkelige virkeligheten handler om rå maktbruk, bevisst miljøødeleggelse, klimasvik og demokratiets fortsatte eksistens? Hva om vi også da blir møtt av en statsminister som ønsker å diskutere sak, fakta og argumenter og som fortsatt ignorerer hvordan det hele framstår nettopp hos - og ikke minst gjennom - de som er satt til å gjøre jobben med å produsere det tilsynelatende? Altså, hos folk som Mosveen og Simonsen? Og hva om Frederic Hauge en dag rett og slett skulle bryte sammen på grunn av all motgangen det framstår som han tilsynelatende må tåle? Eller neste gang den borgerlige opposisjonen tilsynelatende kan få gjennomslag for et avgiftskutt - som er hva de ønsker seg mer enn noe annet i hele verden?

Slik er de spørsmålene vi må stille oss. Da er det godt å vite at gode naboskap og høye intensjoner fortsatt lever i beste velgående. Ikke minst i Dagbladet og i VG. Virkeligheten er vanskelig nok om vi ikke skal la oss forvirre samtidig. I en krevende tid bør noen snarest initiere en varm takk fra samfunnet til de som jobber i den skarpe enden i Opplysningens Tjeneste. Det er hardt arbeid. Vi må bare være glad for at noen orker å gjøre det.

3 kommentarer:

Agnar sa...

Noe sarkastisk i tonen...

Cosmo sa...

Herlig satire :)

Anonym sa...

Rett og slett strålende. Jeg sitter sykmeldt med ribbeinsbrudd etter et ublidt møte med en annen syklist og asfalten. Bloggen din er ren smertelindring.

Per