 |
President Hassan Rouhani er selv både jurist og geistlig.
Foto: www.president.ir
|
Bare Pakistan har for øyeblikket flere utenlandske flyktninger enn Iran. En svak økonomi, internasjonale sanksjoner, høy arbeidsledighet og stadig større utfordringer med forvaltningen av landets store energiressurser har satt den religiøse eliten under press. Selv Irans «Supreme Leader» Ali Khamenei måtte innse at det var på tide å finne på noe nytt. En viktig del av svaret kom gjennom valget av Hassan Rouhani som ny president.
Valget av Rouhani var overraskende på flere måter. Presidentvalget fant sted 14. juni, men Rouhani registrerte seg ikke som kandidat før 7. mai. Det ble etterhvert klart at han fikk støtte fra de tidligere presidentene Akbar Rafsanjani (president 1989-97) og Mohammad Khatami (president 1997-2005). Han ble dermed «opposisjonens» kandidat; - men vi må her ta hensyn til at ingen får lov til å stille som kandidat uten tillatelse fra Vokterrådet, et organ av prester og islamske jurister under full kontroll av «Supreme Leader» Ali Khamenei (som selv var president i Iran i årene 1981-89). Det sier alt om Vokterrådets liberale sinnelag at de nektet tidligere president Rafsanjani å stille til valg i det hele tatt.
Det er lett å tenke at kandidaturet til Rouhani ikke nødvendigvis var populært hos Khamenei og hans konservative allierte. Men Khamenei hadde allerede tatt belastningen med å stanse Rafsanjani. Rafsanjani er en mann med betydelig innflytelse, men har på sine eldre dager blitt stadig mer frittalende i forhold til Irans giktiske prestevelde. Å hindre Rouhani på samme måte ville simpelthen ikke latt seg gjøre; til det er rullebladet til Rouhani innenfor Den islamske iranske republikken rett og slett for imponerende, og dessuten befinner Rouhani seg noe så nær det perfekte sentrum av iransk politikk som det er mulig å komme. Ingen spesielle fiender på noen fløy, ingen spesielle standpunkter som pekte i bestemte retninger, og en lang serie med tunge verv og oppgaver innenfor republikken som han har løst uten noen gang å utfordre makteliten.
Snarere tvert om. Om noe, så er Rouhani historisk sett regimets mann. Han startet sitt arbeid i opposisjonen mot Sjahen allerede tidlig på 1960-tallet, og han sluttet seg til Ayatolla Khomeini allerede mens ayatollaen var i eksil i Paris på 70-tallet. Rouhani har vært to skritt bak den absolutte ledelsen i Iran helt siden revolusjonen, og er slett ingen ukjent figur som plutselig spretter fram og utmanøvrerer landets elite.
Men så er det likevel det han gjør, på sin egen høyst effektive måte. Avtalen med de fem faste medlemmene av FNs Sikkerhetsråd og Tyskland om Irans kjernefysiske program er et håndfast bevis på at Iran kan spille en helt annen rolle enn under tiden med populisten Mahmoud Ahmadinejad som president. Hvis landet får muligheten, og hvis ytterliggående krefter i flere land gir fornuften en sjanse.
Spørsmålet om utvikling av kjernekraft har ikke skapt annet enn problemer for Iran; med stadig nye sanksjoner og en internasjonal uvilje som truer med å strupe hele økonomien. Det finnes sikkert krefter i det iranske maktapparatet som gjerne ville hatt tilgang til atomvåpen, men det utelukker ikke at utvikling av fredelig kjernekraft faktisk gir mening selv i et land som har så store reserver av olje og gass som Iran. Landet har verdens nest største gassreserver, og likevel er de avhengige av å importere gass fra Turkmenistan. Landet har verdens fjerde største oljereserver, og likevel må de importere store mengder bensin og diesel for å dekke etterspørselen.
Med stadig vekst i forbruket av elektrisitet og økende kapasitetsproblemer i olje- og gassvirksomheten er ikke utvikling av kjernekraft i Iran nødvendigvis en urimelig ide, slik en del vestlige politikere ynder å framstille det. Vi kommer tvert i mot til å se ny kjernekraft i flere land i Midt-Østen og Nord-Afrika i årene som kommer; - land som historisk har vært rike på olje og gass. Årsaken er befolkningsvekst, og sterk vekst i kraftforbruket, i kombinasjon med økende problemer med å utvikle tilstrekkelig kapasitet for gasskraft.
Ingenting av dette utelukker at det sikkert finnes krefter i Iran som mer enn gjerne vil utnytte et sivilt program for kjernekraft til å skjule et hemmelig program for å utvikle atomvåpen. Men det utelukker at Irans argumenter om at de ønsker fredelig kjernekraft er nonsens. Det som da gjenstår er inspeksjoner og kontroll på et nivå som er slik at omverdenen føler at Iran etterlever internasjonale spilleregler. Det er jobben med å identifisere et slikt nivå og finne ut hva det vil koste å komme seg dit Hassan Rouhani og hans seks forhandlingspartnere med USA og Russland i spissen nå har startet.
Først med en avtale som skal vare i seks måneder. Avtalen gir partene rett til omfattende innsyn i alle sider ved Irans kjernekraftvirksomhet, samtidig som den pålegger Iran klare forpliktelser når det gjelder den videre håndteringen av uran som er anriket til mer enn 5 prosent «renhet» (som er hva som er nødvendig for rene energiformål). Det virker som det er alminnelig enighet om at Iran vil ha store problemer med å utvikle atomvåpen og samtidig etterleve avtalen. Det er også president Obamas viktigste argument: Den eneste måten å være helt sikker på at Iran ikke får atomvåpen er ved å være tett på den iranske virksomheten, bl.a. gjennom inspeksjoner og kontroller.
Det hele har gått fort. Rouhani må ha identifisert spørsmålet om kjernekraft som et være eller ikke-være for sin administrasjon. Dessuten behersker han feltet, som tidligere ansvarlig for Irans forhandlinger om kjernekraft. Greier han å få spørsmålet under kontroll gjennom en langsiktig avtale kan han starte arbeidet med andre og helt nødvendige oppgaver, som å reformere økonomien, skape ny vekst, redusere arbeidsledigheten og gi Iran flere bein å stå på. Uten en løsning er Iran dømt til å leve med fortsatte sanksjoner, lave investeringer og en befolkning som blir stadig mer frustrert over egne ledere. Og iranere flest liker rollen som utstøtt paria-nasjon svært dårlig. Den rimer ikke med en høy grad av historisk selvbevissthet om hvilken betydelig rolle Iran (og det tidligere Persia) har hatt som sivilisasjonsbygger i verden.
Akkurat nå trenger «Supreme Leader» Ali Khamenei sin president mye mer enn Rouhani trenger Khamenei. Virkningene av sanksjonene og isolasjonen undergraver ledelsens autoritet. Men Irans øverste leder har klippet ned politikere som har blitt litt for glade i reformer og åpenhet tidligere; - også når de var presidenter. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til Mohammad Khatami som vant to brakvalg på rad med en klar reform-agenda. Han ble grundig stanset og motarbeidet av det delvis skjulte maktapparatet til Khamenei, og da hans siste periode endelig var over var folk like oppgitt som de var skuffet. Verken flertall i parlamentet eller en reformorientert president var tilstrekkelig for å få gjennomført nødvendige endringer i økonomi og samfunn.
I Iran er det de konservative prestene som har makten. Punktum. En viktig forklaring på dette er hvordan mullaene og ayatollaene har greid å få kontroll med store deler av iransk økonomi, bl.a. gjennom de store religiøse «stiftelsene» som selger alt fra Cola, biler, mat og kontormøbler uten å måtte oppgi så mye som en rial til skattemyndighetene. De skrift- og rettslærde kan åpenbart også kunsten å telle penger, og de vet hvordan de kan bruke sin økonomiske makt til å styrke sine politiske posisjoner – og vice versa.
Nå er Rouhani selv jurist og skriftlærd. Han er en erfaren politiker og kjenner nok sine Pappenheimere i maktapparatet. Han vet bedre enn de fleste at hans største sikkerhet mot snikangrep fra Khamenei eller noen av hans allierte er reelle politiske resultater. Den avtalen som allerede er inngått om fortsatt anriking av uran er det viktigste utenrikspolitiske resultatet for noen iransk president på mer enn en generasjon. Og utsiktene til en enda større avtale, med heving av sanksjoner som virkelig monner, er den største prisen noen iransk president er stilt i utsikt siden revolusjonen i 1979.
Det er naturligvis viktig hvem som eventuelt vinner den prisen; Rouhani eller Khamenei. For det vi mer og mer har sett de siste årene i Iran er hvordan det har oppstått en dyp splittelse i selve den generasjonen som gjennomførte revolusjonen under ledelse av Ayatolla Khomeini. Vi har fått en reform-orientert retning som mener tiden har kommet for å søke et noe mer pragmatisk samvær med landets omgivelser; - ikke minst til beste for økonomien. Og vi har den konservative kjernen rundt «Supreme Leader» Ali Khamenei, som ser sine privilegier truet av en slik utvikling.
Foreløpig har Rouhani de sterkeste kortene; han er faktisk folkevalgt, han er populær i folket og han har resultater å vise til. Men Khamenei trenger ikke popularitet. Han er utpekt på livstid, han kontrollerer den fysiske makten og kan sette Rouhani til side akkurat når han måtte ønske. Problemet er at han da kan komme til å kaste barnet ut med badevannet, for Khamenei trenger å få opphevet de økonomiske sanksjonene han også. Og det ser ut som bare Rouhani er i stand til å levere noe slikt.
Slik utspiller maktbalansen seg internt i Iran, mens det regionale bildet også er under utvikling. Interessant nok er de to landene som har utvist størst skepsis mot atomavtalen Israel og Saudi-Arabia. Disse landene har kanskje lite til felles, men begge ser sine strategiske interesser svekket ved at fiendskapet mellom USA og Iran reduseres. Israel har kalt avtalen et «historisk feilgrep». Saudi-Arabia ligger indirekte i krig med Iran i både Syria og Irak.
I Riyadh kaldsvetter man over tanken på et sjia-muslimsk Iran som inngår et pragmatisk samarbeid med USA, Russland og EU for å redusere konfliktene i Syria, Irak og Afghanistan. Dette er alle tre land der Iran kan spille en langt mer konstruktiv rolle, gitt at den gamle konflikten med USA ble dempet noe ned. En regional utvikling der Iran ikke lenger var den utstøtte «erkefienden», men tvert i mot en aktør man i det minste kunne hatt et målrettet og pragmatisk samarbeid med, ville kunne forandre på mange ting. Og stort sett til det bedre. Dette vet alle aktører i regionen, inkludert USA, men mye tillit skal bygges og vedlikeholdes før noe slikt skal kunne skape virkelige resultater.
I mellomtiden foretrekker Israel, Saudi-Arabia og de konservative republikanerne i USA at verden står stille, og at gamle konflikter holder seg akkurat der de har vært de siste 34 år. Slik er det også flere av de mer «hardkokte» konservative i Teheran som tenker. Det finnes nok av «hauker» - i Iran, USA, Israel og Saudi-Arabia – som knapt kan vente med å skyte ned ethvert forsøk på normalisering mellom Iran og omverdenen. En slik holdning gir små håp for en bedre utvikling i den hardt prøvede Midt-Østen regionen.
Da velger jeg heller å feste lit til den lille strimen av sunn fornuft som ligger bak avtalen mellom Iran og USA, Russland, Kina, Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Vel er den ufullstendig, og vel gjelder den bare for seks måneder. Men den representerer en unik mulighet for et gjennombrudd der noe slikt sjelden skjer.
Og det i en del av verden der mirakler visstnok har skjedd tidligere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar