 |
| Mamelukker som driver militær øvelse ved foten av pyramidene |
De viktigste lederne etter perioden med britisk dominans (som varte fra om lag 1875 til 1952), presidentene Gamal Nasser, Anwar Sadat og Hosni Mubarak, var alle offiserer. Dagens ledere er generaler. Akkurat som mamelukkene i Egypt, janitsjarene i Det osmanske riket og – enda tidligere – pretorianerne i Romerriket - er det snakk om en samfunnsmodell der den militære eliten i praksis sitter på den endelige politiske makten. Slik var det også svært lenge i det moderne Tyrkia, faktisk helt fram til statsminister Erdogan maktet å komme fram til en slags fredelig sameksistens mellom den sivile og militære makten i landet. En ny «allianse» som fortsatt ser ut til å holde, slik at det er grunn til å håpe på at tiden med militærstyre i Tyrkia er over.
En tilsvarende øvelse greide aldri den nå avsatte president Mursi å gjennomføre i Egypt. Han bukket under for folkelig motstand med militær støtte, helt i samsvar med lang egyptisk historie. I sine sterkeste perioder var pretorianerne, janitsjarene og mamelukkene dyktige populister. De evnet å ivareta sine egne privilegier og interesser uten å utfordre «massene», og da særlig befolkningen i byene, altfor mye. Hvis folket var misfornøyd med keiseren eller sultanen, gikk veien til en ny leder gjennom det militære.
Generalene var «king-makers» - de avgjorde hvem som kunne få sitte og hvem som måtte erstattes. På hver sin måte demonstrerte pretorianerne, janitsjarene og mamelukkene hvor vanskelig det kan være å styre en velorganisert yrkeshær når man mangler tilsvarende sterke sivile institusjoner som kan balansere makten. Da blir de sivile lederne i praksis nikkedukker for lederne av militærvesenet. Hvilket historisk sett var paradoksalt i alle tre tilfeller: Såvel pretorianerne, som janitsjarene og mamelukkene ble i sin tid etablert som militære institusjoner med en eneste hovedoppgave, nemlig å beskytte lederen for imperiet. I stedet utviklet de seg til deres farligste fiender.
I det moderne Egypt står hæren og flyvåpenet sterkt, også økonomisk fordi de har betydelige interesser i både militær og sivil industri. De er selv av den mening at de har «rett» til egen beskyttelse i grunnloven og garantert deltakelse i enhver regjering. Det militære i Egypt er derfor noe langt mer enn den suverent sterkeste fysiske makten i landet, det er også en betydelig og priviligert økonomisk aktør. Kort sagt: De har mye å forsvare.
I årene etter at president Sadat vendte seg bort fra Sovjet og inngikk den historiske avtalen med Israel i 1979 har det egyptiske forsvaret mottatt generøse bidrag i milliardklassen fra USA. Opprøret mot president Mubarak og valget av president Mursi fra Det muslimske brorskapet satte USA's politikk i forhold til Egypt på store prøvelser. Nå har disse prøvelsene gått over i noe som ikke kan være annet enn villrede.
Dagens militære ledere i Egypt kommer fra en lang sekulær og nasjonalistisk (i en tidlig periode pan-arabisk) tradisjon, som går tilbake til kuppet i 1953 under ledelse av Gamal Nasser (som overtok i 1954). Det muslimske brorskapet og Nasser vendte seg mot hverandre etter en kort periode med en form for samarbeid på 1950-tallet (Brorskapet var forbudt allerede før Nasser grep makten). Etter den tid har den egyptiske hæren blitt noe av en ekspert i å undertrykke og arrestere medlemmer av Det muslimske brorskapet, ikke minst etter at president Sadat ble myrdet i et spektakulært islamistisk attentat i 1981.
Men den vedvarende undertrykkelsen svekket aldri Brorskapet, som fortsatt er en formidabel kraft i det egyptiske samfunnet. Man kan bare tenke seg med hvilken motvilje egyptiske offiserer måtte se på at Muhammed Mursi ble valgt til president i 2012 mot deres «egen» kandidat. Men det løpet ble lagt allerede året før, da det var klart at deres mann Hosni Mobarak overhodet ikke hadde tilstrekkelig støtte i folket. Det ble revolusjon.
De moderne mamelukkene måtte fatte en strategisk beslutning; enten å overta styret selv gjennom en ny general eller å gi folket en mulighet til å velge nytt parlament og ny president. For aller første gang. Valget falt ned på det siste, men slett ikke uten mye politisk posisjonering og maktspill. Endelig ble det gjennomført valg, som Brorskapets kandidat Mursi vant klart. Og først da verden stadig oftere begynte å se bilder av den nye presidenten i godt selskap med «sine» generaler kunne man ane at den gamle militære og den nye sivile makten var i ferd med å finne ut av det med hverandre. Litt slik som statsminister Erdogan i Tyrkia måtte komme til en forståelse med sine generaler (og moderne janitsjarer).
Men Mursi var overmodig og arrogant. Han brukte for lite tid på å bygge konsensus i et stort land som er splittet langs så mange dimensjoner. I stedet kom han med kontroversielle utspill som ville gitt ham fullmakter langt forbi det som lå i den nye grunnloven. Han valgte dessuten å «glemme» at revolusjonen mot Mubarak slett ikke var Brorskapets eget verk, men tvert i mot et resultat av en bred allianse fra høyre til venstre, som omfattet alt fra islamister til kristne og sekulære krefter.
Mange som hadde stemt på ham gjorde det først og fremst fordi alternativet – den tidligere generalen og statsråden Aḥmad Šafīq – ble identifisert med det gamle Mubarak-styret. Revolusjonen i 2011 hadde naturlig nok skapt forventninger. Men først kom en lang periode med rent militærstyre, deretter en klønete prosess for å velge nytt parlament og stemme over en ny grunnlov. Sluttresultatet var at Egypt endte opp med ny grunnlov og ny president, mens det nye parlamentet ble oppløst (i juni 2012) av Egypts høyesterett. Den hendelsen var rett nok ikke Mursis ansvar.
Grunnloven var kontroversiell allerede fra starten, presidenten ble mer og mer kontroversiell, mens parlamentet var spilt ut over sidelinjen. Hos mange gikk tankene tilbake til revolusjonen i Iran i 1979, som også startet ut som en bred folkelig og politisk allianse, men som etter relativt kort tid endte opp i hendene til landets sjiamuslimske presteskap. I 2011 var det slutt for Gadaffi i Libya, og deretter eksploderte Syria. De egyptiske generalene må ha tenkt på både det ene og det andre, mens folkets misnøye økte og økonomien stadig forverret seg.
Jeg er for min del sikker på at det nettopp er den svake økonomien som tippet flertallet bort fra Mursi, og som åpnet for at Egypts moderne mamelukker igjen har blitt «king-makers». Mangel på arbeidsplasser, elektrisitet og gass, økte matvarepriser, dyrere drivstoff, alt som gjør hverdagen gradvis mer og mer vanskelig for millioner av mennesker, skaper ny politisk utålmodighet. Den samme misnøyen som var instrumentell i å velte Mubarak har nå veltet Mursi. Begge ganger med «tillatelse» fra det militære.
Men de nye mamelukkene har enda større styringsutfordringer enn sine historiske forgjengere. Egypt er ikke lenger et samfunn som kan styres via militære maktmidler, det er jo nettopp hva erfaringene med Mubarak og Mursi lærer oss. Eller man kan ta en titt over til den humanitære katastrofen som utspiller seg i Syria. Også der står et militært dynasti for fall, men de menneskelige kostnadene er forferdelige.
Det kan man ikke bare klandre militærmakten for, dessverre. Både Syria og i økende grad Egypt framstår som dypt splittede samfunn; samfunn med en svak politisk kultur, der man i virkeligheten er uenige om praktisk talt alt, - inkludert spørsmålet om hva som er akseptable måter å være uenige på. President Mursi var nok både arrogant og ignorant – en ikke uvanlig kombinasjon – men han fikk heller ikke mye drahjelp fra opposisjonen med å etablere det første sivile styret i landets historie.
Det var for eksempel opposisjonens eget valg at de ikke ville delta i Mursis regjering. De hadde en åpen invitasjon, men ville heller bruke sin innflytelse til å undergrave Mursis legitimitet. Framtiden vil avgjøre om det var et klokt valg. Det tror ikke jeg. Selv om man aldri så mye misliker politikken til Muhammad Mursi – og det kan det finnes gode grunner til – så er det udiskutabelt at oppgavene hans var formidable, grensende mot umulige.
Nå er revolusjonen fra 2011 satt tilbake til start. Men fortsatt er Egypt en militærstat. Håpet om demokrati i Egypt ligger igjen i at det sivile samfunnet etablerer en konsensus som er såpass sterk at sivile myndigheter kan starte jobben med å løse samfunnets problemer; få fart på økonomien, skape arbeidsplasser, ny vekst i turistnæringen, energisektoren og landbruket, og en visjon om en bedre framtid for det store flertallet av unge mennesker i landet.
Da må religiøs og politisk sekterisme vike plass for samarbeid og en følelse av nasjonalt fellesskap. Med andre ord: Akkurat det motsatte av det vi ser nå. Vil de nye mamelukkene evne å frambringe en slik politisk stemning i landet, samtidig som de forsvarer sin makt og sine privilegier? Det tror ikke jeg. Og det gjør oppgaven til sivilsamfunnet i Egypt bare enda større. Derfor trenger Egypt nye valg av sivile institusjoner så raskt som mulig, og aller helst før det bitre nederlaget som Det muslimske brorskapet nå opplever får utvikle seg til en sterk radikalisering innenfor bevegelsen.
Som Jeremy Bowen skriver hos BBC ser vi nå to ulike utgaver av Egypt leve side om side, men dessverre ikke på fredelig vis, og med skyggen av militærmakten hengende over seg. Så lenge politikken utspilles på gateplan vil en av verdens største kulturnasjoner fortsette å synke ned i dypet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar