Norsk ungdom i Syria

Leir for syriske flyktninger i Jordan, juli 2013

 (US Department of State, Wikimedia Commons)

Norske ungdommer finner veien til Syria for å delta i borgerkrigen. Der har de selvsagt ingenting å gjøre, og er det noe Syria virkelig ikke trenger så er det flere «idealister» fra andre land som kommer for å bidra til å øke konflikten.

Det er allerede mer enn to millioner flyktninger fra Syria i de nærmeste nabolandene. Bare i Libanon har folketallet økt med mer enn 20 prosent på mindre enn to år. Inne i Syria regner man med at det er om lag fire millioner mennesker på flukt. Det totale antallet flyktninger overgår dermed hele Danmarks befolkning. Omfanget av katastrofen er kraftfullt dokumentert bl.a. i New York Times.

Syrias ulykke er ikke bare brutaliteten til Assad-regimet, men også det faktum at opposisjonen mot regimet er splittet; - og i visse tilfeller minst like brutal og hensynsløs som regimets egne soldater. Akkurat som i Libya og Egypt ser vi at befolkningen slett ikke deler noen felles visjon om landets framtid. Isteden går det konflikter på kryss og tvers – geografi, etnisitet, religion – og til syvende og sist er det volden som styrer dagsorden.

I følge BBC regner en med at det finnes om lag 1000 ulike bevæpnede grupper som opererer inne i landet, med høyst ulike hensikter, og med varierende grad av lojalitet med hverandre. Noen av gruppene er rene terrorister med direkte forbindelser til al-Qaida. Andre er simple tyver, mordere, kidnappere og kjeltringer som bruker krigen for å gjøre seg selv rike.

I tillegg til dette kommer «støtten» utenfra; Hezbollah i Libanon støtter Assad-regimet, det samme gjør Iran. Qatar og Saudi Arabia støtter hver sine ulike sunnimuslimske grupper, mens kurderne i Irak etter beste evne søker å støtte sine kurdiske naboer i vest. Egypt under tidligere president Morsi hadde sterk sympati med opposisjonen i Syria, på grunn av Assad-regimets behandling av Det muslimske brorskapet, mens dagens makthavere i Egypt under ledelse av general Sisi nok har den motsatte holdningen.

Det er ironisk å tenke på at Egypt og Syria faktisk var en union i årene 1958-61 under navnet Den forenede arabiske republikk.

På det globale plan har Russland så langt lykkes med å holde sin hånd over president Assad, mens vestlige ledere med sans for militær intervensjon – som Storbritannias statsminister Cameron og visse deler av Det republikanske partiet i USA – enda ikke har greid å få bombeflyene sine i lufta. Godt er det. Jeg er ingen tilhenger av Bashar al-Assad, men etter fiaskoene i Irak og Afghanistan, og med tanke på den tragiske utviklingen i Libya, er den britiske statsministerens forkjærlighet for militær innblanding ikke til å forstå.

Hendelsen med kjemiske våpen i august utløste imidlertid en overraskende virketrang både hos russiske og amerikanske diplomater, og en like overraskende vilje hos president Assad til å gjøre noe meningsfullt for å fjerne kjemiske våpen fra syrisk jord. Operasjonen vil bli krevende – kanskje for krevende – men er likevel uttrykk for at president Assad, i motsetning til Saddam Hussein i Irak og Muammar Gaddafi i Libya, ikke nødvendigvis har mistet all kontakt med virkeligheten.

Regimet har fått ni måneder på seg til å ødelegge sine kjemiske arsenaler, noe de fleste eksperter mener er praktisk talt umulig. Men selv om ikke våpnene blir fullstendig ødelagt kan de likevel gjøres ubrukelige, og bare det har naturligvis en verdi i seg selv. Slik har tragedien med kjemiske våpen utløst noen av de ytterst få positive hendelsene i Syria etter at opprøret mot Assad startet i mars 2011; et visst nivå av enighet og samarbeid mellom Russland og USA, og et visst nivå av fornuftsbasert respons fra regimet i Damaskus.

I mellomtiden fortsetter kamphandlingene over hele landet; mellom regimet og opposisjonen og mellom ulike fraksjoner innenfor opposisjonen. Og strømmen av flyktninger bare vokser. Det er ingen enighet om de store strategiske spørsmålene – f.eks. om man skal forhandle med Assad-regimet eller ikke – og heller ikke om hva slags Syria som skal vokse fram etter at tiden til president Assad endelig er over. Her finnes alt fra sekulære og demokratiske krefter til religiøse fundamentalister som drømmer om en islamsk stat og starten på et nytt kalifat i Damaskus.

Inn i denne heksegryten er det at noen norske ungdommer nå aktivt søker seg. Vi må tro at det finnes «rådgivere» i nærmiljøet deres som mener at innsatsen vil være verdifull, og som hjelper til med å planlegge reisen. Det er både skammelig og ufattelig tragisk. For mens det er mulig å forstå at det finnes et sterkt ønske om å bekjempe Assad-regimet, er sannheten at det i seg selv bare er halve jobben. Minst like viktig er det å vite hva man kjemper for, og hvem man kjemper sammen med. Å identifisere de «gode kreftene» blant Syrias stridende parter har blitt stadig mer vanskelig – for ikke å si umulig.

I følge opplysninger fra PST er de fleste av dem som har reist til Syria svært unge. Noen er under 18 år. Politiet er bekymret for hva de kan komme til å foreta seg dersom de kommer tilbake til Norge, med potensiell islamsk radikalisering og tunge krigserfaringer bak seg. Jeg er ingen sikkerhetsekspert, så for alt jeg vet er dette noe vi faktisk bør bekymre oss for. Men personlig er jeg mer bekymret over at norsk ungdom reiser til Syria i første omgang, og jeg ville tro det samme var tilfellet både for familie, venner, kjente og egentlig også PST.

De som nå lokker unge mennesker til å ofre livet i en kamp som ingen har oversikt over bærer et tungt ansvar. Det er viktig at de både konfronteres og eksponeres fordi deres bidrag både til det norske samfunnet – og også til det syriske – utelukkende er negativt. Hva Syria trenger – og hva de syriske flyktningene trenger – er humanitær bistand; - trygghet, omsorg, tilgang til grunnleggende helsetjenester, en mulighet til å opprettholde et verdig liv til tross for den kaotiske volden som dag for dag gjør Syria til et ødeland.

All ære til de organisasjonene og humanitære arbeiderne (inkludert helsepersonell) som nå risikerer livet for å bistå mennesker i nød. Hva Syria ikke trenger er såkalte «moralske ledere» som sender norsk ungdom inn i en grusom krig der frontene er uklare og det ikke finnes noen utsikter til løsning – verken politisk eller militært. De som nå fører ungdom i Norge bak lyset må stilles til ansvar.

Her må det norske muslimske miljøet selv spille en aktiv rolle. Derfor var det gledelig at TV2 i går kunne formidle at en av landets største moskeer når går åpent og kraftig ut mot religiøst motivert vold og ekstremisme. Den sekteriske volden som utøves bl.a. i Syria og Irak er utelukkende negativ, både for de som er direkte berørt, men også for verdens muslimer under ett.

Ingen ting har ødelagt mer for islams omdømme og for vanlige muslimers hverdag enn den islamsk begrunnede terrorismen. Derfor er det svært positivt at muslimer – enten de tilhører den ene eller andre retningen innenfor islam – gjør felles front mot fundamentalisme og terrorisme.