onsdag 29. september 2010

Sosialdemokratisk krise?

Det går skitt for sosialdemokratiske partier for tiden. Valgnederlag i Storbritannia og Sverige i år, et elendig resultat i Tyskland i fjor (en nedgang på mer enn 10 prosent), svak oppslutning i Danmark og Frankrike, tap av flertall i Australia – listen kan gjøres lengre. Norske meningsmålinger er heller ikke spesielt oppmuntrende, - Arbeiderpartiet har igjen under 30 prosent oppslutning og de to andre regjeringspartiene gjør det slett ikke bra.

På den andre siden har Høyre – som for nokså nøyaktig ett år siden hadde en ”nær døden” opplevelse – igjen kommet seg godt over 20-tallet. En del av framgangen har sikkert gått på bekostning av Fremskrittspartiet, men også det partiet virker solid plassert på 20-tallet. Sammen ville de to partiene fått flertall på Stortinget, hvis målinger var valg.

Ser vi over Atlanteren er samme trend i full utfoldelse. Det er faktisk mindre enn to år siden Barack Obama ble valgt til president, men nå tårner motgangen seg opp. Å si at høyresiden i USA er i vinden ville være en forsiktig formulering; - det er ytterste høyre, gjennom den såkalte ”tea-party”-bevegelsen som nå marsjerer fram og skaper storm, ikke bare for Demokratene, men også for nominasjonene i Det republikanske partiet, der etablerte politikere har måttet sloss for å overleve. Flere har tapt.

Under over alle undre: Sarah Palin er tilbake, sterkere enn noen gang! Med seg har hun et knippe av dypt konservative kvinner som Christine O'Donnell, Sharron Angle og Michele Bachmann. I samsvar med Palins egen språkbruk kalles de for ”Mama Grizzlies.” De har som mål å forsvare det ”ekte” amerikanske, og de tar lange skritt til høyre for sine allerede høyreorienterte menn: De vil ha USA ut av FN, de har ingen tro på klimaforandringer, de er motstandere av praktisk talt alle former for skatter og avgifter, de har null tillitt til offentlige velferdsordninger, de er motstandere av presidentens helsereform, de vil nedlegge det amerikanske utdanningsdepartementet og de fleste former for føderal regulering. De er mot våpenkontroll, mot abort og mot homofili. Men de er for dødsstraff.

Er det mulig? I 2010? Svaret er dessverre ja. Under kongressvalgene i november er det ventet at Republikanerne vil ta store jafs inn i ”sikre” Demokratiske posisjoner. Faktisk er det ikke umulig at Republikanerne vinner flertall både i Representantenes Hus og i Senatet, selv om det siste skal holde hardt. I så fall blir president Obama det amerikanerne kaller en ”lame duck” – et lett bytte for motstanderne. So much for ”change we can believe in.”

Kan vi takke finanskrisen for alt dette? Det er en besnærende tanke, men jeg tror den er litt for enkel. Finanskrisen var vel kjent da både det svenske og britiske sosialdemokratiet gikk på sine nederlag, og faktisk også da tyskerne vraket sitt sosialistparti i fjor.

Det finnes tre ”standard” teorier om sosialdemokratiet og økonomiske kriser (og her inkluderer jeg Demokratene i USA, selv om det er en forenkling): Den ene er at økonomiske kriser fører til økt oppslutning om sosialdemokratiske partier. Denne teorien er i alle fall nå grundig tilbakevist, jfr. valgene i Tyskland, Sverige og Storbritannia.

Den andre teorien er at sosialdemokratene selv er skyld i økonomiske tilbakeslag, som for eksempel da Thatcher overtok konkursboet etter Labour i 1979 eller da Høyre kunne danne regjering i Norge i 1981. En slik teori kan muligens forklare valgnederlaget til Labour i år, men igjen tror jeg det blir for enkelt. Finanskrisen var for eksempel ikke til videre hjelp for John McCain i kampen mot president Obama, og den forklarer uansett ikke det historiske nederlaget til det tyske sosialdemokratiet i fjor eller det svenske i år.

Den tredje teorien – som er en videreføring av den andre - er at sosialdemokratisk politikk oppleves som gammeldags, irrelevant eller til og med negativt i forhold til de aktuelle utfordringene. I USA startet ”tea-party”-bevegelsens framgang ikke bare gjennom debatten om en helsereform, men også på grunn av de omfattende støttetiltakene til bankvesenet og industrien som ble iverksatt nokså umiddelbart etter at krisen var et faktum (og delvis også før Obama overtok som president).

Det ble en debatt om ”Wall Street” versus ”Main Street” – om hvem som hadde skylden for finanskrisen og hvem som hadde mest behov for hjelp. Mange ble provosert av at bank- og finansvesenet kom seg mer eller mindre helskinnet gjennom krisen, mens millioner av vanlige mennesker fortsatt sliter med konsekvensene. I det siste har bankenes lønnsomhet økt og børsene i USA har lenge vist tegn på oppgang, men hva hjelper det en vanlig familie som har mistet både bolig og jobb? Tross alt var det skattebetalernes penger, og ikke minst framtidige skatteforpliktelser, som ble brukt til å løfte bankene og storindustrien ut av gjørma. ”Mama Grizzlies” mener at konk burde være konk; - null hjelp til banker og industri, det er bedre å la markedskreftene rydde opp.

I Storbritannia brukte både de Konservative og de Liberale samme type argumenter mot Labour. Rett nok var alle enige om at finanskrisen krevde ekstraordinære tiltak, men det var regjeringen under Labour som hadde bygget opp britenes eventyrlige statsgjeld. Hvordan kunne man da ha tillit til at de samme menneskene skulle være i stand til å finne en vei ut av uføret? Gordon Brown fikk bare nyte fruktene av resolutt internasjonal handling mot krisen i noen få uker før mange igjen begynte å stille spørsmål ved om han virkelig var den rette personen til å få kontroll med statsgjelden. Svaret kjenner vi.

Verken i Tyskland eller Sverige hadde sosialdemokratenes oppskrift på veien ut av krisen appell. De ble isteden grusomt nedstemt. Mens Norge skinner som en sol i et internasjonalt tåkehav av økonomiske problemer, vanker det ingen belønning til regjeringen fra norske velgere. Tvert i mot, også de rød-grønne i Europas mest velordnede økonomi må finne seg i en høyreside i sterk framgang. Du trenger svært lokale briller for å tro at denne framgangen bare skyldes spørsmålet om noen kraftledninger i Hardanger, for vi snakker i virkeligheten om en utvikling som går hele veien fra Australia, via Europa og tvers over det Nordamerikanske kontinentet.

Det er altså gode grunner til å spørre hva som skjer. Det finnes politikere som mener at så lenge alt går greit i økonomien vil resten ordne seg selv. Finanskrisen har vist oss at denne forestillingen er gal: I enkelte land har krisen vært til hjelp for sittende regjeringer, i andre land har den vært til hjelp for opposisjonen. Men først og fremst har finanskrisen forsterket en langsiktig utvikling som handler om svekkelse av de sosialdemokratiske partiene. Med andre ord: Nettopp de partiene som fokuserer på felles velferd og omsorg i krevende tider opplever tilbakegang når tidene virkelig blir krevende.

Dette er den nøtten som Ed Miliband og Jens Stoltenberg må knekke. Skal de få til det må de tørre å stille noen ubehagelige spørsmål. En av de som stiller slike spørsmål er den britiske filosofen og politiske kommentatoren John Gray. Han har maktet kunststykket med å gjøre seg upopulær i nær sagt alle kretser; blant liberale, blant konservative, blant sosialdemokrater, blant muslimer, blant kristne, blant sekulære humanister. Og grunnen er at han stiller plagsomme spørsmål ved våre mest fundamentale antakelser om hva det vil si å være politisk aktør, og om grensene for politikk.

Det er et hovedpoeng for Gray at begreper som ”utvikling” og ”framskritt” langt fra er trivielle. De blir misbrukt av politikken. Praktisk talt all politisk retorikk – og her er landsmøtetalen til Ed Miliband et godt eksempel – handler om en verden som går framover, der stadig flere problemer blir løst og der vi nærmer oss en tilstand der det nesten ikke finnes problemer igjen å løse. Bak denne retorikken ligger en antakelse om at verden nødvendigvis går ”framover.” Det er som med Hegel, - det finnes en ”fornuft” i historien, den har en linje, en logisk retning. Dette er vår europeiske arv.

Å stille spørsmål ved denne måten å gripe verden på er som å stikke en kniv i hjertet på sosialdemokratiet, tuftet som det er nettopp på tanken om fornuft og framgang. Likevel er det nødvendig. For hva om verden ikke er fornuftig, og historien ikke logisk? Hva om krigen i Afghanistan er håpløs? Hva om det aldri blir noen palestinsk stat, og derfor heller aldri fred i Midt-Østen? Hva om frihandelen stanser opp, og store økonomier som Kina, India og Russland satser mest på proteksjonisme og tollmurer? Hva om framtidens pensjons- og helseutgifter i industrilandene ikke kan bæres? Hva om det aldri blir noen klimaavtale? Hva om verken Russland eller Kina utvikler seg i demokratisk og liberal retning? Hva om den ”felles” innvandringspolitikken i EU bryter sammen, slik at utfordringene med integrering blir mangedoblet? Hva om verdien av toleranse og individuell frihet blir svekket? Hva om tillitten til rettsvesenet gradvis blir underminert, slik at flere begynner å ta seg til rette på egen hånd? Hva om FN blir enda mer redusert? Hva om samfunnene våre nettopp ikke integreres, men isteden utvikler seg til isolerte ”øyer” der folk ser på hverandre med fiendskap? Slik som bydelene omkring Paris, slik som bydelene i London, slik som bydelene i Los Angeles, slik som bydelene i Mexico City og Sao Paulo?

For John Gray er ”utvikling” tvetydig. Det er sant at moderne utvikling har skapt en bedre tilværelse for milliarder av mennesker. Men det er også sant at nazistenes jødeutryddelse var et helt moderne industriprosjekt og at Al-Quaeda ikke ville vært mulig uten avansert teknologi. Slik Gray ser det er islamsk fundamentalisme akkurat like moderne som troen på den liberale rettsstaten – de er begge ”moderne” prosjekter som forutsetter et bevisst valg i forhold til andre alternativer, og de har begge en ”moderne” tidshorisont fordi de antar at verden etter hvert skal bli et bedre sted.

Den åpne og stadig mer liberale verden som alle omfavnet på 1990-tallet, og som opplevde både Sovjetunionens sammenbrudd og framveksten av velstand i Asia, er nå erstattet med global finanskrise, enorme gjeldsforpliktelser og en evig angst for angrep fra terrorister. Samtidig fortsetter klimautslippene, reduksjonen av biologisk mangfold og utarmingen av verdens fornybare ressurser som vann og fisk.

Gray kan derfor ha rett i at historien ikke nødvendigvis går ”framover.” Han viser til at slaveriet ble opphevet i USA på midten av 1800-tallet, bare for å komme tilbake i ny form hos Mao, Stalin og Hitler i det forrige århundret. I Vesten kaller vi det nå for ”human trafficking,” men det handler om mye av det samme. Han viser til at verken de mest brutale overgrepene mot jødene fra det spanske kongehuset eller fra korsfarerne kan sammenlignes med nazistenes industrielle utryddelse. Han viser til at tortur av fanger – uakseptabelt etter rettsreglene etter første verdenskrig – nå har blomstret opp igjen, ikke minst i USA og Storbritannia. Han viser til at det er flere land og delstater (i USA) i dag som tillater dødsstraff enn det var i 1945. Han viser til at det finnes stadig flere eksempler på anti-liberale demokratier – og mislykkede demokratier – i Algerie, i Russland, i Venezuela, i Irak og Iran. Og ikke minst peker han på det håpløse prosjektet det er å skulle ”skape demokrati” i samfunn som slett ikke har tradisjoner for dette; som i Irak og Afghanistan.

Ideen om ”framskritt” er derfor vel verdt å diskutere, men den diskusjonen er ekstra krevende for en politisk bevegelse som nettopp har tanken om kontinuerlig forbedring som første premiss. Både i konservatismen (etter Edmund Burke) og liberalismen (etter John Stuart Mill) finnes det et visst måtehold på politikkens vegne, - tenk for eksempel på diskusjonen om ”negativ” og ”positiv” frihet. Men slik er det ikke i sosialdemokratiet – her kan ”utviklingen” bare gå en vei, det kan bare gå framover og oppover, verdigrunnlaget er så rotfestet i arbeiderklassens behov for velferd at resten systematisk har blitt satt til side.

Men nå når arbeiderklassen ikke lenger eksisterer som politisk aktør, og når de nasjonale virkemidlene for fordeling har mistet mye av sin kraft, er tiden ute for sosialdemokratiet. Resten er løftepolitikk, og den blir raskt dobbeltmoralsk fordi systemene våre ikke går rundt uten billig arbeidskraft fra utlandet – verken i helsevesenet, i tjenestesektoren eller i landbruket. I Norge setter vi i økende grad våre egne 20-åringer på uføretrygd. Slikt blir det ikke noen arbeiderklasse av, men heller en stor klasse av mennesker som utvikler et paternalistisk forhold til velferdsstaten. Det samme skjer i andre europeiske land, og dermed får John Gray et ekstra poeng når han sier at sosialdemokratiet i dag er en ideologi uten en historisk aktør. Arbeiderklassen har enten blitt middelklasse eller trygdemottakere. Det er andre som gjør jobben, - billigere og noen ganger bedre.

Ser vi stort på det er vi som samfunn på jakt etter et nytt lim som kan holde oss sammen. Bare delvis kan vi satse på våre historiske røtter, og på en ideologi som forteller oss at alt ”nødvendigvis” vil bli bedre. Som politisk filosof er John Gray temmelig beskjeden; han peker på to kjerneverdier for samfunnet: Trygghet og toleranse. Begrunnelsen for det første finner han hos Thomas Hobbes, begrunnelsen for det andre hos John Stuart Mill. Begge var usedvanlig radikale for sin tid, men de var også oppmerksomme på politikkens grenser. Kanskje vi kan finne noe her som gjør sosialdemokratiet til noe annet – og mer – enn en maskin som stadig produserer en endeløs strøm nye løfter?

2 kommentarer:

Bjørnehiet sa...

Som alltid en fornøyelse å følge din skarpe penn, Tom, mange gode snakkis-punkter du tar opp her. En ting du er innpå men ikke går i dybden på er det jeg tenker på som referanse-bortfall eller uklare kartreferanser. Til en viss grad er politikken avhengig av konsensustenking. Det at man føler seg mest i varmen i en eller annen retning og velger å akseptere kantene. Dette gir den tydelige venstre-sentrum-høyre aksen som selvsagt fortsatt har sin berettigelse, men samtidig er det et veldig tydelig trekk at både på personnivå og på velgernivå så blir det vanskeligere og vanskeligere å artsbestemme både personer, meninger og ikke minst divergerende meninger. Hadde Einar Gerhardsen blitt født i dag så er det min ærbødige påstand at han hadde ikke blitt det fyrtårnet han var - mest fordi kartet er både mer lettlest men også samtidig mer innviklet og kompleks. Det tradisjonelle sosialdemokratiet har i alle år hatt fellesskapet som bærende ide, når fellesskapet er så mangeslunget som idag så virker ikke de enkle og samlende slogans så godt lenger. Det er de mindre, mer detaljerte og spesifike interesser som dominerer det politiske bildet. Og med det velgerflykt og ustabilitet hva gjelder de tradisjonelle partilinjene.

Er dette et problem? Tja, det tror jeg egentlig ikke, men de tradisjonelle blokktanker sin tid tror jeg er forbi og derfor tror jeg bestemt at for eks S i sverige kan glemme å komme tilbake til fordums storhet.

Tom Sudmann Therkildsen sa...

Takk for kommentar. Vel, dette er jo vanskelige spørsmål og for min del er jeg f.eks. ikke enig i alt det John Gray skriver om. Likevel tror jeg det er nyttig å ta en pust i bakken innimellom for å se om kart og terreng stemmer. Å komme opp med en samlende politikk som virker relevant for store velgergrupper har blitt mer krevende - det har du nok rett i. For min del tror jeg tiden er over for tradisjonell løftepolitikk, og hvis det er rett blir jo spørsmålet hva politikerne skal samle oppslutning om i steden. Jeg husker for noen år siden en partikollega som ville gå til valg uten ett eneste nytt løfte, bare løfte om å gjennomføre det som allerede var vedtatt. Allerede den gangen syntes jeg tanken var spennende, men han ble jo sett på som en tulling...