Syria utfor stupet

Syria. Aleppo, oktober 2012

Noen ganger er våpen rett og slett ikke nok, selv om vi aldri så mye skulle ønske det. Erfaringene fra Afghanistan og Irak er at selv med overveldende militære ressurser og avansert teknologi er det ikke mulig å drive fram en bestemt utvikling, hvis “forholdene på bakken” tilsier noe annet.

Slik er det også med Syria. Heller ikke der er våpnene til særlig nytte. Hvor enkelt hadde ikke alt vært dersom konflikten i landet bare dreide seg om en slem diktator i kamp mot en samlet og demokratisk opposisjon? Hvor latterlig lite av trusler om maktbruk og raketter ville vært nødvendig for å få alle parter til å holde seg unna kjemiske våpen? Ja, kanskje hadde vi for lengst hatt en demokratisk valgt regjering i landet?

I stedet er vi helt på viddene. “Vi må lære Syria at bruk av kjemiske våpen er uakseptabelt”, sier USA og deres allierte i Europa. I London står statsminister David Cameron i Parlamentet og framfører lange resonnementer om de negative sidene ved kjemiske våpen, - tanker som er like selvsagte som de er irrelevante. Er ikke problemet nettopp at bruk av slike våpen overhodet ikke gir militær mening, enten man er en del av regimet til Assad, en del av opposisjonen eller dersom man bare tilhører den uskyldige sivilbefolkningen? De gir bare mening dersom man ønsker å trappe konflikten opp ytterligere.

Problemet her er neppe at noen av aktørene trenger spesiell opplæring i våpnenes forferdelige virkning, deres lovmessige status eller den entydige protesten de blir møtt med internasjonalt. Dette er - for å si det enkelt - kjent stoff. Likevel føler USA et sterkt press for å "gjøre noe". Mitt tips er at antallet mennesker, i Syria eller andre steder, som blir genuint klokere om de negative sidene ved bruken av kjemiske våpen som følge av et amerikansk (mer eller mindre treffsikkert) rakettangrep mot Syria, er akkurat null. Så hvis hensikten er å drive “opplæring” eller “avskrekking” kan USA spare seg sine raketter. De bringer intet nytt, men potensielt bare enda større kaos. Hvilket er nøyaktig hva enkelte destruktive krefter ønsker seg.

Syria gjør oss fortvilet fordi omfanget er så stort, fordi voldsbruken er så grotesk og fordi noen mulig «løsning» synes å ligge så uendelig langt unna. Jeg er enig i at Syria mer enn demonstrerer behovet for en reform av FN, og at Sikkerhetsrådet har sett stoltere øyeblikk enn de som passerer akkurat nå. Men det var faktisk noen som advarte allerede under Libya-aksjonen om at det ikke kom til å bli kostnadsfritt å strekke den daværende resolusjonen om bombing av Gaddafi for langt.

Resolusjon 1973 om inngrep i Libya var hjemlet i Sikkerhetsrådets bestemmelser om «ansvar for beskyttelse» av sivilbefolkningen mot egne myndigheter («responsibility to protect», eller «R2P» som det heter på FN-dialekt); - regler som ble innført i 2005. Meningen var å beskytte befolkningen, ikke å velte regimet til Gaddafi. Resultatet kjenner vi. Reaksjonene fra Kina og Russland kom som forventet. I tilfellet Syria har det stått bom fast i Sikkerhetsrådet. Takk for sist.

Syria er vanskelig nok hvis vi bare ser på landets omgivelser, og på de aktørene som mener seg å ha «strategiske interesser» i landet. Den listen er ikke akkurat kort. Det er vanskelig å vite hvilken «vennekrets» som er verst. Er det Russland, Kina, Iran og Hezbollah? Eller er det USA, Tyrkia, Saudi Arabia, Qatar og al-Qaida? Alliansene er ikke akkurat strømlinjeformede; hvilket understreker mitt poeng: Denne konflikten har for lengst passert det stadiet der noen modige opprørere gikk til motstand mot Assad-klanens langvarige maktmonopol i Syria. Ja, den handler knapt nok om det i det hele tatt.

Likevel snakker senator John McCain og statsminister David Cameron som om valget står mellom den lyse og mørke siden i Star Wars. Slike grove forenklinger straffer seg i de fleste tilfeller. Man kan mislike at Russland og Kina blokkerer nye resolusjoner om maktbruk i Syria, men det er likevel nødvendig å spørre: Hvem skal makten brukes mot, og hvem skal den gi støtte til? At regimet til Bashar al-Assad og Ba'ath-partiet er politisk ferdig er innlysende; det tror jeg nok selv Russland og Kina har innsett. Det var uansett ikke bruken av kjemiske våpen som fjernet enhver legitimitet for Assad-klanen.

Men der stopper også alt som er innlysende hva angår Syria. I sommer laget BBC en oversikt over den syriske opposisjonen. Den er komplisert, for å si det forsiktig. Og den har ikke blitt mindre komplisert i løpet av de siste månedene. En alternativ, men lignende oversikt, er laget av australske ABC og finnes her.

Det er farlig å generalisere, men heller ikke i Libya var opposisjonen mot Gaddafi særlig samlet. De hadde heller ingen felles visjon om en ny framtid for landet. Alle som håpet på raske forbedringer i levekår og sikkerhet i Libya har blitt kraftig skuffet. I Syria kan du trygt mangedoble de samme problemstillingene; knyttet til religion, geografi, etnisitet og klantilhørighet. Vi er vitne til et tragisk sammenbrudd i sivilisasjon og respekt for menneskeverdet, og det er slett ikke bare Assad-regimet som står for overgrepene.

Hvordan senator John McCain og statsminister David Cameron kan stå overfor denne kompleksiteten og vite med skråsikkerhet hvilken del av opposisjonen som fortjener støtte fra USA og Europa er mer enn noen kan begripe. For opposisjonen i Syria er ingen statisk størrelse. Her endrer alliansene og motsetningene seg hele tiden.

Omfanget av katastrofen i Syria skremmer. Det er antatt at mer enn 100.000 mennesker er drept. Nærmere to millioner mennesker har flyktet fra landet, og enda flere er på flukt inne i selve Syria. Tyrkia, Jordan og Libanon har tatt imot de største gruppene av flyktninger, og det er dessverre lite som tyder på at presset på disse tre landene vil avta med det første. Derfor er det lett å støtte kravet om at «det internasjonale samfunnet» må gjøre mer, både på den politiske og humanitære siden. Tragisk nok er det enklere å iverksette meningsfulle humanitære tiltak utenfor Syrias grenser enn det er å finne politiske løsninger innenfor. Syrias naboland har nå krav på solidaritet fra resten av verden i møtet med den enorme strømmen av flyktninger.

Ingenting ville være bedre enn om stormakter som USA, Russland og Kina kom fram til en felles forståelse av hvordan Assad-regimet kan erstattes med noe annet. Det hadde også vært et stort framskritt om landets arsenal av kjemiske våpen kunne bli bragt under noen lunde troverdig kontroll, selv om det er delte meninger om dette i det hele tatt er mulig.

Likevel, det går en grense for hva «det internasjonale samfunnet» kan få til med hensyn til fred, forsoning og utvikling dersom innbyggerne i det aktuelle landet er ute av stand til å bygge broer seg imellom og samhandle konstruktivt. Det har vi sett i Irak, i Afghanistan, i Libya og dessverre også helt nylig i Egypt. Så mens det fortsatt er rimelig å stille større krav til Assads regime, til FN, til stormaktene og til «det internasjonale samfunn», er det sannelig også på tide å skjerpe kravene til den syriske opposisjonen.

Midt i den humanitære katastrofen er behovet for framsynte nasjonale ledere og konstruktive politiske aktører større enn noen gang. Men på den radaren finnes det ikke mange signaler som gir grunnlag for håp. I stedet står vi overfor stadig flere dokumenterte tilfeller av kynisme, opportunisme, maktmisbruk og overgrep. Svakhetene hos den syriske opposisjonen bidrar til at mulighetene til å finne gode løsninger i konflikten er sterkt begrenset.

På dette området har «det internasjonale samfunnet» sviktet. Å ikke stille tydelige krav til opposisjonsgruppene i Syria er det samme som å forlenge konflikten. Derfor må den syriske opposisjonen få vite at verden observerer også deres handlinger og strategier; - å være i opposisjon til Assad gir ingen fullmakt til å begå overgrep.

Samtidig hviler det et tungt ansvar på de landene som bruker store ressurser på å støtte "sine" partnere inne i Syria. Den syriske opposisjonen har mye å vinne på å bli mer samlet, mer ansvarlig og utvise større respekt for menneskerettighetene enn i dag. Jo lenger tid opposisjonen bruker på å sortere ut helt grunnleggende politiske spørsmål, jo lenger vil Syria framstå som et kaotisk ormebol der ingen tar ansvar for en helhetlig løsning. Den store taperen er i så fall sivilbefolkningen, og deretter nabolandene som blir satt under enda større press.

Med 100.000 drepte kan en spørre om det var riktig å starte med å forsyne våpen fra Vesten til noen av opposisjonsgruppene i Syria. Det vi vet er at for hvert gevær som leveres til opposisjonen vil Russland levere et nytt våpen til regimet. Det finnes altså ingen «løsning» for Syria som stormaktene ikke er enige om. Men det finnes heller ingen løsning dersom det ikke etableres et minimum av enighet og gjensidig respekt i den svært sammensatte syriske opposisjonen.

Slik det ser ut akkurat nå virker det enklere for stormaktene å bli enige, enn det er for den syriske opposisjonen å bli enige med hverandre.