I voodoo-land

Høyres helsepolitikk er helsefarlig. Og potensielt meget kostbar, både for pasienter og skattebetalere.

På lang sikt er den norske velferdsstaten mest sannsynlig underfinansiert; - selv når vi anlegger et optimistisk syn på samlet framtidig arbeidsinnsats og på verdiskapingen i oljevirksomheten. Vi kommer altså før eller senere til å måtte ta stilling til krevende offentlige reformer, velferdskutt eller skatteøkninger; - og trolig kommer vi til å velge litt av alt.

Jan Arild Snoen, USA-ekspert og fast kommentator i Minerva, skrev nylig en kommentar om vanskelige prioriteringer som ligger foran oss, og som svært få politikere ønsker å diskutere i valgkampen. Jeg synes det var en interessant kommentar, selv om jeg ikke deler vurderingene hans når det gjelder mulige reformer for å redusere offentlige utgifter i framtiden (f.eks. forslag om flat pensjon).

På ett område er vi likevel helt enige: Nemlig behovet for en ansvarlig og langsiktig finanspolitikk, som gjør at vi unngår de statsfinansielle katastrofene vi dessverre ser utfolde seg i store deler av OECD-området for tiden. Et økonomisk uføre som har skapt arbeidsløshet, sosiale tragedier, fattigdom og elendighet for millioner på millioner av mennesker.

I kommentaren sin skriver Snoen blant annet:

«Den 10. mars konfronterte Aftenposten de finanspolitiske talspersonene i våre tre største partier med uttalelser fra fire økonomer, som alle mente at regnestykkene i Perspektivmeldingen ikke gikk opp, og at det måtte gjennomføres større reformer – økt brukerbetaling, redusert utgifter til offentlig velferd og/eller økte skatter. Både Jan Tore Sanner, Marianne Marthinsen og Ketil Solvik-Olsen avviste et slikt behov. Sanner og Marthinsen satte sin lit til arbeidslinjen, selv om sistnevnte åpnet opp for skatteøkninger senere. Solvik-Olsen var enig i at det kunne være aktuelt med brukerbetaling, men ikke på de områdene der det monner – helse, omsorg, utdanning.» 

Om Høyre skrev Snoen dette:

«Høyre, det partiet som historisk har sett seg selv som garantisten for at offentlige utgifter ikke blir for høye, og som også er svært opptatt av langsiktig balanse i offentlige regnskaper, legger uvanlig lite vekt på utgiftskutt foran årets valg. Men vanskelig å forstå er det ikke. Eldrebølgen kommer først om noen år, og nå skal regjeringsmakten vinnes.» 

Det har vært vanskelig å få vite hvordan Høyre ønsker å prioritere for å få på plass løftene sine om skattelettelser. Selv mener de at løftene – som er på 25 milliarder kroner – er svært beskjedne, gitt at statens årlige utgifter er på mer enn 1000 milliarder. Til dette er det to ting å si: For det første at 25 milliarder fortsatt er litt penger, selv i 2013. Det er f.eks. 25 milliarder kroner mer enn null. Og for det andre har Høyre tenkt å danne regjering sammen med Fremskrittspartiet, og deres skatteløfter er langt mer omfattende. Hvis vi legger til grunn at begge parter må «gi litt» i eventuelle regjeringsforhandlinger etter valget, så er sannsynligheten høy for at skattelettelsene skal bli enda større enn 25 milliarder.

For min del har jeg aldri hevdet at det ikke går an å lage et statsbudsjett med 25 milliarder – og gjerne enda mer – i skattelettelser. Det er naturligvis fullt mulig. Men det jeg hevder er at det ikke er mulig å lage et slikt budsjett uten at det merkes. Uten at det betyr noe for noen. Uten at det får konsekvenser. 

Det er på dette punktet at både politikere fra Høyre og enkelte politiske kommentatorer har tatt veien inn i voodoo-land. Vi blir presentert for diffuse løfter om effektivisering i offentlig sektor som skal gi milliarder i gevinst, nærmest her og nå. Det snakkes i uklare vendinger om «forenklinger» og «nye løsninger» som skal dra regnestykkene i land. Men problemet er at det eneste håndfaste som presenteres er tiltak som øker – ikke reduserer – statens utgifter. Da er det grunn til å bli bekymret, for erfaringen er at borgerlige partier er mye flinkere til å svekke statens inntekter enn de er til å kontrollere utgiftene.

En gang i tiden ville slike påstander om Høyre vært urimelige, for det fantes en gang da partiet åpent erkjente at borgerlig politikk ville medføre noen velferdskutt. Ja, det var jo noe av poenget med konservativ politikk: Reduserte offentlige utgifter, og flere penger i de private lommebøkene.

Men den tiden er forbi. Nå snakker ikke Høyre om velferdskutt; eller andre kutt, for den del. Tvert i mot snakkes det en god del om økt offentlig velferd og betydelig vekst i offentlige utgifter. Samferdsel er ett eksempel. Skole et annet. Og nå: En helsereform med ukjent prislapp; - det eneste som er sikkert er at vi snakker om vesentlig økte utgifter.

Helseminister Jonas Gahr Støre tar dette opp i Aftenposten i dag. Og det gjør han rett i. Den helsereformen Høyre legger opp til – såkalt «fritt behandlingsvalg» på statens regning – er i virkeligheten en torpedo mot sykehusenes økonomi; - nå som vi endelig har kommet i en situasjon der sykehusenes økonomi gir grunnlag for langsiktig planlegging og nye investeringer.

Høyres plan er at sykehusene i stedet for å bygge ny kapasitet skal bruke pengene sine til å finansiere nye, private helsetilbud. En privat helseindustri skal bygges opp, som tar seg av de minst kompliserte sykdommene, mens sykehusene på sin side sitter tilbake med svekket økonomi, redusert kapasitet og lengre køer. En gavepakke for innovative sjeler som kjenner veien inn til sykehusenes budsjetter, men med ukjent kostnadsramme for skattebetalerne. Dermed oppnår Høyre to ting på en gang: Å undergrave statsfinansene og helsevesenet samtidig.

Det er formildende at Høyres Bent Høie varsler at modellen deres vil kreve økte egenandeler. Folk som snorker eller har stygge åreknuter er allerede advart; - og det er jo noe. Det er også formildende at Høie sier åpent at framtidens helsevesen vil møte enda vanskeligere prioriteringer enn i dag, selv om det neppe kan kalles ny kunnskap.

Men hvorfor det er så viktig for Høyre å undergrave sykehusene her i landet forblir et mysterium. Like mystisk som å senke skattene med minst 25 milliarder kroner uten at noen merker det.