tirsdag 7. august 2012

Et fly! Nei, en fugl! Nei, en humle! Nei, en valuta! Euro!

Mario Draghi (ECB): Euroen er som en humle
Det blir fort kluss i forholdet mellom økonomi og politikk.

På den ene siden har vi politikere som ønsker å oppheve økonomiske tyngdelover, og som bruker mer penger enn hva godt er. De forutsetter at økonomien alltid underlegger seg politikken, selv når politikken er økonomisk uklok. De tar feil.

På den andre siden har vi økonomiske aktører som steller i stand finansiell uro. Private aktører som låner og bruker for mye, finansakrobater som lager «bobler» og gjør massive feilinvesteringer. Da må markedet be politikerne om hjelp.

Stort sett kan vi si at økonomien og politikken har det til felles at begge helst ser at den andre rydder opp når noe går galt.

Men det blir stadig vanskeligere fordi økonomien – og særlig finansøkonomien – er fullstendig internasjonal, mens politikken fortsatt utspiller seg innenfor og mellom nasjoner. I følge professor Arne Jon Isachsen er verdien av derivater i verdipapirmarkedene rundt 360 billioner dollar, tilsvarende 5-6 ganger verdien av verdens samlede produksjon i løpet av ett år. Det er veldig mye penger, og de fyker omkring i verdensøkonomien raskere enn du kan sende en melding på Twitter.

Dette er ikke penger som brukes til investeringer i håndfast virksomhet; til å bygge båter, broer, veier eller datanettverk. I stedet brukes de til veddemål; veddemål om finansielle størrelser, valutakurser, råvarepriser, børskurser og rentenivåer. I tillegg lages det selvfølgelig veddemål om veddemålene, og nye veddemål om disse veddemålene igjen. Verdens «veddemålsøkonomi» er med andre ord betydelig mye større enn realøkonomien, den delen av virkeligheten som handler om at folk går på jobb og gjør noe eller i butikken og kjøper noe.

Når finansøkonomien (veddemålsøkonomien) gjør veddemål om størrelser som er viktige i realøkonomien er det fare på ferde. Ett eksempel kan være spekulasjon mot en valutakurs. Et annet kan være spekulasjon mot rentenivået på bestemte statsobligasjoner (som greske, spanske eller italienske i disse dager). I realøkonomien kan det gå opp eller ned, men i finansøkonomien kan det gå opp når det går ned, og det kan gå ned når det går opp. Dårlige nyheter for en finansminister kan være strålende nytt for en valutaspekulant. Så lenge det finnes en margin er det noe å spekulere om, - det spiller ingen rolle om marginen er positiv eller negativ.

Den internasjonale finansøkonomien lever mer og mer sitt eget liv, i fullstendig globaliserte nettverk. Det finnes praktisk talt ingen reguleringer. Slik er det verken med politikken eller realøkonomien, som på en helt annen måte er forankret institusjoner og sosiale realiteter. I et demokrati er både politikken og realøkonomien avhengig av mennesker som noen ganger kalles velgere, andre ganger forbrukere og atter andre ganger skattebetalere.

Mellom disse gruppene er det betydelig overlapp, selv om den gruppen som netto bidrar til fellesskapet blir stadig mindre i forhold til de to andre. Det er i seg selv bekymringsfullt. Vi kan likevel slå fast at enten det er politikerne eller markedet som roter ting til, så er det stort sett vanlige mennesker det går ut over: Vanlige mennesker som enten betaler sin skatt eller som er blant millioner som søker etter en jobb, eller som er avhengige av offentlige ytelser for å få hverdagen til gå rundt.

Det er viktig å huske på dette fordi det noen ganger kan se ut som finans- og gjeldskrisen handler om sentralbanker, finansspekulanter og økonomiske eksperter som uttaler seg i hytt og pine. Det gjør den ikke. Finans- og gjeldskrisen handler – som alle andre tilsvarende kriser – om helt vanlige mennesker.

Selv finansindustrien har sine motvillige koblinger til politikk og til virkelighetens verden. Og disse koblingene blir synlige nettopp når noe går galt. For en vanlig lønnstaker kan det være hipp som happ om det var regjeringen eller styret og direktørene i landets største banker som sviktet. Regningen for tabbene har likevel samme adresse – og den står på postkassen til landets skattebetalere. 

Så kan regninger skyves en del omkring før de endelig må betales. Og det er denne øvelsen finansvesenet og det politiske systemet i industrilandene driver med akkurat nå. Dels handler dette om forsøk på fraskrivelse av ansvar, og dels handler det om like uanstendige forsøk på å overlate regningen til andre.

Det er lett å glemme, men en gang i tiden representerte finansnæringen faktisk en form for samfunnsnyttig virksomhet. Det var minnene om den tiden som fikk regjering etter regjering til å bla opp med skattebetalernes penger for å redde bankene fra den krisen de selv hadde skapt i 2008. Tanken var at samfunnet ikke kunne klare seg uten banker, avanserte finansielle instrumenter og internasjonale finanshus. Hvis ikke pengene fikk flyte fritt, på bankenes premisser, ville alt stoppe opp. Slik var antakelsen.

Operasjonen ble senere kalt «The Big Bailout», og i USA ga den høyresiden mulighet til å gi president Obama skylden for åtte år med republikansk vanstyre. Ufortjent og vanskelig å forstå, men likevel. Plutselig var Obama og demokratene blitt høye beskyttere av Wall Street, mens et skrekkabinett av republikanske presidentkandidater tilsynelatende stod sammen med vanlige amerikanere og skrek etter nye jobber og kutt i offentlige utgifter. Et perfekt rollebytte, hvis man sympatiserer med USAs høyreside. Det gjør ikke jeg.

Obama gjorde det han mente var rett, og fulgte opp den redningsaksjonen som president Bush allerede hadde innledet. Det ville trolig enhver president ha gjort. Og selvsagt var det nødvendig å redde viktige deler av den finansielle infrastrukturen. Vi er tross alt et stykke unna det pengefrie samfunn. Men feilen var at bankene – med noen viktige unntak – stort sett slapp unna med tabbene og veddemålene sine. Det gjorde ikke millioner av vanlige folk. De måtte betale prisen, og mistet både jobb og hjem. Det er dette økonomene kaller moral hazard; å ta risiko på andres bekostning. Nå risikerer Obama å tape valget for en person som selv visstnok ikke har betalt skatt på ti år, men som er en kløpper i å benytte seg av avanserte banktjenester. Verden er urettferdig.

Også i Europa var kloke hoder enige om at bankene måtte beskyttes. I stedet for å ta tap i banksektoren mente lederne i euro-landene at det var bedre å låne mer penger til de som fra før av ikke greide å betale for seg. Dette kan synes som en litt merkelig logikk, men så virket det da heller ikke. Etter hvert måtte bankene på banen og ta noen tap.

Men selv ikke det hjalp. Krisen utvidet seg, og omfatter nå store økonomier som Italia og Spania. Begge land må stå skolerett og overbevise markedene om at de er i stand til å betjene nye lån – som de er avhengige av. Og mens markedene foreløpig er villige til å kaste penger etter land som Tyskland og USA (som begge har betydelig statsgjeld), må landene i Sør-Europa betale skyhøye renter på lånene sine. Så høye at det rett og slett ikke er holdbart. Finansøkonomien har igjen solid balletak på politikken.

Debatten om framtidens euro handler om hvordan regningen for politikernes og bankenes feilvurderinger skal plasseres hos de eneste som kan betale: Europas skattebetalere. Problemet er dette: Skattebetalerne i de landene som har størst betalingsproblemer vil ikke greie å betale sin gjeld med de rentene som «markedet» (les: bankene) mener må kreves. Det er utenkelig å finne noen løsning på krisen uten at også andre land bidrar på en eller annen måte. Men hvordan kan dette best skje?

Min påstand er at dette er en politisk nøtt, mye mer enn den er økonomisk. Det økonomiske svaret er nemlig åpenbart: Alle land i eurosonen må bidra til å få gjeldssituasjonen i de mest utsatte landene under kontroll. De må ikke bidra like mye, og de tyngste byrdene vil nødvendigvis ligge hos de landene som har viklet seg inn i de største problemene. Men at alle må bidra kan det ikke være noen tvil om. Heller ikke i Berlin eller Helsinki. Dette er hva vi i andre sammenhenger kaller en ubehagelig sannhet. 

Men mange velgere – og dessverre altfor mange politikere og økonomer – lever fortsatt i merkantilismens tidsalder. De forstår ikke at i en globalisert verden er det nytteløst å samle opp store handelsoverskudd, hvis prisen er at veksten blir borte og framtidens markeder ødelagt. Dette gjelder særlig når man har ett felles marked og en felles valuta. Det er nødvendig å minne om innsikten fra Adam Smith: Det er ikke store handelsoverskudd som skaper vekst og velstand, det er den kontinuerlige produksjonen av noe som noen har bruk for - på en mest mulig effektiv måte.

I diskusjonen om gjeldskrisen og euroen er det særlig tre ulike scenarier og resonnementer som har fått oppmerksomhet:

  • I det ene betales gjelden enkelt og greit gjennom økte skatter og reduserte utgifter i de mest gjeldsrammede landene. Hvis dette blir for tøft, kan gjeldsnasjonene få litt ekstra lån på veien. Det lages ulike «pakker», og det føres kontroll med at det enkelte land leverer tilstrekkelig store kutt i sine offentlige utgifter samtidig som skattene økes. Isolert sett øker dette gjelden i de aktuelle landene, men det gir samtidig en viss beskyttelse av de som har lånt ut penger. Dette er den modellen som er forsøkt så langt, og som på ingen måte har bidratt til løse krisen. Om noe, har den ført til enda større krise, fordi den bygger på sviktende forutsetninger om gjeldsnasjonenes betalingsevne. 
  • I det andre scenariet går euro-samarbeidet i oppløsning. Hellas, Spania, Portugal, Italia, samt muligens flere andre land, går tilbake til nasjonale valutaer. Gitt deres økonomiske situasjon vil de nye valutaene ha lav verdi sammenlignet med euroen, noe som gir konkurranseevne og muligheter for ny vekst. På den andre siden vil de samme landene bli utstyrt med en vanvittig høy gjeld, som nå er notert i den nye og svakere valutaen. Det som var vanskelig under euroen blir nå helt umulig. Resultatet vil være en garantert nedsmelting av europeisk økonomi, og trolig også av økonomien i andre OECD-land med høy statsgjeld som Japan og USA. Da er veien kort til et sammenbrudd i verdensøkonomien. 
  • I det tredje scenariet innser man at i Europa er det stort sett slik at den enes tilbud er den andres etterspørsel. Eurolandene er hverandres største handelspartnere. Skulle den ene delen svikte (f.eks. etterspørselen) så går det ut over den andre (produksjonen). Når Tyskland har handelsoverskudd er det fordi andre land har underskudd. Euroen og det lånefinansierte forbruket i Sør-Europa har tjent eksportland som Tyskland og Finland godt. Å kvele Europa i sør har i et slikt perspektiv lite for seg, fordi det får tilbakevirkende kraft. Dette er allerede i ferd med å skje; krisen beveger seg uvegerlig nordover. Et Spania og Italia som ikke kjøper nye biler er dårlig nytt for tysk industri. Og en svak tysk økonomi får igjen konsekvenser for Norge. Und so weiter. 

I Bergens Tidende for 3. august uttaler de to økonomiprofessorene Ola Grytten og Steinar Holden seg om scenarier som ligner litt på de jeg har nevnt. Grytten tror på en delvis oppløsning av euroen, mens Holden mener dette er «svært lite realistisk.» For sin del tror Holden det mest sannsynlige er at Hellas forblir et euro-land, og at man finner en slags felles løsning for hele euro-området, selv om den kanskje ikke blir mer enn halvgod. Jeg er enig med Holden.

Gjeldskrisen er ikke bare et resultat av at noen har lånt og brukt for mye penger. Den er også et resultat av at noen har vurdert risikoen feil, og lånt for mye ut. Og den er et resultat av store konstruksjonsfeil ved selve euroen. Disse feilene har både landene med overskudd og underskudd utnyttet så godt de kunne. Nå er det over, men regningen for feilene hører ikke bare hjemme hos underskuddslandene. 

Blant de som minner om dette er det prestisjetunge «Institute for New Economic Thinking» (INET), en tenketank med ambisjon om å «tilpasse» økonomifaget til dagens globale virkelighet. Den 23. juli publiserte instituttet et dokument der det bl.a. heter:
“We believe that as of July 2012 Europe is sleepwalking toward a disaster of incalculable proportions. Over the last few weeks, the situation in the debtor countries has deteriorated dramatically. The sense of a never ending crisis, with one domino falling after another, must be reversed. (..) This dramatic situation is the result of a euro zone system, which as it is currently constructed, is thoroughly broken. The cause is a systemic failure that exacerbated a boom in capital flows and credit and complicated its aftermath after the boom turned to bust. It is the responsibility of all European nations that were parties to its flawed design, construction, and implementation to contribute to a solution.” 
Jeg mener INET har rett når de sterkt understreker at gjeldsproblemene faktisk er et felles problem for alle euro-landene:
«Deepening recessions and high unemployment are tearing at the social fabric in the deficit countries and causing enormous and avoidable human suffering. Alleviating this suffering should be the first priority of euro zone policymakers. Moreover, the sense that there is no end in sight is undermining public support for fiscal adjustment and structural reform and fuelling capital flight. At the same time, growing crisis-related liabilities and a view that reform in the deficit countries will only succeed under pressure have undermined public support in the surplus countries for a stepped-up crisis response. Rising adjustment fatigue in the south has been matched by increasing support fatigue in the north.» 
Det er ikke lenger interessant å diskutere hvordan euroen burde vært konstruert, eller hvordan feilene som førte fram til dagens krise burde vært unngått. Det er snø som falt i fjor. Europa trenger mer enn bedrevitenhet. Hva det gjelder nå er å utvise politisk lederskap som reduserer usikkerheten og får fart på europeisk økonomi igjen. Jeg er langtfra alltid enig med Economist, men slutter meg gjerne til følgende fra en artikkel den 28. juli:
«Spain’s nightmare is a symptom of what is wrong with the entire euro zone. As the months drag on, the crisis is deepening. Europe’s leaders have asked the world to trust that they will do what it takes to save the euro. They have also pleaded for more time to sort out the mess. Their task is indeed immense, but as they disappear to their chateaux and beach villas, trust is draining away and time is not their friend. (...) Ultimately, as we have argued, a solution requires the currency’s members to draw on their combined strength by mutualising some debt and standing behind their big banks. But alongside greater federalism, Europe also needs to do something about growth. Moderating austerity programmes is a priority (Spain shows how self-defeating they can be), but so is pursuing the structural reforms to set entrepreneurs free.» 
Så langt har vi nesten bare fått høre at valget står mellom fullt sammenbrudd i euroen eller full politisk integrasjon i EU. Logikken skal liksom være at problemet derfor er uløselig. Men er det sant? Ikke i følge INET. Ikke i følge Economist. Og heller ikke i følge den ustoppelige Paul Krugman, selv om han er usikker på utfallet. Men en ting alle er enige om, er at det nå haster med å legge en troverdig oppskrift på bordet. En annen ting de er enige om er at svaret på krisen ikke ligger i Athen, Madrid eller Roma. Den ligger knapt nok i Brussel, men i Berlin. I Dag og Tid for 3. august skriver Paul Krugman:
«Kva kan snu om på denne farlege situasjonen? Svaret er rimeleg klart: Regelmakarane er nøydde til A) å gjera noko som kan få ned lånekostnadene til Sør-Europa, og B) gje Europas debitorar same høve til å eksportere seg ut av problema som Tyskland fekk i dei gode åra – altså å laga ein boom i Tyskland tilsvarande boomen i Sør-Europa mellom 1999 og 2007.» 
Tiden har med andre ord kommet for å legge merkantilismen bak seg, hvilket er i Tysklands egen interesse fordi et Europa i økende ubalanse også truer tysk økonomi og velferd. Det er fristende for tyske politikere å tenke motsatt, og gudene skal vite at de politiske systemene i underskuddslandene har behov for kraftig fornyelse. Men det hjelper ikke tysk økonomi på lang sikt om landene nord for Middelhavet har politiske ledere med plettfri moral, dersom økonomien deres ligger i ruiner.

Altså kan Mario Draghi – sjefen for Den europeiske sentralbanken – fortsatt bli dagens mann. Med litt tysk velvilje kan han starte arbeidet med å redusere lånekostnadene for de mest utsatte landene gjennom å kjøpe statsobligasjoner til under markedsrente. Deretter kan den store oppvasken fortsette: Med reformer i banksektoren, reformer i næringslivet, reformer i skattesystemene, og reformer i institusjonene på euro-nivå og i EU. Akkurat nå handler kampen om å få snudd fortegnet fra minus til pluss så snart som mulig.

Det skal ikke mye optimisme til før en positiv utvikling kan få fotfeste. Vi vet av erfaring at kriser kan snus. Slik at vi igjen kan få høre humla suse.

1 kommentar:

FINANCE 4ALL sa...

Söker du att förbättra din befintliga verksamhet? Vill du starta en ny? Är du i behov av en finansiär? Behöver ett lån av någon anledning ?? FreemanFinance är äntligen här för att lösa alla dina ekonomiska problem som vi erbjuder garanterade lån till intresserade låntagare, våra tjänster är mycket snabb och 100% tillförlitlig så detta är ett gyllene tillfälle på din tröskel att äntligen få den drömmen lån av er och lösa alla dina finansiella problem ..

Kontakta oss idag via e-post för snabb svar ..
E-post: Freemanloanfinance@Gmail.com , Freemanloans@hotmail.com
www.freemanfinance.webs.com

Tveka inte längre eftersom du är bara ett meddelande från att få din dröm lån ..