Nå er de to store partilandsmøtene over. I ren begeistring over det som ser ut som et vellykket landsmøte for demokratene, og et tilsvarende mislykket møte for republikanerne, er det fristende å utrope Barack Obama til vinner av presidentvalget.
Fristende, men dumt. Og i alle fall svært risikabelt. For valget er enda en god del uker unna, og det er virkelig sant at her kan «alt» skje i den tiden som gjenstår. Jeg skal derfor ta alle mulige forbehold, først og fremst for å beskytte mitt eget rykte. Jeg har tatt kraftig feil før, og vil sikkert gjøre det igjen. Så er det sagt.
Likevel; litt moro skal man jo ha, så her er mine argumenter for hvorfor Obama ikke bare vinner, men hvorfor Romney kommer til å gjøre et historisk dårlig valg.
Det første argumentet er knyttet til republikanernes budskap ved valget. Det forekommer meg å være for tynt, for negativt og uten bred folkelig appell. Å spille på misnøye – særlig høy arbeidsløshet – kan ta partiet et stykke på vei, men jeg tror ikke det er nok til at folk vender seg i store skarer til Romney/Ryan.
Til det trengs noe mer; en visjon, en moralsk plattform som handler om mer enn sosial konservatisme, en felles ambisjon for samfunnet og framtiden. Men republikanernes landsmøte viste med all tydelighet at dette er temaer som den «nye» høyresiden ikke evner å snakke om.
Budskapet deres er jo det stikk motsatte: Det handler om hvor lite amerikanerne skal gjøre for hverandre, og hvor viktig det er å dyrke de vellykkede individene i en tid som skriker på samhandling og felles innsats. Ingen kan være tilhenger av kostbart byråkrati, men republikanernes nærmest hatefulle innstilling til alt som smaker av offentlig sektor (minus forsvaret) virker nesten irrasjonell.
Min første merknad er altså at republikanernes ensidige skattefrykt, negative og individualistiske profil nok kan mobilisere en del misnøye, men langtfra nok til å vinne presidentvalget. Selv uten å være tilhengere av en kjempestor offentlig sektor (noe USA slett ikke har), er det mange nok amerikanere som ser verdien av å løse enkelte oppgaver i fellesskap. Jeg tror tekannen til Tea Party bevegelsen for lengst har blitt kald. Det er for mange uløste oppgaver i det amerikanske samfunnet.
Mitt andre argument er knyttet til valget av Paul Ryan som visepresidentkandidat for republikanerne. Det var ikke et klokt valg. Det finnes sikkert flere grunner til å ha respekt for Paul Ryan, men faktum er at hans berømte «budsjettalternativ» for 2012 og 2013 skremmer minst like mye som de frister.
Allerede den første utgaven skapte problemer for lokale republikanske kandidater, som hadde vansker med å forsvare omfanget av kutt og skattelettelser som er Ryans varemerke. Det har ikke blitt lettere med tiden, og etter at Romney valgte Ryan til parhest har de to brukt en del krefter på å bygge avstand til Ryans opprinnelige forslag.
Problemet er bare at republikanerne har stemt for Ryans budsjettforslag i Kongressen to ganger allerede. Og da er det ikke så lett å selge forslagene som «akademiske øvelser» eller «tankeeksperimenter».
Ryan er (eller var) fast bestemt på å redusere den føderale gjelden kraftig. For å få til dette foreslo han svære kutt i de føderale velferdsordningene (helse og pensjoner), men han kuttet også i utgiftene for å sikre finansiering av ytterligere skattelettelser. Hans politiske prosjekt kretser rundt en tanke om å sette et fast, øvre tak på offentlig sektors andel av BNP – helt uavhengig av hvilke oppgaver offentlig sektor skal løse.
Denne dogmatikken får naturligvis problemer i møte med ting som utgifter til krig (Irak, Afghanistan), en aldrende befolkning, dyrere helsetjenester og krav til høyere standarder på offentlige tjenester. Da setter Ryan matematikken foran den politiske virkeligheten, men der har han nok ikke velgerne med seg. Dette vet både Ryan og Romney svært godt, hvilket er grunnen til at de plutselig har blitt opptatt av å snakke om noe annet enn de voldsomme kuttene som var en vinnersak for bare noen måneder siden.
Så langt har ikke den øvelsen overbevist, og jeg tror Romney skal få slite hardt med å forklare Ryans budsjettopplegg hele veien fram til valget.
Grunn nummer tre: Amerikanske velgere har faktisk en viss hukommelse. Akkurat som mange vil huske Obamas løfter fra fire år siden – og vil være skuffet over alt som ikke er gjennomført – er det også mange som vil huske åtte år med republikansk styre før den tid, og hvordan president Bush kjørte skuta fullstendig på grunn. Med en uskjønn blanding av deregulering og overforbruk. Republikanernes oppførsel de siste fire årene i Kongressen er heller ikke spesielt mye å skryte av.
Dette er viktig, ikke fordi folk blander sammen Bush med Romney, men fordi Romneys økonomiske oppskrift er tilnærmet identisk med den til Bush (og Paul Ryan). Skattelettelser, skattelettelser, skattelettelser. Ja, dette er faktisk det eneste vi har greid å lære om republikanernes økonomiske opplegg de siste ukene, og denne trøstesløse ensidigheten kan sikkert appellere til mange, men ikke mange nok.
Som en fjerde grunn vil jeg trekke fram personlige egenskaper ved kandidatene. Her skal vi selvsagt være forsiktige. For min del har jeg ingen grunn til å tro noe annet enn at både Mitt Romney og Paul Ryan er tvers igjennom hyggelige og sympatiske personer; personer som man mer enn gjerne ville hatt som nære venner. Dette er ikke ironi fra min side. Jeg har heller ingen sikkerhet for at Barack Obama og Joe Biden nødvendigvis er kjempekarer, som aldri svikter i et avgjørende øyeblikk. Det er noe jeg eventuelt selv velger å tro.
Slike ting kan vi vanlige observatører ikke vite noe sikkert om. Vi er tvunget til å forholde oss til de offisielle bildene, og til de inntrykkene som mediene skaper. Og vi kan trygt legge til grunn at amerikanske toppolitikere stort sett er som folk flest: De har sterke og svake sider, akkurat som alle andre.
Likevel hefter det ved Romney at store deler av hans personlige økonomi fortsatt ligger i et mørke, og at han er helt uvillig til å dele flere år med skatteopplysninger med offentligheten. Dette er ikke noe han må, men noe han bør – for det går på troverdigheten løs.
Det går også på troverdigheten løs at Romney i dag argumenterer så sterkt mot en helsereform («Obamacare») som er til forveksling lik en reform han selv gjennomførte da han var guvernør i Massachusetts. Og at han den gangen åpenbart hadde et langt mer liberalt syn på sosiale og kulturelle spørsmål enn det han målbærer i dag.
Det er ingenting galt med å forandre mening. Men i en valgkamp er det nødvendigvis slitsomt å måtte forklare hele tiden hvorfor man mener noe annet i dag enn for få år tilbake. Dette er også noe som kommer til å plage Romney hele veien til målstreken, og jeg tror det kommer til å koste ham en del velgere.
Det er heller ingen ting i veien med å være rik. Men politisk er det en utfordring dersom en viktig del av budskapet ditt er at det er tvingende nødvendig å redusere på ordninger som betyr støtte og hjelp til de aller fattigste. Jeg sier ikke at slike standpunkter nødvendigvis er uten indre sammenheng – selv om jeg personlig er uenig i en slik politikk. Men jeg sier at det er ekstra krevende å framføre et slikt budskap for en person som befinner seg milevis unna det vi med rimelighet kan kalle ressursknapphet.
På meg virker ikke Romneys forsøk på å framstå som en «ordinary guy» spesielt vellykket, og det er en del som tyder på at han har problemer med å overbevise flere enn meg.
De to partilandsmøtene var en oppvisning i politisk «showmanship», og fra begge kanter vanket det gode, gjennomtenkte og vel gjennomførte taler. Jeg er partisk her, og mener helt oppriktig at antallet gode taler var langt høyere blant demokratene enn blant republikanerne.
Ja, egentlig er det urettferdig at vi i ettertid kommer til å sammenligne Clint Eastwoods forvirrende «samtale» med en tom stol med Bill Clintons glitrende analyse av USAs utfordringer. Både Eastwood og Clinton er (eller har vært) mestere i det de gjør best. Denne gangen var Eastwood bedt om å gjøre noe han ikke kan. Det burde han ha sluppet.
Det ville være synd å si at de to landsmøtene ga særlig mange konkrete svar på hva som skal til for å få USA på rett kurs igjen. Det ingen snakket om, men som alle vet er helt nødvendig, er at de to partiene igjen greier å samarbeide i Kongressen. Fram til 6. november kommer lite til å handle om nettopp det. Men fra morgenen den 7. november starter et langvarig og krevende arbeid med å gjøre de rette tingene. Da trenger USA en ny melodi.
La oss håpe det blir «The Best Is Yet To Come».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar