Framtidsbilder

Skjulte hemmeligheter 
Alt vi ønsker å vite finnes i framtiden. Men framtiden er god til å holde på hemmelighetene sine. Et høyt antall metoder og verktøy er utviklet for å spå om utviklingen innenfor politikk, økonomi og samfunnsliv. Store ressurser brukes bare for å få et lite glimt av hva framtiden har å by på. Men spådommene mislykkes oftere enn de lykkes.

Scenarier er en form for simuleringsverktøy, opprinnelig inspirert av ulike former for militære «spill», der en forsøker å tenke seg ulike utviklingsforløp fra et gitt utgangspunkt. Bruken av scenarier har hatt varierende popularitet gjennom de siste tiårene. Et selskap som imidlertid har gjort bruk av scenarier til en integrert del av planleggingen sin er Shell. Deres aller siste scenarier er vel verdt å lese, og å reflektere over.

Her er ambisjonen å tenke virkelig langt, helt fram til slutten av århundret. Rimeligvis er det ekstra oppmerksomhet omkring energispørsmål, men studien inneholder mye informasjon som også er av mer generell interesse. Om Shell virkelig lykkes med å kaste lys over framtiden er ikke sikkert, men studien deres representerer likevel et svært interessant forsøk, etter min mening. Jeg skal samtidig være nøye med å legge til at den tolkningen av scenariene som finnes her helt og holdent står for min egen regning.

To verdener
«Framtiden er ikke fullstendig forutsigbar, men den er heller ikke totalt tilfeldig,» skriver Jeremy Bentham, som leder arbeidet med scenarier i Shell. Scenariene deres er «fortellinger» om mulige framtider; - framtider som kan være svært forskjellige, men som likevel har en indre sammenheng og en viss sannsynlighet for å inntreffe. I arbeidet med å utvikle scenarier lærer man mye gjennom å kartlegge hvilke drivkrefter man tror på. Ut fra dette er det igjen mulig å identifisere spesielle utviklingstrekk i samtiden (såkalte «signposts») som kan være en pekepinn på at vi er på vei inn i en eller annen av de ulike «fortellingene» som er utviklet.

Å tenke omkring helt forskjellige utviklingsforløp samtidig kan bidra til - praktisk talt - å utvide horisonten og bli oppmerksom på forhold som enten betyr økt risiko eller økte muligheter, eller begge deler på en gang. Scenarier er derfor ikke det samme som framskrivninger eller prognoser, - som i en viss forstand alltid er en test på sine egne forutsetninger. De er tvert imot utviklet helt bevisst for å skape flere alternative framtidsbilder, bilder med ulike egenskaper som kan sammenlignes og holdes opp mot hverandre.

Shell gir oss fortellingen om to nokså forskjellige verdener. I den ene greier dagens makthavere og eliter å beholde makten i mange tiår framover. Shell kaller denne verdenen for «Fjellkjeder» (Mountains). I den andre verdenen kommer makten også på nye - og flere - hender. En slik verden kaller Shell for «Verdenshav» (Oceans). I den første verdenen undersøkes altså hva som kan skje når makten tviholder på sine posisjoner, mens den andre verdenen ser på hva som kan skje dersom makten kommer på nye hender, og flere hender.

I begge disse mulige verdenene skjer det naturligvis store forandringer sammenlignet med i dag, fordi de begge er underlagt visse endringskrefter. Krefter som i noen grad allerede er kjent: Befolkningsvekst, aldring i enkelte land, urbanisering, politisk og sosial ustabilitet, svak økonomisk vekst i OECD-landene, sterkere vekst i Asia, økt migrasjon, klimaendringer, økt press på naturressursene - for å nevne noen av de viktigste.

Fire globale perspektiver 
For å gi bredde og innhold til sine to fortellinger blir leserne utstyrt med spesielle briller, «linser» eller perspektiver som fortellingene kan leses gjennom. Det finnes ett sett med briller som gir panorama-utsyn, og som trekker fram særlig fire geopolitiske utviklingstrekk som vil få betydning i årene som kommer:

1) Et mindre dominerende USA, i kombinasjon med et motvillig Kina. USA vil fortsatt være en førende nasjon, men med et mindre forsprang og i en mer sammensatt verden enn i dag. Kina, på sin side, er motvillig til å mønstre et globalt ansvar som svarer til landets faktiske betydning, og er langt mer opptatt av sin egen utvikling og sin evne til å utøve regional innflytelse. Med verdens to ledende nasjoner posisjonert slik er det vanskelig å tenke seg noen geopolitisk «likevekt» eller «balanse», det er snarere snakk om en verden som stadig skifter mellom nye vippepunkter.

2) Det internasjonale politiske og finansielle systemet skifter mot Øst. Asia, med land som Kina, India, Indonesia og Malaysia, er den «nye» verden. Hit flytter politisk makt, økonomisk kraft og internasjonale institusjoner i økende grad. Kina tegner til å bli den ledende nasjonen, men hvordan kommer lederskapet til å utøves? Potensielt står vi overfor to forskjellige asiatiske framtider; - én der Kina inntar en «naturlig» lederrolle og én som er langt mer dominert av regionale konflikter.

3) Internasjonalt samarbeid halter, og etablerte institusjoner er ikke sterke nok til å hanskes med nye oppgaver. Samarbeidet mellom landene greier ikke å holde tritt med internasjonale utfordringer som klimaendringer, finansiell ustabilitet, nye handelshindringer og kjernefysisk nedrustning. Markedskreftene og den økonomiske integrasjonen ligger langt foran de politiske styringssystemene - både i demokratiske og ikke-demokratiske land. Etablerte institusjoner som IMF og Verdensbanken representerer den gamle verdensordenen, og er bare delvis relevante. G20 er bedre enn G8, men mangler både legitimitet og politisk styrke til å kunne representere et genuint «nytt» globalt alternativ.

4) Finanskrisen bidrar i lang tid til svak økonomisk vekst og svekket politisk legitimitet i OECD-landene. Noe troverdig alternativ til en liberal og kapitalistisk samfunnsmodell har imidlertid ikke blitt lansert. I stedet erstattes regjeringer på løpende bånd av nye regjeringer som må styre innenfor den samme begrensede rammen, med svak vekst og betydelige offentlige oppgaver knyttet til helse, pensjon og sosiale utgifter. Mer enn å fordele vekst handler det i årene som kommer om å fordele byrder. Men fraværet av vekst skaper rom for uro, fundamentalisme og populisme i ulike varianter. Det er stort behov for nye «samfunnskontrakter», men langt fra åpenbart hvem som har fullmakt og tillit nok til å kunne forhandle på vegne av de ulike gruppene i samfunnet.

Det kan synes som om hele det demokratisk-politiske systemet må gjenoppdage seg selv. Politiske partiet må finne nye måter å organisere seg og arbeide på; - og kanskje vil vi også se et økende antall helt nye partier.

Tre paradokser 
De «panoramiske brillene» er supplert av perspektiver for å komme mer tett innpå spesifikke fenomener og utviklingstrekk. I scenariene brukes tre «paradokser» som inngang til slike nærstudier:

1) Velstandsparadokset. Økonomisk vekst skaper velstand og bedre kår for hundrevis av millioner av mennesker. Men velstanden kommer ikke uten en kostnad i form av økt politisk usikkerhet, økte forskjeller, nye spenninger og økt press på naturressursene. Globaliseringen reduserer ulikhetene mellom land, men øker ulikhetene innen hvert enkelt land. Forbi et visst nivå gir ikke økt velstand en tilsvarende opplevelse av økt lykke og tilfredshet, i stedet øker forventningene og misnøyen med at de ikke innfris.

2) Koblingsparadokset. Ny teknologi kobler flere mennesker tettere til hverandre, samtidig som flyten av informasjon og nyheter eksploderer. På den ene siden stimuleres individuell kreativitet, men på den andre siden ser vi også flokkmentalitet og sterke svingninger når det gjelder tillit og hvem som har troverdighet. Mengden av informasjon kan gi overbelastning og skape økt forvirring. Små hendelser kan skape reaksjoner som er uten proporsjoner. Nye gjensidige relasjoner skaper muligheter, men også nye former for sårbarhet som kan være mer dramatiske enn hva vi er vant med.

3) Lederskapsparadokset. Globalt stress og løsning av genuint internasjonale utfordringer krever globalt lederskap, men jo flere som blir involvert i beslutningene, jo større er sjansen for konflikt og blokkering av nødvendige vedtak. Et afrikansk ordtak sier at hvis du vil gå raskt skal du gå alene, men hvis du vil gå langt bør du gå sammen med andre. Mens verden virkelig kunne trenge et nytt og samlende perspektiv for samarbeid ser vi i stedet at gamle motsetninger og konflikter dukker opp på nytt, ikke sjelden med røtter i europeisk kolonialisme og oppgjør som har vært «utsatt» helt siden sammenbruddet av Det ottomanske riket etter første verdenskrig (jfr. den arabiske «våren»). Mens verden trenger ledere som tenker framover, må de heller bruke tiden på å sortere ut gamle problemer.

Paradoksene hører sammen med to former for samfunnsmessige overganger (transitions) som er velkjente for de fleste: For det første, én form der endringene kan skje som følge av bevisst planlegging eller evne til å fatte nødvendige beslutninger i tide. Dette gir handlefrihet. For det andre, en motsatt form for overgang der nødvendige tiltak hele tiden utsettes, noe som fører til behov for mer akutte og krisepregede løsninger for å unngå sammenbrudd. Da blir man en fange av begivenhetene. Kinas raske mobilisering i møtet med finanskrisen i 2008 kan være et eksempel på det første, mens EUs håndtering av den påfølgende eurokrisen kan være et eksempel på det andre.

Overganger skjer når gapet mellom ønsket tilstand og faktisk tilstand blir for stort i et gitt system, - nasjonalt eller internasjonalt. Dersom overganger bare i liten grad gir ny handlefrihet, er faren stor for at nye gap kan oppstå andre steder. Slik kan kriser skape nye kriser, men motsatt kan kyndig håndtering av en krise også motivere til løsningen av andre kriser. Det er i skiftende balanser mellom ulike selvforsterkende krefter at den sosiale, politiske og økonomiske dynamikken innenfor og mellom land utspiller seg. 

Gjennom å kartlegge de viktigste drivkreftene og relasjonene mellom dem, søker scenario-byggerne å spenne et lerret der alternative, men troverdige framtider kan utpensles. En viktig oppgave er å finne en maskevidde som er meningsfull; ikke overveldende mange detaljer, men heller ikke bare trivielle forenklinger. Hvis scenariene greier å gripe fatt i noen av de vesentligste forholdene kan de bidra til en mer opplyst diskusjon om framtidens utfordringer.

Framtidens byer
I studien fra Shell finnes flere eksempler på hvordan de ulike perspektivene kan brukes til å kaste lys over spesifikke problemstillinger. Ett eksempel gjelder framtidens byer.

I 2050 vil om lag tre fjerdedeler av verdens befolkning bo i byer. Sterkest vil urbaniseringen være i land som Kina, India, Nigeria og USA. Ikke bare vil eksisterende storbyer fortsette å vokse, men tusenvis av småbyer vil vokse til nye store byer, i noen tilfeller megabyer med millioner av innbyggere.

Kravene til ny infrastruktur for boliger, energi, vann, matforsyning og transport vil bli enorme; - det er antatt at investeringer på om lag 350 trillioner dollar er nødvendige de neste tre tiårene. Hvordan en slik finansiell oppgave skal kunne løses - og deretter omsettes i konkrete prosjekter - er en av de virkelig store globale utfordringene. I mange tilfeller skal dette skje i land der offentlig sektor allerede er underfinansiert, noe som betyr at økte offentlige utgifter nødvendigvis vil innebære økte skatter og avgifter, eventuelt i kombinasjon med et rentenivå på offentlige innlån som er så høyt at veksten nær kveles.

I dag står byene for 66 prosent av verdens energiforbruk. I løpet av 30 år kan denne andelen øke til 80 prosent. Byenes energiforbruk vil derfor mer og mer avgjøre verdens energiforbruk. I tidligere tider var tilgang på relativt billig energi en viktig forutsetning for byplanlegging, noe som både har gjort dagens bysamfunn sårbare for høye energipriser og i mange tilfeller også lite effektive med hensyn til bruken av energi. Framtidens byer kan ikke planlegges og bygges ut fra fortidens krav og forventninger. 

Hvordan kan perspektivene fra scenarie-byggingen hjelpe oss til å se nærmere på framtidens byer? 

Velstandsparadokset: Vi vet at sunne og økonomisk sterke byer kan vokse organisk på måter som både reduserer effektiviteten og velstanden for store grupper. Men også fattige og overbefolkede byer kan lete etter kortsiktige og billige løsninger som «låser inn» ineffektive løsninger for mange tiår framover. Det er dyrt å være fattig, men det er også dyrt å vokse på billigst mulige måte.

Koblingsparadokset: Et godt bysamfunn er avhengig av samarbeid og smarte løsninger på tvers av en rekke interesser og grupper. For å sikre infrastruktur av tilstrekkelig kvalitet må det finnes vilje til å satse på det som gir felles nytte innenfor en rekke områder som transport, boliger og energi. I bysamfunn er koblingene mellom mennesker tettere og mer åpenbare, likevel er det stadig mer krevende å utnytte disse koblingene til det felles beste. Mange og tette koblinger gir ikke automatisk effektiv politikk. 

Lederskapsparadokset: Hvis de politiske lederne antar at virkelig gode løsninger blir for krevende å realisere fordi de er upopulære på kort sikt (f.eks. regulering av trafikk, behov for økte offentlige inntekter), vil problemene bli utsatt inntil deler av byområdet i praksis er ubeboelig. Tidshorisonten for politikk og tidshorisonten for varig infrastruktur går som regel langs ulike skalaer. Paradokset identifiserer en rekke beslutninger som er potensielt upopulære på kort sikt, men helt nødvendige for en sunn langsiktig utvikling.

Dermed blir det også tydelig hvilke former for overganger som er tenkelige når det gjelder utviklingen av framtidens byer. På den ene siden; beslutninger som fattes i tide og som gir nødvendig handlingsrom for gode integrerte løsninger for vann, energi, transport og avfall. Et system der kunnskap utvikles, deles og verdsettes. På den andre siden; en utvikling som er kortsiktig og markedsdrevet, der vanskelige beslutninger hele tiden utsettes og der løsninger for det felles beste går tapt. Resultatet kan bli stadig nye, kortsiktige kriseløsninger og en tilsvarende forringelse av byens kvaliteter. 

«Fjellkjeder»
«Fjellkjeder» er en framtid der verden domineres av Kina og USA, men der også land som India, Tyrkia og Brasil etterhvert spiller en større rolle enn i dag. EU er fortsatt å regne med, selv om unionen fortsetter med å svekke seg selv med euro-uro, svak vekst og svak felles handlekraft.

I «Fjellkjeder» handler det meste om å sikre stabilitet og å holde på makten. USA må motvillig finne seg i å fylle en mindre dominerende rolle, og Kina må - også motvillig - påta seg et større globalt ansvar for å holde dagens maktstrukturer på plass. Til tross for et fortsatt dysfunksjonelt og splittet politisk system greier USA å øke veksttakten. Sammen med Kina danner landet en ubekvem «G2-aktig» global ledelse, som handler like mye om rivalisering som samarbeid. Men begge parter ser seg best tjent med å holde dagens maktstrukturer ved like.

Det betyr i første omgang at globaliseringen av økonomi og teknologi fortsetter som i dag. Fordi det er relativt få parter involvert i visse beslutninger, blir det mulig å stimulere til framgang på enkelte områder; - det som gjerne kalles «andre-ordens» politikk, som utdanning, visse miljøtiltak, økt energieffektivitet, investeringer i kollektivtransport, en mer kompakt byutvikling, og så videre. De gamle industrilandene evner imidlertid ikke å gjennomføre strukturelle reformer eller reformer av finansvesenet som kan skape en ny giv, og også en del av de framvoksende økonomiene havner i en «middelklasse-felle» der veksten stagnerer og nødvendige reformer blir satt på vent. Samlet sett blir derfor ikke den økonomiske utviklingen så sterk, men det betyr samtidig at presset på naturressursene blir noe mindre enn det ellers ville være.

På den andre siden fortsetter globaliseringen med å skape store nasjonale forskjeller i levekår, og folkelige motreaksjoner tvinger derfor elitene til å innføre nye former for nasjonale reguleringer og handelsbarrierer som begrenser veksten i internasjonal handel og investeringer. For å holde på makten nasjonalt er elitene innstilt på å innta en opportunistisk holdning til globaliseringen. Dette demper den internasjonale veksten noe. På energiområdet stabiliseres forbruket av olje, mens naturgass blir den energibæreren som står for grunnlasten i det internasjonale energisystemet. Økt bruk av gass og omfattende investeringer i fornybar energi, og i karbonfangst og -lagring (CCS), greier ikke å hindre at verden bommer på målet om å unngå en global temperaturøkning på maksimalt 2 grader celsius.

På noe lengre sikt antas det imidlertid at utvikling av CCS og bruk av biomasse i kraftproduksjon (med «negative» klimautslipp) gjør klimaendringene mindre dramatiske enn hva de ellers ville være. Fra 2030 regner en med at gass vil ta over for olje som den primære energibæreren globalt. Samtidig skjer en dramatisk endring i transportsektoren, med overgang fra olje til gass, elektrisitet og hydrogen. Fra 2075 antas det at 70 prosent av klimautslippene fra all energibruk (både transport og stasjonært) blir håndtert av CCS. Tilsvarende blir all kraftproduksjon karbonnøytral innen 2060, og «karbonnegativ» innen 2090. Slik unngår verden de aller største og mest dramatiske klimaendringene.

Hva så med nærlyset?

Velstand: De rike fortsetter å bli rike, mens de fattige stort sett forblir relativt fattige i denne framtiden. Ressurser til utdanning av høy kvalitet blir stadig mer monopolisert hos de rike, og selv i land som tidligere ikke har hatt sterke klasseskiller utvikler det seg nå klare lagdelinger i befolkningen. Den sosiale mobiliteten synker, og ulikhetene øker i de fleste land.

Koblinger: Finansiell og digital integrasjon øker, men det blir også mer bruk av «brannmurer» og privatiserte deler av nettet. For å opprettholde makten blir det mer statlig kontroll med aktiviteten i de digitale nettverkene, og økende «balkanisering» på nasjonale og regionale nivåer. Kamp for «informasjonsfrihet» blir en selvstendig sak for mange. Globaliseringen fortsetter først og fremst på områder det er enighet blant makthaverne om fordelene – som «outsourcing» av arbeid og tjenester til lavkostland.

Lederskap: Med lav sosial mobilitet er lederskapet i de ulike landene stort sett basert på egenrekruttering; - lederne har samme sosiale, utdanningsmessige og ideologiske bakgrunn. Bare unntaksvis finnes det en vei til ledelsen fra lave sosiale lag, og da basert på helt enestående prestasjoner. Oppmerksomhet omkring uvanlige enkeltpersoner bidrar til å styrke troen på at folk stort sett styrer sin egen skjebne, og at de får som fortjent.

Kortversjonen av «Fjellkjeder» kan oppsummeres i følgende punkter:

• Fordeler avler fordeler – makten forblir i hendene til de som har den fra før; 
• Rigide maktstrukturer begrenser den økonomiske utviklingen; 
• Færre beslutningstakere gjør det mulig å etablere enighet på områder som energibruk, miljø og byutvikling; 
• Naturgass overtar for olje som den primære energibæreren i verden; 
• Økte klimautslipp og press på miljøet blir i noen grad motvirket av svakere økonomisk vekst, overgang fra kull til gass og framgang for CCS-teknologi. 

«Verdenshav» 
I scenariet «Verdenshav» blir eksisterende maktstrukturer utfordret, og i noen grad endret. De priviligerte ser seg tjent med nye kompromisser, stadig flere mennesker opplever økonomisk framgang, og det blir gjennomført reformer som bidrar til økt produktivitet i flere sektorer.

I stedet for et sterkt forsvar av rigide maktstrukturer vil vi se at nye land og nye grupper kommer til makt og innflytelse. Men vi vil også se at makten er flyktig. USA og Kina vil fortsatt være ledende nasjoner, men ikke hele tiden og heller ikke i alle saker.

Scenariet starter med at den økonomiske utviklingen presser fram nødvendige reformer. Stort sett lykkes en rekke land med å reformere økonomi og næringsliv, noe som skaper betydelig bedring i levestandarden for mange; - og forventninger om at framgangen skal fortsette. Globaliseringen fortsetter med uforminsket styrke, og mange utviklingsland begynner å innhente det forspranget som de gamle industrilandene har hatt når det gjelder velstand.

Befolkningsvekst og sterk økonomisk vekst setter imidlertid verdens naturressurser - mat, vann og energi - under press. I «Verdenshav» finnes det ingen felles internasjonale maktorganer som kan meisle ut en global politikk, i stedet er det markedskreftene som fører til utbygging av stadig mer krevende ressurser. For eksempel vil en vedvarende høy oljepris i økende grad gjøre utvinning av ikke-konvensjonelle oljeressurser mulig. Motsatt blir det heller ført noen felles eller effektiv miljøpolitikk; ingen betaler for negative «eksternaliteter» (forurensning) knyttet til produksjon og forbruk (f.eks. klimautslipp). Satsing på fornybar energi og energieffektivitet drives fram av høye energipriser, ikke høye miljøavgifter.

I «Verdenshav» innfris ikke løftene om nye, store gassreserver globalt. Det blir heller mer olje og kull, og - etter hvert - vesentlig mer bioenergi til bruk både i transport- og kraftsektoren. Mangel på internasjonalt samarbeid gjør at klimamålene ikke nås. I stedet vil verden oppleve store klimaendringer mot slutten av århundret, og må bruke betydelige ressurser på å tilpasse seg et mer ustabilt klima. 

Sivilsamfunnet finner økt kraft i «Verdenshav»; i mange land må myndighetene finne seg i å bli både overvåket og imøtegått av en aktiv sivilbefolkning som utnytter ny teknologi for å fremme krav og samarbeid. Enkelte NGO-er får økt makt, samtidig som den politiske debatten polariseres sterkere langs skillelinjer som handler om geografi, generasjoner og sosial status. For eksempel blir det flere enslige og barnløse, som ikke nødvendigvis støtter opp om offentlige barnehager og offentlig utdanning. Debatten om klimaendringer får også et tydeligere generasjonspreg.

Over tid svekkes innflytelsen til USA, også som «forbilde» for land under utvikling. Synet på kapitalismen, gjerne kalt TINA («there is no alternative»), suppleres nå med TARA («there are real alternatives») etter hvert som framvoksende økonomier finner sin «egen» vei til velstand og vekst. Verdens finanssentra er ikke lenger bare i London og New York, men like mye i Singapore, Shanghai og Mumbai.

USA har en stabil økonomisk utvikling, men er dypt splittet i synet på statens rolle og hva som skal være grunnverdiene i føderasjonen. Denne splittelsen fører til handlingslammelse. EU, på sin side, opplever en form for renessanse etter å ha funnet ut av hvordan euro-krisen kan løses. EU-landene greier å bli enige om et visst nivå av overnasjonalitet i økonomiske spørsmål, og evner etter dette å framstå som en mer samlet gruppe.

Dessverre gjelder ikke dette det globale nivået, som mer og mer blir maktesløst i forhold til internasjonale utfordringer. De reelle internasjonale makthaverne blir verken regjeringene i visse land eller kommersielle aktører, men teknokrater (embetsverk, ekspertise) som holder nettverkene operative. Disse nettverksbyråkratene har få eller ingen felles verdier, men ser heller ingen grunn til å ha det. Det de mangler av demokratisk legitimitet, tar de igjen i byråkratisk effektivitet (de er «kjedelige», men de fungerer).

I løpet av 2030-årene greier imidlertid både USA og Kina å utvikle nye styringsmodeller som tar dem ut av stillstanden. I andre land blir makten overført til nye grupper på mer dramatiske måter. Generelt er utviklingen turbulent, selv om trenden mot økt velstand gjelder for de fleste land.

Høye energipriser stimulerer investeringer i økt effektivitet og i fornybar energi, som bioenergi og solenergi. Mot slutten av århundret vil solenergi være den dominerende energiformen globalt, ikke minst fordi den teknologiske utviklingen er sterk når det gjelder mer avanserte kraftnett, lokal elektrolyse og bruk av hydrogen som energilager.

Velstand: Reformer utløses av framvoksende middelklasser, men også av framsynte ledere. I land der gevinsten av reformer ikke blir fordelt på en måte som oppleves som rettferdig kommer imidlertid tilbakeslag i form av vold, ødeleggelser og reduserte investeringer. Veksten i utviklingslandene er en fordel også for de gamle industrilandene, som mottar kjærkomne vekstimpulser. Store lotterier, «reality-TV», og idol-konkurranser bidrar til å opprettholde en myte om sosial mobilitet, mens den i virkeligheten er svært begrenset.

Koblinger: Lederne konsentrerer seg om reformer på det nasjonale nivået, fordi det er på dette nivået at mange relevante institusjoner eksisterer. Imidlertid utvikles det også politikk på det lokale og internasjonale nivået - ofte av grupper som benytter sosiale nettverk og andre verktøy til å fremme sine saker. Internett forblir stort sett åpent, og viser seg å være svært effektiv både til å mobilisere omkring enkelt krav og å føre interesser på villspor gjennom ensidig og udokumentert informasjonsflyt. Å opparbeide seg tillit på nettet blir en viktig ressurs, men tillit kan både motarbeides og forsvinne. 

Lederskap: Rekrutteringen til lederskapet blir bredere enn de tidligere priviligerte elitene. Ideen om at skjebnen til medlemmene i den nye ledelsen er vevet inn i hverandre får et visst gjennomslag, særlig gjelder dette ledere fra vitenskap og forretningsliv, som er bedre vant til modeller der en veksler hele tiden mellom konkurranse og partnerskap. Over tid vil også den nye ledelsen primært være interessert i egne interesser, men for en nokså lang periode lykkes den med å prioritere det felles beste. 

Kortversjonen av «Verdenshav» kan sammenfattes slik:

• Nye økonomiske og politiske krefter vinner fram, om enn på en turbulent måte; 
• Reformer utløser produktivitet og vekst, og skaper forventninger om ytterligere vekst; 
• Nye særinteresser hindrer samtidig nødvendige beslutninger på områder som miljø og energi, inntil situasjonen blir prekær; 
• Knappe ressurser og høye energipriser utløser ikke-konvensjonell energi og investeringer i økt effektivitet; 
• Flytende drivstoff (olje, biodiesel) og kull opprettholder en dominerende rolle i energiforbruket inntil solenergi vokser kraftig fram mot slutten av århundret; 
• Klimautslippene vokser kraftig og holder seg høye inntil CCS-teknologi og sterk vekst i fornybar energi bidrar til å få dem under kontroll. 

Oppsummering og merknader
Shells scenarier er langt mer detaljerte og innholdsrike enn hva jeg har klart å gjøre rede for her. De er vel verdt et studium, og anbefales derfor. Spesielt lærerike er faktaboksene og mange av de historiske sammenligningene som finnes underveis.

Begge de to alternative utviklingsforløpene peker fram mot en verden som dessverre fortsatt er preget av mye fattigdom, sosial urettferdighet og økende miljøproblemer. Ser vi for eksempel på klimautslipp, ligger både «Fjellkjeder» og «Verdenshav» milevis over de nivåene som er anbefalt av både forskning og verdens poliske ledere. I begge scenariene antas det at utslippene vil falle kraftig mot slutten av århundret, men «forklaringen» på at dette er mulig virker dessverre ikke veldig troverdig på meg.

Klimautsslippene blir altfor store i begge scenariene til Shell

De ulike energiscenariene kan også diskuteres. Det er før det første ikke åpenbart hvorfor «Fjellkjeder» skal være gassdrevet, mens «Verdenshav» faller ned på mye mer bruk av olje. Det er heller ikke åpenbart hvorfor solenergi bare vokser i «Verdenshav» - eller hvorfor denne veksten skjer i første omgang. Ser vi på dagens energibilde virker ressursgrunnlaget svært solid for alle fossile energibærere (olje, gass og kull). Det er vanskelig å se for seg noen umiddelbar knapphet på noen av dem, hvilket naturligvis innebærer en enorm klimapolitisk utfordring.

Mens det er vanskelig å se hvordan en «uorganisert» verden skal kunne løse denne oppgaven, er det heller ikke gitt at den kan løses av en verden som ledes av Kina og USA i tandem. Men motsatt gjelder det også at dersom de to største utslippsnasjonene faktisk ble enige om visse virkemidler, ville mulighetene være større til å få andre land med. I så fall kunne det finnes en variant av «Fjellkjeder» der det ikke er svak økonomisk vekst. men heller samordnet internasjonal handling som begrenser klimautslippene.

I begge scenarier er det mye snakk om å lykkes, eller mislykkes, med å gjennomføre reformer. Selv om leseren sitter med et visst inntrykk av hva det er man tenker på, blir denne delen likevel litt uspesifisert. Er det snakk om skattereformer? Miljøreformer? Pensjonsreformer? Reformer i arbeidsmarkedet? I finanssektoren? I offentlig sektor? Alt sammen på en gang? Og i så fall; hvilket innhold bør reformene ha for å gi det ønskede resultatet? Her er studien fra Shell litt for taus, - men sikkert av gode grunner. 

Urbanisering er en sterk drivkraft som er mye omtalt i studien. Det er også befolkningsutviklingen, men her mener jeg man kunne gjort mer. Et vesentlig kjennetegn ved tiårene foran oss er jo nettopp hvordan noen land blir «gamle» (Kina, Europa, Japan), mens andre land møter utfordringen fra en sterkt økende andel av barn og unge. Dette vil åpenbart prege de ulike samfunnene, også når det gjelder investeringer, forbruk og energibruk.

Endelig kunne Shell ha drøftet spørsmålet om makt, og forholdet mellom privat og offentlig sektor mer utfyllende. Mange av de positive trekkene man ønsker seg i et samfunn – god utdanning, et godt helsevesen, trygghet ved sykdom og alderdom, et høyt nivå på felles infrastruktur – er resultater av politikk, og berører derfor offentlig sektor på en eller annen måte.

Vi er nå inne i en periode der både offentlig sektor og demokratisk politikk har kommet i alvorlig miskreditt på grunn av en uskjønn blanding av finansielle problemer, frykt for å ta beslutninger, vanstyre og korrupsjon. For tiden gjennomføres en dramatisk nedskjæringspolitikk i en rekke land. Dette har svekket offentlig sektor i forhold til private aktører – og særlig store aktører som Shell. Hva er konsekvensene av dette? Hva blir rollen til selskaper av Shells type i en verden der offentlige interesser ikke ivaretas på en god måte eller der offentlige aktører ikke kan mønstre nødvendig tillit?

Jeg ser for meg store konsekvenser, både når det gjelder forvaltning av naturressurser og nødvendige investeringer i felles infrastruktur. Studien kunne derfor ha brukt noe mer plass til å nyansere maktbegrepet, som faktisk framkommer som rimelig enkelt, gitt at det er kampen om makten som definerer de to framtidsutsiktene i første omgang.

Makt kan for det første være legitim eller illegitim. Det kan ha betydning dersom man skal se på flere tiår med antatt stabil (eller ustabil) politisk utvikling. Makten kan eksistere på ulike nivåer; det er ikke gitt at et land er handlingslammet internasjonalt selv om man diskuterer så fillene fyker internt. Og makten finnes i ulike former; som byråkrati, som kunnskap, som finansiell styrke, som uformelle nettverk, som kontroll over informasjon, som kortsiktig populisme og som organisert i store selskaper som Shell. Her er mange roller å gjøre rede for, mange roller å spille, mange spørsmål å diskutere. Skal vi satse på TINA eller TARA?

Når dette er sagt mener jeg det er svært fortjenestefullt av Shell at de deler visse sider (sikkert ikke alle) av sitt arbeid med scenarier med resten av verden. Dette er et solid bidrag i en viktig debatt som angår alle. Ingen som leser dette dokumentet blir mindre klok. Men jeg garanterer ikke at de sitter tilbake med færre spørsmål.

Altså er framtiden fortsatt flink til å holde på sine hemmeligheter.