søndag 5. januar 2014

Illevarslende symbolpolitikk

På 40 år er verdens kraftproduksjon nær firedoblet.
Kilde: IEA 2013
Politikere fra flere partier ønsker å trekke Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland, SPU) ut av kullindustrien [1]. Begrunnelsen er klimapolitisk; - kullforbruket i verden øker og det gjør også klimautslippene. Ved å trekke SPU ut av alt som har med kull å gjøre kan det se ut som norske politikere viser en form for «handlekraft». Dessverre går tankene mer i retning av dobbeltmoral.

Men dobbeltmoral er ikke det samme som dobbelt så god moral. Og klimautslipp fra kull er verken mer eller mindre skadelige enn andre klimautslipp; enten de kommer fra landbruket, fra industrien, fra olje, gass eller avskoging. Det er mulig at investeringer i kull er ukloke, fra et økonomisk eller strategisk ståsted, men det er i så fall forhold som vi må anta at forvalterne av SPU allerede er klar over.

De som foreslår å trekke SPU ut av kull sier ingen ting om hva de vil gjøre med norsk kullindustri [2] eller med bruken av kull i norsk metallindustri. Har man først fått moralske anfektelser mot bruk av kull i andre land, ville det være rimelig å forvente at de samme anfektelsene også skulle gjelde hos oss selv. Men om dette er det – merkelig nok – taust.

Kull er verstingen, sier Jonas Gahr Støre. Fondet er et viktig virkemiddel for Norge for å vri investeringene til mer fornybar energi, sier Ola Elvestuen. Det er viktig å gi klare signaler til andre som investerer, sier Hans Olav Syversen. Og SV mener dette kan bli starten på en snuoperasjon der Oljefondets finansielle muskel kan brukes til å bidra til å løse klimautfordringen.

Hvordan Oljefondet skal kunne brukes på denne måten, og samtidig fylle oppgaven med å sikre en langsiktig sparing av fellesskapets inntekter fra oljevirksomheten, er alt annet enn klart. Som kjent er noe av problemet med fornybar energi at den i mange sammenhenger er ulønnsom, og derfor er avhengig av offentlig støtte. Slik vi f.eks. i Norge (og Sverige) gjør med «grønne sertifikater», slik tyskerne må betale ekstra for sin store kapasitet av solenergi og slik britene må betale ekstra for ny vindkraft. Avkastningen i europeisk kraftindustri er meget svak; industrien er avhengig av subsidier og det er vanskelig å få til nye investeringer.

Hvis formålet med Fondet skal endres slik politikerne nå diskuterer, vil pengene fort få bein å gå på, men hvor mye som blir tilbake til kommende generasjoner er temmelig usikkert. Hvorfor ikke bruke andre virkemidler til å fremme fornybar energi? Virkemidler som eksisterer, og som trenger økt finansiering?

Det høres ut som politikere våre ser på SPU som «enkle penger» som kan brukes til en rekke gode formål, men det bør de ikke få lov til. SPU fyller en helt spesifikk rolle i norsk økonomi, nemlig den å sikre en langsiktig avkastning på vår felles oljeformue slik at den kommer flere til gode. Det får være grenser for å skulle gjøre seg populær ved å bruke andres penger. Slik sett er forslaget om å gå ut av kull mindre farlig enn SVs forslag om å gjøre om Oljefondet til et klimafond, selv om også det er dårlig begrunnet. Dessuten er det dårlig klimapolitikk. Var det ikke bedre å lage rammeverk som gjorde nye investeringer i fornybar energi lønnsomme; både i Europa og i andre regioner?

Kull står for mer enn 40 prosent av kraftproduksjonen i verden.
Kilde: IEA 2013

Å påvirke kraftproduksjonen i verden krever tunge politiske beslutninger i mange land. Figuren over viser sammensettingen av verdens kraftproduksjon i 1973 og 2011 [3]. Vi ser for det første at kraftproduksjonen har nesten firedoblet seg i denne perioden. For det andre ser vi at andelen av olje brukt til kraftproduksjon har gått kraftig ned; - fra nesten 25% til under 5%. Olje brukes i dag nesten utelukkende til transport og til petrokjemi.

Vi ser at både kjernekraft og gasskraft har økt, og at andelen vannkraft har gått noe ned (til tross for at kapasiteten av vannkraft har økt). Så ser vi at kategorien «Other» - som er andre typer fornybar kraftproduksjon enn vannkraft – har økt mye; fra under 1% til 4,5% i dag – hvilket er en formidabel økning fordi dette er som andel av en langt større produksjon. Likevel, annen fornybar energi enn vannkraft utgjør fortsatt mindre enn halvparten av verdens kjernekraft og mindre enn en tredel av verdens vannkraft.

Og endelig ser vi at andelen kullkraft har økt til 41,3% av all kraftproduksjon – og er den suverent største bidragsyteren til at industri og husholdninger verden over får den elektrisiteten de trenger på daglig basis.

Trendene i kraftsystemet er langsiktige. Og de drives av (relative) kostnader og av ny teknologi. Kostnader er viktigst. Nedgangen for bruk av olje i kraftsektoren skyldes at det ble for dyrt; - oljen hentet større verdi i transportsektoren. Veksten i gasskraft skyldes teknologisk utvikling (mer effektive turbiner) og at gass ble tilgjengelig i flere markeder.

At nye former for fornybar energi har kommet til – i første rekke solceller og landbasert vindkraft – skyldes at kostnadene har blitt drevet solid ned. Men fortsatt er nivået lavt, og akkurat nå sliter fornybarindustrien med overkapasitet og sviktende etterspørsel. At kullet bare vokser og vokser skyldes at det er tilgjengelig over det meste av kloden, at det er relativt rimelig og at det for tiden ikke drives noen effektiv klimapolitikk i noen deler av verden.

Norge er for sin del bare indirekte avhengig av kullkraft, og i årene som kommer vil denne avhengigheten trolig bli borte fordi vi skal bygge ut mye ny fornybar energi i Norge og Sverige gjennom det felles subsidieprogrammet som kalles «grønne sertifikater». Fram til 2020 skal Sverige og Norge til sammen øke kraftproduksjonen basert på fornybare energikilder med 26,4 TWh. Det er foreløpig ikke helt klart hva vi skal bruke all den nye kraften til, om vi skal bruke den selv eller sende den ut av landet, men slik er nå en gang energipolitikken.

Uansett er det veldig, veldig enkelt for politikere i Norge å være skeptiske til det kullforbruket som andre land står for – og som altså bl.a. representerer mer enn 40 prosent av verdens totale kraftforsyning. I enkelte land – som f.eks. Kina, India og Sør-Afrika – står kullet for det aller vesentligste av kraftforsyningen og andre kilder spiller en helt underordnet rolle.

Jeg er rimelig trygg på at alle disse landene svært gjerne, og når som helst, ville byttet ut forurensende kullkraft med fornybar vannkraft – eller med gasskraft – om det bare var praktisk mulig. Men så enkelt er det dessverre ikke; og det skal investeres nokså mye – og lenge – i fornybare energikilder før de en gang er i nærheten av å være et reelt alternativ til den kullkraften som allerede eksisterer. Selv det norske Oljefondet blir en liten sekk med penger i det perspektivet.

Jeg tror helt oppriktig at land som er avhengig av å bruke mye kull blir svært lite imponert over at megarike norske politikere – med verdens beste tilgang på fornybar energi – har funnet ut at utslipp fra kull er verre enn andre klimautslipp, - moralsk sett.

De vil undre seg og spørre om dette skal være Norges vinkel under framtidige forhandlinger om klimasamarbeid; - at det bare er den energien nordmenn selv har praktisk tilgang til som er moralsk høyverdig, mens mer enn 40 prosent av verdens kraftproduksjon er direkte umoralsk. Jeg tror det kan bli en vanskelig plattform for nye forhandlinger – og utgangspunkt for en rekke utrivelige samtaler for norske forhandlere.

Men motsatt vil mange sikkert bli glade når SV lanserer sin visjon og forteller at Oljefondets «finansielle muskel» fra nå av skal rettes inn mot fornybar energi og til å løse klimautfordringen. Jeg er ikke tvil om at det vil stå hundrevis av lykkelige prosjektledere klare til å motta milliarder i støtte for nye investeringer i fornybar energi.

Vi får i så fall ha den gleden i tankene – og varme oss på den – når vi strever med å balansere statsbudsjettene noen tiår fram i tid.

Referanser:

[1] http://www.nrk.no/okonomi/ber-oljefondet-trekke-seg-ut-1.11450228 
[2] http://www.snsk.no 
[3] IEA: «2013 Key World Energy Statistics»

1 kommentar:

Håkon sa...

Jeg må jo si at APs vilhe til trekke kull ut av oljefondet samtidig som de ivrer etter statsstøtte til kullutvinning på Svalbard er rørende.

Sånn apro pos dobbelmoral, mener jeg...