lørdag 22. juni 2013

Skattelettelser? Du fleiper!

Sheriffen av Nottingham var en effektiv skatteinnkrever.
Men pengene gikk med til å føre krig og byrdene var svært
urettferdig fordelt.
Nylig observerte statsministeren at de norske skattesatsene for bedrifter og personer ikke lenger er blant de laveste sammenlignet med våre handelspartnere, slik de var etter den store skattereformen i 1992. Flere land har nå satser som er lavere enn de norske; vi ligger i øvre halvdel i OECD når det gjelder personskatt og litt under midten når det gjelder skatt på bedrifter. 

Spørsmål: Er dette et problem først og fremst for Norge, eller for en del andre land?

Jeg snur meg rundt, men er ute av stand til å se vilkår for store skattelettelser noe sted, verken her hjemme eller i andre industriland. Tvert imot, det jeg ser er land etter land med en allerede underfinansiert offentlig sektor (høy statsgjeld) og med store framtidige offentlige oppgaver knyttet til blant annet helse, utdanning, pensjon og infrastruktur. Jeg ser land som skyver dagens skattebyrder over på de neste generasjonene. Jeg ser at G8-landene drøfter tiltak for å tette skattehull og bekjempe skatteparadiser.

Ved midten av dette århundret er det 9 milliarder mennesker på planeten. Mennesker som skal ha mat, vann, energi, utdanning, omsorg, boliger og mulighet til å komme seg rundt. Selv med et svært snevert syn på hva som er offentlige oppgaver er det utenkelig at noe slikt skal bli mulig uten økt felles innsats - også over skatteseddelen.

Byer som vokser, sterk befolkningsvekst i noen regioner, aldrende befolkning i andre, nye livsstilssykdommer med epidemisk karakter, større krav til kompetanse hos arbeidskraften, og store behov for ny infrastruktur (boliger, transport, energi, vann og renovasjon) - alt dette er utviklingstrekk som peker i retning av flere offentlige oppgaver, ikke færre.

Når vi blir flere og bor tettere får vi mer med hverandre å gjøre, flere utgifter å dele på, det blir økt bruk for offentlig politikk og offentlige tiltak. Og selv om man skulle gjøre utstrakt bruk av “smart” finansiering av typen offentlig-privat samarbeid (OPS) vil jo regningen til syvende og sist havne hos skattebetalerne. Da er den gjerne større enn den ellers kunne vært.

Dette er en global utvikling, som knytter seg til økt urbanisering, befolkningsvekst, økonomisk integrasjon og en rivende teknologisk og medisinsk utvikling. De siste tiårene har det vært en ganske sterk skattekonkurranse mellom OECD-landene. Den har ikke gitt særlig gode resultater.

Skattenivået for bedrifter i OECD har gått ned de siste tiårene. Kilde: OECD Tax Database

Nå ser vi de store sprekkene mellom inntekter og utgifter; for flere OECD-land vil det ta mange tiår å nedbetale statsgjelden - og selv da bare gjennom store anstrengelser. Så, med mindre noen har funnet en helt ny måte å løpe fra regningen på - en måte som faktisk virker - har jeg store problemer med å se hvordan “svaret” på statsministerens observasjon skulle være at skattenivåene i OECD-landene - der befolkningen eldres, trenger mer pleie og kostbar medisinsk behandling, og der store investeringer i infrastruktur venter - nå skulle konvergere mot lavere nivåer.

I mitt hode er det heller sterke tegn som tyder på at framtiden blir et sted der vi betaler mer skatt, ikke mindre. Rett og slett fordi det er mange flere felles oppgaver som skal løses. Felles oppgaver som vi ikke kan la være å løse. Behovene for investeringer og økt menneskelig innsats er enorme. La meg ta tre eksempler: Skole, helse og samferdsel.

I min by, Bergen, er tilstanden til skolebyggene en ren skandale. Etterslepet for vedlikehold og investeringer er så omfattende at byen i virkeligheten tilbyr sine lærere og elever fysiske arbeidsforhold som er under enhver kritikk. Byrådet beklager og beklager, men er helt ute av stand til å få armene rundt problemet. Den innsatsen som kreves er hinsides dagens budsjettrammer. Du skal være veldig glad i skattelettelser, og tilsvarende lite glad i skolen, for ikke å akseptere at økt offentlig innsats er nødvendig. Og da har jeg ikke en gang nevnt behovene for fortsatt økt kvalitet, og for nye og dyktige lærere i tillegg til de vi allerede har.

Bergen får også flere eldre, og flere syke. Selv med kraftig innsats for forebygging skal byen slite for å møte framtidens behov for omsorg og pleie. Det er Bergen slett ikke alene om. Her trengs boliger, pleiehjem og - ikke minst - mange flere hender til å utøve omsorg. Og igjen: Selv om det introduseres en rekke nye, private tilbud, havner jo regningen atter en gang hos skattebetalerne. Ikke sjelden etter at det private tilbudet har spilt fallitt, enten fordi kvaliteten er for dårlig eller fordi fortjenesten har uteblitt.

Også sykehusene må hele tiden levere tjenester opp mot tilgjengelig kapasitet. Det koster, for mange av framtidens store sykdommer krever dyr behandling. Og det krever økt kapasitet, for antallet syke øker og de har ofte et langt løp med behandling foran seg (f.eks. kreft); noe som isolert sett er gode nyheter (økt levetid), men som altså legger beslag på flere ressurser. Heller ikke på dette området er det mye å hente ved å bringe inn nye, private tilbud. Dels fordi behandlingen er for krevende for private aktører. Dels fordi det offentlige må plukke opp regningen uansett, og dels fordi kostnadene øker når den samme kapasiteten bare skal tilbys til høyere pris. Vi har nemlig ikke en hær av ledige leger og sykepleiere som bare venter i kulissene, utålmodige etter å slippe til i kampen mot de store folkesykdommene.

Endelig kan vi se på samferdsel. Sannheten er at byene våre forstoppes. Det er rett og slett ikke fysisk kapasitet til å ta unna dagens trafikk, og prognosene for årene som kommer er uvirkelige. Her er det bruk for “alt”; økt kapasitet for tog, trikk, buss og bil, med særlig vekt på kollektivtransport, ellers går vi under i køer og forurensning. Alt dette - og behovene er store - vil legge beslag på offentlige budsjetter, selv om vi skulle anlegge et “aggressivt” nivå på bruk av sykler, bompenger og veiprising.

Skole, helse og samferdsel er store og viktige områder. Men de er jo ikke de eneste områdene der det er behov for økt offentlig innsats i årene som kommer. Mange mener vi kunne brukt mer på forskning, og at vi trenger flere norske universiteter (jeg forstår det første, men ikke det siste). Kultur i alle sine former, inkludert idrett, har sterke støttespillere. Innovasjon og støtte næringsutvikling er viktig for mange. Vi trenger et solid politi og rettsvesen. Fortsatt må vi ha sterke norske kommuner, med alle sine velferdsoppgaver. Miljø og kamp mot klimaendringer er viktig. Innsats for rassikring av eksisterende veier og jernbanelinjer. Styrke norske havner og kystforvaltning. Noen vil arrangere OL i Norge (jeg er ikke blant dem). Noen vil innføre nye støtteordninger for norsk presse i møte med ny teknologi. Og så har vi økende internasjonale forpliktelser, både militære, humanitære og økonomiske.

Listen er lang. Virkelig, virkelig lang. Og mens vi i Norge har gleden av å kunne trekke på oljeinntektene - hvilket betyr lavere skatter enn ellers - har det lenge vært klart at de langsiktige utgiftene er større enn inntektene, selv når vi regner med framtidens inntekter fra olje og gass. Oppgaven blir derfor neppe å kutte offentlige utgifter for å skape rom for store skattelettelser, men heller å holde veksten i utgifter mest mulig under kontroll for å unngå altfor store skatteøkninger lenger ned i bakken.

I valgkampen kommer vi til å få høre at løsningen på utfordringen er å effektivisere offentlig sektor, og å nedlegge fylkeskommunen. Men slike tiltak, om man er enig eller ikke, er helt utilstrekkelige for å møte framtidens utfordringer for offentlig finansiering. Jeg er sterk tilhenger av en effektiv offentlig sektor, og tror at bruk av konkurranse eller ekstra tilbud i privat regi i mange tilfeller kan ha mye for seg. Men det er en skalaforskjell på hva som muligens kan spares inn ved å omdisponere noen statlige og fylkeskommunale byråkrater, og det som trengs av økt innsats for å holde velferden på et akseptabelt nivå.

“Redusert byråkrati” var lenge de forløsende ord på borgerlig side når framtidens offentlige utgifter skulle diskuteres. Det er en seiglivet myte at offentlig sektor består av tusenvis av mennesker som bruker dagene til å kaste papirfly på hverandre. Men en slik “analyse” er ubrukelig og uforpliktede i møtet med globale trender som gjelder like mye i Kina og Brasil som i USA. Dette handler derfor ikke om borgerlig eller sosialdemokratisk politikk i Norge, men om en verden som vokser, der byene gror, og som desperat trenger ny, felles infrastruktur og flere offentlige tjenester.

Det er derfor republikanernes budsjettpolitikk i USA helt savner realisme. De vil fryse de offentlige utgiftene på et lavere nivå enn dagens til tross for at de offentlige oppgavene bare øker på. De må tro at den jevne amerikaner er villig til praktisk talt å la taket falle ned i hodet på landets elever og studenter samtidig som veier, kraftforsyning og etablerte velferdstjenester bryter sammen, bare for å unngå økt skatt. Det tror ikke jeg. Ikke i lengden.

Kinas framtidige utfordringer for offentlige finanser er ikke mindre, bl.a. med en stor eldrebølge og betydelige miljøproblemer både i byene og på landsbygda. Kinesiske myndigheter trenger mer penger for å yte gode nok tjenester til en befolkning som tjener mer - og forventer mer. I Brasil fortsetter en kraftig urbanisering, og byene i landet formelig skriker etter oppgraderinger og nye investeringer på nær sagt alle områder. Skole, helse og samferdsel, blant annet. I disse dager sier befolkningen fra på en kraftfull måte.

Konkurranse om lavere skatt? Jeg tror ikke det.

Med rimelige forventninger om økonomisk vekst kommer et økende antall mennesker til å oppleve økt personlig rikdom i tiårene som kommer. Over hele verden. Samtidig kommer millioner av bedrifter til å tjene gode penger på befolkningsvekst og økt etterspørsel. Men de må nok samtidig innrette seg på å betale mer i skatt enn de gjør i dag. Det har de råd til, og det vil de i mange tilfeller se seg tjent med. Fordi det er svært få som lever gode liv i samfunn der velferden er svak, helsetjenestene er knappe, utdanningen dårlig og infrastrukturen falleferdig.

4 kommentarer:

Håkon sa...

Hei igjen Tom.

Spennende å se innlegg om dette tema fra den vinkelen du har.

Behovet for statlige inntekter er det ingen som betviler. Det jeg tror er tanken er at f.eks. 30% av noe er langt bedre enn 50% av ingen ting.
Altså : Om vi fortsetter vårt høye kostnadsnivå fortsetter eksportbedrifter å forsvinne fra landet. Da får vi 0% i skatt og lønninger av dem.
Men, om vi tilpasser oss markedet kan vi i det minste får markedets skattenivå av noe.
Og det er faktisk penger i kassa.

Vi har sett de siste årene : Norske Skog er praktisk talt borte fra Norge, men produserer ute.
REC produserer nå bare ute. Kongsberg automotive legger ned i Norge og satser i Tsjekkia og Sør-Korea.
Båtbygging er vi praktisk talt ferdige med.
Møbelproduksjonen er redusert.
Think forsvant.
Windy og Askeladden båter dro ut.
Og flere er på vei.

Altså : Vi får dagens beskattning av 0 kr av disse.
Hadde vi vært konkurransedyktige så hadde vi fått konkurransedyktig skatt av ganske mange millioner eller milliarder.
Fredriksen er også et godt eksempel. Han skatter lite/ikke noe til Norge. Om vi hadde hatt regler han kunne leve med hadde vi hatt den beskattningen av ganske mye som inntekt.

Det er det som er tanken.
Vi kan ikke kjøre vårt eget løp i et marked der det er åpen konkurranse. Vi kan ikke konkurrere på 100 meter når vi skal løpe 130 meter.


Så til offentlig administrasjon. Vi vet at sykepleierne bruker over 50% av tiden sin til andre ting enn pleie.
Vi ser at legene på sykehusene gjør det samme.
For å finansiere de 10.000 ekstra sykepleier hendene var det flere sykehus som gav sekretærer fyken.
Men, oppgavene forsvant jo ikke. Så - de nye sykepleierne fikk dem. Masse papirarbeid på dem.
Vi bruker altså godt utdannet folk til å gjøre andre jobber som de er overkvalifisert til.
Og det ser godt ut politisk, for man har jo 10.000 nye sykepleierhender. Hendene gjør bare ikke det de skal.

Jernbaneverketsaken kom nå. 1000 nye ansatte. Ikke noe som helst mer vedlikehold på jernbanen. Bare administrasjon.

I spørretimen for +- 3 uker siden kom det spørsmål om hvorfor det er slik at vi under de rødgrønne har fått færre bønder, men flere i landbruksbyråkratiet.
Ministeren som svarte ville på det sterkeste avvise at det var sysselsettingspolitikk og at de jobbet for effektivisering.
Noe vi ser resultatet av....

Siden du mener at effektivisering er en myte kan du kanskje fortelle litt om dette. Hvorfor man MÅ ha flere i administrasjon når antall bønder går ned.
Ser frem til svar.

Videre er det jo Jens Stoltenberg sin første regjering som fikk innført handlingsregelen.
Rammene for regelen er på 4% av oljefondet.
Innholdet er at pengene skal gå til forskning, infrastruktur, skatte og avgiftslette.

Jens har glemt innholdet og klamrer seg til rammene. Når opposisjonen snakker om innholdet, som skattelette og forskning så sier Jens at det er å rive ned velferdsnorge.
Mon tro om han alt har glemt hva han selv innførte.....

Mvh
Håkon

Anonym sa...

Det hadde vært artig med en kommentar på det jeg skriver, Tom.

Mvh
Håkon

Tom Sudmann Therkildsen sa...

Håkon, jeg har heldigvis ingen plikt til å kommentere noe av det du skriver. Slik jeg ser det kommer du stadig tilbake til det samme temaet, nemlig at du misliker dagens regjering. Og dette gjelder helt uavhengig av hva *jeg* skriver. Du har selvsagt all mulig rett til å mislike regjeringen så mye du bare vil, men det er ikke noe jeg føler behov for å bruke tid på. Verken nå eller senere.

Håkon sa...

Selvfølgelig har du ingen plikt, Tom. Det er bare artig å se andre menneskers synspunkter og viktig for meg å forstå hvordan andre tenker - og håper at andre også er opptatt av å forstå hvordan andre tenker også.

Håper ikke du tar min oppfordring som press eller plikt.

Og - det er jo viktige saker også, i alle fall i mine øyne - hvordan handlingsregelen benyttes. Hva som er innholdet og rammen osv.

Derfor hadde det vært fint med en liten prat om de forskjellige synene på dette.

At jeg ikke liker regneringen... Rene AP regjeringer er ikke så ille. De har gjort mye bra de. Men, når man skal gi til de to andre blir det mye rart.

Og sånn blir det sikkert med alternativet også.