Hvor kommer pengene fra?

Tusenlappen. Forsidens bunntrykk er hentet fra Munchs
"Melankoli" - passende nok. Kilde: Norges Bank

Ute på stand for Arbeiderpartiet er det både velvilje og motstand å møte. Velviljen er alltid hyggelig, men motstanden er kanskje mer interessant.

Hva er den vanligste innvendingen mot Regjeringen og flertallet på Stortinget? Ja, egentlig mot politikere generelt? Den er at politikere «lover og lyger». Jeg har hørt dette mange ganger under denne valgkampen, og kommer sikkert til å høre det enda flere ganger før valget er over.

Men er det sant at politikerne bevisst lover mer enn de kan holde? Jeg tror svaret er både ja og nei. Det er «ja» i den forstand at fristelsen er altfor stor til at alle greier å holde seg for gode til å avgi et litt for optimistisk løfte i ny og ne. En valgkamp uten nye mål, nye løfter, virker nokså utenkelig. Partiene leter aktivt etter saker der de ønsker forandringer – ofte forbedringer – og der de håper at velgerne er enige. Det blir løfter av slikt.

Men svaret er også «nei» i den forstand at det verste noen politiker vet er å bli konfrontert med et løfte som ikke er innfridd. Det er pinlig, og skal være pinlig. Klare løftebrudd må unngås, og derfor er det få som egentlig ønsker å love for mye. Av samme grunn formuleres nye løfter og målsettinger på stadig mer kløktig vis; det tas forbehold, det finnes reservasjoner, det er mulige begrensninger, det er avhengig av hva andre gjør – og så videre. Men da er kritikken at politikerne ikke er tydelige nok: Hvis ikke du kan love raske resultater, hvorfor skal vi da stemme på deg?

Problemet er naturligvis at ingen ting i politikken er virkelig enkelt. Var det enkelt ville tiltaket for lengst vært gjennomført, fordi det var bred enighet og få motforestillinger. Men slik samfunnet er organisert vil politiske tiltak nesten alltid være usikre, ha ringvirkninger eller side-effekter. Det er ofte derfor det finnes uenighet om hva som er det beste.

Ja, det er riktig at vi kan løse et problem med et spesifikt tiltak, men samtidig kan vi skape to-tre nye hvis vi ikke tenker oss om. Men akkurat der, i det punktet der vi må begynne å tenke oss om, slutter saken å være enkel.

I virkeligheten er politikk bare enkelt når du sitter hjemme i stua, enten alene eller omgitt av meningsfeller. Da er alt såre enkelt, like enkelt som å dømme en fotballkamp fra samme posisjon (i sofaen, omgitt av folk som heier på samme lag som deg). I alle andre tilfeller krever politisk innsikt et minimum av egeninnsats; du må bruke tid og krefter på å sette deg inn i hva saken dreier seg om, hva argumentene handler om, om det finnes uavhengige «ekspertvurderinger» som kan være av interesse, om det finnes parallelle saker som er relevante, om det finnes andre spørsmål eller saker som blir berørt av hvordan denne ene saken bli håndtert – og så videre.

Og så må du ta jobben med å gjøre deg opp en mening, veie argumenter mot hverandre, finne ut hva du selv legger mest vekt på, og til slutt trekke en konklusjon. Og hvis du selv skal tro på denne konklusjonen må du føle med en viss grad av sikkerhet at den tåler motargumenter. Hvis ikke, er det tilbake til start. Demokrati krever et visst nivå av deltakelse; ofte er det ikke nok bare å vite hva du mener, du må også vite hvorfor. Det betyr ikke at alle velgere må være politiske eksperter. Heldigvis er valg hemmelige, og vi står fritt til å legge vekt på akkurat det vi selv ønsker uten å måtte rettferdiggjøre valgene våre for noen. Likevel; velge må vi - og noen grunner må vi ha.

Politiske spørsmål kan være vanskelige av ulike grunner. De kan være vanskelige etisk og moralsk sett. De kan være vanskelige fordi de er uoversiktlige eller rett og slett teknisk kompliserte. De kan være vanskelige fordi de krever store forkunnskaper (som ikke nødvendigvis i seg selv er vanskelige, men som kreve en viss innsats). De kan også være vanskelige fordi vi har kryssende interesser (et tiltak kan bety både fordeler og ulemper for deg, og du vet ikke helt hva som er viktigst). Og de kan være vanskelige fordi et tiltak kan gi uoversiktlige resultater; det er ikke sikkert at du oppnår det du ønsker eller at det er verdt innsatsen (eller det kan i alle fall være grunn til å tvile på det).

Når det er valg stiller partiene med hele programmer, der de har tatt stilling til en rekke saker (som alle er mer eller mindre vanskelige). Programmene blir til gjennom en omfattende prosess, interne diskusjoner og – til slutt – gjennom voteringer på partienes landsmøter. Når vi gir stemmen vår til et parti er det med andre ord en slags «pakkeløsning» - vi tar stilling til en rekke vanskelige spørsmål samtidig. Bare sjelden er man 100 prosent enig med det aktuelle partiet i alle saker; og derfor snakker vi om å stemme på det partiet man er «mest enig med.»

Mediene spiller åpenbart en viktig rolle i valgkampen. I utgangspunktet burde rollen deres være å underlegge partienes programmer et kritisk blikk. Lar dette tiltaket seg virkelig gjennomføre? Henger dette standpunktet sammen med et annet standpunkt som partiet også har? Hva er sammenhengen mellom dette tiltaket og det partiet har stått for tidligere? Er partiet kjent for å holde sine egne valgløfter, eller kommer det bare en ny liste med nye løfter ved hvert valg? Er partiet i ferd med å endre profil for å bli mer populære, eller fordi det faktisk har endret standpunkt i viktige saker?

Hos Civita skriver Eirik Løkke i dag om enkelte spørsmål som sjelden blir stilt av pressen i denne valgkampen. For eksempel skriver han:

«Norsk politikk er i forbløffende grad blitt en konkurranse om å øke de offentlige utgiftene. På nær sagt alle områder konkurrerer partiene om hvem som skal bevilge mest penger. Opposisjonen representerer dessverre intet unntak. Konkurransen om å bruke mest mulig penger ødelegger en helt nødvendig debatt om hvordan fremtidens velferdsstat skal finansieres. Regjeringens egen perspektivmelding illustrerer tydelig at velferdsstaten ikke er bærekraftig, dersom den fortsetter å utvikle seg slik den har gjort til nå. Men det er fremdeles uklart hvordan fremtidens utgifter skal dekkes inn, og siden tematikken i beskjeden grad blir diskutert i valgkampen, synes det som om spørsmålet vil forbli ubesvart.»

Dette synes jeg er et godt politisk spørsmål: Hvor skal pengene komme fra? Og jeg er helt enig med Løkke i at journalistene så langt i valgkampen mer eller mindre har sviktet sin oppgave med å kartlegge hvordan balansen mellom statens utgifter og inntekter blir påvirket av de ulike partienes løfter.

Husk at det er langt mer populært å svekke statens inntekter enn å øke dem. Og motsatt er det langt mer populært å øke statens utgifter enn å redusere dem. Men reduserte inntekter i kombinasjon med økte utgifter er ikke uten videre en god blanding for statens finanser. Hvorfor lar journalistene politikerne slippe unna med bare å snakke om det som er populært? Alle vet at det finnes en regning et sted.

Isteden har det blitt moteriktig – selv blant politiske kommentatorer i pressen – å lansere «analyser» som sier at «ja takk, begge deler» er holdbar politikk. I mange år var Fremskrittspartiet alene om denne øvelsen, men nå har den spredd seg til flere av landets redaksjoner. Det er forstemmende.

Jeg har lenge ment at det er den borgerlige siden som denne gangen lover for mye, og som konsekvent nekter å svare på hvordan politikken deres skal finansieres. Det ser ut til at også Eirik Løkke i Civita etterlyser en mer «ærlig og ekte» borgerlig politikk. Blant annet skriver han:

«(N)orsk politisk debatt gjennomsyres av at økte offentlig utgifter er synonymt med godhet, mens forslag om kutt nesten utelukkende fremstilles som et uttrykk for kynisme, ja sågar egoisme. Denne formen for sinnelagsjournalistikk illustrerer en vesentlig mangel ved norsk offentlighet: En skrikende mangel på borgerlig-liberale perspektiver, hvor det rette svaret ikke alltid er ”økte ressurser” eller at staten ”må gjøre mer”. Uansett om det er særinteresser eller politikere som intervjues, er det nesten uten unntak manglende bevilgninger som kritiseres, hvorpå regjeringens unisone svar er at de har bevilget mer penger, underforstått er ”input” ekvivalent med ”output”. »

Jeg er enig med Løkke i at spørsmålet om hva vi faktisk får igjen for skattepengene er høyst relevant, og alltid må bli grundig undersøkt. For min del tror jeg nok svaret vil være at vi får temmelig mye igjen for vår felles innsats, men la nå det ligge her. En grei oversikt over hvordan staten bruker sine penger har Paul Chaffey forøvrig nettopp laget, og den finnes her.

Viktigere er det – som Løkke observerer – at fenomenet «borgerlig politikk» er i ferd med å bli borte; - vi hører stadig mer sjelden om omfattende regelendringer, om redusert offentlig virksomhet, om økt privat og redusert offentlig ansvar, om kutt i etablerte velferdsordninger og reduserte statlige budsjetter. Vi hører bare om skattelettelser, men ikke om hvordan de skal dekkes inn.

Vi hører – kort sagt – bare om «halvparten» av hva borgerlig politikk dreier seg om; - om en forside uten en bakside. Men de fleste ting har to sider. Det gjelder i hvert fall for penger.