En pinlig forestilling

Kontrollkomiteen: Romslig med tid.

Er du som meg får du frysninger av dårlig skuespill. Pinlighetene gir deg mest lyst til å snu deg vekk og holde deg for ørene. Nå er det flertallet i Stortingets kontrollkomite som skjemmer seg ut. De må tro at folk flest er idioter, eller at de ikke stiller krav til politisk kvalitet.

Flertallet i Kontrollkomiteen er i ferd med å gjøre statlig eierskap mye vanskeligere enn det behøver å være. De sprenger grenser for Stortingets direkte involvering i styringen av statens selskaper. Dermed skaper de en usikkerhet omkring statens eierrolle som er like uvanlig som den er unødvendig. Hensikten? Å drive partipolitikk for å ramme Trond Giske.

Men akkurat som Giske var ute av kurs da han ville bruke Telenor som kulturpolitisk instrument i saken om TV 2, er kontrollkomiteen helt på jordet når de nå skal ha «høring» om – ja, hva er det egentlig de skal ha høring om? Hvor godt likt Giske er blant landets næringslivsledere?

Nå kaller komiteen inn en haug med folk som skal få sitte på Stortinget og pludre om hva de egentlig mener om Giske i stort og smått. Komiteen har åpenbart for lite å gjøre, for de kan ikke vente med å sette i gang valgkampen. Dette skuespillet har bare ett formål, nemlig å banke inn i offentligheten at Giske er en person det er all grunn til å være skeptisk til. Ikke fordi han har gjort noe direkte galt, neida. Langt i fra. Men fordi det er politisk verdifullt å holde musikken gående så lenge som absolutt mulig.

Og gjerne litt lenger.

Jeg har selv kritisert Giske i saken om TV 2. Tidligere har jeg både kritisert (men også forsvart) Sylvia Brustad i saken om Aker Holding. Statlig eierskap stiller spesielle krav til ryddighet og årvåkenhet hos alle aktører som er involvert. I TV 2 saken var Giske etter min mening altfor «aktiv», og ville realisere et kulturpolitisk mål via helt gale virkemidler. I saken om Aker Holding gjorde både Aker og departementet flere feil, og den ga grunnlag for viktig læring. Ikke minst at statens styrerepresentanter må følge med i timen når staten skal ha felles eiendom med Kjell Inge Røkke.

Det Kontrollkomiteen driver med nå er imidlertid ekstraordinært tøvete. Det dreier seg visstnok om hvordan Giske utnevner styrerepresentanter i statens selskaper. Folk blir bedt om å uttale seg om de har følt seg presset, om kvalifikasjonene til de ulike kandidatene – og så videre. Harald Norvik er bedt om å snakke om sin egen avgang som styreleder i Telenor. Ja, komiteen vil også ha en direkte prat med ekspedisjonssjef Mette Wikborg i Nærings- og handelsdepartementet for å høre litt nærmere om hvordan hun har det på jobben.

Dette er så uryddig at det nesten ikke er til å tro. Slik opptrer altså den borgerlige opposisjonen som stadig vekk uttrykker uro over at staten legger seg for mye opp i styringen av statens børsnoterte selskaper! Ledere av ulike valgkomiteer skal snakke om hvordan de arbeider, formodentlig også om hvordan de evaluerer ulike kandidater. Det er ikke grenser for hvor lite lystbetont det skal være å stille seg til disposisjon for fellesskapet, og bidra til forvaltningen av våre felles verdier.

I Dagens Næringsliv (23.11.2012) unnskylder Per-Kristian Foss (H) seg med at de aktuelle personene blir «invitert» til å møte. «Det er ingen plikt», sier Foss. Dette er lattervekkende. Hvem er det som sier nei til en innkalling fra Kontrollkomiteen i landets øverste politiske organ? Og med hvilken begrunnelse?

I samme avis sier Martin Kolberg (Ap) for sin del at de borgerlige nå åpner for en praksis som er helt utillatelig. Martin Kolberg har helt rett. Å innkalle en byråkrat til Stortinget for å snakke om dennes forhold til statsråden gjør livet umulig for byråkraten, for statsråden og for Stortinget selv. En skal være uvanlig uvitende om konstitusjonelle forhold for ikke å se det problematiske i dette. Så uvitende er verken Per-Kristian Foss eller komiteleder Anders Anundsen (FrP). De har bare så innmari lyst til å lage enda litt mer bråk omkring Giske.

Hvis opposisjonen mener de har en «sak» mot Giske så burde den samle tilstrekkelig mot til å fremme mistillit. Det kommer aldri til å skje, rett og slett fordi det ikke finnes noen slik «sak». Det finnes bare en kontroversiell statsråd. Men det å være kontroversiell er faktisk en helt naturlig del av det politiske liv. I stedet inviterer Kontroll- og konstitusjonskomiteen til offentlig krokmumling, der navn skal nevnes eller ikke nevnes, og relasjoner omtales eller ikke omtales, og hvordan den enkelte «føler seg» skal stå i sentrum.

Stakkars de som er «invitert» til disse samtalene, og som nå har eneansvaret for å opprettholde et visst nivå av orden og ryddighet når det gjelder statens eierskap. For Stortingets (og statens) skyld, og av respekt for de personene som på ulike måter kan bli direkte berørt av komiteens planer, bør de borgerlige partilederne ta en «time out» og instruere sine representanter til å avlyse hele forestillingen.