tirsdag 15. desember 2009

Populismus Maximus

Norsk presse er i ferd med å utvikle seg til en populistisk-moralistisk smørje der ingen sak er for liten, mens de store sakene går hus forbi. Derfor skal vi være uendelig glade for at det finnes noe som heter internett, og at det finnes en bloggsfære som bare blir mer og mer viktig. La meg invitere deg med på en liten og personlig historie, så forstår du kanskje hva jeg mener:

Sommeren 1974 utgjorde min sommerjobb i å sykle rundt på Strømmen med Aftenposten (rode 7, - Sagdalen, Stalsberg og videre langs Nitelva) med både morgenutgaven og ettermiddagsutgaven. Hver for seg var rutene ikke så godt betalt, men dersom du tok begge kunne det bli litt penger av det. Ruta om morgenen var selvsagt den som ga mest kroner i kassa.

Avisene kom med bil fra Oslo sånn omkring klokken halv fem om morgenen og rund klokken to om ettermiddagen. Selve ruta tok vel ikke mer enn halvannen time å gjennomføre, bortsett fra fredagene da det helvetes A-magasinet gjorde at jeg ikke fikk plass til alle avisene i de tre veskene (en på styret, pluss en på hver side av bagasjebrettet), noe som førte til at jeg måtte deponere bunkene litt rundt omkring og derfor ble det ekstra sykling fram og tilbake.

I fem uker den sommeren stod jeg altså opp omtrent halv fire hver morgen - lørdag inkludert - mens jeg måtte legge meg tilsvarende tidlig, og senest halv ti, for å holde en noenlunde døgnrytme. For de som husker tilbake var sommeren 1974 veldig bra, rent værmessig, på Nedre Romerike. Det var sol, det var varmt, og det var stort sett ikke aktuelt å legge seg nedpå og sove midt på dagen. Da ble det heller bading på Nebbursvollen eller i ett av de mange vannene som ligger i sykkelavstand, sparke litt fotball med kamerater, høre litt på plater sammen (det gikk særlig i Pink Floyd "Dark Side of the Moon", Paul McCartney "Band on the Run" eller Grand Funk "Live"), - eller vi brukte tiden til å se etter jenter som heller ikke var bortreist på ferie.

Sommeren 1974 var altså ikke tiden for sene kvelder for meg - med et par slitsomme unntak - men på den andre siden fikk jeg godt betalt den dagen rode 7 endelig kunne leveres tilbake til sin tradisjonelle "eier" i midten av august - en livskraftig hedersmann og pensjonist fra Sagdalen. Med klingende mynt kunne jeg gå til ytterligere anskaffelser av nøye planlagte LP4 og LP5 innspillinger, ja, til og med LP6 (dobbeltalbum); - Jethro Tulls "Living in the past." En berusende følelse!

Slik sett var sommeren 1974 slett ikke så verst for meg. På den andre siden var den bare ræva for Richard Nixon, presidenten i USA som måtte gå fra sitt embete den 9. august 1974 - etter to år med nær sagt uendelige skandaler som følge av innbruddet i Watergate om lag to år tidligere. Det var da klart at han var direkte ansvarlig, ikke bare for selve innbruddet i hovedkontoret hos sine politiske motstandere i det Demokratiske partiet, men også for alle former for dekkoperasjoner som kom i kjølvannet av skandalen. Bevisste løgner, forsøk på å plassere ansvaret hos andre, de berømte 18 minuttene med lydopptak fra "The Oval Office" som plutselig forsvant - ja, det var virkelig en bisarr historie. Og det var denne historien jeg syklet omkring med sommeren 1974, - til glede for Aftenpostens abonnenter langs Nitelva, og også til glede for meg da jeg skjønte at løpet var kjørt for den gode Nixon.

Historien har naturligvis en skurk, som var president Nixon selv - til tross for at han i en fjernsynstale formulerte det udødelige utsagnet "I am not a crook" - og den har sine helter; spesielt de to journalistene fra The Washington Post, Bob Woodward og Carl Bernstein, som grov fram og avdekket den ene løgnen etter den andre. Alt i 1974 kom boken deres, "All the President's Men," og i 1976 kom filmen som var basert på boken deres, med Robert Redford og Dustin Hoffman i hovedrollene. En fabelaktig film, som fortsatt er verdt å se.

Woodward og Bernstein gjorde mer enn å avsette Richard Nixon. De definerte i virkeligheten en standard for det amerikanerne kaller "investigating journalism" - på norsk "undersøkende journalistikk" - en innsats som kvalifiserte til mer enn Pulitzer-prisen, - den ble legendarisk på linje med andre sjelsettende prestasjoner som folk husker. Prestasjoner som bygget på hardt arbeid og stort talent. Prestasjoner som fikk oppmerksomhet fra (nesten) en hel verden. Det var den journalistiske analogien til lengdespranget til Bob Beamon under OL i 1968. Eller Michael Jackson's "moonwalk" - første gang sett i 1983. Eller den andre scoringen til Maradona i kampen mot England under VM i 1986 (driblescoringen fra egen banehalvdel). Eller 10.000-meteren til Johan Olav Koss under OL på Lillehammer i 1994. Eller takketalen til president Obama etter valgseieren i november 2008. Øyeblikk og hendelser som svært mange mennesker husker; - og gjerne også med en viss tilfredsstillelse. Well done!

Richard Nixon blir husket for to ting: Han reiste til Kina, og han var ansvarlig for Watergate. Watergate vil bli husket for en ting: At to iherdige journalister avdekket maktmisbruk og lovbrudd i det høyeste folkevalgte embetet i USA; - hos presidenten selv - og at det førte til hans fall. Woodward og Bernstein sikret seg et historisk ettermæle - og en status blant journalister som bare kan sammenlignes med den statusen president Obama i dag nyter hos politikere over hele verden.

Det som var glimrende med Watergate-skandalen var at skurken fikk sin straff og at heltene fikk sin belønning. Med tanke på den motgangen de to journalistene møtte - og det motet som den redaksjonelle ledelsen i The Washington Post utviste - er historien intet mindre enn et forbilde for hva en kritisk og uavhengig presse virkelig kan oppnå. I et samfunn med pressefrihet kan pressen til syvende og sist avsette selv verdens mektigste mann!

Så mye makt både kan og skal pressen ha. Men hvordan skal den leve med sine idealer i perioden mellom så soleklare skurkehistorier som den om Richard Nixon? I tradisjonen fra "undersøkende journalistikk" blir jobben å lete hvileløst etter noe som kan minne om brudd mellom hva politikere sier og hva de faktisk gjør. Det gjelder å "avdekke," å "avsløre," og å "avkle" - det er avstanden mellom hva som blir sagt og hva som blir gjort som definerer selve spenningsfeltet for den politiske journalistikken. Synsfeltet er begrenset til hva som kan gi et nytt merke i skjeftet på revolveren - det gjelder å oppdage politiske eller formelle inkonsistenser, for deretter å presentere dem som grove og alvorlige avsløringer. Politikere er dermed i utgangspunktet personer vi skal mistro (de er alle litt som Nixon); - de har sjelden rent mel i posen, de har sjelden gode hensikter, de er sjelden ute etter annet enn å fremme sine egne interesser, de er i det hele tatt "up for grabs."

Men i de tilfellene der vi ikke snakker om direkte lovbrudd eller åpenbare gap mellom ord og handling - som jo var det som felte Nixon til slutt - er det relevant å spørre om hva som sammenlignes med hva når journalistene leter etter "avstand" mellom hva politikerne sier og hva de gjør. Er sammenligningen rimelig og saklig? Er den relevant? Kaster den lys over et viktig samfunnsproblem? Eller er det slik at epler blir sammenlignet med pærer, og at det som framstilles som "kritikkverdig" egentlig handler om en helt annen sak? Og - Gud forby - kan det være slik at pressen leter etter akkurat slike saker, nærmest for å etablere en surrogattilstand for det stjernetreffet som Woodward og Bernstein i sin tid gjorde?

Dessverre går viljen til avsløring noen ganger over til grov og moralistisk populisme; ønsket om å avdekke sterke urimeligheter blir i seg selv urimelig sterkt, og dermed ender vi opp med journalistikk som er polemisk mer enn den er politisk, og som er aggressiv mer enn den er analytisk.

Her er ett eksempel: Thorbjørn Jagland betaler ikke skatt i sin rolle som generalsekretær for Europarådet. Det skal han heller ikke gjøre etter dagens regler. Dette er ikke en beslutning han selv har tatt. Det er heller ikke en beslutning noe norsk parti, eller Regjeringen, har tatt. Det er en beslutning som Europarådet selv har tatt for flere tiår siden, med den begrunnelsen at dette vervet må framstå som mest mulig uavhengig av det landet innehaveren kommer fra. Derfor har også tidligere generalsekretærer i Europarådet vært i nøyaktig samme stilling som Jagland - de er løsrevet fra sin økonomiske tilknytning til hjemlandet i den tiden de fyller et verv som krever mest mulig nøytralitet. De betaler ikke skatt til hjemlandet, og har heller ikke krav på spesielle ytelser fra hjemlandet. I økonomisk forstand er de bare avhengige av oppdragsgiveren - Europarådet - og ingen andre. En redegjørelse for dette prinsippet kan man finne på hjemmesiden til UD.

Er det et godt prinsipp? Jeg er tilbøyelig til å svare ja. Om generalsekretæren i Europarådet kommer fra Norge eller et hvilket som helst annet land mener jeg det er rimelig å ha ordninger som sikrer mest mulig nøytralitet - også når det gjelder personlig lønn, velferdsytelser og framtidige pensjonsrettigheter som er knyttet til den aktuelle oppgaven. Om dette prinsippet blir best ivaretatt under dagens ordning er sikkert noe vi likevel både kan og bør diskutere.

Men er det dette vi (det vil si VG og andre medier) vil diskutere? Er det derfor mediene har brukt en del hovedoppslag på saken? Slett ikke. Her handler det ikke om systemer for å sikre nøytralitet. Her er VG på jakt etter en "mini" Woodward/Bernstein (som selvsagt er selve idealet), om enn aldri så oppkonstruert. Om ikke et klart treff, så likevel et skudd med hagle som kanskje kan ende med et lite rift. Oppgaven er å framstille Thorbjørn Jagland mest mulig som en dobbeltmoralist og som en skattesnyter. Verken mer eller mindre. Og han er et takknemlig mål; som Stavanger Aftenblad skriver i sin lederartikkel i dag har Thorbjørn Jagland etterhvert kommet i den situasjonen at han blir kritisert nærmest uansett hva han foretar seg. Det er unektelig en nokså spesiell rolle.

Og så er det bare å hente inn fordømmende uttalelser fra all verdens opposisjonspolitikere, særlig fra FrP, som vet å minne om at Jaglands jakt etter privilegier ikke er til å skille fra det som mange næringslivsledere blir kritisert for. Som om de to forholdene overhodet kunne sammenlignes! Men i dagens pressebilde er epler=pærer=bananer=appelsiner, så lenge det går an å skape en viss støy og nøre opp under en viss folkelig misunnelse.

Stort lenger unna bragden til Woodward og Bernstein er det neppe mulig å komme. Her var intet nytt. Her var intet hemmelig. Her var det ingen som hadde løyet. Her fantes ingen dekkoperasjon. Likevel er jeg stygt redd for at mange pressefolk helt oppriktig mener at denne saken hører hjemme i kategorien for "politikere er skurker, de sier en ting og gjør noe annet i stedet."

Så kommer kritikken; - ikke av de som har solgt hele landet en ikke-nyhet, men av Jagland: Det kan kanskje innrømmes at "avsløringen" av Jaglands skatteforhold ikke var helt innertier på Woodward/Bernstein-skalaen. Og kanskje finnes det argumenter for at generalsekretæren i Europarådet skal være økonomisk uavhengig av hjemlandet. Men likevel ga han "feil svar" da han ble spurt. Han hadde "feil holdning" - ja, egentlig feil tonefall (og egentlig også litt feil kroppsholdning, for han så litt for sprek og frisk ut), da han svarte på spørsmål. Han var ikke helt slik pressen ville ha ham, - han "la seg ikke på rygg," hvilket er medienes minimumskrav for å slippe en person av kroken. Her snakker vi om absolutt ydmykhet: Når pressen sier "ligg på rygg", ja da ligger man på rygg. Det er man vant til. Og slik er det med den saken.

Tankene går tilbake til 1974, og til den enestående innsatsen i aviser som New York Times og The Washington Post - en innsats som utløste en helt unik politisk krise i USAs historie: Presidenten måtte gå! Og så vender de tilbake til bare for noen uker siden, da statsministeren fikk pepper av norsk presse fordi han blandet fakta og saklige argumenter inn i saken om biodiesel. Oppfatningen var at dette var noe han burde holdt seg for god til. "Si hva du vil, men ikke forvirr meg med fakta." Det er ikke hva saken handler om, men hvordan den framstår som er viktig. Slik var refrenget.

Fallet er dypt, og det er tragisk. De pinaktige og oppkonstruerte "avsløringene" som norsk presse leverer for tiden befinner seg dypt inne i skyggen av hva kritisk og undersøkende journalistikk både kan og bør være.

Men hva gjør vel det? Nå er det avslørt at statsministeren ikke reiser med vanlig rutefly til klimamøtet i København. Han reiser med privatfly i stedet. Smak på ordet: Privatfly. Kan det tenkes noe mer forkastelig? Om forhandlingene i København går til helvete får nå være en sak, men dette - dette! - kan ikke pressen sitte rolig og se på. "Hykler" var den overskriften som VGs nettavis fant dekkende for saken.

Jo, jo. Statsministeren burde kanskje rodd i stedet? Folk har tross alt rodd til Danmark tidligere:

Der bode en underlig gråsprængt en

på den yderste nøgne ø; -

han gjorde visst intet menneske mén

hverken på land eller sjø;

dog stundom gnistred hans øjne stygt, -

helst mod uroligt vejr, -

og da mente folk, at han var forrykt,

og da var der få, som uden frykt

kom Terje Vigen nær.

(...)

Da stured Terje en dag eller to,
så rysted han sorgen af;
Han mindtes en kending, gammel og tro:
det store bølgende hav. -
Der vester har endnu hans gjerning liv
i sagnet, som djerveste dåd:
"da vinden kuled lidt mindre stiv,
Terje Vigen rode for barn og viv
over havet i åben båd!"
Hyklere!
Sier jeg.

2 kommentarer:

Fredrik Mellem sa...

Godt, godt, godt skrevet!

Jeg synes det er synd at det ikke kommer frem at også sentralborddamene i Europarådet, med sine langt mer beskjedne lønninger, heller ikke betaler skatt. Dette gjelder også ESA og flere andre organisasjoner der det også jobber nordmenn.

Problemet med skatt her er flere.
Ulikt skattenivå i de ulike opprinnelseslandene vil gjøre det vanskelig å fastsette et lønnsnivå som fungerer rettferdig for alle medarbeiderne i disse organisasjonene.

Så kunne man jo tenke seg at de alle skattet til det landet de jobbet i. Problemet med dette er at de andre traktatlandene vil finne det helt urimelig. Det landet som har vært så heldig å få organisasjonens sete til sitt land, har i utgangspunktet kommet i en veldig heldig situasjon. De andre traktatlandene vil neppe finne det særlig aktuelt at de også skal finansiere økte lønninger til medarbeiderne fordi vinneren av lotteriet også skal ha skatteinntekter fra medarbeiderne.

Alt dette VET selvsagt journalistene. De bare velger å ignorere det fullstendig. SKAMLØST!

Anonym sa...

Takk for en fabelaktig vittig blogg!