Bør statsminister Stoltenberg gå av?

22. juli-kommisjonen har levert en rapport med solid kritikk av en rekke forhold knyttet til fjorårets terrortragedie i Oslo og på Utøya. Kritikken går i flere retninger, men det er vel rimelig å si at særlig politiet og enkelte politisk ansvarlige statsråder har fått hardest medfart.

Rapporten var sikkert smertefull å skrive, og den er smertefull å lese. Kortversjonen er at menneskeliv gikk tapt som følge av sommel, misforståelser, mangelfull oppfølging av eksisterende planer og mangelfullt lederskap på en rekke nivåer – helt opp til topps. Som Andreas Wiese skrev i Dagbladet: Mye gikk galt den 22. juli fordi vi var så dårlig forberedt dagen før. Ja, egentlig alle dager før.

For pårørende og etterlatte er trolig det beste som kan sies om rapporten at 22. juli-kommisjonen gir svar på mange spørsmål. De skjebnesvangre hendelsene er grundig kartlagt. For øvrig er det liten trøst og støtte å hente fra selve rapporten.

De groteske myrderiene i fjor sommer har skapt behov for læring og endring på en lang rekke områder, slett ikke bare når det gjelder politi og sikkerhet. Målsettingen om «demokrati og åpenhet, men ikke naivitet» skal nå fylles med innhold. Da handler det faktisk mye om kultur. Som kommisjonen selv skriver:

«Etter kommisjonens mening handler disse lærdommene i større grad om ledelse, samhandling, kultur og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg.» 

Hva skal konsekvensen være for vår politiske kultur? Bør Regjeringen gå av, rett og slett fordi vi vet at så mye sviktet da den satt med ansvaret? Mange mener det. VG mener det handler om anstendighet. Kristin Clemet mener det handler om å sette en standard; - å ha ansvar for en så alvorlig hendelse må få andre konsekvenser enn at Regjeringen bare fortsetter som før. Aslak Bonde skriver i Morgenbladet:

«Dersom det aller mest hadde vært systemfeil og/eller menneskelig svikt som ble avslørt, ville jeg ha ment at Stoltenberg tok best ansvar ved å bli sittende. Men kommisjonen sier eksplisitt at det har vært en kultursvikt. Når planer ikke er fulgt, når øvelser ikke er tatt på alvor og når vedtak om nødvendig terrorsikring blir trenert i opptil 13 år, da skyldes det selvfølgelig at mange mennesker ikke har tatt jobben sin på alvor, men det skyldes også at sjefene lar det skje. Når det setter seg en ukultur i en organisasjon eller en bedrift, er det nesten alltid nødvendig å rydde fra toppen. Alt annet vil bli oppfattet som så urettferdig at ukulturen vil bli forsterket.» 

Kjernespørsmålet er med andre ord hva det betyr å ha politisk ansvar, gitt de sterke konklusjonene som 22. juli-kommisjonen har kommet fram til?

Slik jeg ser det er det langtfra åpenbart at Regjeringen bare skal fortsette. Et slikt valg må begrunnes. Jeg kan forstå argumentene om at det å ha øverste politiske ansvar i en så alvorlig sak må få konsekvenser, til tross for at det ikke eksisterer noen parlamentarisk situasjon som tilsier en avgang eller noe «folkekrav» om at Regjeringen må gå.

Statsministeren har selv vært veldig tydelig på sitt eget ansvar fra første stund. I en viss forstand er dette en selvfølge, men det må også bety noe i praksis. Det er slike praktiske konsekvenser mange nå etterspør.

Det er ulike syn på Regjeringens handlinger i tiden etter 22. juli 2011. Jeg mener at både statsministeren og resten av Regjeringen har demonstrert en klar vilje til å få kartlagt alle faktiske forhold omkring terrorhandlingene, inkludert forhold som måtte være «ubehagelige». Jeg tror ikke det går an å hevde at Regjeringen bevisst har forsøkt å unngå kritikk etter hendelsene, selv om det naturligvis går an å mene at enkelte spørsmål kunne vært fulgt opp på en bedre måte.

Noen har ment at det ble ventet for mye på rapporten fra 22. juli-kommisjonen, men viktige tiltak er allerede gjennomført. Den 15. juni la Regjeringen også fram en egen stortingsmelding om samfunnssikkerhet, der foreløpige erfaringer fra 22. juli er spesielt omtalt i et eget kapittel. På flere områder er det forslag om endringer, nye programmer og nye investeringer. Regjeringen har altså ikke «sittet stille» og ventet på at 22. juli-kommisjonen skulle bli ferdig.

På den andre siden ville det heller ikke vært rett å foregripe kommisjonens rapport. Verdien av rapporten er jo at den trekker opp en helhetlig ramme for å forstå – og lære av – de grufulle hendelsene fra i fjor sommer. Dermed får selv små detaljer større mening, og forhold som kan virke banale blir i virkeligheten ytterst dramatiske. Rapporten skal selvsagt diskuteres på sine egne premisser, og ikke på grunnlag av politiske konklusjoner som er trukket på forhånd.

I sin artikkel gjør Aslak Bonde et skille mellom det han kaller «systemfeil» og «kultursvikt». Dersom vi særlig har å gjøre med det første mener han at statsministeren kan ha grunner til å fortsette i jobben, og slik demonstrere sitt ansvar. Systemfeil kan antakelig rettes opp uten altfor store problemer. I det andre tilfellet er det snakk om å etablere en helt ny kultur. Det er en vesentlig større oppgave, og da er det nødvendig å gå av for å gi troverdighet til en langt mer komplisert prosess. Oppryddingen må da starte på toppen, skriver Bonde.

Andre legger mest vekt på selve det å ha ansvar. I organisasjonslivet, næringslivet og i politikken er det å gå av den mest tydelige formen for markering av ansvar vi kjenner – hva enten det skjer frivillig eller ikke. I begge tilfeller er det snakk om tillit. Tillit som enten er tapt, eller som oppleves som ufortjent. 

Spørsmålet om synlige konsekvenser er i mine øyne mer direkte «politisk» enn Bondes nyansering mellom system- og kultursvikt. Det er også et sterkere argument. En politiker kan ha masser av tillit og troverdighet og likevel være ute av stand til å endre en kultur. Samtidig kan et tillitsbrudd være så alvorlig at det ikke hjelper om man er i stand til å rette opp eventuelle systemfeil i ettertid. 

Statsministerens avgang er selvsagt noe han må beslutte selv. Mitt poeng er at det er en tung beslutning enten han bestemmer seg for å gå eller å sitte. Etter den krystallklare konklusjonen fra 22. juli-kommisjonen vil ingen ting være som før uansett. Aldri før har spørsmålet om politisk ansvar blitt stilt på en så dramatisk måte.

Velger han å gå av vil det være en klar markering av politisk ansvar, men samtidig vil arbeidet med gjennomføringen av kritiske endringer bli overlatt til andre. Kritikken mot den øverste politiske ledelsen i landet vil automatisk få ny adresse. Vi vil få en del politisk rot, i tillegg til at mange vil mene det er urettferdig at nettopp statsministeren skal gå; - gitt den innsatsen han har gjort i tiden etter terrorangrepet.

Velger han å sitte vil han ha styring med den videre prosessen, men han vil samtidig være utsatt for kritikk for at han ikke trakk nødvendige konsekvenser av rapporten. Da kan det gå på legitimiteten løs. 

Slik kritikk kan bare møtes ved å vise sterk handlekraft. Et valg om ikke å gå av trenger noe mer enn en klar begrunnelse, det trenger også helt konkrete tiltak som demonstrerer verdien av å sitte. For selv om det ikke er «uanstendig» å bli sittende (jfr. VG) har både statsministeren selv og 22. juli-kommisjonen lagt forventningene til oppfølgingen av rapporten svært høyt.

Aslak Bonde argumenterer i sin artikkel for at dersom ikke statsministeren går av så vil det bli oppfattet som svært urettferdig om andre skulle miste jobben. Men noe av poenget med å fortsette må nettopp være å ha myndighet til å gjennomføre nødvendige endringer – inklusive endringer på personnivå. Det kan ikke være slik at statsministeren ikke kan gjøre slike endringer dersom han selv ikke går av (i hvilket fall han ikke vil kunne gjennomføre noe som helst).

Det finnes ingen enkle veier forbi de dramatiske, men svært så tydelige konklusjonene i rapporten fra 22. juli-kommisjonen. Ikke for Regjeringen, men heller ikke for andre. Alvoret som hviler over de ufattelige hendelsene den 22. juli i fjor kommer til å prege oss for alltid. Men tiden for å demonstrere ansvar og vilje til læring er faktisk fortsatt knapp.