Utpressing som politikk

Paul Krugman går løs på republikanerne i New York Times

Det er ikke noe nytt at USA er politisk splittet, og det er heller ikke nytt at republikanerne hater «Obamacare». Det som er nytt er at lederskapet hos republikanerne har mistet kontrollen over fotfolket i Kongressen. Og at fotfolket har gått fra sans og samling. Det burde bekymre flere enn de som bor i USA.

Republikanernes fremste politiske leder er John Boehner; «Speaker» i Representantenes Hus. Rollen som «Speaker» er en av fire absolutte toppstillinger i amerikansk politikk. De tre andre er rollene som president, visepresident og som majoritetsleder i Senatet. Boehner er med andre ord ingen hvem som helst.

Det er flertallet i Representantenes Hus (som ofte – og upresist – omtales som Kongressen, eller – mer presist – bare «Huset») som velger «Speaker». Da Boehner ble valgt sist gang skjedde det under uvanlige omstendigheter; fordi det ble avgitt stemmer også til andre republikanske kandidater – til tross for at disse på forhånd hadde gitt beskjed om at de ønsket at samtlige republikanere skulle stemme på Boehner. Antallet stemmer for Boehner gjenspeilte altså ikke det republikanske flertallet; et aldri så lite «opprør» mot den etablerte lederen ble dermed synlig (Boehner fikk 50.8% av stemmene totalt – en hårfin majoritet). 

Hvem var opprørerne? Det var de mest knallharde representantene for «Tea Party»-bevegelsen. De mest konservative av de konservative. De mest kompromissløse motstanderne av president Obama. Og de mest kompromissløse motstanderne av ethvert kompromiss på tvers av partigrensene.

Man skulle tro at akkurat den retningen innenfor det republikanske partiet hadde blitt litt svekket av president Obamas nokså overbevisende seier under fjorårets presidentvalg. Det lå liksom litt i kortene at den ultra-konservative delen av partiet ikke akkurat hadde gitt Mitt Romney drahjelp under valgkampen. I stedet kom de med det ene utspillet merkeligere enn det andre, og skremte vel unna flere velgere enn de rekrutterte.

Men da glemmer man at det alltid er valg i USA. Og nå er det neste års valg til Kongressen – og en tredel av Senatet – alt dreier seg om. Da må de som vil holde på jobben i Kongressen (og Senatet) først og fremst tenke på kjernevelgerne sine. Og republikanske kjernevelgere har fortsatt sterk sympati med «Tea Party», og en tilsvarende uvilje mot president Obama og den helsereformen han fikk vedtatt i første del av sin første periode som president; - før flertallet i Kongressen gikk tapt til republikanerne. 

Nå dikterer «hjemmefronten» i mange republikanske valgdistrikter at Kongressen gjør alt som er menneskelig mulig for å hindre gjennomføringen av helsereformen. Dette til tross for at reformen er fullt ut lovlig vedtatt; ja, den har til og med fått stempel om godkjenning fra USAs høyesterett, og visse deler av reformen er alt gjennomført. Men republikanerne gir seg ikke. Tvert i mot; de gir begrepet «omkamp» et nytt innhold og nekter å vedta et statsbudsjett for USA med mindre helsereformen blir utsatt og noen skatteendringer som har tilknytning til reformen (og som for lengst er vedtatt) blir opphevet.

Men verken president Obama eller demokratene (som har flertall i Senatet) har til hensikt å levere tilbake den største velferdsreformen som er vedtatt i USA på mange tiår. Republikanerne kunne like gjerne bedt president Obama om å gå av, og samtlige demokratiske senatorer om å trekke seg. Alle vet at et budsjett med et slikt innhold aldri kommer til å bli godkjent. Derfor blir det ikke noe budsjett, og derfor stenger store deler av offentlig virksomhet i USA fra i morgen av. På ubestemt tid.

«Speaker» John Boehner kunne bidratt til å løse floken ved simpelthen å la Kongressen vedta et budsjett som også kan få støtte hos et flertall i Senatet og hos president Obama. Det finnes nemlig et slikt flertall i Representantenes Hus; det er tilstrekkelig mange republikanere som ville ha stemt sammen med demokratene og slik sikret flertallet. Men det er Boehners privilegium å bestemme hva Representantenes Hus skal få lov til å votere over. Og han kommer ikke til å la et slikt flertall få komme til uttrykk. Da ville han ha underskrevet sin egen søknad om avskjed; det var akkurat det opprørerne ga beskjed om under valget av «Speaker».

Slik er det også for resten av det republikanske lederskapet, og for en hel rekke av republikanske representanter både i «Huset» og i Senatet. Det er fotfolket, kjernevelgerne til republikanerne og «Tea Party» som bestemmer både tempoet og innretningen på politikken i Kongressen for øyeblikket. Da er resultatet stillingskrig, og ingen vedtak. Uten vedtak, intet budsjett. Og uten budsjett må den føderale delen av offentlig sektor i USA begynne å innstille sin virksomhet fra i morgen av.

Meningsmålingene tyder på at amerikanske velgere stort sett vil gi republikanerne skylden for det som skjer. Hvorfor er de likevel villige til å stenge ned staten? Svaret er at de kalkulerer med at det «tross alt» finnes tilstrekkelig mange velgere der ute som misliker president Obama og helsereformen mer enn de misliker noen uker med stillingskrig over budsjettet. Det spørs om ikke det er en grov feilvurdering. Forrige gang en republikansk kongress stengte ned staten under en demokratisk president var det president Clinton som gikk ut av striden som soleklar «seierherre». Det kan utmerket godt gjenta seg for president Obama denne gangen.

For det første er amerikansk økonomi for tiden inne i en forsiktig oppgang som ikke nødvendigvis tåler all verdens politisk sludder og vas. Dette er velgerne svært klar over. På midten av 1990-tallet hadde USA en robust økonomisk vekst, og økonomien merket knapt at den føderale staten var nede for telling i noen uker. For det andre er kortene nå spilt på en slik måte at det vil koste begge parter dyrt å gi etter i en form for kompromiss.

Det er utenkelig at president Obama vil la republikanerne fikle med den helsereformen som etter alle solemerker kommer til å bli hans viktigste politiske ettermæle. Men samtidig har republikanerne spilt seg inn i et hjørne; - hvis deres motstand mot helsereformen er så avgjørende og prinsipiell at de er villige til å stenge ned staten og (i en viss forstand) trosse selv USAs høyesterett, hvorfor skal de da gi seg? Hva har de å forhandle med? Hva er det demokratene kan tilby dem som gir dem en «verdig» utgang av konflikten? Når alle «store kort» alt er lagt på bordet, hvordan kan man da trylle fram en joker som plutselig snur spillet igjen?

For dette er et politisk spill mer enn noe annet. Det er en tragisk forestilling, der partitaktikk og egne interesser åpenbart går foran det som er i landets interesse. Og ingen vet dette bedre enn John Boehner selv, som for sin del hadde ønsket å spille kortene på en helt annen måte. Han ville knytte motstanden mot helsereformen til de kommende forhandlingene om å øke «gjeldstaket» til USA; noe som må skje i løpet av få uker fordi USA fortsatt bruker langt mer penger enn de henter inn i skatter og avgifter. I den saken er det president Obama som for lengst har spilt ut sine beste kort, gjennom å lovfeste de store skattelettelsene som ble innført under forgjengeren George W. Bush som motytelse for beskjedne skatteøkninger for de aller rikeste, og for å unngå at gjeldstaket ble et sjenerende tema under fjorårets valgkamp.

Obama solgte seg billig, noe Boehner er fullt klar over. Men Boehners utålmodige grunnplan ville ikke la ham følge sin egen strategi. De utløste i stedet en stor konflikt over budsjettet. Der står vi nå, og Boehner er langt mindre sikker på seier i denne konflikten enn han eventuelt ville vært i en konflikt over gjeldstaket.

Amerikansk politikk er låst bom fast. Under Boehner – og under press fra «Tea Party» - har republikanerne i Kongressen innført noe helt nytt: Systematisk utpressing. Det er ikke noe nytt at presidenten, Senatet og Kongressen må forhandle fram løsninger; - det amerikanske politiske systemet er konstruert nettopp for at slike forhandlinger skal føres praktisk talt hele tiden. I USA er det som kjent ikke parlamentarisme; det er et nødvendig samspill mellom flere selvstendige institusjoner som avgjør hva som blir den endelige politikken.

Men systemet krever en viss velvilje fra alle parter; - at man legger tapte slag bak seg og tenker framover. Det er denne tradisjonen republikanerne nå bryter ved å insistere på stadige omkamper, og ved å knytte sammen saker – som i utgangspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre – i «pakkeløsninger» som er uspiselige for Senatet og presidenten. Slik de gjorde under de forrige forhandlingene om gjeldstaket (som jo egentlig handler om å betale for regninger som allerede er påløpt), og slik de nå gjør i forbindelse med å få på plass et føderalt budsjett (der de forlanger å få omgjort en lov som for lengst er vedtatt).

Parolen er at dersom republikanerne nektes omkamp så vil helt nødvendige vedtak ikke bli fattet – selv om de isolert sett ville hatt et flertall bak seg i Kongressen. Men verken USA eller resten av verden har nå behov for nye selvskudd fra den amerikanske Kongressen. Enten det gjelder det føderale budsjettet eller gjeldstaket. Den forsiktige veksten i USA er gode nyheter også for et Europa som i høyeste grad trenger vekstimpulser og økt aktivitet hos vår store nabo i Vest.

Det er provoserende å se hvordan et ultra-konservativt mindretall ønsker å tvinge igjennom sin politikk gjennom ren utpressing. Og det er legitimt å spørre om de fullt ut overskuer konsekvensene av denne destruktive politikken. For sin del minner Paul Krugman oss om at vi her står overfor politikere som ikke tror på vitenskapen om klimaforandringer og heller ikke den biologiske evolusjonslæren, for den del. Derfor er det heller ingen grunn til å anta at de samme politikerne skulle ha den minste respekt for grunnleggende økonomiske sammenhenger.

Det er dårlige nyheter for svært mange; for republikanernes feilvurderinger innebærer en betydelig økonomisk risiko langt utenfor USAs grenser. Som Krugman skriver:

«No sane political system would run this kind of risk. But we don’t have a sane political system; we have a system in which a substantial number of Republicans believe that they can force President Obama to cancel health reform by threatening a government shutdown, a debt default, or both, and in which Republican leaders who know better are afraid to level with the party’s delusional wing. For they are delusional, about both the economics and the politics.» 

I kveld byr USA på to dårlige nyheter: For det første er det vanskelig å se hvordan partene skal kunne komme til enighet om noe som ligner på et budsjett. Og for det andre venter et nytt oppgjør om gjeldstaket; - i en situasjon der de mest konservative og minst samarbeidsvillige delene av det republikanske partiet bestemmer kursen.

Skrekk og gru.