 |
Gruvearbeiderne var viktige for utviklingen av det vestlige
demokratiet. Oljearbeiderne i Midt-Østen fikk aldri spille en tilsvarende rolle. Maleri av Gerald Palmer (1914).
Kilde: Wikimedia Commons
|
Vi har en livsstil som forutsetter et høyt energiforbruk, og denne livsstilen deler vi med resten av den industrialiserte verden. Ja, industri er et viktig stikkord her, for mens det er stadig mer effektiv industri som har gjort mye av den økonomiske veksten og velstanden mulig, så hadde ikke industrien vært mulig uten tilgang på mye og billig energi.
Det er mange sammenhenger mellom energiforbruk, livsstil og samfunnsform. Noen er helt åpenbare; de ligger så og si i dagen i form av rørgater, kraftlinjer, gassledninger, oljeterminaler, kullgruver og vindmøller. Andre ligger mer i det skjulte, og handler om politisk makt, økonomisk makt og om evne til å styre og beholde kontroll gjennom store forandringer. Det er disse siste sammenhengene Timothy Mitchell ved Columbia University [1] har satt seg fore å kartlegge i boken «Carbon Democracy» [2].
Her lanserer Mitchell en «stor» teori om sammenhengen mellom energi og utviklingen av vestlig demokrati som er fascinerende. Jeg bruker ikke her begrepet «stor» i noen betydning som nødvendigvis innebærer anerkjennelse; jeg bruker det mer for å betegne rekkevidden av Mitchells teori – som er temmelig omfattende. Slik han anlegger stoffet – på en måte som avslører veldige kunnskaper både om energi og om energiens politikk – får han plass til svært mye av moderne historie innenfor rammen av sin teori. Det er i seg selv en grunn til å lese boken hans med et kritisk blikk; - den blir ikke mindre interessant og lærerik av den grunn.
Mitchell gjør rede for økonomiske fenomener som veksten i frihandelen etter 1945, oljeprissjokket på 1970-tallet, stagflasjonen på 1980-tallet og finanskrisen på 2000-tallet. Han gir også bakgrunnen for politiske hendelser som etableringen av Saudi Arabia, Suez-krisen, seksdagers-krigen, krigen mellom Iran og Irak, krigene i Afghanistan, terrorangrepene den 11. september 2001 og invasjonen i Irak i 2003. På samme måte får han plass til dagens klimakrise innenfor rammen av sin historiske fortelling.
For godt mål er han flere ganger også innom utviklingen av selve økonomifaget (hvorfor det har blitt som det har blitt) og rygger ikke tilbake for et vitenskapshistorisk oppgjør med et fag som i lang tid var manisk opptatt av priser og perfekte markeder, og totalt uinteressert markedssvikt og fysiske strømmer av ressurser som arbeidskraft, jordbruksvarer, mineraler og – nettopp – energi.
Mitchell er en anerkjent historiker og statsviter. Han leder senteret for Midt-Østen, Sør-Asia og Afrikanske studier ved Columbia University. Av naturlige grunner er Mitchell spesielt solid på de historiske temaene knyttet til europeisk imperialisme og den aller første perioden med oljeproduksjon i Midt-Østen, om rivaliseringen mellom USA og Storbritannia på energi- og valutaområdet, om hvordan oljeindustrien tidlig organiserte seg som et globalt kartell med støtte i fysisk militærmakt fra hjemlandene (USA, Storbritannia og Frankrike) og om hvordan kull, og senere olje, har vært helt nødvendige for å drive fram det vi i dag kan kalle en «vestlig livsstil».
Hva er så Mitchells teori, eller «modell»? Den begynner med at vi lever i en verden som er totalt avhengig av fossil energi. Denne avhengigheten startet med kullet, dampmaskinen og den industrielle revolusjon. Den fortsatte med overgangen fra kull til olje og gass, men den politiske økonomien omkring kull var dramatisk forskjellig fra den som gjelder for olje. Dette er et nøkkelpoeng hos Mitchell.
Kullalderen skapte den moderne klassen av industriarbeidere; både de som arbeidet i fabrikkene, men ikke minst de som arbeidet med kullet. Gruvearbeiderne og de som transporterte kullet til de ulike (og stadig flere) bruksområdene innså raskt at gjennom effektiv organisering kunne de innta ett av de viktigste høydedragene i enhver industriell økonomi: De kontrollerte tilgangen til energi.
Denne kontrollen ga arbeiderne et viktig forhandlingskort vis a vis både lokale kapitalister og sentrale myndigheter. Streiken ble et kraftig politisk våpen som gjorde det mulig å forhandle fram stadige forbedringer i lønns- og arbeidsvilkår, og etterhvert også flere demokratiske rettigheter – hele veien fram til den alminnelige stemmeretten. Slik ble første generasjon av «karbondemokratiet» skapt; veien gikk fra en energikilde som etterhvert omfattet alle sider ved samfunnet til den formen for vestlig demokrati vi har kjent de siste om lag 100 årene.
Mitchells andre hovedpoeng er at det etter første verdenskrig skjedde et stort skifte med overgang fra kull til olje; et skifte som hadde store politiske konsekvenser. I seg selv er dette en fascinerende historie som Mitchell formidler med stor innsikt, men for å ta kortversjonen kunne oljen tilby egenskaper som var kullet overlegent på en rekke områder: Energitetthet, muligheter for transport og lagring, mulige bruksområder, og ikke minst med hensyn til miljøet.
Å erstatte kullbaserte dampmaskiner med moderne oljebaserte motorer og aggregater innebar betydelige framskritt med hensyn til effektivitet og miljø; enten det var i transportsektoren (tog, skip), i varmeproduksjon eller i kraftsektoren (selv om olje aldri fikk noen stor plass i denne sektoren). Snart vokste det også fram en stor petrokjemisk industri som leverte en helt ny generasjon produkter innenfor alt fra husholdningsindustri, elektronisk industri, byggevarer, kosmetikk og legemidler.
Oljen hadde også en helt annen politisk økonomi enn kullet. Den fantes i store forekomster (når den først fantes) og var langtfra like arbeidskrevende som kull (før kullproduksjonen ble mekanisert). Dessuten fantes oljen i stort monn utenfor Europa; særlig i USA, og i Midt-Østen der datidens store kolonimakter (Storbritannia og Frankrike) hadde en betydelig tilstedeværelse etter første verdenskrig.
Ved sammenbruddet til Det ottomanske riket eksisterte ikke områder som dagens Saudi Arabia, Irak, Syria eller Jordan på noe kart. De europeiske stormaktene gikk derfor i gang med å trekke nye grenser og definere nye land. De så seg selv som naturlige «guvernører» og politiske ledere av de nye områdene; og de var ikke minst opptatt av å sikre seg varig tilgang til olje – som de visste fantes i enorme mengder i regionen. Britene var allerede vel etablert med oljeproduksjon i Iran gjennom sitt Anglo-Persian Oil Company (senere BP). I løpet av 1930- og 40-årene etablerte så USA sitt «spesielle forhold» til Saudi Arabia, først gjennom store funn av olje og deretter gjennom konsesjoner gitt i 1944 til Arabian American Oil Company (Aramco, egentlig en samling av Standard Oil selskaper) – til britenes store fortvilelse.
Det er direkte utrivelig å lese om brutal vestlig imperialisme i Midt-Østen. Her er lite å være stolt av, og tilsvarende mye å være kritisk til. Og oljeindustrien var ikke annet enn en «utøvende arm» for europeisk og amerikansk maktpolitikk i regionen. Stormaktene gikk ikke av veien for verken politiske mord eller statskupp for å sikre seg adgang til ressurser, og oljeselskapene var en fullt ut integrert del av den koloniale maktutøvelsen. Alle forsøk på lokal kontroll og innflytelse over regionens ressurser ble bestemt avvist. Den samme skjebnen rammet alle forsøk på å etablere noen form for selvstyre eller demokrati.
På hjemmebane ble både oljeselskaper og regjeringer utfordret til større åpenhet og til å gjennomføre demokratiske reformer i koloniene og «mandatområdene», men økonomisk krise på 1930-tallet, fascisme og nazisme, og opptakten til den andre verdenskrig svekket styrken i disse reformkravene.
Etter andre verdenskrig hadde USA og store deler av Vest-Europa gått over fra kull til olje i transportsektoren og langt på vei også i husholdningene. USA var verdens største oljeprodusent og -eksportør. Kullets oppgave ble redusert til kraftproduksjon, der det fortsatt spiller en vesentlig rolle. Men rollen som den viktigste energibæreren i industrilandene var over. Samtidig mistet europeiske og amerikanske gruvearbeidere – ofte de mest velorganiserte delene av arbeiderbevegelsen – politisk styrke.
I Storbritannia gikk det gradvis nedover, helt fram til det endelige nederlaget for gruvearbeiderne under streiken i 1984-85. På dette tidspunktet var bruken av kull i britisk økonomi vesentlig redusert, noe som i sin tur også reduserte virkningene av streiken. De ble langt mindre dramatiske enn de hadde vært bare et tiår tidligere, da gruvearbeiderne tvang regjeringen til Edward Heath til å gå av. På 80-tallet var det i stedet Margaret Thatcher som seiret.
Mitchells historiefortelling er detaljert og lærerik, og hovedpoenget hans er at med oljens økende betydning etter 1945 forandret «alt» seg; styrkeforholdet mellom Europa og USA, styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, dollarens rolle i verdenshandelen (snart ble alle oljepriser notert i dollar), men også en økende og direkte økonomisk avhengighet mellom Vesten og en gruppe oljerike land med tvilsomme styresett. Denne relasjonen skulle vise seg å få skjebnesvangre konsekvenser.
Han viser også til et paradoks; nemlig at samtidig som verden i økende grad ble fysisk avhengig av tilførsel av energi fra et fåtall nasjoner, ble det mer og mer vanlig å snakke om «økonomien» som en selvstendig størrelse, løsrevet fra alle fysiske og naturgitte realiteter. I «økonomien» kunne alle spørsmål reduseres til hvilken pris som var nødvendig for å klarere markedet. Her fantes verken ressursgrenser eller miljøeffekter ved produksjon og forbruk. Så lenge oljen ble produsert og transportert fritt, var industrilandene nok en gang i samme posisjon som de hadde vært i storhetstiden under kullalderen: De hadde uendelig tilgang på billig energi. Ja, målt i reelle priser var prisen på et fat olje i 1970 bare en tredel av hva den hadde vært på 1920-tallet. Og i mellomtiden hadde forbruket økt mangedobbelt. I boken sin skriver Mitchell (s. 234):
«Economics became a science of money; its object was not the material forces and resources of nature and human labour, but a new space that was opened up between nature on one side and human society and culture on the other – the not-quite-natural, not-quite-social space that had come to be called 'the economy'.»I Mitchells «modell» er økende produksjon og transport av olje nødvendig for å forstå hvordan den lange og stabile vekstperioden fra 1945 og fram til 1970-tallet var mulig. Det forklarer USAs betydning, dollarens betydning, frihandelens betydning, hvordan det var mulig å etablere gullstandarden, ja; hvorfor hele det reisverket som vi kaller «Bretton Woods systemet» kunne fungere [3].
Oljen ga oss andre generasjon av «karbondemokrati» - en livsstil basert på økende forbruk og stabil vekst, som igjen var basert på grenseløs tilgang til billig energi. Men det nye «karbondemokratiet» hadde to ansikter; - velstand og stabilitet i Vesten, autoritære regimer og politisk uro i Midt-Østen. På begynnelsen av 1970-tallet brøt denne modellen sammen.
I 1971 ga USA ensidig opp gullstandarden etter at alle forsøk på å bevare dollarens verdi – inkludert importkvoter for olje – ikke lenger ga de ønskede resultatene. Dermed forsvant en viktig bærebjelke i systemet fra Bretton Woods, og verdien av de fleste andre vestlige valutaer ble også kraftig redusert. Året etter besluttet Irak å nasjonalisere sin oljeindustri, og de andre kjernelandene i OPEC fulgte raskt den samme linjen.
Den lange perioden der vestlige oljeselskaper hadde hatt kontroll over oljen i Midt-Østen var dermed over. Det er viktig å forstå at fram til 1970-tallet fantes det i virkeligheten ingen «markedspris» på olje. I USA var både produksjonen og importen regulert, og i de øvrige deler av verden (Sovjetunionen unntatt) ble oljeproduksjonen i stor grad sluset inn i de store oljeselskapenes egne systemer for transport, raffinering og distribusjon. Rett nok kjøpte og solgte oljeselskapene råolje seg imellom, men det skjedde gjennom et system av kontrakter der prisen i de fleste tilfeller ikke var offentlig kjent.
Det fantes en «offentlig» pris på olje produsert i OPEC-landene, men denne prisen var ikke et uttrykk for forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Den eksisterte utelukkende som basis for beregning av den skatten oljeselskapene skulle betale til produsentlandene, og var mer eller mindre en forhandlet størrelse.
Den reduserte verdien av amerikanske dollar innebar samtidig reduserte inntekter for OPEC-landene, som nå var utålmodige etter å høste mer fra sin egen energiproduksjon. Nasjonaliseringen av oljeindustrien i OPEC skjedde om lag på samme tidspunkt som USAs egen oljeproduksjon nådde en topp med 9,6 millioner fat per dag i 1970. Fra da av ville USAs avhengighet av importert olje bare øke.
Kombinasjonen av de to hendelsene endret psykologien i oljemarkedet fullstendig. I oktober 1973 annonserte OPEC at den «offentlige» oljeprisen skulle økes til noe over 5 dollar per fat. Da de arabiske OPEC-landene samtidig erklærte at de ville redusere produksjonen og eksporten av olje til USA (og Vest-Europa og Japan) inntil Israel leverte tilbake de landområdene som ble okkupert som følge av seksdagers-krigen i 1967, fikk vi det som i ettertid har blitt kalt «oljeprissjokket».
Konflikten mellom OPEC og Vesten ble løst i første halvdel av 1974 i og med at Israel trakk seg tilbake fra vestsiden av Suez-kanalen (noe som langtfra var å innfri de arabiske landenes opprinnelige krav). Men i mellomtiden fortsatte oljeprisen å stige, og den gjorde nok et kraftig byks da regimet til sjahen av Iran kollapset i 1979. Revolusjonen i Iran førte umiddelbart til en kraftig reduksjon i Irans oljeproduksjon, fra mer enn 5 millioner fat per dag i 1978 til om lag 1,5 millioner fat per dag i 1980.
Oljeprisen, som ved inngangen til 1970-tallet hadde vært om lag 3 dollar per fat, firedoblet seg til 12 dollar per fat i 1974, og var ved utgangen av 1970-tallet nærmere 40 dollar per fat. Industrilandene fikk et felles problem med inflasjon, veksten stanset opp og massearbeidsløshet kom tilbake som en økonomisk-politisk utfordring, slik den hadde vært det på 1930-tallet.
Slik endret 1970-tallet fullstendig Bretton Woods varianten av «karbondemokratiet». Verden fikk et helt annet syn på spørsmål knyttet til energi, miljø og økonomisk vekst. I 1972 ble boken «The Limits to Growth» publisert [4]. Her ble det reist en rekke spørsmål ved den utviklingsbanen verden var inne på; befolkningsveksten, bruken av kjemikalier i landbruket, den langsiktige tilgangen på energi, mat og vann, og miljøeffektene av industrilandenes produksjon og forbruk. Forskerne konkluderte med at det ikke var ressurser nok på kloden til å fortsette som før.
I rapporten pekte de også på en annen urovekkende sammenheng, nemlig den mellom de ekstra utslippene av klimagasser som skyldes menneskelig aktivitet og konsentrasjonen av slike gasser i atmosfæren. Verden hadde fått et nytt miljøproblem: Klimaproblemet.
Selv om både bruken av metoder og konklusjonene i rapporten fra 1972 var sterkt omdiskuterte, representerte den likevel en viktig form for nytenkning – både politisk og akademisk. Miljø- og energispørsmål kom mer og mer på dagsorden, og ble oftere sett i sammenheng med hverandre. Forskning omkring energi- og miljøspørsmål ble også viktigere. Energiøkonomisering fikk økt oppmerksomhet. Økonomene begynte nok en gang å interessere seg for ressursspørsmål og markedssvikt.
Det ble stilt spørsmål ved om innsiktene fra bl.a. John Maynard Keynes fra 1930-årene fortsatt var relevante i de turbulente 1970- og 80-årene. Mange mente politikerne var dårlige til å drive makroøkonomisk styring og at økonomien ble hindret av for mange reguleringer. Vi fikk en politisk høyrebølge både i USA og Europa; og framvekst av den såkalte «nyliberalismen» som hevdet at svaret på sviktende markeder ikke var mer regulering, men mer marked.
Bretton Woods varianten av «karbondemokratiet» hadde utviklet seg parallelt med den kalde krigen. Rivaliseringen mellom Øst og Vest påvirket også den politiske logikken i forhold til landene i Midt-Østen. Konflikten mellom Israel og palestinerne hadde et slikt bakteppe, men det hadde også USAs forhold til land som Saudi Arabia, Egypt, Syria, Irak og Iran.
USA hadde en grunnleggende interesse i å begrense Sovjetunionens innflytelse i Midt-Østen. Men i følge Mitchell hadde både USA og oljeindustrien også en viss interesse i at konfliktene i regionen aldri helt ble løst; - det bidro både til en høy oljepris som var i selskapenes interesse (USA hadde for sin del importregulering i hele perioden, bl.a. for å beskytte egen oljeproduksjon mot billig olje fra Midt-Østen) og det bidro til å resirkulere oljeinntekter i form av stadig større våpensalg den motsatte veien.
Etter krisene på 1970-tallet økte våpensalgene og andre former for vestlig engasjement i Midt-Østens ulike konflikter. Saddam Hussein var en stor og viktig kunde, og krigen mellom Iran og Irak var svært lønnsom for vestlig våpenindustri; både i seg selv og fordi den utløste et ønske om større våpenkjøp i nabolandene. Overskuddene i oljerike OPEC-land ble også brukt til å finansiere voksende statsgjeld i industrilandene som slet økonomisk.
Mitchell ser en direkte sammenheng mellom energiforbindelsene (økt oljeavhengighet) og konflikter som Iran-Irak krigen, krigene i Afghanistan, konflikten mellom Israel og palestinerne, og den senere invasjonen av Irak i 2003. Måten han omtaler USAs rolle i disse konfliktene på er mildt sagt lite flatterende.
Etter 1945 var kolonitiden på vei mot slutten. Den gamle imperialismen måtte erstattes med nye modeller for å sikre innflytelse og kontroll over viktige råvarer som olje. Det var om å gjøre å skaffe seg lojale statsledere i de nye nasjonene som hadde blitt skapt på ruinene av Det ottomanske riket.
Mitchell finner her et klart mønster, nemlig at det USA fryktet mer enn noe annet var sekulære og nasjonalt orienterte ledere (f.eks. Nasser i Egypt og Mossadegh i Iran) som hadde tanker om selvstendighet og nasjonal kontroll over landets egne ressurser. Slike ledere var i USAs øyne jevngode med kommunister. De måtte fjernes.
Derfor bygget USA – og indirekte også resten av de vestlige landene – allianser med helt andre krefter; - de religiøst konservative i Saudi Arabia, autokratiske regimer i Den persiske gulfen, den diktatoriske sjahen i Iran, den ustabile Saddam Hussein i Irak og senere også Taliban i Afghanistan. Å holde seg med en slik «vennekrets» har kostet Vesten dyrt, og gjør det fortsatt. Det må være bittert å tenke på at den islamistiske terroren som nå bekjempes over hele verden har sitt utspring i grupper som enten direkte eller indirekte ble støttet av USA og andre vestlige land; - ut fra en banal tanke om at min fiendes fiende er min venn.
Av samme grunn er USA og Vesten nå i fullstendig villrede når det gjelder utviklingen i Midt-Østen. Etter å ha støttet autoritære, men «vennligsinnede» regimer i tiår etter tiår, er det nå uklart hvilken fot det er best å stå på. Verken USA eller Israel var spesielt komfortable med den nå avsatte president Mohammed Mursi i Egypt. Men hva skal de mene om dagens militærregime, og hva skal de tro om en ny regjering som eventuelt blir valgt en gang i framtiden? Det var lett å mislike Muammar Gaddafi, men hva skal vi tro om dagens «ledelse» i Libya og om det som eventuelt kommer? Irak er alt annet enn stabilt, Syria går i oppløsing mens en hel verden ser på, og i Afghanistan er det mer eller mindre en etablert sannhet at Taliban vil komme sterkt tilbake så snart utenlandske soldater er ute av landet. I så fall har verden gått full sirkel siden terrorangrepet den 11. september 2001.
Mens veksten i bruken av kull falt sammen med framveksten av demokratiske stater i Vesten, ga overgangen fra kull til olje tvilsomme resultater med hensyn til demokrati. Mitchell skriver i boken sin (s. 237):
«As Europe switched from coal to oil, the earlier successes of its miners and railway workers provided much harder to replicate for the oil workers of Dhahran, Abadan and Kirkut, or at pipeline terminals and refineries on the coasts of Palestine and Lebanon. As we have seen, oil moved by pipeline rather than rail, was light enough to carry across oceans, followed more flexible networks, and created a great separation between the places where energy was produced and those where it was used. The demands of oil workers for labour rights and political freedoms could be translated into programmes of nationalisation, while production cartels could restrict supply so that gluts of oil throughout most of the twentieth century could be transformed into a vulnerable 'strategic resource' that needed imperial armies and vassal states to protect it. These and many other socio-technical features of the oil industry made it increasingly difficult to build mechanisms of more democratic politics out of the production of oil.»Hvor står så «karbondemokratiet» i dag? Mitchell peker på at to av dagens utfordringer knyttet til energi og miljø peker i hver sin retning. På den ene siden ser det ut til å være betydelig enighet om at tilgangen på konvensjonell olje snart er i ferd med å nå sin topp – også kalt «peak oil». Det betyr at de fleste rimelige og lett tilgjengelige oljereservene allerede er bygget ut, og at «ny» olje blir stadig dyrere og mer komplisert å utvinne. Tiden med billig energi er over.
På den andre siden står verden overfor et klimaproblem som er enda større i dag enn det var for mer enn 40 år siden. I årene som har gått siden problemet ble identifisert er lite gjort for å begrense klimautslippene, og noen effektiv klimapolitikk er fortsatt mangelvare. Derfor fortsetter utslippene å øke, og den tiden som er til disposisjon for å få utslippene kraftig ned blir stadig kortere.
Det kan være fristende å si at «karbondemokratiet» har etterlatt seg to store underskudd:
- Et underskudd på demokrati og demokratisk kultur som nå utvikler seg til nye konflikter og politiske kriser i flere land i Midt-Østen, - noen ganger med katastrofale resultater.
- Et underskudd på energi som kan produseres, distribueres og forbrukes med lave utslipp slik at vi unngår dramatiske klimaendringer.
Ingen av disse underskuddene lar seg enkelt snu til overskudd, og til en ny utgave av den sorgløse versjonen av «karbondemokratiet» som fantes i Vesten under Bretton Woods perioden.
Vi trenger mer demokrati og mindre karbon, for å si det enkelt. Nå har vi for mye av det siste og for lite av det første.
Referanser:
[1] http://www.columbia.edu/cu/mesaas/faculty/directory/mitchell.html
[2] Timothy Mitchell: «Carbon Democracy», Verso 2011
[3] http://no.wikipedia.org/wiki/Bretton_Woods-systemet
[4] http://www.clubofrome.org
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar